Du leser nå
Den sosialdemokratiske ideologi

25 minutter lesetid



Den sosialdemokratiske ideologi

Sosialdemokratiets ”far” Eduard Bernstein (1850-1932) på sin 80-års dag i 1930.

Sosialdemokratiet med sin blandingsøkonomi er en ideologi som tilhører kapita­lismens venstrefløy. Den sosialdemokratiske ideologi avgrenser seg selv, på sin egen venstreside, fra marxistisk teori om sosialisme og kommunisme. Sosialdemokratiet fremstår som den gyldne middelvei mellom utdatert teoretisk marxisme og oligarkdrevet markeds­økonomi (sistnevnte gikk globalt fallitt i 2007 både som teori og i praksis). Sosial­demokratiet med sin blandings­økonomi har i Skandinavia resultert i den såkalte ”nordiske modellen”, som fremstår som et ideal for resten av verden ved å kombinere det tilsynelatende motsetningsparet god økonomi og en godt utviklet velferdsstat.

Den økte levestandarden siden 1960-tallet i Norge har resultert i at folket har beveget seg oppover den maslowske behovs­pyramiden, og i sin nye materielle, kulturelle og psykologiske virkelighet, der individualisme og selvrealisering står høyt, har langt mindre identifikasjon enn tidligere med den ideologi som har bragt dem dit. Den sosialdemokratiske ideologi har en utfordring i å oppdatere sitt image til den nye tid, og markere seg skarpere i relasjon til de politisk-økonomiske alternativene. Gini-koeffisienten, som angir graden av lønnsulikhet i befolkningen, er en nyttig sosial indikator som kan brukes mer aktivt i den ideologiske debatt.

 

Sejersted om tre historiske faser

Francis Sejersted har nylig fått utgitt 2. utgave av sitt historisk storverk, Sosial­demokratiets tidsalder: Norge og Sverige i det 20. århundre (Pax Forlag, 2013). På bokomslagets bakside gis følgende korte presentasjon av forfatteren:

 

”Francis Sejersted [f. 1936] arbeider ved Institutt for samfunnsforskning. Han var ansatt som professor i økonomisk og sosial historie ved Universitetet i Oslo 1973-1998, fra 1989 som leder for Senter for teknologi og menneskelige verdier. Sejersted har hatt en rekke sentrale verv, blant annet som leder av Ytringsfrihetskommisjonen, Institusjonen Fritt Ord og Den norske Nobelkomité. Han er en av Norges fremste historikere, med et stort og betydningsfullt forfatterskap.”

Francis Sejersted

Francis Sejersted

 

Sejersted inndeler historien til den sosialdemokratiske ideologi i tre faser, som vi her skal bruke som et utgangspunkt.

 

1) 1880-tallet – 1934: Gradvis svekkelse av marxistisk teori og av revolusjonære ambi­sjoner; tiltagende aksept av parlamentarisme og av å være venstrefløy-kapitalisme.

2) 1935 – 1970: Sosialdemokratiet som venstrefløy-kapitalisme omfavnes som en ønsket og pragmatisk ideologi, og blir grunnlaget for Skandinavias statsbærende politikk.

3) 1970 – i dag: Sosialdemokratiet svekkes delvis i møtet med nye utfordringer, og delvis ved at dens suksess skaper en ny materiell, kulturell og psykologisk virkelighet der folk blir mer opptatt av individualisme og selvrealisering.

Fase 1: 1880-tallet – 1934

Gradvis svekkelse av marxistisk teori og av revolusjonære ambi­sjoner; tiltagende aksept av parlamentarisme og av å være venstrefløy-kapitalisme.

 

Navneleddet ”sosialdemokratisk” ble først brukt av de eldste marxistiske arbeiderpartiene i Tysk­land og Nord-Europa. Tysklands sosialdemokratiske parti (SPD) regner selv 1863 som sitt grunnlagsår, selv om endringen til det nåværende navnet kom i 1890. Det norske arbeiderparti (AP) ble dannet i 1887. I 1891 ble SPDs Erfurt-program vedtatt, med mål om samfunnets demokratisering, utvikling av velferdsstaten og regulering av arbeids­markedet.

 

Sosial­demokrati som politisk-økonomisk ideologi begynte med at den tyske politikeren og teoretikeren Eduard Bernstein (1850-1932) i 1899 utga boken Sosialismens forutsetninger og sosial­demokratiets oppgaver (Pax/Borgen, 1973). Boken gir en grundig og nyansert intellek­tuell kritikk og avvisning av hoved­komponentene og primærbegrepene i marxismen slik den ble formulert av Karl Marx og Bernsteins nære venn Friedrich Engels. Bernstein innførte et skille mellom marxisme som venter på revolusjon, og sosial­demokratiet som ikke godtar den marxistiske lære og som heller ikke trenger en revolu­sjon for å realisere sine politisk-økonomiske mål.

 

Marxismens metafysikk – en materialistisk determinisme med fokus på menneskets historie og fremtid – er en hovedkomponent i marxismen som ikke kan ignoreres. Marxismen er ingen ideologi basert på etiske håp og refleksjoner om hvordan verden bør bli; marxismen er basert på et kategorisk formulert verdensbilde der historiens progresjon og hovedtrekk er forut­bestemt. De teknisk-økonomiske faktorer har i dette verdensbildet en ubetinget primær betydning i forhold til alle andre faktorer. Denne metafysikken har lite eller ingenting med den observerte virkelighet å gjøre. Marxismen består også av en rekke simplistiske og kategoriske begreper, formler og lover som i uhyre grad overforenkler den komplekse og mangfoldige virkelighet.

 

Martin Kolberg – Arbeiderpartiets strateg og ideolog, samt partisekretær 2001-2009 – har skrevet en meget lesverdig artikkel om sosialdemokratiet, Arbeiderbevegelsens historie (Minerva, 2007). Her et utdrag der Kolberg kommenterer Bernsteins innsats:

 

”Bernstein var influert av det britiske Fabian Society og av filosofen Kant, da han prøvde å revidere og modernisere den klassiske og ortodokse marxismen. Han ønsket å etablere en allianse med de liberale middelklassene og bøndene, og framhevet mulighetene for en gradvis og fredelig omforming til sosialisme. I senere skrifter avviste han marxismen og utviklet det vi kunne kalle en etisk sosialisme basert på nykantianisme.

Bernsteins analytiske tilnærming var empirisk fundert: Marx’ analytiske metode og den historiske materialismen ble avvist fordi Marx’ egne spådommer ikke slo til. Bernstein kritiserte tanken om at motsetninger i samfunnet må skjerpes inntil det ytterste før de oppheves, og mente at den historisk-materialistiske dialektikk kunne lede til spekulative og vilkårlige tankekonstruksjoner. Kapitalismen kunne ikke lenger ses gjennom to klasser: Borgerskapet og arbeiderklassen. Rundt århundreskiftet var det en gryende middelklasse som verken var kapitalister eller proletarer. Kapitalismen kunne ikke lenger ses som rent klasseundertrykkende.

Bernstein mener å bevise at kapitalismens utvikling ikke fører til økt kapitalkonsentrasjon og at den ”nye” kapitalismen er bedre enn den ”tidligere” til å håndtere kriser. (Her skulle Bernstein ta feil, jfr. de økonomiske krisene på 1920-tallet). Han modererte videre Marx’ tese om at kapitalismen av natur drives mot monopol og at produksjonsmidlene blir samlet på stadig færre hender. Han tilbakeviste også ”proletariatets diktatur” med å vise til at flertalls­styre hviler på et ”likebehandlingsprinsipp”…

Hos liberalistene er staten et onde fordi den går på bekostning av individets frihet. Hos Marx er staten et onde fordi den fungerer som kapitalismens forlengede arm. I det sosialistiske samfunn mente Marx at staten ville visne vekk. Bernstein så, i motsetning til disse to politiske retningene, staten som en garantist for frihet og for de demokratiske beslutningsprosesser. For å sikre alle samme muligheter og rettigheter må det økonomiske fundament sikres for den enkelte. Dermed må staten foreta omfordeling og utjevning.

Han beskriver så det korporative som en mulig vei mot demokrati og sosialisme. For Bernstein var bevegelsen, ikke målet, det viktige. Bernsteins hovedteser kan oppsummeres slik: Den kommunistiske revolusjon er umulig, fordi kapitalismen har overvunnet sine interne kriser; uønsket, fordi vold og diktatur ikke er akseptable midler; og unødvendig fordi det eksisterer alternative veier til sosialisme.

Bernstein mente at det sosialistiske ideal representerer en holdning som bor i hvert enkelt menneske. Denne holdningen har rot i et imperativ av etisk karakter. Mange nykantianere mente at den egentlige begrunnelsen for sosialisme lå i Kants etikk, slik den var formulert i det kategoriske imperativ: Mennesket måtte ikke behandle et annet menneske som et middel til noe annet. Sosialismen var ikke et mål, men en pågående prosess. I en ofte sitert passasje sier Bernstein:

 

”Målet, hva enn det kan være, betyr ingenting for meg, bevegelse betyr alt. Og med bevegelse mener jeg både den allmenne forandring av samfunnet, spesielt de sosiale fremskritt, den politiske og økonomiske agitasjon og den organisasjon som gjennom­fører fremskrittene.”

 

Bernsteins teorier ble forkastet av de europeiske arbeiderpartiene i hans samtid. Men det var hans tanker som skulle vinne over de marxistiske et par tiår senere. Sitatet er tett på det vi kan kalle revisjonismens credo og kjernen i sosialdemokratiets historisk-politiske misjon.”

 

 

Sejersted skriver oppsummerende om de norsk-svenske arbeiderpartienes ambi­valente hold­ning til parlamenta­rismen pga. deres pro-marxistiske holdninger, som kom til å vare frem til 1930-tallet:

 

”Det var i utgangspunktet to mulige strategier. Man kunne arbeide for en omveltning av den eksisterende samfunnsform gjennom utenomparlamentariske aksjoner og masse­mobilisering, eller man kunne arbeide gjennom det parlamentariske demokrati for å bedre arbeidernes kår og løse industrisamfunnets problemer ved reformer. Bevegelsen sto altså overfor det klassiske dilemma: Skulle man reformere og dermed bidra til å bevare kapitalismen ved å gjøre den mer smakelig, eller skulle man velge en mer systemkritisk, revolusjonær linje. Man vegret seg lenge for å ta valget, i Norge svært lenge.”  (s. 163-64)

 

Fase 2: 1935 – 1970

Sosialdemokratiet som venstrefløy-kapitalisme omfavnes som en ønsket og pragmatisk ideologi, og blir grunnlaget for Skandinavias statsbærende politikk.

 

Startskuddet for sosialdemokratisk regjeringspolitikk, med den betydning vi i dag legger i ”sosial­demokrati”, begynte i Sverige i 1932 da Per Albin Hansson (1885-1946) ble stats­minister for Sveriges social­demokratiska arbetareparti (SAP). Han ble sittende i 14 år frem til sin død i 1946. I Norge ble Johan Nygaardsvold (1879-1952) statsminister for en ren AP-regjering i 1935, og ble sittende i ti år frem til 1945. Sejersted påpeker de mange fellestrekk som de to statsministrene hadde:

 

”Det er naturlig å sammenligne Per Albin Hansson med Johan Nygaardsvold. De var født omtrent samtidig, i 1885 og 1879. De kom begge fra små kår. De var hele livet knyttet til hovedstrømmen i den sosial­demokratiske bevegelse, hvilket betød at de hadde hatt sine revolusjonære perioder. De kom inn i henholdsvis Rikstag og Storting i 1918 og 1916, og ble på samme måte fanget inn av den parlamentariske prosess som de begge følte seg hjemme i og kom til å beherske. De var begge politiske praktikere som så med skepsis på vidtløftige teoretiseringer. De innledet det hegemoniske sosialdemokratiske regime i hvert sitt land ved å bli stasministre i 1932 og 1935 og ble sittende til henholdsvis 1946 og 1945. Som Hansson var også Nygaardsvold sentral i å snu det sosialdemokratiske parti fra et klassekampparti til et folkeparti.”  (s. 201)

 

NyHa

 

Mens Norge på 1930-tallet manglet markante sosial­demokratiske ideologer, hadde Sverige Ernst Wigforss (1881-1977) som var finansminister i flere perioder, og Gunnar Myrdal (1898-1987) som i 1974 fikk Økonomiprisen til Alfred Nobels minne.

 

Den britiske økonomen John Maynard Keynes (1883-1946) fikk i 1936 publisert sitt mest kjente verk, The General Theory of Employment, Interest and Money. Keynesiansk økonomi fikk stor betydning for de sosial­demokratiske partiene i Skandinavia utover på 1930-tallet. Keynesiansk økonomi fylte opp det ideo­logiske vakuum som oppsto da de sosialdemokratiske partiene sa sitt endelige farvel til marx­istisk teori.

 

Keynes var imidlertid en markeds­økonom, han støttet ikke sosialdemokratiets blandings­økonomi. Det som er kjent som ”keynesiansk krisepolitikk”, var å gi staten en liten rolle som rednings­planke for markeds­økonomien i krisetider. Keynes hevdet at staten kan og bør fungere som et sikkerhetsnett og en reservemotor i krise­tider. Det er altså først når markeds­økonomien har kjørt seg selv i grøften, at staten bør tre aktivt inn for en kort stund. Keynes’ praktiske løsning var at i gode tider skal staten opparbeide en betydelig finansiell reserve i form av et slags krisefond, og dette fondet bør brukes til å stimulere markedet og økonomien i krisetider. Staten skal altså gi markedet en vitamin­innsprøytning hver gang markedet og markedsøkonomien av en eller annen grunn svikter. For mer om dette, se Paul Krugmans introduksjon til The General Theory (2006).

 

Etter andre verdenskrig valgte den norske sosialdemokratiske regjeringen å inngå i en vest­lig allianse som resulterte i at Norge sammen med Danmark ble medlemmer av NATO våren 1949. Den svenske sosialdemokratiske regjeringen valgte samme pragmatiske strategi som de hadde valgt under krigen: Nøytralitetspolitikken. Dette skillet mellom de norske og de svenske sosial­demokratiske regjeringene gikk imidlertid ikke så dypt, for de to landene hadde felles interesser og et omfattende sikkerthetspolitisk samarbeid ”under overflaten”.

 

Einar Gerhardsen og Tage Erlander

Einar Gerhardsen og Tage Erlander

 

Einar Gerhardsen (1897-1987) satt som statsminister i 17 år, fra 1945 til 1965 (med et avbrekk på 3 år); mens Tage Erlander satt som stats­minister i hele 23 år fra 1946 til 1969. Gerhardsen og Erlander var verken maktmennesker eller fargerike personligheter. De ble heller ikke regnet som intellektuelle eller spesielt kreative. Likevel, deres kombinasjon av humanisme og politisk samarbeidsevne resulterte i en positiv og stabil progresjon. Sejersted skriver om de to landsfedrene (s. 352-53):

 

”Det var to ganske forskjellige personer og med høyst forskjellig bakgrunn som ble stats­ministre i Norge og Sverige i henholdsvis 1945 og 1946, og som skulle bli stående som de ubestridte nasjonale ledere i sosialdemokratiets store epoke. Men der var også likheter. Ingen av dem var konfrontasjonspolitikere, de trodde på og satset på samarbeid. De hadde nok sine sosialistiske visjoner i behold, men det gjaldt å få så mange som mulig med seg på å realisere disse, selv om det skulle ta tid. Visjonene skulle realiseres ad demokratisk vei.

Det var ett fellestrekk som var særlig viktig. Erlander ble av flere betraktet som svak og ubetydelig. Flere har dessuten kommentert hans ubesluttsomhet. Gerhardsen vokste mer naturlig inn i rollen. Gerhardsen er nok en sympatisk person, som en av de sentrale sosial­demokrater sa i 1948, men han er også svak og bytter mening etter omstendighetene…

De hadde makt, og de brukte den, men det er grunn til å ta dem på alvor når de selv hevdet at de aldri hadde etterstrebet den makt de fikk. I den forstand var de ikke maktmennesker. De lot seg heller ikke beruse eller korrumpere av den makt de forvaltet. De representerte, som det er blitt sagt om Erlander, en ”maktens oskuld”. Og denne uskyld gjorde dem ikke mindre mektige, den var tvert imot tillitvekkende og underbygde på den måten deres posisjon. Kanskje er det slik at sant politisk lederskap nettopp er karakterisert ved en viss lyttende ubesluttsomhet som leder til pragmatiske løsninger, men som på et annet plan representerer forvaltning av dypere strømninger. Det er ikke urimelig å si at Sverige og Norge fikk de ledere de trengte, på det tidspunkt de trengte dem.”

 

Perioden etter andre verdenskrig frem til 1970 var preget av en internasjonal oppgangs­konjektur, som gjennom sosialdemokratisk politikk bidro til det store løft av arbeiderklassen ut av fattig­dommen. På 1960-tallet hadde samfunnet endret seg så mye at de sosial­demokratiske arbeiderpartiene ikke lenger fant det meningsfullt å skille mellom arbeider­klassen og middelklassen. Dette ledet til en viss høyre­dreining i politisk orientering, fra arbeidervennlig kapitalisme til arbeider- og middelklassevennlig kapitalisme. De sosial­demokratiske partiene satte seg som mål å bli et arbeids­tager­parti. Sejersted har beskrevet denne perioden som ”ettpartistaten” og som ”sosial­demokratiets lykkelige øyeblikk”.

 

”Nettopp det at hensynet til økonomisk vekst og sosial trygget og integrasjon støttet hver­andre gjensidig i et harmonisk samvirke, ga utviklingen av velferdsstaten et sterkt momentum. I en lang periode syntes utviklingen å rettferdiggjøre forestillingen. Dette var sosialdemokratiets lykkelige øyeblikk.”  (s. 322)

 

Fase 3: 1970 – i dag

Sosialdemokratiet svekkes delvis i møtet med nye utfordringer, og delvis ved at dens suksess skaper en ny materiell, kulturell og psykologisk virkelighet der folk blir mer opptatt av individualisme og selvrealisering.

 

1970-tallet. Sejersted er overbevist om at 1970-tallet var begynnelsen på svekkelsen av det sosial­demokratiske hegemoni, ved at sosialdemokratiet ble stilt overfor nye utfordringer som det ikke var forberedt på og som det ikke hadde noen gode svar på. En av disse nye utford­ringene var miljøhensynet, som krevde en aktiv miljøpolitikk. Miljøhensynet representerer en ny dimensjon i forhold til den politiske høyre-venstre-aksen, en dimensjon som alle partier ble tvunget til, i stadig større grad, å forholde seg til. Sejersted diskuterer også en rekke andre utfordringer:

 

”Omkring 1970 skjer noe som i ettertid fortoner seg som ganske dyptgripende i forhold til den sosialdemokratiske orden. Den gamle enighet splintres, og ny kritikk setter inn. Det er et skifte i mentalitet som etter hvert fører til at utviklingen skifter retning, om man da i det hele tatt kan snakke om én retning. Dette skjer naturligvis ikke på én gang. På noen områder oppstår ny konflikt i 1960-årene og på andre først ut i 1970-årene. Men det for­tetter seg rundt 1970. Det skjedde endringer over hele Vest-Europa, men endringene var særlig tydelige i de skandinaviske sosialdemokratier…

I Skandinavia mistet sosialdemokratene hegemoniet. Velferdsstaten, der kronen nettopp var blitt satt på verket i form av folkepensjonen, blir kritisert for ikke å levere hva den har lovet idet ny fattigdom oppdages. Arbeidsmiljøet kommer under kritikk. Enhetsskolen som nettopp var innført under full enighet, utsettes for hard kritikk. Klassen som kulturell konstruksjon forvitrer. Hovedmotsetningen står ikke lenger mellom arbeid og kapital… Sosial­demokratiets fysiske landskap, drabantbyene, kommer under kritikk. Husmor­kontrakten erstattes av en likestillingskontrakt. Abortsaken eksploderer. Avisene fristilles fra de politiske partier, og mangfold innføres i eteren. Den nye innvandring begynner for alvor. I Norge blir det en bitter strid om innmeldelse i det europeiske fellesskap osv.

Mange av disse elementer hang sammen. Generelt kan vi snakke om en reaksjon på sentrale aspekter ved det sosialdemokratiske samfunn… Idyllen fra sosialdemokratiets lykkelige øyeblikk var iallfall brutt. Sosialdemokratiet måtte tilpasse seg en ny virkelighet. For dem ble 1970-årene en famlefase.”  (s. 399-401)

 

 

1980/90-tallet. På begynnelsen av 1980-tallet innførte USA og Storbritannia nylibera­lisme, en predatorisk markedsøkonomi, og globaliserte denne via Pengefondet (IMF) og Verdens­banken. Pilarene i nyliberalismen er privatisering, deregulering av bank/finans-sektoren, redusering av de offentlige utgifter, og fremtvinging av global frihandel. Nyliberalismen tjener oligarkene og de rikeste 10 % av befolkningen, mens den øvrige befolkning, samfunnet og statskassen er taperne.

 

Da Ronald Reagan ble USAs president i januar 1981, med George H. W. Bush som vise­president, uttalte han i sin første åpningstale: ”I den nåværende krise er ikke regjeringen løsningen på våre problemer; regjeringen er problemet”. Sommeren 1981 ga Reagan den amerikanske fagbevegelsen et sjokk ved å sparke 11.345 flytrafik­kontrollører som streiket. Dette var et sterkt signal til næringslivet om at de ikke lenger trengte å frykte arbeids­foreninger.

 

Friedrich Hayek (1899-1992) – Milton Friedmans mentor og Chicagoskolens skytshelgen – var personlig venn med Margaret Thatcher som var statsminister 1979-90. Det var Hayek som oppmuntret henne til å omfavne nyliberal økonomi. Thatcher var imidlertid ganske upopulær som statsminister før Falklandskrigen (april-juni 1982), så det var først under den britiske kraft­­patriotismen som denne krigen utløste at hun turde å sette i gang med et omfattende nyliberalt program. Hun gikk til krig mot fagforeningsbevegelsen, hvilket utløste borger­krigsaktige tilstander. Hun seiret, og gikk videre med å privatisere offentlige selskaper. Fra 1984 til 1988 privatiserte regjeringen blant annet British Telecom, British Airways, British Airport Authority og British Steel, og solgte aksjene sine i British Petroleum.

 

Nyliberalismen har siden 1980-tallet vært den alvorligste konspira­­sjonen mot verdens­befolkningen og mot de demokratiske verdier. Som en parasitt som tar livet av verts­organismen, er det nyliberalismen som står bak Den globale finans­krisen 2007-08 som i 2008 utløste Den globale resesjonen som fortsatt pågår. Nyliberalismen er nærmere beskrevet i mitt dokument Om nyliberalismens historie og nasjonale tragedier, som er et 59-siders personlig konsentrat av Naomi Kleins bok Sjokk­doktrinen.

 

Når det gjelder de norske regjeringenes varme omfavnelse av nyliberal politikk på 1980- og 1990-tallet, der Gro Harlem Brundtland var statsminister i tre perioder, er jeg ikke så tilfreds med Sejersteds behandling av emnet. Ikke noe sted i boken sin omtaler han nyliberalismen eller EU som oligarkiske prosjekter, hvilket etter min mening svekker hans analyser av denne perioden. Det overordnete spørsmålet er hvordan Arbeiderpartiet, som identifiserer seg med den sosialdemokratiske ideologi, kunne gå så langt i å omfavne nyliberal politikk som så opplagt tjener overklassen på bekostning av den øvrige befolkning, og som så opplagt utnytter landene i Den tredje verden. Det er ingen tvil om at de sosialdemokratiske partier i denne perioden sviktet sin egen ideologi. Det var faktisk SV som i sin politikk best representerte den sosialdemokratiske ideologi, selv om partiet identifiserer seg med sosialistisk ideologi. Martin Kolberg er kortfattet om 1980/90-tallet:

 

”1980-tallet var et turbulent tiår for sosialdemokratiet i Europa. Men på 1990-tallet kom sosialdemokratiet tilbake i regjeringskontorene i en rekke europeiske land. Sosial­demokratiet ble ført tilbake til makten av misnøye med de antisosiale innslag i høyre­sidens politikk. Mange spådde sosialdemokratiets død, men sosialdemokratiet lever og er fortsatt den sterkeste og viktigste politiske kraften i Norge.”

 

Oppsummering. Sejersted gir i bokens siste kapittel en oppsummering, som vi her siterer noen avsnitt fra:

 

”Sosialdemokratiets lykkelige øyeblikk var karakterisert ved arbeiderklassens reise fra fattigdom inn i forbrukersamfunnet, ved en klar økning i materielt velbefinnende for alle, ved en høy grad av likhet, sosial trygghet, gode boliger, og adgang for alle til utdannelse og det beste helsetilbud. Denne suksess ble oppnådd i en politisk orden karakterisert ved en sterk stat, sterke fagforeninger, en forbløffende effektiv blandingsøkonomi, og – til tross for all snakk om ”ettpartistaten” eller ”det autoritære samfunn” – et rotfestet og velfungerende demokrati. Det var ikke tilfeldig at den skandinaviske sosialdemokratiske velferdsstat ble et eksempel til etterfølgelse for andre land i Europa, og at velferdsstatens vekst kom til å viske ut mye av de gamle politiske anomositeter slik at ideologiene kunne bli erklært døde…

Vi har fulgt hvordan sosialdemokratene utviklet og modifiserte sine idéer i konfrontasjon med de praktiske problemer, hvordan de på denne måten utviklet sosialdemokratiet til en orden i sin egen rett, og hvordan dette ledet opp til deres lykkelige øyeblikk i 1960-årene. Men nettopp da målet syntes å være nådd, ble noen aspekter ved medaljens bakside synlig, harmonien ble brutt og sosialdemokratiet ble utsatt for hard kritikk…

Man hadde tenkt seg en utvikling mot et samfunn med en stadig mer tilfreds befolkning etter hvert som velferdsstatens ytelser ble effektuert. Men slik gikk det ikke. I Sverige satte Tage Erlander utviklingen på begrep ved å snakke om ”de ökande förväntningarnas missnöje”. Den glade forventning om en gang å kunne nå frem gikk tapt på veien. Så da målet var nådd, var fremtiden tapt…

Siden de nordiske land har en relativt høy score på (nesten) alle indikatorer, må imidlertid den generelle konklusjon bli at folk i de nordiske land er mer tilfreds med sin situasjon enn folk i de fleste andre land. Så selv om Norge og Sverige ikke ble det sosial­demokratiske paradis som Erlander og Gerhardsen hadde forestilt seg, så hadde disse to sentrale sosialdemokratiske ledere gode grunner til å være fornøyde. De skandinaviske land hadde lykkes i å kombinere en sterk økonomisk utvikling med en lav stressfaktor, en lik inntektsfordeling, sosial trygghet, og generelt en høy livskvalitet. Mye av dette er intakt. Og det er grunnen til at de nordiske land synes å ha gjenvunnet noe av deres status som modelland for fremtiden.”

 

Den sosialdemokratiske ideologi og ”den nordiske modellen” er ikke synonymer. Man kan noe forenklet si at den nordiske modellen er det konkrete resultatet av sosialdemokratisk politikk i Skandinavia siden 1930-tallet. Den nordiske modellen har jeg omtalt nærmere i artikkelen Den nordiske modellen: Vellykket demokratisk blandingsøkonomi (NyS, 2013).

 

 

Veien videre

Sosiale indekser. Betydningen av begreper som ”den sosialdemokratiske ideologi”, ”den nordiske modell”, ”blandings­økonomi” og ”Gini-koeffisienten” er ukjent for de fleste. Det betyr at nordmenn er uvitende om hvordan Norge har blitt et av verdens beste land å bo i, hvilke årsakskrefter som har stått bak dette resultatet. Sosialdemokratiets representanter bør derfor bli flinkere til å gjøre sin ideologi og historie kjent. Kall det gjerne folke­opplysning.

 

Til denne folkeopplysning bør også inngå saklig informasjon om alternativene på venstresiden og særlig høyresiden av sosialdemokratisk ideologi og politikk. Med Berlinmurens fall i 1989 og Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 mistet kommunist­partiene makten i størstedelen av verden bortsett fra Nord-Korea, Cuba, Vietnam og noen få andre land. Demonstrasjonene på Den himmelske freds plass i Beijing, Kina, våren 1989, var imidlertid ikke en protest mot kommu­nismen, men mot myndighetenes voldelige innføring av stats­autoritær korporativ kapitalisme, som resulterte i ekstrem­oligarki. Som allerede nevnt, den oligarkdrevne markeds­økonomien som i størstedelen av verden er kjent som nyliberalisme, gikk globalt fallitt i 2007 både som teori og i praksis.

 

Det har blitt utviklet en rekke sosiale indekser som kvantifiserer både den objektive leve­standarden og den subjektive tilfredshet (eller stress og misnøye) for befolkningsflertallet i de enkelte land. I OECDs web-bok Society at a Glance 2011: OECD Social Indicators (6. utg. 2011) kan man studere nærmere hvordan 25 forskjellige sosiale indekser slår ut i en rekke land. Disse indeksene inkluderer subjektive, atferds­messige og objektive dimensjoner.

 

En viktig sosial indeks er inntektsulikheten i en nasjon. Inntektsulikheten kan måles på forskjel­lige måter, hvorav den vanligste er å beregne Gini-koeffisienten (Wiki: Gini coeffi­cient; Gini-koeffisient). I Society at a Glance 2011 presenteres de forskjellige landenes Gini-verdier på web-siden Income inequality.

 

Tabell fra OECD-boken “Society at a Glance 2011”

Tabell fra OECD-boken “Society at a Glance 2011”

 

De politiske partier bør begynne å diskutere hvilke Gini-verdier de finner OK, og hvor de mener grensen går for det uakseptable. Dette kan bli en konkretisert diskusjon som folk vil verd­sette, fremfor de svært så generelle og relativistiske utsagn som politikerne ellers kommer med. På tabellen over ligger Danmark og Norge på 3. og 4. plass med Gini-verdier på 0,25, mens Sverige og Finland ligger på 6. og 7. plass med Gini-verdier på 0,26. Gjennomsnittet for OECD-landene er 0,31. Når Gini-verdien er høyere enn 0,33, nærmer man seg raskt oligarkiske samfunns­tilstander. Storbritannia har 0,34; Israel 0,37; USA 0,38 og Mexico 0,48. Namibia tar verdendsrekorden med 0,70.

 

Nedenfor vises CIAs kart der Gini-verdiene for 2009 er uttrykt i farger (kilde):

CIAs kart fra 2009 over nasjonenes Gini-verdier.

CIAs kart fra 2009 over nasjonenes Gini-verdier.

 

 

Dersom myndighetene i et land bestemmer seg for å få Gini-verdien ned, kan ett av mange spesifike tiltak være å bestemme en max-faktor mellom minimumslønnen og maksimum­lønnen i det offentlige og i statsdominerte konserner. Dette vil ikke direkte påvirke lønns­forholdene i det private nærings­liv, men vil likevel utøve et visst press. Aksjonærene er vel heller ikke begeistret for at styre og administrasjon i de store konserner gir hverandre honorarer og opsjons­avtaler som krysser alle sømmelighetens grenser?

 

Hvorfor fikk sosialdemokratiet så gode vekstbetingelser i Skandinavia?

Hvorfor har de skandinaviske sosialdemokratiske landene klart seg så bra i forhold til land som har hatt eller har like gode økonomiske forutsetninger? Mitt antydende svar er negativt formulert, som fravær av dype og langvarige traumer. Befolkningene i de skandinaviske landene utgjorde relativt sett en fattig og homogen folkemasse. Denne folkemassen fikk lov til å utvikle seg i fred. Den ble ikke tyrannisert eller undertrykt av et oligarki eller aristokrati. Med unntak av nazistene under andre verdenskrig, fikk ikke denne folkemassen sin indre utvikling forstyrret av utenlandske invaderende makter. Ikke så mange nasjoner har hatt dette ideelle utgangspunket på 1900-tallet. For å omformulere litt på Einar Gerhardsen, skandi­navene ble kanskje født med lua i hånden, men nå kan de sette hatten på.

 

Kilder og ressurser

Bernstein, Eduard (1899): Sosialismens forutsetninger og sosial­demokratiets oppgaver [Pax/Borgen, 1973]. Engelsk versjon: The Preconditions of Socialism [Cambridge Univer­sity Press, 1993].

 

Kolberg, Martin: Arbeiderbevegelsens historie (Minerva, 2007).

* Portrett i Dagbladet (23. april 2007). Morsomt og frekt intervju med Kolberg.

 

Myhre, Rolf Kenneth: Om nyliberalismens historie og nasjonale tragedier (2013). Et 59-siders personlig konsentrat av Naomi Kleins bok Sjokk­doktrinen.

 

Myhre, Rolf Kenneth: Den nordiske modellen: Vellykket demokratisk blandingsøkonomi (NyS, 2013).

 

OECD (6. utg. 2011): Society at a Glance 2011: OECD Social Indicators. Web-bok med ca. 25 sosiale indekser. Indeksen for Gini-koeffesienten: Income inequality.

 

Sejersted, Francis: Sosialdemokratiets tidsalder: Norge og Sverige i det 20. århundre. Pax Forlag, 2013. 648 s.

* Intervju med Sejersted i Klassekampen (23. september 2013): Framtida som forsvant.

 

Artikkelen inngår i serie artikler om oligarkisk og normativ økonomi. Se web-siden:

Oligarkisk økonomi & politikk & historie.

 

******************************

 

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
33%
Opplysende
0%
Inne på noe
67%
Usikker
0%
Dårlig
0%
Om forfatter
Rolf Kenneth Myhre

Rolf Kenneth Myhre fullførte bibliotekarutdannelsen i 1990, og arbeidet så som selvstendig næringsdrivende i seks år med å etablere og reorganisere små fagbiblioteker og arkiver. Deretter arbeidet han som medisinsk forfatter i seks år, fire av dem ved Rikshospitalet. Siden 2003 har han som privat forskerforfatter arbeidet med fokus på: 1) Bevissthetsparadigmet, åndsvitenskap; 2) Menneskets tidligere og nåværende erfaringer med ET/UFO-relaterte emner; 3) Enkelte US-sentrerte oligarknettverk som siden 1940-tallet har prøvd å styre verdenssamfunnet i en totalitær retning. I 2008 vant han Kolofons manuskonkurranse for ”Alternativ litteratur” med boken «Åndsvitenskapelige visjoner». I februar 2013 utga han boken «Menneskets historie: Integrasjon av Velikovsky, Sitchin og ZetaTalk», og i august 2013 kom boken «ET/V-erfaringer 1947-2013». Hans forfatternavn er Rolf Kenneth Aristos.

30 kommentarer Bli med i diskusjonen

Bli med i diskusjonen

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *