Du leser nå
Universets barn

26 minutter lesetid



Universets barn

Nyhetsspeilet bringer her utdrag fra boka "Universets barn", som var forut for sin tid da den kom ut i 1995 med et budskap som trolig flere er åpne for idag.

I 1994 skrev Dr. Rauni-Leena Luukanen-Kilde boken ”Universumin lapsi” (finsk). På norsk ”Universets barn”. Boken handler om menneskehetens egoisme, truende katastrofer på jorden og hvordan menneskene kan hjelpe seg selv og jorden slik at utviklingen fortsetter til det positive i stedet for mot en katastrofe. Boken forteller om hvordan vesener fra det ytre rom hjelper menneskeheten i all beskjedenhet og stillhet for å berge sivilisasjonen og jorden.

Jeg ønsker her å presentere boken for Nyhetsspeilets lesere ved å publisere bokens to siste kapitler, som vekker store følelser i hvert fall hos undertegnende.

 

I forordet til boken skriver Dr. Luukanen-Kilde at boken ble diktert til henne via automatskrift fra vesener fra ytre rom på 70 timer. Vesener sa til henne, at ”Din bok er et gruppearbeid. Vi er fra helheten. Helheten har bare en kollektiv bevissthet. Vi er fra helheten, det vil si fra summen av alle manifestasjoner.” Dr. Luukanen-Kilde sa at hun ikke riktig forsto og fikk til svar: ”Du forstår ikke, fordi du er begrenset. Dimensjoner og planeter er ikke atskilte. Alt hører til helheten.”

 

Rauni-Leena Luukanen Kilde er en verdenskjent finsk forfatter som lever i Norge

Rauni-Leena Luukanen Kilde er en verdenskjent finsk forfatter som lever i Norge

Den store helheten

Det vil bli en ny verdensorden, hvor universets intellekt, en allestedsnærværende skjønnhet og kjærlighet, toleranse og forståelse råder. Hvert menneske virkeliggjør sitt eget livs plan. Alle vandrer på forskjellige nivåer mot det samme målet, hver i sin egen takt og i overensstemmelse med sin egen skjebne. Uavhengige av hvor lenge vi lever, setter hver av oss sitt spor i universet, og sporet kan være helt annerledes enn det man ut fra jordiske kriterier tror.

 

Kapittel 26

Allestedsnærværende kjærlighet

Alle utvikler seg gradvis. Formene forandres. I tidens løp utvikler sjel. All skapelse ender til slutt i lyset. Det tar bare en evighet. Alle er en del av den evige utviklingen.

Alle bærer en lysgnist i sjelen sin. En bit av Gud. Å gjøre den synlig er meningen med menneskelivet. Når kjærlighetens uselviske energistrøm får påvirke mennesket, endres hele livet. Menneskets stråling endres. Menneskets tanker, holdninger og gjerninger endres.

Mennesket stiger over hverdagslige stridigheter. Det ser andre mennesker i deres sjels spektrum. Han kritiserer ikke, fordømmer ikke. Han forstår alt. Tilgir alt. Han trøster og oppmuntrer. Han elsker alle med en uselvisk, allestedsnærværende kjærlighet. Han er steget opp på Kristus-bevissthetens nivå.

Det tar tusener og atter tusener liv. I forskjellige skikkelser, i forskjellige eksistensformer. I forskjellige verdener. Det er målet hver menneskesjel søker. Det er målet hver menneskesjel ender i – en gang, i samsvar med evighetens rutetabell.

Begrepet allestedsnærværende kjærlighet er så så stort at vanlig menneskefornuft ikke fatter det. En sjel som virkeliggjør allestedsnærværende kjærlighet, står ikke under denne verdens lover. Denne sjelens utvikling har vært så enorm, langvarig og helhetlig, at den på ingen måte får plass i de rammer denne jordkloden setter opp.

Derfor løfter de lavtstående menneskene på jordkloden en sjel som virkeliggjør og lærer om allestedsnærværende kjærlighet, til sin gud. Det er ikke det som har vært meningen. Men det har skjedd likevel.

Læren og lærdommen, ikke sendebudet, er det som er viktigst. Læren har alltid vært budskapet om den universelle kjærligheten.

Gjør mot andre det du vil andre skal gjøre mot deg. Enhver får etter fortjeneste. Nåden er stor. Man får alltid en ny sjanse til å prøve å rette opp sine feil. Ingen blir fordømt. Veksten er evig. Utviklingen opphører aldri. Kjærlighet, tro og håp flytter berg. Det største av alt er kjærligheten. Den uselviske, allestedsnærværende kjærligheten.

Hvorfor har ikke menneskerasen hørt på sine store lærere? Hvorfor har de blitt korsfestet og tilintetgjort? Fordi deres budskap lå for høyt for den lavtstående rasen. For mye ondt har det fått lov til å skje, selv om budskapet har vært tindrende klart.

De minste skal bli de største. Makthavere godtar ikke den slags snakk. Ikke før og ikke nå.

Kjærlighet er et begrep som ikke lar seg tilintetgjøre. De som er dens budbringere, får man nok tak i. Det har man alltid gjort også i menneskehetens krigerske historie.

Alle forsøk på å heve menneskerasens nivå ved å tilby forskjellige religionsmodeller som de forskjellige kulturene kunne akseptere, har mislykkes. Religionene er blitt dogmer, regler skrevet og tolket av mennesker. Gamle menn har misbrukt sin makt. Religionene og kirkene har i århundrer vært ledet av gamle menn, og deres meninger har omformet tolkingen av religionene. Resultatene kan alle se.

Kjærlighetsbudskapet er totalt glemt. Gud har fått menneskets trekk. Hevnens gud. Hvordan er det da mulig at menneskene i mange hundre år har latt være å reflektere selv, bruke sine egne erfaringer om den universelle kjærlighetens energi?

Alle mennesker blir ennå tvunget til å ta standpunkt til livets ytterste spørsmål. Da er det ikke lenger noen hjelp i dogmer og foreldete oppfatninger. Hver og en må bare svare på spørsmålet om hvor mye kjærlighet han har spredt rundt seg. Hvor mye hjelp han har gitt andre mennesker når de bærer sin bør.  Hvor mye uselviske handlinger han har. I hvor stor grad har han tjent andre mennesker, tolerert og latt være å avsi dom.

Kirkenes oppgave skulle vært å forkynne kjærlighet og tilgivelse. I stedet er temaet blitt å spre bilder av frykt og synd og fortapelse. Det dreier seg om makt. Og maktmisbruk overfor menneskene.

Det fins riktignok også unntak. Men deres spede røst har ikke vunnet fram i kirkens maktstrukturer. Derfor er situasjonen blitt som det er nå.

Intoleransen ødelegger kirkene. Nettopp nå når den åndelige sulten bare øker. Når verden hadde hatt større behov for kjærlighetsbudskapet enn noensinne. Når kirkene endelig hadde hatt en mulighet til å berøre menneskenes hjerter. Med kjærlighetens fjær.

Muligheten er gått tapt. Bare restene er snart igjen. Ruinene av kirker og hele det kirkelige systemet vil konkret være synlige i framtiden.

Det skal ikke grunnlegges noen ny kirke. Derimot vil menneskene ha kontakt med sin Gud og med åndelige dimensjoner uten noen mellomledd. Direkte, på det sjelelige planet.

Med forståelse for de store spørsmålene i livet. For livets mening. Helhet. Helt ulikt det som har vært til nå. Ennå i løpet av denne generasjonen vil vi oppleve at en ny verdensordning trer i kraft. At menneskeheten en gang vil forstå sin forbindelse. Når de religiøse stridene opphører, opphører også kimene til krig.

 

Kapittel 27

Vi er ikke alene i verdensrommet

Utviklingsfasen som allerede er begynt, vil være den viktigste i menneskehetens historie. Fred på jorden er ikke utopi i fremtidens verden. Brorskap mellom mennesker kommer virkelig til å lykkes. Men først får man oppleve store endringer. De vil endre holdningene til menneskerasen.

Alt har sin pris. Også utviklingen. På grunn av helheten skal vi oppleve alle kommende endringer på vår planet. Vi får være innstilt på at kirken vil motsette seg store endringer. På grunn av at dens egen posisjon vil svekkes.

Vi makter ikke å sette pris på at alt kommer til å gå slik meningen er. Vi har ikke ennå forberedt oss til å godkjenne et nytt verdensbilde og en ny verdensordning.

Hvorfor skulle vi oppleve som positivt at de nåværende støttepilarene for hele vårt liv faller sammen. Pengemakt, økonomisk ustabilitet, store problemer i utviklingsland, ufred mellom menneskene og en direkte underutvikling vil ikke forsvinne på et øyeblikk.

Menneskerasen har ikke gått med på en frivillig utvikling etter retningslinjene fra helheten. Nå blir utviklingen tvungen for den.

Presset i retning av alle de store endringene kommer til få utløp på en voldsom måte. Det vil overraske makthaverne. De har lullet seg inn i en tusenårs drøm om at det ikke er nødvendig å holde løfter som er gitt. At menneskene glemmer fort. At det bare er effektiviteten og vekstkurvene som teller.

Det åndelige samkvemmet mellom mennesker er det som kommer til å føre til de fleste forandringer. Man kommer til å kreve at makthaverne tar ansvar. Hittil har de kunnet slippe unna ansvaret. Man har flyktet fra ansvaret bak forskjellige kapper gang på gang.

Når det har dukket opp problemer, har det ikke vært mulig å finne noen som skulle bære ansvaret. Man har kastet ballen fra den ene til den andre. Akkurat som man kaster sosialklienter. Ingen forstår at makt og ansvar er de to sidene av samme medalje. Den ene eksisterer ikke uten den andre.

Når man har ansatt ”passende” folk i embeter istedenfor kompetente, har man utviklet maskineriet i korrupsjonen. Penger er ikke den eneste måten å skjøtte ting på. Embetsmenn som er i en avhengighetsposisjon, kan ikke gjøre vedtak som går imot de partiapparatene som har utnevnt dem.

Slik har man klart å svekke borgernes tillit til embetsverket. Moralen er sunket. Når man ikke kan stole på utviklingen til dem som sitter i høye embeter, hvordan går det da med andre. Man lever i sus og dus. Og blir forbauset, hvis man skulle bli nødt til å ta ansvar for egne handlinger.

All partipolitikk kommer til å forsvinne en vakker dag. Det vil ikke lenger bli et system hvor man bare kjører sine egne eller eget partis interesser. Den nye verdensordningen vil forsvare hele folkets, hele jordklodens interesse. Småklikker vil gå i oppløsning i de stormer som jordkloden skal møte.

Ingen forstår ennå på dette stadiet hvor store endringer det i virkeligheten dreier seg om. Når man ser på jordkloden fra verdensrommet, kan man ikke se noen grenser mellom land og riker. Det er bare store kontinenter, hvor konturene viser at de en gang har hatt forbindelse med hverandre lik biter i et puslespill. En slik forbindelse vil man igjen knytte. Jordkloden vil fungere som én planet, én helhet, én verdensregjering. De som har lederposisjoner vil være personer som er kommet langt i sin åndelige utvikling. De fører ikke sak for noen klikk. Det er bare helhetsutviklingen av jorden som er viktig.

En nasjons utvikling følger bestemte baner. Slik menneskets utvikling gjør det. Hvis nasjonen ikke er høyt utviklet, ligger den på u-landsnivået. På den andre side, hvis det er begavede individer i nasjonen, kan de heve sitt folks nivå gjennom både kultur, vitenskap og kunst.

Kulturens nivå er avhengig av individenes nivå. Dessuten har alle kulturer ulike verdinormer. Kunsten i Vesten er for eksempel ikke den samme som i Østen. Det samme gjelder musikken. Det er den som best avspeiler menneskenes kulturbakgrunn.

Hele nasjonens nivå stiger først når alle individene har nådd et minimumsnivå. Først i utviklede land er lese- og skrivekunsten for alle en selvfølge. Det viser hvor landet ligger med tanke på hele jordklodens nivå.

Utviklingsnivået for alle beboere av jordkloden må heves. Det åndelige nivået i industrialiserte land er lavt. I utviklingslandene ligger det materielle nivået langt etter. Det trengs en utjevning i begge tilfeller. Jordklodens felles totalnivå må stige for at det ikke på ny skal utvikle seg kløfter mellom menneskene etter utjevningen.

Hver nasjon har sin spesialoppgave. Finner er blitt en bru som utvikler tenking mellom øst og vest. Vår gamle bondekultur er det grunnlaget som vi tar sats fra. Den fjellgrunnen som gir oss vårt særpreg.

Gamle kulturstater har et annet grunnlag å satse fra. De gamle europeiske kolonistater er svært annerledes. Det kan man se i arkitekturen, livsførsel, dannelse, opptreden.

De innesluttede finner har til tider problemer med å bevege seg verdensvant blant representanter for stater i det integrerte Europa.

Vi lærer likevel mye av hverandre. Forskjellig kulturbakgrunn og opptreden lærer oss igjen toleranse. Forståelse for at hver stat gjør sin del på sin måte til jordklodens felles beste.

En dag er vi alle innenfor ett system, jordklodens verdensstyre. FN viser allerede vei i så måte. FNs rolle er i ferd med å bli styrket, men ennå er organisasjonen for svak til å ta ansvar for hele planetens utvikling. I framtiden vil det bli annerledes.

Når kontakten med andre nasjoner i verdensrommet blir hverdagslig, blir det også nødvendig å danne en felles regjering for jordkloden. FN vil da fungere som en god modell for det.

Da vil representantene for menneskeheten også representere jorden på verdensrommets felles møter. På de møtene tas det beslutninger om de ulike planetenes utvikling og handlinger sett fra helhetens standpunkt. Da har menneskeheten tatt et enormt sprang i jordklodens historie.

All utvikling trenger tid. Jordklodens tid begynner å renne ut. Her er utviklingen kommet til det punktet. Bare radikale tiltak kan nå endre situasjonen slik at den blir gunstig for utvikling.

Når tiden er ute, vil det skje mye. Vi får oppleve hvordan den store planen for å løfte jorden opp blant siviliserte planeter skjer.

Da vil alt endres på et øyeblikk. Omgivelsene, beboerne, dyrene, hele verden. Menneskene føler at det ikke er mulig. Slik vil det likevel bli.

Vi fortsetter vår utvikling i en annen atmosfære. I en atmosfære hvor man ikke lenger konkurrerer, kjemper og ødelegger. Hvor den nestes velvære er viktigere enn vårt eget. Hvor man ikke lenger bruker penger og ikke kjemikalier som ødelegger klimaet. Eller forurenser miljøet.

Naturligvis oppnår man ikke en slik tilstand uten drastiske forandringer. Både i holdninger og i den fysiske helheten. Tiden vil vise når dette skjer.

Jordklodens posisjon i vårt solsystem er viktig. Utviklingen av den påvirker utviklingen av andre planeter. Det ville være en katastrofe for hele Melkeveien, hvis jorden ble tilintetgjort. Derfor vokter raser i verdensrommet, som er mer intelligente enn vi, på oss fra det høye.

Noen ganger oppnår man kontakt med dem også fysisk, men vanligvis psykisk, gjennom telepati. Det fins mange mennesker i verden som har utviklet sine psykiske evner, ut-av-kroppen-fenomenet, clairvoyance, tankeoverføring og andre lignende evner. De gis også opplæring bl.a. av stormaktene. I framtidige katastrofer, når strømmen er borte og kommunikasjonsmidlene ikke virker, kan sensitive personer brukes til å sende og motta meldinger.

Alle mennesker har psykiske evner. De ligger i Dvale som ubrukte reserver i vår egen underbevissthet. Ved hjelp av øving kan man hente dem fram. Eller de dukker plutselig opp av seg selv. Da øker prosentandelen av det vi bruker av hjernens kapasitet.

Når vi lar utviklingen gå sin egen gang uten selv å prøve å hindre det, får vi alle sammen en dag oppdage at vi av og til opplever uforklarlige ting på det psykiske området. Det er en del av menneskets åndelige utvikling å oppleve slike ting. Mennesket kan ikke forklare paranormale fenomen med sin fornuft. De er et tegn på universets storhet. Det får mennesket til å reflektere over ting fra et annet synspunkt. Det får ham til å utvikle seg  som et intelligent vesen i universet. Og til slutt får det ham til å forstå sin plass i universets utviklingshjul som en evig sjel på flere nivåer. Menneskets evne til utvikling er grenseløs. Kroppen setter ikke noen grenser for den, hvis mennesket ikke tillater den å gjøre det.

Kroppens lenker vil bli brutt en gang. Senest da oppdager mennesket sin virkelige natur. Et evig uttrykk for energi, en udødelig sjel. Som et intellekt fri for lenker, ubegrenset, fortsetter menneskesjelen sin utviklingsbane.

Tar imot nye utfordringer. Nye fysiske skikkelser. Nye relasjoner, som lærer noe den ikke har gjennomgått før. Noe som utvider dens forstand og tenkning.

Alle sammen får vi utallige ulike utviklingsmuligheter. Hver etter sitt behov og ønske. Alle må gjennom de mest ulike erfaringer. Alt det som er mulig på denne planeten i en fysisk skikkelse.

Etter det blir man flyttet opp til et høyere klassetrinn. For å lære ting som går utover det jorden kan lære. Utviklingen er evig. Den tar aldri slutt. Det fins uendelig mange nivåer og læringsmuligheter.

Sjelens ferd slutter aldri. Sjelen får være i helheten som et barn i mors liv. Trygg, beskyttet, vokse mot en ny erfaring. Når sjelen har oppnådd kontakt med universets bevissthetsnivå, kan man slå fast at universets barn er født. Det er hele tiden bevisst på sitt eget kjernevesen. Det forstår sin oppgave på jorden og i universet. Det opplever en forbindelse med alt som er skapt. Det ser og hører og kjenner hvordan livet pulserer i de forskjellige dimensjonene. Det vet at vi alle sammen er ett. Bundet til hverandre med usynlige bånd. Med energi som pulserer og skifter farge. Som forener alt. Som gir materien livsgnisten. Som er alt.

Den energien er den allestedsnærværende kjærlighet. Hele universets energi, skaperkraft. Den er som limet som holder bitene sammen. Det største og skjønneste i hele universet. Den allestedsnærværende, uselviske kjærlighetens energi, som hver sjel har kontakt med på sitt eget svingningsnivå.

Alle opplever eksistensen av denne energien i sitt eget hjerte.

Alle kjenner den i sitt liv. Alle får styrke og utholdenhet av den i sine livsfaser. Alle lærer å kjenne hele dens kraft og skjønnhet. Alle, som åpner sitt hjerte for helheten i kosmos.

Kosmoset, universet, verdensaltet. Hele det mektige skaperverket. Ingen blir holdt utenfor det. Selv den aller ringeste skapningen eksisterer ikke atskilt. Alle er sammen om å danne universet. Det vokser og utvikler seg uavbrutt.

Sammen deler vi hele universet. Gjennom vår sjel har vi kontakt med hver del av det. Med hver ytringsform for liv det har. Med hver manifestasjon av intellekt det har. På alle nivåer. I alle verdener.

Helheten er så vid at intet menneske kan forstå den. Den kan bare oppleves, føles og leves.

Se hvordan naturen fungerer. Intet stadium er bortkastet. Eikenøtten blir til et eiketre. Den endelige formen lå allerede i nøttens kjerne. På samme måte fins allerede blåkopien av universet. Skaperverket virkeliggjør det i sin utvikling. Skritt for skritt. Ingen har sett det ”ferdig”. Men energifeltet til det eksisterer. Først deretter kommer den fysiske manifestasjonen. Ikke omvendt.

Først er bevisstheten og energien. Først etter det kommer formen.

Hver form har et energifelt. Det ga skikkelsen den formen den har. Uansett om formen er menneskekropp, dyr, plante eller beboer av det ytre verdensform.

Alt begynner med energi, lysbølger. Alt ender også som energi, lys.

En allestedsnærværende energikilde er fullstendig ubegripelig for menneskesinnet. Men mennesket øker informasjonen i den energien med sine livserfaringer. Energien er virkelig informativ, det vil si at den bærer med seg viten.

Hele begrepet liv er fremdeles uklart for mange. Man trenger mye mer informasjon om de grunnleggende spørsmålene om og grunnlaget for livet.

Under sin utvikling pulserer alt levende i takt med universet. Også cellene i menneskekroppen pulserer. Mennesket tror feilaktig at kroppen er fast. Det er en illusjon.

Energien kan ta hvilken som helst fysisk form. Det er det vanskelig for menneskesinnet å forstå. I likhet med det at energien aldri går tapt.

I universet hører alt til livets rytme. Vi føler det i kroppen, selv om vi ikke tenker på, ikke kjenner eller husker det. Når mennesket ”dør”, det vil si når energien lar sin fysiske ytringsform bli til jord, blir menneskets rytme raskere. Det pulserer på en annen, høyere frekvens.

Slik det er flo og fjære i sjøen eller månefasene eller jordklodens rotasjon rundt sin aksel og kretsløp rundt solen. Alt har sin rytme og hastighet. Det er frekvensen som bestemmer hvilke omgivelser mennesket legger merke til. Med andre ord, hvilken verden det føler at det lever og virker i.

Jo lettere man kan skifte frekvens, jo flere verdener kan man finne og oppleve. Ikke alle klarer å befinne seg på flere enn én bølgelengde.

Den tredimensjonale verden er en lav frekvens. Mange har satt seg fast i den. Andre verdener er bare fantasi for dem.

Når utviklingen har steget opp på høyere grader er det mulig å skifte verdener slik en turist skifter land. Likevel kan man fra en høyere frekvens lett komme nedover. Hvor langt som helst. Omvendt lykkes det ikke annet enn et nivå om gangen, som et resultat av en langsom utvikling.

Situasjonen er den samme som når en skoleelev på et høyere klassetrinn godt kan gå for å se på undervisningen i småskolen. En førsteklassing får ingenting ut av undervisningen på gymnaset. En ting om gangen. Nivået stiger langsomt innen rammen av skolens undervisningsplan.

Alle mennesker lærer mens de utvikler seg til å forstå ulike dimensjoner. Selv om utviklingen går langsomt og tar generasjoner, er framgangen uunngåelig. Jo høyere nivå menneskesjelen fungerer på, jo flere kontakter har den med andre nivåer og eksistensformer.

Det er klart at en sjel som fungerer på et lavere nivå, som har færre livserfaringer, ikke klarer å følge sin eldre bror til høyere sfærer. Derfor kan den i sin uvitenhet til og med benekte eksistensen av dem. På en måte har den rett. For den eksisterer de ikke. Selv om de eksisterer for enkelte andre. Forskjellen i menneskenes åndelige nivå kan være grell. Men alle vokser smått om senn videre.

Utviklingen er uendelig. Ingen blir stående og tråkke på samme plassen under mange jordeliv. Selv om det også hender at man må ta klassen om igjen. Da har ikke sjelen oppnådd de åndelige målene den selv har stilt for seg. Lærdommen gjentas inntil man har bestått.

Ingen er her uten en grunn. Ingen lever forgjeves. Alle har en mening med livet sitt, og en spesiell betydning. Selv den ringeste av oss. Alles innsats er viktig i jordklodens utvikling, selv om den er svært så varierende. Alltid avhengig av nivået.

Vi eksisterer aldri bare for oss selv. Når et videre syn trenger seg inn i vår bevissthet og hjerne, ser vi vår oppgave og våre omgivelser med nye øyne.

Vår levetid kan variere. For noen er den svært kort. For noen lang. Men man må huske at en som har levd et kort liv, kan ha fått til en større forandring enn en medlevende som har nådd alderdommen.

Alle setter spor etter seg i universet og av det man har lært. Det sporet kan være helt annerledes enn det man tror ut fra jordiske kriterier. Den minste kan bli den største. Og såkalte store menn setter kanskje ikke så stort og vakkert spor etter seg i kosmos´evige historiebok.

Bare det åndelige nivået, den uselviske kjærligheten er kriteriet. I hvilken grad du har lettet andres bør. I hvilken grad du har tjent dine medmennesker med en stor kjærlighet. Verdens diktatorer og tyranniske ledere får oppleve et forferdelig sjokk etter døden. De blir konfrontert med sine egne gjerninger og følgene av dem. Og da fins det ingen fluktveier.

Likevel burde man føle medynk med dem. De vil få en forferdelig bør å bære i sitt neste liv, når de skal forsone sine gjerninger. Et tungt livsløp, en ulykkelig levetid og mange liv uten kjærlighet, lærer og forsoner etter hvert deres gjerninger. Alle får etter fortjeneste. Ingen er virkelig et uskyldig offer. Selv om det kan se slik ut, hvis man ser på det bare innenfor kriteriene for ett liv.

Programmering av hver sjel er nøye beregnet for hvert livsløp. Menneskets frie vilje har vært med på å planlegge sjelens vandring i hver fase. Planen er gjort før sjelen tar bolig i kroppen, i menneskefosteret. Etter det er det vanskelig å flytte på de store milepælene. Men med en fast vilje og med et riktig motiv kan det også skje forandringer. Alt er mulig i universet. Det fins ingenting som er umulig. Annet enn i menneskenes feilaktig tenkning.

Hver sjel som lærer erfaringer i en menneskekropp, får lære at det ikke er dens egen vilje i dagbevisstheten som bestemmer hvordan ting forløper. På et mye dypere plan er det man får ta de beslutninger som er avgjørende for menneskets liv.

Alles lærdom vil bli med i den store, kollektive bevisstheten. Dens behov definerer hvilke livsskjebner og stadier man trenger mer av, for å oppnå harmoni og balanse.

Ingens skjebne er dermed en atskilt hendelse, uavhengig av andre. Vi får nok ennå lære at det bare er enhet og helhet som betyr noe når menneskers skjebner veies.

Ved å velge riktig gjør vi kosmos en tjeneste. Ved å velge feil er det vi selv som må lide mest. Den gjensidige balansen i hele universet er viktig. Hver planets skjebne og begivenheter påvirker de andre. Nettopp derfor må balansen opprettholdes.

Etter at jordkloden blir tatt opp i felleskapet med de andre siviliserte planetene , er det lettere å opprettholde harmonisk balanse i vårt solsystem. I alle dens eksistensformer. I alle ytringsformer for intellekt.

Gjensidig respekt og en mer helhetlig synsmåte med hensyn til ulike livsformer er en naturlig konsekvens. Man blir ikke lenger forskrekket over et vesen med en ytre skikkelse som ligner på et dyr og som har et brilliant intellekt. Som har en moral svimlende langt foran representanten for menneskerasen.

Man begynner å akseptere annerledesheten. Akseptere at eget ego og kropp ikke er det viktigste i universet. Og ikke den eneste skikkelsen hvor det kan oppstå bevissthet.

Klokken tikker hele tiden og tiden minker med tanke på menneskerasens forandring. I virkeligheten eksisterer jo ikke tiden. Men jordkloden fungerer etter urskiven. I verdensrommet gjelder det andre lover.

Vi vil nok engang oppleve at tiden stopper opp. At alle må se at det fins andre måter å leve på enn å løpe etter klokken.

Etter det lærer menneskerasen at den aldri trenger å løpe etter klokken mer. Evigheten kan ikke måles med urviserne.

Alle må nok enda lære at hver eksistensform får sin lærdom når tiden er inne. Kollektivt og hver for seg. Man bør ikke undres over at alle mennesker i dag har følelse av at tiden går fort. At det er problemer på menge sektorer. At livet er i ferd med å drives inn i et kaos.

Det er en del av den kollektive skjebnen til menneskeheten. Alle begynner sammen å føle trykket som krever endring. Endring i levemåten, endring i holdninger, endring i dietten, endring i tankemønstre.

Når trykket er blitt tilstrekkelig høyt, skjer det en eksplosjon. Man blir oppbrakt, og som følge av det slipper ”dampen” ut og man føler seg lettet. Men situasjonen har endret seg.

Det vil ikke ta lang tid før jordkloden er i en slik situasjon. Det vil berøre alle og enhver. På en eller annen måte.

Samkvemmet vil etter det bli forandret. Ved møte med vanskeligheter begynner menneskerasen å forstå behovet for og kravene om enhet på planeten sin.

Ingen blir stående utenfor endringene. Ingen slipper unna, ikke nå lenger. Det blir krevet av alle at de får et nytt syn. Alle vil oppleve endringene både fysisk og psykisk. Bokstavelig talt.

Når hele menneskeheten har fått en ny holdning til livet, begynner jordklodens nye utviklingsfase. Den vil skille seg fra den nåværende situasjonen på flere måter.

Menneskerasens enhet eller sammenheng er en av de første forandringer. Alle menneskeraser, uansett hudfarge, uansett kulturbakgrunn, kjenner for første gang konkret at de er intelligente vesener med samme form. Som har ansvaret for å ta seg av den levende jordkloden. Som verdsetter og respekterer intelligente vesener også i andre skikkelser.

Vår tilværelse vil endres avgjørende. Enhet på egen planet og forbindelse med sivilisasjonene på andre planeter endrer menneskerasens framtid. Den blir rikere, mer ydmyk, mer utviklet.

Vi får kjenne hvordan helheten føles. Vi utvider vår bevissthet og vårt intellekt mot større dimensjoner.

Etter det vil vi ikke lenger slåss om å være best og konkurrere med våre medmennesker. Vi lærer å respektere andres avvikende meninger og holdninger. Vi krever ikke lenger at noen skal leve etter våre snevre målestokker og rammer.

Som menneskerase modnes vi kollektivt. Som sjeler får vi utvikle oss mot høyere frekvenser. Vi skal leve i harmoni og fred med ulike syn, levemåter og raser.

Vi er ikke lenger alene i verdensrommet.

 

Boka "Universets barn" utkom på norsk i 1995 og ble diktert via automatskrift

Boka “Universets barn” utkom på norsk i 1995 og ble diktert via automatskrift


Kilde:
Universets barn, 1995, Grøndahl Dreyer, Dr. Rauni-Leena Luukanen
Utdragene er publisert med tillatelse fra forfatteren.

 

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
88%
Opplysende
0%
Inne på noe
13%
Usikker
0%
Dårlig
0%
Om forfatter
Profilbildet til Maarit M. Hanssen
Maarit M. Hanssen
er utdannet spesialsykepleier i barnesykepleie og eldreomsorg og medlem i Norsk Sykepleierforbund. I 1995 ble jeg klar over at verden egentlig ble styrt av en hemmelig maktelite. I 2008 gav jeg ut en bok, som heter " Tors hammer. Geofysiske våpen, en realitet eller science - fiction. HAARP i Norge ". Er mor til to voksne døttre og gift med en datakonsulent.

32 kommentarer Bli med i diskusjonen

Bli med i diskusjonen

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *