Terrorangrepet i London 7. juli 2005

4.3K visninger
20 minutter lesetid
4

Terrorangrepet i London den 7. juli 2005, der 52 personer ble drept og over 700 skadet, var definitivt en Falsk flagg-operasjon utført av MI5 og MI6 i samarbeid med Scotland Yard. Daværende statsminister Tony Blair må ha godkjent opera­sjonen. Den uskyldige og uvitende patsy-gruppen på fire unge menn (”selvmords­bomberne”) ble ikke obser­vert på noen av de tre T-banetogene eller på dobbelt­dekkerbussen der eksplo­sivene ble utløst. De tidligste nyhetsmeldingene gikk ut på at politiet hadde skutt og drept tre av de fire ute på gaten ca. to timer etter at eksplosivene hadde blitt utløst. Myndighetenes beskyttelse av en insider-person som Peter Power, deres elendige photoshopping av et stillbilde fra et CCTV-kamera, deres forsøk på fusking når det gjelder de aktuelle togtidene, deres mystifisering siden 2008 av hva bombene ble lagd av, at ingen av de 52 likene ble obdusert, at en offisiell granskningen først ble påbegynt i oktober 2010 og var en farse, taler sitt tydelige språk. Falsk flagg-operasjonen må ses i kontekst av neocon-regjeringen til Bush/Cheney og deres imperialistiske planer og fabrikerte ”Krig mot terror”. Tony Blair håpet på at hans ”Krig mot terror” ville øke hans popularitet, samt ville resultere i økt aksept for mer omfattende overvåkning av egen befolkning.

The 7/7 Ripple Effect 2

Denne artikkelen er basert på to hovedkilder:

 

JAHs video er tematisk godt struk­turert, inndelt i ni kapitler samt et tillegg. Av pedagogiske grunner har jeg valgt å strukturere første del av denne artikkelen etter videoen, slik at leserne først kan lese mitt sammendrag av et kapittel i JAHs video, og så kan spille gjennom dette kapittelet i JAHs video.

 

 

1) Mock exercises and bomb hoaxes in the run-up to 7/7/2005

Den 16. mai 2004 sendte BBC One programmet London under Attack, et realistisk drama der London utsettes for et terrorangrep (se BBCs annonsering av programmet den 6. mai 2004, London under Attack). Det dramatiserte terrorangrepet var forbløffende likt det reelle terror­angrepet som utfoldet seg 13 måneder senere: Eksplosjoner i tre T-banetog, og én eksplosjon i en motor­vogn. I det dramatiserte programmet diskuterte et tverrfaglig team bestående av åtte personer kriseberedskap. Peter Power, som er Storbritannias mest kjente krise­beredskaps­ekspert og statlig rådgiver, var en av deltakerne i det tverrfaglige teamet.

 

 

2) Peter Power: Dupe or Accomplice?

Den 7/7 kl. 19:30 ble Peter Power intervjuet i Radio 5 Live, og senere i andre nyhets­programmer, der han fortalte at han og de ansatte i hans firma Visor Consultants Ltd. hadde blitt leid inn for å delta i en terrorøvelse tidligere på dagen. Til deres store overraskelse oppdaget de at denne terror­øvelsen utspant seg på samme sted og på samme tid og med noen­lunde samme scenario som det reelle terrorangrepet. Hva var oddsen for dette? Normalt ville Peter Power ha blitt grillet eller fengslet inntil han oppga hvem som hadde leid inn hans firma til å delta i terrorøvelsen den dagen. I stedet ble han behandlet av myndighetene som om han hadde immunitet. Men hvorfor gikk han ut i media med informasjon som han visste måtte være skadelig for dem som sto bak Falsk flagg-operasjonen? Kollerstrom (2011) kom med et spennende forslag: Power innså plutselig at han selv sto i fare for å bli drept av oppdrags­giveren. Ved å gå ut i media ble det langt mer risikabelt for oppdragsgiveren å la ham dø ”under mystiske omstendigheter”, dersom de vurderte dette.

Power
Peter Power: En insider i 7/7-terrordramaet som nyter immunitet mot forhør.

 

 

3) Foreign Security Firms: Can They be Trusted?

Verint Systems er et konsern som besørger analytisk software og hardware innen sikkerhet og overvåkning. Konsernet har 3200 ansatte, med kontorer over hele verden. Omtrent halvparten av de ansatte er lokalisert i Israel. Konsernet står bak CCTV-overvåkningskameraene som er utplas­sert over hele London, og London er verdens mest CCTV-tettpakkete by. Verint Systems hevdet at ingen av overvåknings­kameraene virket tilfredsstillende på de tog- og T-banestasjonene der de fire ”muslimske bombemennene” angivelig var. Fungerte ikke kameraene, eller ga ikke video-opptakene støtte til den offisielle versjonen?

 

 

4) The Four Muslims: Actors or Patsies?

De fire angivelige selvmordsbomberne, som vi heretter samlet vil kalle for patsy-gruppen (patsy: synde­bukk), var:

 

Mohammad Sidique Khan: 30 år gammel. Han bodde i Beeston, Leeds, sammen med sin indisk-muslimske kone Hasina Patel og datteren Maryam. Han arbeidet som under­visnings­mentor på barne­skolen, og i fritiden arbeidet han gratis som sosial­arbeider. Han hjalp ungdom ut av rusproblemer, og politiet kontaktet ham ofte når de trengte hjelp til å rydde opp i bråk mellom gjenger. Hans liv var eksemplarisk, og hans familie var høyt respektert i lokalmiljøet. Tirsdag den 5. juli kjørte han sin gravide hustru til sykehus ifm. komplikasjoner med graviditeten. Han kjørte henne hjem igjen, og kjørte så av sted. Dette var siste gang hans hustru og trolig hans venner så ham i live. Hun prøvde å kontakte ham hele onsdag, uten hell. Torsag den 7/7 aborterte hun. Ifølge den offisielle versjonen utløste Khan en bombe etter at han forlot Edgware Road T-banestasjon på et tog vestover mot Paddington, kl. 08:50.

Shehzad Tanweer: 22 år. Han bodde i Leeds sammen med sin mor og far, og arbeidet i farens fish & chips-butikk. Ifølge den offisielle versjonen utløste Tanweer en bombe på T-banetoget som kjørte sørøst­over fra King’s Cross, da toget befant seg mellom stasjonene Liverpool Street og Aldgate, kl. 08:50.

Khan og Tanweer hadde lagd hver sin ”selvmordsvideo”, muligens for flere år siden. I disse sies intet om spesifikke terroristmål. JAH har på basis av deres fortid og på basis av flere terror­eksperters uttalelser konkludert at begge arbeidet som MI5/MI6-informanter der oppgaven deres var å infiltrere ekstreme muslimgrupper, og at det var i denne kontekst at de en eller annen gang hadde blitt bedt om å produsere selvmords­videoer. De to hadde altså tjent Stor­britannia gjennom hemmelig etterretningsarbeid, og ble belønnet for dette av deres oppdragsgivere ved (uvitende) å bli valgt ut som patsyer som skulle ofres i en Falsk flagg-terroroperasjon.

Germaine Lindsay: 19 år. Han bodde i Aylesbury, Bucking­­hamshire, sammen med sin gravide kone og en ung sønn. Ifølge den offisielle versjonen utløste Lindsay en bombe på et tog som kjørte sørover, da det befant seg mellom T-bane­stasjonene King’s Cross og Russell Square, kl. 08:50.

Hasib Hussain: 18 år. Hasib Hussain bodde i Leeds sammen med sin bror og svigerinne. Han var en ualminnelig fredsommelig og harmonisk tenåring, av en venn beskrevet som ”the gentle giant”. Han var eksem­plarisk i det meste, han var ikke-radikal, og faren beskrev ham som den fullkomne sønn. Dagen etter den 7/7 kom eksamens­resultatene i posten, som nesten bare var topp­karakterer, og som ville gi ham adgang til univertsitetet. Et arrangert ekteskap var allerede planlagt for ham. Ifølge den offisielle versjonen utløste Hussain en bombe på øvre dekk i en rød dobbeltdekkerbuss som hadde blitt omdirigert til Tavistock Square, kl. 09:47.

 

Tre av personene i patsy-gruppen var britisk-fødte sønner av pakistanske immigranter, mens Lindsay var født i Jamaica og hadde konvertert til islam.

* * *

Haroon Rashid Aswat, født i Storbritannia i 1979 (indisk opphav), var en kjent terrorist lenge før 2005. Basert på diverse etterretningskilder konkluderte JAH at Aswat fungerte som hjernen (”Mastermind”) bak patsy-gruppen, dvs. at han fungerte som kontaktleddet mellom patsy-gruppen og MI5/MI6 ang. 7/7-affæren som patsy-gruppen hadde blitt fortalt skulle være en terrorøvelse. I de to første ukene etter 7/7 fortalte kilder i politiet at Aswat hadde hatt ca. 20 mobiltelefonsamtaler med Khan og Tanweer. Den siste telefonsamtalen skal ha funnet sted bare noen få timer før eksplosjonene, omtrent samtidig med at han forlot Storbritannia via Londons Heathrow lufthavn. Aswat ankom Pakistan, ble fengslet, men ble løslatt igjen kort tid etter.

 

MI6 har bekreftet at Aswat er en av deres agenter. MI6 har beskyttet Aswat mot forhør og fengsling både fra egne og utenlandske myndigheter. USA har siden 2005 begjært å få Aswat utlevert, da han i 1999 prøvde å sette opp en terrorskole i Oregon. MI6 har så langt klart å forhindre en slik utlevering. Kollerstrom (20011) er skeptisk til at Aswat hadde en rolle i 7/7-dramaet.

Haroon Rashid Aswat: MI6-agent og terrorist.
Haroon Rashid Aswat: MI6-agent og terrorist.

* * *

De fire i patsy-gruppen skulle samles ved Luton togstasjon kl. 07:20 for å ta 07:40-toget til King’s Cross togstasjon. Derfra skulle tre av dem gå til King’s Cross T-banestasjon (8-10 minutters gange) der de skulle skille lag og ta hver sine T-baner. Den fjerde, Hasib Hussain, skulle gå direkte til King’s Cross Thameslink busstopp for å ta Buss 91 som ville bringe ham til busstoppet ved Euston, og så ta Buss 30 som ville bringe ham tilbake igjen. Faktum er at både 07:40-toget og det neste 07:46-toget var kansellert akkurat den dagen. Disse to kansel­leringene har gitt den offisielle versjonen store problemer.

 

Et stillbilde fra et CCTV-kamera viser de fire ankomme Luton togstasjon kl. 07:21. En nærmere analyse, som presenteres i JAHs video, avslører imidlertid at stillbildet er en forferdelig dårlig fotomontasje der de tre personene lengst borte fra inngangsdøren har blitt photoshoppet inn. Denne fotomontasjen er i seg selv evidens på at myndighetene er involvert i en cover-up. Hvorfor får vi bare se et stillbilde, fremfor video-opptaket der de fire beveger seg?

Det beryktede stillbildet fra et CCTV-kamera på Luton togstasjon, der de tre bakre personene er photoshoppet.
Det beryktede stillbildet fra et CCTV-kamera på Luton togstasjon,
der de tre bakre personene er photoshoppet.

 

 

5) The Ghost Trains

Det første toget som patsy-gruppen kunne ha tatt fra Luton togstasjon, var 07:48-toget. Dette toget kom 22 minutter forsinket frem til togstasjonen King’s Cross, kl. 08:42. La oss si at det tar 8-10 minutter å gå fra King’s Cross til de tre aktuelle T-baneplattformene. Da var det for sent for to av personene å rekke sine T-banetog, mens den tredje personen muligens kunne rekke T-banetoget som gikk 08:48.

  • T-banetog nr. 204 forlot King’s Cross 08:35.
  • T-banetog nr. 216 forlot King’s Cross 08:42.
  • T-banetog Piccadilly Line forlot King’s Cross 08:48.

Kl. 08:50 skal bombene på de tre T-banetogene ha blitt detonert nærmest synkront. I JAHs forståelse av hendelsesforløpet, må de 2-3 personene i patsy-gruppen som ikke rakk sine T-banetog da ha vært i nærheten av stasjonsområdet. De må da ha skjønt at de hadde blitt lurt, av sine egne oppdragsgivere som representerte de britiske myndigheter. De må ha skjønt at det var meningen at de skulle omkomme i en Falsk flagg-terroroperasjon, et terrorangrep som de til og med ville bli gitt skylden for! De må også ha skjønt at nå var MI5 og MI6 etter dem, for å få drept dem hurtigst mulig. De var langt hjemmefra, og de hadde muligens ingen gode venner de kunne stole på i London. De kunne heller ikke ringe noen, for hele telefonnettet i London hadde blitt koblet ut. Ifølge JAH gjorde de det eneste de kunne gjøre, stikke av, vel vitende om at deres timer var talte.

 

Før coverup-flokken fikk kontroll over media, kom en rekke oppsiktsvekkende nyheter ut i media. Én nyhetsreporter leste opp at tre av de bombemistenkte hadde blitt obser­vert drept av en antiterroristgruppe nær Canary Wharf i London. Denne meldingen ble bare lest opp én gang! En person fra New Zealand som arbeidet for Reuters fortalte at to kolleger hadde sett to av ”selvmordsbomberne” bli drept kl. 10:30. Én person ble rapportert skutt av politiet utenfor Credit Suisse First Boston bank. Hvordan kan personene i patsy-gruppen ha blitt oppsport? Koller­strom (2011) forslår at de kan fått utlevert mobiltelefoner av ”Mastermind”, og at disse telefonene avslørte hvor de til et hvert tidspunkt befant seg.

 

 

6) The No. 30 Bus

Hvordan 18 år gamle Hasib Hussain tilbragte timen fra han ankom King’s Cross togstasjon 08:42 til 09:47 da bomben eksploderte i den røde dobbeltdekkeren, er ikke helt klart. Han skal ha blitt sett vandrende omkring i Londons gater, han skal ha vært innom en McDonalds for å spise en hamburger, og han skal ha tatt Buss 91 fra King’s Cross Thameslink for å komme til Euston station, slik at han kunne ta Buss 30 for å komme akkurat samme vei tilbake. Dog, ingen av CCTV-kameraene i McDonalds-sjappen, i Buss 91 eller i Buss 30 fungerte akkurat den dagen.

 

Hvorfor skulle Hussain, tilsynelatende meningsløst, sitte på to busser som skulle føre ham akkurat samme vei frem og tilbake? Dette er et interessant poeng som indikerer at myndig­hetene sto bak 7/7-angrepet. Buss 30 skulle normalt ha bragt Hussain (dersom han var om bord) tilbake til King’s Cross Thames­link der han kom fra, men akkurat denne ene gangen ble Buss 30 omdirigert til Tavistock Square der den greske bussjåføren George Psaradakis stoppet opp utenfor bygningen til British Medical Association. Psaradakis går ut av bussen for å spørre noen parkerings­vakter hvilken vei han burde fortsette. Det var akkurat da, kl. 09:47, at bomben eksloderte. Eksplosjonen var så kraftig at hele buss­taket ble flerret av.

 

Buss 30 hadde lørdagen før 7/7 vært til service, hvilket i seg selv ikke er suspekt. Men denne gangen hadde ikke servicen blitt overlatt til det ordinære service-personalet, men til en ukjent gruppe som ble beskrevet som ”uvennlige” og som ikke ville prate med den ordinære staben. De brukte usedvanlig lang tid på bussen, over tyve timer. Dette er suspekt, og mistanken går i retning av at denne gruppen monterte eksplosiver på undersiden av det øvre dekket. Mistanken går også i retning av sabotasje ved at festene som holdt busstaket oppe delvis ble skjært av med brenner, som om det var ønsket og planlagt at busstaket skulle blåse av.

 

Psaradakis hadde aldri kjørt Bussrute 30 før, han hadde først fått forespørsel om dette dagen i forveien. Da bomben gikk av, bare forlot han stedet. Han skal ha gått 11 km gjennom Londons gater på 50 minutter til et sykehus. Deretter fortsatte han videre til boligen til sin bror. Politiet beskyttet ham den neste uken, og etter det har han aldri snakket spesifikt om hendelsen.

 

Da denne røde dobbeltdekkeren hadde ikke mindre enn fire CCTV-kameraer montert, skulle man tro at her fikk man adgang til førsteklasses video-opptak av hva som eksakt skjedde, og ikke minst fikk opptak av bevegelsene til Hasib Hussain. Men som nevnt, akkurat denne dagen fungerte visst ingen av de fire kameraene. Dette minner mye om alle de video-kameraene som ikke fungerte akkurat den 11. september 2001 på akkurat de stedene der de kunne ha gitt vital informasjon om terrorangrepet.

Den røde dobbeltdekkeren med taket blåst av.
Den røde dobbeltdekkeren med taket blåst av.

Det finnes ingen troverdige vitner som hevder å ha observert Hasib Hussain om bord Buss 30. Det vitnet som har vært mest skråsikker på å ha observert Hussain, og som myndighetene og media har gjort mye utav, er Richard Jones. Det tok fem år for de britiske myndigheter å integrere Jones’ historie om å se Hussain ståendenedre dekk med den offisielle historien der Hussain var sittende bakerst på øvre dekk. Man kan ikke alltid få i pose og sekk, så Jones’ vitnesbyrd har ikke lenger tyngde. Ingen på øvre dekk hevdet å ha sett Hussain, og ingen på nedre dekk hevdet å ha sett Jones!

 

Richmal Oates-Whitehead (1970 – august 2005) – som arbeidet i bygningen til British Medical Association der hun hadde en stilling som medisinsk forfatter og redaktør – hevdet at hun hørte to bombe­­eksplosjoner fremfor det som ifølge den offisielle versjonen bare var én eksplosjon. For denne uttalelsen ble hun svært hardt angrepet i pressen. Hun døde under mystiske omstendigheter. Den 17. august 2005, bare 35 år gammel, ble hun funnet død i sin leilighet. Den offisielle forklaring var at hun døde av naturlige årsaker, og at obduksjon derfor ikke var nødvendig. Politiet har forklart den andre eksplo­sjonen med at en mikro­bølgeboks (hva er det?) som ble observert på nedre dekk virket mistenkelig, så de måtte nøytralisere den ved en kontrollert eksplosjon.

 

En av dem som definitivt var om bord Buss 30 og som overlevde, var den svært observante Daniel Obachike. Hans fortelling om hva han så og hørte før, under og etter eksplo­sjonene, var myndighetene og Establishment-media svært lite interessert i å høre. Det gikk faktisk syv måneder før Obachike ble intervjuet av myndighetspersoner, og hva han da fortalte dem fikk ingen betydning for den offisielle versjonen. Denne syste­matiske ignore­ringen resulterte i at Obacheke til slutt skrev og utga sin egen bok om sine opplevelser, The 4th bomb: Inside London’s terror storm (2. utg. 2007). Han oppsøkte også alternativ media for å få sin historie ut.

 

Flere personer hevdet de så politiet bruke gul tape for å avgrense området ved Tavistock Square før bomben gikk av. Khans identifikasjonspapirer ble funnet på tre forskjellige steder: Edgware Road, Aldgate station og Tavistock Square.

 

 

7) Pre-planted explosives

Verken muslimer eller forlatte ryggsekker ble observert av dem som var like i nærheten av eksplosjonene og som overlevde. Både i de tre T-banetogene og i dobbeltdekkerbussen var eksplosjonstrykket rettet oppover, gulvene ble sprengt opp. Dette kan bare bety at eksplo­sivene hadde blitt forhåndsplassert på undersiden av T-banetogene, og på undersiden av bussens øvre dekk.

 

Myndighetenes skiftende fortellinger om hva slags bomber som ble brukt, har gått gjennom fire faser: Fra profesjonell til dum til dummere til dummest. I de første ukene etter den 7/7 hevdet genuine bombeeksperter at de uhyre kraftige bombene var profesjonelt lagd, og var av en type (C4) som bare fremstilles innen det militære i NATO-laboratorier. De hevdet også at bombene var utrustet med en tidsinnstilt mekansime. Denne erkjennelsen passet imidlertid ikke inn med den offisielle versjonen der det skulle være fire uerfarne terrorister som hadde valgt å bli selvmordsbombere. I den neste fasen, som varte fra august 2005 til ut året 2007, var myndighetenes forklaring at eksplosivene besto av det hvite stoffet TATP (Wiki: Aceton­peroksid). Politiet fant da hvitt stoff overalt hvor de ønsket å finne hvitt stoff. Ulempen med dette eksplosivet er at det er meget følsomt for varme, friksjon og mekaniske støt. Aceton­peroksid er noe ingen vil finne på å gå rundt med i en ryggsekk!

 

Da 7/7 Kingston-rettssaken begynte i juli 2008, hadde acetonperoksid-forklaringen forduftet som dugg for Solen. Det hadde blitt åpenbart at forklaringen ikke holdt mål. Coverup-flokken følte seg da presset til å finne en ny forklaring. Den nye forklaringen var så dum at den for mange ble komisk: Bombene hadde blitt lagd av en blanding av hydrogen­peroksid og svart pepper. Plutselig fant politiet spor av piperin høyt og lavt, det kjemiske stoffet som gir svart pepper den sterke smaken. Clifford Todd, en senior-analytiker for myndighetene, måtte innrømme at bruken av denne blandingen som eksplosiv var ”unik i Storbritannia og muligens i hele verden”, for ingen hadde tidligere hørt om denne blandingen brukt som eksplosiv.

 

Under den offisielle granskningen som begynte i oktober 2010, the 7/7 Inquest, var heller ikke hydrogenperoksid & svart pepper-forklaringen aktuell å fronte. Det siste offisielle stand­punktet, som frem­deles gjelder pr. i dag, er at det hele er et stort mysterium. Ingen vet hva som ble brukt; selvmords­bomberne tok hemmeligheten med seg i graven! For mer om dette, se Kollerstrom (2011).

* * *

 

15 dager etter den 7/7 ble 27-årige Jean Charles de Menezes drept med syv skudd i hodet på kloss hold, angivelig av The Metropolitan Police (Scotland Yard). Den offisielle begrun­nelsen for drapet var at politi­betjentene mente at han hadde en bombe på seg som han hadde tenkt å utløse. Menezes var imidlertid ubevæpnet og uskyldig. Han var en brasilianer som hadde lovlig opphold i landet. Han tok oppdrag som elektriker. JAH spør om Menezes som elek­triker kan ha fått et oppdrag i Londons undergrunnsbane, og etter den 7/7 kan ha skjønt hva oppdraget hans egentlig var forbundet med.

 

Kollerstrom (2011) har gått dypere inn i dette emnet. Han nevner at i tre media-rapporter ble drapet på Menezes knyttet til Special Reconnaissance Regi­ment (SRR), som ble dannet i april 2005. De skal være engasjert i kontraterrorisme. SRR fikk søkelyset på seg to måneder senere, den 19. september 2005, da to britiske agenter drepte minst en irakisk offiser etter å ha blitt stanset ved en veisperring i Basra (Wiki: Basra prison incident). Kollerstrom kommenterer at politi­betjentene i Scotland Yard ikke har en kultur for den type drap som Menezes ble offer for, så det kan være at de måtte ta på seg skylden for et drap begått av SRR.

Jean Charles de Menezes ble drept med syv skudd i hodet på kloss hold. Hvem drepte ham, og hvorfor?

 

Benjamin Netanyahu, Israels daværende finansminister, befant seg morgenen den 7/7 på et rom i Russel Square Hotel. Han skulle delta på en konferanse om økonomi. Israels ambassade i London ringte ham opp kl. 08:43 og fortalte at de selv nettopp hadde blitt oppringt av en betjent fra Scotland Yard. Betjenten fortalte at de hadde mottatt informasjon om et mulig terror­angrep, og at Netanyahu derfor ikke burde forlate sitt hotell. Scotland Yard benektet senere at de hadde kontaktet den israelske ambassaden.

 

 

8) Conclusion

Prosjektgruppen bak 7/7-terrorangrepet var profesjonell på noen områder, amatør­messig på andre områder, og når det gjaldt deres kyniske bruk av patsy-gruppen stakk Forsynet kjepper i hjulene for dem. På grunn av kansellerte og forsinkete tog fra Luton togstasjon mistet i hvert fall minst to av de fire i patsy-gruppen de terrormålene der de forhånds­riggete eksplosivene ble utløst. Trolig måtte alle de fire i patsy-gruppen forfølges og drepes utenom planen.

 

I det T-banetoget som Mohammad Sidique Khan angivelig var i, der eksplosivene ble utløst mellom T-banestasjonene Edgware Road og Paddington, skapte eksplosivene tre store hull i gulvet. Personer falt gjennom hver av dem, en av dem døde. Tre store hull betyr at eksplosiver hadde blitt plassert tre forskjellige steder under samme vogn. Det generelle mønsteret av skader var kvestede og avrevne føtter og legger.

 

Først under the 7/7 Inquiry 2010-11 ble det kjent at ingen obduksjoner av de 52 omkomne hadde blitt utført. Man kan spekulere på hvorfor. Det enkleste svaret er at obduksjonene ville ha avslørt hva slags typer eksplosiver som hadde blitt brukt. En bombe i en ryggsekk ville ha skapt et helt annet mønster av skader.

 

Da antall lik ble talt opp ved to av T-banestasjonene, ble henholdsvis 6 og 7 lik funnet. Men hvis likene til de to ”selvmordsbomberne” Khan og Tanweer også hadde blitt medregnet, ville tallet ha vært henholdsvis 7 og 8 lik. Så da ble kanskje ikke likene til Khan og Tanweer funnet om bord på de to T-banetogene? Den offisielle forklaringen kom snart. De to hadde blitt sprengt i fillebiter slik at de ikke lenger var identifiserbare. Da er det merkelig at passasjerene som satt på setene inntil der de to angivelig satt (mens de var identifiserbare), for det første ikke observerte dem, og for det andre overlevde. Liket til Tanweer ble senere levert tilbake til familien, relativt intakt. Hvorfor hadde liket da ikke blitt inkludert i den opprinne­lige lik­tellingen? Hvordan kan liket ha vært relativt intakt gitt bombens sprengkraft, som han skal ha utløst manuelt?

 

 

9) Epilogue

Tony Farrell, britisk senior etter­retnings­­­analytiker for South Yorkshire Police, konkluderte sommeren 2010 at både 9/11 og 7/7 var statsterrorisme. Han ville da ikke lenger støtte den offisielle versjonen i sin jobb, og ble sparket. For mer om ham, se f.eks.:

 

Addendum

I dette tillegget forteller JAH om sine erfaringer med de britiske myndigheter etter at han hadde sendt DVD’er av The 7/7 Ripple Effect til jury­formannen og dommeren i en rettssak der noen av vennene til dem i patsy-gruppen hadde blitt anklaget for delaktighet i 7/7-terroren. Siste del av Addendum er sitater fra Bibelen og Koranen, for dem som finner inspirasjon der.

 

 

Etterspill (2006 – )

Statsminister Tony Blair (1997-2007) uttalte samme dag som terrorangrepet fant sted, før det fantes noe bevis på hvem som sto bak:

”We know that these people act in the name of Islam.”

 

Blair avviste det følgende året alle krav om en offentlig granskning av terrorangrepet, og hevdet at en slik granskning bare ville fungere som en ”latterlig avled­ning” (eng.: a ludicrous diversion). Han hevdet videre at en uavhengig granskning av terrorangrepet ville ”under­grave støtten” til MI5. Hvilke prioriteringer ga Tony Blair uttrykk for med disse uttalelsene?

 

Disse uttalelsene var så absurde og provoserende at et anonymt filmteam i september 2006 laget en 28 minutters dokumentar som de la ut på Internet, Ludicrous Diversion: 7/7 London Bombings Documen­tary.

 

I november 2007 kom en annen anonym dokumentarfilm ut på Internet, The 7/7 Ripple Effect, som virkelig skapte bråk og fikk oppmerksomhet. John Anthony Hill – født 1948 i Sheffield, England – er en interessant personlighet som foruten integritet og etisk anstendighet har kontro­­versielle idéer og meninger som han bruker livet sitt på å utforske. For ca. 11 år siden flyttet han til Irland i sin personlige søken etter Paktens ark, gullskrinet som skal inneholde de to stein­tavlene som Moses ifølge Andre Mosebok fikk fra Yahweh. I dokumentaren står han anonymt frem under pseudonymet Muad’Dib, som er navnet på en ørkenmus i Frank Herberts SF-roman Dune (1965).

John Anthony Hill alias Muad’Dib
John Anthony Hill alias Muad’Dib

 

Våren 2008 pågikk en rettssak ved Kingston Crown Court, London, der tre personer sto tiltalt for å ha hjulpet de fire ”bombemennene”. JAH responderte i mai 2008 ved å sende fem DVD’er av 7/7 Ripple Effect til jury­formannen. I juni sendte han også noen DVD’er til dommeren. Alle DVD’ene ble sendt via tinghuset, ikke til personenes privat­adresser. Det fulgte heller ikke noe brev med. Juryformannen og dommeren hadde selv valgt å kaste DVD’ene fremfor å se dem eller evt. dele dem ut.

 

Nicholas Kollerstrom, engelsk forfatter og vitenskapshistoriker, fulgte opp påstandene som JAH fremsatte i 7/7 Ripple Effect, og fikk i 2009 utgitt en bok der han presenterer sin egen research, Terror on the Tube: Behind the Veil of 7/7, an Investigation. I mai 2011 kom tredje utgave av boken. Tredje utgave inneholder også en kritikk av den offisielle granskningen, the 7/7 Inquest, som varte fra oktober 2010 til mai 2011 ved Royal Courts of Justice. Denne gransk­ningen ble en farse på linje med de offisielle gransk­ningene av JFK-drapet og 9/11-terroren. Kollerstrom konklu­derer i sin bok at 7/7-terroren var en politisk Falsk flagg-operasjon for å fremme ”Krigen mot terror” som et ledd i en større global kriminell operasjon.

Nick Kollerstrom
Nick Kollerstrom

 

De britiske myndigheters respons på JAHs initiativer til folkeopplysning har vært vel så avslørende som JAHs dokumentarfilm. I januar 2009 utstedet de britiske myndig­heter en europeisk arrestordre på ham. Begrunnelsen for arrestordren var ”forsøk på å pervertere rettens gang”. I februar 2009 ble JAH arrestert i sitt hjem i den irske landsbyen Kells, og alt datautstyret hans ble konfiskert. Tiden fra februar 2009 til november 2010 var preget av en serie med retts­høringer og anker i det irske rettssystemet for å unngå utlevering til Stor­britannia. Det endte med at den irske høyesterett den 11. november 2010 bestemte at JAH skulle utleveres til Storbritannia. Etter at JAH hadde sittet i varetekt i 151 dager i Wandsworth Prison, London, tok selve rettssaken bare fire dager. Etter at juryen hadde sett hans dokumentar den 12. mai 2011, dømte de ham  uskyldig. Den 7. juli 2012, presis syv år etter terrorangrepet, la JAH så ut på Internet en oppdatert utgave av sin dokumentar, 7/7 Ripple Effect 2 (2t:22min).

Kilder og ressurser

Web-baser:

 

Videoer:

 

 

Bøker:

 

 

************************************

 

Rolf Kenneth Myhre

Rolf Kenneth Myhre fullførte bibliotekarutdannelsen i 1990, og arbeidet så som selvstendig næringsdrivende i seks år med å etablere og reorganisere små fagbiblioteker og arkiver. Deretter arbeidet han som medisinsk forfatter i seks år, fire av dem ved Rikshospitalet. Siden 2003 har han som privat forskerforfatter arbeidet med fokus på: 1) Bevissthetsparadigmet, åndsvitenskap; 2) Menneskets tidligere og nåværende erfaringer med ET/UFO-relaterte emner; 3) Enkelte US-sentrerte oligarknettverk som siden 1940-tallet har prøvd å styre verdenssamfunnet i en totalitær retning. I 2008 vant han Kolofons manuskonkurranse for ”Alternativ litteratur” med boken "Åndsvitenskapelige visjoner". I februar 2013 utga han boken "Menneskets historie: Integrasjon av Velikovsky, Sitchin og ZetaTalk", og i august 2013 kom boken "ET/V-erfaringer 1947-2013". Hans forfatternavn er Rolf Kenneth Aristos.

0 0 stemmer
Artikkelvurdering
Varsle om nye kommentarer
Varsle om
guest

4 Kommentarer
Nyeste
Eldste Mest populær
Inline Feedbacks
Vis alle kommentarer
vidar
vidar
Abonnent
10 år siden

Mange takk for denne artikkelen. Jeg nekter å tro at folk fortsatt kan tro på den offisielle forklaringen etter å ha lest alle hullene som finnes i den som omtalt i denne artikkelen, om ikke annet burde det å llese om dette stimulere til å stille myndighetene i de fleste vestlige land, inkludert norge, svært kritiske spørsmål. Når massemediene ikke gjør det, og myndighetspersoner selv forblir tause, så blir det et veldig sterkt indise på at mektige interessegrupper ønsker at saken skal falle dø fortest mulig. Det må ikke skje. Jeg har bare sett den første filmen, men skal kjøpe boken eller dvd nr 2 nå.

Balle Clorin
Balle Clorin
Abonnent
10 år siden

Sikkert flere filmer man bør se, Mind The Gap er en av dem: http://www.youtube.com/watch?v=0AlE5nFKnsY

Dag Reidar Bye
Skribent
10 år siden

I følge Christopher Story skal Jacques Chirac ha gitt klarsignal og ordre om å utføre 7/7. Dette kommer frem i “The New Underworld Order”, Christopher Story.

I International Currency Review 20 Sept 2008 kan en lese dette:

“THE 7/7 ATROCITIES ON THE LONDON UNDERGROUND AND A BUS:

The atrocities committed on the London Underground and on a double-decker bus on 7th July 2005 were directed by DVD, Dachau, using Islamic revolutionary ‘assets’ and sleepers. Omitting the main details here, the outrage in appropriate London circles was such that Germany (and France, which was involved) were specifically told that the United Kingdom intended, as a consequence, to leave the European Union. Apparently what then happened was that, finally, this threat was watered down by the traitors in Downing Street and the UK intelligence community, to British acceptance of a total cessation of Provisional and IRA operations in Northern Ireland and on the British Mainland. It is likely that the British threat stands, should such terrorist ‘Acts of War’ be resumed at any time.

The order to proceed with 7/7 was given by former French President Jacques Chirac from his hotel room in Gleneagles, Scotland, to where he had flown from Singapore to attend a G-8 Meeting, after France had lost its bid to host the 2012 Olympics. It was monitored by GCHQ, the eavesdropping centre in Cheltenham, Gloucestershire, forming the basis for the ensuing showdown.

On that occasion, Britain missed its best opportunity to get clean out from under the pan-German long-range trap, the European Union Collective. If there are further atrocities, even the shooting of the Editor of this service, ‘you’ must immediately press the Government to implement its threat.

• FACT: The Brazilian named De Menezes who was subsequently shot dead by armed police at a London Underground station, was the electronics expert, working ultimately for DVD, who serviced the requirements of the 7/7 bombers. In another unspeakable cover-up, this fact was buried and the police had to endure consequent excoriation by the press and judicial process – an example of the failure of official will arising from the fact that despicable traitors hold high office in the United Kingdom, as in the United States, working to the ultimate remit of the DVD.”

http://britishspoofreportingonmccanncase.blogspot.no/

Denne rapporten er enda ikke lagt ut på Christopher Storys offisielle nettside, men jeg regner med at det er en riktig gjengivelse siden dette er sammenfallende med det som blir nevnt om 7/7 i “The New Underwolrd Order”

—-

Hvis noen her vet hvem som har overtatt alle kildene til Christopher Story så vil i hvert fall jeg veldig gjerne vite hvem det er.

« Forrige artikkel

CIA eller ei: Accidenting som drapsmetode

Neste artikkel »

Myndigheters Falsk flagg-operasjoner og løgner

4
0
Vi vil gjerne ha din mening. Fritt og anonymt.x
()
x