Du leser nå
Oligarkhistorie I: Introduksjon

11 minutter lesetid



Oligarkhistorie I: Introduksjon

Alle demokratier er i virkeligheten en blanding av demokrati og oligarki. I Establishment-media blir den demokratiske komponenten fremhevet, mens den oligarkiske komponenten sjeldent nevnes.

Det som i konspirasjonsmiljøet omtales som ”New World Order-kabalen” er i virkelig­heten den samlede innsats fra den oligarkiske samfunnsklassen i Vesten på å bevare og øke sin makt og status på bekostning av den øvrige befolkning og de demokratiske verdier. Denne globale samfunnsklassen har ikke et forent mål, og oligarkene har hver sine nasjonalistiske sympatier med tilhørende imperialistiske ambisjoner. Denne artikkelserien om oligark­historie er foreløpig planlagt slik:

I:    Introduksjon

II:  1815 – 1914: Den britisk-imperiale verdensorden. Pax Britannica

III: 1919 – 1939: Den britisk-amerikanske verdensorden

IV: 1945 – 2008: Den amerikanske verdensorden. Pax Americana

 V:  2008 –        : USA bankerott, markedsøkonomiens globale fallitt 

Politiske styreformer

Eksempler på politiske styreformer er anarki, aristokrati, autokrati, demokrati, diktatur, monarki, oligarki, parlamentarisme, presidentmodellen, teknokrati, teokrati og tyranni. Disse navnene på styreformer kan gi inntrykk av at disse styreformene er motsetninger til hver­andre, men slik er det ikke nødvendigvis. Navnene på styreformer fremhever én bestemt egenskap eller kvalitet ved en styreform, det man mener er det essensielle eller primære ved styreformen. I virkelighetens verden er det langt mer komplisert. Fra den norske Wiki-artikkelen Styreform:

”Å klassifisere eller sette styreformer inn i ulike hovedgrupper etter i hvilken grad de hører hjemme i vedkommende hovedgruppe, er ingen enkel oppgave. Et monarki kan eksempelvis plasseres både i gruppen autokrati (absolutt monarki) og i gruppen demokrati (konstitusjonelt monarki). I tillegg er det ofte vanskelig å skille innbyrdes mellom ulike styreformer i en og samme gruppe, som for eksempel mellom despoti og diktatur.

En av flere årsaker til disse vanskene er at klassifiseringer tar farge av den historiske epoken de lages i. Aristoteles opererte med tyranni som en styreform fordi han mente den kjennetegnet barbarenes styreform, og at den også var den beste for slike primitive folk. Klassifiseringer under den kalde krigen var ikke mindre tidstypiske eller mer politisk nøytrale. I Sovjetunionen ble vestlige styreformer klassifisert som oligarki mens egen styreform ble framstilt som demokratisk, i den forstand at flertallet av folket (proletariatet) ble sagt å styre landet gjennom sitt parti, kommunistpartiet.

I vesten bar klassifiseringene preg av det motsatte. Her ble Sovjetunionen og i voksende grad Kina, Vietnam og Cuba, klassifisert som diktatur, og vestens styreformer som særdeles demokratiske og fri for maktmisbruk, korrupsjon, brudd på menneskerettigheter og annet styggedom som datiden (i både øst og vest) mente preget autokratiske styre­former.

I ettertid er det allment kjent at maktmisbruk, korrupsjon og brudd på menneskerettigheter var til stede i begge leire. Konklusjonen bør derfor være at slike moralsk forkastelige ting ikke automatisk kjennetegner en spesiell type styreform. Heller er ikke moralsk høy­verdige ting som for eksempel nestekjærlighet, solidaritet med utviklingsland og freds­arbeid er noe som automatisk kan tillegges en spesiell type styreform.”

 

 

I den samme Wiki-artikkelen finner man et forsøk på klassifisering av de forskjellige styre­former, der demokrati og oligarki er satt opp som to av åtte hovedgrupper:

Demokrati

  • Direkte demokrati
  • Representativt demokrati
    • Presidentmodellen
    • Parlamentarisme

 

Oligarki

  • Aristokrati
  • Kleptokrati
  • Plutokrati
  • Teknokrati

 

Oligarki og demokrati fusjonert

I den norske Wiki-artikkelen Oligarki kan man lese følgende:

”Oligarki (fra gresk ὀλιγαρχία (oligarkhía), «fåmannsvelde», av ὀλίγος (olígos), «få» og αρχία (arkhía), «styre») er en styreform hvor den politiske makten er samlet hos en liten gruppe mennesker, såkalte oligarker. Begrepet ble først definert av Aristoteles i hans analyse av styresformene, oligarkiet ble definert som en styresform der få har makten og styrer etter egeninteresser. De få er økonomisk sterke og styrer basert på deres økonomiske interesser. En bredere definisjon kan være at makten ligger hos de mektigste, ut ifra rikdom, familierelasjoner, militær styrke, politisk innflytelse og/eller lignende. Visse politiske teoretikere har påstått at alle politiske styrer til en viss grad er et oligarki, uansett hva slags politisk styreform en nasjon har [RKMs kursivering].

 

Et oligarki er som oftest styrt av et fåtall mektige familier hvor deres barn blir oppdratt som arvinger av denne makten. I kontrast til aristokrati («styrt av de beste») behøver ikke makten i et oligarki å bli styrt offentlig, men fungerer ofte som et økonomisk styre bak «tronen». I et demokrati blir dette et alvorlig problem ettersom oligarkiet – i motsetning til politikerne – ikke er valgt av folket.

Mange europeiske kongedømmer begynte som et oligarki, hvor familiene med makten bestemte hvem som skulle innsettes som konger, biskoper og lignende.”

 

Ordet oligark blir i vestlige media hovedsakelig brukt om de styrtrike politisk engasjerte i Russland (for å indikere at Russland ikke er fullt demokratisk), mens den tilsvarende kategorien av personer i Europa og USA blir omtalt under andre beteg­nelser (som ikke markerer en svekkelse ved demokratiet). Slike personer sies å tilhøre The Establishment og eliten, og de omtales som plutokrater. I 2009 fikk David Rothkopf utgitt boken Superclass: The Global Power Elite and the World They Are Making. I 2012 kom to lignende bøker ut; Chrystia Freelands Plutocrats: The Rise of the New Global Super-Rich and the Fall of Everyone Else, og Christopher Hayes’ Twilight of the Elites: America After Meritocracy.

 

Alle de politiske styrene i det moderne Vesten som klassifiseres som demokratier er i virkeligheten en blanding av demokrati og oligarki. Hvor sterk den oligarkiske komponenten i disse demokratiene er, varierer mye. Den kanskje beste indikatoren på den oligarkiske kompo­nentens styrke er graden av lønn/formue-ulikhet i befolkningen. Jeffrey A. Winters diskuterer nærmere fusjonen av demokratiske og oligarkiske komponenter i dagens USA, i sin kronikk Oligarchy and Democracy (The American Interest, Nov/Dec 2011). Her kommer noen utdrag:

”En tiltagende populær påstand er at USA er et oligarki fremfor et demokrati. Den komplekse sannhet er imidlertid at USAs politiske økonomi både er oligarkisk og demokratisk preget; utfordringen er å forstå hvordan disse to politiske formene kan fungere sammen i et forent system. En analytisk tilnærming til denne dualiteten begynner med anerkjennelsen av de forskjellige typer av makt innenfor hver sfære. Oligarki er basert på konsentrasjonen av materiell makt, mens demokrati er basert på spredningen av ikke-materiell makt. USAs samfunnssystem, som så mange andres, setter noen få med penge­makt opp mot de mange med deltagermakt. Det kroniske problem er ikke bare at valg­demokratiet generelt setter få begrensninger for oligarkenes makt, men at USAs demokrati ved design er spesielt sensitivt overfor pengemakten. Dette poenget blir utdypet nærmere av Adam Garfinkle i hans introduksjon Terms of Contention (i The American Interest’s Januar/februar 2011-utgaven om plutokrati og demokrati).

Fundamentet for et oligarki på innsiden av demokratiet er den nærmest veto-aktige makten som oligarker har når det gjelder trusler mot konsentrert rikdom. På alle andre områder er oligarkenes synspunkter og posisjoner like så sprikende og demokratisk konkurranseutsatt som synspunktene og posisjonene til alle andre på tvers av samfunnet. Det er således ikke en egen oligarkisk holdning til abort, immigrasjon eller kvinne­rettigheter…

Et siste og skremmende aspekt ved rikdommens makt er at den kjøper hærskarer av dyktige profesjonelle, ikke minst advokater og regnskapsførere, for å kunne bevare og styrke de rikes politiske og sosiale kjerneinteresser. Disse mellomleddene gjør oligarkenes politiske engasjement mer indirekte, deres makt blir mindre synlig. Disse mellomleddene beskytter oligarkene fra granskning og ansvarlighet. Både under demokratier og diktaturer opplever oligarkene nærmest ingen forstyrrelser i deres daglige liv mens de ansetter og utplasserer det beste forsvar av rikdom som penger kan kjøpe…

De fire tiårene siden 1970 har vært nærmest uten forbedringer i levestandard for de lavere 90 % av USAs husholdninger. Selv om USAs økonomi fortsatte å vokse, stoppet lønns­økningen opp for gjennomsnittsborgeren. Justert for inflasjon var gjennomsnittsinntekten for en husholdning i 2010 nesten nøyaktig det samme som for 40 år siden. Vekst-USA ble til stagnasjon-USA…

Oligarki og demokrati opererer innenfor et forent system, og politikken i USA er en daglig fremvisning av deres samspill. I oligarkisk teori, som går tilbake til Aristoteles, er det faktisk misvisende å betrakte oligarki og demokrati som gjensidig ekskluderende, eller å foreslå at demokratiet er et bedrag dersom oligarker finnes og utøver sin makt rutine­messig og effektivt… Fusjonen av oligarki og demokrati er definitivt bedre enn overhode ikke noe demokrati. Men vi bør ikke ha noen illusjoner om at denne fusjonen bare er et skritt i retning av full politisk likhet og representasjon.”

 

* * *

 

Joseph E. Stiglitz, som i 2001 fikk Nobelprisen i økonomi, skrev i 2011 kronikken Of the 1%, by the 1%, for the 1% (Vanity Fair, mai 2011). Han forklarer her hvorfor et oligarksjikt som primært er opptatt av å mele sin egen kake, leder til landets undergang og kollaps. Dette har skjedd flere ganger tidligere i historien, og er igjen under utfoldelse her og nå.

”Det er ingen vits i å late som om det som tydeligvis har skjedd ikke har skjedd. Den rikeste 1 % av befolkningen i USA soper nå inn nesten 25 % av nasjonens inntekter hvert år. Hvis vi ser på formue fremfor inntekter, så kontrollerer den øverste 1 % ca. 40 % av nasjonens pengebinge. Skjebnen til den øverste 1 % har forbedret seg betraktelig. For 25 år siden var de tilsvarende tallene 12 % og 33 %.

Mens den øverste 1 % har fått en inntektsstigning på 18 % over det siste tiåret, har dem på midtnivået faktisk opplevd en inntektsreduksjon… All veksten i de siste tiårene, og lengre bakover i tid, har gått til dem på toppen. Når det gjelder lønnsulikhet sakker USA nå etter alle landene i det gamle, fossilerte Europa som president George W. Bush pleide å snakke så nedsettende om. Blant våre nærmeste motparter er Russland med sine oligarker og Iran. Mens mange av landene i Latin-Amerika som lenge har vært preget av lønnsulikhet, som f.eks. Brasil, i de siste årene har lykkes ganske godt i å forbedre levevilkårene for de fattige og redusere inntekstsgapet, har USA tillatt ulikheten å vokse…

For det tredje, og kanskje viktigst, en moderne økonomi krever ”kollektiv innsats”; den trenger en regjering som investerer i infrastruktur, utdannelse og teknologi. USA og verden har hatt store fordeler av statssponset forskning, som ledet til utviklingen av Internet, til fremskritt i folkehelsen, osv. Men USA har lenge lidd av en underinvestering i infrastruktur (se på våre motorveier og broer, våre jernbaner og flyplasser), i basal­forskning, og i utdannelse på alle nivåer. Ytterligere budsjettkutt innen disse sektorer venter.

Ikke noe av dette burde komme som en overraskelse. Dette er ganske enkelt hva som skjer når et samfunns fordeling av pengene blir skjev. Jo mer delt et samfunn blir hva formue angår, dess mer motvillige blir de rike til å bruke penger på fellesbehovene. De rike trenger ikke å støtte seg til staten for å få parker eller utdannelse eller medisinsk behandling eller personlige sikkerhetstjenester, da de kan kjøpe alle disse tingene selv. I denne prosessen fjerner de seg fra ordinære mennesker, og mister den empatien de en gang kan ha hatt. De bekymrer seg også over muligheten for en sterk regjering – en regjering som kan bruke sin makt til å harmonisere balansen, til å ta noe av deres rikdom og investere det i fellesskapets beste. Den øverste 1 % kan klage over hva slags regjering vi har i USA, men i virkeligheten er de godt fornøyde med regjeringer som er for fastlåste til å kunne omfordele pengene, og som er for splittet til å kunne gjøre noe annet enn å senke skattene.

Nær samtlige senatorer i USA, og de fleste i Representantenes hus, tilhører den øverste 1 % når de ankommer; de holdes i sine stillinger ved penger fra den øverste 1 %; og de vet at hvis de tjener den øverste 1 % vil de bli belønnet av den øverste 1 % når de forlater stillingen. I det store og det hele: De sentrale, ledende utformerne av retningslinjer innen handel og økonomisk politikk kommer også fra den øverste 1 %. Når farmasøytiske selskaper mottar en gave på over en billion dollar – gjennom lovgivning som forbyr regjeringen, som er den største kjøperen av deres medisiner, fra å forhandle om prisen – så burde ikke dette forårsake noen undring. Ingen bør bli forbauset over at en skatteseddel ikke kan komme ut fra Kongressen før store skattelettelser har blitt gitt til de rike. Gitt makten som den øverste 1 % har, dette er faktisk slik du forventer at systemet vil fungere.”

 

Kilder og ressurser

* Rolf Kenneths temaside Oligarkhistorie [web-portal]

* Stiglitz, Joseph E.: Of the 1%, by the 1%, for the 1% [Kronikk i Vanity Fair, mai 2011].

* Winters, Jeffrey A.: Oligarchy and Democracy [Kronikk i The American Interest, Nov/Dec 2011].

* Freelands, Chrystia (2012): Plutocrats: The Rise of the New Global Super-Rich and the Fall of Everyone Else [bok].

* Hayes, Christopher (2012): Twilight of the Elites: America After Meritocracy [bok].

* Rothkopf, David (2009): Superclass: The Global Power Elite and the World They Are Making [bok].

* Wiki: Oligarki.

 

**************************************************

 

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
100%
Opplysende
0%
Inne på noe
0%
Usikker
0%
Dårlig
0%
Om forfatter
Rolf Kenneth Myhre

Rolf Kenneth Myhre fullførte bibliotekarutdannelsen i 1990, og arbeidet så som selvstendig næringsdrivende i seks år med å etablere og reorganisere små fagbiblioteker og arkiver. Deretter arbeidet han som medisinsk forfatter i seks år, fire av dem ved Rikshospitalet. Siden 2003 har han som privat forskerforfatter arbeidet med fokus på: 1) Bevissthetsparadigmet, åndsvitenskap; 2) Menneskets tidligere og nåværende erfaringer med ET/UFO-relaterte emner; 3) Enkelte US-sentrerte oligarknettverk som siden 1940-tallet har prøvd å styre verdenssamfunnet i en totalitær retning. I 2008 vant han Kolofons manuskonkurranse for ”Alternativ litteratur” med boken «Åndsvitenskapelige visjoner». I februar 2013 utga han boken «Menneskets historie: Integrasjon av Velikovsky, Sitchin og ZetaTalk», og i august 2013 kom boken «ET/V-erfaringer 1947-2013». Hans forfatternavn er Rolf Kenneth Aristos.

24 kommentarer Bli med i diskusjonen

Bli med i diskusjonen

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *