Du leser nå
Hvordan avskaffe fattigdom? Om mikrokreditt og fattigdomsskatt

16 minutter lesetid



Hvordan avskaffe fattigdom? Om mikrokreditt og fattigdomsskatt

Gapet mellom verdens fattige og rike har økt betraktelig de 30 siste årene. Dette skyldes den økonomiske politikken styrt av de rikeste.

Til tross for at antall ekstremt fattige i verden har falt fra 51 % i 1975 til 44 % i 2005, har gapet mellom fattige og rike økt dramatisk i den samme tiden. Muhammad Yunus, som i 2006 fikk Nobel fredspris, har demonstrert at mikrokreditt til de fattigste både er profitabel og samfunnsnyttig. Yunus vil bekjempe verdens fattigdom nedenfra i den sosioøkonomiske samfunnspyramiden, samt fra mellomsjiktet i form av sosiale forretnings­­entrepenører. Vi stiller spørsmål ved effektiviteten av slik symptomhjelp der den nasjonale og internasjonale økonomiske politikken er grunnleggende i disfavør av de fattige. I kontrast hertil har professor i økonomi Kalle Moene sett nærmere på hva som skal til for å avskaffe fattig­dommen ovenfra, gjennom politisk-økonomisk styring i form av en fattigdomsskatt. Han viser at innføring av en fattigdomsskatt fra 0,01 – 1 % av nasjonal gjennomsnittsinntekt vil avvikle en betydelig andel av verdens fattigdom. Problemet er, som Gnierindeksen viser, at myndighetene verden over har blitt betydelig mer gnien overfor sine fattige i 30-årsperioden 1975-2005.

Muhammad Yunus

Muhammad Yunus ble født i 1940 og vokste opp i millionbyen Chittagong i dagens Bangla­desh (Wiki: Muhammad Yunus). Av 14 barn var han én av ni overlevende, faren var gullsmed. Yunus fullførte sin økonomiske utdannelse i USA, og vendte tilbake til Bangla­desh i 1972, noen måneder etter landets frigjørelse. Hans nasjonalfølelse var sterk, og han ville være med på å bygge opp landet. Yunus fikk stillingen som sjef og professor ved fakultetet for økonomi ved University of Chittagong. Han deltok også i noen jordbruks­eksperimenter som kunne hjelpe de fattige.

Muhammad Yunus

 

Yunus innså at hans misjon ikke lå i å hjelpe ”fattige”, men de aller fattigste. I likhet med mange nødhjelps­organisasjoner fant han det mer verdifullt fra et totalt samfunnsperspektiv å investere i kvinner fremfor i menn. Problemet til de fattigste verden over er at ingen banker vil gi dem kreditt, og at private utlånere krever skyhøye renter. Som et personlig eksperi­ment lånte Yunus i 1976 ut 27 dollar fra egen lommebok som ble fordelt på 42 personer. Han prøvde å få banker til å gi de fattigste lån. De opplevde imidlertid hans forespørsel som absurd, da dette ville bryte med alle skrevne og uskrevne bankregler. Yunus så til slutt bare én løsning: han måtte selv begynne med bankvirksomhet som brøt med alle skrevne og uskrevne regler!

 

I årene 1977-83 fikk Yunus eksperimentere med bankvirksomhet for de fattigste kvinner ved at han fikk tillatelse til å etablere egen avdeling hos syv forskjellige banker. Dette var imidlertid ingen tilfredsstillende løsning. Den 2. oktober 1983 åpnet Yunus en selvstendig bank som skulle drives etter hans prinsipper, Grameen Bank.

 

Muhammad Yunus ga i 1998 ut den selvbiografiske boken Banker to the Poor: Micro-Lending and the Battle Against World Poverty (rev. 2007). Siden har to andre bøker kommet fra hans hånd, med like løfterike titler om hvordan fattigdommen i verden kan avskaffes: Creating a World Without Poverty: Social Business and the Future of Capitalism (2007) og Building Social Business: The New Kind of Capitalism That Serves Humanity’s Most Pressing Needs (2010).

 

I 2006 mottok Yunus og Grameen Bank Nobel fredspris for deres innsats med å hjelpe de fattige gjennom mikrokreditt. Pr. 2012 har Yunus mottatt over 60 ærespriser samt er æres­doktor ved 48 universiteter, verden over.

 

Grameen Bank

Grameen Bank (GB) ble altså åpnet i 1983; Grameen betyr ”for landsbyen” (Wiki: Grameen Bank). Alle GB-låntakerne må tilhøre en gruppe på fem medlemmer, som hjelper og støtter hver­andre når problemer oppstår. Medlemmene har imidlertid ikke noe gruppeansvar; de skal ikke garantere for at de andres lån blir tilbakebetalt. Før en kvinne får bli låntaker må hun gjennom syv dagers trening som avsluttes med en muntlig opptaksprøve der hun viser at hun skjønner bankens filosofi og utlåns­prinsipper. Hun må også ha memorert noen slagord, i dag 16 stykker, som hun oppmuntres å leve opp til. Disse slagordene stimulerer til initiativer som bekjemper urettferdighet og som kan forbedre svakheter ved det nåværende samfunns­systemet. Noen av slagordene går ut på å holde familien liten, slutte praksisen med medgift, slutte praksisen med barne­ekteskap, ikke påføre andre urettferdighet, og alltid være villig til å hjelpe hverandre.

 

Yunus møtte hele veien motstand fra det tradisjonelle bankvesenet, som på mange måter har blitt en levende fossil. Det kan synes som om virksomheten til ordinære banker er å tjene mest mulig penger ved å utføre minst mulig arbeid, og dette arbeidet skal være begrenset til standardiserte og tradisjonelle rutiner. Grameen Bank tok utgangspunkt i de fattiges behov og livssituasjon, og tilpasset bankens virksomhet og prosedyrer deretter. Her er noen av forskjellene på GB og tradisjonell bankvirksomhet:

1) Pantesikkerhet. GB spør ikke etter pantesikkerhet. Tradisjonell bank­virksomhet er basert på pantesikkerhet. Jo rikere en person er, dess større lån gis. En person som har lite eller ingenting å tilby av pantesikkerhet, får ikke lån. Dette betyr at over halvparten av verdens befolkning ikke kan få lån.

2) Juridiske dokumenter og rettslige prosedyrer. GB ber ikke lånerne om å signere juridiske dokumenter. GB akter heller ikke å rettsforfølge lånere som ikke betaler lånene tilbake i tide. Utlånsbeløpene utvides etter hvert som låntakeren viser evne og vilje til å tilbakebetale allerede gitte lån.

3) Rentesum-tak. GB skiller seg fra tradisjonell bank­virksomhet ved at låntakeren under ingen omstendigheter skal betale mer i bare renter enn beløpet på det opprinnelige lånet, uansett hvor lang tid det tar å tilbake­betale lånet. Hvis en kvinne låner 1000 kroner, vil hun altså aldri måtte betale mer tilbake enn max. 2000 kroner.

4) Tradisjonelle banker eies i de aller fleste tilfeller av rike menn, og målet er å maksimere profitten. GB eies av fattige kvinner, og målet er å hjelpe de fattigste ut av fattigdommen. GB har egne utlånsprosedyrer og hjelpe­programmer for tiggere.

5) Tradisjonelle banker holder til i storbyer, og kundene må komme til dem. GB holder til i landsbyer og driver oppsøkende virksomhet.

* * *

 

Pga. to større naturkatastrofer som resulterte i tilbakebetalingskrise, gikk Grameen Bank gjennom et reorganiseringsprosjekt av alle prosedyrer og utlånsbetingelser fra april 2000 til april 2002. Resultatet herav var fødselen av ”Grameen Bank II”. Følgende tall gjaldt pr. mai 2006 for Grameen Bank etter 23 års virksomhet.

  • 94 % av banken eies av låntakerne, 6 % av regjeringen.
  • Banken har 2.121 avdelinger, 17.887 ansatte, og arbeider i 67.670 lands­byer. Totalbeløpet som har blitt lånt ut siden 1983 er 5,52 milli­arder US$. Av dette har 4,89 milliarder US$ blitt tilbakebetalt, og utestående fordringer er på 0,444 milliarder US$. Dette gir en tilbakebetalingsgrad på 98,55 %, hvilket er ekstremt godt i forhold til tradisjonell bank­virksomhet.
  • De siste 12 månedene har det gjennomsnittlige utlån pr. måned vært 55,56 millioner US$.
  • Totalt antall låntakerne er 6,33 millioner. 97 % av dem er kvinner og ca. 80 % av dem er analfabeter.
  • 58 % av låntakerne hos Grameen Bank har klart å krysse fattigdoms­terskelen. Resten beveger seg jevnt og trutt mot denne terskelen neden­fra.
  • Rentene på lånene varierer med type lån, men er alltid lavere enn dem til de statlige bankene. Innskuddsrentene er mellom 8,5 – 12 %.
  • Med unntak av årene 1983, 1991 og 1992 har GB i alle årene gått med overskudd.

 

Replikasjonsprosjekter verden over

Grameen Bank Replication Program ble lansert i 1989, strukturelt under Grameen Trust, med det formål å bekjempe fattigdommen på verdensbasis. Dette skjer ved at det gis teknisk og finansiell støtte til replikasjoner av Grameen-tilnærmingen i andre land. I dag er 89 GB-replikasjonsprosjekter aktive i 28 land. Erfaringen er at Grameen-tilnærmingen må tilpasses lokal­kulturen, men når dét er gjort er mikrokreditt like vellykket verden over som i Bangla­desh. Dette inkluderer byer og ghettoer; Europa, USA og Canada. Yunus beskriver sine opplevelser i delstaten Arkansas i 1986, hvor daværende guvernør Bill Clinton hadde invitert ham til å sette opp et GB-replikasjonsprosjekt. Clinton-paret har siden vært tilhengere av GB-modellen.

 

I Europa kan mottak av sosial- og arbeidsledighetstrygd være en barriere for mange som gjerne kunne tenke seg å etablere énmannsfirma, men som er usikker på om det vil lønne seg da de ved å tjene penger mister rettigheten til trygden. Den person som kanskje har jobbet mest med denne problemstillingen i Europa er Rosalind Copisarow. Hun var visepresident for JP Morgan og sjef for deres polske avdelingen da hun i 1993 kom til å lese en artikkel om Grameen Bank. Hun sluttet i jobben, og med hjelp fra den polske finans­ministeren etablerte hun året etter en GB-inspirert mikrofinansierings­institusjon i Polen, Fundusz Mikro.

 

I år 2000 stiftet hun mikro­finansierings­institusjonen Street UK i England. Hun innså at skatte­lovene og systemet for arbeids- og ledighetstrygd måtte endres for å få trygdemottakere til å ta spranget til å bli selvstendig næringsdrivende. Copisarow bearbeidet myndightene til å endre systemet, og hun oppnådde resultater. I dag har Copisarow en visepresident­stilling for ACCION Inter­national, hvor hun skal prøve å bringe mikrokreditt til Tyrkia, Kina og til noen av de fattigste strøkene i Afrika (Wiki: ACCION International). Hun ser et stort potensial i at konvensjonelle banker kan opprette egne avdelinger for mikrofinansiering, da de allerede har infrastrukturen på plass.

 

Yunus (1998) har også gitt ros til Bodil Maal, som lanserte mikrokredittprosjekter på Lofoten og i det nordlige Finland for å stoppe den tiltakende fraflyttingen. Yunus besøkte selv Nord-Norge for å studere resultatene av prosjektet. Bodil Maal tok i 1992 initiativ til å opprette Nettverkskreditt i Norge; i dag finnes 80 grupper med 1000 medlemmer. Tilbake­betalingen har så langt vært 99 %! For mer informasjon om Nettverks­kreditt, se web-basen til Innovasjon Norge.

 

Grameen Bank-inspirerte mikrofinansinstitusjoner (MFI) har oppstått over hele verden. I to land, India og Mexico, har slike MFI’er blitt drevet av lånehaier, hvilket Yunus sterkt har kritisert. NRK sendte i november 2010 en dansk dokumentar, Fanget i mikrogjeld, med sterke påstander mot Yunus og Grameen Bank. Disse påstandene har blitt tilbakevist både av norske myndigheter og av senere undersøkelser (se Wiki-avsnittet Muhammad Yunus #Contro­versies).

 

Oppbygging av psykososial infrastruktur

Yunus hadde større ambisjoner med Grameen Bank enn å bringe folk ut av fattigdommen gjennom mikrokreditt; han ville også utvikle den psykososiale infrastrukturen. Kombina­sjonen av å tilhøre de aller fattigste og ha vokst opp som kvinne i en sterkt patriarkalsk kultur (islamsk eller hinduistisk) gir et dårlig selvbilde: at man ikke er verdt noe og ikke kan noe. Yunus brukte mikrokreditt som springbrett til å endre kvinnenes selvfølelse, som igjen skulle resultere i endring av selve kulturen.

 

Fødselsraten til GB-låntakerfamilier er betydelig lavere enn det nasjonale gjennom­snittet. Dette viser at så fort kvinnen får en regelmessig inntekt, skifter hun fra et verdisyn preget av overlevelsesstrategi (flest mulig barn som hovedsakelig har nytteverdi) til et verdisyn preget av livskvalitetsstrategi” (få barn som kan gis kjærlighet, omsorg og utdannelse).

 

Hvordan verdisyn automatisk endres etter hvert som de grunnleggende behov dekkes, er et meget interessant tema som det globale forskningsprosjektet World Values Survey (WVS) har fokusert på. De har bl.a. en liste bestående av 30 dybde­innsikter omkring menneskers verdi­systemer, hvilke ytre og indre faktorer som styrer disse, og hva som får disse verdi­systemene til å endres. Listen med 30 dybdeinnsikter kan studeres nærmere under Wiki-avsnittet World Values Survey #Catalogue of Findings.

 

Prosessen som GB-låntakerne måtte gjennom medførte at disse kvinnene gradvis ble politisk bevisste og interesserte. Yunus oppfordret dem gjennom sin organisasjon til å bruke stemme­retten, men uten å påvirke dem i den ene eller annen retning. Valget i Bangladesh i 1996 var første gang flere kvinner enn menn brukte sin stemme­rett! Et politisk parti som hadde et kvinnenegativt syn ble nærmest feid ut av parlamentet, og 1.570 GB-kvinner ble valgt inn i offentlige posisjoner på lokalplan.

 

Yunus har også bidratt til dannelsen av ca. 15 uavhengige entrepenør­selskaper som bidrar til å skape teknologisk infrastruktur og arbeidsplasser ute på landsbygdene. Mest kjent er kanskje Grameen Phone, der eldre damer fra landsbyen tjener noen slanter på å leie ut en mobil­telefon.

Yunus vil gjennom mikrokreditt også endre den psykososiale infrastrukturen.

 

Er verdens fattigdomsbekjempelse reell?

Yunus synes å ha en ambivalent holdning til kapitalisme. På den ene siden sier han rett ut at han er positiv til kapitalisme per se; på den annen side erkjenner han klart at noe har gått alvorlig galt med dagens form for kapita­lisme. Han sier at fattigdom ikke er de fattiges skyld; skylden ligger i det sosio-økonomiske systemet som vi har designet (Commonwealth Lecture, 2003). Det som er feil ved dagens kapitalistiske samfunn, ifølge ham, er at vi har alt for få av det han kaller ”sosiale forretningsentrepenører”. Med dette mener han forretnings­virksomhet som primært har en holistisk-altruistisk agenda, og som sekundært satser på og greier å gå med økonomisk overskudd. Løsningen for Yunus er altså å få samfunnet til å frembringe flere sosiale forretnings­entrepenører, for da vil vi få et kapitalistisk ”tog” der alle ”vognene” (de forskjellige sosiale lagene) samlet beveger seg fremover mot økt velstand.

 

Yunus undrer seg over at resten av verdens fattigdoms­bekjempelsesprosjekter ikke følger opp eller lærer av hans suksess. Han er særlig negativ til Verdensbanken og til konsultasjons­selskapene som bistår med gjennom­føringen av utviklingsprosjekter. Pengene deres går ikke til de fattigste, men til prosjekter som hovedsakelig kommer de rike til gode. Enorme beløp går også med til bestikkelser av offentlige tjenestemenn for å få deres godkjennelse av prosjektene. Yunus mer enn antyder at de største giverne i verden til fattigdomsbekjempelse egentlig ikke har som agenda å avskaffe fattigdommen (Common­wealth Lecture, 2003). Hvis avskaffelse av fattig­dommen ikke er deres egentlige agenda, skjuler de da deres egentlige agenda bak tilsynelatende inkompetanse?

 

Yunus vil altså bekjempe verdens fattigdom nedenfra i den sosioøkonomiske makt­pyramiden, samt fra mellomsjiktet i form av sosiale forretningsentrepenører. Makteliten er naturligvis svært positiv til dette perspektivet, for da slipper de selv å bidra med noe som helst selv, og de kan fortsette sin praksis med å utnytte de svakeste samfunnsgruppene på diverse direkte og indirekte måter. Kan dette være grunnen til den universelle akademiske omfavningen av Yunus? La oss nå se nærmere på hvor lite som skal til for å avskaffe fattigdommen gjennom politisk-økonomisk styring i form av en aldri så liten fattigdomsskatt.

 

Fattigdomsskatt, gnierindeksen

Karl Ove (”Kalle”) Moene (presentasjon via Økonomisk institutt, UiO) har siden 1987 vært professor i økonomi ved UiO, og siden 2007 har han vært leder av kompetansesenteret ESOP – Senter for studier av likhet, sosial organisering og økonomisk utvikling. Av de ca. 120 kronikker som Moene siden 2001 har skrevet for avisen Dagens Næringsliv (liste), skal vi her sitere fra to av dem: Gnierindeksen (1. april 2006) og For hver meget rike mann… (29. desember 2007).

 

Moene har utviklet ”Gnier­indeksen”, som viser hvor lite som skal til fra de enkelte myndig­heter for å avskaffe den verste fattigdommen, dvs. dem som lever på under to dollar dagen. Gnierindeksen er basert på den nasjonale gjennomsnittsinntekten samt antall prosent i samme land som lever på under to dollar dagen. På basis herav beregnes så den minste skattesatsen som kan finansiere en hypotetisk sosialstøtte som avvikler den verste fattigdommen. Jo lavere denne skattesatsen er (fra 0,01 % og oppover), dess større er myndighetenes gnienhet. Med andre ord, jo mer unødvendig fattigdom i landet, dess høyere score i gnienhet.

 

Fra Gnierindeksen:

”Mangelen på en effektiv fattigdomspolitikk er et uttrykk for en politisk og sosial gjerrighet overfor ekstremt svake grupper… For å illustrere misforholdene i flere land skal jeg slå et slag for en hjemmesnekret gnier­indeks. Hvor høyt et land skårer på min indeks, uttrykker hvor lett landet kunne ha kvittet seg med ekstrem fattigdom. Indeksen kan også brukes til å beregne hvor høy skattesats innbyggere minst må betale for å finansiere en hypotetisk sosialstøtte som kan bringe alle fattige ut av fattigdommen.»

 

Fra For hver meget rike mann…

”I 1975 levde 51 prosent av verdens befolkning for mindre enn to dollar om dagen. I 2005 er tallet redusert til 44 prosent. Til tross for at fattigdommen har sunket, har den utviste sosiale gjerrigheten økt for hvert eneste år. Alt i alt har Gnierindeksen gått opp med dramatiske femti prosent over hele trettiårsperioden. Grunnen er at verdens inntekt har blitt fordoblet i perioden uten at dette har endret nevneverdig den utviste generøsiteten overfor de dårligst stillte. Tallene viser en voldsom økning i ulikheten mellom de fattige og resten. I 1975 utgjorde fattigdomsgapet – den inntekten som trengs for å bringe verdens ekstremt fattige over fattigdomsgrensen – knappe fem prosent av de ikke-fattiges inntekt. I dag er dette tallet nede i godt under to prosent av de ikke-fattiges inntekt. Likevel utgjør de fattige fortsatt nesten halvparten av verdens befolkning.

Når vi studerer observasjonene fra de enkelte utviklingslandene mer systematisk, blir det klart at sosial gjerrighet ikke leder til økonomisk vekst. De utviklingslandene som tidlig skåret høyt på Gnierindeksen – og som derfor hadde spesielt stor ulikhet mellom fattig og rik – tenderte ikke til å få høyere økonomisk vekst av den grunn. Sammenhengen synes å gå den andre veien.”

 

Tabellene til Moene viser hvilke nasjoner som kan avskaffe den verste fattigdommen ved å innføre en fattigdomsskatt på 0,01 % og oppover av landets gjennomsnittsinntekt. Den gnienhet som avsløres er nærmest ufattelig. Mens Brasil kunne ha avviklet den verste fattigdommen med en fattigdomsskatt på bare 0,08 % pga. de ekstreme inntektsforskjellene i landet, måtte fattigdomsskatten i India opp i 3,00 % for å oppnå det samme. En slik inntektsutjevning ville imidlertid være god samfunnsøkonomi, som Den nordiske modellen har demonstrert.

Montgomery Burns fra TV-serien ”The Simpsons” har blitt arketypen på den styrtrike gjerrigknark. Har den norske skipsrederen Fred. Olsen blitt brukt som modell?

 

Kilder og ressurser

Yunus, Muhammad (1998, rev. utg. 2007): Banker to the Poor: Micro-Lending and the Battle Against World PovertyBokens web-base.

Innovasjon Norge.

Kalle Moene: Gnierindeksen (Dagens Næringsliv, 1. april 2006).

Kalle Moene: For hver meget rike mann… (Dagens Næringsliv, 29. desember 2007).

World Values Survey (WVS). Offisiell web-base. Listen med 30 dybdeinnsikter kan studeres nærmere under Wiki-avsnittet World Values Survey #Catalogue of Findings.

 

*****************************

 

Artikkelen over inngår i mitt temaprosjekt

Oligarkisk økonomi & politikk & historie.

 

**********************

 

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
0%
Opplysende
0%
Inne på noe
0%
Usikker
0%
Dårlig
0%
Om forfatter
Profilbildet til Rolf Kenneth Myhre
Rolf Kenneth Myhre
Rolf Kenneth Myhre fullførte bibliotekarutdannelsen i 1990, og arbeidet så som selvstendig næringsdrivende i seks år med å etablere og reorganisere små fagbiblioteker og arkiver. Deretter arbeidet han som medisinsk forfatter i seks år, fire av dem ved Rikshospitalet. Siden 2003 har han som privat forskerforfatter arbeidet med fokus på: 1) Bevissthetsparadigmet, åndsvitenskap; 2) Menneskets tidligere og nåværende erfaringer med ET/UFO-relaterte emner; 3) Enkelte US-sentrerte oligarknettverk som siden 1940-tallet har prøvd å styre verdenssamfunnet i en totalitær retning. I 2008 vant han Kolofons manuskonkurranse for ”Alternativ litteratur” med boken "Åndsvitenskapelige visjoner". I februar 2013 utga han boken "Menneskets historie: Integrasjon av Velikovsky, Sitchin og ZetaTalk", og i august 2013 kom boken "ET/V-erfaringer 1947-2013". Hans forfatternavn er Rolf Kenneth Aristos.

21 kommentarer Bli med i diskusjonen

Bli med i diskusjonen

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *