John Perkins: Bekjennelser fra en økonomisk leiemorder

John Perkins fikk i 2004 utgitt den selvbiografiske boken Confessions of an Economic Hit Man. Her forteller han om sin jobb fra 1971 til 1980 for et ingeniør- og rådgivningsselskap hvis hemmelige og overordnete agenda, sammen med mange lignende selskaper, var å påføre Den tredje verdens nasjoner størst mulig gjeld gjennom billige lån til infrastrukturelle utviklingsprosjekter. Denne agendaen var en komponent i US-oligarkenes langsiktige strategi for økonomisk imperialisme.

Denne strategien var allerede i sving på 1960-tallet, og gikk i høygear under Reagan-regjeringen (1981-89). På 1980-tallet ble verden også vitne til hvordan US-oligarkene via Verdensbanken og Penge­fondet utnyttet gjeldskrisen maksimalt til deres egen fordel.

Perkins får en spennende jobb – som økonomisk leiemorder

John Perkins (født 1945) levde et ordinært liv inntil han skulle verves i det militære, med fare for å bli sendt til Vietnam. En venn av hans svigerfar som hadde en høy stilling innen National Security Agency (NSA), USAs største etterretningsorganisasjon, kom ham til unnsetning. Perkins gikk gjennom en rekke intervjuer der hans psykologiske profil ble nøye evaluert. Han fikk tilbud om en stilling, men etter at han noen måneder senere tok en lavere universitets­grad (BS) i Business Administration ved Boston University, lot han seg istedet rekruttere, sammen med sin hustru, til Fredskorpset. De to ble i 1968 sendt til Ecuador.

Etter en tid i Ecuador ble Perkins oppsøkt av Einar Greve, visepresident for ingeniør- og konsulentfirmaet Chas T. Main (MAIN). Firmaet hadde Verdensbanken som sin største klient, der firmaet leverte evalueringsrapporter av det økonomiske potensialet til potensielle infra­strukturtiltak som kunne realiseres i land i Den tredje verden. Dersom det økonomiske potensialet var høyt nok, ga Verdensbanken lån til nasjonen. Lånet skulle brukes til infrastruktur­tiltakene. Greve ba Perkins om å søke jobb hos dem, og ga ham et ubetalt prøveoppdrag. Han skulle skrive en rekke brev der han evaluerte Ecuadors økonomiske potensial.

Da Perkins hadde fullført engasjementet for Fredskorpset, oppsøkte han Greve i MAINs hoved­­kvarter i Boston. Perkins gikk gjennom en rekke intervjuer, og ble i januar 1971, 26 år gammel, ansatt som økonom. Han fikk så noen måneders opplæring av en smellvakker og svært så selvsikker dame, i boken kalt Claudine Martin. Hun etablerte et seksuelt forhold med ham allerede ved andre treff. Det var hun som forklarte ham at han skulle bli en økonomisk leiemorder (”economic hit man”, forkortet EHM), og hva dette gikk ut på. Hun fortalte at ídéen til denne hemmelige agentvirksomheten ble klekket ut etter at CIA-agenten Kermit Roosevelt Jr. (1916-2000) i rollen som leder for Operation Ajax så vellykket hadde regissert og gjennom­ført stats­kuppet den 19. august 1953 mot Irans statsminister Mohammad Mosaddegh. USA ønsket ikke å gå inn for militær imperialisme da også Sovjetunionen hadde utviklet atombomben, så de valgte i stedet å satse på økonomisk imperialisme.

US-oligarkene innså at de i fremtiden ikke kunne bruke offisielle CIA-agenter som EHM, det var ønskelig at agentene hadde mindre formell tilknytning til staten. Løsningen var like genial som den var enkel, å privatisere denne typen oppgaver til kontraktørselskaper som MAIN, der kontraktørselskapet tar seg av å ansette, utdanne og sende ut i verden EHM-agenter.

Strategien for økonomisk imperialisme var å bringe Den tredje verdens nasjoner inn i alvorlig gjeldskrise ved å korrum­pere disse landenes politiske ledere (de fleste av dem brutale og grådige diktatorer) med billige lån til kjempestore infrastrukturelle utviklings­prosjekter. Den eneste betingelsen for lånene var at oppdragene skulle gis til US-baserte multinasjonale ingeniør- og konstruksjonsfirmaer. Jo større lånet var, dess bedre. Det spilte ingen rolle hvor mange millioner dollar de politiske lederne stakk i sin egen lomme, som ofte var en betydelig prosentandel. Det spilte heller ingen rolle om de infra­strukturelle utviklingsprosjektene var hva de fattige nasjonene trengte mest, eller om disse bare ville fungere som luksuriøse fasiliteter for landets elite. Det overordnete var at landene pådro seg enorm gjeld, uansett hvor odiøs (ondskapsfull, urett­ferdig) denne gjelden måtte være for befolk­ningen og for kommende demokatiske regimer som skulle tvinges til å betale gjelden tilbake. Dersom de økonomiske leiemorderne ikke lyktes i sitt forsett, ble virkelige leiemordere, kalt sjakaler, engasjert til å avlive en politiker eller to, som en advarsel. Dersom heller ikke sjakalene lyktes, ble CIA satt på saken for å gjennomføre et regimeskift. Perkins skriver:

”Claudine fortalte meg at mitt arbeid hadde to primære mål. Først skulle jeg rettferdig­gjøre enorme internasjonale lån som ville sluse penger tilbake til MAIN og andre US-baserte selskaper (som f.eks. Bechtel, Halliburton, Stone & Webster, og Brown & Root) gjennom massive ingeniør- og konstruksjonsprosjekter. Deretter skulle jeg arbeide for at nasjonene som mottok disse lånene gikk bankerott (etter at de hadde betalt MAIN og andre US-baserte underkontraktører, selvsagt), slik at de for alltid ville være takk skyldig til deres kreditorer, og at de på den måten ville være ettergivende når vi trengte tjenester, som installasjon av militærbaser, FN-stemmer, eller tilgang til olje og andre natur­ressurser.”

Claudine Martin ga Perkins to bøker av markedsøkonomen Milton Friedman som han måtte lese før han ble sendt ut på sitt første oppdrag.

Økonomisk leiemorder i ti år

Perkins første oppdrag var Indonesia; i 1971 dro han sammen med et team på 11 personer til Indonesias hovedstad Jakarta. Således begynte hans eventyrlige liv i ti år som en slags økonomisk James Bond, med spennende oppdrag verden over, alltid omgitt av førsteklasses service i de fattige men eksotiske landene. Etter oppdraget i Indonesia ble han forfremmet til sjefsøkonom, og i 1977 hadde han også blitt MAINs avdelingssjef for ”Economics and Regional Planning” med en stab på over tyve akademikere under seg. Perkins legger ikke skjul på at matematikk og statistikk ikke var hans sterke side. Hans sterke side var frekkheten til å skru de økonomiske prognosene i evalueringsrapportene høyt nok opp, så høyt at MAIN vanligvis fikk oppdragene.

Det bør her nevnes at det bare var Perkins’ rolle som økonomisk leiemorder, og MAINs rolle i et overordnet prosjekt som primært tjente US-oligarkene, som var topphemmelig. Perkins, i rollen som sjefsøkonom for et internasjonalt rådgivningsfirma, var imidlertid aktiv i markeds­føringen av seg selv og MAIN gjennom foredrag ved Harvard University og i diverse økonomiske fora. Han skrev flere artikler for aviser og tekniske fagtidsskrifter.

I et artig kapittel i boken beskriver Perkins hvordan han helt tilfeldig, på Hotel Panama i Panama, så sin yndlingsforfatter Graham Greene (1904-1991) gå inn i kaffebaren. De var begge beundrere av general Omar Torrijos (1929-81), som var Panamas statsleder fra 1972 og frem sin død i 1981. Torrijos var en genuin humanist som gikk inn for blandingsøkonomi. Han hadde karisma og utseendet til en film­skuespiller. Greene hadde blitt personlig venn med Torrijos, mens Perkins hadde knyttet et personlig bånd til Torrijos i rollen som MAINs utsendte hoved­forhandler for utviklings­prosjekter i Panama. Perkins fulgte etter Greene inn i kaffebaren, og innledet en samtale med ham. Samtalen dreide seg om Torrijos som akkurat da var i reforhandlinger med USA om Panama-kanalen, og Perkins spurte Greene hvorfor han skrev romaner fremfor fag­litteratur. Det artige er hvordan Perkins’ eget liv i sine ti år for MAIN lyder mest som en spennende og underholdende roman fra Greene.

En annen politiker som Perkins fikk stor respekt for, var Jaime Roldós Aguilera (1940-1981). Han ble Ecuadors president i august 1979, og satt som president frem til sin alt for tidlige død i 1981. I likhet med Torrijos var han sterkt opptatt av menneskerettigheter og av å forbedre situasjonen til de fattige. Han tok opp kampen mot US-oligarkene og de US-baserte multinasjonale selskapene. Perkins mente at Torrijos og Roldós sammen representerte et enormt potensial for en bedre fremtid, ikke bare for Latin-Amerika, men også for hele Den tredje verden som fulgte nøye med på kampen som disse to førte mot USAs økonomiske imperialisme. Ingen av dem var kommunister, hvilket var beskyldningen mot dem fra USAs stats­propaganda og Establishment-media.

Perkins som økonomisk leiemorder levde livet til det fulle, men alltid med dårlig samvittighet. Han var aldri i tvil om at han hadde blitt en tjener for grådig US-imperialisme som bragte store deler av verdens­befolkningen inn i enda dypere fattigdom ved at deres nasjoner havnet i håpløs og urettferdig gjeld som det ikke ville være mulig å komme seg ut av. I avsky over at han hadde blitt en moderne slavehandler, sa han til slutt opp sin stilling den 1. april 1980. Han var da 35 år gammel.

Fra 1981 til idag

Da Ronald Reagan ble USAs president den 20. januar 1981, fryktet Perkins det verste. Han mente at det var ideologene bak Reagan-regjeringen som representerte US-oligarkenes økono­miske imperialisme. Perkins trengte ikke å vente lenge. President Jaime Roldós omkom i en mystisk flystyrt den 24. mai 1981. Ni uker senere, den 31. juli 1981, døde også Torrijos i en lignende mystisk flyulykke. Perkins, og store deler av Latin-Amerika, var ikke i tvil om at CIA sto bak begge flystyrtene. Graham Greene hadde allerede pakket koffertene sine for å fly til Panama der han skulle besøke Torrijos på ny, da han hørte om den tragiske hendelsen. Han avlyste reisen, og begynte i stedet å skrive en bok om sitt vennskap med Torrijos. Boken kom ut i 1984, Getting to Know the General (anmeldelse av Alan Riding).

I 1982 dannet Perkins et selskap innen alternativ energi-bransjen, Independent Powers Systems (IPS), med over hundre ansatte. Dette ga ham mye nyttig erfaring, og han solgte selskapet med stor fortjeneste i 1990. Han kommenterer at Reagan-regjeringen representerte et stort tilbakeskritt for miljøbevegelsen.

”Det som foregikk på energi-området var symbolsk for en trend som berørte hele verden. Fokus på sosial omsorg, miljø og andre temaer relatert til livskvalitet ble skjøvet til side for grådighet. I denne prosessen ble overveldende vekt lagt på å fremme det private forretningslivet. Dette ble først rettferdiggjort på et teoretisk plan, inkludert idéen om at kapitalisme er overlegen kommunisme og vil slik kunne forhindre utbredelsen av sist­nevnte. Men, etter en tid, var det ikke lenger behov for denne rettferdiggjøringen. Man bare godtok uten videre at det var noe iboende bedre med prosjekter som ble drevet av rike investorer enn dem som ble drevet av det offentlige. Internasjonale organisasjoner som Verdensbanken gjorde denne antagelsen til deres premiss, og fremmet aktivt deregulering og privatisering av vann- og kloakksystemer, kommunikasjonsnettverk, kraft­nettverk og andre fasiliteter som frem til da hadde vært statlige oppgaver.”

Naomi Klein påpekte i et intervju i august 2013 – Conversation (Earth Island Journal) – at miljø­­bevegelsen hadde suksess etter suksess gjennom hele 1970-tallet, men at dette fikk en brå stopp da Reagan-regjeringen tok over i 1981 og innførte nyliberal økonomi. Reagan erklærte nærmest krig mot miljøbevegelsen, som ble sammen­lignet med kommunisme. Miljø­bevegelsen kunne respondere enten ved selv å erklære krig mot den korporative regjeringen, eller ved å bli sengepartner med næringslivet. Miljø­bevegelsen valgte det siste, og gikk langt på vei under i et ”samarbeid” som var alt annet enn en vinn-vinn-allianse.

I 1982 begynte Perkins å skrive manuset til Confessions of an Economic Hit Man. Fire ganger ble han overtalt, gjennom trusler og diverse ”bonuser”, til ikke å fullføre manuset. Men hver gang den globale situasjonen forverret seg med en ny krise over de neste tyve årene, kriser som han anså at han selv hadde bidratt til i sitt arbeid for MAIN, tok han opp igjen skrive­arbeidet. 25 forlag avviste hans manuskript, selv om mange av avslagene inneholdt mye rosende omtale. Det 26. forlaget, Berrett-Koehler Pub., takket ja. Allerede uken etter bokens utgivelse i 2004 havnet den som nr. 4 på Amazon.com. Så befant den seg i flere uker på alle de store bestselgerlistene. Før 14 måneder hadde gått hadde boken blitt oversatt til og utgitt på tyve språk. Et større Hollywood-selskap kjøpte rettigheten til å lage en film av boken, og Penguin/Plume kjøpte rettigheten til paperback-utgave.

Til tross for denne publikumssuksessen nektet de store media-husene i USA å anmelde boken de første 15 månedene. Perkins fikk stadig spørsmål om han kunne bevise eksistensen av andre EHM. Dette ledet til at Perkins og forleggeren innså behovet for en uavhengig fagbok som dokumenterte de forskjellige aspekter ved USA som et imperium. De bestemte seg for å gi oppdraget til Steven Hiatt, og i 2007 ble en antologi utgitt, A Game as Old as Empire: The Secret World of Economic Hit Men and the Web of Global Corruption. Hiatt er redaktøren, Perkins har skrevet introduksjonen, og tolv forfattere har skrevet hvert sitt avslørende kapittel. Perkins har selv skrevet to oppfølgerbøker der han deler med leserne flere av sine erfaringer og innsikter: The Secret History of the American Empire: The Truth About Economic Hit Men, Jackals, and How to Change the World (2007) og Hoodwinked: An Economic Hit Man Reveals Why the Global Economy IMPLODED – and How to Fix It (2009).

Perkins’ tre bøker og den nevnte antologien er et flott og nødvendig komplement til Naomi Kleins sensasjonelle bok fra 2007, Sjokkdoktrinen: Katastrofe­kapitalismens frem­marsj. Der Klein analyserer artikler, rapporter og bøker, dvs. andres fortellinger og erfaringer, byr Perkins og hans tidligere kollegaer på sine egne personlige erfaringer fra innsiden. Dermed får vi tilgang til både gjerningsmennenes og ofrenes versjon, hvilket er en stor fordel i forsøket på å utvikle en mest mulig helhetlig og integrert forståelse av Den store fortel­lingen

Siden 1991 har Perkins også vært reiseguide for turister til indianerstammer i Amazonas-jungelen. Han har skrevet flere bøker der han formidler disse stammenes verdensbilde, levesett og ritualer. Perkins reiser nå verden rundt som aktivist og foredragsholder, flere av hans foredrag ligger på YouTube. [Se f.eks. et foredrag fra april 2008, John Perkins – The Secret History of the American Empire].

Betydningen

Betydningen av Perkins’ bok er at den dokumenterer at det var en reell plan fra USAs side, som var i full sving allerede på 1960-tallet, om å bringe Den tredje verdens nasjoner inn i en størst mulig gjeldskrise. Hvordan US-oligarkene så utnyttet denne gjeldskrisen til sin egen fordel, på 1980- og 90-tallet da gjelds­krisen kulminerte, ved å påtvinge gjeldsnasjonene struktur­tilpasnings­programmene til IMF og Verdensbanken, har blitt grundigere fortalt og forklart av forfattere som Susan George, Joseph Stiglitz og Naomi Klein.

USAs økonomiske imperialisme har ikke tjent USAs nasjonal­økonomi eller befolkning i særlig grad, den har primært tjent US-oligarkene. USAs økonomiske imperialisme bør derfor mer presist kalles US-oligarkenes økonomiske imperialisme med de amerikanske myndig­heter som nyttig verktøy.

Kilder og ressurser

Perkins, John:

Confessions of an Economic Hit Man (2004). Bok

The Secret History of the American Empire: The Truth About Economic Hit Men, Jackals, and How to Change the World (2007). Bok.

Hoodwinked: An Economic Hit Man Reveals Why the Global Economy IMPLODED – and How to Fix It (2009). Bok

John Perkins – The Secret History of the American Empire. Foredrag fra april 2008 (YouTube).

Hiatt, Steven (red.): A Game as Old as Empire: The Secret World of Economic Hit Men and the Web of Global Corruption. Bok.

*****************************

Artikkelen over inngår i mitt temaprosjekt

Oligarkisk økonomi & politikk & historie.

**********************