Du leser nå
Federal Reserve 100 år og USA bankerott

26 minutter lesetid



Federal Reserve 100 år og USA bankerott

The Federal Reserve gjorde jobben sin på 100 år: Den ruinerte nasjonen og befolkningen til fordel for sine oppdragsgivere.

Det var i 1913 at verdens aller mektigste oligarker gjennom sine representanter lyktes i å erobre USA politisk og økonomisk gjennom: a) Grunnlovstillegget om føderal inntekts­skatt, b) lov­bestemmelsen om at ”filantropiske” stiftelser skal slippe å betale inntektsskatt, og c) dannelsen av sentral­banken Federal Reserve. Samme år ble The Rockefeller Foundation dannet som en skattefri filantropisk stiftelse. 100 år senere er USA bankerott, markedsøkonomien har spilt fallitt, og den oligarkiske verdens­orden står sterkere enn noen gang tidligere i historien.

 

Innhold:

  1. Oligarkisk forspill
  2. Det ultimate kuppet: Federal Reserve
  3. Hvordan FRS fungerer
  4. Kritikk av FRS
  5. Noen kjente uttalelser om FRS
  6. Grunnlovstillegget om føderal inntektsskatt
  7. Loven om skattefrie filantropiske stiftelser
  8. Også Norge er del av det gjeldsbaserte pengesystem

 

 

1) Oligarkisk forspill

Kampen mellom de krefter som kjempet for et lovbasert kontra et gjeldsbasert pengesystem i England og i USA i perioden fra 1690-tallet og frem til 1900, har blitt grovskissert i min artikkel The Secret of Oz: Dokumentar om det gjeldsbaserte pengesystemet (NyS, 2013). Denne kampen som pågikk i 200 år var opptakten til oligarkenes aller største kupp, dannelsen av Federal Reserve i 1913.

 

Bank/finans-eliten i USA og i England sto samlet om å ville gjeninnføre gullstandarden i USA, hvilket de oppnådde ved at Kongressen i 1873 vedtok Coinage Act of 1873, som så ble fulgt opp i 1875 gjennom vedtaket av Specie Payment Resumption Act. Gjen­innføringen av gullstandarden ga eliten kontroll over pengdemengden. F. William Engdahl har i sin bok Gods of Money: Wall Street and the Death of the American Century (2009) gitt en beskrivelse av hvordan oligarkenes makt i USA ble sterkt konsen­trert fra 1870-tallet og utover.

 

Oligarkklassen ble ledet av av to finansielle giganter: John Pierpont Morgan Sr. (1837-1913) og John D. Rockefeller Sr. (1839-1937). Begge hadde én sønn med likelydende navn, som overtok deres enorme formuer og internasjonale virksomhet: John Pierpont Morgan, Jr. (1867-1943) og John D. Rockefeller, Jr. (1874-1960). Mens den nære forbindelsen mellom Morgan-dynastiet og den engelske grenen av Rothschild-dynastiet er godt dokumentert, er forbindelsen mellom Rockefeller-dynastiet og Rothschild-dynastiet mer spekulativt. Morgan Sr. var den første i USA som etablerte et selskap med en verdi over 1 milliard dollar, U.S. Steel; mens Rockefeller Sr. var den første som etablerte et større multinasjonalt selskap, Standard Oil.

John D. Rockefeller Sr. og Jr.

John D. Rockefeller Sr. og Jr.

 

John Pierpont Morgan Sr. og Jr.

John Pierpont Morgan Sr. og Jr.

 

Engdahl (2009, kap. 2) skriver:

”Den frembrytende kasten av US-oligarker draperte seg selv i retorikken av et ameri­kansk demokrati. De fostret omhyggelig myten om ’robust individualisme’ og ’fri foretak­somhet’ for å rettferdiggjøre deres enorme gevinster og dekke over deres bedragerske opphav.

 

På slutten av 1890-tallet hadde Morgan og Rockefeller blitt kolossene innen en stadig mektigere pengetrust som kontrollerte amerikansk industri og myndighetenes politikk. Det var lite rom for prakti­sering av demokrati i deres verden. Makt var deres handelsvare. Dette var dannelsen av et amerikansk aristokrati av blod og penger, like elitært og eksklusivt som adelen i Storbritannia, Tyskland eller Frankrike – til tross for grunnlovs­forbudet om en adel i USA. Dette var et oligarki, et plutokrati, i enhver betydning av ordet: Et styre av de rikeste, som tjener seg selv og sine egne interesser.

Rundt 60 familier – navn som Rockefeller, Morgan, Dodge, Mellon, Pratt, Harkness, Whitney, Duke, Harrimann, Carnegie, Vanderbilt, DuPont, Guggenheim, Astor, Lehman, Warburg, Taft, Huntington, Baruch og Rosenwald – dannet et intimt nettverk av pluto­kratisk formuenhet som manipulerte, bestakk og bøllet seg frem til kontroll over USAs skjebne. Ved begynnelsen av 1900-tallet hadde ca. 60 ultra-rike familier – gjennom ekteskap mellom dynastiene og ved å være aksjonærer i de samme selskapene – vunnet kontroll over USAs industri og bankinstitusjoner.”

 

Bankpanikken 1907. I 1907 utga Paul M. Warburg (1868-1932) – som da arbeidet for den mektige investeringsbanken Kuhn, Loeb & Co. – to pamfletter: Defects and Needs of Our Banking System og A Plan for A Modified Central Bank. Her skisserte han forskjellige tiltak som etter hans mening kunne forhindre bankpanikker. Jacob Schiff – direktør for samme investeringsbank og den fremste jødiske lederen fra 1880 til 1920 – fulgte opp med å holde en tale for New York Chamber of Commerce der han kom med følgende advarsel:

”Hvis vi ikke har en sentralbank med adekvat kontroll over kredittressurser, kommer vi til å oppleve den alvorligste og mest omfattende pengepanikk i landets historie.”

 

I oktober 1907 slo bankpanikken til med full kraft. USA befant seg plutselig i sentrum av enda en finansiell krise som etter alle kriterier var regissert, med staten og befolkningen som taperne (Wiki: Panic of 1907).

 

Jekyll Island-konferansen 1910. Jekyll Island utenfor kysten av Georgia er en øy som en eksklusiv gruppe av mangemillionærer sammen hadde kjøpt og hvor de hadde satt opp herskapshus hvor de kunne tilbringe vinterferien. Morgan Sr. hadde i november 1910 lånt bort denne øyen for to uker til åtte bank- og finansmenn; selv kunne han ikke komme. De åtte personene representerte en betydelig prosentandel av verdens formue. Konferansen var overmåte hemmelig. Hvis de ble oppdaget og ble spurt om hva de gjorde der, hadde de avtalt at de skulle si at de var på andejakt. Hva slags ’ender’ de skulle jakte på, var en annen sak. Én av dem som var der, Frank A. Vanderlip, beskrev flere år senere det ultra-hemmelige oppholdet på Jekyll Island:

 

”Jeg var virkelig hemmelighetsfull, så fordekt som noen konspiratør kunne være… Oppdagelse, visste vi, måtte simpelthen ikke skje, for da ville all vår investerte tid og anstrengelser være bortkastet. Hvis det ble avslørt at vår spesielle gruppe hadde kommet sammen og skrevet et forslag til banklov, ville det forslaget ikke ha en sjanse til å passere gjennom Kongressen.”

 

De som deltok på konferansen var:

 

  1. Nelson W. Aldrich (1841-1915), datidens mektigste senator. Han var kjent som ”the General Manager of the Nation”. Han var korrupt og hadde ved sin død en personlig formue på 12 millioner dollar. Hans datter hadde i 1901 giftet seg med John D. Rocke­feller Jr. (1874-1960), bryllupet var en større sosial begivenhet som forente kapital og politikk.
  2. Aldrich’ private sekretær Arthur Shelton.
  3. Paul M. Warburg.
  4. A. Piatt Andrew, professor i økonomi 1901-09 og kontorsjef ved Skatte­departementet 1910-12.
  5. Frank A. Vanderlip (1864-1937), president for National City Bank.
  6. Henry Pomeroy Davison (1867-1922), seniorpartner i banken J. P. Morgan & Co.
  7. Charles D. Norton, president i den Morgan-dominerte First National City Bank of New York.
  8. Benjamin Strong, Jr. (1872-1928), som representerte Morgan og var vise­president for bank­­organisasjonen Bankers Trust New York Corporation.

Jekyll Island-kabalen visste hva de ville ha: En privateid og privatstyrt sentralbank som ville forankre for alltid det gjeldsbaserte pengesystemet i USA. De visste også hva som måtte til for å få lovforslaget gjennom Kongressen. Mens Aldrich følte seg som konferansens leder, var Warburg mester­hjernen som designet Federal Reserve System (FRS). Han var den eneste som hadde direkte erfaring med funksjonene til forskjellige sentralbanker i Europa. Det var hans idé at sentralbanken ikke måtte ha ordene ”sentralbank” eller ”nasjonalbank” i navnet. FRS skulle også gi inntrykk av en desentralisert sentralbank, gjennom tolv regionale Federal Reserve-banker.

 

Aldrich så til at den ferdige planen, som også ble kalt Aldrich-planen, hadde en form som gjorde at den ville bli godtatt av Kongressen. Da planen ble lagt frem for Kongressen, sto ingen av navnene på deltakerne fra Jekyll Island-konferansen oppført. I stedet sto oppført navnene på deltakerne av en komité, ledet av Aldrich, som noen år tidligere hadde fått en gratistur til Europa for å studere et par europeiske sentralbanker. Disse medlemmene hadde ikke hatt det minste med Aldrich-planen å gjøre.

 

Presidentvalget 1912. Et gedigent propaganda-apparat som inkluderte tre universiteter ble satt i sving for å gjøre Aldrich-planen populær blant politikerne og folket. Ett av disse var University of Chicago. Dette var sponset av Rockefeller, og var hoved­kvarteret for utvikling av økonomiske teorier som tjente oligarkene. Woodrow Wilson, guvernør av New Jersey og tidligere president ved Princeton University, ble satt opp som talsperson for Aldrich-planen. Under bankpanikken i 1907 hadde Wilson erklært:

”Alle disse problemene kunne ha vært unngått dersom vi hadde oppnevnt en komité på 6-7 uselviske menn som J.P. Morgan til å seg av affærene i vårt land”.

 

Woodrow Wilson ble overtalt til å stille som presidentkandidat for Demokratene. De to andre kandidatene var begge republikanere: Tidligere president Theodore Roosevelt og daværende president William Howard Taft. I praksis spilte det ingen rolle om en Demokrat eller Republikaner vant presidentvalget, for begge partiene hadde erklært i deres plattform at de ville fremme et lovforslag om monetær reform. Republikanerne kalte lov­forslaget for Aldrich-planen, mens Demokratene kalte lovforslaget for the Federal Reserve Act. Ingen av partiene brydde seg med å informere befolkningen om at de to lovforslagene var nærmest identiske med unntak av navnet. Toppsjefene i Kuhn, Loeb & Co. støttet finansielt alle tre kandidatene, for å være på den sikre siden. Wilson vant valget med 42 % av stemmene, mens Roosevelt fikk 27 %, Taft 23 % og Debs 6 %.

 

2) Det ultimate kuppet: Federal Reserve

Den 3. februar 1913 ble Grunnlovstillegg nr. 16 ratifisert, som gir Kongressen rett til å innføre føderal inntektsskatt. Den 4. mars 1913 ble Woodrow Wilson innsatt som president. I 1913 var en av hans største oppgaver å finne en mellomposisjon i striden om etableringen av en sentralbank. Demokratene hadde en mektig venstreving, ledet av William Jennings Bryan, som kjempet mot Aldrich-planen. De mente at staten selv skulle kunne utstede penger, fremfor å måtte ta opp lån fra det private marked. Den endelige planen ble stemt igjennom rett før julaften 1913. I Representantenes hus den 22. desember 1913 stemte 298 ja til lovforslaget om sentralbank, 60 stemte nei. I Senatet dagen etter stemte 43 ja til lovforslaget, 25 stemte nei. President Woodrow Wilson signerte lovforslaget samme dag.

 

Charles A. Lindbergh, medlem av Kongressen og mest kjent som faren til den berømte flyveren ved samme navn, var en av dem som fullt ut erkjente hvilken enorm tragedie som ville ramme nasjonen med Woodrow Wilsons underskrift. Han uttalte den samme dagen:

 

“Denne [Federal Reserve-loven] etablerer den mest gigantiske trust i verden. Når presi­denten signerer dette lovforslaget, vil den usynlige regjering som representerer penge­makten bli legalisert… Tidenes verste lovgivningsforbrytelse blir begått gjennom dette bank- og valutaforslaget.”

 

Lindbergh hadde tidligere samme år skrevet en 130-siders bok om saken, Banking and Currency and the Money Trust.

 

Den 16. november 1914 åpnet Federal Reserve for business gjennom sine tolv regionalbanker.

 

3) Hvordan FRS fungerer

FRS beskrives som en ”uavhengig og selvstyrt institusjon innenfor det føderale stats­apparatet” (Wiki: Federal Reserve). FRS beskrives også som en hybridløsning mellom å være bank/finans-markedsstyrt og politisk styrt.

 

FRS består av et administrativt styre, Federal Reserve Board of Governors, samt tolv regionale banker som er tilknyttet ca. 3.400 lokale medlemsbanker (private forretnings­banker). FRS-styret har forpliktelser i to retninger: Overfor Kongressen og overfor de tolv regional­bankene. FRS-styret inkluderer finansministeren og riksrevisoren. FRS-styret har historisk sett hatt lite kontroll over de tolv regionale bankene, som for det meste utformer deres egen politikk samt pleier å følge etter Federal Reserve Bank of New York.

 

Ellen Hodgson Brown nevner i sin bok Web of Debt den mulighet at FRS-styret også kan motta føringer fra ”sentralbankenes egen bank”, the Bank for International Settlements (BIS). Dette er en internasjonal organisasjon dannet i 1930, med hovedkvarter i Basel, Sveits. Edward Jay Epstein fikk i 1983 publisert en artikkel i Harper’s, Ruling the World of Money. Hvis vi for et øyeblikk skal hengi oss til konspirasjons­påstander, så ifølge web-basen ZetaTalk er det i Sveits at det fullstendig ukjente overhodet i Rothschild-dynastiet holder til. Se notatet ZetaTalk quotations about the unknown Rothschild ”Puppet Master”.

FRS: Organisasjonskart

FRS: Organisasjonskart

 

 

På spørsmålet om hvem som eier FRS, vil det korteste svaret være: Hver av de tolv regional­bankene eies av hver sine lokale medlemsbanker gjennom kjøp av aksje­andeler; og medlems­bankene eies igjen av sine aksjonærer, som kan være amerikanske statsborgere så vel som utlendinger. Medlemsbankene kan verken tape eller tjene penger på sine aksjeandeler, da disse ikke kan omsettes på markedet. Aksjene gir medlemsbankene 6 % avkastning pr. år samt rett til å stemme over hvem som skal sitte i regionalbankens styre. Som Ellen Hodgson Brown påpeker i sin bok Web of Debt:

”I ordinært språk, et selskap med en aksjebeholdning som er 100 % privateid og som garan­­terer 6 % avkastning pr. år, er et privat for-profitt selskap.”

 

Federal Reserve Bank of New York holder majoriteten av aksjer i FRS, 53 %. Denne regional­bankens største aksjonærer er de største forretningsbankene i distriktet New York. I 1997 var de tre største medlemsbankene Chase Manhattan Bank, Citibank, og Morgan Guaranty Trust Company. I år 2000 fusjonerte JP Morgan & Co. (forbundet til House of Morgan) og Chase Manhattan (Rockefellers bank) til å bli JPMorgan Chase, som i dag er USAs største bank og verdens nest største bank med sum aktiva på 2.509 billioner dollar.

 

Illusjonene rundt the Federal Reserve begynner allerede med navnet. Institusjonen er ikke føderal, og den har heller ingen reserver. Bare et lovbasert pengesystem muliggjør en føderal sentralbank. Et gjeldsbasert pengesystem ekskluderer en føderal sentralbank. Et gjeldsbasert pengesystem med en føderal sentralbank er en selvmotsigelse, en absurditet, hva George Orwell i sin roman 1984 ville ha kalt Doublethink.

 

Kongressmedlem Wright Patman ønsket å undersøke nærmere hva Federal Reserve’s ”reserver” besto i, og besøkte to av regionalbankene. Her ble han vist inn i velv som inneholdt enorme bunker av statskasseveksler og statsobligasjoner. Papirpenger hadde de nesten ikke noe av. Patman var forfatteren av en 144-siders subkomité-rapport, A Primer on Money (1964), der han skrev:

 

”Pengene eksisterer faktisk ikke og har aldri eksistert. Det vi kaller ’pengereserver’ er ikke noe annet enn bokført kreditt i hovedbøkene til Federal Reserve-bankene. Disse kredittene skapes av Federal Reserve-bankene selv og sluses så gjennom banksystemet.”

 

 

Når staten låner kredittpenger fra Federal Reserve regionalbanker, skaper bankene disse kredittpengene ut av intet ved å skrive ut en sjekk. Men da kan jo staten like godt selv skape disse kredittpengene ved et fingerknips, og spare seg for både gjeld og renter! Den samme pengeskapelse skjer når private aktører låner fra banker. Banken skaper penger ut av intet ved å overføre kredittpenger til lånerens konto.

 

Det er denne pengeskapelsen som kalles Fraksjonert bank­reserve­­systemet der bankene bare har kapitaldekning på 8 % av bankens utlån (Wiki: Fractional Reserve Banking). De øvrige 92 % er kredittpenger ”skapt ut av intet”. Bankinnskudd skaper ikke penger.

 

 

4) Kritikk av FRS

Kritikk av FRS dekker mange forskjellige emner og kommer fra mange hold: Velrennomerte økonomer, etablerte politikere og konspira­sjons­forfattere (se Wiki-artikkelen Criticism of the Federal Reserve). Noen ønsker å reformere FRS, andre ønsker å avskaffe det. Her nevnes kort noe av det kritikken har gått på.

 

a) Federal Reserve Bank of New York har med sine 53 % av aksjebeholdningen i FRS uforholds­messig stor innflytelse. Eustace Mullins (1991, kap. 4) brukte dette som argument for at FRS bare formelt men ikke reelt er føderal i form av de tolv regionalbankene.

 

b) Økonomen Milton Friedman (1912-2006) hevdet at Federal Reserve var ansvarlig eller med­ansvarlig for den store depresjonen som begynte den 29. oktober 1929, og forverret depresjonen gjennom sin økonomiske politikk. Ben Bernanke, USAs sentralbanksjef siden 2006, har ved to anledninger hevdet at Federal Reserve i hvert fall gjorde seg skyldig i å forverre depresjonen. Se WND (19. mars 2008): Bernanke: Federal Reserve caused Great Depression.

 

c) The Federal Reserve har ikke klart å forhindre inflasjonen, til tross for at det ligger i deres mandat å holde prisnivået stabilt. Inflasjon går særlig utover arbeiderne når deres lønninger ikke øker i takt med prisstigningen, hvilket reduserer deres kjøpekraft eller disponible reallønn. Milton Friedman hevdet at Federal Reserve forårsaket den høye inflasjonen på 1970-tallet. Politikere som Ron Paul og Ralph Nader har kritisert Federal Reserve for å skape inflasjon og være for lite bekymret for konsekvensene dette har for arbeiderklassen.

 

d) En gjenganger i kritikken av FRS er at institusjonen er for hemmelighetsfull, for lite transparent. Kongressen og folket burde ha bedre adgang til deres regnskaper. Sommeren 2009 hardnet denne kritikken til da kongressmedlem Alan Grayson i en kongresshøring spurte Elizabeth Coleman, sjefsinspektør av Federal Reserve, om hva hun hadde foretatt seg ang. de flere billioner (am.: trillion) dollar som er meldt savnet ved FRS. Se Examiner.com (22. mai 2009): Federal Reserve Inspector General hedges on trillions missing in Congressional hearing. Coleman virket forvirret, og var ikke en gang sikker på om det var hennes oppgave eller ansvar å finne ut av dette! Politikeren Ron Paul har prøvd å samle politisk støtte for et lovforslag om at Kongressen skal ha tilgang til FRS’ regnskaper. Se US News (24. juni 2009): Exclusive Conversation With Ron Paul: The Future Of The Federal Reserve.

 

Illustrasjon av David Dees

Illustrasjon av David Dees

 

 

5) Noen kjente uttalelser om Federal Reserve

a) Kongressmedlem Louis Thomas McFadden (1876-1936) holdt den 10. juni 1932 en minne­verdig tale der han hevdet at FRS i praksis er styrt av Wall Street-interesser samt var ansvarlig for den store depresjonen (online). Han hevdet også at Wall Street-banksters finansierte bolsjevikrevolusjonen i 1917 gjennom Federal Reserve og europeiske sentral­banker som den samarbeidet med. I 1932-33 prøvde McFadden å stille FRS-styret for riksrett for konspira­sjons­­anklager. Etter to mislykkete forsøk på å ta livet av McFadden, lyktes det tredje forsøket gjennom matforgiftning. Et utdrag fra talen:

 

“Mr. Chairman, we have in this country one of the most corrupt institutions the world has ever known. I refer to the Federal Reserve Board and the Federal Reserve banks… Some people think the Federal Reserve banks are United States Government insti­tutions. They are not Government institutions. They are private credit monopolies which prey upon the people of the United States for the benefit of themselves and their foreign customers; foreign and domestic speculators and swindlers; and rich and predatory money lenders. In that dark crew of financial pirates there are those who would cut a man’s throat to get a dollar out of his pocket; there are those who send money into States to buy votes to control our legislation; and there are those who maintain international propaganda for the purpose of deceiving us and of wheedling us into the granting of new concessions which will permit them to cover up their past misdeeds and set again in motion their gigantic train of crime…

“This is a Government of the people, by the people, for the people. Consequently, nothing should be concealed from the people… it is a monstrous thing for this great Nation of people to have its destinies presided over by a traitorous Government board acting in secret concert with international bankers. Every effort has been made by the Federal Reserve Board to conceal its power but the truth is the Federal Reserve Board has usurped the Government of the United States. It controls everything here and it controls all our foreign relations. It makes and breaks governments at will… no body of men is more entrenched in power… These evil-doers have robbed this country of more than enough money to pay the national debt. What the National Government has permitted the Federal Reserve Board to steal from the people should now be restored to the people. The people have a valid claim against the Federal Reserve Board and the Federal Reserve banks.”

Louis Thomas McFadden (1876-1936): En modig politiker.

Louis Thomas McFadden (1876-1936): En modig politiker.

 

b) President Franklin D. Roosevelt (1933-1945) uttalte i 1933:

 

”Den virkelige sannheten i denne saken er, som du og jeg vet, at et finansielt element i de store sentrene har eid regjeringen siden Andrew Jacksons dager… Nasjonen går gjennom en repetisjon av Jacksons kamp mot the Bank of the United States, dog på en betydelig større og bredere basis.”

 

c) Tidligere president Woodrow Wilson (1913-1921) kom til å angre bittert på sin med­virkning til dannelsen av FRS, hvilket kommer frem i dette sitatet fra 1939 [National Economy and the Banking System, Senate Documents Co. 3, No. 23, 76th Congress, 1st session, 1939]:

 

«Jeg er en meget ulykkelig mann. Uvitende har jeg ruinert mitt land. En stor industriell nasjon kontrolleres av dets kredittsystem. Vårt kredittsystem er konsentrert. Nasjonens vekst, og derfor alle våre aktiviteter, er i hendene på noen få menn. Vi har kommet til å bli en av de verst styrte, en av de mest fullstendig kontrollerte og dominerte regjeringer i den siviliserte verden. Ikke lenger en regjering der den frie mening råder, ikke lenger en regjering styrt av overbevisning og flertallets stemmer, men en regjering styrt av meningene til og under tvang av en liten gruppe dominerende menn.”

 

d) James Paul Warburg bablet i 1950 om å påtvinge folket en verdensregjering! Paul Moritz Warburg (1868-1932) var som nevnt arkitekten bak Federal Reserve. Han satt også som direktør og styremedlem av den oligarkiske institusjonen Council on Foreign Relations fra dens stiftelse i 1921 og frem til hans død i 1932. Hans bror Max Warburg (1867-1946) var finansiell rådgiver for Kaiser Wilhelm II før Første verdenskrig, satt i styret for den tyske Reichsbank i 1933, og emigrerte til USA i 1938. Paul Moritz Warburgs sønn James Paul Warburg (1896-1969), som ble rådgiver for Franklin D. Roosevelt, vakte oppmerk­somhet da han den 17. februar 1950 uttalte til United States Senate Committee on Foreign Relations:

”Vi skal ha en verdensregjering enten vi liker det eller ikke. Det eneste spørsmålet er om verdensregjeringen vil bli oppnådd ved enighet eller erobring.”

 

Hadde han en psykotisk episode, eller ga han et glimt av verdensbildet og ambisjonene til den internasjonale bankeliten som han hadde tilbragt hele sitt liv sammen med?

 

e) Wright Patman (1893-1976), Kongressmedlem og styreleder av House Banking and Currency Committee, uttalte i en tale han holdt i Representantenes hus i 1967:

 

”I USA i dag har vi i praksis to regjeringer. Vi har den lovlig valgte konstitusjonelle regjeringen, og vi har en uavhengig, ukontrollert og ukoordinert regjering i Federal Reserve, som tar seg av de myndighetsoppgaver over penger som gjennom Grunnloven er reservert for Kongressen.”

Wright Patman (1893-1976): En modig politiker.

Wright Patman (1893-1976): En modig politiker.

 

6) Grunnlovstillegget om føderal inntektsskatt

Fra 1776 til 1913, med unntak av to korte perioder da USA var i krig, hadde den føderale regjeringen med suksess blitt finansiert gjennom toll på importerte varer og gjennom skatt på ikke-essensielle konsumentvarer. Den 3. februar 1913 ble Grunnlovstillegg nr. 16 ratifisert, som ga Kongressen rett til å innføre føderal inntektsskatt (Wiki: Sixteenth Amendment to the United States Constitution). 42 av de 48 delstatene stemte for. Inntektsskatt ble innført samme året: 1 % skatt for dem med nettoinntekt over 3.000 $; og 7 % skatt for dem med inntekt over 500.000 $.

 

Den føderale inntektsskatten ble innført for å tvinge skattebetalerne til å betale rentene på den nasjonale gjelden til de private banker. Dersom pengemengden hadde blitt skapt av myndig­hetene fremfor å bli lånt av bankene som skapte den, ville inntekts­skatt ha vært unødvendig.

 

Den opprinnelige skattelovsamlingen var på 14 sider. I dag er den på 17.000 sider, skrevet i et obskurt, vanskelig språk. Dagens skattelover innehar smutthull som muliggjør enorme skatte­unndragelser for dem som har råd til lobbyister som kan forhandle for dem. Skattesystemet har nå blitt så komplekst at over ti millioner skattebetalere må søke profesjonell bistand. I 1995 ble 250 milliarder dollar brukt til slike bistandstjenester. USAs skattedepartement, Internal Revenue Service (IRS), hadde i 2010 106.000 ansatte og et budsjett på 12 milliarder dollar. Dette gjør IRS til en av de ”bedrifter” i USA med flest ansatte.

 

I 1982 ble den såkalte Grace Commission nedsatt for å undersøke graden av sløsing og ineffektivitet i den føderale regjeringen. Undersøkelsen viste at størsteparten av inntektene fra den føderale inntektsskatten går med til å betale ned renter på statens stadig økende gjeld. Kommisjonens rapport, som ble presentert for Kongressen i januar 1984, konkluderte:

”Mens 2/3 av alle skattebetalernes personlige inntektsskatter sløses bort eller ikke samles inn, blir 100 % av det som samles inn brukt utelukkende til å betale renter på den føderale gjelden … Med andre ord, [den føderale regjeringens] samlede inntekter fra alle de individuelle inntektsskatter brukes opp før et øre har blitt brukt på de tjenester som skatte­betalerne forventer fra deres regjering.”

 

Filmprodusenten Aaron Russo (1943-2007) hadde i 2006, året før han døde, premiere på sin dokumentarfilm America: From Freedom to Fascism (YouTube). Filmen begynner med spørsmålet: Har de amerikanske myndigheter lov til å kreve at befolk­ningen skal betale inntektsskatt, da dette ikke nevnes i Grunnloven? Hva er opphavet til inntektsskatten? Vi følger Russo på hans intellektuelle reise mot svaret, som er knyttet til den renten som følger med statens gjeld til Federal Reserve. Problemet oppsto i 1913 da Federal Reserve ble etablert. Staten overlot oppgaven med å skape og utstede kredittpenger til sentralbanken. Mens det ikke er meningen at staten noensinne skal betale hele gjelden tilbake, er de tvunget til å skape nok inntekter for i hvert fall å betale de årlige rentene tilbake. Jo større den nasjonale gjelden blir, dess større blir også det årlige rentebeløpet som må betales. Jo mer staten blir et gjeldsoffer for finanseliten som står bak the Federal Reserve, dess mer makt har denne eliten til å diktere statens politikk.

Aaron Russo (1943-2007)

Aaron Russo (1943-2007)

 

7) Loven om skattefrie filantropiske stiftelser

Det primære formålet med loven om filantropiske skatte­frie stiftelser var ikke å tjene befolk­ningen, men å gi overklassen et gedigent skattehull der de kan investere sine overskudd i stiftelser som tjener deres egne langsiktige interesser (Wiki: Tax exemption). Skattehullet kan naturligvis utnyttes slik at en del av pengene som overføres til stiftelsen sluses tilbake til giverens lommer. Men skattehullet kan også utnyttes til en betydelig mørkere agenda: Å transformere samfunnet ytterligere i retning av en oligarkisk verdensorden.

 

Lovbestemmelse 501(c) spesifiserer 29 typer nonprofit-organisasjoner som slipper å betale føderal inntektsskatt. Paragraf 501(c)(3) spesifiserer den tredje typen nonprofit-organisasjon:

“Religiøse, utdanningsrelaterte, veldedighetsrelaterte, vitenskapelige, litterære, testing relatert til almen sikkerhet, å fremme nasjonale eller internasjonale konkurranser innen amatøridrett, eller organisasjoner som forhindrer at grusomhet utøves mot barn eller dyr.”

 

Kombinasjonen av innføring av føderal inntektsskatt og lov­bestem­melsen om skattefrie stift­elser bidro til å svekke middelklassen og øke inntekt/formue-gapet mellom overklassen og de øvrige.

 

G. Edward Griffin intervjuet i 1982 Norman Dodd, som var Kongressens sjefs­etterforsker i Reece-komitéen som i 1952-54 undersøkte hvilke interesser de ’filantropiske’ skattefrie stiftelsene faktisk tjente. Intervjuet som ligger på YouTube er verdt å se, Norman Dodd On Tax Exempt Foundations (52 minutter). Dodd prater om sin erfaring med bl.a. Carnegie Foundation for the Advancement of Teaching (dannet i 1905), Rockefeller Foundation (dannet i 1913) og Ford Foundation (dannet i 1936).

 

Jim Marrs, i sin bok Rule by Secrecy (2000), skrev i kapittelet “Tax-exempt foundations and alphabet agencies”:

“Idag er det over 40.000 skattefrie stiftelser som bare opererer innenfor USA, de fleste uttrykker de mest prisverdige intensjoner. Likevel kan man se at mange av dem fremmer hemmelige selskapers agenda om globalisering og en sentralisert regjering”.

8) Også Norge er del av det gjeldsbaserte pengesystem

Som det fremgår av Wiki-avsnittet Penger #Gjeldsbasert, er også pengesystemet i Norge gjeldsbasert. Norges Bank kan ikke yte lån til staten, jamfør Sentralbankloven og prinsippet om at sentral­banken skal være uavhengig staten. Norges Bank har operasjonelt sett ansvar for opplåningen, men dette er kun på vegne av staten.

 

Staten låner i stedet norske kroner i markedet (av banker og private sparere) ved å utstede stats­kasseveksler og -obligasjoner. Staten må betale renter til långiverne på sine veksel- og obligasjonslån. Den norske stat kan ikke utstede penger. Norges statsgjeld var pr. 2011 på 571 milliarder kroner, hvilket da utgjorde ca. 20 % av de 3000 milliarder som vi hadde inne på statens pensjonsfond utland (Wiki: Norges statsgjeld).

 

I Norge skiller man skarpt mellom basispengemengden som opprettes av sentralbanken, og penge­mengden som opprettes ved bokføring («kontopenger») av bankene når de gir ut lån. Sentral­banken har enerett til å lage kontanter (mynter og penge­sedler); disse inngår i penge­mengden (ikke i basispengemengden). Kontanter utgjorde 2,7 prosent av pengemengden i Norge ved utgangen av juli 2011. Basispengemengden har en regulerende effekt på bank­systemet ved krav til hvor mye en bank må ha på konto i sentralbanken i forhold til hvor mye kontopenger den oppretter.

 

Kilder og ressurser

Frontbilde. Newyrs 2011, av David Dees.

Brown, Ellen Hodgson:

* Web of Debt: The Shocking Truth About Our Money System and How We Can Break Free. Bok. 5. utg. 2012. 544 s.

* Web of Debt. Web-base for hennes bok.

 

Engdahl, F. William:

* Gods of Money: Wall Street and the Death of the American Century (2009). Bok, 390 s.

* HomePage.

 

Lindbergh, Charles A. (1913): Banking and  Currency and the Money Trust. Bok, 130-sider.

McFadden, Louis Thomas: Tale til Kongressen den 10. juni 1932 om Federal Reserve System.

Patman, Wright (1964): A Primer on Money. Subkomité-rapport, 144 sider.

 

Still, Bill:

* No More National Debt. Bok, 2. utg. 2011. 348 s.

* Still’s Monetary Reforum. Diskusjonsforum.

* HomePage.

 

 

*****************************

 

Artikkelen over inngår i mitt temaprosjekt

Oligarkisk økonomi & politikk & historie.

 

**********************

 

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
100%
Opplysende
0%
Inne på noe
0%
Usikker
0%
Dårlig
0%
Om forfatter
Rolf Kenneth Myhre

Rolf Kenneth Myhre fullførte bibliotekarutdannelsen i 1990, og arbeidet så som selvstendig næringsdrivende i seks år med å etablere og reorganisere små fagbiblioteker og arkiver. Deretter arbeidet han som medisinsk forfatter i seks år, fire av dem ved Rikshospitalet. Siden 2003 har han som privat forskerforfatter arbeidet med fokus på: 1) Bevissthetsparadigmet, åndsvitenskap; 2) Menneskets tidligere og nåværende erfaringer med ET/UFO-relaterte emner; 3) Enkelte US-sentrerte oligarknettverk som siden 1940-tallet har prøvd å styre verdenssamfunnet i en totalitær retning. I 2008 vant han Kolofons manuskonkurranse for ”Alternativ litteratur” med boken «Åndsvitenskapelige visjoner». I februar 2013 utga han boken «Menneskets historie: Integrasjon av Velikovsky, Sitchin og ZetaTalk», og i august 2013 kom boken «ET/V-erfaringer 1947-2013». Hans forfatternavn er Rolf Kenneth Aristos.

31 kommentarer Bli med i diskusjonen

Bli med i diskusjonen

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *