Du leser nå
Israels politisk-økonomiske kursendringer 1993 og 2000

9 minutter lesetid



Israels politisk-økonomiske kursendringer 1993 og 2000

Yitzhak Rabin, Bill Clinton og Yasser Arafat signerte Oslo-avtalen 13. september 1993. Hva utløste de kommende kursendringer?

Oslo-avtalen som ble offisielt signert 13. september 1993 i Washington representerte et gjennom­­brudd i forhandlingene mellom PLO og Israel. Oslo-avtalen var imidlertid ingen avtale, bare en enighet om at en vanskelig fredsprosess skulle påbegynnes. Israels politiske høyreside var negativ til Oslo-avtalen allerede fra første dag, men hvilke andre faktorer har bidratt til at Israel siden da har ikke har fulgt opp Oslo-avtalens inten­sjoner? Naomi Klein belyser i et kapittel i Sjokkdoktrinen (2007) to faktorer som har fått lite oppmerk­somhet i media: 1) Etter Russlands konstitusjonelle krise i oktober 1993 flyttet over én million russiske jøder til Israel, hvilket gjorde Israel uavhengig av palestinsk arbeids­kraft; 2) Etter at Dot-com-boblen sprakk i 2000 investerte Israel mye av sin nasjonal­økonomi i utvikling av høy­teknologi innen antiterrorisme, overvåkning og våpen, hvilket erstattet det økonomiske fredsinsentivet med et økonomisk insentiv om at Israel og hele verden går inn i en endeløs og uvinnelig krig mot terror. En tredje faktor er Israels forvandling til en korporativ-oligarkisk stat de siste årene, der flertallet av befolkningen får stadig mindre politisk innflytelse.

Hele anmeldelsen av Sjokkdoktrinen: Del I // Del II // Del III // Del IV // Om Israel // Del V.

 

1993: Fredsavtale og begynnelsen på immigrasjonsbølge

Tidlig på 1990-tallet presenterte representanter for Israels næringsliv, som f.eks. daværende styre­leder for det israelske handelskammeret Dan Gillerman, langsiktige visjoner for at Israel kunne bli en oase av et frihandelssenter i Midt-Østen. På denne tiden var Israel og Palestina økonomisk avhengig av hverandre. Som Klein skriver: ”Omtrent 150.000 palestinere forlot sine hjem i Gaza og på Vestbredden hver dag og reiste til Israel for å feie gater og bygge veier, mens palestinske bønder og handelsfolk fylte opp lastebiler med varer og solgte dem i Israel og andre deler av de okkuperte områdene.” En fredsavtale mellom Israel og Palestina ville tjene begges økono­miske interesser. Som daværende utenriksminister Shimon Peres formulerte det: ”Vi søker ikke flaggfred, vi er interessert i markedsfred.” Oslo-avtalen – som ble offisielt signert 13. september 1993 i Washington under en seremoni ledet av president Bill Clinton – kunne ha blitt begynnelsen på en prosess mot ”markedsfred”. Men diverse begiven­heter forstyrret denne prosessen. Klein omtaler to faktorer:

 

”Den ene faktoren var tilstrømningen av russiske jøder, et direkte resultat av Russlands sjokkterapieksperiment… Ved en uheldig historisk tilfeldighet falt starten på Oslo-perioden sammen med den mest smertefulle fasen av Chicagoskole-eksperimentet i Russ­land. Håndtrykket på plenen uten­for Det hvite hus fant sted den 13. september 1993; nøyaktig tre uker senere sendte Jeltsin inn stridsvogner som satte fyr på parlaments­bygningen i Moskva, og beredte dermed grunnen for den mest brutale dose av økonomiske sjokk. I løpet av 1990-tallet forlot rundt regnet én million jøder det tidligere Sovjetunionen og flyttet til Israel. Innvandrere fra det tidligere Sovjetunionen i denne perioden utgjør nå mer enn 18 % av Israels totale jødiske befolkning. Det kan ikke under­strekes sterkt nok hva en så stor og rask befolknings­forflytning har hatt å si for et så lite land som Israel.»

 

Hvilken rolle de nye innvandrerne selv spilte, er langt fra klar. Mange av dem var fattige, og lot seg lokke til de nye bosetningene på de okkuperte områdene. Ariel-bosetningen på Vest­bredden er i dag et slags mini-Moskva med butikkskilt på både hebraisk og russisk. Halvparten av beboerne er nye innvandrere fra det tidligere Sovjetunionen. Men effekten av de nye innvandrere, hva Israels nasjonaløkonomi angikk, var at de erstattet det tidligere behovet for (og avhengighet til) palestinsk arbeidskraft. Og dermed forsvant det økonomiske freds­insentivet som lå bak Oslo-avtalen.

 

2000: Overgangen til ny økonomi

Klein skriver:

”På midten og slutten av 1990-tallet tok israelske selskaper den globale økonomien med storm, spesielt høyteknologifirmaer som spesialiserte seg på telekommunikasjon og netteknologi, og Tel Aviv og Haifa var iferd med å bli Midt-Østens svar på Silicon Valley. Da Dot-com-boblen var på toppen, utgjorde høyteknologien 15 % av Israels BNP og omtrent halvparten av eksporten. Det gjorde Israels økonomi til ”den mest høyteknologi­avhengige i verden”, ifølge Business Week – dobbelt så avhengig som USA…”

 

Da Dot-com-boblen kollapset i 2000/2001, ble Israels økonomi hardt rammet. Israels ledende selskaper måtte finne en ny nisje på det globale markedet. Myndig­hetene oppfordret teknologi­industrien til å utvide virksomheten fra informasjons- og kommunikasjonsteknologi til sikkerhet og overvåkning. De israelske forsvarsstyrkene spilte en sentral rolle i denne utvidelsen. Klein skriver:

 

”I denne perioden spilte de israelske forsvarsstyrkene en rolle som kunne sammenlignes med å være rugekasse for forretningsvirksomhet. Unge israelske soldater eksperimenterte med nettverk- og overvåkningssystemer under militærtjenesten og gjorde oppdagelsene om til forretninger når de vendte tilbake til det sivile liv. Det ble lansert en rekke nye foretak som spesialiserte seg på alt fra ”søk og finn”-datagraving til overvåknings­kameraer og personlighetsutredning av terrorister.

Da markedet for disse tjenestene og innretningene eksploderte i årene etter 11. september 2001, omfavnet den israelske stat en ny nasjonal økonomisk visjon: Dot-com-bølgens vekst skulle bli erstattet av oppsvinget innen nasjonal sikkerhet. Det var det fullendte ekteskap mellom haukene i Likud-partiet og deres radikale omfavnelse av Chicagoskolens økonomi, legmeliggjort av Sharons finansminister på den tiden, Benjamin Netanyahu, og Israels nye sentralbanksjef, Stanley Fischer, som hadde vært sjefsarkitekten bak IMFs sjokk­terapieventyr i Russland og Asia.

Den raske utvidelsen av den høy­teknologiske sikkerhetsøkonomien skapte en kraftig appetitt blant Israels velstående og innflytelsesrike bransjer på å oppgi freden til fordel for en uavbrutt og stadig ekspan­derende krig mot terror…”

 

Lignende analyser av Israels økonomi som dem Klein presenterer, kan man lese i en israelsk best­­selger av Dan Senor og Saul Singer som kom ut i 2009, Start-up Nation: The Story of Israel’s Economic Miracle.

 

2003- : Israels økonomiske mirakel

Israels økonomiske mirakel begynte i 2003. Klein skriver:

 

”Etter det ulykksalige krakket [i 2000/2001] presterte Israel nå bedre enn nesten alle vestlige økonomier. Mye av veksten kunne tilskrives landets listige posisjonering som et slags supermarked for nasjonal sikkerhetsteknologi. Det var et perfekt valg av tidspunkt. Styresmakter rundt omkring i verden var plutselig desperate etter hjelpemidler i jakten på terrorister, i tillegg til etterretningsekspertise om den arabiske verden. Under ledelse av Likud-partiet presenterte Israel seg som et utstillingsvindu for banebrytende nasjonale overvåknings­stater, og trakk veksler på flere tiår med erfaring og ekspertise når det gjaldt å bekjempe arabiske og muslimske trusler. Israels strategi overfor Nord-Amerika og Europa var enkel: Den krigen mot terror dere nå gir dere i kast med, har vi utkjempet fra vi ble født. La våre høyteknologiske firmaer og privatiserte spionselskaper vise dere hvordan det gjøres…

Landets eksport av forsvarsprodukter i 2006 nådde rekordhøye 3,4 milliarder (sammen­lignet med 1,6 milliarder i 1992), noe som gjorde Israel til verdens fjerde største våpen­handler, større enn Storbritannia… Israel har flere teknologiaksjer på NASDAC-børsen enn noe annet land – mange relatert til sikkerhetsbransjen – og har flere teknologi­patenter registrert i USA enn både Kina og India til sammen. Landets teknologi­sektor, som i store trekk er forbundet med sikkerhet, utgjør nå 60 % av all israelsk eksport. Det israelske eksport­instituttet (IEI) anslår at det finnes 350 storkonserner som selger israelske sikkerhetsprodukter i Israel, og i 2007 dukket det opp 30 nye selskaper…

 

Israel forvandles til oligarki

Klein skriver:

 

”Israels plutselige vekst etter 11. september [2001] har vært preget av en rask oppdeling av samfunnet i fattige og rike. Den gradvise økningen av sikkerheten er blitt fulgt opp av en bølge av privatiseringer og nedskjæringer i sosialomsorgen som praktisk talt har tilintet­gjort den økonomiske arven etter arbeidersionismen og skapt et utbrudd av en type sosial ulikhet som aldri før har eksistert i Israel. I 2007 levde 24,4 % israelere under fattigdoms­grensen, hvorav 35,3 % av alle barn (sammenlignet med 8 % tyve år tidligere).”

 

Ifølge en Forbes Israel-rapport fra 2006 eier tolv 12 familier ca. 60 % av den samlede markeds­verdien av alle israelske offentlige selskaper. Ifølge rapporten har disse tolv familiene gjennom sine komplekst organiserte forretningsimperier kontroll over Israels økonomi, de politiske lederne og media. I det siste tiåret har stadig flere kronikker i israelske media påpekt at Israel er på god vei til å bli eller allerede har blitt et oligarki. Noen få eksempler slike kronikker:

 

 

En korporativ-oligarkisk stat med økonomisk insentiv for omgivende krig og terrorisme

Klein skriver:

 

”Det israelske næringslivets endring i politisk retning har vært dramatisk. Den visjonen som fascinerer Tel Aviv-børsen i dag, er ikke lenger at Israel skal bli et lokalt handels­sentrum, men snarere et futuristisk fort som er istand til å overleve i et hav av fiender… Det israelske næringsliv har helt klart ingen grunn til å frykte krig lenger. I motsetning til 1993, da konflikt ble sett på som et hinder for veksten, gikk Tel Aviv-børsen opp i august 2006, samme måned som den ødeleggende krigen mot Libanon. I årets siste kvartal, som også omfattet den blodige eskaleringen på Vestbredden og i Gaza etter valget av Hamas, vokste Israels totale økonomi med nesten 8 % – mer enn tre ganger vekstraten til den amerikanske økonomien i den samme perioden.”

Oligarkisk politikk og økonomi tjener som kjent verken staten, nasjonaløkonomien eller befolkningen, den tjener primært oligarkenes egne interesser. Når oligarkisk politikk og økonomi på nasjonalt nivå – med kontroll over formidable, effektive og uetterrettelige etterretnings­organisjoner – har gjort bestemte tilstander og fenomener i verdenssamfunnet til sin primærnæring, er veien kort til å fremprovosere disse tilstander og fenomener i det skjulte, innenlands og utenlands.

Statminister Benjamin Netanyahu fremmer en korporativ-oligarkisk stat som lever på omgivende krig og terrorisme.

Statminister Benjamin Netanyahu fremmer en korporativ-oligarkisk stat som lever på
omgivende krig og terrorisme.

 

 

Kilder og ressurser

Denne artikkelen er i sin helhet basert på kapittel 21  (”Fredsinsentivet forsvinner: Israel som advarsel” i Naomi Kleins bok Sjokkdoktrinen: Katastrofe­kapitalismens fremmarsj (2007).

 

*****************************

Artikkelen over inngår i mitt temaprosjekt

Oligarkisk økonomi & politikk & historie.

**********************

 

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
50%
Opplysende
50%
Inne på noe
0%
Usikker
0%
Dårlig
0%
Om forfatter
Rolf Kenneth Myhre

Rolf Kenneth Myhre fullførte bibliotekarutdannelsen i 1990, og arbeidet så som selvstendig næringsdrivende i seks år med å etablere og reorganisere små fagbiblioteker og arkiver. Deretter arbeidet han som medisinsk forfatter i seks år, fire av dem ved Rikshospitalet. Siden 2003 har han som privat forskerforfatter arbeidet med fokus på: 1) Bevissthetsparadigmet, åndsvitenskap; 2) Menneskets tidligere og nåværende erfaringer med ET/UFO-relaterte emner; 3) Enkelte US-sentrerte oligarknettverk som siden 1940-tallet har prøvd å styre verdenssamfunnet i en totalitær retning. I 2008 vant han Kolofons manuskonkurranse for ”Alternativ litteratur” med boken «Åndsvitenskapelige visjoner». I februar 2013 utga han boken «Menneskets historie: Integrasjon av Velikovsky, Sitchin og ZetaTalk», og i august 2013 kom boken «ET/V-erfaringer 1947-2013». Hans forfatternavn er Rolf Kenneth Aristos.

23 kommentarer Bli med i diskusjonen

Bli med i diskusjonen

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *