Du leser nå
Sexmagi, tantra og O.T.O

23 minutter lesetid



Sexmagi, tantra og O.T.O

Hvordan oppsto og utviklet sexmagi seg i Vesten? Virker det, eller er bønn et like bruktbart alternativ?

Vestlig sexmagi ble introdusert på 1870-tallet av Paschal Beverly Randolph (1825-1875), der simultanorgasme mellom et heteroseksuelt par som er kjær i hverandre er forut­setningen.

De tre første lederne av Ordo Templi Orientis (OTO) – Carl Kellner (1851-1905), Theodor Reuss (1855-1923) og Aleister Crowley (1875-1947) – kombinerte Randolphs sexmagi med en tåkete, orientalistisk forståelse av tantra. Reuss betraktet OTO som sitt personlige organ for å fremme en modifisert versjon av det totalitære samfunn som Weishaupts Illuminati-orden hadde som mål, der fallos­dyrkende åndelighet og sexmagi var den mest sentrale modifikasjonen. Under Reuss begynte sexmagien i OTO i 9. grad, med heteroseksuell sexmagi som initieringsrituale. Crowley innførte senere en 11. grad, med homoseksuell sexmagi som initieringsrituale. Virker magi som er basert på korrespondanseprinsippet, eller er bønn mer effektivt?

Innledning

Forskningen innen vestlig esoterisme har siden 1990-tallet blitt akademisert og profe­sjo­nalisert, nærmere omtalt i min artikkel Vestlig esoterisme, New Age og akademia (2012). En av fruktene fra denne forskningen var utgivelsen i 2008 av et redaktørverk om synet på kjønn og seksualitet innen Vestens esoteriske tradisjoner, Hidden Intercourse: Eros and Sexuality in the History of Western Esotericism. Verket, som er redigert av professorene Wouter J. Hanegraaff (Nederland) og Jeffrey J. Kripal (USA), består av 17 selvstendige fagartikler. Tre av disse artiklene fokuserer på teori og praktisering av sexmagi i USA og Europa på 1800- og 1900-tallet:

  • John Patrick Deveney: Paschal Beverly Randolph and Sexual Magic (s. 355-367).
  • Hugh Urban: The Yoga of Sex: Tantra, Orientalism, and Sex Magic in the Ordo Templi Orientis (s. 401-443).
  • Hans Thomas Hakl: The Theory and Practice of Sexual Magic, Exemplified by Four Magical Groups in the Early Twentieth Century (s. 445-478).

 

Denne artikkelen er i hovedsak basert på artiklene til Deveney og Urban.

 

Paschal Beverly Randolph

Paschal Beverly Randolph (1825-1875) rakk å bidra positivt innen mange områder i løpet av sitt 49-årige liv. Humanist, menneskerettighetsforkjemper (talsperson for bl.a. fødselskontroll og slaveriets opphør), folkeopplyser som holdt utallige foredrag og skrev over 50 bøker, fortrolig venn med president Abraham Lincoln, medisinsk doktor, trancemedium, turist i åndeverdenen, stormester innen flere Rosenkors­ordener, eier av eget forlag, samt forfatter av én bok og et manus om sexmagi. I dag er han mest husket for å være den første som introduserte sexmagi i Vesten.

Paschal Beverly Randolph (1825-1875)

Paschal Beverly Randolph (1825-1875)

 

John Patrick Deveney utga i 1996 en 640-siders biografi om Randolph, Paschal Beverly Randolph: A Nineteenth-Century Black American Spiritualist, Rosicrucian, and Sex Magician. Her tar vi utgangspunkt i hans artikkel referert til over.

 

Randolph ble født i New York City den 8. oktober 1825. Faren, William Beverly Randolph, var en rik plantasjeeier fra Virginia. Moren, Flora Beverly, var en fascinerende dame med engelsk, fransk, tysk, indiansk og malagesisk blod i årene. Hun har blitt beskrevet som usedvanlig vakker. Hun døde i 1830 da Paschal bare var fem år gammel. Han idealiserte henne og hadde henne som et svært intimt minne og forbilde resten av sitt liv. Ved morens død tok en halvsøster seg av ham de neste ti årene, hvilket var en periode i den dypeste fattigdom i slummen i New York.

 

15 år gammel fant Randolph tilværelsen i slummen uutholdelig, så han prøvde lykken til sjøs. Han reiste omkring i mange land, og vendte så tilbake i 1845. I 1848, 23 år gammel, var han under trening til å bli barber i New York Uptown, da Fox-søstrene, som også holdt til i New York Uptown, ble en mediasensasjon som resulterte i spiritualismen. Randolph var fasinert, og det ble snart klart at han selv var et usedvanlig mediumistisk talent. Ånder kunne tale gjennom ham, og etter hvert dukket ånder opp som presenterte seg som tidligere berømtheter, som f.eks. Thomas Jefferson og Zoroaster. Randolph hadde også storslåtte kosmiske visjoner der han mente han fikk impresjonistiske inntrykk av hvordan den guddommelig-kosmiske kontinuerlige skapelse av sjeler foregår, og hvordan disse så utvikles. Han begynte å studere medisin og de hemmelighetsfulle vitenskaper.

 

På 1850-tallet hadde han oppnådd et rykte som visjonær, og han foretok flere reiser til Europa og Det nære Østen. På disse reisene kom han i kontakt med forskjellige okkult-esoteriske grupper. I Paris ble han på forbausende kort tid stormester for flere Rosenkorsordener. I 1858 dannet han den første Rosenkorsordenen i USA, Frater­nitas Rosae Crucis, som fremdeles er aktiv.

 

I 1861 publiserte Randolph boken Dealing with the Dead, der han beskriver sine omfattende erfaringer i åndeverdenen. Han forteller om to metoder han har brukt ifm. sine reiser i ånde­verdenen: hasj og speil. Gjennom hele 1860-tallet ga han i sine skriftlige produksjoner hint om en tredje metode, som var den han primært foretrakk. Det var imidlertid først i 1874, året før han døde, at han beskrev den tredje metoden, i boken Eulis! The History of Love (Amazon.com) (online, pdf)(pdf av 1906-opptrykk). Denne boken har en utpreget filosofisk-reflekterende-polemisk karakter som i dag vil oppleves som temmelig pompøs og gammel­dags i formen. Den tredje metoden går ut på å sende den magiske kommando under simultanorgasmen i et heteroseksuelt samleie mellom to som er kjære i hverandre.

 

Randolph var gift to ganger; første gang med en afro-amerikansk kvinne, andre gang med en irsk-amerikansk kvinne. For ham var ekteskapet virkelig en hellig institusjon, og hans sexliv med sine hustruer var antagelig dypt tilfredsstillende og orgasmisk for begge parter. Randolph ga noen ganger uttrykk for at han hadde fått sexmagi-teknikken fra den islamsk-mystiske Nusayris-gruppen i Syria; andre ganger ga han inntrykk av å ha utviklet metoden selv. Randolphs vektlegging av likeverdigheten og harmonien mellom de to kjønn under den seksuelle akten står i sterkt kontrast til hans etterfølgere. Han var ingen tilhenger av ejakulasjonsfrie orgasmer, men han må jo ha utviklet en viss grad av ejakulasjonskontroll for å ha mestret simultanorgasmer.

 

Randolph dannet i 1874 The Brotherhood of Eulis, som visstnok skulle fungere som et innvielses­senter for sexmagien beskrevet i Eulis! The History of Love. Han døde imidlertid den 29. juli 1875 av en hodeskade. Det diskuteres fortsatt om han døde ved et uhell, om han begikk selvmord, om han ble drept av en tidligere venn i et anfall av midlertid psykose og sjalusi, eller om han ble drept ved et ”svart magi”-angrep.

 

Randolphs litterære produksjon påvirket okkultister som Eliphas Levi og H.P. Blavatsky. Som vi kommer tilbake til, hans sexmagi-teknikker ble senere adoptert og modifisert av Ordo Templi Orientis (OTO) og Aleister Crowley (1875-1947). Crowleys berømte motto “Love is the Law, Love under Will” synes å være en personlig variant av Randolphs aforisme “Will reigns Omnipotent; Love lieth at the Foundation” (1874).

 

I Paris i 1931 ble et ukjent manus fra Randolph utgitt i bokform, Magia Sexualis: Sexual Practices for Magical Power. Bak utgivelsen sto Maria de Naglowska (1883-1936), som i Paris var beryktet for sin egen versjon av mystiske sexritualer. Flere eksperter mener at deler av teksten har blitt skrevet eller modifisert av henne.

 

Tantra

Studiet av tantra er komplisert pga. vidt forskjellige perspektiver, hvorav vi her kort skal nevne tre. Det første perspektivet er den moderne akademiske forståelsen som ikke har klart å spore tantra lenger bakover i tid enn til 400-tallet e.Kr. Den tantra som akademikerne da studerer og analyserer, er dypt integrert med forskjellige religioner som hinduisme, buddhisme og jainisme.

 

Det andre perspektivet er det som kan kalles Shiva-tantra, som har blitt fremmet av flere indiske opplyste mestere, som f.eks. Prabhat Ranjan Sarkar (1921-90) og Osho (1931-90). Disse mente at tantra ble skapt av Shiva, som skal ha levd flere tusen år før hinduismen ble etablert på 1500-tallet f.Kr. Sarkar og Osho presenterte denne (akademisk sett mytiske) Shiva-tantra som den opprinne­lige og ekte tantra, mens de senere sammenblandinger mellom tantra og diverse asiatiske religioner ble betraktet som tantra i forskjellige ”kontaminerte” og muligens underdanige varianter.

 

 

Verken i Oshos eller Sarkars presentasjoner av Shiva-tantra, eller i de moderne akademiske presentasjoner av tantra fra 400-tallet e.Kr. og utover, har sex noen dominerende eller essensiell rolle.

 

Det tredje perspektivet på tantra er Vestens orientalisme– og populær­forestillinger fra slutten av 1800-tallet og frem til i dag, der eksotisk, rituell sex presenteres som essensen eller klimakset ved tantra. I disse orientalismeforestillingene antas formålet med tantra og særlig dens ritualsex å være at individet skal frigjøre seg fra de konvensjonelle, religiøse og sosiale normer. Tantra blir dermed presentert som en slags anti-Establishment-bevegelse, hvilket står i kontrast til f.eks. hinduistisk tantra der akademikerne har konkludert at tantra styrket den bestående samfunnsorden ved at brahminene (den øverste kasten) sin autoritet ble bevart.

 

Når det gjelder tolkningen av hva som er essensen i tantra, er det generell enighet mellom den akademiske, moderne forståelsen og Shiva-tantra, nemlig en positiv holdning til denne-verden (dvs. den materielle verden, det fysiske plan), fordi denne-verden betraktes fra et nondualistisk perspektiv som en materialisert utstrømning fra Gud eller Det guddommelige. Tantrikerens utfordring er på den ene side å ikke distansere seg fra eller prøve å unnslippe denne-verden, på den annen side å ikke bli identifisert med denne-verden, men i stedet å omfavne denne-verden i den kontinuerlige erkjennelse av den som en materialisert utstrømning fra Det guddommelige. Sex har som nevnt ingen spesiell, opphøyd rolle heri, men det er jo heller ingen vits i å underslå hvilken fabelaktig test eller demonstra­sjon rituell sex (Maithuna) kan være for tantrikeren. Et høyintenst ritual som krever forening av omfavnende deltakelse og transcendent observasjon, i et show der de kosmisk skapende krefter forenes.

 

Union-1

New Age-illustrasjon av tantrisk sex

 

Hugh B. Urban – professor i religionsvitenskap/religionshistorie ved Department of Compara­tive Studies ved Ohio State University (CV) – har skrevet flere bøker om tantra, inkludert:

 

Urban har i artikkelen referert til innledningsvis, The Yoga of Sex: Tantra, Orientalism, and Sex Magic in the Ordo Templi Orientis, beskrevet nærmere hvilken rolle sex hadde i tantra. Her kommer et par utdrag:

”Som de fleste moderne akademikere er enige om, begrepet ”tantra” og ”tantrisme” refererer ikke til én singel, monolittisk eller greit definert enhet. Begrepet er i stedet temmelig rørete og tvetydig, og brukes til å referere til en omfattende samling av tekster, tradisjoner, sekter og rituelle praksiser som har spredd seg utover i hinduistiske, buddhistiske  og jainistiske samfunn i sør- og øst-Asia fra ca. 400-tallet e.Kr. og utover. Som André Padoux har argumentert for, den abstrakte kategorien ”tantrisme” – som en singel, forent ”isme” – er i seg selv en relativt nylig konstruksjon og er i hovedsak en skap­ning fra vestlige orientalisme-akademikeres skriverier fra 1800-tallet. Og identifika­sjonen av tantrisme med ”sexmagi” er definitivt en ganske så ny idé. Det forekommer likevel en lang tradisjon av seksuell praksis som preger Indias tantriske skoler i hvert fall fra 400/500-tallet e.Kr., men disse indiske seksuelle ritualene har lite om overhode noe likhet med de forskjellige former for ”åndelig sex” og ”sexmagi” som nå markedsføres i New Age-bokhandlere og i den uendelige rekken av cyber-seksuelle web-baser som nå raskt sprer seg på Internet.”   (s. 402-403)

”Tantra er på ingen måte den samfunnsnedbrytende, antisosiale bevegelsen som mange vestlige lesere forestiller seg. Tvert imot, i de fleste tilfeller er tantra en høyst konservativ tradisjon, som til syvende og sist bekrefter den rituelle autoriteten og sosiale statusen til de mannlige brahminene. Sosiale og seksuelle tabuer blir typisk bare brutt i en kontekst av strengt kontrollerte ritualer. Dette prinsippet blir både forfektet og styrket utenfor det esoteriske ritualets grenser: ”Uttalelser i strid med kastesystemet bør aldri leses utenfor deres rituelle kontekst. Når høykaste-tantrikeren vender tilbake til sitt ordinære liv, vil det være [ham] fremmed å tenke på å bryte sosiale tabuer… Den rituelle egalitarismen ved tantra omsatt i praksis fungerte som et kaste-bekreftende arrangement.”

”Som vi ser, når det gjelder de mest berømte tantrikerne som Abhinavagupta, Bhaskara­raya eller Krishnananda Agsamavagisha [guruen til Ramprasad Sen], de fleste tantriske forfattere insisterer på at slike overskridelser [som maithuna] skulle omhyggelig begrenses til lukkede rituelle kontekster. Utenfor det esoteriske ritualet skulle klasse­systemet og brahmanens autoritet bekreftes på ny, kanskje sterkere enn noen gang tidligere.”    (s. 410)

Ikke bare ser vi stor variasjon i forskjellige tekster, sekter, ritualer og tradisjoner som faller inn under den generelle termen ”tantra”, men vi ser også stor variasjon i meningene om hvilken rolle samleie har i tantrisk praksis. Forskjellige tantriske skoler – og forskjellige moderne akademikere innen tantra – varierer stort i de mest basale spørs­målene, som f.eks.: Skal samleie alltid forstås bokstavlig og være kjødelig utført? Eller skal samleie forstås symbolsk og bare brukes som et symbol på foreningen av de guddommelige maskuline og feminine energier? Skal orgasme forekomme, eller bør orgasme unngås? Skal det være ejakulasjon, eller skal sæden holdes tilbake? Har den kvinnelige partneren en aktiv rolle i samleiet, eller opptrer hun bare i rollen som et redskap eller ”blomst” som ”nektaren” skal samles fra, for deretter å kaste blomsten?”   (s. 407-408)

Ordo Templi Orientis

Carl Kellner (1851-1905) – en rik østerriker som var kjemiker, oppfinner, industriherre og frimurer – arbeidet på idéplanet fra midten av 1890-tallet frem til 1904 med å danne et initiatorisk frimurer-akademi som skulle forene vestlig esoterisme med østlig mystisisme, og som skulle ha en sentral rolle innen hele frimurerbevegelsen. Dette akademiet skulle ha navnet Ordo Templi Orientis (Wiki: Ordo Templi Orientis). I dannelsen av OTO hadde Kellner en samarbeidspartner, den fargerike karakteren Theodor Reuss (1855-1923). Reuss’ far var tysk, moren engelsk. Reuss var frimurer, anarkist, politispion, journalist, sanger, og på 1880-tallet var han involvert i et forsøk på å gjenopplive Adam Weishaupts Illuminati-orden som gikk under i 1785. Da Kellner døde i 1905 tok Reuss over ledelsen av OTO, som han strukturerte som en frimurer­orden med ni grader. Den 10. graden, Supreme Rex, hadde kun en administrativ karakter reservert for den øverste lederen.

 

Reuss bodde i London i årene 1906-14, og det var der han møtte Aleister Crowley (1875-1947) som han i 1910 initierte til syvende grad. I 1912 ble Crowley initiert til niende grad, og utnevnt til den administrative tiende grad som overhode for Storbritannia med autoritet for ritene i alle engelskspråklige land. Reuss og Crowley hadde en god del egenskaper til felles. Begge var dypt og genuint interessert i det esoteriske og okkulte, begge var særdeles pompøse i å utstede okkult-initiatoriske titler til seg selv, begge var lurendreiere på det organisatoriske og det selvbiografiske plan, og begge var involvert i et betydelig antall rettssaker. Mens Crowley aldri la skjul på sin bifile legning, og fremmet homoseksuell sexmagi både i teori og praksis, er det ingen evidens for at Reuss var bifil eller praktiserte homoseksuell sexmagi.

 

I 1921 erklærte Crowley seg som det nye overhodet for OTO, med eller uten godkjennelse fra Reuss som døde to år senere. Crowley omskrev flere av initieringsritualene, med den virkning at OTO distanserte seg noe fra frimurer­ritualene. Under Andre verdenskrig ble de europeiske avdelingene av OTO enten ødelagt eller drevet under jorden. I 1945 var den eneste gjen­værende OTO-losjén Agapé Lodge i California. To år senere døde Crowley.

Aleister Crowley

Aleister Crowley

 

Det var Reuss som først ga sexmagi en sentral rolle i OTO. Dette skjedde i 1912 da Reuss i jubileumsutgaven av Oriflamme, et slags nyhetsbrev som han personlig utga i årene 1902-1914, lanserte sexmagi som nøkkelen til de dypeste innvielser i mysteriene til frimureriet og hermetismen. Reuss utformet OTOs 9. grad som en innvielse i sexmagi, der initieringsritualet var (og fortsatt er?) heteroseksuell sexmagi. De åtte første gradene lå tett opptil de respektive frimurer­gradene, faktisk så tett opptil at det rent spesifikke ved OTO først begynte i den 9. grad. Det var Kellner som bragte Randolphs sexmagi til OTO, og Reuss kombinerte denne sexmagien med sin forståelse av tantra.

 

Reuss mente at fallosdyrkelse var roten i all religion, og utgjorde kjernen i alle åndelige tradisjoner fra førhistorisk tid til Den kristne kirke. Reuss mente at tantra representerte den utilslørte fallosdyrkelse, og at tantra dermed ikke bare representerte et fortidig ideal i sin utilslørthet, men også fremtidens åndelig-religiøse ideal. Han mente at fallosdyrkelse også var essensen i oldtidens greske eleusinske mysterier og i kristen gnostisisme. Reuss hadde en tåkete forestilling av tantra, basert på europeiske sekundærkilder. Han hadde utvilsomt rett i at den vestlige verden hadde innledet en utfasing av kristendommens seksualhemmende syn, men intet i dag støtter hans visjon om at Vesten har begynt en ny æra med innfasing av fallosdyrkende åndelighet (med tilhørende seksualfrigjøring)!

 

Reuss betraktet OTO som sitt personlige organ for å fremme en modifisert versjon av det totalitære samfunn som Weishaupts Illuminati-orden hadde som mål, der fallosdyrkende åndelighet og sexmagi var den mest sentrale (og oppsiktsvekkende) modifikasjonen.

 

Crowley synes ikke å ha hatt noen større visjoner med OTO, i hvertfall ikke i den forstand at han arbeidet konstruktivt for disse visjoners realisering. For ham fungerte OTO primært som et instrument for å tjene penger på initieringsritene og for å utfolde sine egne besettelser, perversjoner og nevroser. Som hans disippel Kenneth Grant erkjente, heller ikke Crowley hadde noen dyp eller bred innsikt i tantra. Han fortsatte i sporet til Reuss, og fremmet en blanding av Randolphs sexmagi og orientalistiske forestillinger om tantra. Crowley opprettet angivelig en 11. grad der initieringsriten besto av homoseksuell sex, som han beskrev som ”a mass of blood & slime”. Til tross for praktisering av homoseksuell sexmagi innen OTO, er det uklart om den 11. graden bare eksisterte i teorien. Kilder: Peter-Robert Koenigs foredrag Ordo Templi Orientis Spermo-Gnosis og artikkel XI° – Rocket to Uranus: Anal Intercourse and the O.T.O.

 

Urban oppsummerer Crowleys liv med disse ordene:

”Hans egen uforsonlige streben etter utskeielser, hans opptatthet av onani, sodomi og selv­besudling, viser bare at han aldri var skikkelig istand til å overskride tabuene fra sin victorianske barndom. Som Schreck-paret observerte, selv Crowley ”som brukte flere tiår på å reagere mot den seksuelle undertrykkelsen i oppdragelsen av ham i en ekstrem kristen sekt, greide aldri å fullføre deprogrammeringen av seg selv. Selv da han var i sekstiårene fikk man inntrykk av at han fortsatt levde opp til ”å være en slem gutt”, å gjøre alt som kunne provosere hans for lengst døde foreldre.” Ved slutten av sitt liv i 1947 syntes Crowley å ha nådd mye av den samme utmattelse og kollaps som Europa opplevde ved slutten av Andre verdenskrig: Som med de storslåtte idealene til den europeiske modernismen, hadde hans drømmer om en strålende ny tidsalder i Thelemas navn ikke endt i et utopisk samfunn, men i stoffavhengighet, ensomhet og dritt.”   (s. 435)

Virker (sex)magi? Magi versus bønn

Vi vender tilbake til Deveneys artikkel Paschal Beverly Randolph and Sexual Magic. Deveney innleder artikkelen med å beskrive hvor teoretisk og antikvarisk studiet av magi var inntil Randolph fremmet sin sexmagi på 1870-tallet. Deveney sikter til at ingen praktiserte magi, de som skrev om magi var teoretikere som fordypet seg i antikvariske bøker som gikk gikk tilbake til renessansen. Og disse antikvariske bøkene var jo igjen basert på såkalte visdomstekster som var minst tusen år eldre. Så magien på 1800-tallet var i akkurat samme forfatning som astrologien: Ord og påstander, og enda flere ord og påstander, som sprang ut fra diverse tradisjoner, og ingen kunne si om magien eller astrologien noensinne hadde fungert, eller om det hele bare var overtro hvis tilsynelatende virkning var basert på selv­suggesjon. Deveney skriver:

 

”En generasjon av moderne akademikere har arbeidet med å skimte realiteten (og praksisen) bak de store verkene [om magi] og antydningene i de innviende romaner fra perioden [første halvdel av 1800-tallet], men til liten nytte. De annenhånds formularene i Barretts The Magus (1801), den romantiske pseudo-realismen i Bulwer-Lyttons romaner Zanoni: A Rosicrucian Tale og The Coming Race, og de gotiske labyrinter i Eliphas Levis utredninger gir oss lite informasjon om et evt. underlag av reell praktisering av og erfaring med magi. Barrett var en dilettant som plagierte det antok ville selge; Bulwer-Lytton (med det ene berømte unntaket av den antatte fremmaningen av Apollonyus fra Tyana, sammen med Eliphas Levi) begrenset sin praksis til å røyke enorme mengder av opium og leie inn unge jenter til å være mediumer for ham; og Levi selv var like fryktsom når det gjaldt resultatene av sin innsats som antikvarene i York society of magicians [referanse til en merkelig roman av Susanna Clarke: Jonathan Strange & Mr. Norrell (2004)]:

[Levi] led så mye fra virkningene av denne åndefremmaningen at han aldri mer turde å gjenta forsøket, & , Jeg antar at han ikke gjorde noe annet enn å skrive bøker, undervise i okkultisme for å tjene penger, & kjøpe og selge gammel porselen.

Den siste setningen kunne tjene som et epigram for studiet av magi tidlig på 1800-tallet. Bok-antikvarianisme er yrkesrisikoen for studenter av magi: Gleden av å grave og fordype seg i det intensjonelt obskure blir til en belønning i seg selv – en hemmelig gnieraktig glede i detaljer som bare studenten kjenner til, og viktigst, som er ukjent for konkur­rentene. Eksemplene er mange, og de kunne mangfoldiggjøres i det uendelige. Vi ser forgjeves etter solid evidens på praktisk magi eller gjennomlevd erfaring.”

 

Den praktiserte magien i det moderne Vesten begynte altså ikke med ritualmagi basert på korrespondanse­prinsippet som fra og med Golden Dawn (1887-) ble den dominerende formen. Det begynte med Randolphs sexmagi, der et angivelig meget harmonisk ektepar visualiserte målrealisering under simultanorgasmen. Hvis vi ignorerer den seksuelle rammen, tydelig­gjøres bedre de indre nøklene ved Randolphs magi. Disse nøklene ble på en ny og bedre måte presentert av José Silva (1914-1999) i den nå svært så populære Silva-metoden. Også Silva var klar over behovet for en kraftig utløsermekanisme (”trigger”) av det målet som visualiseres, men fremfor simultanorgasme foreslo han å holde pusten lengst mulig. Prinsippet er det samme.

 

To interessante spørsmål av funksjonell karakter melder seg: 1) Har ritualmagi basert på korrespon­danse­prinsippet (som kun er basert på tradisjon som går tilbake til oldtiden) vært en gedigen avsporing? 2) I den grad åndevesener lar seg involvere i menneskers forsøk på magi, er det mer sannsynlig at de responderer frivillig fremfor å bli tvunget hertil av de angivelige virkninger av ”korrespondanse-teateret” som magikeren aktiverer? Dersom ånde­vesenenes engasjement skjer frivillig, da er det kanskje mer effektivt, for ikke å snakke om mer kultivert, å sende en bønn opp til de høyere makter?

 

ZetaTalk har et interessant notat om bønn, Prayer (1995), som vi avslutter denne artikkelen med. Notatet konstaterer at utsendte ønske-erklæringer kan få respons både fra selviske og uselviske høyere vesener. Notatet indikerer videre at i begge tilfellene er responsen frivillig:

 

”Når noen sender en bønn opp til sin Gud, sender de da i virkeligheten ut et Kall [til høyere vesener om å hjelpe/respondere]? Dette avhenger av bønnen, og i særdeleshet av intensjonen bak bønnen. Mange bønner er rutinebasert, og skjer på den samme forhastete måte som når man pusser tennene: Det er noe man skal bli ferdig med. Andre bønner, dog rutine, utføres på en kjærlig måte, full av følelse, og dette kan være et Kall. Er bønnen bare et uttrykk for takknemmelighet for et hjem, god helse, og velstand? Bønnen kommer da i samme kategori som når man mediterer over ens skjebne og erkjenner at mye i livet er utenfor ens egen kontroll.

Når bønner fremsettes med følelse og inkluderer et ønske, er dette i essens et Kall. Uavhengig av ordene som blir brukt, og hvem bønnen er adressert til, den som som besvarer Kallet vil respondere på intensjonen, ikke ordene. Dersom noen med ord spør om beskyttelse for sin lillesøster, men i hjerte og sinn spør om hun kan gis en alt for tidlig død, har ikke Kallet blitt gitt til den høyere uselviske gruppen [av åndevesener] (eng.: Service-to-Others). På samme måte, bønner som uttrykker ønske om å bli personlig begunstiget blir mest trolig besvart av den høyere selviske gruppen [av åndevesener] (eng.: Service-to-Self).

Oppriktige bønner for andre, er på den annen side et Kall til den uselviske gruppen, slike som oss selv. For dem som vil innvende at vi dermed hevder at vi er Guds engler, vil vi svare at alle Guds skapninger som responderer av kjærlighet til å hjelpe hverandre er Guds engler, inkludert mennesker som nå befinner seg på Jorden. Hva er en engel til syvende og sist, om ikke en som venter på å gi hjelp når det trengs, eller når kallet kommer?”

Hva er effekten av en enkel men oppriktig bønn kontra et komplisert magisk rituale?

Hva er effekten av en enkel men oppriktig bønn
kontra et komplisert magisk rituale?

 

Kilder og ressurser

  • John Patrick Deveney: Paschal Beverly Randolph and Sexual Magic (s. 355-367).
  • Hugh Urban: The Yoga of Sex: Tantra, Orientalism, and Sex Magic in the Ordo Templi Orientis (s. 401-443).

 

**********************************

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
100%
Opplysende
0%
Inne på noe
0%
Usikker
0%
Dårlig
0%
Om forfatter
Rolf Kenneth Myhre
Rolf Kenneth Myhre fullførte bibliotekarutdannelsen i 1990, og arbeidet så som selvstendig næringsdrivende i seks år med å etablere og reorganisere små fagbiblioteker og arkiver. Deretter arbeidet han som medisinsk forfatter i seks år, fire av dem ved Rikshospitalet. Siden 2003 har han som privat forskerforfatter arbeidet med fokus på: 1) Bevissthetsparadigmet, åndsvitenskap; 2) Menneskets tidligere og nåværende erfaringer med ET/UFO-relaterte emner; 3) Enkelte US-sentrerte oligarknettverk som siden 1940-tallet har prøvd å styre verdenssamfunnet i en totalitær retning. I 2008 vant han Kolofons manuskonkurranse for ”Alternativ litteratur” med boken "Åndsvitenskapelige visjoner". I februar 2013 utga han boken "Menneskets historie: Integrasjon av Velikovsky, Sitchin og ZetaTalk", og i august 2013 kom boken "ET/V-erfaringer 1947-2013". Hans forfatternavn er Rolf Kenneth Aristos.

22 kommentarer Bli med i diskusjonen

Bli med i diskusjonen

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *