Du leser nå
Fra Gurdjieffs Fjerde vei til Ken Wilbers ILP

5 minutter lesetid



Fra Gurdjieffs Fjerde vei til Ken Wilbers ILP

Hvor langt har vi kommet når det gjelder helhetlige modeller for livsadministrasjon og personlig evolusjon?

Artikkelen gir en kort introduksjon til Gurdjieffs Fjerde vei og Ken Wilbers Integral Life Practice (ILP). Gurdjieffs Fjerde vei er en vei for personlig evolusjon som i sin klassiske form krever hjelp av en mester, mens Wilbers ILP er en modell for selvstyrt livsadministrasjon og personlig evolusjon.

Idéer om personlig evolusjon

De forskjellige evolusjonære veier og tradisjoner som har oppstått gjennom tidene, er alle (naturligvis) knyttet opp til en bestemt kosmologi eller metafysisk verdensanskuelse. Når man evaluerer en bestemt vei som har et bestemt mål (f.eks. Den store oppvåkning), bør man også reflektere rundt den bakenforliggende verdensanskuelse. La oss som et eksempel ta budd­hismen. Er det riktig at mennesket er styrt av begjær? Dette høres nærmest ut som den kristne arvesynden. En psykolog som Abraham Maslow eller en psykoterapeut som Arthur Janov ville ha erstattet ordet ”begjær” med behov. Buddhismen har sterk fokus på å bli fri fra denne verden, og vi gis vel egentlig bare én-dimensjonale forestillinger om hvordan livet fortoner seg for den frigjorte. Hva slags liv lever disse opplyste når de har forlatt det fysiske planet? Kanalisert ET-litteratur har ikke noen tilsvarende forestillinger om fundamental dualisme mellom de frigjorte og de ”livets hjul”-bundne.

 

Refleksjonene over har relevans når det gjelder spørsmål som: Bør Den store oppvåkning bli et hasteprosjekt, omtrent som å bli frelst fra Den store synden? Eller bør vi heller legge mer vekt på en modulær utvikling av alle våre funksjoner, og bringe våre funksjoner noenlunde i harmoni med hverandre? Hva skal vi fokusere mest på: den lange Livets vei, eller noen én-dimensjonale idéer om et fundamentalt mål? Slike spørsmål må ha ligget til grunn for utvik­lingen av Fjerde vei.

 

«It is better to travel integrally and whole… than to arrive as a specialized piece»

 

Gurdjieffs Fjerde vei

Her  i Vesten var det George I. Gurdjieff (1866?-1949) fra Armenia som introduserte Fjerde vei [Wiki: G. I. Gurdjieff]. Hva denne artikkelen angår, er det ikke så interessant hvor Gurdjieff fikk sine idéer og inspirasjon fra. Det som er viktig å forstå er selve prinsippet ved Fjerde vei. Gurdjieffs forklaring av Fjerde vei, og hvordan han i praksis gikk frem overfor sine disipler, har blitt best beskrevet av P. D. Ouspensky i boken In Search of the Miraculous (1947). I boken gjengis ordrett Gurdjieffs foredrag om de tre tradisjonelle veier: Kroppens vei (= fakirens vei og hatha yoga), emosjonenes vei (= munkens vei og bhakti yoga) og sinnets vei (som Gurdjieff bare kalte for yogiens vei).

 

Innen yoga skiller man også mellom raja yoga (bevissthets- og årvåkenhetsveien) og jnana-yoga (innsiktens vei); i tillegg til at India også har en vei som kalles karma-yoga. Gurdjieff hentet teknikker og innsikter fra alle de tradisjonelle veiene, og forente dem. Hver novise fikk et spesialtilpasset program, da et første mål på veien for alle var en viss harmonisering av funksjonene, og en viss konfrontasjon/årvåkenhet rundt sin egen personlighets ”mest stinkende” egenskaper. I Gurdjieffs versjon av Fjerde vei er en mester nødvendig, da det ordinære individ er for hjelpesløst til å kunne observere og rette opp i sin egen ”mess” og robot­aktighet.

 

En annen representant for Fjerde vei var inderen Sri Aurobindo (1872-1950) (Wiki: Sri Aurobindo], som lagde sin egen yoga-syntese kalt Integral yoga [Wiki: Integral yoga]. Gurdjieff var særdeles kategorisk i sine uttalelser, og skriftene til Sri Aurobindo er preget av Østens vanskelige og hypernyanserte terminologi. For begge var deres uttalelser og bøker noe sekundært i forhold til deres praktiske lære som ble formidlet intimt og individuelt.

 

Ken Wilbers ILP

Den transrasjonelle og integrerende amerikanske filosofen Ken Wilber (f. 1949) er mester­hjernen bak en ny evolusjonsvei, Integral Life Practice (ILP) (se RKM-artikkelen Ken Wilber og hans integrale rammeverk for en postmoderne kosmologi). ILP er tilpasset det moderne menneske i Vestens samfunn, og krever ikke tilstedeværelsen av en mester. Wilber og tre medforfattere ga i 2008 ut boken Integral Life Practice, som vi her tar utgangspunkt i. ILP kan sies å være et generelt navn på et hvilket som helst modulært selv­utviklings­program som sikter på å pleie og utvikle flest mulig av individets funksjoner og evner, slik at evolusjonen blir mest mulig helhetlig og harmonisk. Wilber har arbeidet med denne modulære tilnærmingen siden 2000, og i 2004 ble de første åpne ILP-workshops arrangert av Integral Institute. Ifølge Wilber (2006) har andre sentre og institusjoner som har vært opptatt av helhetlig utvikling, bare hatt metodologier for aktivering av 2-3 funksjoner. Slik sett skal ILP representere et kvantesprang fremover.

ILP går ganske enkelt ut på at du selv tar ansvar for din egen evolusjon i retning av helhet og harmoni, og at du selv tar ansvar for å administrere denne modulære evolusjonen på en fornuftig måte. I bøkene til Wilber og på diverse workshops kan du hente idéer og forslag, men hvilke funksjoner/sentre du vil aktivere, og hvordan du i praksis vil trimme og utvikle dem, er naturligvis helt opp til deg. ILP er ikke bundet opp til en spesifik østlig eller esoterisk verdensanskuelse, også her kan du selv sette inn den kosmologi du personlig foretrekker. I boken Integral Life Practice (2008) har forfatterne gjort sitt ytterste for å fjerne mest mulig av kulturell-religiøs-esoterisk metafysikk og terminologi som tradisjonelt er knyttet til de enkelte moduler og teknikker.

 

Når man kommer dypere inn i praktiseringen av ILP, blir ILP etter hvert identisk med Den store livskunst og Den totale livsutfoldelse. Fordi rammeverket er så nytt og moderne, blir vi også kvitt det «museumsaktige» assosiasjonskomplekset som preger de fleste evolusjonære veier.

 

Oshos oppvåkningspsykologi

Studenter av indisk oppvåknete mesteren Osho (1931-1990) kan gjerne krydre ILP med Oshos egne innsikter og metoder. Oshos spesialitet var å ident­ifisere de evolusjonære nøkler som ble brukt av hver av de store mystikere og av hver av de mystiske tradisjoner [se RKM-artikkelen Osho (1931-90): En biografisk skisse av oppvåknings­psykologiens mester]. Osho prøvde aldri å lage et system ut av disse nøklene.

Osho

 

Kilder og ressurser

Myhre, Rolf Kenneth: Osho (1931-90): Biografisk skisse av oppvåkningspsykologiens mester [artikkel].

Myhre, Rolf Kenneth: Ken Wilber og hans integrale rammeverk for en postmoderne kosmo­logi [artikkel].

Ouspensky, P.D (orig. 1947): In Search of the Miraculous. 399 s.

Wilber et al. (2008): Integral Life Practice: A 21st-Century Blueprint for Physical Health, Emotional Balance, Mental Clarity, and Spiritual Awakening. 388 s.

 

*********************************

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
0%
Opplysende
0%
Inne på noe
0%
Usikker
0%
Dårlig
100%
Om forfatter
Rolf Kenneth Myhre

Rolf Kenneth Myhre fullførte bibliotekarutdannelsen i 1990, og arbeidet så som selvstendig næringsdrivende i seks år med å etablere og reorganisere små fagbiblioteker og arkiver. Deretter arbeidet han som medisinsk forfatter i seks år, fire av dem ved Rikshospitalet. Siden 2003 har han som privat forskerforfatter arbeidet med fokus på: 1) Bevissthetsparadigmet, åndsvitenskap; 2) Menneskets tidligere og nåværende erfaringer med ET/UFO-relaterte emner; 3) Enkelte US-sentrerte oligarknettverk som siden 1940-tallet har prøvd å styre verdenssamfunnet i en totalitær retning. I 2008 vant han Kolofons manuskonkurranse for ”Alternativ litteratur” med boken «Åndsvitenskapelige visjoner». I februar 2013 utga han boken «Menneskets historie: Integrasjon av Velikovsky, Sitchin og ZetaTalk», og i august 2013 kom boken «ET/V-erfaringer 1947-2013». Hans forfatternavn er Rolf Kenneth Aristos.

3 kommentarer

Bli med i diskusjonen

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *