Du leser nå
Naomi Klein: ”Sjokkdoktrinen”. Del III

33 minutter lesetid



Naomi Klein: ”Sjokkdoktrinen”. Del III

Naomi Kleins gjennomgang av nyliberalismen på 1990-tallet inkluderer ’finansiell krigføring’ av institusjonelle spekulanter.

I dette Del III-sammendraget av Naomi Kleins bok Sjokkdoktrinen gis utdrag fra kapitlene 10-13, som omhandler nyliberalismens invasjoner på 1990-tallet: Sør-Afrika, Russland og de ”asiatiske tigrene” (Thailand, Filippinene, Indonesia og Sør-Korea). 

Hele anmeldelsen av Sjokkdoktrinen: Del I // Del II // Del III // Del IV // Om Israel // Del V.

 

 

Kap. 10

Om Sør-Afrika 1991-2006. ANC vant de politiske forhandlingene, men tapte de økono­miske. De svarte vant sine demokratiske rettigheter, men de sosio­økonomiske klasse­skillene mellom de svarte og de hvite har blitt større enn noensinne. 

I 1955 samlet Den afrikanske nasjonalkongressen (ANC) – partiet som representerte Sør-Afrikas frigjørings­bevegelse – representanter fra hele landet til en folkekongress i Kliptown. Her ble Frihetsbrevet (Freedom Charter) vedtatt den 26. juni 1955. Frihetsbrevet uttrykte den overordnete politiske og sosioøkonomiske visjonen til flertallet av Sør-Afrikas befolkning. Det var denne visjonen ANC skulle gjøre sitt ytterste for å realisere så fort de kom til makten. Fra Wiki-artikkelen Nelson Mandela:

 

”I 1989 kom nasjonen Sør-Afrika til en korsvei da Botha fikk slag og måtte gå av, og ble erstattet av den fortsatt relativt ukjente Frederik Willem de Klerk. De Klerk, som var ansett som relativt konservativ, overrasket alle da han åpnet parlamentet i 1990 med å legalisere ANC og alle andre antiapartheidorganisasjoner, og annonserte at Mandela og alle andre politiske fanger ville bli løslatt i februar 1990.”

 

Den 11. februar 1990 kunne Nelson Mandela spasere ut av fengselet som fri mann, etter å ha vært fange i forskjellige fengsler i 27 sammenhengende år. I 1991 ble han enstemming valgt som president for ANC. I  april 1994 ble Sør-Afrikas første demokratiske valg holdt. ANC vant 62 % av stemmene i valget, og Mandela, som leder av ANC, ble den 10. mai 1994 innsatt som nasjonens første svarte president, med Thabo Mbeki som visepresident. Mandela var da 76 år gammel, og helsen var skral med både øyenskader og skader i hoftene etter arbeidet i kalkgruven i Robben Island-fengselet. Han overlot derfor det daglige ansvaret for regjeringen til sin visepresident og senere etterfølger Mbeki. Tiden var endelig inne for å realisere innholdet i Frihetsbrevet.

 

I 1993 gikk Nobels fredspris til Nelson Mandela og daværende president i Sør-Afrika F. W. de Klerk.

I 1993 gikk Nobels fredspris til Nelson Mandela og daværende president i Sør-Afrika F. W. de Klerk.

 

Kortversjonen av hva som så skjedde er at ANC vant de politiske forhandlingene, men tapte nærmest alt i de økono­miske forhandlingene. Det er disse forhandlingene og resultatet herav som Naomi Klein har beskrevet nærmere i kapittel 10:

 

”I årene mellom Mandelas beskjed fra fengselet [januar 1990], ANCs valgseier og utnevn­elsen av Mandela til president, skjedde det noe som overbeviste partiet om at det ikke kunne bruke sin grasrotstatus til å gjøre krav på og omfordele landets stjålne rikdom. I stedet for å lande [sosio­økonomisk] et sted midt mellom California og Kongo innførte derfor ANC en politikk som fikk både den økonomiske ulikheten og kriminali­teten til å eksplodere i en slik grad at forskjellen i Sør-Afrika nå minner mer om den mellom Beverly Hills og Bagdad. I dag er landet et levende bevis på hva som skjer når økonomisk reform skilles fra politiske endringer. Politisk sett har folket stemmerett, borger­rettigheter og flertalls­­styre. Men økonomisk har Sør-Afrika overgått Brasil når det gjelder å ha de største sosiale skillene i verden…

 

Det som skjedde i disse forhandlingene [mellom forhandlingsutvalgene til ANC og Nasjonalist­­partiet] var at ANC ble fanget i et nytt slags nett: et nett av lover og regler som var forbeholdt de innvidde og konstruert for å avgrense og innskrenke de valgte ledernes makt. Da dette nettet la seg over landet, var det bare noen ytterst få som la merke til at det var der, men da den nye regjeringen tok over makten og forsøkte å manøvrere fritt for å gi velgerne sine de konkrete fordelene de forventet etter frigjøringen og som de trodde at de hadde stemt på, snørte nettet seg sammen, og administrasjonen oppdaget at de hadde begrensede muligheter. Patrick Bond, som arbeidet som økonomisk rådgiver for Mandela i løpet av de første årene med ANC-styre, husker at den interne spøken lød: ”Hurra, vi har fått staten! Men hvor er makten?” Da den nye regjeringen forsøkte å konkretisere drømmene i Frihetsbrevet, oppdaget de at makten lå et annet sted.

 

Omfordele jorden? Umulig – i siste liten ble forhandlerne enige om å tilføye den nye konstitusjonen en paragraf som beskytter all privat eiendom og gjør en jordreform nærmest umulig. Skape jobber til millioner av arbeidsledige? Det går ikke – hundrevis av fabrikker er faktisk i ferd med å bli nedlagt fordi ANC har undertegnet GATT-avtalen, forløperen til WTO, som gjør det ulovlig å subsidiere bil- og tekstilfabrikker. Skaffe gratis aidsmedisin til townshipene, hvor sykdommen sprer seg i voldsom fart? Det vil i så fall være brudd på en avtale om immaterielle rettigheter (IPR) tilknyttet WTO, som ANC uten offentlig debatt sluttet seg til i forlengelsen av GATT-avtalen. Penger til å bygge flere og større hus til de fattige og legge opp gratis elektrisitet til townshipene? Beklager – budsjettet blir spist opp av den massive gjelden apartheidregjeringen stilltiende har videre­ført.

 

Trykke opp flere penger? Gå til apartheidtidens sentralbanksjef og si det. Gratis vann til alle? Glem det. Verdensbanken, med sine store grupper utplasserte økonomer, forskere og instruktører (en selverklært ”kunnskapsbank”), har gjort private partnerskap til normen. Innføre valutakontroll for å innføre vill spekulasjon? Det ville være brudd på IMF-avtalen til en verdi av 850 millioner dollar, praktisk nok signert like før valget. Øke minstelønnen for å redusere det apartheidskapte lønnsgapet? Å nei, IMF-avtalen lover ”lønnsstopp”. Og ikke tro du kan ignorere disse avtalene – enhver uregelmessighet vil bli sett på som farlig nasjonal upålitelighet, en manglende forpliktelse til ”reform”, et fravær av et ”lovbasert system”. Dette vil igjen føre til valutafall, bistandskutt og kapitalflukt. Poenget var at Sør-Afrika var fritt, men fanget; alle de hemmelige akronymene representerte en ny tråd i nettet som holdt regjeringen nede.

 

Yasmin Sooka, en fremtredende sørafrikansk menneskerettighetsforkjemper, sa at over­gangen ”besto i at forretningslivet sa: ”Vi beholder alt, og så regjerer dere [ANC] i navnet… Dere kan ha den politiske makten, det kan gjerne se ut som om det er dere som trekker i trådene, men den virkelige styringen vil foregå et annet sted.” Dette var en barnesykdom som er vanlig for såkalte overgangsland: De nye regjeringene mottar nøklene til huset, men ikke kombinasjonen til safen.”

 

Jeg [Naomi Klein] stilte dette spørsmålet [om hvordan grasrota kunne la lederne sine oppgi den økonomiske frontlinjen] til William Gumede, en tredjegenerasjons ANC-aktivist som i kraft av å være leder for studentbevegelsen i overgangstiden var mye ute på gatene i disse urolige årene. ”Alle fulgte med på de politiske forhandlingene”, fortalte han og siktet til toppmøtene mellom de Klerk og Mandela. ”Og hvis folk ikke syntes at det gikk noe særlig bra, brøt det ut massedemonstrasjoner. Men når de økonomiske forhandlerne kom med tilbakemeldinger, syntes folk det ble for teknisk. Ingen var interes­sert”. Dette bekreftet Mbeki, som beskrev samtalene som ”administrative” og uten offentlig interesse (omtrent som chilenerne med sitt ”teknifiserte demokrati”). Det var derfor, sa han forbitret: ”Vi gikk glipp av det! Vi gikk glipp av den egentlige historien”…

 

Siden den gang har Gumede gjort opp for tapt tid. Da vi møttes, hadde den nye boken hans, Thabo Mbeki and the Battle for the Soul of the ANC, akkurat utløst en storm i landet. Boken er en inngående avsløring av hvordan ANC forhandlet bort landets økonomiske suverenitet på de møtene han var for travelt opptatt til å legge merke til. ”Jeg skrev boken fordi jeg var sint”, fortalte Gumede meg. ”Sint på meg selv, og sint på partiet”…

 

Det er mer enn et tiår siden Sør-Afrika tok sitt avgjørende skritt i retning av thatcher­ismen, og resultatet av dette ’trickle down’-eksperimentet er skandaløst:

 

  • Siden 1994, det året ANC kom til makten, har antall mennesker som lever på mindre enn 1 dollar pr. dag fordoblet seg fra 2 millioner i 1994 til 4 millioner i 2006.

 

  • Mellom 1991 og 2002 ble arbeidsledigheten for svarte sørafrikanere mer enn fordoblet, fra 23 % til 48 %.

 

  • Av Sør-Afrikas 35 millioner svarte innbyggere tjener bare 5000 mer enn 60.000 dollar pr. år. Antall hvite i dette inntektssjiktet er mer enn 20 ganger så høyt, og mange tjener mye mer enn dette.

 

  • ANC-regjeringen har bygget 1,8 millioner nye boliger, samtidig har 2 millioner mennesker mistet sitt hjem.

 

  • Nesten 1 million mennesker har måttet flytte fra gårdene sine i løpet av demo­kratiets første tiår. Denne type fordrivelse har betydd at antall brakkebeboere har økt med 50 %. I 2006 bodde mer enn én av fire sørafrikanere i rønner i enkle brakke­byer, mange uten innlagt vann eller elektrisitet.”

 

 

Kap. 11

Om Sovjetunionens oppløsning i desember 1991. Om det nye oligarkiske Russland (1992-) der antall mennesker under fattigdomsgrensen økte fra 2 millioner til 74 milli­oner.

Under G7-toppmøtet i juli 1991 presset de vestlige statslederne den sovjetiske presidenten Mikhail Gorbatsjov til å innføre sjokkterapi i landet sitt. Kort tid etter ble dette presset endret til et ultimatum fremført av Verdensbanken, IMF og alle andre store låneinstitusjoner: Innfør sjokkterapi,  ellers får du ingen gjelds­lette. Klein skriver:

 

”Det som så skjedde – oppløsningen av Sovjetunionen, Jeltsins overtagelse etter Gorbatsjov og den kaotiske gjennomføringen av økonomisk sjokkterapi i Russland – er et veldokumentert kapittel i samtidshistorien. Det er imidlertid en fortelling som altfor ofte skildres i ”reformens” platte språk, en fortelling så samstemt at den har skjult en av de største forbrytelser begått mot noe demokrati i moderne historie. Russland måtte akkurat som Kina velge mellom Chicagoskolens økonomiske program og en ekte demokratisk revolusjon. Stilt overfor dette valget hadde Kinas ledere gått løs på sine egne folk for å unngå at demokratiet skulle forstyrre de markedsøkonomiske planene. I Russland var det annerledes: Den demokratiske revolusjonen var allerede godt i gang. For å få presset gjennom Chicagoskolens økonomiske program måtte man avbryte den fredelige og håpe­fulle prosessen Gorbatsjov hadde startet, og så snu alt på hodet…”

 

Den 25. desember 1991 gikk Gorbatsjov av som president i Sovjetunionen, og erklærte kontoret som fritt og overførte dermed all sin gjenværende makt til Russlands president, Jeltsin. På natten samme dag ble det sovjetiske flagget senket for siste gang over Kreml. Sovjetunionen ble formelt oppløst dagen etter, den 26. desember 1991, gjennom deklarasjon #142-H. Deklarasjonen anerkjente uavhengigheten til alle de 15 republikkene som hadde tilhørt Sovjetunionen. Innen 31. desember 1991 hadde virksomheten ved alle offisielle sovjetiske institu­sjoner opphørt ettersom individuelle republikker overtok den sentrale regjeringens rolle (Wiki: Oppløsningen av Sovjetunionen). Jeltsin fikk absolutt makt i ett år for å omskape Russ­lands økonomi. 

 

Jeltsin og Gorbatsjov

Jeltsin og Gorbatsjov

 

 

Klein skriver:

 

”Reformatorene” ventet bare én uke etter at Gorbatsjov hadde trukket seg, før de lanserte sitt økonomiske sjokkterapiprogram – nummer to av de tre traumatiske sjokkene… ”Landet ble overrumplet av Chicagoskolens program”, forteller en av Jeltsins opprinne­lige økonomiske rådgivere. Denne overrumplingen var tilsiktet, en del av Gajdars strategi: Å slippe løs endringene så plutselig og så raskt at motstand ville være umulig. Problemet gruppen hans sto overfor, var det vanlige: at demokratiet skulle true gjennomføringen av deres planer. Russerne ønsket ikke at økonomien skulle organiseres av en kommunistisk sentralkomité, men de fleste trodde fremdeles på omfordelingen av rikdom og at regjeringen spilte en aktiv rolle. I likhet med de polske Solidaritetstilhengerne oppga 67 % av de spurte i en meningsmåling i 1992 at de trodde arbeiderkooperativer var den mest rettferdige måten å privatisere den kommunistiske statens eiendeler på. 79 % svarte at de anså opprettholdelsen av full sysselsetting som regjeringens fremste rolle. Dette betydde at hvis Jeltsins gruppe hadde fremlagt planene sine til demokratisk debatt i stedet for å lansere et snikangrep på en allerede sterkt desorientert offentlighet, ville ikke Chicago­skolens revolusjon hatt en sjanse…

 

Etter bare ett år hadde sjokkterapien kostet landet dyrt: Flere millioner middelklasse­russere hadde tapt alle sine oppsparte midler da den russiske valutaen ble devaluert, og et plutselig kutt i subsidier betydde at flere millioner arbeidere ikke mottok lønn på flere måneder. Den gjennomsnittlige russer hadde 40 % lavere forbruk i 1992 sammenlignet med i 1991, og en tredjedel av befolkningen falt under fattigdomsgrensen. Middelklassen ble tvunget til å selge sine personlige eiendeler på gaten – desperate handlinger som Chicagoskole-økonomene hyllet som ”gründervirksomhet” og beviset på at en kapita­listisk renessanse var på vei – ett familieklenodium og én brukt blazer om gangen…»

 

 

Dumaen viste seg å være like positiv innstilt til å forvandle Russland til et sosialdemokrati med blandingsøkonomi som det Gorbatsjov og folket var. Deres motstander var Boris Jeltsin som hadde hele den vestlige verdens oligarkiske institusjoner i ryggen; disse krevde sjokk­terapi i nyliberal retning. Ledende artikler i vestlige aviser oppfordret Jeltsin til å ta vold i bruk hvis nødvendig. Med denne vestlige støtten i ryggen valgte Jeltsin å trosse Dumaen. En ”forfatningskrise” oppsto, med et klimaks den 4. oktober 1993 da den militære ledelsen (temmelig splittet og motvillig) valgte Jeltsins side. Jeltsin tok makten, oppløste den gamle forfatningen og introduserte en ny. Han fortsatte så med sitt nyliberale reformprogram til Vestens jubelrop (Wiki: 1993 Russian constitutional crisis). Klein skriver:

 

”Og så, om morgenen den 4. oktober 1993 oppfylte Jeltsin den skjebnen han hadde blitt spådd, og ble Russlands svar på Pinochet. Han utløste en rekke brutale hendelser som minnet umistenkelig om statskuppet i Chile nøyaktig tjue år tidligere. I det tredje sjokket Jeltsin påførte det russiske folk, beordret han en motvillig hær å storme Moskvas Hvite hus, sette det i brann og legge den bygningen han selv tidligere hadde forsvart og som hadde hjulpet ham opp og frem for bare to år siden, i aske. Kommunismen hadde kollapset uten at det hadde blitt løsnet et eneste skudd, men den Chicago-inspirerte kapitalismen måtte man derimot ta i bruk en hel del våpenild for å forsvare, skulle det vise seg: Jeltsin innkalte 5000 soldater, dusinvis av stridsvogner og pansrede kjøretøyer, helikoptre og elitesoldater væpnet med maskingevær – alt for å forsvare Russlands nye kapitalistiske økonomi mot det skumle demokratiet…

 

På slutten av dagen hadde det omfattende stormangrepet tatt livet av omtrent 500 mennesker og såret bortimot 1000, og det var blodigere vold enn Moskva hadde opplevd siden 1917. Peter Reddaway og Dmitri Glinski, som skrev den endelige redegjørelsen for Jeltsin-årene [The Tragedy of Russia’s Reforms: Market Bolshevism against Democracy (2001)], påpeker at ”i løpet av opprenskningsaksjonen i og rundt Det hvite hus ble 1700 personer arrestert og 11 våpen beslaglagt”… Men Russland var ingen gjentagelse av Chile – det var Chile i omvendt rekkefølge: Pinochet iscenesatte et statskupp, oppløste de demokratiske institusjonene og innførte sjokkterapi, mens Jeltsin innførte sjokkterapi i et demokrati, noe som bare lot seg forsvare ved å oppløse demokratiet og iscenesette et statskupp. Begge scenariene ble møtt med entusiastisk støtte fra Vesten…

 

Mens landet stavret seg videre etter kuppet, banket Jeltsins egne Chicago Boys gjennom de mest kontroversielle delene av programmet: enorme budsjettkutt, fjerning av fastpriser på basismatvarer, bl.a. brød, og enda flere kjappe privatiseringer – standardtiltak som forårsaket så mye umiddelbar elendighet at det virket som om det måtte en politistat til for å avverge opprør…

 

En klikk av nyrike, kjent som ”oligarkene” pga. deres fyrstelige rikdom og makt, slo seg sammen med Jeltsins Chicago Boys og strippet landet for nesten alt av verdi. De flyttet de enorme profittene utenlands i et tempo som tilsvarte 2 milliarder dollar per måned. Før sjokkterapien hadde ikke Russland noen millionærer, innen 2003 fantes det 17 russiske milliardærer, ifølge Forbes-listen…

 

Wayne Merry, den fremste politiske analytikeren ved den amerikanske ambassaden i Moskva i de avgjørende årene fra 1990 til 1994, har innrømmet at valget mellom demo­krati og markedsinteresser i Russland var absolutt. ”Den amerikanske regjering valgte det økonomiske over det politiske. Vi valgte frigjøring av priser, privatisering av industri og dannelse av en uhemmet, deregulert kapitalisme, og håpet i all hovedsak at retts­sikkerheten, samfunnet og det representative demokratiet skulle utvikle seg nærmest automatisk som en følge av dette… Vi måtte dessverre velge å ignorere folkets vilje og holde frem med disse tiltakene”…

 

Ser man bort fra store hungerkatastrofer, pest og krig, har aldri så mange mistet så mye på så kort tid. I 1998 hadde mer enn 80 % av alle russiske gårdsbruk gått konkurs, og rundt regnet 70.000 statseide fabrikker var lagt ned, hvilket skapte en epidemi av arbeids­ledighet. I 1989, før sjokkterapien, levde 2 millioner på mindre enn 4 dollar per dag i den russiske føderasjonen. Etter at sjokkterapeutene hadde foreskrevet sin ”bitre medisin” på midten av 1990-tallet, befant 74 millioner russere seg under fattigdomsgrensen, ifølge Verdensbanken. Dette innebærer at Russlands ”økonomiske reformer” kan ta den tvil­somme æren for å ha gjort 72 millioner mennesker fattige på bare åtte år. I 1996 levde 25 % av russerne – nesten 37 millioner mennesker – i en fattigdom som er beskrevet som ”desperat”…

 

Den planlagte elendigheten blir enda mer grotesk når elitens akkumulerte rikdom stilles til skue i Moskva på en måte som ikke gjøres noe annet sted, bortsett fra i en håndfull med oljeemirater. I dagens Russland er ressursene så ujevnt fordelt mellom sjiktene at rike og fattige ikke bare ser ut til å leve i ulike land, men også i ulike århundreder. Det ene århundret er å finne i sentrum av Moskva, som raskt er i ferd med å forvandles til en futuristisk syndenes by fra det 21. århundre, hvor oligarker fyker omkring i svarte Mercedes-kolonner bevoktet av førsteklasses leiesoldater, og hvor vestlige penge­forvaltere lar seg forføre av regler om åpne investeringer om dagen og påspanderte horer om natten. I det andre århundret svarte en sytten år gammel jente fra landet da hun ble spurt om hvilket håp hun hadde for fremtiden: ”Det er vanskelig å snakke om det 21. århundret når man sitter og leser i skinnet fra et stearinlys. Det 21. århundre betyr ingenting. Her lever vi fortsatt i det 19. århundre…

 

Da det ikke lenger var mulig å skjule hvor feilslått sjokkterapien hadde vært i Russland, ble fokuset flyttet til Russlands ”korrupsjonskultur”, og det ble spekulert i om russerne kanskje ”ikke er klare for” ekte demokrati på grunn av sin lange erfaring med autoritære regimer. Washingtons tankesmie-økonomer skyndte seg å fraskrive seg ansvaret for Frankenstein-økonomien de hadde bidratt til å skape i Russland. De drev gjøn med den og kalte den for ”mafiakapitalisme” – et fenomen som visstnok skulle være særegent for den russiske karakter…”

  

 

Kap. 13

Om hvordan ”de asiatiske tigrene” – som var sukesseksemplarer på sterke stater med blandings­økonomi og proteksjonisme – i 1997 ble angrepet og ruinert av institusjonelle valuta­spekulanter. Tigrene ble da tvunget til å be IMF om lån, og IMF krevde at lån bare kunne gis dersom landene implementerte nyliberal politikk og oppga blandings­økonomien. Da årsaken til krisen var manglende evne til å forhindre valuta­spekulasjon, var markeds­økonomi som ”bitter medisin” fullstendig irrelevant. Denne ”medisinen” bare forverret Tigrenes nasjonal­økonomier ytterligere. [For den konvensjonelle versjonen av denne historien, se Wiki-artikkelen 1997 Asian financial crisis]

 

Hvorfor de ”asiatiske tigrene” representerte et problem som måtte behandles. Ellen Hodgson Brown gir i Web of Debt (5. utg. 2012; kap. 26) en kort beskrivelse av bakgrunnen for Øst-Asias økonomiske suksess frem til 1997:

 

”Det japanske statsguidete markedssystemet var så effektivt og vellykket at på slutten av 1980-tallet var Japan regnet som den ledende økonomi- og bankmakten i verden. Japans Departement for Internasjonal Handel og Industri (DIHI) spilte en betydelig rolle i guiding av nasjonal økonomisk utvikling. Japans økonomiske modell viste seg også å være svært vellykket for ”Tiger-økonomiene” – Sør-Korea, Malaysia og andre øst-asiatiske nasjoner. Øst-Asia ble bygd opp på 1970- og 80-tallet av japansk statlig utviklings­bistand sammen med hovedsakelig private investeringer og DIHI-støtte. Da Sovjetunionen kollapset, foreslo Japan sin modell for de tidligere kommunist-økonomiene, og mange begynte å se til Japan og Sør-Korea som gjennomførbare alterna­tiver til USAs frimarkedssystem. Statsguidet kapitalisme sørget for generell velferd uten å ødelegge det kapitalistiske insentiv.”

 

At de øst-asiatiske tigrenes økonomiske politikk var så suksessfull, ble oppfattet som en trussel av Vestens oligarker som ønsket å globalisere nyliberalismen. F. William Engdahl skriver i sin bok  A Century of War (3. utg. 2011; kap. 12):

 

“Tiger-økonomiene var en stor pinlig affære for IMFs frimarkedsmodell. Selve deres suksess i å blande privat foretaksvirksomhet med en sterk stat økonomisk rolle var en trussel for IMFs agenda om frie markeder. Så lenge Tigrene syntes å ha suksess med en modell basert på en sterk stat rolle, kunne tidligere kommuniststater og andre argumentere mot de ekstreme programmene til IMF.”

 

Hvordan Tiger-økonomiene ble voldtatt, plyndret og ruinert av US-oligarkene via US-dominerte institisjoner, var et drama i fire akter: 

a)     Hedgefondenes angrep på valutaene.

b)     Landene tvinges til IMF for å ta opp lån.

c)     IMF tvinger landene til deregulering og frihandel, til tross for at denne ”medisinen” var fullstendig irrelevant ang. årsaken som skapte krisen.

d)     Etter at landene har blitt transformert i nyliberal retning, svikter investorene pga. manglende tillit til landene. Denne svikten var basert på feil analyse av hva som forårsaket den opprinnelige krisen.

 

Hedgefondene angriper. Det spesielle med hvordan Tiger-økonomiene ble tvunget til å innføre nyliberal politikk, var at utgangspunktet ikke var en økonomisk krise som ble utnyttet. Tigrenes nasjonal­økonomier var sunne og sterke. Tiger-økonomiene ble i stedet ofre for finan­siell krigføring i form av raids fra hedgefonds. Ellen Hodgson Brown skriver i Web of Debt (5. utg. 2012; kap. 21):

 

”Gullstandarden hadde sine mangler, men det nye systemet med flytende valutakurser var mye verre, særlig for Den tredje verdens nasjoner. Valutaene ble nå verdsatt kun ut fra deres relative kursverdi på det ”frie” markedet. Valutahandelmarkedene ble forvandlet til gigantiske casinoer, der investorene bare gamblet på de relative posisjonene til de forskjel­lige valutaene. De mindre nasjoner var fullstendig overgitt til de større spillerne – som kunne være andre nasjoner, multinasjonale selskaper eller multinasjonale banker – som kunne radikalt devaluere nasjonale valutaer utelukkende ved short salg i store kvantiteter på det inter­nasjonale markedet. Disse valuta-manipuleringene kunne være så ødeleggende at de kunne brukes til å fremtvinge innrømmelser fra måløkonomiene. Dette var tilfelle under Asia-krisen i 1997-98 da valuta-manipuleringer ble brukt til å ”oppmuntre” Thai­land, Malaysia, Korea og Japan til å tilpasse seg WTOs regler og reguleringer.

 

Valutahandelmarkedet ble så ustabilt at kriser kunne oppstå bare ved rykter om økono­miske nyheter og et skifte i oppfatninger. Den kommersielle risiko ved plutselige endringer i verdien av utenlandske valutaer betraktes nå som større enn selv politiske eller markedsmessige risikoer knyttet til utenlandshandel. Gigantiske derivatmarkeder har blitt utviklet for å sikre helgarderinger mot disse risikoer. Derivathandel kan i seg selv være svært risikofylt og kostbart, og de gjør valutahandelmarkedet ytterligere ustabilt…»

 

Bernard Lietaer beskrev i sin bok The Future of Money (2001) hvordan størrelsen på spekulativ valutahandel de siste tiårene fullstendig overskygger størrelsen på den produktive økonomien:

 

”Dine pengers verdi bestemmes av et globalt casino der det gambles med et pengevolum som savner sidestykke. Hver dag foregår transaksjoner for 2 billioner dollar på valuta­markedet, hvilket er 100 ganger mer enn handelsvolumet på alle aksjemarkedene  i verden til sammen. Bare 2 % av disse valutatransaksjonene er relatert til den ”virkelige” økono­mien som reflekterer bevegelse av virkelige varer eller tjenester i verden. De øvrige 98 % er ren spekulasjon. Dette globale casinoet utløser valutakurskriser som rystet Mexico i 1994-95, Asia i 1997 og Russland i 1998.”

  

Chalmers Johnson (1931-2010) hadde universitetsgrader i økonomi og politisk vitenskap, og underviste i politisk vitenskap ved University of California fra 1962 til han pensjonerte seg fra undervisning i 1992. Det var først etter Sovjetunionens kollaps, da han så at dette ikke endret USAs utenrikspolitiske militære og økonomiske kurs, at han hadde sin ”oppvåkning” at USA siden 1945 har vært og fortsatt er et imperium. Da imperial politikk ikke lar seg forene med de demo­kratiske verdier, må sistnevnte underordnes. I USA har denne underordningen i stor grad gått befolkningen hus forbi takket være massiv statspropaganda og demokratisk retorikk i Establishment-media. Fra 2000 og utover skrev Johnson flere bøker som er skarpt kritiske til US-imperialisme: Blowback: The Costs and Consequences of American Empire (2. utg. 2004), The Sorrows of Empire: Militarism, Secrecy, and the End of the Republic (2004) og Dismantling the Empire: America’s Last Best Hope (2007). I juni 1999 skrev Johnson en kronikk for Los Angeles Times om hvordan Tiger-økonomiene gikk under, Let’s Revisit Asia’s ‘Crony Capitalism’.

 

”Så fort de asiatiske økonomiene hadde begynt å ”deregulere” og sto mer eller mindre nakne på den globale markedsplassen, ble ”hedgefondene” sluppet løs på dem. Disse fondene er i virkeligheten enorme konsentrasjoner av kapital eid av styrtrike vestlige hvite menn, som manipulerer svimlende komplekse finansielle instrumenter kalt ’derivater’. Deres kontorer er vanligvis å finne i offshore skatteparadiser som Caymanøyene, og de gjør alt som er i deres makt for å unngå reguleringer eller skatteinnkrevere i de såkalte frimarkedsdemokratiene. Hedgefondene voldtok, uten besværligheter, Thailand, Indo­nesia og Sør-Korea, for så å levere de skjelvende overlevende over til IMF, ikke for å hjelpe dem men for å sikre seg at ingen vestlige banker endte opp med ’annulerte’ lån i de ruinerte landene. IMF er også USAs valgte instrument for ¨’reformere’ disse landene slik at de ligner mer på New York.” 

 

Chalmers Johnson (1931-2010)

Chalmers Johnson (1931-2010)

  

Finansiell krigføring. Michel Chossudovsky – canadisk professor i økonomi og stifter av tankesmien og web-basen Centre for Research on Globalisation – skrev i sin kronikk ‘Financial warfare’ triggers global economic crisis (1998):

 

”Denne manipuleringen av markedskreftene fra mektige aktører utgjør en form for finan­siell og økonomisk krigføring. Ikke noe behov lenger for å rekolonisere tapte landområder eller å sende inn invaderende arméer. Sent på 1900-tallet kan ’erobringen av nasjoner’ – i betydningen kontroll over produktive verdier, arbeid, natur­ressurser og institu­sjoner – utføres på en upersonlig måte fra selskapers styrerom: Kommandoene blir sendt ut fra en PC, eller en mobiltelefon. De relevante data blir øyeblikkelig videre­formidlet til større finansielle markeder, som ofte resulterer i umiddelbare forstyrrelser i funksjonen til nasjonaløkonomier. ’Finansiell krigføring’ gjelder også for komplekse spekula­tive instru­menter, inkludert spekteret av derivathandel, forward kurs transaksjoner, valutaopsjoner, hedgefond, indexfond osv. Spekulative instrumenter har blitt brukt for det ultimate formål å fange inn finansiell rikdom og oppnå kontroll over produktive verdier. Som Malaysias statsminister Mahathir Mohamad uttrykte det: “Denne inten­sjonelle devalueringen av valutaen til en nasjon, utført av valutahandlere kun for profittens skyld, er et alvorlig overtramp av rettighetene til uavhengige nasjoner”.

 

Tilegnelsen av global rikdom gjennom denne manipuleringen av markedskreftene blir rutine­messig støttet av IMFs drepende makroøkonomiske intervensjoner; de to inngrepene er nærmest sammenfallende i deres hensynsløse forstyrring av nasjonaløkonomier verden over. ’Finansiell krig­føring’ kjenner ingen landegrenser; den begrenser seg ikke til å beleire tidligere fiender fra Den kalde krigens dager. I Korea, Indonesia og Thailand ble velvene til sentralbankene plyndret av institusjonelle spekulanter mens de monetære autoritetene forgjeves prøvde å holde oppe sine skrantende valutaer. I 1997 ble over 100 milliarder dollar fra Asias reserver i hard valuta konfiskert og overført (i løpet av måneder) til private hender. I vaken av valuta-devalueringer raste oppsparte midler og ansettelser nærmest over natten, som resulterte i massiv fattigdom i nasjoner som etter Andre verdenskrig hadde hatt betydelig økonomisk og sosial fremgang.» 

 

Her kommer noen utvalgte avsnitt fra Naomi Klein om Asias finanskrise i 1997-98:

 

”Når talsmenn for frihandel hadde behov for overbevisende suksesshistorier på begyn­nelsen av 1990-tallet, grep de alltid til de asiatiske tigrene. Dette var mirakel­økonomiene som beveger seg fremover med sjumilssteg, angivelig fordi de hadde åpnet sine grenser på vidt gap for ubegrenset globalisering. Det var en god historie – og tigrene utviklet seg definitivt lynraskt – men at deres utvidelse var basert på frihandel, var fiksjon. Malaysia, Sør-Korea og Thailand førte fremdeles en svært proteksjonistisk politikk som hindret utlendinger i å eie land og kjøpe opp nasjonale firmaer. De hadde også ivaretatt statens viktige rolle og latt sektorer som energi og transport forbli offentlige. Tigrene hadde dessuten blokkert mange utenlandske importfirmaer fra Japan, Europa og Nord-Amerika under oppbyggingen av sine egne hjemmemarkeder. Det var ingen tvil om at de var en økonomisk suksess, men de beviste at blandet planøkonomi vokste hurtigere og mer balansert enn de som fulgte villvestprinsippet i Washington-konsensusen…

 

Bare et par uker før det gikk så fryktelig galt, hadde disse landene blitt trukket frem som forbilder på økonomisk sunnhet og vitalitet – de såkalte asiatiske tigrene, globaliseringens største suksesshistorier. I det ene øyeblikket sa børsmeglerne til klientene sine at det ikke fantes noen sikrere vei til rikdom enn å plassere oppsparte midler i det ”fremvoksende markedet” i Asia, i neste øyeblikk kunne de ikke få trukket seg ut fort nok. Samtidig begynte valutaforhandlerne å ”angripe” de ulike valutaene – bathen, ringgiten, rupiahen – og skapte det The Economist kalte ”en tilintetgjørelse av sparepenger i en skala man vanligvis forbinder med full krig”. Og likevel hadde det ikke skjedd noe synlig i de asiatiske tigrenes økonomi – de var stort sett styrt av akkurat den samme kompiseliten; ingen av dem var rammet av naturkatastrofer eller krig; de hadde ingen store underskudd – noen hadde ingen overhodet. Mange store konglomerater håndterte en stor gjeld, men de produserte likevel alt fra joggesko til biler, og salget gikk bedre enn noensinne. Så hvordan kunne det ha seg at investorer syntes at man burde pøse 100 milliarder dollar inn i Sør-Korea i 1996 når landet bare et år senere hadde en negativ investering på 20 milliarder dollar? En diskrepans på 120 milliarder. Hva kunne man forklare denne monetære whiplashen?

 

Det skulle vise seg at landene var ofre for panikk, og den ble fullstendig ødeleggende pga. tempoet og ustabiliteten i de globaliserte markedene. Det som hadde begynt som et rykte – at Thailand ikke hadde dollar nok til å opprettholde kursen på valutaen sin – utløste en panikkartet flukt i den elektroniske flokken. Bankene sa opp sine lån, og eiendoms­markedet, som hadde vokst så raskt at det hadde blitt en boble, sprakk umiddelbart… I en langsommere kapitalistisk tid kunne krisen ha stoppet der, men siden fondsmeglere hadde markedsført de asiatiske tigrene som en eneste stor investeringspakke, var det slik at når én tiger falt, falt alle: Etter Thailand spredte panikken og pengeflukten seg til Indonesia, Malaysia, Filippinene og til og med Sør-Korea, den ellevte største økonomien i verden og en lysende stjerne på globaliseringshimmelen…

 

Krisen i Asia var forårsaket av en klassisk ond sirkel av frykt, og det eneste som muligens kunne ha stagget den, var det som hadde reddet Mexicos valuta i den såkalte tequila-krisen i 1994; et raskt og besluttsomt lån som viste markedet at det amerikanske finans­departementet ikke aktet å la Mexico falle helt til bunns. Et slikt lån i grevens tid ble imidlertid ikke Asia til del. Faktum var at så snart krisen var en realitet, sto et over­raskende oppbud av tungvektere fra finansverdenen frem med et unisont budskap: Ikke hjelp Asia…

 

De menneskelige kostnadene ved IMFs opportunisme var nesten like ødeleggende i Asia som de hadde vært i Russland. FNs internasjonale organisasjon for arbeidslivet (ILO) anslår at svimlende 24 millioner mennesker mistet jobben i denne perioden, og Indonesias arbeidsledighet økte fra 4 til 12 %. I Thailand mistet befolkningen 2000 jobber hver dag mens ”reformene” var på sitt verste – 60.000 hver måned. I Sør-Korea ble 300.000 arbeidere oppsagt månedlig – i det store og hele et resultat av IMFs fullstendig unødvendige krav om å kutte statsbudsjettet og heve rentenivået. Innen 1999 hadde arbeids­ledigheten i Sør-Korea og Indonesia nesten blitt tredoblet på to år. Akkurat som i Latin-Amerika på 1970-tallet, var det som forsvant i disse delene av Asia, nettopp det som var så bemerkelsesverdig med regionens ”mirakel”: den store og voksende middel­klassen…

 

I Thailand rapporterte offentlige helseinspektører om 20 % økning i barneprostitusjon bare i løpet av ett år – året etter IMF-reformene. Filippinene fulgte samme trend…

 

På den tiden var få villige til å innrømme at mens det ikke kunne være noen tvil om at IMF sviktet Asias befolkning, sviktet Fondet ikke Wall Street – så langt derifra… Om IMF planla en forverring av Asias krise eller om de bare var hensynsløst likegyldige, kan diskuteres. Kanskje den mildeste tolkningen er at Fondet visste at det ikke kunne tape: Hvis tilpasningene stakk hull på en boble i det fremvoksende markedet, ville det være en velsignelse, og hvis det utløste mer kapitalflukt, ville det være en gullgruve for griske kapitalister. Uansett var IMF så tilfreds med et eventuelt sammenbrudd at de var villige til å ta sjansen…

 

Før det hadde gått to år var Asias fasade totalt forvandlet, og hundrevis av lokale firma­navn var byttet ut med multinasjonale giganter. New York Times kalte det ”verdens største lagersalg”, mens Business Week kalte det en ”forretningsbasar”. Det var faktisk en forsmak på den katastrofekapitalismen som kom til å bli en markedsnorm etter 11. september: En fryktelig tragedie ble benyttet til å la utenlandske firmaer storme Asia. De var ikke kommet for å bygge sin egen forretningsvirksomhet og konkurrere, men for å slå kloa i hele apparatet – arbeidsstyrken, kundebasen og verdien av merkevarene som kore­anske selskaper hadde bygget opp over flere tiår – ofte for å dele dem opp, kutte antallet ansatte, eller kanskje til og med legge dem ned for å fjerne konkurransen for import­artikler…

 

Sannheten ti år senere er at Asias krise fremdeles ikke er over. Når 24 millioner mennesker mister jobben i løpet av en toårsperiode, slår en ny desperasjon rot, og den kan ingen kultur med letthet absorbere. Det kommer til uttrykk på ulike måter i ulike deler av regionen, fra en betydelig økning av religiøs ekstremisme i Indonesia og Thailand til den eksplosive veksten i barnesexindustrien over hele Asia.

 

I Indonesia, Malaysia og Sør-Korea er sysselsettingen fremdeles ikke tilbake på 1997-nivået. Og ikke bare mistet arbeiderne jobben i løpet av krisen uten å få den tilbake senere, oppsigelsene har fortsatt pga. de nye utenlandske eierne som krever stadig høyere avkast­ning for sine investeringer. Den høye selvmordsraten har også holdt seg: I Sør-Korea er selvmord den fjerde hyppigste dødsårsaken, mer enn det dobbelte av hva den var før krisen. 38 mennesker tar sitt eget liv hver dag…» 

 

Michel Camdessus, IMF-sjef 1987-2000. Burde folk flest, verden over, ha hatt langt bedre kjennskap til IMFs nyliberale ideologi og agenda?

Michel Camdessus, IMF-sjef 1987-2000.
Burde folk flest, verden over, ha hatt langt bedre kjennskap til IMFs nyliberale ideologi og agenda?

 

* * *

 

Som et lyspunkt i all denne elendighetsbeskrivelsen, det var Asias finanskrise i 1997-98 som ledet Ignacio Ramonet, sjefsredaktør for den venstreorienterte avisen Le Monde diplomatique, til å skrive en lederkronikk i desember 1997 der han foreslo etableringen av en organisasjon som kunne presse regjeringer verden over til å innføre Tobin-skatt. Det var den amerikanske markedsøkonomen James Tobin (1918-2002) som i 1972 foreslo en liten skatt på ca. 0,5 % på all valutahandel for å redusere den massive valutaspekulasjonen som var forventet å oppstå etter at Nixon i august 1971 annonserte at utenlandske sentral­banker ikke lenger kunne gå til Federal Reserve for å konver­tere US-dollaren til gull (Wiki: Nixon Shock). Ramonets leder­kronikk ble fulgt opp og resulterte i at organisa­sjonen ATTAC ble dannet i juni 1998. ATTAC har i dag avdelinger i over 40 land, og er den ledende organisa­sjonen for alter­globaliserings­bevegelsen. ATTAC Norge ble opprettet i mai 2001. 

 

***************************** 

Artikkelen over inngår i mitt temaprosjekt

Oligarkisk økonomi & politikk & historie. 

**********************

 

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
0%
Opplysende
0%
Inne på noe
0%
Usikker
0%
Dårlig
0%
Om forfatter
Profilbildet til Rolf Kenneth Myhre
Rolf Kenneth Myhre
Rolf Kenneth Myhre fullførte bibliotekarutdannelsen i 1990, og arbeidet så som selvstendig næringsdrivende i seks år med å etablere og reorganisere små fagbiblioteker og arkiver. Deretter arbeidet han som medisinsk forfatter i seks år, fire av dem ved Rikshospitalet. Siden 2003 har han som privat forskerforfatter arbeidet med fokus på: 1) Bevissthetsparadigmet, åndsvitenskap; 2) Menneskets tidligere og nåværende erfaringer med ET/UFO-relaterte emner; 3) Enkelte US-sentrerte oligarknettverk som siden 1940-tallet har prøvd å styre verdenssamfunnet i en totalitær retning. I 2008 vant han Kolofons manuskonkurranse for ”Alternativ litteratur” med boken "Åndsvitenskapelige visjoner". I februar 2013 utga han boken "Menneskets historie: Integrasjon av Velikovsky, Sitchin og ZetaTalk", og i august 2013 kom boken "ET/V-erfaringer 1947-2013". Hans forfatternavn er Rolf Kenneth Aristos.

En kommentar

Bli med i diskusjonen

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *