Du leser nå
Hvem skjøt John F. Kennedy?

23 minutter lesetid



Hvem skjøt John F. Kennedy?

En av Kennedys mordere er lokalisert - og har tilstått.

I en årrekke har det vært spekulert på hvem som avfyrte skuddene som drepte president John «Jack» Fitzgerald Kennedy i Dallas den 22. november 1963. Mange teorier har vært lansert og drøftet opp og ned, bøker skrevet, dokumentarfilmer og spillefilmer produsert, osv.

Den første store «konspirasjonsteorien»

På mange måter ble drapet på J. F. Kennedy den første store «konspirasjonsteorien», noe som etter hvert skulle få et tett forheng av løgner til å begynne å rakne. Dette var lenge før 11. september-affæren gjorde det klart for de fleste tenkende mennesker at noe var alvorlig galt der oppe ved maktens tinder, og med våre massemedier for den saks skyld.

Når det gjelder Kennedy-affæren, så er vel det eneste som har vært noenlunde åpenbart hele tiden det faktum at den offisielle historien ikke har holdt vann og at det nødvendigvis ha vært flere personer involvert enn bare Lee Harvey Oswald. Den historien er rett og slett for dum til å være troverdig, for det første fordi det våpnet Oswald skal ha skutt med langt i fra var noe skarpskyttervåpen; og dernest fordi mannen selv ikke skal ha vært noen fremragende skytter – langt i fra. Og sist, men ikke minst, fordi det – i følge åstedsvitner – ble løsnet mer enn tre skudd og skutt fra minst to steder samtidig; og Oswald kunne nødvendigvis ikke ha vært på mer enn ett sted på en gang.

Allerede distriktsadvokat Jim Garrison i New Orleans, så levende framstilt av Kevin Costner i Oliver Stones spillefilm «JFK», gjorde dette klinkende klart, basert på alle vitneforklaringene, deriblant fra garvede krigsveteraner som hårdnakket påsto å ha hørt skudd fra flere kanter. Deres forklaringer ble dysset ned og kom aldri fram i den offisielle versjonen, noe som i seg selv er mistenkelig.

Så hva var egentlig Oswalds rolle i dette dramaet? Hvem løsnet skuddene? Hvem sto til syvende og sist bak komplottet, og hvorfor? Og hvem hjalp til med å skjule sporene etterpå?

I dag har vi, i følge den nederlandske forretningsmannen Wim Dankbaar, gode svar på de aller fleste av disse spørsmålene. Han har siden 1988 interessert seg for mordet på JFK og viet mye av sin tid til dette; men det store gjennombruddet kom da han, takket være noen pensjonerte FBI-agenter, noen svært tålmodige og utholdende privat-etterforskere, samt en modig filmprodusent, fant fram til en fyr ved navn James «Jimmy» Earl Files (født Sutton), i Stateville Correctional Center (fengsel) i Joliet utenfor Chicago, Illinois. Dette resulterte i noen intervjuer som gir oss detaljerte svar på en rekke av de ubesvarte spørsmålene.

Svarene er både spennende og interessante – og har dessuten en god del å lære oss om det som nå pågår i vår egen tid, ikke minst i forhold til f.eks 11. september-affæren.

Hvem skjøt?

La oss begynne med det enkleste: Hvem skjøt? Det var muligens flere, men to av dem var i hvert fall Charles «Chuckie» Nicoletti og hans undergitte, James «Jimmy» Earl Files, født Sutton, heretter omtalt som Files.

Både Nicoletti og Files var tilknyttet Chicago-mafiaen, blant annet som leiemordere. Til hjelp hadde Nicoletti også en tredje Chicago-gangster og leiemorder, nemlig John «Handsome Johnny» Ros(s)elli, alias John Stewart, født Filippo Sacco. Over disse igjen sto mafiabossene Sam (Salvatore) Giancana og Tony (Antonio Joseph Leonardo) Accardo.

Wim Dankbaar har dessuten gjennom sine undersøkelser ment å finne godt belegg for en fjerde skytter i attentat-teamet, nemlig Marshall Joseph Caifano, født Marcello Guiseppe Caifano, alias John Marshall. Han døde i september i 2003, noe Files sannsynligvis ikke var klar over da han ble intervjuet i november samme år. Og dette er antakelig grunnen til at Files ikke nevner ham. Det kan også hende at Files rett og slett ikke visste om ham.

Antakelig alle de ovennevnte, men i hvert fall Roselli og Giancana, hadde i følge Files tette forbindelser til CIA. Den organiserte kriminaliteten (mafiaen) og CIA ble den gangen (som nå, f.eks med CIAs utstrakte narkotikaproduksjon i Afghanistan) ansett for å være to sider av samme mynt. Og CIA mottok, og mottar tydeligvis fortsatt, sine ordre fra det såkalte «militær-industrielle komplekset», dvs de virkelig store gutta, som flere avtroppende amerikanske presidenter har advart oss mot i sine avskjedstaler. Korrupsjonen er tydeligvis svært utbredt og omfatter mye mer enn bare CIA.

Mafiaen handlet altså i første rekke etter oppdrag fra CIA når det gjaldt J. F. Kennedy; men den hadde også selv et aldri så lite horn i siden til Kennedy-familien, noe jeg straks vil komme tilbake til.

Planen var opprinnelig at Nicoletti og Roselli skulle skyte, etter at Files allerede i flere dager hadde rekognosert området generelt, prøveskutt våpnene, finjustert kikkertsiktene, osv. Roselli trakk seg imidlertid da han fikk høre at CIA i ellevte time hadde avlyst attentatet. Det oppstod visstnok en del intern diskusjon omkring dette, men Nicoletti skal da ha uttalt til Files: «Vi gjør det likevel!» («Fuck’em! It’s goin’ anyway!», i flg Files’ egen uttalelse).

Hvorfor skjøt de?

Det kan være mange grunner: For det første var Nicoletti framfor alt lojal mot sin overordnede, Sam Giancana, som igjen var nestkommanderende for Tony Accardo, selveste overhodet for Chicago-mafiaen. CIA kom for Nicoletti i andre rekke. En kontraordre fra Accardo via Giancana var dermed det eneste som kunne ha stoppet Nicoletti & Co den dagen – og noen kontraordre var altså ennå ikke kommet fra den kanten.

Mafiaens medlemmer følte seg dessuten grundig forrådt av Kennedy-familien etter at JFKs lillebror, daværende justisminister Robert Francis «Bobby» Kennedy, begynte å forfølge og rulle opp mafiaens ulike virksomheter. Dette på tross av at Kennedy-pappa Joseph Patrick «Joe» Kennedy hadde lovet å la mafiaen være i fred dersom de ville hjelpe hans sønn John inn i Det hvite hus, noe de visstnok også gjorde, med både lovlige og ulovlige midler (sponsing og stemmefusk). Accardo og hans gangstere anså det derfor som sin personlige fortjeneste at JFK vant valget i Chicago, og dermed i hele den viktige delstaten Illinois.

En annen ting som både CIA og mafiaen var rasende over, var at JFK senere ikke ville støtte deres felles virksomheter på Cuba og i Mellom-Amerika, noe som blant annet førte til den pinlige Grisebukt-affæren (Bay of Pigs – Bahía de Cochinos).

Files får sjansen

Da Roselli fikk kalde føtter spurte Nicoletti om Files ville være «backup» for ham den dagen. Hvis han bommet skulle Files skyte, men bare i siste øyeblikk og bare dersom det skulle bli helt nødvendig; dvs dersom Nicoletti ennå ikke hadde truffet Kennedy i hodet. Og han måtte for all del ikke treffe noen av de andre i bilen, spesielt ikke Jacqueline Kennedy.

Files, som skal ha vært en svært god skytter, og dertil ung og ambisiøs, følte seg antakelig beæret ved denne forespørselen. Han svarte – etter eget utsagn – at han godt kunne være Nicolettis «backup».

Nicoletti spurte ham da om hvor han ville skyte fra og hva slags våpen han ville bruke. Files svarte at han ville skyte fra bak plankegjerdet på «The Grassy Knole», en gressbakke litt ovenfor veien, og at han ville benytte det ganske nye våpnet Remington .222 Fireball, et våpen han med suksess hadde benyttet til likvidasjoner et par ganger tidligere. Nicoletti spurte da om ikke det var litt vågalt, i og med at det var et våpen som måtte lades manuelt og som dermed kun ville gi ham sjansen til ett eneste skudd?; Files svarte at dersom han måtte vente til aller siste øyeblikk, så ville han bare rekke å få avfyrt dette ene skuddet likevel. Dette godtok Nicoletti, fornuftig nok.

Mordet

Nicoletti og Roselli inntok sine plasser i Daltex-bygningen, en bygning som ligger rett ved siden av den bygningen det er blitt påstått at Oswald skal ha skutt fra, det såkalte «School Book Depository», hvor han også skal ha arbeidet.

Files parkerte bilen på et avtalt sted, vrengte jakken sin for å se ut som en arbeider ved jernbanen og ventet deretter på parkeringsplassen bak The Grassy Knole.

Da kolonnen kom nedover mot The Grassy Knole fulgte Files med i kikkertsiktet samtidig som han talte skuddene. Han kunne se at Kennedy var truffet, men ikke i hodet. Da bilen kom så nær at Jaqueline Kennedy var på vei inn i skuddfeltet måtte han bestemme seg raskt og valgte da å skyte, fordi han ennå ikke hadde sett noe tegn til at Kennedy var truffet i hodet. Han siktet på presidentens høyre øye og trykket av.

Samtidig som Files avfyrte sitt ene skudd ble Kennedy truffet i bakhodet av Rosellis siste skudd, noe som beveget Kennedys hode framover. Files bommet dermed på presidentens øye og traff ham i stedet i høyre tinning. Files visste ikke da at Roselli hadde skutt samtidig, og var derfor svært ergerlig på seg selv fordi han hadde bommet på presidentens øye med over to centimeter på det korte holdet.

Etterpå

Etter skuddet tok Files ut tomhylsen, bet den sammen i toppen og satte den fra seg på plankegjerdet. Så la han våpenet i kofferten, vrengte jakken sin nok en gang og gikk mot fluktbilen der Nicoletti og Roselli allerede var på plass da han ankom.

Da de kjørte av sted spurte Nicoletti Files om han ikke syntes at han hadde handlet litt overilt; Files svarte nei. Han var altså på det tidspunktet ennå ikke klar over at Nicoletti hadde truffet Kennedys hode i samme øyeblikk som han selv hadde avfyrt sitt ene skudd og at dette var årsaken til at han hadde bommet på presidentens øye.

På en bensinstasjon i nærheten slapp han Nicoletti og Roselli av. Nicoletti hadde en bil stående der og sa til Files: «Vi sees i Chicago!» Så kjørte Files videre, tilbake til sitt motellrom på «The Lamplighter Inn», et lite motell i Mesquite, et tettsted litt øst for Dallas.

Her tok han en dusj og fjernet deretter alle spor av kruttslam fra huden ved hjelp av varm parafinvoks. Så tok han en dusj til og smurte seg til slutt inn med en smertelindrende krem. Da mørket falt på hentet han våpnene i bilen, pusset dem og la dem tilbake igjen. Dermed var alle umiddelbare spor fjernet.

Grytidlig neste morgen begynte han tilbaketuren til Chicago, som han nådde etter nok en natt på et lite motell langs veien.

Roselli, Accardo, Giancana, Caifano og Nicoletti er alle døde nå. Jimmy Files lever fortsatt og soner en livstidsdom for å ha skutt en politimann. Nå var det etter alt å dømme ikke Files som skjøt ham, men hans kompanjong: Files’ våpen var nemlig ikke blitt avfyrt. Dessuten overlevde politimannen. Samme kan det være, men Jimmy Files sitter i alle fall i fengsel for det nå. Og det vil han formodentlig gjøre i minst ti år til.

Så nå vet vi altså, dersom Files snakker sant,  navnet på to av dem som skjøt John F. Kennedy den novemberdagen for femti år siden. Men hvem sto bak dem igjen, og hvorfor?

«Gode» grunner

Jeg har allerede nevnt tre gunner for hvorfor mafiaen hadde et horn i siden til Kennedy-familien.

Men det var også andre og kanskje langt mer tungtveiende grunner til at J. F. Kennedy måtte ryddes av veien: Kennedy ville nemlig trekke amerikanske styrker ut av Vietnam, og dermed frarøve våpenprodusentene og det militær-industrielle komplekset store gevinster.

President Kennedy var dessuten sterkt i tvil (og med god grunn, har det vist seg senere) om at månelandingsprosjektet i det hele tatt var gjennomførbart og foreslo åpenlyst andre løsninger, blant annet et romforskningssamarbeid med Sovjetunionen. Apollo-prosjektet, et prosjekt som ville kunne gi fete gevinster for det militær-industrielle komplekset, både gjennom forskning, utvikling og produksjon av raketter og «månelandingsutstyr», hang dermed i en tynn tråd.

Det skal også ha vært andre viktige militær-teknologiske prosjekter Kennedy var sterkt i mot og ville skrinlegge.

Dessuten ville Kennedy avvikle The Federal Reserve System, altså sentralbanksystemet (innført ved et kupp i kongressen i 1913), og dermed frata de største privateide bankene i USA sin viktigste inntektskilde, nemlig å låne ut penger til staten mot renter; renter som må dekkes av skattebetalerne. Og dette henger igjen sammen med de to ovenstående punkter i og med at det er den amerikanske staten som er oppdragsgiveren i begge tilfeller; og at det, som før nevnt, til syvende og sist er skattebetalerne som må betale også denne regningen.

Hertil kommer at Kennedy etter Grisebukt-fadesen hadde ambisjoner om å legge ned hele CIA, noe som ville vært kroken på døra for det egentlige maktapparatet i USA, nemlig bankene og det militær-industrielle komplekset, som igjen, etter alt å dømme, har brukt – og fortsatt bruker – CIA som sin private visergutt og utførende organ for å få sin vilje gjennom.

Ingenting av dette var akseptabelt for de virkelig store gutta, de som eier de store bankene, oljeselskapene, pressebyråene, mediaselskapene, våpen- og flyfabrikkene, osv, og som står bak det meste av lobbyvirksomhet og korrupsjon i det amerikanske samfunnet – og som i egen vinnings hensikt hele tiden har sponset CIA.

John F. Kennedy måtte altså ryddes av veien, for enhver pris.

Det er også påstander om at FBI-sjef Hoover og Kennedy-familien ikke var helt på bølgelengde, men det er det vanskelig å finne noen solid dokumentasjon på. Tvert i mot vet vi at Hoover satte fast gamle bestefar Prescott Bush for handel og forretninger med Nazi-Tyskland og fikk ham dømt for dette. Han skriver også et memorandum noen dager etter mordet, et memorandum som knytter en viss Mr. George H. W. Bush fra CIA til drapet på president Kennedy. Det er derfor rimelig å anta at Hoover snarere ble presset til å skjule sporene etter drapet, hvilket han åpenbart også gjorde.

Hva med Oswald?

Hva så med Oswald? Hva var hans rolle oppi det hele?

Det ser ut til at Lee Harvey Oswald hele tiden i hemmelighet var tiltenkt rollen som syndebukk, i likhet med Timothy McVeigh i Oklahoma-affæren. Både Oswald og McVeigh hadde en militær fortid: Oswald med sin tjeneste som marinesoldat (US Marines) og McVeigh i US Army. Oswald var dessuten involvert i flere suspekte operasjoner tidligere, bl.a som «avhopper» til Sovjetunionen og som aktivist og oppvigler i Cuba-aksjonene, drevet fram av CIA og mafiaen i fellesskap.

Vi vet altså at Oswald jobbet for CIA, og at han hadde den samme foresatte (controller/handler) som Jimmy Files, nemlig David Athlee Phillips. Det første er allment kjent, det andre forteller Files oss om – og det forklarer også hvordan Oswald kunne vite nøyaktig hvor Files var, bare timer etter at han var ankommet Texas – om vi da skal tro på Files’ historie; og det mener jeg vi kan. Den versjonen han forteller er i hvert fall den som hittil best samler de løse trådene og som får flest mulig av brikkene i dette puslespillet til å falle på plass.

Hva Oswald tenkte og trodde om sin rolle i dramaet får vi vel aldri vite med sikkerhet, men det er tydelig at han i dagene og timene før attentatet ikke mistenkte at han selv var tiltenkt rollen som syndebukk. Han opptrådte i følge vitnebeskrivelsene svært rolig og sikkert. Og han var sammen med Files daglig. Tvert i mot kan det godt tenkes at han var blitt fortalt at han skulle forhindre et attentat mot Kennedy. Det er i hvert fall hva Files selv antar at Oswald må ha trodd.

Etter attentatet begynner imidlertid Oswald, som den intelligente fyren han er, å ane sammenhengen. Attentatet skulle forhindres, men nå er det altså skjedd likevel. Hans atferd forandrer seg fra rolig og sikker, til utrygg og senere nærmest panikkartet. Og det er jo litt interessant, for det kan tyde på at Oswald ble utsatt for et dobbeltspill fra CIAs side, noe som i seg selv ikke er utenkelig – for å si det mildt. Det kan også godt hende at Oswald ble sett på som en forræder fordi han hadde bistått Hoover og FBI i å lokalisere de hemmelige treningsleirene CIA hadde i Florida, og at CIA derfor benyttet seg av denne muligheten til å rydde ham av veien.

Det er også sannsynlig at J. E. Hoover, sjefen for FBI, ble overtalt eller truet til å legge skylden på Oswald og produsere det nødvendige «bevismaterialet», samt å se bort fra alt materiale som ikke passet med Oswald-historien. Uansett så var det i hvert fall det Hoover gjorde, med eller mot sin vilje.

Pressens rolle

Dernest har vi pressens rolle: Vi vet at CIA gjennom Operasjon Mockingbird (http://www.nyhetsspeilet.no/2011/05/operation-mockingbird-cia-styring-av-vestlige-media/) i 50-årene tok kontroll over de aller fleste av dem som var noen eller noe i amerikanske nyhetsmedier, samt en del nøkkelpersoner i utenlandske medier.

I likhet med 11. september-dramaet så var svaret på gåten allerede gitt og forbrytelsen «oppklart» i løpet av få timer – lenge før politi og etterforskere på noen måte kunne ha fått fullført sitt arbeid på en skikkelig og betryggende måte.

Hvem fant fram til Files – og hvordan?

I følge Jimmy Files var FBI allerede i 1964 klar over at han var på Dealy Plaza den dagen Kennedy ble skutt. Det skal ha vært den tidligere FBI-agenten Zack Shelton som formidlet dette, samt en del annen informasjon, videre til den etterforskende journalisten Joe West, som så til sist, etter et nitidig arbeid, klarte å lokalisere Files i fengselet og deretter vinne hans tillit.

Dessverre døde Joe West av hjertestans før han fikk sjansen til å intervjue Files. Noen skal ha tuklet med medisinene hans fordi han ønsket å få Kennedys kropp utlevert. Han ville bevise at hodeskallen inneholdt kvikksølv, noe som ville skrinlegge Oswald-historien for alltid. Files på sin side hadde allerede da bestemt seg for å fortelle Joe West alt sammen, under løfte om immunitet. Da West døde ble dette ikke noe av.

Senere kom filmprodusentene Bob Vernon og Oliver Stone på sporet av Wests oppdagelser, men Files ville ikke ha noe med Stone å gjøre da han, som han selv sier, ikke likte mannen.

Files’ tilståelse

I 1994 ga Files imidlertid et intervju til Bob Vernon der han bl.a innrømmer å ha skutt Kennedy. Og i november 2003 gir han altså et lengre intervju til Jim Marrs og Wim Dankbaar, der han i detalj forteller om komplottet slik han opplevde det, så langt hans kunnskaper strekker seg – i hvert fall nesten; han nekter nemlig å avsløre identiteten på personer som han antar fortsatt er i live, forståelig nok.

Alt i alt er dette andre intervjuet med Files et uhyre interessant vitnesbyrd som gir troverdige og gode svar på mange av spørsmålene vi har hatt rundt Kennedy-drapet. Jeg har personlig ikke vært i stand til å finne noe ved Files’ forklaring som ikke stemmer overens med det som foreligger av faktaopplysninger. Dessuten er det en hel del av det Files forteller som han vanskelig eller umulig kan ha visst om eller funnet på uten å ha vært direkte involvert. Bitemerkene på patronhylsen som ble funnet i blomsterbedet ved The Grassy Knole lenge etterpå er bare ett godt eksempel. Hans sikkerhet og nøyaktighet hele veien gjennom begge intervjuer gir også en pekepinn.

Det er etter min mening all grunn til å tro at Files snakker sant.

Se de første 10 minuttene av intervjuet med Files og døm selv:

Som det står i rulleteksten før selve intervjuet, så har det allerede vært tallrike forsøk på å diskreditere Files og å så tvil omkring hans tilståelse og påstander. Flere av disse forsøkene har imidlertid vært såpass latterlige at de avslører seg selv som forsøk på disinformasjon, akkurat som vi har sett rundt 11. september-bedrageriet. Dette styrker min tro på at det Files forteller er riktig.

Men, som sagt, se intervjuet og døm selv. Intervjuet i sin helhet kan for øvrig fås på DVD (http://www.jfkmurdersolved.com/buy1.htm) og som bok (http://www.jfkmurdersolved.com/buy2.htm).

Her på Amazon.com:
DVD: http://www.amazon.com/Shot-JFK-The-Shocking-Truth/dp/B00AMHFQXM/ref=pd_bxgy_b_text_y
Bok: http://www.amazon.com/Files-JFK-Interviews-Confessed-Conspiracy/dp/0979406315/ref=sr_1_1?s=books&ie=UTF8&qid=1385027752&sr=1-1

Noen flere lenker:

Files’ tilståelse (kort versjon, inkl. kommentarer fra Jim Garrison):
http://www.jfkmurdersolved.com/confession2.htm

Direkte lenke her:
http://www.jfkmurdersolved.com/film/JFK1.rm
Velg «Lagre/Save» og forandre filnavnet til «JFK.wmv». Filen kan da spilles av med VLC, WMP, el.l.

Lengre versjon:
http://www.jfkmurdersolved.com/confessionb.htm
Direkte lenke her:
http://www.jfkmurdersolved.com/film/Film.wmv

Bit-torrent: http://thepiratebay.sx/torrent/5874510/%5Bwww.concen.cc%5D_Kennedy_Murder_James_E._Files

Dokumentar-trailer – «The Grassy Knole»:
http://www.jfkmurdersolved.com/grassy.htm

Dokumentet som avslører at G. H. W. Bush’ visste om komplottet for å drepe J. F. Kennedy:
http://www.tomflocco.com/Docs/Jfk/HooverFbiMemo.htm

 

Synopsis in english:

This article is based on Bob Vernon’s and Wim Dankbaar’s interviews with James «Jimmy» Files (born Sutton).

  • Charles «Chuckie» Nicoletti was the primary shooter of (one of?) the hit-team(s?) in Dealy Plaza on the 22nd of November 1963. Mr. Nicoletti, shooting from a window in the «Daltex-building», hit Kennedy at least twice in the back (and/or neck?). It was too low because of the downward angle, and that the car was moving away from him. Then, finally, he hit the back of JFK’s head with his final shot.
    Charles Nicoletti was later killed, presumably by other mobsters, in 1977.
  • James «Jimmy» Earl Files (born Sutton, Jan. 24th, 1942, Oakman, Alabama), now serving time in the Stateville Correctional Center in Joliet, Illinois, for another crime which he allegedly did not commit.
    On the 22nd of November 1963 he took on the role of back-up shooter for Mr. Nicoletti, at Nicoletti’s own request, probably replacing Mr. Roselli, who did not want to participate in the assassination (because he knew that the CIA had called it off).

He (Mr. Files/Sutton) probably inflicted the final and famous headshot on JFK, not knowing that Mr. Nicoletti had already fired, and was actually going to make a headshot after all, after several misses (too low hits because of the downward angle and the target moving away from him, just as Files/Sutton claims to have warned him of. Anyway, finding the precise aiming point in such a situation takes a lot of practise to estimate, and it must usually be calculated on the fly by the shooter. It obviously took him several shots to do this correctly.

So, when the motorcade approached, Mr. Files/Sutton, standing behind the fence on the «Grassy Knoll», could see that Kennedy was hit, but he had not yet observed a headshot; and his strict instructions were to fire only in the last possible moment, and then only if a headshot had not yet been made – and it had not, as far as he could observe. His time for action was running out quickly, and Mrs. Kennedy was getting closer and closer to his line of fire. His strict orders were not to hurt anyone else than JFK, so Files now had to make a decision.

He decided to take the shot before it was too late, and squeezed the trigger. And as any marksman knows, this is a process that must take some time if the precision of the shot is to be maintained. So, while Mr. Files was still squeezing the trigger and tracking the target, namely president Kennedy’s right eye, Mr. Nicoletti’s bullet was under way.
The two bullets hit JFK’s head almost at the same time: Nicoletti’s bullet hit first (in the back of the head); and then Files’ bullet hit, entering JFK’s right temple and not the eye.

Due to Nicoletti’s bullet from behind, Files missed the eye by an inch or so, and he tells that he was initially quite upset about this. Later he understood, due to Mr. Nicoletti’s statements, exactly why he had missed and that it was not his fault.

My comment: If we watch the original Zapruder-film in slow motion, we can clearly see JFK’s head moving a little forward, before it is slung violently backwards and to his left; and then it seems to explode (due to the specially prepared mercury-filled bullet, sealed with wax, that Mr. Files fired from behind the fence on top of the so-called «Grassy Knole»).

  • John «Handsome Johnny» Ros(s)elli, alias John Stewart (born Filippo Sacco, July 4th, Esperia, Frosinone, Italy, and killed 1976, most probably by other mobsters) served as an assistant to Mr. Nicoletti during the assassination of JFK. Mr. Roselli didn’t do any shooting on that particular occation, according to Files.
  • Marshall Caifano. He was present on Dealy Plaza that day, and a part of the assault team, according to former mafioso Joe Granata via Jack O’Rourke (FBI), and Michael Corbitt, another mafia-affiliate. Whether Caifano fired any shots at all during the assasination, is still uncertain.

Accomplices:
David Atlee Phillips, alias Maurice Bishop, etc, (CIA, controller, died 1988, probably from natural causes).

Tony Accardo (Chicaco mafia boss – giving the executive order to kill JFK, as instructed by CIA. Accardo died in 1992, probably from natural causes).

Sam Giancana (Accardo’s 2. in command – giving Nicoletti the order to kill, as instructed to him by Tony Accardo. Sam Giancana was killed in 1975, probably by other mobsters).

And of course several others, whithin the mafia, the government, the local police, the press, the CIA and the FBI, playing minor, but still important roles.

 

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
88%
Opplysende
0%
Inne på noe
0%
Usikker
0%
Dårlig
13%
Om forfatter
Morten Kielland
Morten Kielland er utdannet ved Historisk-filosofisk fakultet ved Universitetet i Oslo og har formell forskerkompetanse. Han har vært særlig opptatt av vitenskapsfilosofi og erkjennelsesteori. For noen år siden oppdaget han at den offisielle versjonen av 11. september-dramaet innebar fysiske umuligheter og dermed måtte være et bevisst forsøk på manipulasjon. Det skulle for ham bli starten på en ny erkjennelse av hvordan menneskeheten er blitt undertrykket og manipulert over svært lang tid, ikke bare politisk og økonomisk, men også som de kraftfulle åndsvesener vi er. Morten Kielland ønsker å bidra til at denne epoken nå tar slutt. Han har ikke tro på at dette kan gjøres gjennom kamp, men derimot gjennom opplysning og forandring på individ-nivå.

Kommentarer

55 kommentarer på "Hvem skjøt John F. Kennedy?"

avatar
Sorter på:   Nyeste | Eldste