Du leser nå
Naomi Klein: ”Sjokkdoktrinen”. Del II

26 minutter lesetid



Naomi Klein: ”Sjokkdoktrinen”. Del II

Naomi Kleins bok ”Sjokkdoktrinen” er uten tvil den viktigste politisk-økonomiske analyse av tiden siden 1980 som har blitt utgitt, men i Norge gikk den fort i glemmeboken noen uker etter at alle hadde skrevet sine høflige anmeldelser.

I dette Del II-sammendraget av Naomi Kleins bok Sjokkdoktrinen gis utdrag fra kapitlene 6-9, som omhandler globaliseringen av nyliberalisme på 1980-tallet.

Hele anmeldelsen av Sjokkdoktrinen: Del I // Del II // Del III // Del IV // Om Israel // Del V.

Kap. 6

Reagan-regjeringen og Thatcher-regjeringen fronter nyliberalisme (1981- )

Da Ronald Reagan ble president for republikanerne i januar 1981, med George H. W. Bush som visepresident, var tiden kommet for å innføre nyliberal politikk i USA. I sin første åpningstale som president sa han: ”I den nåværende krisen er ikke regjeringen løsningen på våre problemer; regjeringen er problemet”. Hans økonomiske politikk kom til å bli kalt for reaganomics. De fire pilarene i denne politikken var å redusere veksten i føderale utgifter, redusere den føderale inntektsskatten og skatten på kapitalinntekter, redusere offentlig regulering, og få kontroll over pengemengden for å redusere inflasjonen. Sommeren 1981 ga han den amerikanske fagbevegelsen et sjokk ved å sparke 11.345 flytrafik­kontrollører som streiket. Dette var et sterkt signal til næringslivet om at de ikke lenger trengte å frykte arbeids­foreninger.

 

Friedrich Hayek (1899-1992) – Friedmans mentor og Chicagoskolens skytshelgen – var personlig venn med Margaret Thatcher som var statsminister 1979-1990. Det var han som inviterte henne til å omfavne nyliberal økonomi. Thatcher var imidlertid ganske upopulær som statsminister før Falklandskrigen, som varte fra april til juni 1982, så det var først under den britiske kraft­­patriotismen som denne krigen utløste at hun turde å sette i gang med et omfattende nyliberalt program. Hun gikk til krig mot fagforeningsbevegelsen, hvilket utløste borger­krigsaktige tilstander. Hun seiret, og gikk videre med å privatisere offentlige selskaper. Fra 1984 til 1988 privatiserte regjeringen blant annet British Telecom, British Airways, British Airport Authority og British Steel, og solgte aksjene sine i British Petroleum.

 

Reagan og Thatcher: Vestens første dansepar i nyliberalisme.

Reagan og Thatcher: Vestens første dansepar i nyliberalisme.

.

 

Kap. 8

Om hvordan Verdensbanken og Penge­fondet utnyttet gjeldskrisen til å påtvinge Den tredje verdens gjeldsnasjoner implementering av nyliberal politikk. Om Volcker-sjokket. Hvordan dette ytterligere ruinerte Den tredje verdens nasjonaløkonomier.

John Perkins’ bok Confessions of an Economic Hit Man (2004) representerer en viktig puslebit som mangler i puslespillet til Klein. I boken forteller Perkins om sin jobb fra 1971 til 1980 for et ingeniør- og rådgivningsselskap hvis hemmelige og overordnete agenda, sammen med mange lignende selskaper, var å påføre Den tredje verdens nasjoner størst mulig gjeld gjennom billige lån til infrastrukturelle utviklingsprosjekter. Denne agendaen var en kompo­nent i US-oligarkenes langsiktige strategi for økonomisk imperia­lisme. Denne strategien var allerede i sving på 1960-tallet, og gikk i høygear under Reagan-regjeringen (1981-89).

 

Strategien for økonomisk imperialisme var å bringe Den tredje verdens nasjoner inn i alvorlig gjeldskrise ved å korrum­pere disse landenes politiske ledere (de fleste av dem brutale og grådige diktatorer) med billige lån til kjempestore infrastrukturelle utviklings­prosjekter. Den eneste betingelsen for lånene var at oppdragene skulle gis til US-baserte multinasjonale ingeniør- og konstruksjonsfirmaer. Jo større lånet var, dess bedre. Det spilte ingen rolle hvor mange millioner dollar de politiske lederne stakk i sin egen lomme, som ofte var en betydelig prosentandel. Det spilte heller ingen rolle om de infra­strukturelle utviklingsprosjektene var hva de fattige nasjonene trengte mest, eller om disse bare ville fungere som luksuriøse fasiliteter for landets elite. Det overordnete var at landene pådro seg enorm gjeld, uansett hvor odiøs (ondskapsfull, urett­ferdig) denne gjelden måtte være for befolk­ningen og for kommende demokatiske regimer som skulle tvinges til å betale gjelden tilbake. Dersom de økonomiske leiemorderne ikke lyktes i sitt forsett, ble virkelige leiemordere, kalt sjakaler, engasjert til å avlive en politiker eller to, som en advarsel. Dersom heller ikke sjakalene lyktes, ble CIA satt på saken for å gjennomføre et regimeskift. USAs økonomiske imperialisme har ikke tjent USAs nasjonal­økonomi eller befolkning i særlig grad, den har primært tjent US-oligarkene. USAs økonomiske imperialisme bør derfor mer presist kalles US-oligarkenes økonomiske imperialisme med de amerikanske myndig­heter som nyttig verktøy. For nærmere omtale av boken, se min bokanmeldelse John Perkins: Bekjennelser fra en økonomisk leie­morder.

 

Hovedkvarterene til Verdensbanken og IMF ligger på hver sin side av samme gate i Washington, bare to kvartaler unna Det hvite hus. Tidlig på 1980-tallet hadde de to samordnet politikken sin. De hadde adoptert nyliberalismen som den eneste aksep­table økonomiske politikk, uansett hvilken sosial, teknologisk eller økonomisk situa­sjon det enkelte land befant seg i. Fra 1983 og utover satte Verdensbanken og IMF som betingelse for lån til Den tredje verdens gjelds­nasjoner at de måtte akseptere og implemen­tere såkalte struktur­tilpasnings­programmer, som i hovedsak var ett og det samme for alle nasjonene. Den engelske økonomen John Williamson spesifiserte i 1989 – i bokkapittelet What Washington Means by Policy Reform – ti punkter som alltid gikk igjen i strukturtilpasningsprogrammene. Denne tipunktslisten ble kjent som Washington-konsensusen, som ble et populært begrep. Klein skriver om de første årene på 1980-tallet:

 

”John Maynard Keynes, som ledet den britiske delegasjonen [under Bretton Woods-konferansen i 1944], var overbevist om at verden endelig hadde erkjent de politiske farene ved å la markedet regulere seg selv. ”Få trodde det var mulig”, sa Keynes da konferansen var over. Men hvis institusjonene [Verdens­banken og IMF] kom til å være tro mot sine grunn­leggende prinsipper, ”ville menneskenes brorskap bli mer enn en frase”.

IMF og Verdensbanken levde ikke opp til denne universelle visjonen. Helt fra starten av ble makt og myndighet ikke fordelt på grunnlag av prinsippet ”ett land, en stemme” slik som i hovedforsamlingen i FN, men snarere etter størrelsen på hvert lands økonomi – en ordning som faktisk gir USA vetorett i alle viktige avgjørelser, og Europa og Japan kontroll over nesten alt det andre. Det betydde at da Reagan og Thatcher kom til makten på åttitallet, kunne deres svært ideologisk pregete regjeringer i praksis dirigere de to institusjonene etter sine egne formål, og raskt øke makten deres og gjøre dem til det viktigste instrumentet for å fremme det korporative korstoget.

Chicagoskolens kolonisering av Verdensbanken og IMF var stort sett ingen uttalt prosess, men det ble likevel offisielt i 1989 da John Williamson offentliggjorde det han kalte ”Washington-konsensusen”. Det var en liste over retninger for økonomisk politikk som han sa at begge institusjoner nå regnet som et minstemål for økonomisk sunnhet – ”den felles kjerne av visdom som alle økonomer omfavner”. Disse retningene var kamuflert som tekniske og uomstridte, men omfattet slike omsvøpsløse ideologiske påstander som at alle ”statsbedrifter må privatiseres” og ”lover og regler som hindrer utenlandske selskaper i å etablere seg, må oppheves”. Da listen var ferdig, besto den ikke av annet enn Fried­mans nyliberale treenighet av privatisering, deregulering/frihandel og drastiske nedskjæringer i offentlige utgifter. Dette var den økonomiske politikken, sa Williamson, ”som de kommende maktene i Washington sterkt tilrådde i Latin-Amerika”. Joseph Stiglitz, tidligere sjefsøkonom i Verdensbanken og en av de siste på skansen mot den nye ortodoksien, skrev at ”Keynes ville snudd seg i sin grav hvis han så hva som hadde hendt med hjertebarnet hans”.

Beslutningstakere i Verdensbanken og IMF hadde alltid anbefalt retninger for den økono­miske politikken når de ga lån, men de ble modigere av den desperate situasjonen i utviklingslandene tidlig på åttitallet, og anbefalingene ble til radikale krav om frie markeder. Når kriserammede land kom til IMF for å få gjeldslette og nødlån, svarte IMF med omfattende sjokkterapiprogrammer som i omfang tilsvarte ”Mursteinen” som Chicago Boys hadde laget for Pinochet og dekretet med 220 lovendringer som ble kokt sammen i Gonis stue i Bolivia.

IMF utga sitt første gjennomførte program for ”strukturelle tilpasninger” i 1983. I de neste tjue årene fikk alle land som kom til IMF og ba om et stort lån, vite at det måtte omforme økonomien sin fra topp til tå. Davison Budhoo, en seniorøkonom i IMF som laget programmer for strukturtilpasninger i Latin-Amerika og Afrika på åttitallet, innrømmet senere at ”alt vi gjorde fra 1983 og fremover, var grunnlagt på vår nye følelse av kall: å få landene i sør ”privatisert” eller la dem dø. Mot slutten skapte vi skammelig nok økonomisk kaos i Latin-Amerika og Afrika i 1983-88”.”

* * *

 

”Faktisk var mange av utviklingslandene, særlig i Latin-Amerika, da [på begynnelsen av 1980-tallet] på vei inn i en malstrøm av hyperinflasjon. Krisen var et resultat av to hovedfaktorer, begge med røtter i finans­institusjoner i Washington. Den første hoved­faktoren var at disse institusjonene insisterte på å overføre de tidligere diktatur­regimenes ulovlige gjeld på nye demokratiske regimer. Den andre hovedfaktoren var den Friedman-inspirerte beslutningen i den amerikanske sentral­banken om å la rentene stige rekordhøyt, noe som over natten førte til en massiv økning i denne gjeldsbyrden.

Selv alene ville gjelden ha vært en enorm byrde for de nye demokratiene, men denne byrden skulle komme til å bli enda tyngre. En ny type sjokk dukket opp: Volcker-sjokket. Dét er uttrykket økonomer bruker for å betegne virkningen av beslutningen til styre­formannen for USAs sentralbank, Paul Volcker, da han dramatisk økte utlånsrenten i USA og lot den gå så høyt som 21 %, med en topp i 1981 og et høyt nivå frem til midt på åttitallet. I USA førte økende renter til en bølge av konkurser, og i 1983 var tallet på personer som ikke klarte å betale pantegjelden sin, tredoblet.

Men den største smerten ble påført utenfor USA. I utviklingsland med stor gjeldsbyrde var Volcker-sjokket – også kjent som ”gjeldssjokket” eller ”gjeldskrisen” – som et voldsomt angrep med elektrosjokkvåpen fra Washington som sendte utviklingslandene ut i en dyp krise. Raskt stigende renter betydde at det ble mer å betale for utenlandske lån, og disse økte utbetalingene kunne ofte bare skje ved å ta opp nye lån. Gjeldsspiralen ble født…

Dette var ikke de eneste økonomiske sjokkene som haglet over utviklingslandene på åttitallet. Et ”prissjokk” forekommer hver gang prisen på en eksportråvare, som kaffe eller tinn, faller med 10 % eller mer. Ifølge IMF opplevde utviklingslandene 25 slike sjokk mellom 1981 og 1983; og fra 1984 til 1987 – høydepunktet av gjeldskrisen – opplevde de 140 slike sjokk, noe som skjøv dem dypere ned i gjeld…

De som tror på Chicagoskolens teorier har en tendens til å beskrive perioden fra midten av åttitallet og fremover som en jevn og triumferende marsj for ideologien sin: På samme tid som land etter land kom med i demokratiseringsbølgen, mente de at de kollektivt så lyset, at frie folk og frie markeder gikk hånd i hånd. Men dette lyset var ren fiksjon. Det som i virkeligheten skjedde var at samtidig som borgerne endelig vant sin lenge etter­lengtede frihet og slapp unna sjokket fra torturkamrene under folk som Filippinenes Ferdi­nand Marcos og Uruguays Juan Maria Bordaberry, ble de rammet av en storm av økonomiske sjokk – gjeldssjokk, prissjokk og valutasjokk – skapt av en i økende grad ustabil og deregulert global økonomi…

Siden de kriserammede nye demokratiene forståelig nok ikke var villige til å gå til krig mot de samme institusjonene i Washington som de hadde gjeld til, hadde de ikke særlig annet valg enn å spille etter Washingtons regler. Og da, tidlig på åttitallet, ble Washing­tons regler mye strengere. Det er fordi gjeldssjokket nøyaktig sammenfalt med – ikke som noen tilfeldighet – en ny tidsalder i forholdet mellom nord og sør, en som i det store og hele ville gjøre militærdiktaturer unødvendige. Det var den nye tidsalderen med ”strukturelle tilpasninger” – også kjent som gjeldens diktatur…

Friedman var kanskje motstander av [Verdensbanken og IMF] ut fra sin filosofi, men i praksis var det ingen andre instanser som egnet seg bedre til å gjennomføre hans krise­teori. Når land ble sendt ut i en malstrøm av kriser på åttitallet, hadde de ingen andre å ty til enn Verdens­banken og IMF. Når de så gjorde det, møtte de en mur av ortodokse Chicago Boys som var opplært til å se deres økonomiske katastofer ikke som problemer som skulle løses, men som gyldne sjanser til å påvirke mulighetene for [å sende et] nytt land til det frie markedet. Kriseopportunisme var nå den førende logikken for verdens mektigste finans­institusjoner.”

 

Budhoos oppsigelsesbrev. Davison L. Budhoo, som i tolv år hadde arbeidet som senior­økonom for IMF der han deltok i utarbeidelsen av strukturtilpasningsprogrammer, sendte den 18. mai 1988 et åpent oppsigelsesbrev på 100+ sider til IMF-direktøren Michel Camdessus, Enough is enough (utdrag). I brevet beskriver Budhoo hvordan IMF gikk gjennom en indre transformasjons­prosess fra å skulle hjelpe de landene som søkte om hjelp til en skamløs selv­tjenende materiell grådighet (”Pax Atlantica”) som inkluderte korrupsjon og massering av data. Som et eksempel på slik korrupsjon og massering av data gir Budhoo en detaljert og grundig skildring av IMFs behandling av den karibiske øystaten Trinidad og Tobago. For et sammendrag av oppsigelsesbrevet, se Susan Meeker-Lowrys web-notat Mr. Budhoo’s Bomb­shell: A people’s alternative to Structural Adjustment.

 

 

Kap. 7

Om Bolivias angivelige ”økonomiske mirakel” i 1985, som angivelig var Jeffrey Sachs’ første store triumf som økonomisk kriserådgiver

Bolivia var i 1985 inne i en dyp økonomisk krise, med inflasjon på 14.000 %. Folket sto overfor et historisk valg mellom deres tidligere diktator Hugo Banzer og deres tre ganger tidligere valgte president Victor Paz Estenssoro. Banzer hadde sikret seg hjelp fra en ganske ukjent, 30 år gammel økonom, Jeffrey Sachs, til å lage en økonomisk plan for å stanse inflasjonen. Klein skriver:

 

”Sachs var en stigende stjerne i Harvards økonomiavdeling. Han sopte inn økonomiske hedersbevisninger og var blitt en av universitetets yngste professorer i fast stilling. Noen måneder før hadde en delegasjon av bolivianske politikere besøkt Harvard og sett Sachs i aksjon. De ble imponert over hans dristighet – han hadde fortalt dem at han kunne snu om på inflasjonskrisen på én dag. Sachs hadde ingen erfaring med økonomi i utviklings­land, men innrømmet selv: ’Jeg trodde jeg visste nesten alt som var nødvendig å vite om inflasjon’…

Selv om Sachs nesten ikke visste noe om Boliva og dens lange historie om koloni­utbytting, undertrykkelse av urinnbyggerne og de dyrekjøpte resultatene av revolusjonen i 1952, var han altså overbevist om at Bolivia i tillegg til hyperinflasjon led av ”sosialistisk romatikk” – samme vrangforestilling om developmentalisme som en tidligere generasjon av USA-utdannede økonomer hadde forsøkt å utrydde i den sørlige kjeglen av verdens­delen…

I likhet med Friedman hadde Sachs sterk tro på at en plutselig endring av politikken kan snu en økonomi ’ut av en blindgate; en blindgate av sosialisme, av massekorrupsjon eller av sentral planlegging, til en normal markedsøkonomi’.

Jeffrey Sachs: en naiv markedsøkonom med de beste intensjoner.

Jeffrey Sachs: en naiv markedsøkonom med de beste intensjoner.

 

Victor Paz vant valget på demokratisk vis og avla ed som Bolivias president, for fjerde gang, den 6. august 1985. I topphemmelighet hadde han og et økonomisk nødteam planlagt en økonomisk sjokkterapi der et radikalt nyliberalt økonomisk program skulle implementeres. Programmet ble pakket inn i ett eneste presidentdekret, D.S. 21060, som inneholdt 220 forskjel­lige lover som dekket ethvert aspekt av landets økonomiske liv. Paz visste at ved innføringen av dette økonomiske programmet ville hele nasjonen, inkludert hans eget parti og dem som hadde stemt på ham, føle seg lurt. Han ventet i tre uker etter avleggelsen av president­eden før han kalte sammen sin regjering for å informere om overraskelsen han hadde på lager.

 

Den nyliberale sjokkterapien resulterte i et folkeopprør som president Paz bare kunne stagge ved samtidig å transformere landet til en politistat der militæret måtte hentes inn for å skape ro og orden. Fagforeningsbevegelsen ble undertrykt, og dets ledere ble arrestert og bortført til fengselsleire i Amazonas-jungelen. Selv om sjokkterapien fikk slutt på inflasjonen, var den en økonomisk fiasko og en menneskelig tragedie for størstedelen av befolkningen. Den offisielle historien om sjokkterapien er imidlertid ganske så annerledes. Klein skriver:

 

”Historien om det bolivianske mirakelet har blitt fortalt og gjenfortalt i avis- og tids­skrifts­artikler, i omtaler av Sachs, i Sachs’ egen bestselgende bok, og i dokumentar­programmer som den tredelte serien Commanding Heights: The Battle for the World Economy (2002). Men det er ett stort problem ved dette: Det er ikke sant. Bolivia viste at sjokkterapi kunne gjennomføres i et land som nettopp hadde hatt valg, men landet viste ikke at sjokkterapien kunne gjennomføres på demokratisk vis eller uten undertrykkelse – faktisk beviste tilfellet Bolivia nok en gang at det motsatte igjen var tilfelle…

Regjeringen Paz’ razzier ble dekket av internasjonal presse mens de pågikk, men bare som en én- til to-dagers historie om de vanlige opptøyene i Latin-Amerika. Da tiden kom for å fortelle eventyret om triumfen til ”frimarkedsreformene” i Bolivia, ble imidlertid disse hendelsene ikke tatt med i fortellingen (akkurat som symbiosen mellom Pinochets vold og Chiles ”økonomiske mirakel” ofte ble utelatt). Det var selvfølgelig ikke Jeffrey Sachs som utkommanderte opprørspolitiet eller erklærte beleiringstilstand, men han vier ett kapittel i sin bok The End of Poverty: Economic Possibilities for Our Time (2005) til Bolivias seier over inflasjonen, der han virker fornøyd med å ta sin del av æren. Han nevner ikke under­trykkelsen som var nødvendig for å gjennomføre planen. Det nærmeste han kom­mer, er en vag henvisning til ”anspente situasjoner i de tidlige månedene av stabiliserings­programmet”.

I andre versjoner av fortellingen er selv den innrømmelsen fjernet. Goni gikk så langt som å hevde at ”stabilisering ble oppnådd i et demokrati uten at folks menneskerettigheter ble berørt, og folk fikk lov å uttrykke sin mening”. En mindre idealisert fremstilling kom fra en minister i Paz’ regjering, som sa at de hadde ”oppført seg som autoritære svin”.

Denne dissonansen kan bli den varige arven fra Bolivias eksperiment med sjokkterapi. Bolivia hadde vist at hjerteskjærende sjokkterapi fortsatt må ledsages av sjokkerende angrep på plagsomme samfunnsgrupper og på demokratiske institusjoner. Eksempelet viste også at det korporative korstoget kunne gå fremover med den slags åpenbart autoritære midler og fortsatt applauderes som demokratisk fordi det var avholdt valg, uansett hvor totalt borgerrettigheter blir undertrykket etterpå eller hvor komplett regimet ignorerte demokratiske ønsker.”

 

 

Kap. 9a

Om innføringen av nyliberal sjokkterapi i Polen i 1989, med Jeffrey Sachs som hoved­arkitekt. I første halvdel av 1990-tallet var nesten hundre land i en dramatisk overgangs­fase.

Polen var i 1989 inne i en dyp økonomisk krise. Solidaritet visste hvilken type sosial­demokratisk blandingsøkonomi de ønsket seg, men verken USA eller IMF ville hjelpe dem i denne retning. Polen ble ganske enkelt tvunget til å godta radikal nyliberal politikk, selv om de aller fleste (politikerne, økonomene og befolkningen) var imot den. Klein skriver:

 

”Den 12. september 1989 sto Tadeusz Mazowiecki, den polske statsministeren, foran landets første valgte parlament… Hvis drømmen om Solidaritet begynte med Walesas energiske sprang over stålgjerdet i Gdansk, representerte Mazowieckis utmattede kapitulasjon overfor sjokkterapien slutten på denne drømmen. Til syvende og sist handlet det om penger. Det var ikke det at Solidaritets medlemmer snudde ryggen til sin visjon om en økonomi basert på kooperasjon, men lederne deres ble etter hvert overbevist om at det eneste som betydde noe, var å kvitte seg med kommunismens gjeld og stabilisere valuta­kursen slik at landet kunne trekke pusten. Som Henryk Wujek, en av Polens ledende forkjempere for kooperasjon, formulerte det på den tiden: ”Hvis vi hadde hatt tid nok, kunne vi kanskje ha greid å gjennomføre det. Men vi har ikke tid.” I mellomtiden greide Sachs å skaffe pengene. Han hjalp Polen med å forhandle frem en avtale med IMF, sikret noe gjeldslette, og fikk tilsagn om en milliard dollar for å stabilisere valutaen – men alt forutsatte at Solidaritet underkastet seg sjokkterapi…

”Tidlig på nittitallet fikk Balcerowicz’ teori om perioder av ”ekstraordinær politikk” stor oppmerksomhet fra Washington-økonomer. Og det var ikke så underlig: Bare to måneder etter at Polen hadde kunngjort at landet ønsket sjokkterapi, skjedde det noe som skulle endre historiens kurs og gi Polens eksperiment global betydning. I november 1989 ble Berlinmuren lystig revet, byen var full av muligheter, og MTV-flagget ble plantet i ruinene som om Øst-Berlin var månen. Plutselig var det som om hele verden levde den samme fortfilm-eksistensen som polakkene: Sovjetunionen gikk i oppløsning, apartheid­systemet i Sør-Afrika var i ferd med å bryte sammen, i Latin-Amerika, Øst-Europa og Asia falt det ene autoritære regimet etter det andre, og langvarige kriger ble avsluttet fra Namibia til Libanon. Gamle regimer kollapset, og de nye som poppet opp i deres sted, hadde fremdeles til gode å finne en form.

I løpet av et par år var det som om halve verden var inne i en periode med ”ekstraordinær politikk” eller ”en overgangsfase”, slik frigjorte land ble beskrevet på nittitallet – midt i en eksistensiell overgangsfase mellom fortid og fremtid. Thomas Carothers, en av lederne for den amerikanske regjeringens såkalt demokratifremmende system, uttalte følgende: ”I løpet av første halvdel av nittitallet… økte antallet ”overgangsland” dramatisk, og nesten 100 land (omtrent 20 i Latin-Amerika, 25 i Øst-Europa og det tidligere Sovjetunionen, 30 i Afrika sør for Sahara, 10 i Asia og 5 i Midt-Østen) var i en eller annen form for dramatisk overgang fra en modell til en annen”…

I løpet av den begivenhetsrike vinteren 1989 ble det holdt et slags vekkelsesmøte for dem som sluttet opp om dette verdenssynet, og stedet var passende nok Chicago-universitetet. Foranledningen var en tale av Francis Fukuyama, kalt ”Are We Approaching the End of History?” [som dannet grunnlaget for hans bok The End of History and the Last Man (1992)]. For Fukuyama, en erfaren politiker i det amerikanske utenriks­departementet, var strategien for dem som forsvarte den uhemmede kapitalismen, klar: ”Ikke diskuter med tilhengerne av den tredje veien [blandingsøkonomien]; erklær heller seieren på forskudd”. Fukuyama var overbevist om at man ikke burde oppgi ytterlighetene, ikke blande det beste av to verdener, ikke møtes på halvveien. Kommu­nismens sammenbrudd, sa han til sitt publikum, førte ikke til ”ideologiens slutt” eller en tilnærming mellom kapitalisme og sosialisme… men til den økonomiske og politiske liberalismens ufortrødne seier. Det var ikke ideologien som hadde tatt slutt, men ”historien som sådan”.

… I 1989 tok historien en forfriskende vending, og man gikk inn i en periode med reell åpenhet og muligheter. Det var derfor ingen tilfeldighet at Fukuyama fra sin høye posisjon i utenriksdepartementet valgte å forsøke å smelle igjen historiens bok akkurat på dette tidspunktet. Det var heller ingen tilfeldighet at Verdensbanken og IMF valgte det samme ustabile året til å bekjentgjøre Washington-konsensusen – et tydelig forsøk på å stoppe all diskusjon og debatt om enhver økonomisk idé som lå utenfor markedsøkonomiens rammer. Dette var ”demokratibevarende strategier”, skapt for å tøyle og begrense selv­bestemmelsesretten som var og alltid har vært den største trusselen mot Chicagoskolens korstog.”

Francis Fukuyama prøvde å drepe debatten om blandingsøkonomi med sin bok ”The End of History”.

Francis Fukuyama prøvde å drepe debatten
om blandingsøkonomi med sin bok ”The End of History”.

 

 

Kap. 9b

Om Kinas voldelige innføring av statsautoritær korporativ kapitalisme, med ekstrem­oligarki som resultat.

Demonstrasjonene og massakren på Den himmelske freds plass våren 1989 begynte med demonstrasjoner den 15. april. Den 20. mai erklærte regjeringen militær unntakstilstand, og den 3.-4. juni kjørte Folkets Frigjøringshær sine stridsvogner inn blant demon­strantene og begynte å skyte vilkårlig på folkemengden (kjent som ”4. juni massakren”). Øyevitner anslår antall døde i massakren til mellom 2000 og 7000, og antall sårede så høyt som 30.000. Omtrent 40.000 ble pågrepet, tusenvis ble fenglset og mange – muligens flere tusen – ble henrettet. Klein skriver:

 

”Friedmans definisjon av frihet, der den politiske friheten er vilkårlig og til dels unødvendig sammenlignet med den frihet som ligger i ubegrenset forretningsvirksomhet, stemte godt overens med de vyene som var i ferd med å utvikle seg i det kinesiske polit­byrået. Partiet ønsket å åpne økonomien for privat eierskap og forbruk, samtidig som de beholdt sitt grep om makten – en plan som sikret partifunksjonærene og deres familier de beste avtalene og den største profitten når statens eiendeler ble auksjonert bort. Ifølge denne formen for ”overgang” ville de samme menneskene som kontrollerte staten under kommunismen, også kontrollere den under kapitalismen, samtidig som de ville nyte godt av en betraktelig oppgradering av livsstilen. Modellen som den kinesiske regjering etter­strebet, var ikke den amerikanske, men noe som minnet mye mer om Pinochets Chile: et fritt marked kombinert med autoritær politisk kontroll, opprettholdt ved hjelp av et under­trykkende jerngrep…

De mest synlige uttrykkene for opposisjonen var studentdemonstrasjonene på Den himmelske freds plass. Nesten alle de inter­nasjonale mediene fremstilte disse historiske demonstrasjonene som en kollisjon mellom moderne, idealistiske studenter som ønsket vestlig demokratisk frihet, og den eldre autoitære garde som ønsket å verne om den kommunistiske staten. Den siste tiden har det dukket opp en ny forståelse av hva som skjedde på Den himmelske freds plass, og den utfordrer de konvensjonelle tolkningene og plasserer friedmanismen i historiens kjerne. Denne alternative fortellingen ble bl.a. fremmet av Wang Hui, en av de som organiserte 1989-protestene, og som i dag er en tone­angivende intellektuell tilknyttet det man kaller Kinas ”Nye Venstre”. I boken han publiserte i 2003, Chinas New Order, forklarer Wang at demonstrantene representerte en stor del av det kinesiske samfunn – ikke bare studentene ved eliteuniversitetene, men også fabrikkarbeiderne, gründerne og lærerne…

Demonstrasjonene var ikke mot økonomiske reformer som sådan; de var mot det spesifikt friedmanistiske ved reformene – tempoet, hensynsløsheten og det faktum at prosessen var så utpreget antidemokratisk. Wang sier at demonstrantenes krav om folkelige valg og ytrings­frihet var nært forbundet med denne økonomiske uenigheten. Det som vekket kravet om demokrati, var det faktum at partiet tvang igjennom revolusjonerende endringer helt og holdent uten folkets samtykke. Det fantes, skriver han, ”et utbredt ønske om at man skulle ta i bruk demokratiske midler for å overvåke rettferdigheten i reformprosessen og reorganiseringen av trygdesystemet”.

Protestene på Den himmelske freds plass april-juni 1989.

Protestene på Den himmelske freds plass april-juni 1989.

 

”I vestlige medier ble massakren stort sett fremstilt som nok et eksempel på kommunistisk brutalitet: Akkurat slik Mao hadde utryddet sine motstandere under Kulturrevolusjonen, knuste nå Deng, ”slakteren fra Beijing”, sine kritikere under det gigantiske portrettet av en årvåken Mao. En overskrift i Wall Street Journal hevdet at ”Kinas harde tiltak truer med å legge en demper på 10 års reformiver” – som om Deng var en fiende av disse reformene og ikke en av dens ivrigste forsvarere, fast bestemt på å skulle ta dem med inn i spennende nytt terreng. Fem dager etter de blodige straffetiltakene talte Deng til nasjonen og gjorde det fullstendig klart at det ikke var kommunismen han vernet om med disse tiltakene, men kapitalismen…

For Deng og resten av politbyrået var de markedsøkonomiske mulighetene nå grense­løse. Akkurat slik Pinochets terror hadde renset gatene for revolusjonerende endringer, hadde Den himmelske freds plass ryddet veien for radikal forvandling uten at man trengte å frykte oppstand. Hvis livet ble tøffere for bønder og arbeidere, kunne de enten gå med på det i taushet, eller møte hæren og sikkerhetspolitiets vrede. Og slik, med folket i en tilstand av primitiv angst, hamret Deng igjennom sine mest omfattende reformer så langt…

I de tre årene som fulgte etter blodbadet ble Kina åpnet for utenlandske investeringer, og spesielle eksportsoner ble oppført over hele landet. Da Deng kunngjorde disse nye initiativene, minnet han landet på at ”om nødvendig vil alle midler bli tatt i bruk i fremtiden for å eliminere et hvert tilløp til kaos så snart det dukker opp. Militær unntakstilstand og enda strengere midler kan eventuelt tas i bruk”. Det var denne bølgen av reformer som gjorde Kinas billige arbeidskraft tilgjengelig for resten av verden, og ga adgang til særdeles attraktiv beliggenhet for omtrent ethvert multinasjonalt selskaps innleide fabrikker. Intet land tilbød mer lukrative forhold enn Kina: lave skatter og toll­tariffer, korrupte tjenestemenn og fremfor alt en stor, lavlønnet arbeidsstyrke som i mange år ikke tok sjansen på å kreve anstendige lønninger eller grunnleggende sikkerhets­tiltak på arbeidsplassen av frykt for voldsomme represalier.

Både for utenlandske investorer og for partiet har dette vært en gullkantet avtale. Ifølge en undersøkelse utført i 2006, er 90 % av Kinas milliardærer (regnet i kinesiske yuan) barn av funksjonærer fra det kommunistiske partiet. Rundt regnet 2900 av disse partiætlingene – kalt ”småfyrstene” – sitter på 260 milliarder dollar. Dette gjenspeiler den korporative staten slik den først ble utviklet i Pinochets Chile: som en svingdør mellom stor­konsernene og de politiske elitene, og med felles krefter eliminerer de arbeiderne som organisert politisk makt.”

 

 

*****************************

Artikkelen over inngår i mitt temaprosjekt

Oligarkisk økonomi & politikk & historie.

**********************

 

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
0%
Opplysende
0%
Inne på noe
0%
Usikker
0%
Dårlig
0%
Om forfatter
Profilbildet til Rolf Kenneth Myhre
Rolf Kenneth Myhre
Rolf Kenneth Myhre fullførte bibliotekarutdannelsen i 1990, og arbeidet så som selvstendig næringsdrivende i seks år med å etablere og reorganisere små fagbiblioteker og arkiver. Deretter arbeidet han som medisinsk forfatter i seks år, fire av dem ved Rikshospitalet. Siden 2003 har han som privat forskerforfatter arbeidet med fokus på: 1) Bevissthetsparadigmet, åndsvitenskap; 2) Menneskets tidligere og nåværende erfaringer med ET/UFO-relaterte emner; 3) Enkelte US-sentrerte oligarknettverk som siden 1940-tallet har prøvd å styre verdenssamfunnet i en totalitær retning. I 2008 vant han Kolofons manuskonkurranse for ”Alternativ litteratur” med boken "Åndsvitenskapelige visjoner". I februar 2013 utga han boken "Menneskets historie: Integrasjon av Velikovsky, Sitchin og ZetaTalk", og i august 2013 kom boken "ET/V-erfaringer 1947-2013". Hans forfatternavn er Rolf Kenneth Aristos.

2 kommentarer

Bli med i diskusjonen

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *