Naomi Klein: ”Sjokkdoktrinen”. Del V

I dette Del V-sammendraget av Naomi Kleins bok Sjokkdoktrinen gis først utdrag fra kapitlene 19 og 20, som dokumenterer hvordan katastrofekapitalismekomplekset utnytter naturkatastrofer verden til å skyve lokalbefolkningenes interesser til side til fordel for kommersielle interesser. US-oligarkene har under Bush/Cheney-regjeringen latt de offentlige tjenester kollapse nesten totalt ved å overføre pengene fra statskassen til den privatiserte ”grønne soner/enklaver for de rike”-industrien, som skyter til værs.  Bokens avslutt­ende Konklu­sjon har utelukkende fokus på de positive signaler og trender på at nyliberalismen siden 2000 er i ferd med å falle. Eksempler er den sosial­demokratiske bølgen (”the pink tide”) som  går over Latin-Amerika, og i 2005 ble EU-grunnloven forkastet i to nasjo­nale folke­avstemninger. Helt til slutt presenteres kort noe av responsen på Sjokkdoktrinen. 

Hele anmeldelsen av Sjokkdoktrinen: Del I // Del II // Del III // Del IV // Om Israel // Del V.

Kap. 19

I dette kapittelet omtaler Klein hvordan det US-baserte katastrofekapitalismekomplekset i allianse med de lokale myndig­heter utnyttet maksimalt tsunamien i Indiahavet 26. desember 2004 til å transformere de rammede øyene og kyststrøkene om til rene turistsoner, på bekostning av de lokale kyst­befolkningene. For kystbefolkningene ble denne transforma­sjonen opplevd som ’den andre tsunamien’. Mens den første tsunamien ruinerte og drepte en stor prosent­andel av kyst­befolkningene, var den andre tsunamien en menneskeskapt katastrofe som utslettet kyst­befolkningenes levesett. Klein fokuserer særlig på Sri Lanka og Maldivene, men skriver at mønsteret var det samme for de andre øyene og kyststrekningene:

”Sri Lanka var ikke det eneste landet som ble rammet av den andre bølgen [katastrofe­kapitalisme­kompleksets utnyttelse av en naturkatastrofe] – lignende historier om slik land- og loverobringer har kommet fra Thailand, Maldivene og Indonesia. I India sto de over­levende etter tsunamien i Tamil Nadu så fattige tilbake at hele 150 kvinner ble drevet til å selge en nyre for å kjøpe mat. En hjelpearbeider forklarte for The Guardian at staten ”ville foretrekke at kysten ble brukt til å bygge hoteller, men resultatet er desperate mennesker”. Alle de tsunamirammede landene innførte ”buffer­soner” som hindret landsbyboerne i å drive gjenoppbygging langs kysten.

Et år etter tsunamien publiserte den anerkjente ideelle organisasjonen ActionAid, som over­våker bruken av utenlandsk bistand, resultatet av en omfattende undersøkelse av 50.000 overlevende etter tsunamien i fem land. Det samme mønsteret gjentok seg overalt: Beboerne ble nektet gjenoppbygging, mens hotellene ble overøst med insentiver. Midler­tidige leire var forferdelige, militariserte fengsler, og nesten ingen permanent gjen­oppbygging hadde blitt utført. Hele levesett var i ferd med å bli utslettet. Under­søkelsen konkluderte med at  motgangen ikke kunne tilskrives de vanlige synderne: Dårlig kommu­ni­kasjon, underfinansiering eller korrupsjon. Problemene var strukturelle og tilsiktede: ’Myndighetene har stort sett ikke oppfylt sin forpliktelse til å skaffe land til permanent bosetning’, konkluderte ActionAid-rapporten. ’De har støttet eller vært medskyldige i at land har blitt beslaglagt og kystsamfunn utradert til fordel for kommer­sielle interesser’.” 

Kap. 20

Klein beskriver i dette kapittelet den katastrofale krisehåndteringen av den menneskelige tragedien som oppsto under og etter orkanen Katrina som traff USAs sydøstkyst den 29. august 2005. Katrina var den mest kostbare naturkatastrofen som hadde rammet USA til da. Den tragiske kriseberedskapen og krisehåndteringen var en sjokkerende oppvekker for mange om menneske­synet til Bush/Cheney-regjeringen: de fattige (selv deres egne stats­borgere) er ikke mennesker som skal hjelpes. US-oligarkene har under Bush/Cheney-regjeringen latt de føderale offentlige tjenester kollapse nesten totalt ved å overføre pengene fra stats­kassen til den privatiserte ”grønne soner/enklaver for de rike”-industrien, som skyter til værs. 

Klein skriver:

’Stormen [Katrina] avslørte konsekvensene av nyliberalismens løgner og myter, alt på ett sted og på en gang’, skrev den New Orleans-fødte samfunnsviteren Adolph Reed Jr. Kjensgjerningene i denne avsløringen er velkjente – fra diker som aldri ble reparert og den undersubsidierte kollektivtrafikken som ikke fungerte til at byens forståelse av katastrofe­beredskap var å dele ut DVD’er som opplyste folk om at hvis det kom en orkan, burde man komme seg ut av byen…

Akkurat som de amerikanske okkupasjonsmyndighetene i Irak viste seg å være et tomt skall, viste de amerikanske føderale myndighetene seg å være det på hjemmebane da Katrina rammet. De var faktisk så totalt fraværende at FEMA ikke var istand til å lokalisere den store arenaen, Superdomen i New Orleans, hvor 23.000 mennesker hadde strandet uten mat og vann, selv om verdens medier hadde vært der i dagevis.

For noen markedsøkonomiske ideologer medførte synet av det spaltisten i New York Times, Paul Krugman, kalte ’kan ikke-regjeringen’, en troskrise. ’At dikene brast i New Orleans vil ha like vidtrekkende og alvorlige konsekvenser for nykonservatismen som Berlin­murens fall hadde for den russiske kommunismen’, skrev den angrende disippelen Martin Kelly i et veldistribuert essay. ’Forhåpentligvis vil alle de som oppmuntret til denne ideologien, meg selv inkludert, få anledning til å tenke grundig igjennom hvordan vi har feilet’. Selv lojale tilhengere av nykonservatismen, som Jonah Goldberg, tryglet ’Big Government’ om å komme dem til unnsetning: ’Når en by synker i havet og opptøyene tar over, burde nok regjeringen sale på’…

For ikke så lenge siden var katastrofer perioder med sosial utjevning, sjeldne øyeblikk da pulveriserte samfunn la forskjellene til side og trakk lasset sammen. Nå er katastrofer i ferd med å bli det motsatte: De gir et gløtt inn i en ond og hensynsløst splittet fremtid hvor penger og rase er det som kan kjøpe overlevelse.

Bagdads grønne sone er det grelleste eksempelet på denne verdensordenen. Sonen har sitt eget strømnett, sitt eget telefon- og kloakksystem, sin egen oljeforsyning og sitt eget topp moderne sykehus med rene og pene operasjonssaler – alt dette beskyttet av fem meter tykke murer. Det føles som et gigantisk forskanset Carnival Cruise-skip parkert midt ute i et hav av brutalitet og desperasjon, Iraks kokende røde sone. Hvis du greier å komme deg om bord, kan du få drinker ved bassenget, dårlige Hollywood-filmer og trimapparater. Er du ikke blant de utvalgte, kan du bli skutt bare du står litt for nær veggen…

Tidligere trodde jeg at fenomenet med grønne soner var unikt for Irak. Etter å ha tilbragt flere år i andre katastrofeområder innser jeg nå at grønne soner oppstår overalt hvor  katastrofe­kapitalismekomplekset dukker opp. De har det samme skarpe skillet mellom de inkluderte og de ekskluderte, de beskyttede og de fortapte.

Dette skjedde i New Orleans. Etter oversvømmelsen forvandlet en allerede splittet by seg til en slagmark mellom inngjerdete grønne soner og kaotiske røde soner – ikke som en konsekvens av vannskadene, men av ’de markedsøkonomiske løsningene’ presidenten hadde sluttet seg til. Bush-administrasjonen nektet å bruke bistandsmidler til å dekke lønningene i offentlig sektor, og New Orleans, som mistet sitt skattegrunnlag, måtte si opp 3.000 ansatte i månedene etter Katrina. Med et preg av av-baathifisering ble bl.a. 16 kommunale byplanleggere oppsagt akkurat da New Orleans hadde et desperat behov for nettopp slike. I stedet gikk millioner av offentlige dollar til eksterne konsulenter, blant dem flere innflytelsesrike eiendomsutviklere. Og tusenvis av lærere ble selvfølgelig også oppsagt, hvilket beredte grunnen for friskoler, akkurat slik Friedman hadde etterlyst…

Under Bush ser staten fremdeles ut som en styresmakt – med sine imponerende bygninger, presidentens pressebrifinger, den politiske kampen – men den utfører det faktiske arbeidet med å styre i like liten grad som de ansatte ved Nikes [hovedkvarter] Beaverton syr joggesko.

Konsekvensene av at dagens politikere har besluttet å systematisk sette ut det ansvaret de er valgt til å utføre, vil strekke seg langt utover denne regjeringen. Når et marked er blitt skapt, ønsker man å verne om det. Selskapene i hjertet av katastrofe­kapitalisme­komplekset betrakter i stadig større grad både staten og de ideelle organisasjonene som konkurrenter. Når myndighetene og de veldedige organisasjonene oppfyller sine tradi­sjonelle roller, står de i veien for private selskaper som kunne ha utført arbeidet med fortjeneste…

Bill Quigley, advokat og aktivist fra byen, bemerket: ’Det som skjer i New Orleans, er bare en mer konsentrert og tydeligere versjon av det som skjer over hele landet. Alle byene i landet vårt har alvorlige likhetstrekk med New Orleans. Alle byene har forlatte townshiper. Alle byene har gitt opp det offentlige utdanningssystemet, de offentlige bolig­prosjektene, det offentlige helsevesenet og rettsvesenet. De som ikke støtter offentlig utdanning, offentlige boliger og offentlig helsevesen, vil fortsette å gjøre om landet vårt til Lower Ninth Ward [New Orleans’ hardest rammede byområde] med mindre vi stopper dem’.”

Avslutningsvis i kapittel 20 nevner Klein Sandy Springs i delstaten Georgia, en by på ca. 94.000 innbyggere, som i lengre tid hadde ønsket å isolere seg økonomisk fra regionens afro­amerikanske lavinntektsområde. Den 1. desember 2005 etablerte Sandy Springs seg som en selv­stendig by, og privatiserte så hele bystyret. Andre velstående byer i Atlanta syntes idéen var så god at de snart gjorde det samme.

”I disse velstående Atlanta-forstedene hadde man fullbragt det tredve år lange konsern­korstoget for å tømme staten: Ikke bare var alle de statlige tjenestene blitt satt ut, men også selve styresmaktenes funksjon, som er å styre. Det var således passende at dette nybrottsfeltet ble erobret av C2HM Hill. Konsernet hadde inngått kontrakter verdt mange millioner dollar i Irak og ble betalt for å utføre den grunnleggende styringsfunksjonen med å overvåke andre underleverandører. Etter tsunamien på Sri Lanka hadde selskapet ikke bare bygget havner og broer, men vært ’ansvarlig for den totale driften av infrastruktur-programmet’. Etter at Katrina rammet New Orleans, fikk selskapet 500 millioner dollar for å bygge FEMA-landsbyer og være forberedt på å utføre det samme på nytt etter neste katastrofe. Selskapet var en mester i å privatisere staten under ekstraordinære omstendig­heter, og nå gjorde de det samme under normale omstendigheter. Hvis Irak var et labora­torium for ekstrem privatisering, var forsøksfasen nå åpenbart over.”

Konklusjon

I den avsluttende ’Konklusjon’ i Sjokkdoktrinen fokuserer Klein utelukkende på de positive signaler på at nylibera­lismen står for fall. Leseren behøver i høyeste grad denne positive avslutningen etter å ha arbeidet seg gjennom 460 sider med grundige beskrivelser av nasjonal­økonomier som ruineres med tilhørende menneskelige tragedier. Ifølge Klein har US-oligarkene nå mistet den retoriske makten til å forkle sosialdemokratiske regjeringer som ”sosia­listiske” eller ”kommunisme light”. Det er sosial­demokratiet som befolkningene verden over vil ha. I hvilken grad nyliberalismen har mistet sin kraft eller popularitet, og årsakene hertil, varierer fra land til land:

• De befolkningsgrupper som har opplevd og overlevd nyliberal politikk, har fått se med egne øyne og føle på kroppen dens virkninger. De har fått erkjenne fullt at nyliberalisme ikke gir den lovede ”trickle down”-effekten. Tvert imot, nyliberalisme øker de sosio­økonomiske klasseskillene dramatisk, foruten å overføre pengene i stats­kassen til de rikeste. Hvem vil vel ha en svak stat, en supersterk og ekstremt selvisk overklasse, og en underklasse på over 90 % av befolkningen som bare blir fattigere og mer uvitende?

• Millioner av mennesker verden over har fått oppleve direkte sammenhengen mellom nyliberalisme, tortur og autoritære regimer. Nyliberalisme har aldri vært et demo­kratisk eller humanistisk prosjekt.

• USA har siden 1970-tallet beveget seg stadig mer i dystopisk retning for størstedelen av dens befolkning, og i de åtte årene under den nykonservative Bush/Cheney-regjeringen gikk USA lengre i retning av en totalitær politistat enn noensinne tidligere. I utlandet har man for lenge siden sluttet å se opp til USA som ’drømmen’.

• Verden over har man fått erfare at Pengefondet og Verdensbanken, samt USAID, er US-oligarkenes organer for å fremme økonomisk imperialisme. Deres mål er å plyndre nasjonaløkonomiene, ikke å bygge dem opp eller ’stabilisere’ dem.

• Et stort antall av de menn som har vært i frontlinjene for å fremme nyliberalisme befinner seg enten i retten eller i fengsel for skandaler, korrupsjon og maktmisbruk.

Klein skriver:

”Det er den nyliberale epokens skitne hemmelighet at disse [sosialdemokratiske] idéene aldri ble overvunnet i en stor idékamp, og heller ikke ble stemt bort ved valg. De ble sjokkert ut av veien på betydningsfulle politiske tidspunkter. Der motstsanden var hard, ble idéene beseiret med åpen vold – valset over av Pinochets, Jeltsins og Deng Xiaopings tanks. Andre ganger ble idéene rett og slett forrådt av det John Williamson kalte ’voodoo-politikk’: Den bolivianske presidenten Victor Paz Estenssoros hemmelige økonomiske team etter valget (og massebortførelse av fagforeningsledere); ANCs skrinleggelse av løftene i frihets­erklæringen til fordel for Thabo Mbekis topphemmelige økonomiske program; Solidaritets utmattede tilhengere som ga etter for økonomisk sjokkbehandling etter valgene for å få økonomisk hjelp. Det er nettopp fordi drømmen om økonomisk jevn­byrdighet er så populær og så vanskelig å overvinne i en rettferdig kamp, at sjokk­doktrinen ble omfavnet i første omgang.

Washington har alltid betraktet demokratisk sosialisme som en større trussel enn  totalitær kommunisme, som det var lettvint å rakke ned på og som utgjorde en lett tilgjengelig fiende. I 1960- og 1970-årene var den foretrukne måten man behandlet den besværlige populariteten til developmentalismen og den demokratiske sosialismen på, å prøve å sette likhetstegn mellom dem og stalinismen, der man med overlegg tilslørte de åpenbare forskjel­­lene mellom verdensanskuelsene.”

Latin-Amerika har på 2000-tallet langt på vei befridd seg fra US-oligarkenes globalisering av nyliberalisme, og har begynt å gjen­innføre sine sosialdemokratiske prosjekter. Denne nyeste venstrefløy-bølgen blir på engelsk omtalt som Pink tide. Klein beskriver hvordan denne bølgen har utfoldet seg i Venezuela, Brasil, Ecuador, Chile, Argentina og Bolivia. IMF har blitt sparket ut av flere latin-amerikanske land. Bolivarian Alliance for the Americas (ALBA), som ble dannet i 2004, spiller nå den regionale rollen som IMF skulle ha spilt. Venezuela, der den økonomiske PROUT-visjonen står sterkt, har kommet særlig langt på den sosial­demokratiske vei. De har bl.a. ca. 100.000 kooperativer med 700.000 ansatte. 

Klein skriver:

”Brasil, som så lenge hadde vært lenket til Washington av sin enorme gjeld, nekter å inngå en ny avtale med IMF. Det samme gjelder Argentina, som tidligere var IMFs ’flinkeste gutt i klassen’.

IMF, som i 1980- og 1990-årene var så mektig som det går an å bli, er ikke lenger noen makt på kontinentet. I 2005 utgjorde Latin-Amerika 80 % av IMFs samlede utlånsmasse; i 2007 representerte kontinentet bare 1 % – et hav av forskjell på bare to år. ’Det finnes et liv etter IMF”, erklærte [Argentinas president] Kirchner, ’og det er et godt liv’.

Forvandlingen når lenger enn til Latin-Amerika. På bare tre år har IMFs utlånsmasse på verdensbasis krympet fra 81 milliarder dollar til 11,8 milliarder, og nesten alt sammen går til Tyrkia. IMF, som er en paria i så mange land der fondet har behandlet kriser som anledning til å gjøre fortjeneste, har begynt å visne bort. Verdensbanken står overfor en tilsvarende dyster fremtid. I april 2007 gjorde Ecuadors president Rafael Correa det kjent at han hadde suspendert alle lån fra banken, og erklærte institusjonens representant i Ecuador ’persona non grata’ – et usedvanlig skritt.”

Når det gjelder EUs nyliberale prosjekt, som er deres primære agenda tross all deres retorikk om andre agendaer, skriver Klein:

”I Europa i 2005 fant det sted flere sammentreff mellom frie markeder og frie mennesker da den europeiske grunnloven ble forkastet i to nasjonale folkeavstemninger. I Frankrike ble dokumentet oppfattet som en kodifikasjon av den korporative orden. Det var første gang noensinne at borgerne var blitt spurt direkte om hvorvidt frimarkedsreglene skulle styre i Europa, og de grep anledningen til å si nei…

I Nederland ble folkeavstemningen… kapret av antiinnvandringspartier som fikk avstem­ningen til å fremstå mindre som et valg mot korporativisme enn mot et skremmebilde av polske arbeidsfolk som ville strømme inn i Vest-Europa for å presse lønningene ned. Det som påvirket mange velgere i både den franske og nederlandske folkeavstemningen, var ’frykten for den polske rørleggeren’ – eller ’rørleggerfobi’, som Pascal Lamy, tidligere kommissær i Den europeiske union, kalte det.” 

Asbjørn Wahl beskriver i en kronikk fra desember 2012 hvordan EU-kommisjonen fortsetter å pushe frem nyliberalismen, Frontene skjerpes i Europa (Dagsavisen, 14. desember 2012).

Som et passende symbol på nyliberalismens fall kan nevnes at Milton Friedman døde i november 2006, 94 år gammel. Sjokkdoktrinen ble første gang utgitt høsten 2007, samtidig med startskuddet for Den globale finanskrisen 2007-08 som i 2008 utløste Den globale resesjonen som fortsatt pågår idag. Den globale finanskrisen representerer nyliberalismens absolutte fallitt som økonomisk teori. 

Responsen på Sjokkdoktrinen

I Norge har omtalen av Sjokkdoktrinen vært begrenset til noen avisanmeldelser i ukene etter utgivelsen, men det har ikke vært noen diskusjon rundt boken. Den norske venstresiden har heller ikke gjort noe for å skape blest om boken. De fleste av de norske avisanmeldelsene skal være tatt med i listen nedenfor, som også inkluderer noen omtaler i utenlandske media.

• The Guardian’s artikkel- og bloggserie om ”The Shock Doctrine” (September 2007). 
• Halvor Finess: Kampen mot krisekapitalismen (Ny Tid, 21. sep. 2007). 
• Mina Hauge Nærland: Sjokk-kapitalisme innført med makt! (Dagbladet, 26. sep. 2007). 
• Kalle Moene (prof. i økonomi ved UiO): Ubrukelige utopier (Morgenbladet, 5. okt. 2007). 
• Hans Ebbing (filosof og SV-veteran): Når fascisme og liberalisme møtes (Morgen­bladet, 12. okt. 2007). 
• Kathrine Aspaas: USA på vrangen (Aftenposten, 4. nov. 2007). 
• Bjørn Gabrielsen: Nytt testamente (Dagens Næringsliv, 8. nov. 2007). 
• Den norske pro-markedsøkonomiske tankesmien Civita har ingen egne anmeldelser eller artikler om Sjokkdoktrinen, men har vært aktiv i å finne frem til utenlandske negative anmeldelser og artikler. De refererer særlig til Johan Norberg.

• Svensken Johan Norberg skrev et 20-siders orienteringsnotat for Cato Institute, The Klein Doctrine: The Rise of Disaster Polemics (14. mai 2008). Norberg er senior fellow ved Cato Institute. Cato Institute er sammen med det Det økonomiske fakultet ved University of Chicago den institusjon som er mest intimt assosiert med Milton Friedmans teorier. Annet hvert år utdeler Cato Institute the Milton Friedman Prize for Advancing Liberty, verdt en halv million dollar. I 2008 gikk prisen til en 23 år gammel studentaktivist for sin motstand overfor Chavez-regjeringen. 

Norberg utvidet så sitt orienteringsnotat, sammen med Boris Benulic, til en svensk bok på 137 sider, Allt om Naomi Kleins Nakenchock (2008). Omtale i Wikipedia Sverige.

• Christiane Jordheim Larsen: Overvåker verdens makthavere (Klassekampen, 2. juni 2008). Intervju med Klein da hun gjestet Lillehammer for å snakke om sin bok på Norsk litteraturfestival. 
• Maria Reinertsen: De som beveger verden (Morgenbladet, 6. juni 2008). 
• Jokke Fjeldstad: Bokomtale (Rødt! Marxistisk tidsskrift, nr. 1/2008).

Naomi Klein har respondert noen få ganger på anmeldelsene av Sjokkdoktrinen:

• Kronikken The Business Press and Me: A Case of Unrequited Love (The Guardian, 25. oktober 2007).
• Blogginnlegget One Year After the Publication of The Shock Doctrine, A Response to the Attacks (2. sep. 2008). Hovedsakelig et svar på Johan Norbergs notat for Cato Institute.

En gjenganger i mange av anmeldelsene over, er det synet at Naomi Klein gir Milton Friedman hovedskylden for nyliberalismens globale erobringer. Klein hevder imidlertid ikke dette, men snarere at US-oligarkene oppdaget hvordan nyliberalisme ville tjene deres egen økonomiske imperialisme, og så institusjonaliserte globaliseringen av nyliberalisme gjennom et intimt samarbeid mellom det amerikanske utenriksdepartementet, CIA, USAID, Pentagon, IMF og Verdensbanken. Klein beskylder ikke Friedman for annet enn å være systematisk blind for de nasjonale tragedier verden over som hans økonomiske teori resulterte i. Riktignok reiste Friedman som advokat for sin teori verden over for å samtale med og gi råd til stats­ledere om hvordan den nyliberale politikken burde implementeres, men selv utgjorde han ikke en maktfaktor som kunne true med noe som helst. Friedman var ingen Henry Kissinger. Det er US-oligarkene som er skurkene i Kleins bok. Kalle Moene, professor i økonomi, skriver i sin egen anmeldelse av Sjokkdoktrinen at ”tonen er konspiratorisk”. Det har han helt rett i.

Relevante tankesmier og bevegelser i Norge

* Manifest Analyse. Tankesmie for alterglobalisering. Leder: Magnus Marsdal.

* ATTAC Norge. Alterglobaliseringsbevegelse. Leder: Benedikte Pryneid Hansen.

* Norges Sosiale Forum. Alterglobaliseringsbevegelse. Leder: Nina Skranfjell.

* Nei til EU. Leder: Heming Olaussen.

* Civita. Tankesmie for nyliberalisme. Leder: Kristin Clemet.

*****************************

Artikkelen over inngår i mitt temaprosjekt

Oligarkisk økonomi & politikk & historie. 

**********************