/

Federal Reserve 100 år og USA bankerott

7.3K visninger
20 minutter lesetid
33

Det var i 1913 at verdens aller mektigste oligarker gjennom sine representanter lyktes i å erobre USA politisk og økonomisk gjennom: a) Grunnlovstillegget om føderal inntekts­skatt, b) lov­bestemmelsen om at ”filantropiske” stiftelser skal slippe å betale inntektsskatt, og c) dannelsen av sentral­banken Federal Reserve. Samme år ble The Rockefeller Foundation dannet som en skattefri filantropisk stiftelse. 100 år senere er USA bankerott, markedsøkonomien har spilt fallitt, og den oligarkiske verdens­orden står sterkere enn noen gang tidligere i historien.

 

Innhold:

  1. Oligarkisk forspill
  2. Det ultimate kuppet: Federal Reserve
  3. Hvordan FRS fungerer
  4. Kritikk av FRS
  5. Noen kjente uttalelser om FRS
  6. Grunnlovstillegget om føderal inntektsskatt
  7. Loven om skattefrie filantropiske stiftelser
  8. Også Norge er del av det gjeldsbaserte pengesystem

 

 

1) Oligarkisk forspill

Kampen mellom de krefter som kjempet for et lovbasert kontra et gjeldsbasert pengesystem i England og i USA i perioden fra 1690-tallet og frem til 1900, har blitt grovskissert i min artikkel The Secret of Oz: Dokumentar om det gjeldsbaserte pengesystemet (NyS, 2013). Denne kampen som pågikk i 200 år var opptakten til oligarkenes aller største kupp, dannelsen av Federal Reserve i 1913.

 

Bank/finans-eliten i USA og i England sto samlet om å ville gjeninnføre gullstandarden i USA, hvilket de oppnådde ved at Kongressen i 1873 vedtok Coinage Act of 1873, som så ble fulgt opp i 1875 gjennom vedtaket av Specie Payment Resumption Act. Gjen­innføringen av gullstandarden ga eliten kontroll over pengdemengden. F. William Engdahl har i sin bok Gods of Money: Wall Street and the Death of the American Century (2009) gitt en beskrivelse av hvordan oligarkenes makt i USA ble sterkt konsen­trert fra 1870-tallet og utover.

 

Oligarkklassen ble ledet av av to finansielle giganter: John Pierpont Morgan Sr. (1837-1913) og John D. Rockefeller Sr. (1839-1937). Begge hadde én sønn med likelydende navn, som overtok deres enorme formuer og internasjonale virksomhet: John Pierpont Morgan, Jr. (1867-1943) og John D. Rockefeller, Jr. (1874-1960). Mens den nære forbindelsen mellom Morgan-dynastiet og den engelske grenen av Rothschild-dynastiet er godt dokumentert, er forbindelsen mellom Rockefeller-dynastiet og Rothschild-dynastiet mer spekulativt. Morgan Sr. var den første i USA som etablerte et selskap med en verdi over 1 milliard dollar, U.S. Steel; mens Rockefeller Sr. var den første som etablerte et større multinasjonalt selskap, Standard Oil.

John D. Rockefeller Sr. og Jr.
John D. Rockefeller Sr. og Jr.

 

John Pierpont Morgan Sr. og Jr.
John Pierpont Morgan Sr. og Jr.

 

Engdahl (2009, kap. 2) skriver:

”Den frembrytende kasten av US-oligarker draperte seg selv i retorikken av et ameri­kansk demokrati. De fostret omhyggelig myten om ’robust individualisme’ og ’fri foretak­somhet’ for å rettferdiggjøre deres enorme gevinster og dekke over deres bedragerske opphav.

 

På slutten av 1890-tallet hadde Morgan og Rockefeller blitt kolossene innen en stadig mektigere pengetrust som kontrollerte amerikansk industri og myndighetenes politikk. Det var lite rom for prakti­sering av demokrati i deres verden. Makt var deres handelsvare. Dette var dannelsen av et amerikansk aristokrati av blod og penger, like elitært og eksklusivt som adelen i Storbritannia, Tyskland eller Frankrike – til tross for grunnlovs­forbudet om en adel i USA. Dette var et oligarki, et plutokrati, i enhver betydning av ordet: Et styre av de rikeste, som tjener seg selv og sine egne interesser.

Rundt 60 familier – navn som Rockefeller, Morgan, Dodge, Mellon, Pratt, Harkness, Whitney, Duke, Harrimann, Carnegie, Vanderbilt, DuPont, Guggenheim, Astor, Lehman, Warburg, Taft, Huntington, Baruch og Rosenwald – dannet et intimt nettverk av pluto­kratisk formuenhet som manipulerte, bestakk og bøllet seg frem til kontroll over USAs skjebne. Ved begynnelsen av 1900-tallet hadde ca. 60 ultra-rike familier – gjennom ekteskap mellom dynastiene og ved å være aksjonærer i de samme selskapene – vunnet kontroll over USAs industri og bankinstitusjoner.”

 

Bankpanikken 1907. I 1907 utga Paul M. Warburg (1868-1932) – som da arbeidet for den mektige investeringsbanken Kuhn, Loeb & Co. – to pamfletter: Defects and Needs of Our Banking System og A Plan for A Modified Central Bank. Her skisserte han forskjellige tiltak som etter hans mening kunne forhindre bankpanikker. Jacob Schiff – direktør for samme investeringsbank og den fremste jødiske lederen fra 1880 til 1920 – fulgte opp med å holde en tale for New York Chamber of Commerce der han kom med følgende advarsel:

”Hvis vi ikke har en sentralbank med adekvat kontroll over kredittressurser, kommer vi til å oppleve den alvorligste og mest omfattende pengepanikk i landets historie.”

 

I oktober 1907 slo bankpanikken til med full kraft. USA befant seg plutselig i sentrum av enda en finansiell krise som etter alle kriterier var regissert, med staten og befolkningen som taperne (Wiki: Panic of 1907).

 

Jekyll Island-konferansen 1910. Jekyll Island utenfor kysten av Georgia er en øy som en eksklusiv gruppe av mangemillionærer sammen hadde kjøpt og hvor de hadde satt opp herskapshus hvor de kunne tilbringe vinterferien. Morgan Sr. hadde i november 1910 lånt bort denne øyen for to uker til åtte bank- og finansmenn; selv kunne han ikke komme. De åtte personene representerte en betydelig prosentandel av verdens formue. Konferansen var overmåte hemmelig. Hvis de ble oppdaget og ble spurt om hva de gjorde der, hadde de avtalt at de skulle si at de var på andejakt. Hva slags ’ender’ de skulle jakte på, var en annen sak. Én av dem som var der, Frank A. Vanderlip, beskrev flere år senere det ultra-hemmelige oppholdet på Jekyll Island:

 

”Jeg var virkelig hemmelighetsfull, så fordekt som noen konspiratør kunne være… Oppdagelse, visste vi, måtte simpelthen ikke skje, for da ville all vår investerte tid og anstrengelser være bortkastet. Hvis det ble avslørt at vår spesielle gruppe hadde kommet sammen og skrevet et forslag til banklov, ville det forslaget ikke ha en sjanse til å passere gjennom Kongressen.”

 

De som deltok på konferansen var:

 

  1. Nelson W. Aldrich (1841-1915), datidens mektigste senator. Han var kjent som ”the General Manager of the Nation”. Han var korrupt og hadde ved sin død en personlig formue på 12 millioner dollar. Hans datter hadde i 1901 giftet seg med John D. Rocke­feller Jr. (1874-1960), bryllupet var en større sosial begivenhet som forente kapital og politikk.
  2. Aldrich’ private sekretær Arthur Shelton.
  3. Paul M. Warburg.
  4. A. Piatt Andrew, professor i økonomi 1901-09 og kontorsjef ved Skatte­departementet 1910-12.
  5. Frank A. Vanderlip (1864-1937), president for National City Bank.
  6. Henry Pomeroy Davison (1867-1922), seniorpartner i banken J. P. Morgan & Co.
  7. Charles D. Norton, president i den Morgan-dominerte First National City Bank of New York.
  8. Benjamin Strong, Jr. (1872-1928), som representerte Morgan og var vise­president for bank­­organisasjonen Bankers Trust New York Corporation.

Jekyll Island-kabalen visste hva de ville ha: En privateid og privatstyrt sentralbank som ville forankre for alltid det gjeldsbaserte pengesystemet i USA. De visste også hva som måtte til for å få lovforslaget gjennom Kongressen. Mens Aldrich følte seg som konferansens leder, var Warburg mester­hjernen som designet Federal Reserve System (FRS). Han var den eneste som hadde direkte erfaring med funksjonene til forskjellige sentralbanker i Europa. Det var hans idé at sentralbanken ikke måtte ha ordene ”sentralbank” eller ”nasjonalbank” i navnet. FRS skulle også gi inntrykk av en desentralisert sentralbank, gjennom tolv regionale Federal Reserve-banker.

 

Aldrich så til at den ferdige planen, som også ble kalt Aldrich-planen, hadde en form som gjorde at den ville bli godtatt av Kongressen. Da planen ble lagt frem for Kongressen, sto ingen av navnene på deltakerne fra Jekyll Island-konferansen oppført. I stedet sto oppført navnene på deltakerne av en komité, ledet av Aldrich, som noen år tidligere hadde fått en gratistur til Europa for å studere et par europeiske sentralbanker. Disse medlemmene hadde ikke hatt det minste med Aldrich-planen å gjøre.

 

Presidentvalget 1912. Et gedigent propaganda-apparat som inkluderte tre universiteter ble satt i sving for å gjøre Aldrich-planen populær blant politikerne og folket. Ett av disse var University of Chicago. Dette var sponset av Rockefeller, og var hoved­kvarteret for utvikling av økonomiske teorier som tjente oligarkene. Woodrow Wilson, guvernør av New Jersey og tidligere president ved Princeton University, ble satt opp som talsperson for Aldrich-planen. Under bankpanikken i 1907 hadde Wilson erklært:

”Alle disse problemene kunne ha vært unngått dersom vi hadde oppnevnt en komité på 6-7 uselviske menn som J.P. Morgan til å seg av affærene i vårt land”.

 

Woodrow Wilson ble overtalt til å stille som presidentkandidat for Demokratene. De to andre kandidatene var begge republikanere: Tidligere president Theodore Roosevelt og daværende president William Howard Taft. I praksis spilte det ingen rolle om en Demokrat eller Republikaner vant presidentvalget, for begge partiene hadde erklært i deres plattform at de ville fremme et lovforslag om monetær reform. Republikanerne kalte lov­forslaget for Aldrich-planen, mens Demokratene kalte lovforslaget for the Federal Reserve Act. Ingen av partiene brydde seg med å informere befolkningen om at de to lovforslagene var nærmest identiske med unntak av navnet. Toppsjefene i Kuhn, Loeb & Co. støttet finansielt alle tre kandidatene, for å være på den sikre siden. Wilson vant valget med 42 % av stemmene, mens Roosevelt fikk 27 %, Taft 23 % og Debs 6 %.

 

2) Det ultimate kuppet: Federal Reserve

Den 3. februar 1913 ble Grunnlovstillegg nr. 16 ratifisert, som gir Kongressen rett til å innføre føderal inntektsskatt. Den 4. mars 1913 ble Woodrow Wilson innsatt som president. I 1913 var en av hans største oppgaver å finne en mellomposisjon i striden om etableringen av en sentralbank. Demokratene hadde en mektig venstreving, ledet av William Jennings Bryan, som kjempet mot Aldrich-planen. De mente at staten selv skulle kunne utstede penger, fremfor å måtte ta opp lån fra det private marked. Den endelige planen ble stemt igjennom rett før julaften 1913. I Representantenes hus den 22. desember 1913 stemte 298 ja til lovforslaget om sentralbank, 60 stemte nei. I Senatet dagen etter stemte 43 ja til lovforslaget, 25 stemte nei. President Woodrow Wilson signerte lovforslaget samme dag.

 

Charles A. Lindbergh, medlem av Kongressen og mest kjent som faren til den berømte flyveren ved samme navn, var en av dem som fullt ut erkjente hvilken enorm tragedie som ville ramme nasjonen med Woodrow Wilsons underskrift. Han uttalte den samme dagen:

 

“Denne [Federal Reserve-loven] etablerer den mest gigantiske trust i verden. Når presi­denten signerer dette lovforslaget, vil den usynlige regjering som representerer penge­makten bli legalisert… Tidenes verste lovgivningsforbrytelse blir begått gjennom dette bank- og valutaforslaget.”

 

Lindbergh hadde tidligere samme år skrevet en 130-siders bok om saken, Banking and Currency and the Money Trust.

 

Den 16. november 1914 åpnet Federal Reserve for business gjennom sine tolv regionalbanker.

 

3) Hvordan FRS fungerer

FRS beskrives som en ”uavhengig og selvstyrt institusjon innenfor det føderale stats­apparatet” (Wiki: Federal Reserve). FRS beskrives også som en hybridløsning mellom å være bank/finans-markedsstyrt og politisk styrt.

 

FRS består av et administrativt styre, Federal Reserve Board of Governors, samt tolv regionale banker som er tilknyttet ca. 3.400 lokale medlemsbanker (private forretnings­banker). FRS-styret har forpliktelser i to retninger: Overfor Kongressen og overfor de tolv regional­bankene. FRS-styret inkluderer finansministeren og riksrevisoren. FRS-styret har historisk sett hatt lite kontroll over de tolv regionale bankene, som for det meste utformer deres egen politikk samt pleier å følge etter Federal Reserve Bank of New York.

 

Ellen Hodgson Brown nevner i sin bok Web of Debt den mulighet at FRS-styret også kan motta føringer fra ”sentralbankenes egen bank”, the Bank for International Settlements (BIS). Dette er en internasjonal organisasjon dannet i 1930, med hovedkvarter i Basel, Sveits. Edward Jay Epstein fikk i 1983 publisert en artikkel i Harper’s, Ruling the World of Money. Hvis vi for et øyeblikk skal hengi oss til konspirasjons­påstander, så ifølge web-basen ZetaTalk er det i Sveits at det fullstendig ukjente overhodet i Rothschild-dynastiet holder til. Se notatet ZetaTalk quotations about the unknown Rothschild ”Puppet Master”.

FRS: Organisasjonskart
FRS: Organisasjonskart

 

 

På spørsmålet om hvem som eier FRS, vil det korteste svaret være: Hver av de tolv regional­bankene eies av hver sine lokale medlemsbanker gjennom kjøp av aksje­andeler; og medlems­bankene eies igjen av sine aksjonærer, som kan være amerikanske statsborgere så vel som utlendinger. Medlemsbankene kan verken tape eller tjene penger på sine aksjeandeler, da disse ikke kan omsettes på markedet. Aksjene gir medlemsbankene 6 % avkastning pr. år samt rett til å stemme over hvem som skal sitte i regionalbankens styre. Som Ellen Hodgson Brown påpeker i sin bok Web of Debt:

”I ordinært språk, et selskap med en aksjebeholdning som er 100 % privateid og som garan­­terer 6 % avkastning pr. år, er et privat for-profitt selskap.”

 

Federal Reserve Bank of New York holder majoriteten av aksjer i FRS, 53 %. Denne regional­bankens største aksjonærer er de største forretningsbankene i distriktet New York. I 1997 var de tre største medlemsbankene Chase Manhattan Bank, Citibank, og Morgan Guaranty Trust Company. I år 2000 fusjonerte JP Morgan & Co. (forbundet til House of Morgan) og Chase Manhattan (Rockefellers bank) til å bli JPMorgan Chase, som i dag er USAs største bank og verdens nest største bank med sum aktiva på 2.509 billioner dollar.

 

Illusjonene rundt the Federal Reserve begynner allerede med navnet. Institusjonen er ikke føderal, og den har heller ingen reserver. Bare et lovbasert pengesystem muliggjør en føderal sentralbank. Et gjeldsbasert pengesystem ekskluderer en føderal sentralbank. Et gjeldsbasert pengesystem med en føderal sentralbank er en selvmotsigelse, en absurditet, hva George Orwell i sin roman 1984 ville ha kalt Doublethink.

 

Kongressmedlem Wright Patman ønsket å undersøke nærmere hva Federal Reserve’s ”reserver” besto i, og besøkte to av regionalbankene. Her ble han vist inn i velv som inneholdt enorme bunker av statskasseveksler og statsobligasjoner. Papirpenger hadde de nesten ikke noe av. Patman var forfatteren av en 144-siders subkomité-rapport, A Primer on Money (1964), der han skrev:

 

”Pengene eksisterer faktisk ikke og har aldri eksistert. Det vi kaller ’pengereserver’ er ikke noe annet enn bokført kreditt i hovedbøkene til Federal Reserve-bankene. Disse kredittene skapes av Federal Reserve-bankene selv og sluses så gjennom banksystemet.”

 

 

Når staten låner kredittpenger fra Federal Reserve regionalbanker, skaper bankene disse kredittpengene ut av intet ved å skrive ut en sjekk. Men da kan jo staten like godt selv skape disse kredittpengene ved et fingerknips, og spare seg for både gjeld og renter! Den samme pengeskapelse skjer når private aktører låner fra banker. Banken skaper penger ut av intet ved å overføre kredittpenger til lånerens konto.

 

Det er denne pengeskapelsen som kalles Fraksjonert bank­reserve­­systemet der bankene bare har kapitaldekning på 8 % av bankens utlån (Wiki: Fractional Reserve Banking). De øvrige 92 % er kredittpenger ”skapt ut av intet”. Bankinnskudd skaper ikke penger.

 

 

4) Kritikk av FRS

Kritikk av FRS dekker mange forskjellige emner og kommer fra mange hold: Velrennomerte økonomer, etablerte politikere og konspira­sjons­forfattere (se Wiki-artikkelen Criticism of the Federal Reserve). Noen ønsker å reformere FRS, andre ønsker å avskaffe det. Her nevnes kort noe av det kritikken har gått på.

 

a) Federal Reserve Bank of New York har med sine 53 % av aksjebeholdningen i FRS uforholds­messig stor innflytelse. Eustace Mullins (1991, kap. 4) brukte dette som argument for at FRS bare formelt men ikke reelt er føderal i form av de tolv regionalbankene.

 

b) Økonomen Milton Friedman (1912-2006) hevdet at Federal Reserve var ansvarlig eller med­ansvarlig for den store depresjonen som begynte den 29. oktober 1929, og forverret depresjonen gjennom sin økonomiske politikk. Ben Bernanke, USAs sentralbanksjef siden 2006, har ved to anledninger hevdet at Federal Reserve i hvert fall gjorde seg skyldig i å forverre depresjonen. Se WND (19. mars 2008): Bernanke: Federal Reserve caused Great Depression.

 

c) The Federal Reserve har ikke klart å forhindre inflasjonen, til tross for at det ligger i deres mandat å holde prisnivået stabilt. Inflasjon går særlig utover arbeiderne når deres lønninger ikke øker i takt med prisstigningen, hvilket reduserer deres kjøpekraft eller disponible reallønn. Milton Friedman hevdet at Federal Reserve forårsaket den høye inflasjonen på 1970-tallet. Politikere som Ron Paul og Ralph Nader har kritisert Federal Reserve for å skape inflasjon og være for lite bekymret for konsekvensene dette har for arbeiderklassen.

 

d) En gjenganger i kritikken av FRS er at institusjonen er for hemmelighetsfull, for lite transparent. Kongressen og folket burde ha bedre adgang til deres regnskaper. Sommeren 2009 hardnet denne kritikken til da kongressmedlem Alan Grayson i en kongresshøring spurte Elizabeth Coleman, sjefsinspektør av Federal Reserve, om hva hun hadde foretatt seg ang. de flere billioner (am.: trillion) dollar som er meldt savnet ved FRS. Se Examiner.com (22. mai 2009): Federal Reserve Inspector General hedges on trillions missing in Congressional hearing. Coleman virket forvirret, og var ikke en gang sikker på om det var hennes oppgave eller ansvar å finne ut av dette! Politikeren Ron Paul har prøvd å samle politisk støtte for et lovforslag om at Kongressen skal ha tilgang til FRS’ regnskaper. Se US News (24. juni 2009): Exclusive Conversation With Ron Paul: The Future Of The Federal Reserve.

 

Illustrasjon av David Dees
Illustrasjon av David Dees

 

 

5) Noen kjente uttalelser om Federal Reserve

a) Kongressmedlem Louis Thomas McFadden (1876-1936) holdt den 10. juni 1932 en minne­verdig tale der han hevdet at FRS i praksis er styrt av Wall Street-interesser samt var ansvarlig for den store depresjonen (online). Han hevdet også at Wall Street-banksters finansierte bolsjevikrevolusjonen i 1917 gjennom Federal Reserve og europeiske sentral­banker som den samarbeidet med. I 1932-33 prøvde McFadden å stille FRS-styret for riksrett for konspira­sjons­­anklager. Etter to mislykkete forsøk på å ta livet av McFadden, lyktes det tredje forsøket gjennom matforgiftning. Et utdrag fra talen:

 

“Mr. Chairman, we have in this country one of the most corrupt institutions the world has ever known. I refer to the Federal Reserve Board and the Federal Reserve banks… Some people think the Federal Reserve banks are United States Government insti­tutions. They are not Government institutions. They are private credit monopolies which prey upon the people of the United States for the benefit of themselves and their foreign customers; foreign and domestic speculators and swindlers; and rich and predatory money lenders. In that dark crew of financial pirates there are those who would cut a man’s throat to get a dollar out of his pocket; there are those who send money into States to buy votes to control our legislation; and there are those who maintain international propaganda for the purpose of deceiving us and of wheedling us into the granting of new concessions which will permit them to cover up their past misdeeds and set again in motion their gigantic train of crime…

“This is a Government of the people, by the people, for the people. Consequently, nothing should be concealed from the people… it is a monstrous thing for this great Nation of people to have its destinies presided over by a traitorous Government board acting in secret concert with international bankers. Every effort has been made by the Federal Reserve Board to conceal its power but the truth is the Federal Reserve Board has usurped the Government of the United States. It controls everything here and it controls all our foreign relations. It makes and breaks governments at will… no body of men is more entrenched in power… These evil-doers have robbed this country of more than enough money to pay the national debt. What the National Government has permitted the Federal Reserve Board to steal from the people should now be restored to the people. The people have a valid claim against the Federal Reserve Board and the Federal Reserve banks.”

Louis Thomas McFadden (1876-1936): En modig politiker.
Louis Thomas McFadden (1876-1936): En modig politiker.

 

b) President Franklin D. Roosevelt (1933-1945) uttalte i 1933:

 

”Den virkelige sannheten i denne saken er, som du og jeg vet, at et finansielt element i de store sentrene har eid regjeringen siden Andrew Jacksons dager… Nasjonen går gjennom en repetisjon av Jacksons kamp mot the Bank of the United States, dog på en betydelig større og bredere basis.”

 

c) Tidligere president Woodrow Wilson (1913-1921) kom til å angre bittert på sin med­virkning til dannelsen av FRS, hvilket kommer frem i dette sitatet fra 1939 [National Economy and the Banking System, Senate Documents Co. 3, No. 23, 76th Congress, 1st session, 1939]:

 

“Jeg er en meget ulykkelig mann. Uvitende har jeg ruinert mitt land. En stor industriell nasjon kontrolleres av dets kredittsystem. Vårt kredittsystem er konsentrert. Nasjonens vekst, og derfor alle våre aktiviteter, er i hendene på noen få menn. Vi har kommet til å bli en av de verst styrte, en av de mest fullstendig kontrollerte og dominerte regjeringer i den siviliserte verden. Ikke lenger en regjering der den frie mening råder, ikke lenger en regjering styrt av overbevisning og flertallets stemmer, men en regjering styrt av meningene til og under tvang av en liten gruppe dominerende menn.”

 

d) James Paul Warburg bablet i 1950 om å påtvinge folket en verdensregjering! Paul Moritz Warburg (1868-1932) var som nevnt arkitekten bak Federal Reserve. Han satt også som direktør og styremedlem av den oligarkiske institusjonen Council on Foreign Relations fra dens stiftelse i 1921 og frem til hans død i 1932. Hans bror Max Warburg (1867-1946) var finansiell rådgiver for Kaiser Wilhelm II før Første verdenskrig, satt i styret for den tyske Reichsbank i 1933, og emigrerte til USA i 1938. Paul Moritz Warburgs sønn James Paul Warburg (1896-1969), som ble rådgiver for Franklin D. Roosevelt, vakte oppmerk­somhet da han den 17. februar 1950 uttalte til United States Senate Committee on Foreign Relations:

”Vi skal ha en verdensregjering enten vi liker det eller ikke. Det eneste spørsmålet er om verdensregjeringen vil bli oppnådd ved enighet eller erobring.”

 

Hadde han en psykotisk episode, eller ga han et glimt av verdensbildet og ambisjonene til den internasjonale bankeliten som han hadde tilbragt hele sitt liv sammen med?

 

e) Wright Patman (1893-1976), Kongressmedlem og styreleder av House Banking and Currency Committee, uttalte i en tale han holdt i Representantenes hus i 1967:

 

”I USA i dag har vi i praksis to regjeringer. Vi har den lovlig valgte konstitusjonelle regjeringen, og vi har en uavhengig, ukontrollert og ukoordinert regjering i Federal Reserve, som tar seg av de myndighetsoppgaver over penger som gjennom Grunnloven er reservert for Kongressen.”

Wright Patman (1893-1976): En modig politiker.
Wright Patman (1893-1976): En modig politiker.

 

6) Grunnlovstillegget om føderal inntektsskatt

Fra 1776 til 1913, med unntak av to korte perioder da USA var i krig, hadde den føderale regjeringen med suksess blitt finansiert gjennom toll på importerte varer og gjennom skatt på ikke-essensielle konsumentvarer. Den 3. februar 1913 ble Grunnlovstillegg nr. 16 ratifisert, som ga Kongressen rett til å innføre føderal inntektsskatt (Wiki: Sixteenth Amendment to the United States Constitution). 42 av de 48 delstatene stemte for. Inntektsskatt ble innført samme året: 1 % skatt for dem med nettoinntekt over 3.000 $; og 7 % skatt for dem med inntekt over 500.000 $.

 

Den føderale inntektsskatten ble innført for å tvinge skattebetalerne til å betale rentene på den nasjonale gjelden til de private banker. Dersom pengemengden hadde blitt skapt av myndig­hetene fremfor å bli lånt av bankene som skapte den, ville inntekts­skatt ha vært unødvendig.

 

Den opprinnelige skattelovsamlingen var på 14 sider. I dag er den på 17.000 sider, skrevet i et obskurt, vanskelig språk. Dagens skattelover innehar smutthull som muliggjør enorme skatte­unndragelser for dem som har råd til lobbyister som kan forhandle for dem. Skattesystemet har nå blitt så komplekst at over ti millioner skattebetalere må søke profesjonell bistand. I 1995 ble 250 milliarder dollar brukt til slike bistandstjenester. USAs skattedepartement, Internal Revenue Service (IRS), hadde i 2010 106.000 ansatte og et budsjett på 12 milliarder dollar. Dette gjør IRS til en av de ”bedrifter” i USA med flest ansatte.

 

I 1982 ble den såkalte Grace Commission nedsatt for å undersøke graden av sløsing og ineffektivitet i den føderale regjeringen. Undersøkelsen viste at størsteparten av inntektene fra den føderale inntektsskatten går med til å betale ned renter på statens stadig økende gjeld. Kommisjonens rapport, som ble presentert for Kongressen i januar 1984, konkluderte:

”Mens 2/3 av alle skattebetalernes personlige inntektsskatter sløses bort eller ikke samles inn, blir 100 % av det som samles inn brukt utelukkende til å betale renter på den føderale gjelden … Med andre ord, [den føderale regjeringens] samlede inntekter fra alle de individuelle inntektsskatter brukes opp før et øre har blitt brukt på de tjenester som skatte­betalerne forventer fra deres regjering.”

 

Filmprodusenten Aaron Russo (1943-2007) hadde i 2006, året før han døde, premiere på sin dokumentarfilm America: From Freedom to Fascism (YouTube). Filmen begynner med spørsmålet: Har de amerikanske myndigheter lov til å kreve at befolk­ningen skal betale inntektsskatt, da dette ikke nevnes i Grunnloven? Hva er opphavet til inntektsskatten? Vi følger Russo på hans intellektuelle reise mot svaret, som er knyttet til den renten som følger med statens gjeld til Federal Reserve. Problemet oppsto i 1913 da Federal Reserve ble etablert. Staten overlot oppgaven med å skape og utstede kredittpenger til sentralbanken. Mens det ikke er meningen at staten noensinne skal betale hele gjelden tilbake, er de tvunget til å skape nok inntekter for i hvert fall å betale de årlige rentene tilbake. Jo større den nasjonale gjelden blir, dess større blir også det årlige rentebeløpet som må betales. Jo mer staten blir et gjeldsoffer for finanseliten som står bak the Federal Reserve, dess mer makt har denne eliten til å diktere statens politikk.

Aaron Russo (1943-2007)
Aaron Russo (1943-2007)

 

7) Loven om skattefrie filantropiske stiftelser

Det primære formålet med loven om filantropiske skatte­frie stiftelser var ikke å tjene befolk­ningen, men å gi overklassen et gedigent skattehull der de kan investere sine overskudd i stiftelser som tjener deres egne langsiktige interesser (Wiki: Tax exemption). Skattehullet kan naturligvis utnyttes slik at en del av pengene som overføres til stiftelsen sluses tilbake til giverens lommer. Men skattehullet kan også utnyttes til en betydelig mørkere agenda: Å transformere samfunnet ytterligere i retning av en oligarkisk verdensorden.

 

Lovbestemmelse 501(c) spesifiserer 29 typer nonprofit-organisasjoner som slipper å betale føderal inntektsskatt. Paragraf 501(c)(3) spesifiserer den tredje typen nonprofit-organisasjon:

“Religiøse, utdanningsrelaterte, veldedighetsrelaterte, vitenskapelige, litterære, testing relatert til almen sikkerhet, å fremme nasjonale eller internasjonale konkurranser innen amatøridrett, eller organisasjoner som forhindrer at grusomhet utøves mot barn eller dyr.”

 

Kombinasjonen av innføring av føderal inntektsskatt og lov­bestem­melsen om skattefrie stift­elser bidro til å svekke middelklassen og øke inntekt/formue-gapet mellom overklassen og de øvrige.

 

G. Edward Griffin intervjuet i 1982 Norman Dodd, som var Kongressens sjefs­etterforsker i Reece-komitéen som i 1952-54 undersøkte hvilke interesser de ’filantropiske’ skattefrie stiftelsene faktisk tjente. Intervjuet som ligger på YouTube er verdt å se, Norman Dodd On Tax Exempt Foundations (52 minutter). Dodd prater om sin erfaring med bl.a. Carnegie Foundation for the Advancement of Teaching (dannet i 1905), Rockefeller Foundation (dannet i 1913) og Ford Foundation (dannet i 1936).

 

Jim Marrs, i sin bok Rule by Secrecy (2000), skrev i kapittelet “Tax-exempt foundations and alphabet agencies”:

“Idag er det over 40.000 skattefrie stiftelser som bare opererer innenfor USA, de fleste uttrykker de mest prisverdige intensjoner. Likevel kan man se at mange av dem fremmer hemmelige selskapers agenda om globalisering og en sentralisert regjering”.

8) Også Norge er del av det gjeldsbaserte pengesystem

Som det fremgår av Wiki-avsnittet Penger #Gjeldsbasert, er også pengesystemet i Norge gjeldsbasert. Norges Bank kan ikke yte lån til staten, jamfør Sentralbankloven og prinsippet om at sentral­banken skal være uavhengig staten. Norges Bank har operasjonelt sett ansvar for opplåningen, men dette er kun på vegne av staten.

 

Staten låner i stedet norske kroner i markedet (av banker og private sparere) ved å utstede stats­kasseveksler og -obligasjoner. Staten må betale renter til långiverne på sine veksel- og obligasjonslån. Den norske stat kan ikke utstede penger. Norges statsgjeld var pr. 2011 på 571 milliarder kroner, hvilket da utgjorde ca. 20 % av de 3000 milliarder som vi hadde inne på statens pensjonsfond utland (Wiki: Norges statsgjeld).

 

I Norge skiller man skarpt mellom basispengemengden som opprettes av sentralbanken, og penge­mengden som opprettes ved bokføring («kontopenger») av bankene når de gir ut lån. Sentral­banken har enerett til å lage kontanter (mynter og penge­sedler); disse inngår i penge­mengden (ikke i basispengemengden). Kontanter utgjorde 2,7 prosent av pengemengden i Norge ved utgangen av juli 2011. Basispengemengden har en regulerende effekt på bank­systemet ved krav til hvor mye en bank må ha på konto i sentralbanken i forhold til hvor mye kontopenger den oppretter.

 

Kilder og ressurser

Frontbilde. Newyrs 2011, av David Dees.

Brown, Ellen Hodgson:

* Web of Debt: The Shocking Truth About Our Money System and How We Can Break Free. Bok. 5. utg. 2012. 544 s.

* Web of Debt. Web-base for hennes bok.

 

Engdahl, F. William:

* Gods of Money: Wall Street and the Death of the American Century (2009). Bok, 390 s.

* HomePage.

 

Lindbergh, Charles A. (1913): Banking and  Currency and the Money Trust. Bok, 130-sider.

McFadden, Louis Thomas: Tale til Kongressen den 10. juni 1932 om Federal Reserve System.

Patman, Wright (1964): A Primer on Money. Subkomité-rapport, 144 sider.

 

Still, Bill:

* No More National Debt. Bok, 2. utg. 2011. 348 s.

* Still’s Monetary Reforum. Diskusjonsforum.

* HomePage.

 

 

*****************************

 

Artikkelen over inngår i mitt temaprosjekt

Oligarkisk økonomi & politikk & historie.

 

**********************

 

Rolf Kenneth Myhre

Rolf Kenneth Myhre fullførte bibliotekarutdannelsen i 1990, og arbeidet så som selvstendig næringsdrivende i seks år med å etablere og reorganisere små fagbiblioteker og arkiver. Deretter arbeidet han som medisinsk forfatter i seks år, fire av dem ved Rikshospitalet. Siden 2003 har han som privat forskerforfatter arbeidet med fokus på: 1) Bevissthetsparadigmet, åndsvitenskap; 2) Menneskets tidligere og nåværende erfaringer med ET/UFO-relaterte emner; 3) Enkelte US-sentrerte oligarknettverk som siden 1940-tallet har prøvd å styre verdenssamfunnet i en totalitær retning. I 2008 vant han Kolofons manuskonkurranse for ”Alternativ litteratur” med boken "Åndsvitenskapelige visjoner". I februar 2013 utga han boken "Menneskets historie: Integrasjon av Velikovsky, Sitchin og ZetaTalk", og i august 2013 kom boken "ET/V-erfaringer 1947-2013". Hans forfatternavn er Rolf Kenneth Aristos.

0 0 stemmer
Artikkelvurdering
Varsle om nye kommentarer
Varsle om
guest

33 Kommentarer
Nyeste
Eldste Mest populær
Inline Feedbacks
Vis alle kommentarer
Aradorn
Aradorn
Anonym
Svar til  Whistleblowers
2 år siden
Hans Gaarder
Forfatter
7 år siden

Det blir demonstrasjon mot sentralbanksystemet (gjeldspenger, fiatlån-svindel osv.) utenfor Norges Bank torsdag 16 februar kl. 17 – 18!

https://www.facebook.com/events/1215235685225791/1242240299191996/?notif_t=plan_mall_activity&notif_id=1487027298907137

Balle Clorin
Balle Clorin
Abonnent
8 år siden

IMF får SDR og dobler dermed sin kapitalreserve, og dollaren fases ut som “world currency”. http://www.imf.org/external/np/sec/pr/2015/pr15573.htm
Dette vil få voldsomme konsekvenser, spesielt for amerikanerne. Petro-dollaren vil også falle, og dermed er Fed og USA bankerott. Feds lille renteheving er første av mange, som et desperat forsøk på å redde Fed, men det vil ikke gå, selv om verdiene det amerikanske folk vil bli tappet fra dem først. 2016 vil bli et år med store endringer og langt ifra kjedelig.

Hans Gaarder
Forfatter
8 år siden

Texas Launches Gold-backed Bank, Challenging Federal Reserve

If this recent move by Texas is successful, it could root out the Federal Reserve frauds which has dominated economic affairs of the planet for the past 100 years.

http://sitsshow.blogspot.no/2015/07/texas-launches-gold-backed-bank.html

labbetufs
labbetufs
Abonnent
9 år siden

Artikkel lagt ut 17.9.14 om Ben Bernanke som “redded verden”.
Han får (heldigvis) gjennomgå i Disqus-kommentarfeltene under.

Jeg er faktisk litt overrasket (og glad) over at sånne kommentarer blir stående, men gjør de det…?

http://www.nettavisen.no/na24/–han-reddet-verden-fra-den-dypeste-avgrunn/8487459.html

trackback
10 år siden

[…] Reserve i 1913. Dannelsen av Federal Reserve, og etterspillet, har jeg beskrevet i artikkelen Federal Reserve 100 år, og USA bankerott (NyS, 2013). I inneværende artikkel er fokus på det lovbaserte […]

Valgeir
Valgeir
Abonnent
10 år siden

Supergode nyheter som ikke blir videreformidlet av MSM.

Ungarn kaster ut IMF og Rothschilds sentralbank og trykker egne penger.
http://americanfreepress.net/?p=12418

Dette blir en gjenreisning av sentraleuropa fra det som lenge har vært omtalt som østeuropa.

The wall street journal: Hungary asks IMF to leave:
http://online.wsj.com/article/SB10001424127887323664204578607792869637804.html

Rabalder
Rabalder
Abonnent
10 år siden

Hvis vi kan se noe positivt i dette her må det vel være at her har Norge et betydelig forbedringspotensial.

Valgeir
Valgeir
Abonnent
10 år siden

Før jeg fant denne artikkelen har jeg drevet å søkt etter opplysninger om Norges Banks eierskap, men det finnes ikke noe info. Det er bare udokumenterte påstander om at det er Rothschild som eier og styrer eller at det er den norske stat som eier.

Jeg tror vi skulle kunne klare å se hvem som styrer gjennom annen info. Her i artikkelen refereres det til den gjeldsbaserte utskrivning av penger, og det er Rothschild metoden. Den metoden beskrives på en hensiktsmessig flokete måte som gjør at mange som leser det ikke allikevel får grep på det.
Det store poeng er at trykking av nye penger er de gamle suverene Kongers makt. Når dagens stater ikke har reservert denne rettighet til seg selv men gitt den til noen private aktører så har de gitt fra seg suvereniteten, og dermed gitt Kongens Autoritet til disse hemmelige og private aktører.

Mange tror at Fiat penger er en bløff, men verdien til pengemengen som blir trykt til ett nasjonalt område vil stå i forhold til realverdien som finnes i området. Derfor vil Fiat penger alltid være ett sikkert pengesystem i land som er stabile og ikke plages av bobleblåsing og økonomisk krigføring utenifra.

Nasjonalbankens selvstendighet ovenfor storting og regjering er sikkert noe som er tuftet på Rothschildagentenes falske doktriner om trygg og stabil økonomi, dvs Regjering må ikke trykke penger selv, det vil føre til inflasjon. etc. Slike doktriner har antagligvis foranlediget Rothschildenes overtagelse og opprettelse av de Nasjonale sentralbankene.
Det er bare fordeler ved at nasjonens øverste folkevalgte myndighet kan trykke nye penger ut av intet.

I libya som var ett de siste landene som Rothschildene har kommet seg inn i, hadde de fordeler som Nordmen bare kunne drømme om. Libya var også gjeldfritt.

Dette er noe av hva Ghaddafi gjorde:

* Alle libyere får en del av salget av oljen -direkte til sine bankkontoer.
* Maks inntektsskatt i Libya er 12%.
* Bankene krever ikke renter i Libya (Islamic Bank Model, ikke etter Rothschilds slavesystem).
* Alle libyere har et hjem. Ghaddafi sverget at hans foreldre ikke ville få et hus før alle i Libya hadde et hjem. Ghaddafis far døde mens han og hans kone fortsatt bodde i telt.
* Det er ingen pant i hus i Libya.
* Skulle noen ønske å ha gård, får de gratis jord og frø og dyr.
* Det er ingen strømregninger i Libya.
* All utdanning er gratis.
* Alle får gratis medisinsk hjelp – selv demonstrantene …
* Hvert nygift par mottar 60 000 dinar i gave fra regjeringen.
* Gass i Libya selges til 0,12 cent per liter.
* Bilkjøpene er finansiert på null rente.
* Ghaddafi gjennomført et massivt vannprosjekt for å være uavhengig av importert mat.
Dette var før IMF rykket inn i Libya.

Hvordan blir de nytrykte penger innført i landet ? Om de blir lånt av Norges bank så burde det finnes noe i statsbudsjettet.
Det er i hvertfall en enorm menge penger som har blitt nytrykt, de seinere år, for å holde tritt med innvandringen må man trykke nye penger for å sørge for at det ikke oppstår deflasjon.

Jeg bare tipper på at Norges Bank ble overtatt etter krigen i den perioden hvor England og de allierte overtok, før “suvereniteten” ble gitt tilbake. Og jeg tipper Jens Chr.Hauge var godt involvert.

Cosmomind
Cosmomind
Abonnent
10 år siden

Konge artikkel (serie) herr Myhre! Økonomi og økonomisk idehistorie dreier seg om selve kjernen i hvordan vårt samfunn er bygd opp, og likevel babler folk om politiske farver og andre uvesentligheter. De skjønner ikke at parlamentarismen bare er forskjellige ja til det samme fremført av statsfinansierte partier, og tar måten vi har organisert vår økonomi på som den eneste riktige. Enig at den intellektuelle debatten er syltynn i Norge: “The greatest enemy of knowledge is not ignorance, it is the illusion of knowledge!”
Stephen Hawking

Seitasis
Seitasis
Abonnent
Svar til  Cosmomind
10 år siden

Å mind kont. en pol-liker enkelt eller? hvordan pol-likere blir presset til å mene “what ever”, hvordan klarer de det?

Corpus Cattus
Corpus Cattus
Abonnent
10 år siden

Nå har jeg vært leser av Nyhetsspeilet noen år. Det virker som at det, med tiden, blir mye jesusfreaker og fullstendig ubeviselige påstander i mange av artiklene. Rolf Kenneth Myhre skal hvertfall ha det, til tross for hans hang til Zeta-talk-opplegget, at han skriver edruelige artikler, kommentarer og holder seg rimelig innenfor logikkens grenser…

Hans Gaarder
Forfatter
10 år siden

TABU nr 45 for norske redaktører og journalister: Sannheten om The Fed

45. USAs «sentralbank» er en svindelliga
The Federal Reserve System; ”The Fed” er ikke USAs sentralbank, det er faktisk noe i nærheten av en privateid seddelpresse. I boka ”The Creature from Jekyll Island” av G. Edward Griffin er historien om The Fed fra den ble klekket ut av noen rike menn i største hemmelighet på Jekyll-øya, lurt gjennom i Kongressen i juleferien i 1913.

En betydelig andel av de private bankene som eier The Fed er ikke amerikanske, men europeiske.

The Fed har hemmelige regnskaper og ikke revisjonsplikt (!). Med tanke på at The Fed opererer med en del nuller bak beløpene sine, er dette ganske så skandaløst samtidig som det inviterer til snusk med et antall nuller bak.
Som kjent har USA lenge hatt et galopperende underskudd på statsbudsjettet, og en statsgjeld med merkbar rentebelastning for folk flest.

Forretningsideen bak The Fed er at penger skapes ut av ingenting («fiat money created out of thin air«), og lånes ut til banker osv. mot en rente. Renteinntektene til The Fed er ganske så fete, og ingen vet helt hvor det blir av de pengene, det som er mer merkbart er at rentene må betales.
Det snakkes nå mer og mer om at ”det kan ikke fortsette slik” og at ”noe må skje”. Den Japan-baserte økonomen Benjamin Fulford argumenterer f.eks. for at det beste simpelthen vil være at The Fed slås konkurs, hvoretter de glupske eierbankene vil tape en del penger, mens samfunnets realverdier vil forbli intakte. Deretter vil det være nødvendig med en pengereform med en ”Constitution backed dollar” for ikke å falle tilbake i en ny svindelfelle à la The Fed.

For mer info om The Fed, se f.eks. boka «Secrets of the Federal Reserve».

http://www.nyhetsspeilet.no/2010/03/norske-mediers-samlede-tabu-oversikt/

En mann med åpenbar agenda
Svar til  Hans Gaarder
10 år siden

Bernanke er fanget i sin egen pengefelle?
Sjeføkonom i “Sparebank1 Midt-Norge” tror ikke den amerikanske sentralbanken vil være i stand til å slutte å trykke penger.

http://www.dagbladet.no/2013/09/23/nyheter/okonomi/hegnarno/bernanke/sentralbanken/29411122/

Valgeir
Valgeir
Abonnent
Svar til  Rolf Kenneth Myhre
10 år siden

Sjefsøkonom Eilif de Lange avslører at han ikke vet hva han snakker om. Kursen er satt for lenge siden, seddelpressa vil gå uansett, for om den ikke gjør det blir det plutselig kollaps. Folk vil spare pengene forsvinner fra markedet og konkursbølgen vil bli tsunami lignende. De kaller det Quantitive Easing QE2 & 3 & 4, men det er bare bølgetopper.
USA er ikke bankerott men bankerothschild, altså i ei evig gjeldsfelle. Det er ikke meningen at pengene skal betales tilbake, rothschildene klarer seg med med rentene. Finansiellt så går det bra i USA, slik at de er bare teknisk bankerott, men ikke om dem plutselig måttet betale tilbake på lånet.
Det er den akkurat samme situasjonen her i landet.
http://no.wikipedia.org/wiki/Norges_statsgjeld
Her ser vi opptakene av lån fra 1965. kurven går kun en vei, oppover, det er ikke noe tilbakebetaling. Av kurven kan vi tippe at Rothschildsystemet bli innført etter krigen. Men om vi fikk se hele kurven ville vi nok finne øyeblikket hvor det ble innført.

Det er rentene som svir.
I følge en forenklet utgave av statsbudsjettet som jeg så her om dagen betaler vi ikke tilbake på utenlandsgjelda men vi betaler renter. 12,8 milliarder for dette året. Er det mye eller lite?
Av andre tall fra budsjettet var det Politi og påtalemyndighet er som kostet oss 13,noe, samt hele forsvarsbudsjet tet ligger på 42 milliarder, mens vårt kulturbudsjett ligger på lusne 6 milliarder. Summen av utgifter lå på over 1200 milliarder hvilet gjør at rentenedbetalingen er på en hel prosent.
Hvis dette går rett i lomma til de krigshissige banksterne er det uansett 12,8 milliarder for mye.
BANKREFORM.

Seitasis
Seitasis
Abonnent
Svar til  Rolf Kenneth Myhre
10 år siden

En bør kanskje diskutere hva kjøp av statsoblikasjoner medfører samt hva vil skje hvis us nekter å bruke penger på krigsindustrien, vil de klare å betjene gjelden sin?

Seitasis
Seitasis
Abonnent
Svar til  Rolf Kenneth Myhre
10 år siden

Et fremtidsfaktum er vel,de eldre i Norge må slutte å sjele energi fra ungdomen, skal vi klare oss i Norge,må Bankene sitte opp kravet til egenkapital på bolig (største utgiftposten) da vil prisene falle, dras det langt nok kan vi komme på nivå med Tyskland, da vil det være levlig for ungdomen.(kommentarene over er vel meget presise akkuratt nå, eller tar jeg feil? derfor trenger vi en drastisk endring)

Seitasis
Seitasis
Abonnent
Svar til  Rolf Kenneth Myhre
10 år siden

Hei, RKM
«USA er så bankerott som det kan bli, og blir enda mer bankerott for hver dag som går». Hva med Europa, India, Kina og Scandinavia (lang sikt)?

Seitasis
Seitasis
Abonnent
Svar til  Rolf Kenneth Myhre
10 år siden

Poenget er pengetrykken i US ikke kan sees uavhengig av hva andre større økonomier gjør. Trykker US og EU og resten av verden penger i samme takt, så må en se på andre parameter, hvor mye penger overføres til forbrukeren, noe som forutsetter at de er flere i arbeid (og ikke at en kjøper statsobligasjoner), økes den kan det føre til mindre pengeverd, men det forutsetter også at produktiveten i industrien ikke øker (overproduksjon), som gir billigere produkter, noe den gjør nå (Kina,matidustien). Så balansen, balansen, vanskelig ja.

Seitasis
Seitasis
Abonnent
Svar til  En mann med åpenbar agenda
10 år siden

En sammenligning kan kanskje gi større forståelse om us er relativ bankerått.
India rente 7.5
http://e24.no/makro-og-politikk/overraskende-renteheving-i-india/21612088

Kina 65 millioner ikke solgte leiligheter.
http://e24.no/makro-og-politikk/60-prosent-sjanse-for-bankkrise-i-kina/20032115

Hva skjedde i Detroit, å love ting langt frem i fremtiden får konsekvenser, er ikke det meget likt pensjonist utigiftene i Scandinavia?
(lettere å spørre en å svare)

Ziggy
Ziggy
Abonnent
10 år siden

Veldig god artikkel. Takker for den!!!

Rabalder
Rabalder
Abonnent
Svar til  Rolf Kenneth Myhre
10 år siden

Mange takk Myhre. Tror du noen av våre politikere er klar over disse problemene og opptatt av de? Eller er redd å ta det opp? Elles er jeg skuffet over hvor stille det er med kommentarer her. Kan det være fordi det er sommer?

Rabalder
Rabalder
Abonnent
10 år siden

Dette er for meg kanskje den viktigste artikkelen jeg har lest. Jeg har tidligere sett dokumentaren The Money masters. Men jeg tok for god fisk at I Norge var det Norge som var utsteder av valutaen vår. Så da er vi i en helt annen situasjon enn jeg innbilte meg. Jeg lo av de dumme amerikanerne som i 1913 ga fra seg retten til å utstede den såkalte nasjonale valutaen, dollaren, til private. men så er vi altså ikke bedre i Norge heller.
Hva er det som gjør at dette ikke diskuteres av politikere og folk, og hva er det som hindrer Norge i å forandre systemet til å utstede vår nasjonale valuta selv?
Hvor mange land i verden utsteder sin valuta selv? Kanskje ingen?
Er dette spørsmål som blir besvart i artiklene som kommer av Myhre?
Ville vert interessant å vite mer om historien hvordan Norge fikk det pengesystemet vi har.

« Forrige artikkel

Komplementær valuta når økonomien svikter

Neste artikkel »

Hva er den dypeste årsak til inflasjon?

33
0
Vi vil gjerne ha din mening. Fritt og anonymt.x
()
x