Du leser nå
Israels politisk-økonomiske kursendringer 1993 og 2000

9 minutter lesetid



Israels politisk-økonomiske kursendringer 1993 og 2000

Yitzhak Rabin, Bill Clinton og Yasser Arafat signerte Oslo-avtalen 13. september 1993. Hva utløste de kommende kursendringer?

Oslo-avtalen som ble offisielt signert 13. september 1993 i Washington representerte et gjennom­­brudd i forhandlingene mellom PLO og Israel. Oslo-avtalen var imidlertid ingen avtale, bare en enighet om at en vanskelig fredsprosess skulle påbegynnes. Israels politiske høyreside var negativ til Oslo-avtalen allerede fra første dag, men hvilke andre faktorer har bidratt til at Israel siden da har ikke har fulgt opp Oslo-avtalens inten­sjoner? Naomi Klein belyser i et kapittel i Sjokkdoktrinen (2007) to faktorer som har fått lite oppmerk­somhet i media: 1) Etter Russlands konstitusjonelle krise i oktober 1993 flyttet over én million russiske jøder til Israel, hvilket gjorde Israel uavhengig av palestinsk arbeids­kraft; 2) Etter at Dot-com-boblen sprakk i 2000 investerte Israel mye av sin nasjonal­økonomi i utvikling av høy­teknologi innen antiterrorisme, overvåkning og våpen, hvilket erstattet det økonomiske fredsinsentivet med et økonomisk insentiv om at Israel og hele verden går inn i en endeløs og uvinnelig krig mot terror. En tredje faktor er Israels forvandling til en korporativ-oligarkisk stat de siste årene, der flertallet av befolkningen får stadig mindre politisk innflytelse.

Hele anmeldelsen av Sjokkdoktrinen: Del I // Del II // Del III // Del IV // Om Israel // Del V.

 

1993: Fredsavtale og begynnelsen på immigrasjonsbølge

Tidlig på 1990-tallet presenterte representanter for Israels næringsliv, som f.eks. daværende styre­leder for det israelske handelskammeret Dan Gillerman, langsiktige visjoner for at Israel kunne bli en oase av et frihandelssenter i Midt-Østen. På denne tiden var Israel og Palestina økonomisk avhengig av hverandre. Som Klein skriver: ”Omtrent 150.000 palestinere forlot sine hjem i Gaza og på Vestbredden hver dag og reiste til Israel for å feie gater og bygge veier, mens palestinske bønder og handelsfolk fylte opp lastebiler med varer og solgte dem i Israel og andre deler av de okkuperte områdene.” En fredsavtale mellom Israel og Palestina ville tjene begges økono­miske interesser. Som daværende utenriksminister Shimon Peres formulerte det: ”Vi søker ikke flaggfred, vi er interessert i markedsfred.” Oslo-avtalen – som ble offisielt signert 13. september 1993 i Washington under en seremoni ledet av president Bill Clinton – kunne ha blitt begynnelsen på en prosess mot ”markedsfred”. Men diverse begiven­heter forstyrret denne prosessen. Klein omtaler to faktorer:

 

”Den ene faktoren var tilstrømningen av russiske jøder, et direkte resultat av Russlands sjokkterapieksperiment… Ved en uheldig historisk tilfeldighet falt starten på Oslo-perioden sammen med den mest smertefulle fasen av Chicagoskole-eksperimentet i Russ­land. Håndtrykket på plenen uten­for Det hvite hus fant sted den 13. september 1993; nøyaktig tre uker senere sendte Jeltsin inn stridsvogner som satte fyr på parlaments­bygningen i Moskva, og beredte dermed grunnen for den mest brutale dose av økonomiske sjokk. I løpet av 1990-tallet forlot rundt regnet én million jøder det tidligere Sovjetunionen og flyttet til Israel. Innvandrere fra det tidligere Sovjetunionen i denne perioden utgjør nå mer enn 18 % av Israels totale jødiske befolkning. Det kan ikke under­strekes sterkt nok hva en så stor og rask befolknings­forflytning har hatt å si for et så lite land som Israel.»

 

Hvilken rolle de nye innvandrerne selv spilte, er langt fra klar. Mange av dem var fattige, og lot seg lokke til de nye bosetningene på de okkuperte områdene. Ariel-bosetningen på Vest­bredden er i dag et slags mini-Moskva med butikkskilt på både hebraisk og russisk. Halvparten av beboerne er nye innvandrere fra det tidligere Sovjetunionen. Men effekten av de nye innvandrere, hva Israels nasjonaløkonomi angikk, var at de erstattet det tidligere behovet for (og avhengighet til) palestinsk arbeidskraft. Og dermed forsvant det økonomiske freds­insentivet som lå bak Oslo-avtalen.

 

2000: Overgangen til ny økonomi

Klein skriver:

”På midten og slutten av 1990-tallet tok israelske selskaper den globale økonomien med storm, spesielt høyteknologifirmaer som spesialiserte seg på telekommunikasjon og netteknologi, og Tel Aviv og Haifa var iferd med å bli Midt-Østens svar på Silicon Valley. Da Dot-com-boblen var på toppen, utgjorde høyteknologien 15 % av Israels BNP og omtrent halvparten av eksporten. Det gjorde Israels økonomi til ”den mest høyteknologi­avhengige i verden”, ifølge Business Week – dobbelt så avhengig som USA…”

 

Da Dot-com-boblen kollapset i 2000/2001, ble Israels økonomi hardt rammet. Israels ledende selskaper måtte finne en ny nisje på det globale markedet. Myndig­hetene oppfordret teknologi­industrien til å utvide virksomheten fra informasjons- og kommunikasjonsteknologi til sikkerhet og overvåkning. De israelske forsvarsstyrkene spilte en sentral rolle i denne utvidelsen. Klein skriver:

 

”I denne perioden spilte de israelske forsvarsstyrkene en rolle som kunne sammenlignes med å være rugekasse for forretningsvirksomhet. Unge israelske soldater eksperimenterte med nettverk- og overvåkningssystemer under militærtjenesten og gjorde oppdagelsene om til forretninger når de vendte tilbake til det sivile liv. Det ble lansert en rekke nye foretak som spesialiserte seg på alt fra ”søk og finn”-datagraving til overvåknings­kameraer og personlighetsutredning av terrorister.

Da markedet for disse tjenestene og innretningene eksploderte i årene etter 11. september 2001, omfavnet den israelske stat en ny nasjonal økonomisk visjon: Dot-com-bølgens vekst skulle bli erstattet av oppsvinget innen nasjonal sikkerhet. Det var det fullendte ekteskap mellom haukene i Likud-partiet og deres radikale omfavnelse av Chicagoskolens økonomi, legmeliggjort av Sharons finansminister på den tiden, Benjamin Netanyahu, og Israels nye sentralbanksjef, Stanley Fischer, som hadde vært sjefsarkitekten bak IMFs sjokk­terapieventyr i Russland og Asia.

Den raske utvidelsen av den høy­teknologiske sikkerhetsøkonomien skapte en kraftig appetitt blant Israels velstående og innflytelsesrike bransjer på å oppgi freden til fordel for en uavbrutt og stadig ekspan­derende krig mot terror…”

 

Lignende analyser av Israels økonomi som dem Klein presenterer, kan man lese i en israelsk best­­selger av Dan Senor og Saul Singer som kom ut i 2009, Start-up Nation: The Story of Israel’s Economic Miracle.

 

2003- : Israels økonomiske mirakel

Israels økonomiske mirakel begynte i 2003. Klein skriver:

 

”Etter det ulykksalige krakket [i 2000/2001] presterte Israel nå bedre enn nesten alle vestlige økonomier. Mye av veksten kunne tilskrives landets listige posisjonering som et slags supermarked for nasjonal sikkerhetsteknologi. Det var et perfekt valg av tidspunkt. Styresmakter rundt omkring i verden var plutselig desperate etter hjelpemidler i jakten på terrorister, i tillegg til etterretningsekspertise om den arabiske verden. Under ledelse av Likud-partiet presenterte Israel seg som et utstillingsvindu for banebrytende nasjonale overvåknings­stater, og trakk veksler på flere tiår med erfaring og ekspertise når det gjaldt å bekjempe arabiske og muslimske trusler. Israels strategi overfor Nord-Amerika og Europa var enkel: Den krigen mot terror dere nå gir dere i kast med, har vi utkjempet fra vi ble født. La våre høyteknologiske firmaer og privatiserte spionselskaper vise dere hvordan det gjøres…

Landets eksport av forsvarsprodukter i 2006 nådde rekordhøye 3,4 milliarder (sammen­lignet med 1,6 milliarder i 1992), noe som gjorde Israel til verdens fjerde største våpen­handler, større enn Storbritannia… Israel har flere teknologiaksjer på NASDAC-børsen enn noe annet land – mange relatert til sikkerhetsbransjen – og har flere teknologi­patenter registrert i USA enn både Kina og India til sammen. Landets teknologi­sektor, som i store trekk er forbundet med sikkerhet, utgjør nå 60 % av all israelsk eksport. Det israelske eksport­instituttet (IEI) anslår at det finnes 350 storkonserner som selger israelske sikkerhetsprodukter i Israel, og i 2007 dukket det opp 30 nye selskaper…

 

Israel forvandles til oligarki

Klein skriver:

 

”Israels plutselige vekst etter 11. september [2001] har vært preget av en rask oppdeling av samfunnet i fattige og rike. Den gradvise økningen av sikkerheten er blitt fulgt opp av en bølge av privatiseringer og nedskjæringer i sosialomsorgen som praktisk talt har tilintet­gjort den økonomiske arven etter arbeidersionismen og skapt et utbrudd av en type sosial ulikhet som aldri før har eksistert i Israel. I 2007 levde 24,4 % israelere under fattigdoms­grensen, hvorav 35,3 % av alle barn (sammenlignet med 8 % tyve år tidligere).”

 

Ifølge en Forbes Israel-rapport fra 2006 eier tolv 12 familier ca. 60 % av den samlede markeds­verdien av alle israelske offentlige selskaper. Ifølge rapporten har disse tolv familiene gjennom sine komplekst organiserte forretningsimperier kontroll over Israels økonomi, de politiske lederne og media. I det siste tiåret har stadig flere kronikker i israelske media påpekt at Israel er på god vei til å bli eller allerede har blitt et oligarki. Noen få eksempler slike kronikker:

 

 

En korporativ-oligarkisk stat med økonomisk insentiv for omgivende krig og terrorisme

Klein skriver:

 

”Det israelske næringslivets endring i politisk retning har vært dramatisk. Den visjonen som fascinerer Tel Aviv-børsen i dag, er ikke lenger at Israel skal bli et lokalt handels­sentrum, men snarere et futuristisk fort som er istand til å overleve i et hav av fiender… Det israelske næringsliv har helt klart ingen grunn til å frykte krig lenger. I motsetning til 1993, da konflikt ble sett på som et hinder for veksten, gikk Tel Aviv-børsen opp i august 2006, samme måned som den ødeleggende krigen mot Libanon. I årets siste kvartal, som også omfattet den blodige eskaleringen på Vestbredden og i Gaza etter valget av Hamas, vokste Israels totale økonomi med nesten 8 % – mer enn tre ganger vekstraten til den amerikanske økonomien i den samme perioden.”

Oligarkisk politikk og økonomi tjener som kjent verken staten, nasjonaløkonomien eller befolkningen, den tjener primært oligarkenes egne interesser. Når oligarkisk politikk og økonomi på nasjonalt nivå – med kontroll over formidable, effektive og uetterrettelige etterretnings­organisjoner – har gjort bestemte tilstander og fenomener i verdenssamfunnet til sin primærnæring, er veien kort til å fremprovosere disse tilstander og fenomener i det skjulte, innenlands og utenlands.

Statminister Benjamin Netanyahu fremmer en korporativ-oligarkisk stat som lever på omgivende krig og terrorisme.

Statminister Benjamin Netanyahu fremmer en korporativ-oligarkisk stat som lever på
omgivende krig og terrorisme.

 

 

Kilder og ressurser

Denne artikkelen er i sin helhet basert på kapittel 21  (”Fredsinsentivet forsvinner: Israel som advarsel” i Naomi Kleins bok Sjokkdoktrinen: Katastrofe­kapitalismens fremmarsj (2007).

 

*****************************

Artikkelen over inngår i mitt temaprosjekt

Oligarkisk økonomi & politikk & historie.

**********************

 

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
50%
Opplysende
50%
Inne på noe
0%
Usikker
0%
Dårlig
0%
Om forfatter
Rolf Kenneth Myhre
Rolf Kenneth Myhre fullførte bibliotekarutdannelsen i 1990, og arbeidet så som selvstendig næringsdrivende i seks år med å etablere og reorganisere små fagbiblioteker og arkiver. Deretter arbeidet han som medisinsk forfatter i seks år, fire av dem ved Rikshospitalet. Siden 2003 har han som privat forskerforfatter arbeidet med fokus på: 1) Bevissthetsparadigmet, åndsvitenskap; 2) Menneskets tidligere og nåværende erfaringer med ET/UFO-relaterte emner; 3) Enkelte US-sentrerte oligarknettverk som siden 1940-tallet har prøvd å styre verdenssamfunnet i en totalitær retning. I 2008 vant han Kolofons manuskonkurranse for ”Alternativ litteratur” med boken "Åndsvitenskapelige visjoner". I februar 2013 utga han boken "Menneskets historie: Integrasjon av Velikovsky, Sitchin og ZetaTalk", og i august 2013 kom boken "ET/V-erfaringer 1947-2013". Hans forfatternavn er Rolf Kenneth Aristos.

23
Kommentarer

avatar
9 Comment threads
14 Thread replies
0 Followers
 
Most reacted comment
Hottest comment thread
10 Comment authors
SeitasisRussia TodayLeifRinoRabalderBalle Clorin Recent comment authors
Nyeste Eldste
Jens
Abonnent
Jens

RKM: videreformidling av andres artikler/bøker er en ting, mens diskusjon, tolkning og konsklusjon er en annen og mer nyttig sak. I artikkelen din savner jeg hva du egentlig vil med denne artikkelen.

Du skriver: «En korporativ-oligarkisk stat med økonomisk insentiv for omgivende krig og terrorisme». Er det ikke bedre å skrive forståelig norsk når man først skal videreformidle andres tunge språkbruk?

Israel med sitt lille land er mot alle odds blitt en militærmakt som kan motstå hele araberverdenen. De er verdensledende innen økonomi, teknologi og jordbruk. De har hatt 2.5% av alle nobelpriser så langt, og det er jo ganske eksepsjonelt når man ser på deres relativt begrensede befolkning. At de har lykkes med å få ørkenenen til å blomstre og er sine naboer fullstendig overlegne på så godt som alle områder har bidratt til misunnelse og hat – ikke bare blandt deres semittiske brødre araberene. Det mest interessante her er egentlig spørsmålet om hvorfor jødene er blitt forfulgt siden tidenes morgen, og at de i dag står sentralt i så godt som alt av konspirasjonsteorier.

kjemisk
Abonnent
kjemisk

Jens
De er ikke blitt noen millitærmakt mot alle odds. Det er USA som sørger for at de er har vært og fortsatt er en millitærmakt. Men kan forstå bakgrunnen til det: Hadde de ikke hatt USA i ryggen så hadde ikke staten overlevd der midt i løvens hule.

De har et moderne vanningssystem og agrikultur. Men fakta er at det er land som var og mye lengre fram enn Israel i så måte. Libya for eksempel hadde et uhyre avansert og effektivt vanningssystem i ørkenen som langt overgikk Israels. Men dette ble herpet av de norske F-16-pilotene under natos angrep på landet. Per dags dato vet jeg ikke tilstanden på anlegget.

Teknologisk sett er de ikke kommet lengre enn andre land, kanskje unntatt hvis man har i mente at amerikanske forskninsinstitutt har etablert seg der, og at de har store økonomiske fordeler av etableringen(f.eks. Microsoft). Dette har bidratt til enorm industri og forholdsvis mange høyt utdannede. Hadde man satset like mye i et hvilke som helst annet land, hadde man kanskje hatt like høy prosentandel nobelsprisvinnere? Dessuten nyter de fordeler av forskning med midler fra USA. Israelske studenter har også store fordeler ved at de har nærmest fribillett til alle prestisje-universiteter i USA med lønn og store stipender, også mange middelmådige studenter.
Det er i hovedsak propaganda fra kristensionistiske miljø som utbasunerer at Israel er et mirakel, noe det ikke er hvis man undersøker dette uhildet.
Så amerikanske dollars, science og våpen er viagra for dette samfunnet, og nødvendig for at det skal holdes oppe.

Hilsen Ante Semittessen :)

En mann med åpenbar agenda
Abonnent

Israel er nr 1 i verden på elektronisk overvåkningsutstyr. Selv den fientlige norske stat (pumper penger inn i Hamas og Hizbolla) kjøper overvåkningsutstyr fra Israel.

Rolf Kenneth Myhre
Anonym

Jens,
Konteksten for min artikkel er at jeg i lengre tid har arbeidet med en anmeldelse av Naomi Kleins bok ”Sjokkdoktrinen” (2007). I går begynte jeg for første gang å lese kapittel 21, som omhandlet Oslo-avtalen og hvorfor den ikke hadde blitt fulgt bedre opp. Jeg ble derfor overrasket over at NRK begynte å omtale akkurat det jeg leste om, for i går hadde det gått tyve år siden Oslo-avtalen ble signert. Terje Rød-Larsen og Jan Egeland ble intervjuet i Dagsnytt 18, og de burde jo være verdensmestre på dette emnet.

Jeg ble overrasket over at Naomi Klein for seks år siden belyste interessante perspektiver som fortsatt er fraværende i norske media, og som verken Rød-Larsen eller Egeland nevnte med ett ord. Da kapittel 21 ikke passer helt inn i min kommende anmeldelse av boken, hvorfor ikke lage et kjapt sammendrag av kapittelet som kan bli en kort NyS-artikkel? Tenkte jeg. Og gjorde nettopp det.

Det er forståelig at noen prøver å finne underliggende motiver og intensjoner med artikkelen…

Jens skriver: ”Det mest interessante her er egentlig spørsmålet om hvorfor jødene er blitt forfulgt siden tidenes morgen, og at de i dag står sentralt i så godt som alt av konspirasjonsteorier.” Hva Jens og andre finner ”mest interessant” er ikke nødvendigvis det jeg selv finner ”mest interessant” eller verdt å skrive om.

Min artikkel handler ikke om jøder, den handler ikke om ideologi eller religion, den handler ikke om kampen mellom «det gode og det onde», den prøver heller ikke å gi en evaluering av Israel som helhet. Min artikkels beskjedne emne er oppsummert i tittelen.

Jens
Abonnent
Jens

Oslo-avtalen ble aldri fulgt opp av araberne. For dem handlet det kun midlertidige kompromisser for å oppnå det som for dem var og er den endelige løsningen; at Israel skal opphøre å eksistere. For dem som vet eller ønsker å vite hva dette dreier seg om så er set at ifølge islam så er alle vantroende dhimmi, og de skal omvendes eller dø. For Israel handlet dette om hvor mange inrømmelser og hvor mye land de skulle ofre for en fred de aldri fikk, og aldri vil få på grunn av det grunnleggende fanatisk religiøs forakt. Alle fredsforhandlinger er kun et spill fra begge parter, og Israel har jo aelvfølgelig forstått at deres eksistens er basert på militær overlegenhet. Hvis det var ekspansjon som var deres mål ville de ikke ha gitt tilbake noen av de landområder de tok i forsvarskriger mot en samlet araberverden.

Rabalder
Abonnent
Rabalder

Jeg merker meg spesielt en ting i artikkelen. at Stanley Fischer var sentralbanksjef i Israel og hadde tidligere vert «sjefsarkitekten » bak IMF’s økonomiske sjokkterapi for Russland og Asia. Og at i løpet av 90 årene flyttet ca en million jøder fra tidligere Sovjet til Israel. Hvorfor var det så mange såkalte Jøder i Sovjet? Dette syns jeg Juri Lina beskriver godt i boken .Under the sign of the Scorpion. Han beskriver hvordan vestlige bankerser de fleste såkalte jøder, kazarer som finansierte bolsjevikrevolusjonen Og at bolsjevikene var egentlig for det meste fattige kazarer og ikke ekte Jøder.Og at det stort sett er kazarer som har flyttet til Israel etter 1948 da Israel ble opprettet. Det var rike bankfolk, såkalte jøder kazarer som skjøv sine egen rase fora seg for å robbe det tidligere Russland og så skape Sovjet og nå bruker samme metode i midtøsten. De såkalte Jødene, som jeg mener ikke kan bevise at de stammer fra Israel, har blitt lurt til å flytte til Israel, der det bodde palestinere. Alt sammen for å skape splitt og hersk i Midtøsten for til syvende og sist ta over naturresursene der. I følge William Guy Carr i boken » Pawns in the game» har geologer for lang tid tilbake visst om enorme naturresurser i Israel. Vi har ikke lov å glemme at det for bare 65 r siden var Palestinere som bodde der Isreal ble opprettet. Og atpalestnerne nå er blitt skviset ut i hjørnene og ikke får vere noen steder mer.
Jeg har vanskelig for å tro at staten Israel ville blitt opprettet akkurat der hvis det ikke var for naturresursene i Midtøsten.

Jens
Abonnent
Jens

Ikke ekte jøder skriver du? Hverken jeg eller deg vet hvem som er «ekte» jøder, og jeg synes kanskje det er best om jødene i den jødiske stat vurderer og avgjør hvem som er jøde eller ei. Her på berget er nok riktig mange som kaller seg nordmenn, men som du vil diskvalifisere med dine definisjoner. Eller er det slik at vil ha særegne krav til hvem som skal kunne kalles jøder?
Palestinere er vel strengt tatt en betegnelse på de som bebodde området Palestina, og det var jo både arabere, jøder, drusere, syrere og en hel rekke andre folkeslag. De som i dag kalles palestinere er jo semitter, eller mer presist arabere. Myten om et eget palestinsk folkeslag lever i beste velgående, men dette er jo ren politikk, og har ikke noen forankring i historiske fakta.
At det strømmer jøder til Israel fra alle verdensdeler har jo sin årsak i både forfølgelse og det faktum at de ønskes velkommen til det landet de anser å være sitt opphav. Flyktningestrømmen ved opprettelser av Israel og det påfølgende arabiske angrep var minst like stor fra araberverdenen til Israel som den arabiske flyktningestrømmen fra den jødiske staten. Den store forskjellen lå I at jøder ble ønsket velkomne «hjem», mens de arabiske flyktningene ble holdt som gisler i flyktningeleire opprettet av sine egne – de brukes den da i dag som politiske gisler i en gordisk konflikt uten ende.

Valgeir
Abonnent
Valgeir

Filmen Relentless på youtube forteller veldig greit om hvordan Yassir og «palestinerne» forlot oslo avtalen. Om den bare hadde vært sett av flere her i Norge så hadde ikke Nrk folk kunnet kunne snakke som om osloavtalen fortsatt er noe som kanskje kan gå i oppfyllelse. Mange mener at nobelprisen til Yasser Arafat er den verste tabben som nobel instituttet har foretatt. Kanskje det, men vi har sett at nobelprisen også brukes som gulrot for å iverksette endringer til fred. Og da kan man si at det var verdt å gi prisen til Arafat, fordi da har vi prøvd ! Og om man da setter seg inn i deres handlinger i ettertid vil flere skjønne hvilket narrespill våre egne politikere har vært med på å iscenesette.
Relentless http://www.youtube.com/watch?v=Iry6EaJnS20

På den isralske side er det også liten vilje til fred. Zionismen lever i beste velgående og det har da vært gjort ideologiske nyvinninger siden Theodor Herzl. Forut for oslo avtalen, beregnet for åttitallet, men fortsatt ikke gjennomført, og derved sikkert gyldig om ikke andre planer har vist seg å være bedre er «Oded Yinon Planen». Denne inkluderer ideen og kartet over «the greater Israel» som er en massiv provokasjon.
http://www.globalresearch.ca/greater-israel-the-zionist-plan-for-the-middle-east/5324815

Men forøvrig har motviljen blant politikere og andre samfunnsengasjerte til å sette seg nok inn i Islam og Judaisme vært grunnlaget for å innbille seg så langt inn i delirium at der kan bli noe fred i M.Ø. før en av partene i konflikten er utslettet. Dette skille mellom religion og politikk som nå er totalgjennomført i verdens liberalistiske parlamentarisme sørger for at det religiøse beveggrunnlaget får fritt spillerom ettersom de ikke engang blir kommentert, og langt mindre kritisert. Dette benytter begge partene seg av.

Balle Clorin
Anonym
Balle Clorin

Gatekeepers, israelsk dokumenter om Shin Bet, og hva sentrale personer har gjort og mener om løsningen med palestinerne: http://tv.nrk.no/program/koid28005609/gatekeepers-israels-voktere

Rabalder
Abonnent
Rabalder

Noen som så programmet om Israel på NRK2 i går kveld 15.sept. Man ser ikke mye til noe jordbruksarealer på disse programmene. Man kan lure på hva de lever av der i nybyggerområdene hvor de går inn og ut av huller i murene og vokter på hverandre. Det ser ikke akkurat til å være noen bærekraftig økonomi og samfunn. Jeg la merke til holdningen fra Jødiske nybyggere som uttalte:
» Vi har jo også følelser. Vi vil jo helst fortrenge alle palestinerne isteden for å drepe de alle sammen.»

Rabalder
Abonnent
Rabalder

Grunnen til at alle såkalte jøder er så velkommen uansett antall er vel fordi de passer godt inn i oligarkenes behov for kanonføde og mot araberverden. Det er mye billig krigsmateriell i fattigfolk. Passer godt inn i den oligarkiske korporative krigsnasjonen

Jens
Abonnent
Jens

Slike tullete kommentarer bør strykes. Greit nok at du ikke liker Israel/jøder, men du bør legge argumentasjonen din på et nivå som viser at du ønsker å føre en saklig debatt

Russia Today
Abonnent
Russia Today

israhell er en misdannelse subsidiert av vesten
som forpost til erobring av midt-østens naturressurser.
Vesten lever etter prinsippet: «først skal vi spise opp ditt,
så skal vi spise hver sitt».
Det var vestlige land igjen som ga dekning til israhells atomvåpen og sørget for fritak fra undertegnelse av atom-ikke-spredningsavtale:
http://21stcenturywire.com/2013/09/23/51-un-countries-vote-to-keep-israels-nuclear-arsenal-hidden-from-public-view/

Seitasis
Abonnent
Seitasis

Jeg tror vi må se på de regeliøse holdningerne (m.m) blandt topp politikerne og kartlegge deres bias, kun da kan vi prediktere deres adferd, som er langt unna medianen i folkegruppen de representerer, hvis ikke medfører det en stigmatisering av en mengde uskyldige, noe jeg ikke liker.

Russia Today
Abonnent
Russia Today

er ikke den «uskyldige» folkegruppen som legitimerer de folkevalgtes ugjerninger så lenge disse ugjerningene ganger folkegruppen?
Men å dele ansvar med topp-politikere – nei, takk.
Er ikke dette en dobbelmoral som styrer verden til kaos?
det var riktig sagt: SOM DERE, SÅ OVER DERE.

Rabalder
Abonnent
Rabalder

Jeg skrev akkurat det jeg tror er tilfelle. At de fattige innvandrerne blir utnyttet, skjøvet foran i den risikable fortrengingen av palestinerne. Det er akkurat så kynisk verden er tror jeg. Og jeg mener det er god grunn for å tro det, og da er det viktig å si det.