Naomi Klein: ”Sjokkdoktrinen”. Del IV

I dette Del IV-sammendraget av Naomi Kleins bok Sjokkdoktrinen (2007) gis utdrag fra kapitlene 14 og 15 som tar for seg Bush/Cheney-regjeringen, og kapitlene 16-18 som tar for seg USAs invasjon, okkupasjon og katastrofalt mislykkede gjenoppbygning av Irak. 

Hele anmeldelsen av Sjokkdoktrinen: Del I // Del II // Del III // Del IV // Om Israel // Del V.

Kap. 14

Om karrierene til Dick Cheney, Donald Rums­feld og George W. Bush før 2001. Om Bush/Cheney-regjeringens dramatiske stats­uthulingsprosjekt gjennom out­sourcing av føderale oppgaver.

Bush/Cheney-regjeringen fikk gjennom valgfusk sitte i to perioder, fra den 20. januar 2001 til 20. januar 2009. Den oligarkiske neocon-kabalen som sto bak Bush/Cheney-regjeringen var i stor grad den samme oligarkiske gruppen som tidligere var assosiert med nyliberalisme. Da den nyliberale ideologien, som fremmer US-oligarkenes økonomiske imperialisme, ble revitalisert og omfavnet av Kongressen på midten av 1990-tallet, begynte flere av bevegelsens frontfigurer å rette sin fokus mot en mer utilslørt og aggressiv militær imperialisme. De som sto bak denne nye fokusen fikk så etiketten ”de nykonservative” [heretter forkortet neocon]. Klein skriver innledningsvis i sin bok:

“I forsøket på å fortelle historien om det ideologiske korstoget som har kulminert i den radikale privatiseringen av krig og katastrofe, gjentar et bestemt problem seg: den samme ideologien er en ’formskifter’ som ustanselig skifter navn og bytter identiteter. Friedman kalte seg selv en ’liberal’, men hans US-fans, som assosierte de liberale med høye skatter og hippier, foretrakk å identifisere seg som ’konservative’, ’klassiske økonomer’, ’frimarkedstilhengere’, og senere som tilhengere av ‘Reaganomics’ eller ‘laissez-faire’. I størstedelen av verden er deres lære kjent som ’nyliberalisme’, men kalles ofte for ’frihandel’ eller bare ’globalisering’. Først siden midten av 1990-tallet har den intellektuelle bevegelsen, ledet an av høyrefløy-tankesmier som Friedman lenge hadde kontakt med – Heritage Foundation, Cato Institute og the American Enterprise Institute – kalt seg selv ‘nykonservative’, et verdenssyn som ønsker å utnytte til det fulle USAs militære styrker i tjeneste for en korporativ agenda.”

Klein utdypet dette avsnittet nærmere i en bloggartikkel fra 2008, One Year After the Publication of The Shock Doctrine, A Response to the Attacks:

“Betydningen av ‘neocon’-etiketten som kom sterkere i bruk på midten av 1990-tallet er at det var da republikanerne, under ledelse av Newt Gingrich og støttet av de nevnte tanke­smiene, tok Kongressen med storm med sitt løfte om en “Contract With America”. På dette tidspunktet var ikke ’neocon’-etiketten primært en referanse til haukeaktige utenriks­politiske posisjoner men til harske økonomiske posisjoner. I årene rundt midten av 1990-tallet var de fleste av dem som i dag er assosiert med neocon-etiketten – David Frum og William Kristol og flesteparten av flokken fra Weekly Standard – sterkt fokusert på å kreve friedmanske budsjettkutt og privatiseringer innad i USA. Frum, som et eksempel, gjorde seg først kjent i USA med Dead Right, hans bok fra 1994 der han formanet den konservative bevegelsen til å vende tilbake til frimarked-økonomiens røtter. Etter at Bill Clinton omfavnet mye av denne økonomiske agendaen, begynte flere av de ledende neocon-krigerne å konsentrere deres fokus på US-dominans på verdensscenen. Dette faktum har bidratt til at deres begeistrede interesse for Friedmans økonomiske idéer i stor grad har blitt oversett.”

Med Bush/Cheney-regjeringen gikk privatiseringen av det som hadde vært offentlige oppgaver lengre enn noensinne tidligere i USAs historie. Selv føderale kjerneoppgaver, som f.eks. forsvar og sikkerhet, skulle privatiseres. Hvilke konserner som fikk de største og beste kontraktene, var ingen tilfeldighet. Det var konserner der Cheney, Rumsfeld, Bush Sr. og andre neocon-republikanere satt som styreledere.

Donald Rumsfeld var som forsvarsminister lite populær innad i Pentagon pga. sin autoritære og arrogante stil. Den 10. september 2001 holdt han en av sine få taler til stabsoffiserene i Pentagon. Han sjokkerte forsamlingen med å fortelle dem hvem som var USAs store nye fiende etter kommunismens kollaps: Pentagon-byråkratiet! Han ga så dette byråkratiet skylden for at Pentagon ikke kunne redegjøre for interne transaksjoner for 2,3 billioner dollar ($2,300,000,000,000)! Dette beløpet hadde trolig gått til Black Budget-prosjekter. Dette var en velegnet eller heldig dag for å offentliggjøre skandaler som ville bli glemt dagen etterpå.

Klein skriver:

”Den fremtidige presidentens [Bush Jr. som guvernør i Texas] trofaste utauksjonering av statlig drift, blandet med Cheneys ledende rolle i konkurranseutsetting og Rumsfelds paten­tering av legemidler som ville kunne forhindre epidemier, ga en forsmak på hva slags stat de tre senere skulle konstruere i fellesskap – det var en visjon om en gjennomført hul stat. Selv om dette radikale programmet ikke var hovedsaken i Bushs presidentvalgkampanje i 2000, kom det antydninger om hva som var i gjære: ”Det finnes flere hundretusen statlige heltidsansatte som utfører oppgaver som selskaper i det private næringslivet kunne ha gjort”, sa Bush i en valgkamptale. ”Jeg har tenkt å sette så mange som mulig av disse oppgavene ut på anbud. Hvis privat sektor kan gjøre en bedre jobb, bør privat sektor få kontrakten”.

I ettertid kan man se at det som skjedde i perioden med masseforvirring etter [9/11] angrepene, var en hjemlig form for sjokkterapi. Bush-teamet, som var beinharde Friedman-tilhengere, foretok raske grep for å utnytte sjokket som rammet landet til å gjennom­føre sin radikale visjon om en hul stat der alt fra krigføring til katastrofeinnsats er lønnsomhetsforetak.

Det var en dristig utvikling av sjokkterapien. I stedet for 1990-tallets tilnærming med å selge eksisterende statlige selskap, skapte Bush-teamet et helt nytt rammeverk for sine tiltak – krigen mot terror – som var ment å skulle være privatisert helt fra starten av. Dette forutsatte to etapper. Først benyttet Det hvite hus seg av den altoverskyggende følelsen av fare i kjølvannet av 11. september til en dramatisk styrking av presidentskapets evne til å drive politivirksomhet, overvåkning, forvaring og krigføring – en tilriving av makt som militærhistorikeren Andrew Bacevich har kalt ”et rullende kupp”. Så ble de nyforsterkede og velfinansierte funksjonene for sikkerhet, invasjon, okkupasjon og gjenoppbygging øyeblikkelig satt ut og overlatt til den private sektor å utføre mot profitt.

Selv om det uttalte målet var å bekjempe terrorisme, var virkningen at det ble skapt et katastrofe­kapitalismekompleks – en fullt ferdig ny økonomi innen nasjonal sikkerhet, privati­sert krig og katastrofegjenoppbygging, der oppgaven var intet mindre enn å bygge opp og drive en privatisert overvåkningsstat, både hjemme og ute. De økonomiske insentivene i dette kraftige initiativet viste seg å være nok til å stramme opp tingene der globaliseringen og dot.com-boblene hadde gitt tapt. På samme måte som Internett lanserte dot.com-boblen, lanserte 11. september katastrofekapitalismeboblen…

Mellom 11. september 2001 og 2006 delte departementet for nasjonal sikkerhet ut 130 milliarder dollar til private leverandører – penger som ikke fantes i økonomien før, og som utgjør BNP i land som Chile eller Den tsjekkiske republikk. I 2003 brukte Bush-administrasjonen 327 milliarder dollar på private selskaper – nesten 40 % av hver dollar…”

Kap. 15

Om US-oligarkenes økonomiske imperialisme etter annen verdenskrig, støttet av CIA og Pentagon. Under Bush/Cheney-regjeringen opphørte skillet mellom politikere og konsernledere. Svingdøren mellom den politiske eliten og næringslivseliten ble byttet ut med en portal. Oligarkene hadde et bein i begge leire, og utformet den politikken som tjente deres egne interesser best.

Klein skriver:

”I den tidligere New York Times-korrespondenten Stephen Kinzers bok Overthrow: America’s Century of Regime Change from Hawaii to Iraq fra 2006, prøver han å komme til bunns i hva som har motivert de amerikanske politikerne som i løpet av de siste hundre årene har beordret og iscenesatt statskupp i utlandet. Han har studert amerikansk innblanding i regimeskifteoperasjoner fra Hawaii i 1893 til Irak i 2003, og noterer seg at det ofte finner sted en prosess i tre tydelige stadier. Først stilles et US-basert multi­nasjonalt konsern overfor en trussel mot regnskapsresultatet, et krav som en regjering i det aktuelle landet stiller overfor selskapet, enten i form av at konsernet ”betaler skatter eller retter seg etter lover om arbeidsmiljø, minstelønner eller miljø. Noen ganger har selskapet blitt nasjonali­sert eller på en eller annen måte pålagt å selge en del av arealene eller verdiene sine”, skriver Kinzer. Dernest får amerikanske politikere høre om vanskelig­hetene for selskapet og tolker det som et angrep på USA: ”De forandrer beveggrunnene fra økonomiske til politiske eller geo-strategiske. De forutsetter at et regime som kan bry seg med eller trakassere et amerikansk firma, er nødt til å være antiamerikansk, under­trykkende, dikta­torisk og antagelig redskap for en eller annen makt eller interesse som ønsker å under­minere USA.”. Det tredje stadiet kommer når politikerne er nødt til å selge behovet for intervensjon til folket, og da vil det på et punkt bli en grovt tegnet kamp mellom det gode og det onde, ”en sjanse til å befri en fattig, undertrykket nasjon fra brutaliteten til et regime som vi tar for gitt er et diktatur, for hvilke andre regimer ville vel plage et amerikansk selskap?” Det meste av amerikansk utenrikspolitikk er med andre ord en øvelse i masseprojisering, der en ørliten egeninteressert elite fletter sammen sine behov og ønsker med resten av verdens…

Forskjellige forfattere av [John Foster] Dulles-biografier har i likhet med Kinzer konklu­dert med at utenriksministeren simpelthen ikke var istand til å skille mellom næringslivets interesser og landets interesser. ”Dulles hadde to livslange besettelser: å bekjempe kommunismen og beskytte multinasjonale konserners interesser”, skriver Kinzer. ”For ham var dette… tett forbundet og gjensidig forsterkende”.

Når Dick Cheney og Donald Rumsfeld fletter sammen det som er bra for Lockheed, Halliburton, Carlyle og Gilead, med hva som er bra for USA og verden for øvrig, er det en form for projisering med sjeldent farlige konsekvenser. For det som utvilsomt er bra for regnskapene til disse selskapene, er katastrofer, – kriger, epidemier, naturkatastrofer og ressurs­mangler – og det er da også derfor kapitalen deres har forbedret seg dramatisk etter at Bush ble president. Det som gjør projeksjonshandlingene deres enda mer faretruende, er det faktum at nøkkelpersoner i Bush-administrasjonen på unik måte har opprettholdt sine interesser i katastrofekapitalismekomplekset selv mens de har innledet en ny epoke med privatisert krig og katastrofeinnsats, noe som gjør det mulig for dem å tjene på katastrofene de bidro til å utløse…

I Bush-administrasjonen skriker ikke krigsprofitørene etter tilgang til myndighetene, de er myndighetene, og det finnes intet skille mellom de to funksjonene…

Hver gang medlemmer av Washington-klikken blir konfrontert med de økonomiske interessene de har i krigen de støtter, svarer de alle som én på samme måte som Richard Perle: En slik antydning er absurd, naiv og aldri så lite terroristisk. De nykonservative – en gruppe som omfatter Cheney, Rumsfeld, George Schultz, Bruce Jackson og, etter min mening, Kissinger – er særdeles flittige med å projisere seg selv som intellektuelle eller idealister, drevet av ideologi og store idéer, ikke noe så verdslig som profitt…

Med krigen mot terror gikk ikke de nykonservative vekk fra sine korporativ-økonomiske mål, de fant en ny og faktisk mer effektiv måte å oppnå dem på. Disse Washington-haukene er selvfølgelig opptatt av å skaffe USA en imperierolle i verden og Israel en i Midt-Østen, men det er uansett umulig å skille det militære prosjektet – en endeløs krig i utlandet og en overvåkningsstat hjemme – fra interessene til katastrofe­kapitalisme­komplekset, som har bygget opp en multimilliardindustri basert på nettopp disse forut­setningene. Intet sted har sammensmeltingen av disse politiske og profittskapende målene vært tydeligere enn på slagmarken i Irak.”

Kap. 16-18: Irak, sirkelen sluttes (2003-06)

Kap. 16: Om invasjonen.

Kap. 17: Om transformasjonen av landet til Irak A/S.

Kap. 18: Linjen fra Chile til Irak når det gjelder sjokkinnføring av nyliberal politikk og CIAs bruk av tortur etter Kubark-håndboken.

Kap. 16

Den amerikansk-ledete invasjonen av Irak, som i USA ble kalt Operation Iraqi Liberation,  varte fra 20. mars til 1. mai 2003, da president George W. Bush erklærte at hoveddelen av de militære operasjonene var avsluttet. Invasjonen var begynnelsen på Irak-krigen, som offisielt sluttet 31. august 2010 da president Obama erklærte at krigen var over.

Krigsstrategene til Bush/Cheney-regjeringen gikk tydeligvis inn for at den irakiske befolk­ningen under invasjonen og okkupasjonen skulle gis maksimal ”sjokk og ærefrykt”-behandling. Ressursene i Irak ble auksjonert bort. En nyliberal økonomi skulle innføres med vold, og en ny kultur skulle etableres basert på amerikanske verdier. Irakere som satte seg til motverge ble torturert uten rettergang.

Klein skriver:

”Det kan kanskje virke søkt å si at det å ikke slutte seg til Washington-konsensusen kunne være nok til å provosere frem en invasjon fra en fremmed stat, men det fantes presedens for dette. Da NATO bombet Beograd i 1999, var den offisielle begrunnelse Slobodan Milosevics notoriske brudd på menneskerettighetene, som hadde sjokkert hele verden. Men i en lite omtalt avsløring mange år etter Kosovo-krigen bød Strobe Talbott, stats­sekretær i utenriks­departementet under president Clinton, på en langt mindre idealistisk forklaring. ”Mens landene i hele regionen prøvde å reformere sin økonomi, dempe etnisk spenning og utvide det sivile samfunn, virket Beograd svært tilfreds med å bevege seg i motsatt retning. Det er ikke rart at Jugoslavia og NATO havnet på kollisjonskurs. Det var Jugoslavias motstand mot de bredere politiske og økonomiske reformtendenser – ikke lidelsen til Kosovo-albanerne – som best kan forklare NATOs krigføring”. Avsløringen kom i en bok fra 2005, Collision Course: NATO, Russia, and Kosovo, skrevet av Talbotts tidligere pressetalsmann, John Norris…

Når det gjaldt journalister og aktivister, virket det som om man brukte all oppmerk­somhet på det spektakulære fysiske angrepet [på Irak], ogh glemte at aktørene som hadde mest å vinne, aldri viser seg på slagmarken. Og i Irak var det mer enn nok å vinne: Ikke bare de tredje største kjente oljereservene i verden, men også et av de siste territorier som ennå var spart fra forsøket på å skape et globalt marked basert på Friedmans visjon om uhemmet kapitalisme. Etter at Latin-Amerika, Afrika, Øst-Europa og Asia var erobret, ble den arabiske verden proklamert som korstogets siste nybrottsmark…

Irak-invasjonen markerte en voldsom tilbakevending til frimarkedskorstogets tidligere teknikker – bruken av ekstrem sjokkterapi for å feie vekk og utslette alt som sto i veien for å bygge en modell av en korporativ stat fri for all innblanding… Arkitektene bak krigen tok et overblikk over det globale arsenalet av sjokktaktikk og bestemte seg for å ta i bruk alt sammen – militært bombardement à la blitzkrieg, supplert med utførlige psykologiske operasjoner, fulgt opp av den raskeste og mest altomfattende politiske og økonomiske sjokkterapien som noensinne har vært forsøkt, og alt dette forsterket – hvis det forekom motstand – av massearrestasjoner av motstandere og røff behandling ’uten silke­hansker’…

For strategene bak invasjonen i Irak i 2003 ser det ut til at svaret på spørsmålet om hvor man skulle ”stikke nålene” har vært: overalt. Under Golfkrigen i 1991 ble rundt regnet 300 Tomahawk-missiler avfyrt i løpet av fem uker. I 2003 ble mer enn 380 avfyrt på én enkelt dag. Mellom 20. mars og 2. mai, ukene med ”større kamphandlinger”, slapp det amerikanske militæret mer enn 30.000 bomber over Irak, i tillegg til 20.000 presisjons­styrte krysnings­raketter – 67 % av det totale antall som noensinne er produsert.”

Ang. destruksjonen av Iraks nasjonale bibliotek og arkiv, og plyndringen av Iraks nasjonale museum, se Wiki-artiklene Iraq National Library and Archive og National Museum of Iraq.

Kap. 17

Om USAs forsøk på å omdanne Irak til et frihandelsparadis. Journalistene skrev nesten ingenting om USAs økonomiske plyndring av Irak; de fokuserte istedet på vold og konflikter som var en konsekvens av at irakerne ikke lenger var herrer i eget hus.

Paul Bremer fungerte som administrator over the Coalition Provisional Authority fra mai 2003 til juni 2004. Klein skriver:

”I Irak kuttet Washington ut mellommennene: IMF og Verdensbanken ble henvist til statist­roller, og USA sto i spissen for alt. Paul Bremer var staten. Som en ledende militær tjenestemann uttalte til Associated Press, var det ingen vits i å forhandle med de lokale myndighetene, for ”på dette tidspunktet ville det bety at vi forhandlet med oss selv”. Denne dynamikken var det som gjorde den økonomiske forvandlingen av Irak så anner­ledes enn tidligere eksperimenter. Alle de omhyggelige forsøkene fra 1990-tallet på å presentere ”frihandel” som noe annet enn et imperiebyggende prosjekt, ble droppet…

Bremer var ingen stillfaren amerikaner som ordnet og manipulerte bak scenen. Med sin skuespillersjarm og sans for nyhetsjournalister virket han oppsatt på å briske seg med sin absolutte makt over irakere. Han fløy på kryss og tvers over hele landet i et skinnende blankt Blackhawk-helikopter flankert av private vakter fra Blackwater som like gjerne kunne vært soldater, og alltid i uniformen som ble varemerket hans: uklanderlig nypresset Brooks Brothers-dress og beige Timberland-støvler. Støvlene var en avskjedspresang fra sønnen da Bremer skulle reise til Bagdad. ”Gå og spark dem i ræva, fatter”, sto det på kortet… 

”Bremer tråkket nok på en del tær, men oppdraget hans var aldri å vinne irakernes hjerter og følelser. Det var snarere å gjøre landet klart for lanseringen av Irak A/S. Sett i lys av dette er det enklere å se en klar logikk i de første, utskjelte dekretene hans. Etter at Bremer overtok for den forsiktige generalen Jay Garner som USAs øverste sendemann, fokuserte han de første månedene i Irak nesten utelukkende på økonomisk omdanning, og innførte en rekke lover som til sammen utgjør et klassisk sjokkprogram i Chicagoskolens ånd.

Før invasjonen var Iraks økonomi forankret i det nasjonale oljeselskapet og 200 statseide selskaper som produserte standardvarene i det irakiske kostholdet og råmaterialene til landets industri, alt fra sement og papir til matolje. To måneder etter at Bremer begynte i sin nye jobb, forkynte han at de 200 selskapene skulle privatiseres øyeblikkelig. ”Å få ineffektiv statlig virksomhet over på private hender”, sa Bremer, ”er avgjørende for økonomisk oppgang i Irak”.

Deretter kom de nye økonomiske lovene. For å lokke utenlandske investorer til å ta del i privatiseringsauksjonene og bygge nye fabrikker og åpne detaljhandel i Irak, foreskrev Bremer et radikalt sett med lover som The Economist glødende beskrev som ’ønskelisten som utenlandske investorer og donorbyråer drømmer om for å utvikle markeder’. Én lov senket selskapsskatten i Irak fra rundt 45 % til til en flat avgift på 5 % (hentet rett ut av Milton Friedmans manuskript). En annen lov tillot utenlandske selskaper å eie 100 % av irakiske verdier – for å hindre en gjentakelse av Russland, der rikdommen gikk til de lokale oligarkene. Og ikke bare det, men investorene kunne ta 100 % av fortjenesten i Irak ut av landet – de trengte ikke å reinvestere den, og den ville ikke bli skattelagt…

Det hvite hus var så opptatt av å skape en ny irakisk økonomi fra grunnen av at man i den første okkupasjonstiden bestemte at man skulle lansere en flunkende ny valuta, noe som var en enorm logistisk operasjon. Det britiske firmaet De La Rue sto for trykkingen, og sedlene ble levert med en flåte av fly og distribuert i pansrede kjøretøyer og lastebiler som gjorde minst tusen turer til hele landet – på et tidspunkt da 50 % av folket fremdeles manglet drikkevann, trafikklysene ikke fungerte og kriminaliteten løp løpsk…

Bush-regjeringen hadde i virkeligheten lansert en anti-Marshallplan som et omvendt speilbilde på nesten alle tenkelige måter. Det var en plan som fra starten av garantert ville føre til en enorm underminering av Iraks sterkt svekkede industrisektor og sende arbeids­ledigheten i landet til himmels… Ingen av pengene [fra USA] gikk til irakiske fabrikker slik at de kunne gjenåpne og danne fundamentet for en bærekraftig økonomi, skape jobber lokalt og danne et sosial sikkerhetsnett. Irakerne hadde overhodet ingen rolle å spille i denne planen. I stedet ga de amerikanske føderale myndighetene kontrakter, de fleste utarbeidet av USAID, på å lage et slags pappeskeland, designet i Virginia og Texas, som skulle monteres i Irak. Det var, som okkupasjonsmyndighetene gjentatte ganger formu­lerte det, ’en gave fra det amerikanske folk til det irakiske folk’. Det eneste irakerne trengte å gjøre, var å pakke opp. Ikke engang irakisk lavtlønnet arbeidskraft var nødvendig for monteringsprosessen, ettersom de største amerikanske kontraktørene som Halliburton, Bechtel og den California-baserte ingeniørgiganten Parsons foretrakk å importere uten­landske arbeidere som de følte seg trygge på at de kunne kontrollere. Enda en gang ble irakerne tildelt rollen som imponerte tilskuere – først skrekkslagne over amerikansk militær­teknologi, og deretter i ærbødig ærefrykt for amerikansk ingeniørkunst og ledelses­ekspertise…

Fabrikkene fikk ingenting – ingen kontrakter, ingen strømaggregater, ingen hjelp. Ameri­kanske selskaper foretrakk å importere sementen, slik de gjorde med arbeidskraften, fra utlandet til opptil ti ganger så høy pris. Et av Bremers økonomiske edikter forbød spesifikt Iraks sentralbank å tilby statseide foretak finansiering (noe som ikke ble rapportert før flere år senere). Årsaken til denne effektive boikotten av irakisk industri var ikke av praktisk art, sa Tofiq, den var ideologisk. Blant dem som fattet beslutningene, var det ”ingen som trodde på den offentlige sektor”…

Ifølge de mest troverdige undersøkelsene har krigen i Irak per juli 2006 tatt livet av 655.000 irakere som ikke ville ha dødd hvis det ikke hadde vært noen invasjon eller okkupasjon…

Den katastrofalt mislykkede gjenreisningen har også delvis ansvar for den dødeligste formen for tilbakeslag – den farlige økningen i religiøs fundamentalisme og sekteriske konflikter. Da det viste seg at okkupasjonsmakten ikke var istand til å sørge for de mest grunnleggende tjenester, deriblant trygghet, var det moskéene og de lokale militsgruppene som fylte vakuumet.”

Kap. 18

Bush/Cheney-regjeringen stopper demokratiseringsprosessen som skulle lede til en folkevalgt irakisk regjering. CIA tar i bruk tortur basert på Kubark-håndboken, og med det er sirkelen – tilbake til Camerons sjokkterapi-eksperimenter på 1950/60-tallet og det økonomisk motiverte regime­skiftet i Chile i 1973 – sluttet.

Klein skriver:

”Den demokratiske entusiasmen [i det irakiske folket], kombinert med en  klar avvisning av Bremers økonomiske program, satte Bush-administrasjonen i en ekstremt lei knipe. USA hadde kommet med dristige løfter om å overlate makten til en folkevalgt regjering i løpet av noen måneder og inkludere irakere i beslutningsprosessen med en gang. Men den første sommeren etterlot ingen tvil om at enhver form for avkall på makt fra amerikansk side ville innebære å gi opp drømmen om å gjøre Irak til modellen for privatisert økonomi med flust av digre amerikanske militærbaser. Den økonomiske nasjonalismen var altfor dypt forankret i folket, spesielt når det gjaldt landets oljereserver – det aller største krigsbyttet. Derfor la Washington sine løfter om demokrati på hylla og ga i stedet ordre om å øke sjokknivået i håp om at en høyere dose til slutt ville gjøre utslaget. Det var et valg som sluttet sirkelen for frimarkedskorstoget og førte det tilbake til dets røtter i den latin­amerikanske sørlige kjegle, der økonomisk sjokkterapi ble tvunget frem ved brutal under­trykking av demokratiet og ved å utsette alle som sto i dens vei, for tortur og forsvinning…

På det tidspunktet ventet irakerne fremdeles at Washington skulle innfri sitt løfte om å organisere nasjonale valg og overlate makten direkte til en regjering valgt av et flertall av innbyggerne. Men i november 2003 fløy Bremer, etter å ha kansellert valgene, til Washington for private møter i Det hvite hus. Da han kom tilbake til Bagdad, erklærte han at landsdekkende valg var lagt på is. Iraks første ”suverene” regjering skulle utnevnes, ikke velges…

I løpet av et halvt år i jobben hadde [Paul Bremer] kansellert opprettelsen av en lov­givende forsamling, annullert eller avblåst flere titalls by- og provinsvalg, og deretter eliminert idéen om nasjonale valg – ikke akkurat det man skulle forvente av en idealistisk demokratitilhenger…

Mens motstanden [i det irakiske folket] steg, slo okkupasjonsstyrkene tilbake med eskalerende sjokktaktikker. Det skjedde sent om kvelden eller grytidlig om morgenen med soldater som sparket inn dører, rettet lommelykter inn i mørke hus, ropte på engelsk (noen få ord lot seg forstå: ”motherfucker”, ”Ali Baba”, ”Osama Bin Laden”). Kvinnene grep desperat etter sjal å dekke hodet med foran inntrengende fremmede, og mannfolkene fikk hodene tvunget inn i en sekk før de ble lempet på militære lastebilerog kjørt i full fart til fengsler og forvaringsleire. I løpet av de første tre og et halvt år med okkupasjon anslås det at 61.500 irakere ble pågrepet og fengslet av amerikanske styrker, som regel med metoder som hadde til hensikt å skape ”maksimalt arrestasjonssjokk”. Rundt 19.000 satt fremdeles i varetekt våren 2007. I fengselet fulgte flere sjokk: Bøtter med iskaldt vann, snerrende, glefesende schæfere, slag og spark og noen ganger elektriske sjokk med strøm­ledninger.

Bush-teamet hadde ikke klart å sjokkere irakerne til lydighet, verken med sjokk og ære­frykt eller med økonomisk sjokkterapi. Nå ble sjokktaktikken mer personlig ved bruk av Kubark-håndbokens umiskjennelige oppskrift på å skape regresjon…

De som ønsker å studere nærmere den veldokumenterte CIA-torturen i Irak, kan f.eks. begynne med Wiki-artikkelen Abu Ghraib torture and prisoner abuse. Da det ikke er noe poeng å utdype denne torturen nærmere her, går vi videre med utdrag fra Klein:

”Volden som nå omslutter Irak og som de livsfarlig optimistiske krigsarkitektene aldri forventet, er deres eget verk – den lå forutbestemt i den frasen som opprinnelig virket helt uskyldig, nesten idealistisk: ’en modell for det nye Midt-Østen’. Oppløsningen av Irak hadde den samme ideologien som krevde en tabula rasa å skrive sin nye historie på, og når det ikke åpenbarte seg noe slikt friskt tablå, fortsatte man med å sprenge og rense og sprenge enda mer i håp om å skape det lovede land…

Bremer ble sendt til Irak for å bygge opp en korporativ utopi, men i stedet ble Irak en uhyggelig dystopi der man kunne bli lynsjet, brent levende eller halshugget. I mai 2007 ble det rapportert at 900 kontraktører var blitt drept og ’mer enn 12.000 såret i strid eller skadet på jobben’, ifølge en analyse i New York Times. Investorene som Bremer hadde gjort så mye for å tiltrekke seg, hadde ikke dukket opp – verken HSBC eller Procter & Gamble, som la fellesforetagendet sitt på is, og heller ikke General Motors. New Bridge Strategies, selskapet som hadde uttalt seg så henrykt om at ’en Wal-Mart-filial ville ta over hele landet’, innrømmer at ’McDonalds [nok] ikke ville åpne der med det første’. Bechtels gjenoppbygningskontrakter ble ikke så enkelt forlenget til langsiktige avtaler om å drive vann- og elektrisitetssystemene. Og mot slutten av 2006 hadde nesten alt det privatiserte gjenreisningsarbeidet som hadde vært kjernen i anti-Marshallplanen, blitt oppgitt på stedet – og enkelte ganske dramatiske politiske snuoperasjoner var blitt tydelige…

Etter halvannet år med amerikansk okkupasjon opprettet USAs utenriksdepartement et nytt kontor, Office of Reconstruction and Stabilization. Til enhver tid betaler kontoret sine private kontraktører for å lage detaljerte planer for gjenoppbygging av 25 forskjellige land som av en eller annen grunn måtte bli gjenstand for amerikanskstøttet ødeleggelse, fra Venezuela til Iran. Selskaper og konsulenter føres opp med ’forhåndssignerte kontrakter’, slik at de står klare til å gå til verks straks katastrofen rammer. For Bush-administrasjonen var dette en naturlig utvikling: Etter å ha hevdet sin rett til å forårsake forkjøps­ødeleggelse, rydder man veien for forkjøpsgjenreisning – fremtidig gjenoppbygging av steder som ennå ikke er ødelagt.” 

*****************************

Artikkelen over inngår i mitt temaprosjekt

Oligarkisk økonomi & politikk & historie. 

**********************