CFRs planlegning av Pax Americana

Det oligarkiske rådet The Council on Foreign Relations (CFR) gjennomførte under andre verdenskrig et gedigent studieprosjekt, ”War and Peace Studies Project”. Formålet var å utarbeide en overordnet strategi for hvor­dan USA mest mulig effektivt etter krigen kunne og burde utnytte den gunstige situasjonen til å etablere en US-dominert verdensorden basert på økonomisk imperialisme. Gjennom et meget tett samarbeid mellom CFR og Roosevelt-regjeringen ble studieprosjektets konklusjoner overført til Utenriksdepartementet, der konklusjonene ble forankret til å bli mester­planen for USAs kommende utenrikspolitikk. Det var på denne måten at grunnplanene for Det inter­nasjonale pengefondet, Verdensbanken og FN ble til, mens den endelige finpussen skjedde i samarbeid med inviterte nasjoner. Det var overklassens ønske om å bevare sosio­økonomisk status quo via det kapitalistiske system som var drivkraften bak planen om økonomisk imperialisme, og som kom til å diktere definisjonen av ”de nasjonale interesser”. Artikkelen er basert på boken Imperial Brain Trust (1977) av Lawrence H. Shoup og William Minter.

* * *

CFR: Oligarkenes diskusjonsråd for utenrikspolitikk

US-oligarkene var både før og etter andre verdenskrig en meget godt integrert og sammen­sveiset samfunnsklasse, når det gjaldt dominansen over statsapparatet og kongressen, utenrikspolitikk og økonomisk politikk, i deres kontroll over etterretningsorganisasjoner, og i deres forhold til media gjennom eierskap og kontroll over de ledende tidsskrifter og aviser. Flertallet av de oligarker som hadde universitets­utdannelse kom fra fire private elite-universiteter.

Et annet karakteristisk trekk ved US-oligarkiet er at deres tankesmier er hierarkisk organisert, ved at et styre setter agendaen for hva som skal diskuteres og slik legger premissene for debatt (det sammen gjelder for Bilderberg-klubben). De fleste av dem som sitter i disse styrene tilhører oligarkenes aller høyeste sjikt når det gjelder penger, makt og innflytelse. Denne ordningen fremtvinger en kunstig konsensus, der det høyeste oligarkiske sjiktet får sette agendaen og bestemme hvem sine interesser som skal ivaretas og beskyttes under begrepet national security.

Det var først under Roosevelt-regjeringen (1933-1945) at båndene mellom CFR og stats­apparatet ble svært nære og sterke. Shoup og Minter (1977) dokumenterer hvordan den amerikanske verdensorden, Pax Americana, ikke oppsto passivt som et resultat av at de øvrige stormaktene under andre verdenskrig hadde brukt opp sine krefter og ressurser på å bekjempe hverandre, men ved at en oligarkisk-imperialistisk elite i USA under andre verdenskrig meget grundig og profesjonelt hadde forberedt overtagelsen av verdens­hegemoniet gjennom et omfattende studieprosjekt, War and Peace Studies Project (1939-45).

War and Peace Studies Project (WPSP) var et seksårig prosjekt i regi av CFR, sponset av Rockefeller Foundation med over 350.000 US$. Over 100 menn deltok i prosjektet. Møte­virksomheten resulterte i totalt 362 møter og i utarbeidelsen av 682 separate dokumenter som ble skrevet for Utenriksdepartementet og presidenten. Formålet med prosjektet var å utarbeide en helhetlig mesterplan for US-imperialisme etter andre verdens­krig, og å få Roosevelt-regjeringen til å godta denne planen som fundamentet for sin utenriks­politikk. Ikke bare ble konklusjonene til WPSP overført til de rette organer, arbeidsgrupper og departementer innad i statsapparatet, men også nøkkelpersoner i WPSP ble overført.

Shoup og Minter har valgt et klasseperspektiv i deres analyse av hvem som står bak Pax Americana og i deres analyse av hvem sine interesser som ivaretas og beskyttes under begrepet national security. Dette klasseperspektivet er imidlertid ikke spesielt knyttet til noen av sosiologiens tre grunn­leggere: Karl Marx (1818-1883), Émile Durkheim (1858-1917) eller Max Weber (1864-1920). Dette oppleves utelukkende positivt, da klasseanalyser kontinuerlig må oppdateres med tidens samfunnsendringer og ta utgangspunkt i det enkelte land.

CFR representerer Big Business, men ikke på en generell måte. Det er interessene til de aller største aktørene innen det private næringsliv som CFR representerer, og i særdeleshet de største US-baserte multinasjonale selskapene. CFR er samtidig tyngst representert av det overklassemiljøet som Shoup og Minter flere ganger i boken har betegnet som ”New Yorks finansielle oligarki”. De høyeste stillingene innad i CFR har alltid vært besatt av en ledende Wall Street-advokat eller bankier. Fra CFRs stiftelse i 1921 og frem til begynnelsen på 1950-tallet var det Morgan-nettverket som dominerte CFRs affærer, men utover på 1950-tallet og deretter har Rockefeller-nettverket dominert.

Planlegningen av Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken

De tidligste idéskissene til IMF og Verdensbanken ble satt opp av en egen arbeidgruppe under War and Peace Studies Project i februar 1942. Den mer kjente versjonen av historien, at de to finans­institusjonene ble designet under den tre uker lange Bretton Woods-konferansen som ble holdt i juli 1944, representerer ganske enkelt en senere finpussfase i arbeidet. IMF ble formelt stiftet den 27. desember 1945, ratifisert av de 29 første medlemslandene. CFR hadde innsett fordelen med å ha Storbritannia som en nær alliansepartner, hvilket er årsaken til at Storbritannia i det minste fikk spille en sekundær rolle i utarbeidelsen av planene.

Planlegningen av FN

På FNs web-base kan man lese FNs egen versjon av sin tilblivelses­prosess, History of the United Nations. Her gis et inntrykk av at fredselskende, modne statsledere kom sammen for å planlegge hvordan de gjennom dannelsen av et verdensforbund kunne gjøre slutt på krig en gang for alltid. Den første sammenkomsten for planlegning skal ha vært ved Dumbarton Oaks (USA) august-oktober 1944, der representanter for USA, Storbritannia, Sovjetunionen og Kina møttes. Den siste sammenkomsten var San Francisco-konferansen 25. april – 26. juni 1945, der representanter for 50 land møttes for å utarbeide FN-charteret. Representantene signerte charteret den 26. juni 1945.

Shoup og Minter (s. 169-172) har gått dypere inn i planlegningsfasen bak FN. I februar 1942 dannet USAs utenriks­minister Cordell Hull den hemmelige komitéen Advisory Committee on Postwar Foreign Policy. Denne komitéen ble fyllt med hele ledelsen fra CFR, samt av forskningssekretærene i War and Peace Studies Project. Komitéen skiftet i januar 1943 navn til Informal Agenda Group, som ble det ledende organet innad i Utenriksdepartementet både for  planlegningen av USAs imperialistiske rolle etter andre verdenskrig samt for den endelige utformningen av FN. Det var denne gruppen som grundig forberedte USAs premisser og forhandlinger med de øvrige stormakter når det gjaldt FNs konstitusjon. Shoup og Minter skriver:

”Selv om FN-charteret var gjenstand for noe modifikasjon under forhandlingene med de andre nasjoner ved konferansene ved Dumbarton Oaks og i San Francisco i 1944 og 1945, var det én historiker [Ruth B. Russell, 1958] som konkluderte at ”substansen i forskriftene som til slutt ble skrevet ned i charteret var i mange tilfeller de reflekterte konklusjoner som hadde blitt nådd i et mye tidligere stadium av US-regjeringen”. Utenriksdepartementet var åpenbart førende når det gjaldt å fremme disse forslagene innad i US-regjeringen, og innad i Utenriksdepartementet var rollen til CFR meget betydelig. Innflytelsen til CFR var uten konkurranse. CFR hadde mer informasjon, representasjon og dominans over avgjørelser som gjaldt tiden etter krigen, enn andre private grupper eller kongressen eller noe styrende organ med unntak av Utenriks­departementet. CFR hadde meget stor innflytelse i avgjørelsene rundt IMF, Verdens­banken og FN.”

Cordell Hull mottok Nobels fredspris i 1945 for sin rolle i etableringen av FN, og president Roosevelt refererte til ham som ”FNs far”.

CFRs overklasse-forståelse av hva som menes med ”de nasjonale interesser”

Jeg belyser dette med noen utvalgte avsnitt fra boken til Shoup og Minter (s. 172-176):

”Selve idéen om ”nasjonale” interesser tar for gitt at alle har de samme interesser, eller nærmest så, hvilket langt fra er tilfelle i et kapitalistisk samfunn. Arbeiderklassen og over­klassen har svært forskjellige interesser både i hjemlandet og i utlandet. Arbeider­klassen er mest opptatt av samfunnet i hjemlandet samt av å få fremme endringer: omfordeling av inntekt og formue, arbeid til alle, arbeidernes kontroll over industrien, og generelt mer likeverd. Kapitalistklassen har på den annen side en interesse i å forhindre grunn­leggende endringer i samfunnet; de ønsker å bevare det sosioøkonomiske systemet som til de grader favoriserer dem. Siden problemer i hjemlandet kan løses gjennom ekspansjon i utlandet, uten å forandre på det eksisterende hjemlige systemet som gir den korporative overklassen deres makt og privilegier, har denne overklassen betydelig større interesse for utenrikspolitikk.

Begrepet om nasjonale interesser slik det ble fremsatt av CFR, la grunnlaget for de amerikanske krigsmålene under andre verdenskrig. Nasjonens interesser ble primært definert og diskutert innenfor et økonomisk rammeverk: Den type økonomisk struktur som eksisterte i USA, behovene for å kunne vedlikeholde denne strukturen, og hvilke regioner i verden som var essensielle for å kunne tilfredsstille disse behovene. Begrepet fikk dermed en iboende status quo-formulering, hvis mål var bevaring fremfor endring. Hvis man aksepterer pakken av formodninger, verdier og mål som var implisert i CFRs skisse over de nasjonale interesser – et kapitalistisk system med privat eierskap over samfunnets produksjonsmidler, som resulterer i forskjeller i fordelingen av formue og inntekt og den medfølgende klassestrukturen – kan ikke analysen tilbakevises.

Siden de som sitter med makten definerer de ’nasjonale interesser’ som bevaring av det eksisterende sett av økonomiske, sosiale og politiske relasjoner, samt at de selv skal få sitte med makten, vil de ’nasjonale interesser’ i et kapitalistisk samfunn være lite annet enn interessene til dens overklasse. CFR, som en nøkkelinstitusjon for denne klassen, befant seg i teten når det gjaldt å definere denne klassens interesser. Man må overskride overklassens verdier, formodninger og mål for å kunne stille seg kritisk til overklassens formulering av de nasjonale interesser…

Den herskende klassen hadde gjennom CFR lykkes i å fremme en spesielt begrep omkring USAs ”nasjonale interesser”. Dette perspektivet tjente ikke de generelle interesser til nasjonens befolkning, men istedet de spesielle interesser til et kapitalistisk økonomisk system som både var kontrollert av og i favør av overklassen. Kort sagt, CFR-teoretikerne argumenterte for at USA trengte livsrom for å kunne vedlikeholde det eksisterende system uten fundamentale endringer i retning av sosialisme og planlegning.”

Politisk retorikk og propaganda for å dekke over den imperialistiske agenda

En økono­misk-finansiell undergruppe av War and Peace Studies Project poengterte i et skriv i juli 1941 at ”den propagandamessige formuleringen av målene med en krig er meget forskjellig fra en formulering som definerer de sanne nasjonale interesser.” Den samme undergruppen hadde allerede i april 1941 advart US-regjeringen mot konsekvensene av å være ærlige overfor folket ang. den imperialistiske agenda:

”Dersom krigsformål uttrykkes som kun synes å være knyttet til anglo-amerikansk imperialisme, vil [slike kunngjøringer] ha lite å gi til folk i den øvrige verden, og vil være sårbare for nazistiske kontra-løfter. Slike uttalte krigsformål vil også styrke de mest reaksjonære elementer i USA og det britiske rike. Istedet bør interessene til de øvrige folkene nevnes, ikke bare til dem i Europa, men også til dem i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Dette vil ha en bedre propaganda-effekt”.

Propagandaen som det amerikanske statsapparatet endte opp med, og som politikerne siden har fortsatt med, er å hevde at formålet med krig og det som kan oppfattes som militær aggresjon er å fremme verdier som folk overalt i verden er positive til: frihet, likeverd, økonomisk velstand og fred.

Fra bokens ”Konkluderende refleksjoner” (s. 278-280)

”Denne studien hart vist røttene til USAs imperialisme i de økonomiske, politiske og strategiske behovene til den dominerende sektoren blant USAs styrende klasse, ledet av Council on Foreign Relations. Deres vilje til makt, med ønsket om verdenshegemoni som drivkraft, har gjort USA til den største imperialistiske makt i menneskehetens historie, som utplasserer styrker på hvert eneste kontinent og som kontrollerer økonomiene og politikk i en stor del av verden. Hovedårsaken for denne politikken har vært, som vist i våre kasusstudier, behovet for US-kapitalisme i en verdensorden som er åpen og mottagelig for dens ekspansjon… Krig i Indokina, den umåtelige sløsingen gjennom enorme militærbudsjetter, oppmuntringen til drap på utenlandske ledere, støtte til reaksjonære regimer verden over, bestikkelser og korrupsjon, såvel som den hjemlige undertrykkelse som er nødvendig for å opprettholde imperialismen i utlandet – politiske rettssaker mot dissidenter, FBIs og CIAs trakassering av radikale, og hemmelig avlytting – er alt sammen resultat av og vitnesbyrd på imperialismens destruktive natur.

Vi har vist at CFR er det sentrale leddet som knytter formuleringen av USAs utenrikspolitikk til det private næringslivets øvre klasse, og i særdeleshet til den ledende sektoren av den klassen som er lokalisert i New Yorks finansielle miljø. CFR-samfunnet har vedvarende frembragt en betydelig andel av de politiske beslutningstakerne som har skapt, og som fortsetter å skape, USAs utenrikspolitikk. Organisasjonen selv har også tatt en ledende rolle i å formulere generelle retningslinjer og valgmuligheter for utenriks­politikken. CFR, gjennom dets medlemsskap og noen ganger gjennom mer formelle relasjoner, er også sterkt knyttet til andre organisasjoner som er involvert i å forme den offentlige opinion i utenriksspørsmål. Det som således fremgår av vår studie er en modell av en styrende kapitalistklasse som dominerer, gjennom direkte og indirekte midler, utformningen av utenrikspolitikken.

Den ledende sektoren av overklassen har i CFR et meget nyttig instrument. Gjennom dette kan overklassen komme sammen, og bringe inn andre som de selv rekrutterer fra akademia og det offentlige, for nettopp å diskutere hva slags utenrikspolitikk som vil være mest fornuftig. Gjennom CFR kan ledere fra det private næringsliv sette opp en agenda for spørsmål som skal diskuteres og bestemme premissene for debatt. Gjennom deres media-forbindelser og via andre organisasjoner sponset av den styrende klasse kan de utvide debatten. Når CFR-ledere gis stillinger innen stat og regjering, har de mulighet til å implementere kapitalistklassens idéer samtidig som de beholder kontakten med dem av deres fagfeller som for tiden ikke har stillinger innen det offentlige…

CFRs War and Peace Studies Project etablerte et rammeverk for en stabil kapitalistisk verden under USAs ledelse etter andre verdenskrig. Dette rammeverk varte i nesten et kvart århundre, selv om verdens selvutnevnte politimann var ute av stand til å fremtvinge fullstendig stabilititet i en problemfyllt verden.”

Artikkelen inngår i serie artikler om oligarkisk og normativ økonomi. Se web-siden:

Oligarkisk økonomi & politikk & historie.

******************************