Du leser nå
Økologi/økonomi-marerittet: Mot global kollaps

18 minutter lesetid



Økologi/økonomi-marerittet: Mot global kollaps

De forskjellige økonomiske regioner vil i ulik takt gå mot økologisk og økonomisk kollaps de neste 20-40 årene.

Da den materiell-produktive økonomien er begrenset av økosystemets begrens­ninger, gjelder det å identifisere hva som er de øvre nivåene for bærekraftig utvikling for de enkelte naturressurser: Lokalt, nasjonalt, regionalt og globalt. Bærekraftig utvikling betyr at menn­eskets årlige konsum av naturens ressurser (målt som det økologiske fotavtrykk) ikke overstiger naturens evne til å fornye seg selv. Når konsumet er større enn naturens fornyeleses­evne, er økonomien ikke lenger bærekraftig, og hvis et slikt konsum får fortsette lenge nok er økologisk kollaps og dermed økonomisk kollaps konsekvensen.

Det er konsensus om at menneske­heten siden midten av 1980-tallet, globalt sett, innledet fasen med overforbruk, som vil lede til global økologisk kollaps hvis trenden får fort­sette. Situasjonen for de enkelte naturressurser lokalt, nasjonalt og regionalt varierer naturligvis, og må overvåkes. De to hovedproblemene ang. det globale konsumet er verdens­befolkningens størrelse og fortsatte vekst samt kapitalismens direktiv om konti­nuerlig økonomisk vekst. Det kapita­listiske direktiv står urokket og skaper en stadig mer oligarkisk, ikke-demokratisk verden der gapet mellom de fattige og de rike bare vokser og vokser. Økologisk kollaps på globalt og regionalt nivå synes derfor uunngåelig innen 20-40 år, med enklaver (ikke romkolonier) for de superrike.

 

Innledning

Økonomifagets to primær­relasjoner er: 1) Det økologiske system med sine begrensede natur­ressurser, og 2) Menneskets grunnleggende behov, som skal ivaretas av menneske­rettighetene. På diagrammet under representerer den horisontale aksen økonomiens ivare­tagelse (0-100) av de menneskelige grunnbehov; mens den vertikale aksen representerer økonomiens ivaretagelse (0-100) av det økologiske system.

 

Eco, Diagram

 

 

Noen historiske milepæler

I 1972 kom to betydningsfulle bøker. Den ene boken var The Limits to Growth (LtG) av Donella H. Meadows, Dennis L. Meadows, nordmannen Jørgen Randers, og William W. Behrens III (Wiki: The Limits to Growth). Den norske versjonen, Hvor går grensen?, kom ut samme år på Cappelens forlag. Boken var svært optimistisk i tonen når det gjaldt mulighetene for å endre kurs i riktig retning. Den andre boken var Only One Earth: The Care and Main­ten­ance of a Small Planet av Barbara Ward og Rene Dubos. Her ble idéen om bærekraftig utvikling lansert, selv om idéen ennå ikke hadde fått sitt navn.

 

I 1987 kom Brundtlandkommisjonens sluttrapport Vår felles framtid. Bære­kraftig utvikling var den nye termen i denne rapporten, som betegnet hvordan miljø, økonomi og sosial utvikling er tett knyttet sammen. Hoved­budskapet var at verdens­samfunnet må innrette seg og gjøre det som kreves for å sikre at behovene til dagens mennesker blir dekket uten at dette svekker grunnlaget for framtidige generasjoner til å få dekket behovene sine.

 

I 1992 kom andre utgave av LtG, Beyond the Limits, skrevet av Meadows, Meadows og Randers (Wiki: Beyond the Limits). Som det fremgår av tittelen, situasjonen hadde nå blitt langt mer prekær fordi menneskeheten i mellomtiden hadde havnet i globalt overforbruk (”overshoot”, et årlig totalkonsum som overgår Jordens evne til å fornye sine ressurser). Bokens tone var fremdeles optimistisk, men betydelig mer dempet enn i LtG (1972).

 

I 1992 ble handlingsplanen Agenda 21 utarbeidet av FN. ”21” i Agenda 21 refererer til det 21. århundre. Handlingsplanen var et produkt av Rio-konferansen som ble holdt i Brasil i juni 1992. I konspirasjons­litteraturen blir denne handlingsplanen gjerne betraktet som et direktiv, traktat eller bindende avtale som innebærer forpliktelser for den enkelte nasjon, f.eks. på linje med Kyoto-avtalen (hvor det også var opp til hver enkelt nasjon hva man evt. ville forplikte seg til). Agenda 21 var imidlertid ikke et transnasjonalt direktiv; handlingsplanen bør i stedet betraktes som en overordnet visjon med en rekke konkretiserte forslag om hva som må til for å komme tilbake til en global bærekraftig utvikling. Det er opp til hver nasjonal, lokal og individuell enhet å finne ut om Agenda 21 inneholder fornuftige og rettferdige forslag, og hvilke forslag man evt. vil gå inn for. Som det fremgår av Wiki-artikkelen Agenda 21, det republikanske parti samt en rekke amerikanske delstater har vedtatt motstand eller forbud mot implementering av Agenda 21. I USA har det særlig vært frykten for avvikling av eiendoms­retten som har ligget bak motstanden til Agenda 21.

 

I 1991-92 utviklet den kanadiske professor William E. Rees og hans PhD-student Mathis Wacker­nagel begrepet økologisk fotavtrykk (Wiki: Ecological footprint). Det økologiske fotavtrykk er et kvantitativt mål for hvor mye produktivt jord- og vannareal som kreves for å produsere de ressursene vi forbruker og for å absorbere våre utslipp. I 1996 fikk Rees og Wackernagel utgitt boken Our Ecological Footprint: Reducing Human Impact on the Earth. I 1998 utga World Wide Fund for Nature (WWF) sin første Living Planet Report der data om det økologiske fotavtrykket til over 150 land ble publisert (WWF Global: Living Planet Report). Denne rapporten har siden 2000 kommet ut annet hvert år, senest i 2012, 2012 Living Planet Report.

 

William E. Rees og Mathis Wackernagel

William E. Rees og Mathis Wackernagel

 

I år 2000 lanserte FN The Millennium Development Goals (MDGs), i form av åtte inter­nasjonale utviklingsmål. Alle FNs 189 medlemsstater og minst 23 internasjonale organisa­sjoner har erklært at de vil prøve å realisere disse utviklingsmålene innen 2015.

 

I 2004 kom tredje utgave av LtG, Limits to Growth: The 30-Year Update, fortsatt skrevet av Meadows, Meadows og Randers (Donella Meadows døde i 2001 under arbeidet med boken). For et 28-siders sammendrag, se LtG-teamets Synopsis (pdf-fil). Tonen til de tre forfatterne er denne gang mer pessimistisk:

”Det er et trist faktum at menneskeheten i stor grad har kastet bort de foregående 30 årene i futile debatter og velmente men halvhjertete responser på den globale økologiske lands­by. Vi har ikke nye 30 år til rådighet for nøling. Mye vil måtte endres dersom det pågående overforbruk ikke skal resultere i kollaps i løpet av det 21. århundre.” (Preface, xvi).

Jørgen Randers og Dennis L. Meadows

Jørgen Randers og Dennis L. Meadows

 

I 2012, 40 år etter LtG (1972), kom Jørgen Randers ut med en bok som presenterer kompe­tente gjetninger eller fremskrivninger av de store linjene (makrotrendene) de kommende 40 årene, 2052: A Global Forecast for the Next Forty Years. Denne boken er altså ikke en scenario-analyse. Til boken hører med en egen web-base, som bl.a. inkluderer noen sammendrag av Randers selv samt en liste med web-omtaler av boken. Boken er skrevet i en post-deprimert tilstand. Randers har, takket være profesjonell terapi, kommet seg gjennom depresjonen over Jordens sannsynlige fremtid, og gleder seg nå over de lyspunkter han ser her og der.

 

I 2012 kom også dokumentaren Last Call: A Documentary Film About The Limits to Growth, produsert av Sarah Parkinson. Dokumentaren ble vist på NRK2 den 27. august 2013.

* * *

 

Scenariene i de tre LtG-utgavene var basert på en computermodell kalt World3, men antall para­metere og relasjoner som ble programmert inn i World3 ble stadig flere og mer komplekse for hver utgave, og for hver utgave ble tallverdiene for de forskjellige parameterne oppdatert. Siste utgave av World3 er tilgjengelig på CD-ROM, og kan anskaffes av alle som ønsker å studere computermodellen som ligger bak fremtidsscenariene.

 

LtG-teamet understreker at World3 ikke gir oss forutsigelser i ordets bokstavlige forstand, da hvert scenario forutsetter oppfyllelsen av en rekke betingelser. Disse betingelser er knyttet til hvordan det menneskelige verdenssamfunn (som et globalt gjennomsnitt) kommer til å agere teknologisk, kulturelt og sosialt. Gitt at visse betingelser inntreffer, kan det tilhørende scenario komme med visse generelle, bredmalte innsikter om hvordan nivåene på diverse økologiske, økonomiske og livskvalitetsmessige faktorer vil utarte seg i tiden frem til 2100. LtG (1972) presenterte 12 scenarier, LtG (1992) 14 scenarier, og LtG (2004) 10 scenarier for tiden frem til 2100.

 

Hver utgave av LtG har et scenario som viser konsekvensene dersom dagens makrotrender får fortsette uendret. LtG-teamet understreker imidlertid at de ikke betrakter dette som det mest sannsynlige scenariet. Mange kritikere av de første LtG-utgavene misforsto akkurat dette. De trodde at LtG-teamet betraktet det såkalte referanse-scenariet som representerer ”Business as usual” som det mest sannsynlige.

 

Begrensninger i World3-modellen:

  • Den skiller ikke mellom de forskjellige geografiske regioner i verden.
  • Den tar ikke i betraktning sosio-økonomiske forskjeller innen et land eller mellom land.
  • Den tar ikke i betraktning maktfordelingen.
  • Den tar ikke i betraktning den militære sektoren som tømmer kapital og ressurser fra den produktive økonomien. Den tar ikke i betraktning krig, etniske konflikter, korrup­sjon, naturkatastrofer (flommer, jordskjelv, vulkanutbrudd…), ulykker i kjerne­kraft­verk, AIDS-epidemier eller overraskende miljøsvikt. Slik sett er modellen villt optimistisk, eller om man vil, ikke i harmoni med virkeligheten. Alt tyder på at frekvensen av store naturkatastrofer er sterkt tiltagende, og at tiltagende sviktende økologi og økonomi og de medfølgende menneskelige tragedier vil tilspisse og inten­sivere en rekke menneskelige konflikter verden over.

 

* * *

I Randers’ 2052 (2012) inndeles verden i fem økonomiske regioner, og i bokens kap. 10 presen­­teres regionsspesifikke frem­skrivninger. Randers mener at verden i 2052 vil være preget av enorme regionale og klasse­messige forskjeller. De fem økonomiske regionene er:

 

  1. USA.
  2. De andre mest industrialiserte nasjoner, inkludert EU, Japan og Canada (OECD uten USA).
  3. Kina.
  4. 14 store fremvoksende økonomier, inkludert Brasil, Russland, India og Sør-Afrika.
  5. Resten av verden; dvs. de øvrige 2,1 milliarder mennesker nederst på inntekts­stigen.

 

For dem som har lest LtG (2004), kan det være interessant å vite at Randers mener at frem­skrivingene i 2052 (2012) ligger nærmest Scenario 3 i LtG (2004).

 

Hvem har hovedskylden?

LtG (1972) var som nevnt svært optimistisk i tonen når det gjaldt mulighetene for å endre kurs i riktig retning tidsnok. Da LtG (1992) ble utgitt var menneskeheten allerede i ”over­shoot”, dvs. i globalt overforbruk. Tonen var likevel mild optimisme. I LtG (2004) og 2052 (2012) var tonen pessi­mistisk. I dokumentarfilmen Last Call (2012) var ett av temaene den svinnende optimismen fra 1970-tallet, hvorfor så lite hadde blitt gjort på det politiske plan av betydningsfulle tiltak. Personene som ble intervjuet diskuterte de positive og negative sider ved demokratiet. I ingen av de nevnte bøker nevnes med et ord at USA, Storbritannia og store deler av verden er oligodemokratier med en sterk oligarkisk komponent. Etter min mening er det her nøkkelen til forståelse ligger for hvorfor verden galopperer mot global økologisk kollaps til tross for tydelige advarsler siden begynnelsen av 1970-tallet.

 

1) Oligarkene. På individnivå er det bare gjennomsnittsborgeren i de to første økonomiske regionene (USA og OECD-landene) i Randers’ inndeling av verden  som er velstående nok til at det kan være aktuelt å redusere totalkonsumet. Gjennomsnittsborgeren i de tre øvrige regionene har ingen grunn til å være tilfreds med sitt nåværende konsum.

 

Oligarkene, uavhengig av hvilken økonomisk region de tilhører, utgjør en egen samfunns­klasse som pr. definisjon sitter med den politisk-økonomiske makten. Det er innsiktene omkring og diskusjon om hvordan denne klassen tenker og fungerer, deres etiske holdninger, som har vært temmelig fraværende i all ”grønn” diskusjon. I stedet har det vært vedvarende formaninger om hva det generelle ”vi” kan og bør gjøre. Fra 1980 og frem til i dag har verden som helhet, og i særdeleshet USA, blitt stadig mer oligarkisk pga. innføringen av nyliberalistisk politikk. Et interessant innblikk i oligarkenes verden, særlig de 6.000 aller mektigste, får man i David Rothkopfs bok fra 2008, Super­class – The Global Power Elite and the World They Are Making. Dette er ikke en konspiratorisk bok, men mer en sosiologisk reisebeskrivelse inn i deres verden, med et par refleksjoner. Det er et faktum at jo rikere man er, dess mindre identifiserer man seg med nasjonen. Oligarkene er generelt mest opptatt av å tjene sine egne interesser, på bekostning av den øvrige befolkning, nasjonen og miljø/natur. I den grad de interesserer seg for miljø/natur, er det verdt å legge merke at deres løsnings­forslag ikke involvererer dem selv.

 

2) De rådende økonomiske teorier. Nyliberalisme (også kalt markeds­økonomi) har vært den rådende økonomiske teori og politikk siden begynnelsen av 1980-tallet. Fra 1985 og utover ble nylibera­lismen innført i EU-landene, trinn for trinn, avtale for avtale. EU-kommisjonen ble nyliberalismens europeiske spydspiss. EU-grunnloven ble signert den 29. oktober 2004 i Roma, der nyliberalismen lovfestes som den eneste politisk-økonomiske mulighet. Denne grunnlovsfestingen var uproblematisk for samtlige 25 medlemsstater, inkludert dem med sosia­listiske og sosial­demokratiske stats­ministere. For at EU-grunnloven skulle kunne tre i kraft, som var planlagt til november 2006, måtte den først ratifiseres av alle de 25 medlemslandene. Juli 2005 hadde to nasjoner, Frankrike og Neder­land, gjennom sine nasjonale folke­avstemninger lagt EU-grunnloven død. Asbjørn Wahl beskriver i en kronikk – Frontene skjerpes i Europa (Dagsavisen, 14. desember 2012) – hvordan EU-kommisjonen fortsetter å pushe frem nyliberalismen.

 

Nyliberalisme tjener bare de 5-10 % rikeste. Taperne er befol­kningene, stats­kassene, den nasjonale utvikling (infrastruktur, teknologi og produktivitet), samt landene i den tredje verden. Det er oligarkenes selvtjenende økono­miske politikk og deregulering av bankvesenet som er den presise årsak til finanskrisen 2007–2010 som så ledet til den Store resesjonen som ennå pågår.  Så hva er poenget mitt? Poenget er at vinnerne (oligarkene) ikke bare skriver historien, de dikterer også hvilke økonomiske teorier som skal være rådende. Med andre ord: Økonomifaget har blitt fullstendig pervertert til hva som tjener oligarkene.

 

3) Hvordan De grønne solgte sin sjel. Naomi Klein påpeker i et intervju – Conversation (Earth Island Journal, aug. 2013) – at miljø­bevegelsen hadde suksess etter suksess gjennom hele 1970-tallet, men at dette fikk en brå stopp da Reagan-regjeringen tok over i 1980 og innførte nyliberalistisk politikk. Reagan erklærte nærmest krig mot miljøbevegelsen, som ble sammen­lignet med kommunisme. Miljøbevegelsen kunne respondere enten ved selv å erklære krig mot den korporative regjeringen, eller ved å bli sengepartner med næringslivet. Miljøbevegelsen valgte det siste, og gikk langt på vei under i et ”samarbeid” som var alt annet enn en vinn-vinn-allianse. Og der står situasjonen fortsatt i dag. Klein uttaler på slutten av intervjuet:

 

“Jeg tror at Big Green-gruppene er på vei til å bli fullstendig irrelevante.  Noen av dem mottar store beløp fra konserner, rike givere og stiftelser, men hele deres modell er i en krise.”

Da De grønne hadde blitt kjøpt opp, kunne oligarkene, økonomene og industrialistene fortsette som før. Business as usual, med ekstrem kort­siktig fokus på kvartalsregnskaper, ”bunn­linjer” og aksjonærutbytte.

 

4) Politikerne. Politikerne har alltid vært forsiktige med å utfordre eliten og de rådende akademiske teorier. Da verken oligarkene, økonomene eller industrialistene har endret kurs, har det således vært vanskelig for politikere generelt, samt for de Grønne politikerne, å foreslå en tilstrekkelig radikal grønn politikk. Det har vært lettest å komme med runde fraser, da en liste over hvilke tiltak som faktisk trengs vil bli opplevd av velgerne som for radikal til å kunne bli politisk populær. Et typisk argument for ikke å innføre en radikal Grønn politikk er påstanden om at dette bare vil resultere i nasjonal symbolpolitikk så lenge verdens store forbruksnasjoner (i særdeleshet USA) ikke følger opp tilsvarende.

 

5) Hvilken type revolusjon trenger vi? I LtG (2004) er kap. 8 viet til ”Redskaper for en overgang til bærekraftighet”. LtG-teamet nevner noen av de mange smårådene (til middelklassen og arbeiderklassen?) som andre (overklassen?) har kommet med, for å redde planeten. LtG-teamet skriver så (s. 266):

 

”Alle disse tiltakene vil hjelpe. Og selvsagt, de vil ikke være tilstrekkelige. Bærekraftighet og tilstrekkelighet og rettferdighet krever strukturell endring; de krever en revolusjon, ikke i den politiske betydning, som f.eks. den franske revolusjon, men i den mye dypere betydning som jordbruksrevolusjonen eller den industrielle revolusjon. Gjenvinning er viktig, men vil ikke i seg selv utløse en revolusjon.”

LtG-teamet gir et par siders beskrivelse av jordbruksrevolusjonen og den industrielle revolu­sjon, for så å skissere den revolusjon som de mener at menneskeheten (og Jorden) nå trenger: ”Bærekraftrevolusjonen”. Jeg går ikke her nærmere inn på skisseringen av hva denne teoretiske konstruksjonen av en revolusjon må gå ut på, men skissererer istedet mine egne tanker om hva som må til:

 

a) Det som primært må til er en politisk-økonomisk revolusjon. Oligarkene, som pr. definisjon har den politisk-økonomiske makten, har ingen planer om å gi fra seg sine privilegier. Tvert imot, dagens globalisering har en iboende tendens til å fremme avstanden mellom de rike og de fattige, til å øke oligarkenes makt og formuer.

b) Teknologiske forbedringer av relevans vil alltid være velkomne og vil alltid komme, men disse innovasjoner vil være av sekundær betydning. Teknologiske forbedringer reduserer det økologiske fotavtrykket (for et gitt konsum) ved at arealenheten utnyttes bedre. Mange som ikke vil ta innover seg at vår planet er begrenset når det gjelder naturressurser, har imidlertid en idée fixe om at vi gjennom teknologiske forbedringer alltid vil klare å motvirke økningen i globalt konsum, og dermed holde det økologiske fotavtrykket på samme nivå. All erfaring de siste 40 årene avviser denne idéen: Den globale konsumøkningen øker det globale fotavtrykket betydelig mer enn teknologisk innovasjon klarer å redusere det.

c) Verdensbefolkningens størrelse pr. i dag er uansett alt for stor dersom den gjennom­snittlige verdensborgeren skal ha en anstendig levestandard innenfor en bærekraftig økonomi. Det er dette aspektet ved det globale overkonsumet som oligarkene og milliar­dærene uttrykker mest bekymring over. Det er flere stygge indikasjoner på at eliten i det skjulte arbeider for å få redusert verdensbefolkningen (se f.eks. min egen artikkel Prevensjons­vaksine presentert som stivkrampevaksine testet ut på kvinner i utviklings­land).

6) Noen vrangforestillinger

Innen konspi-litteraturen kommer man noen ganger over den bisarre forestilling at verdens­befolkningens størrelse og fortsatte vekst ikke er et reelt problem, men bare er en ”trojansk hest” av ”NWO-kabalen” for å få redusert verdensbefolkningen. Men hvorfor skulle ”NWO-kabalen” ønske å redusere verdensbefolkningens størrelse (til f.eks. 500 millioner) dersom dette ikke er et reelt problem når det gjelder totalkonsumet av naturens ressurser?

 

I konspi-litteraturen treffer man også på en annen bisarr forestilling, at en kommende avsløring av ”fri energi” vil løse alle problemer. Jeg tviler ikke på at denne fri energi før eller senere vil komme, som jeg har behandlet i mitt essay Ny elektrodynamikk, 4D-fysikk og fri energi (NyS, 2011). En kommende Fri energi vil naturligvis løse noen problemer, men langt fra alle. Jorden vil fortsatt være overbefolket, med globalt overforbruk av mange natur­ressurser. Fri energi skaper ikke mer fisk i havet, mer kvalitetsskog eller større landområder.

 

En populær newage-forestilling er at vi ”skaper vår egen virkelighet”, en forestilling som noen forankrer i bestemte tolkninger av kvantefysikk. Økologi/økonomi-marerittet skal således være noe vi kan ”tenke oss bort fra”. Det er uomtvistelig at subjektet kontinuerlig skaper sitt eget subjektive verdensbilde og kontinuerlig skaper sine tolkninger av sanse­inntrykkene fra den omgivende verden. Men idéen om at denne kontinuerlige skapelsen på subjektivt nivå i seg selv medfører en transformasjon av den omgivende verden, nøler jeg ikke med å kalle psykotisk (tap av kontakt med virkeligheten).

 

Kilder og ressurser

Club of Rome. HomePage.

Global Footprint Network. HomePage.

Klein, Naomi. Conversation (Earth Island Journal, aug. 2013).

Meadows, Meadows & Randers:

* Limits to Growth: The 30-Year Update (2004). Chelsea Green Pub., 338 s.

* A Synopsis. Limits to Growth: The 30-Year Update (pdf-fil). 28 sider.

 

Parkinson, Sarah: Last Call: A Documentary Film About The Limits to Growth (2012).

Randers, Jørgen:

* 2052: A Global Forecast for the Next Forty Years (2012). Chelsea Green Pub., 392 s.

* Web-base for boken 2052.

 

Rothkopf, David: Super­class – The Global Power Elite and the World They Are Making (2008).

Turner, Graham: A Comparison of the Limits to Growth with Thirty Years of Reality (pdf-fil). CSIRO, 2008. 52 sider.

Worldwatch Institute: State of the World Reports.

World Wide Fund for Nature (WWF):

* Living Planet Report.

* 2012 Living Planet Report.

 

 

*****************************

Artikkelen over inngår i mitt temaprosjekt

Oligarkisk økonomi & politikk & historie.

**********************

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
25%
Opplysende
50%
Inne på noe
25%
Usikker
0%
Dårlig
0%
Om forfatter
Rolf Kenneth Myhre

Rolf Kenneth Myhre fullførte bibliotekarutdannelsen i 1990, og arbeidet så som selvstendig næringsdrivende i seks år med å etablere og reorganisere små fagbiblioteker og arkiver. Deretter arbeidet han som medisinsk forfatter i seks år, fire av dem ved Rikshospitalet. Siden 2003 har han som privat forskerforfatter arbeidet med fokus på: 1) Bevissthetsparadigmet, åndsvitenskap; 2) Menneskets tidligere og nåværende erfaringer med ET/UFO-relaterte emner; 3) Enkelte US-sentrerte oligarknettverk som siden 1940-tallet har prøvd å styre verdenssamfunnet i en totalitær retning. I 2008 vant han Kolofons manuskonkurranse for ”Alternativ litteratur” med boken «Åndsvitenskapelige visjoner». I februar 2013 utga han boken «Menneskets historie: Integrasjon av Velikovsky, Sitchin og ZetaTalk», og i august 2013 kom boken «ET/V-erfaringer 1947-2013». Hans forfatternavn er Rolf Kenneth Aristos.

7 kommentarer Bli med i diskusjonen

Bli med i diskusjonen

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *