Du leser nå
Breiviks budskap om de anonyme bakmenn

2 timer lesetid



Breiviks budskap om de anonyme bakmenn

Mye tyder på at større og mer profesjonelle krefter står bak Breivik og hans innrømte terrorhandlinger.

En ytterst besynderlig komité. Deres fag er drap av uskyldige, bombesprengninger og attentat, infiltrasjon, svindel og valgfusk. De har ingen medfølelse, er kyniske, brutale og meget reaksjonære. De er lynende intelligente og føler seg hevet over loven. Dette er Allied Clandestine Committee, NATOs hemmelige terrorgruppe.

Kapitteloversikt for denne artikkelen:

Forord

Spor som aldri forsvinner

Det politiske manifest

En politisk handling

En ergerlig forglemmelse

Han vil overgi seg

Cellene fra den kalde krigen

Bruk av løgn og bedrag

Utsagn om Knights Templar

De mange fryktelige tabber 

Go Slow

Den underlige båttur

Skytterne som bare forsvant

Lekkasjer, politiet vil styre

Øvelser rundt terroraksjoner

Media og presse

Den 22ende

En avgjørende samtale

Drap som politisk instrument

Vevsoppløsende ammunisjon

Det 1. motiv, angst, redel og gru

Det 2. motiv, utvide terrorlovgivningen

Det 3. motiv, political correctness

Angrep på den konservative revolusjon

Statskupp

Forberedelsene

Et neste Utøya?

Konklusjon

Sluttord

Litteraturhenvisninger

 

Forord

Det er ikke mange årene siden bomber, drap og forferdelse traff tilfeldige innbyggere i Tyskland, Belgia og Italia. I tilbakeblikk på de mange uskyldige ofres og etterlattes lidelser, hvor også barn og unge ble rammet, kan vi se at et flertall av disse aksjonene har betydelige likhetstrekk med terroren mot Utøya og Regjeringskvartalet i 2011.

Det dreier seg om terroraksjonens konstruksjon, om motiv, manifest, den politiske handling og, ikke minst, dem som sto bak. Mellom terrorhistorien og det grufulle som Breivik forårsaket, dukket det opp røde tråder. Disse trådene viser jeg til. Dette er fakta som til sammen gir grunnlag for å gjøre antakelser. De gir skjellig grunn til ettertanke.

Denne beskjemmende og sjokkerende hendelsen vekket mange spørsmål. Unge, politisk interesserte noviser, statsansatte i regjeringsbygget og intetanende forbipasserende, som alle sto midt inne i sine liv, ble i løpet av få minutter brutalt revet vekk fra mødre og fedre, kastet ut av sine familier, fra sin skolegang, sitt arbeide, fra slekt og venner. Tilbake sto de mange nærmeste, dypt rystet, bleke av forferdelse. Vi andre, tilskuere som sto lenger borte, også. Det var ikke som i filmene, at oppklaring trøster. Ingen gjerningsmann, intet rettssystem, dom eller straff kan i en slik situasjon bringe trøst som monner. Det som hendte hadde virkelig hendt, ingen kan snu tiden.

Først etter mange uker i lammende forskrekkelse begynte mistanken å fortette seg. Det var gjengivelser jeg stusset over. Det var hendelser som forekom å være underlige. Heftet det usannheter ved det pressen skrev? Kanskje var det ikke bare halve sannheter, kanskje var noe av det også direkte løgn? Ble det forsøkt å skjule kjensgjerninger og tildekke sammenhenger?

Mine indisier peker på Breiviks oppdragsgivere. At han har hatt med folk å gjøre som har hatt metode i sin planlegging. De har innsikt i terror, og profesjonalitet i systematisk bruk av vold i politisk øyemed. Både metode og tenkning er kjent. Breiviks handlinger vitner om deres metode. Hans tale røper deres tenkning. Dermed bærer hans misgjerninger også deres underskrift. For å skjule bakmennene sa Breivik seg villig til å bli synlig som enslig aktør på privat oppgjørstokt. Han skulle være en håndtlanger. Han fikk garantier. Plausible motiver ble produsert, han fikk våpenopplæring og dekkhistorier. Dette skulle være en fordekt aksjon med falske spor.

 

«Som om han verkeleg skulle vera denne mannen, denne helten for ei merkeleg framtid, samlar verdspressa seg om han som ein flugesverm om eit ope sår, og no sit han der og smiler mot mitraljøsene til fotografane. Det er ikkje noko naturleg smil som kjem innanfrå. Det er eit tillaga, «verdsvant» smil, truleg innstudert i einsame timar. Det skal formidla overlegenheit, sjølvsikkerheit, aristokrati. Men det er lett å sjå at det ligg utanpå. Innanfor er han usikker. Det må han vera, så mykje som står på spel for han. Heile livsprosjektet hans heng med denne rettssaka, på sett og vis med denne augneblinken som innleier høgtidsstunda i biografien hans. Om han nokon gong skal syna styrken sin, må det vera no. Difor det suverene smilet, den verdige gangen, helsinga med knyttneven som eit krigarteikn» Utdrag av artikkelen «Spelaren» av Kaj Skagen, gjengitt i Dag og Tid, den 20. april 2012. Skagen i Dag og Tid: http://www.dagogtid.no/nyhet.cfm?nyhetid=2260

Spor som aldri forsvinner

Utøya-drapene og bombesprengningen ved Regjeringskvartalet i Oslo traff oss alle midt i mellomgulvet. De rå drapene på ungdommer og statsansatte slo oss stumme. Det lammet oss; jeg var en av de mange som ble både tungsindig og trist. At noen kunne tro at slikt skulle være nødvendig, var langt mere enn jeg kunne forestille meg. Breivik overgav seg. På meg virket hele opptrinnet som avtalt. Han hadde mye å snakke om, syntes han. Noen mente han talte sant og så saken avsluttet med rettsak og straffedom. Men hans ord vekket aldri min tillit.

 

Kanskje er det som Breivik selv sier, gjengitt på side 173 i Husby/Sørheim-rapporten; «det ligger leads i avhørene»?

 

Vold og drap forbundet med politiske motiv og hensikter er dessverre ikke nytt i historien, men har ligget som en skjult, sterk undertone i Europa i hvert fall helt siden attentatet i Sarajevo i 1914. Så spørsmålet gjelder også her: Var misgjerningene på Utøya og i Regjeringskvartalet en kriminell terrorhandling av en enslig, forvirret drapsmann, eller sto en sammenslutning av mennesker med politiske motiv bak? Hvis en gruppering sto bak planleggingen av dette, kan vi med sikkerhet gå ut fra at noe sånt vil skje igjen; for da er Breivik bare en som kan byttes ut. Hendelsenes rekkefølge og de mange uhell, tabber og merkelige bortforklaringer, gav meg grunn til å tro at flere står bak Breivik; mennesker med en politisk agenda som ikke lar seg realisere med demokratiske midler.

Det er mulig å finne frem til hvem disse er, som fra det skjulte vil styre utviklingen i vårt land ved bruk av vold, drap og mord. Hvis vi kunne få lokket dem frem i lyset, stilt dem for domstolen og dømt dem, har vi tatt et første skritt for å få bevisstgjort og konfrontert et særdeles kynisk og destruktivt element som lever i beste velgående, skjult i vår demokratiske kultur. Vi må vise at det å ta andres liv med makt aldri i noen sammenheng kan bli akseptert; det må stoppes. Gjør vi det ikke, har vi snart de samme herrer på banen igjen.

Men de lever godt skjult. Å gripe dem er meget komplisert. Mye av det Breivik har fortalt oss, går under begrepene dekkhistorier og dekkoperasjoner. Han forvirrer både politi og offentlighet med sine planlagte, strategisk løgnaktige, utspill; men bare fordi han har mektige støttespillere. Tar vi Husby og Sørheims diagnose på alvor, er ingen av hans utsagn brukbare. Alt blir til gal manns tale og gal manns verk. Derfor mener mange, og jeg med dem, at dette var en bestilt diagnose. Når dette fryktelige har blitt til en virkelighet vi skal tåle, så skal vi også tåle sannheten bak. Den nærmer vi oss når vi undersøker handlingens enkeltheter på nært hold. De enkelte skritt i terrorhandlingen lot seg faktisk finne igjen. Det er ikke lenge siden disse dannet rammen rundt tilsynelatende meningsløse blodutgytelser, istykkersprengninger, bortføringer og mord. De var brukt tidligere i Europa, hvor også den gang både formål og motiv var særegne. Det er jo pussig at noen finner på å bruke en forskrudd tittel i dagens Norge, som for eksempel Breivik gjorde da han presenterte seg i den første telefonsamtale med politiets nødsentral. Han sa han var kommandør. Ja, det er så fremmed at man skulle tro en så terminologibevisst gutt som Breivik ville ha avslått å ta et slikt ord i sin munn. Han var jo ikke på en ubåt eller et marinefartøy. Men tittelen kommandør ble tidligere brukt av RAF (Rote Armee Fraktion), Kommando Holger Meins i 1975 i Stockholm og i 1991 i et bekjennerbrev undertegnet RAF-Kommando Ulrich Wessel og funnet på drapsstedet hvor Detlev Karsten Rohwedder, en kjent tysk politiker, ble drept. Antagelig skulle tittelen gi handlingene et profesjonelt og militært preg. Men den var ikke oppfunnet av Breivik selv.

 

Breivik sier selv (s. 114 i Husby/Sørheim-rapporten):

«Man må ha profesjonelle kvalifikasjoner».

Det politiske manifest

Heller ikke Breiviks manifest var nytt. Horst Mahler, en av grunnleggere av det tyske RAF (Rote Armee Fraktion), ble stilt for retten i Berlin i 1972. Ulrike Meinhof ble innkalt som vitne. Han ville lese høyt fra sitt manifest, ble først nektet, men hevdet å ville bruke manifestet i forhør av Meinhof. Tillatelse ble gitt. Mahlers dokument vakte dengang oppsikt og fungerte som avledningsmanøver i saken. Poenget var å forskyve sakens kjerne og konsentrere pressens oppmerksomhet et annet sted. Det var rett og slett et intelligent spill for å dekke til sakens viktige steder. Et smart sjakktrekk, dengang.

 

Om Horst Mahlers manifest:

«The court had rejected his application to read it out loud, so now he wanted to use it to question her. Amicably, the Presiding Judge suggested that he could hand it to the journalists if he wanted it made public, upon which Mahler suggested that the Judge himself read it aloud. The Judge declined, and Mahler proceeded to read the document».

The Red Army Fraction, av Jillian Becker, 1981,

http://www.libertarian.co.uk/lapubs/cultn/cultn012.pdf

 

For dette formål ble også Breiviks manifest produsert. Ingenting annet skulle det bevirke. Oppmerksomheten skulle ledes til feil sted. Men det var godt forberedt, innpakket og presentert. Tusener av nordmenn lot seg føre bak lyset. Men heller ikke Breiviks manifest ble oppfunnet av ham, hverken innholdet eller hensikten. For han hadde ingen ideologi. Også den ble oppfunnet som en avledningsmanøver.

 

«Dokumentene på 50-60 sider som jeg fikk i 2002 inneholdt  det meste allerede, jeg har bare laget fasaden», heter det i rapporten, side 181; én side før, s. 180, heter det: «Han fikk etter møtet en dokumentbunke på 60 sider som han skulle utvikle».

 

Idéen til Breiviks manifest kommer fra den avledende betydning advokat Horst Mahlers pamfletter fikk i lys av det han var stilt for retten for. Noen har åpenbart ment at Breviks manifest kunne få samme virkning. Hvis vi tar på alvor at Breivik mottok dokumentgrunnlaget i London, dette manifest som skulle bli et ankerfeste i hans løgnstrategi, bekrefter det at de som gav ham det, folkene bak ‘Knights Templar’, har kjent helt detaljert til Horst Mahler, RAF og dermed også Tysklands terrorhistorie. De har rett og slett visst hvilken oppsikt Mahlers manifest dengang vakte og, ikke minst, at det nesten fikk større betydning enn de kriminelle handlingene til Mahler. Breiviks bakmenn hadde så å si med silkehansker plukket ut perlene fra terrorhistorien.

 

Horst Mahler.

 

Også Unabomberen, Ted Kaczynski (f. 1942), USA, hadde et politisk manifest. Han ble kjent gjennom sine brevbomber, som han sendte til flere universiteter og flyselskaper fra slutten av 1970-tallet frem til begynnelsen av 1990-tallet. Bombene tok livet av tre personer og skadet 29. For å unngå dødsstraff valgte Kaczynski å tilstå. Han ble dømt til livsvarig fengsel.

 

Fra Washington Post:

http://www.washingtonpost.com/wp-srv/national/longterm/unabomber/manifesto.decsn.htm

Unabomberen manuskript (på engelsk):

http://www.washingtonpost.com/wp-srv/national/longterm/unabomber/manifesto.text.htm

 

Timothy James McVeigh (f. 1968) sprengte den 19. april 1995 en hjemmelagd gjødselbombe foran den føderale Alfred P. Murrah-bygningen i Oklahoma City. Bombens eksplosjon tok livet av 168 mennesker og skadet 800. McVeigh skrev et avskjedsbrev som i ettertid er blitt brukt som et slags manifest, et dokument hvor han tar avskjed med sine omgivelser. At dette ennå finnes offentlig tilgjengelig viser at dokumentet fikk den virkning som var tilsiktet, nemlig å være et substitutt, å skulle lede bort fra de fryktelige kjensgjerninger og fra de som sto bak McVeigh:

«Jeg er lei meg for at disse menneskene måtte miste sine liv. Men det er udyrets natur. Det er så å si de menneskelige avgifter. Hvis det skulle vise seg å være et liv etter livet, ville jeg improvisere, rette meg etter omstendighetene og overleve; hvis helvete finnes er jeg i godt selskap med mange jagerpiloter som også måtte bombe uskyldige for å vinne krigen. Jeg visste jeg ville det, før det skjedde. Jeg visste jeg hadde et statlig assistert selvmord foran meg, rett i ansiktet. Du gjorde akkurat noe som du prøvde å si skulle være ulovlig for medisinsk fagfolk». Timothy James McVeigh ble dømt til døden og etter sigende henrettet den 11. juni 2001.

Tim McVeigh

 

«I am sorry these people had to loose their lives. But that’s the nature of the beast. It’s understood going in what the human toll will be. He said that if there turned out to be an afterlife, he would ‘improvise, adapt and overcome’, noting that: If there is a hell, then I’ll be in good company with a lot of fighter pilots who also had to bomb innocents to win the war. He also said: I knew I wanted this before it happened. I knew my objective was state-assisted suicide and when it happens, it’s in your face. You just did something you’re trying to say should be illegal for medical personnel» (Wikipedia). McVeigh

McVeighs brev: http://www.guardian.co.uk/world/2001/may/06/mcveigh.usa

The Guardian skriver: http://www.guardian.co.uk/world/2001/jun/11/mcveigh.usa4

 

En politisk handling

«…siktede reagerer på ordet drap, og hevder at han har foretatt politiske henrettelser. Han sier han har henrettet menneskene han har tatt livet av, men benekter å ha myrdet dem» (s. 18).

«…mener han ikke har begått drap. Siktede mener at han deltar i en politisk krig, borgerkrig» (s. 22).

«…Han er skuffet han ikke møtes av PST og mener at Org-krim ikke er de rette til å møte ham som ideologisk fange» (s. 27)

«…for ivaretagelse av politiske fanger, som ham selv» (s. 71).

«Som kommandør i den norske motstandsbevegelsen ønsker jeg å bli stilt for militærdomstol». «Observanden begrunner dette med at Arbeiderpartiet ser på oss som terrorister» (s. 167).

«Forskjellen mellom drap og og henrettelser er de juridiske sidene, legger han til. Det bestialske er ikke nødvendigvis galt. Det ble under operasjonen henrettet 68 politiske aktivister fra Arbeiderpartiet. Spørsmålet om skyld blir derfor fullstendig hypotetisk» (s. 182).

 

Breivik oppfordrer med jevne mellomrom til at hans handling skal bli betraktet som en politisk handling, ikke en kriminell. Disse støtter seg på de krav den tyske terrorist Ulrike Meinhof stilte i retten og som på 70-tallet fikk stor anerkjennelse og sympati i vide kretser. Dette var slik i Tyskland fordi mange av naziregimets ledende menn hadde fått viktige posisjoner i samfunnet etter krigen. Mange, særlig de yngre, likte ikke det; men dette var en samfunnsutvikling bestemt av krigens seierherrer, USA. Dette var betydningsfullt i Ulrike Meinhofs skjebne. Det var grunnen til at journalisten Ulrike Meinhof oppfordret til bruk av vold. Hennes ord fra dengang blir ennå husket godt: Kaster man en stein, så er det en straffbar handling. Blir tusen steiner kastet, er det en politisk aksjon. Tenner man på en bil, er det en straffbar handling, blir hundre biler påtent, er det en politisk aksjon. Implisitt er drapet: Dreper man ett menneske, er det et mord. En kriminell handling. Dreper man hundre mennesker, er det en politisk handling.

 

Fra Ulrike Meinhofs biografi: http://www.dieterwunderlich.de/Meinhof.htm

 

Ulrike Meinhof.

 

Breivik prøver å heve sin handling opp fra å være hjerteløs, rå og kriminell, til en politisk, betydningsfull handling. Dette er en anbefaling han ikke har fra eget bryst. Ulrike Meinhofs ord vakte dengang stor oppsikt over hele Tyskland, mens her i Norge fant Breiviks ønske, så langt, ingen gjenklang. Hans ønske forekom oss søkt og merkelig. For det er forskjeller mellom Norge og Tyskland. Nasjonenes kulturelle og historiske bakgrunn er ikke like, men det visste planleggerne kanskje ikke nok om? De trodde nok at vanlige statistiske analyser fra Europa også duger her.

Likevel forsøkte Breivik stadig å få en reaksjon. Det er fordi han ikke forstår bakgrunnen for dette. Han er intelligent. Skulle han selv stått for dette, ville han ha funnet frem andre juridiske argumenter. Hvis han da ikke hadde hatt hjelpere som hvisker ham i øret hva han skal si og gjøre. Noen medsammensvorne er stadig i kontakt med ham. At han ikke gir seg, men gjentar sine nølende overbevisningsforsøk, bekrefter at han går andres ærend, han utfører andres strategi. Alikevel synes grunnelementene i planen å være utviklet etter mellomeuropeiske forhold, av folk som har juridisk innsikt i viktige ankerpunkter i kjente terrorsaker fra Tyskland og Italia, men som ikke kjenner det norske folkelynnet særlig godt. For planleggerne hadde rett og slett feilberegnet det norske folks reaksjon.

Her til lands er det få som har forståelse for å skille mellom en kriminell og en politisk fange. Heller ikke reagerte vi som de hadde ment vi skulle reagere. Som statistikken tilsa. Vi ble ikke redde, slått av angst, gru og skrekk. Vi ble forferdet, bleke og fryktelig triste. Men vi stormet ikke statens institusjoner for å få mere politi, bevæpnet militær i gatene og effektiv kontroll. Vi ble bare tause og usigelig bedrøvet.

Allerede fra disse fakta kan man slutte at planleggingen av Breiviks terrorhandlinger ikke ble gjort av ham selv. Den fant heller ikke sted i Norge, men ble gjort av folk med innblikk i mellom-europeisk terrorhistorie, men uten dypere forståelse for det norske folks lynne. Breivik antyder at planleggerne hadde en militær bakgrunn.

En ergerlig forglemmelse

Han glemte mobiltelefonen i bombebilen. Den ble sprengt i filler. Den var en sentral brikke i utførelsen av en lang og komplisert planlegging. Der var nemlig ett viktig telefonnummer lagret. Han måtte finne en telefon hos en av de døde. Det var viktig å få ringt rette vedkommende. Det var denne hendelse som ikke var til å begripe: Telefonsamtalen Breivik førte fra Utøya. Hans forklaring på dette forekom meg å være særegen: Selv om han hadde drept 50 unge mennesker som lå i blodpøler rundt omkring, var giret opp på steroider, hadde hamrende hjerte og var, ifølge Husbyrapporten, psykotisk, utilregnelig og paranoid schizofrén, så ringte han ikke en, to og tre ganger, nei, han ringte ti ganger. Han gav ikke opp, han forfulgte den tråden han hadde. Å få kontakt med operasjonsleder for Delta var avgjørende. Han ville ha Snortingheimsmoen på tråden. Ingen andre. Han lot seg ikke affisere det aller minste av de kaotiske, fortvilede ytre omstendighetene han selv hadde skapt. Geværløpet må ha vært rødglødende. Han hadde ikke telefonens pin og måtte ringe politiets nødnummer.

 

Samtale klokka 18.00.49 til Nordre Buskerud politidistrikt:

Politi: Politiets nødtelefon
Breivik: Ja, god dag, mitt navn er kommandør Anders Behring Breivik i den norske antikommunistiske motstandsbevegelsen.
Politi: Ja.
Breivik: Jeg er på Utøya for øyeblikket. Jeg ønsker å overgi meg.
Politi: Ok, hvilket nummer ringer du fra.
Breivik: Jeg ringer fra mobil.
Politi: Du ringer fra din mobil.
Breivik: Ja. Det er ikke min mobil, en annen…
Politi: En annen, hva het du for noe? Hallo… hallo…
Samtale 2, klokka 18.26 til Søndre Buskerud
Politi: Nødtelefonen politiet.
Breivik: God dag, mitt navn er Anders Behring Breivik.
Politi: Ja, hei.
Breivik: Jeg er kommandør i den norske motstandsbevegelsen.
Politi: Ja, hei.
Breivik: Kan du sette meg over til operasjonsleder for Delta?
Politi: Ja… hvor kommer du inn, og hva gjelder det?
Breivik: Jeg er på Utøya.
Politi: Du er på Utøya ja.
Breivik: Jeg har fullført operasjonen min, så jeg ønsker å… overgi meg.
Politi: Du ønsker å overgi deg ja.
Breivik: Ja.

Politi: Hva var navnet ditt sa du?
Breivik: Anders Behring Breivik.
Politi: Og du var kommandør i…
Breivik: Knights Templar Europe heter organisasjonen,  men vi er organisert i… den antikommunistiske og norske motstandsbevegelsen mot islamisering av Europa og mot islamisering av Norge.
Politi: Ja.
Breivik: Vi har nettopp utført en operasjon på vegne av Knights Templar.
Politi: Ja…
Breivik: Europa og Norge.
Politi: Ja…
Breivik: Og med tanke på at operasjonen er fullført,  så… er det akseptabelt å overgi seg til Delta.
Politi: Du ønsker å overgi deg til Delta?
Breivik: Kan du, kan du overføre meg til operasjonsleder for Delta?
Politi: Ja, du du snakker for så vidt med en som, med en som på en måte har overordnet ansvar.
Breivik: Ok, bare finn ut det du skal, og så ringer du på denne telefonen her, ikke sant.
Politi: Hm, men hvilket telefonnummer…Breivik: Kjempefint, hei.
Politi: Jeg har ikke det telefonnummeret! Hallo!
Telefonsamtalene gjengitt i VG:

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/oslobomben/artikkel.php?artid=10040306

 

Skulle vi gå etter hans egen forklaring, ville det ha vært nok å si: «det er meg som skyter og dreper på Utøya, nå har jeg fått nok av dette, hent meg, jeg orker ikke mer, jeg gir meg». For hva skal vel navnet hans bety? Hva slags betydning har en tittel fra fordums tider? Hvorfor dette forbund som han nå åpenbarer for første gang i offentligheten? Det som betyr noe er at det er han som skyter og dreper ungdommer.

Hva skal alt det andre være godt for?

Ihvertfall har han for lengst forlatt det troverdige området i sin egen forklaring på dette. Det gir nemlig ingen mening, hvis vi tar hans egne ord på alvor, at han ville overgi seg. Det hadde han kunnet sagt for lengst. Det dreier seg om noe annet. Det er ikke overgivelsen det gjelder. Dette kunne være en pressemeddelelse, akkurat som med pensjonisten på toget, som aldri skulle glemme Breivik. En meddelelse for riksmediene, da han visste at alle politiets innkommende samtaler blir tatt opp. I tillegg, slik synes det for meg, kunne en intern beskjed være pakket inn der. Kanskje er dette noe nærmere sannheten?

Han har fullført operasjonen, sier han. Han sier ikke «nå er jeg ferdig med det jeg hadde satt meg fore» eller «jeg vil ikke drepe flere», nei, han sier uttrykkelig «fullført operasjonen». Det mye brukte uttrykk er det engelske «mission completed». Uttrykket «mission» omtaler et oppdrag. Det andre er at han her omtaler beredskapstroppen Delta og dens operasjonsleder som om dette var meget kjent for ham. Nesten familiært. Hva kan grunnen være til det? Har han beskjeftiget seg meget mer med politiets terrorberedskap enn han har villet ut med? Kanskje også de med ham? Var det allmenn kunnskap, navnet på beredskapstroppen? At lederen av den kalles en operasjonsleder? Politiet selv har opplyst at lederens tittel egentlig er «politioverbetjent», ikke «operasjonsleder». Kanskje er det slik at tittelen «operasjonsleder» brukes internt? I så fall brukte Breivik en internt kjent tittel. Vi forstår at det ikke hadde passet å bruke navn, å be om å få snakke med Snortingheimsmoen.

Han vil overgi seg

Å bruke titler er uvanlig i Norge. Vi har for lenge siden droppet den i tiltalen av andre. Heller ikke sier vi De, Dem og Deres lenger. Her i Norge står de fleste av oss på lik linje. Men til Kongen sier vi Kongen; og titulerer også rangpersoner fra forsvaret. Hvorfor brukte da Breivik tittelen kommandør, når han endelig, etter ti forsøk, kom gjennom til politiet? I den første avbrutte oppringning til politiets nødnummer brukte han lang tid, sett i lys hva han sto oppe i, på å presentere seg (kl 18.00.49):

«Ja, god dag, mitt navn er kommandør Anders Behring Breivik i den norske antikommunistiske motstandsbevegelsen».

Breivik sier god dag (!) og presenterer seg med tittel, navn og tilhørighet til en organisasjon. Og det er rart, for det er bare nede i Mellom-Europa de ennå har et lidenskapelig forhold til titler, merker og medaljer. Ikke i Norge, stort sett. Bare i vårt militære er dette ennå levninger fra fordums tider som markerer hierarkiene. For Breivik var det viktig å få sagt at han var kommandør og at han ønsket å overgi seg. På dette tidspunktet var han faktisk alene med våpen i hendene på Utøya. Han hadde mange døde ungdommer rundt seg. Hans medskyttere var forsvunnet. Ingen hadde bedt ham om å overgi seg. Ingen trusler var i hans nærhet. At han i denne situasjonen brukte så mye tid på å ringe politiet, da han etter eget utsagn var ute på et nasjonalt straffeoppgjør mot Ap, islam og kulturmarxisme, virker spesielt. Han hadde intet utestående med politiet, og skulle ikke, etter sine egne forklaringer, ha hatt den minste interesse av å kontakte dem.

Det skulle ha vært det aller siste han tenkte på, fordi han, utfra det han selv har sagt, ikke ville ha noe med dem å gjøre. Han, som holdt på å drepe sin egen gamle nabo, fordi denne i vanvare kom for nær hans ytterdør, som han fortalte. Nå hadde han den forestillingen å absolutt ville nå frem til politiet, for så å bruke lang tid til å presentere seg og si at han vil overgi seg, virker på meg som om den sammenheng han og hendelsen står inne i, er en helt annen enn den han selv påstår. Han ville absolutt ha kontakt. Han ringte ti ganger for å meddele at han ville overgi seg. Hvorfor? Normalt ville utsagnet ‘å overgi seg’, være et svar på en fordring pr megafon fra politiet:

 

Fordring: «Overgi deg!»
Svar: «Jeg overgir meg!»

 

Men ingen hadde formulert en fordring. Ingen hadde bedt ham om å overgi seg. Likevel ville han overgi seg, ifølge ham selv. Han som var så nøye på den riktige terminologi har i dette tilfelle droppet den riktige bruk av begrepet! Han skulle ha ventet på oppfordringen fra politiet før han overgav seg. Var det noe annet han ville meddele? En skjult beskjed?

 

Fra VG: politimannen Trond Berntsen som ble drept på Utøya.

 

«Jeg merket at politimannen begynte å reagere på polititerminologien min siden jeg ikke brukte den helt riktig. Jeg visste at det var en svakhet siden jeg ikke hadde undersøkt den godt nok,» forklarte Breivik i avhør (VG).

 

Cellene fra den kalde krigen

Terrornettverk har siden krigens dager arbeidet med små celler, uavhengig av hverandre, det enkelte medlem bare med så mye kunnskap som nødvendig. Slik kunne de sikre hvis et medlem ble tatt, at ikke aksjonen eller hele gruppen raknet. Det har i kjølvannet av siste verdenskrig og den kalde krien vært mange slike nettverk også i Norge, både av offisiell/statlig, men også av privat karakter. Ett av medlemmene av en slik krets var Gunnar Sønsteby (f. 1918). Han var i Milorg og har siden ivret for å overbevise oss om at de var de gode helter.

Om hemmelige, private, bevæpnede motstandsgrupper, sitat fra en anonym reserveoffiser, Sjue/Bye, Norges Hemmelige Hær, 1995, side 179: «Noen småkonger er dødd, og gruppene med dem. Andre grupper er sovende. De er ikke lagt ned, de har ledelse, utstyr og planer. Men er altså ikke i aktivitet før klarsignalet går. Enkelte er blitt holdt i live trass i et visst generasjonsskifte og har fortsatt ved hjelp av knoppskyting og rekruttering. Noen er betydelige i styrke, andre er små og svake. Enkelte er helt og fullt uoffisielle og private. Andre igjen er nok høyst uoffisielle, fordekte og private. Men har en usynlig hjemmel i kraft av beredskapsloven. De fleste blir brukt for hva de er verdt. Noen ganger kan de også fungere som syndebukker, dersom de offisielle instansene har behov for å avlede oppmerksomheten fra noe som ellers kan bli ubehagelig, mener offiseren. Disse gruppene danner til sammen et større nettverk. Nyttig for tjenestene (vår militære etterretningstjeneste og PST, forf. anm).

Særlig viktig er det å merke seg at en god del av medlemmene i gruppene også har vært og er med i Stay-behind-cellene. Slik sett går det an å snakke om en del av de private gruppene som en slags privat nettverk bak et statlige Stay behind. Forbindelsene går med andre ord på kryss og tvers. Dette kan ofte være svært nyttig. Og det er omtrent umulig å oppdage dette nettverket for en som står utenfor det hele – enn si oppdage det og så skjønne hvordan det fungerer. Offiseren smiler lurt. Men det er noen grupper og individer han ønsker å markere distanse til. Disse hører ikke hjemme i det nettverket av private eller uoffisielle grupper som mer eller mindre er stemplet «godkjente» – i det skjulte. – De nynazistiske gruppene har ingen plass i det nettverket vi nå snakker om. Det har heller ikke enkelte provokatører som stadig dukker opp i ulike sammenhenger».

Anonyme undergrunnsceller, i krig er de helter eller motstandsgrupper, mens i fred væpnede terrorister. De skal egentlig være uten kunnskap om det større nettverk de er en del av, etter ideen « need to know». Vi skjønner på Breiviks utsagn at at det er noe lignende han står i forbindelse med: «…siden han ikke hadde tilgang til andre celler» (s 167).

Stay behind er et barn av NATO. Norske Stay-behind består av gamle, litt støvete, men rettskafne og godtmenende menn. Slik blir de fremstilt av forfatterne Sjue/Bye i boken Norges Hemmelige Hær. Forfatterne omtaler ikke nærmere at NATO er deres opphav og mor. De unnlot å beskrive at NATO blir ledet av kalde, kyniske og skruppeløse folk, betalt av bl.a våre skattemidler, som har sørget for at tusener av undercover-agenter ble sendt ut over hele Europa; intelligente, men brutale og hensynsløse kjeltringer som uten et snev av moralsk innsikt eller dannelse har manipulert seg inn i de verst tenkelige terroraksjoner i land som Tyrkia, Italia, Belgia og Tyskland helt frem til sent på 90-tallet.

Opprullingen av dette ble påbegynt av den italienske dommer Felice Casson i 1984. De forskrekkelige oppdagelser som han offentliggjorde i 1990, ble stort sett fortidd av den norske rikspressen. Den sveitsiske forfatteren Daniele Ganser har i sin bok påvist at Central Intelligence Agency gjennom NATO systematisk har villet manipulere medlemslands innenrikspolitikk ved hjelp av terror. Her er noen få eksempler i teksten, på at virkeligheten faktisk er meget verre enn man har kunnet forestille seg:

 

«Organisasjoner som Ergenekon, en kriminell gjeng som angivelig prøvde å kaste den tyrkiske regjering, må utryddes fullstendig, ellers vil de spre seg som kreft i samfunnet, sier den legendære italienske statsadvokat Felice Casson, som oppdaget eksistensen av operasjon Gladio, en skjult paramilitær Natostyrke som var en tiloversblitt rest etter den kalde krigen.»

 

Felice Casson.

 

«Organizations like Ergenekon, a criminal gang allegedly seeking to overthrow the Turkish government, must be rooted out completely or else they will spread like a cancer throughout society, says legendary Italian prosecutor Felice Casson, who discovered the existence of Operation Gladio, a NATO stay-behind paramilitary force left over from the Cold War».

 

Fra den tyrkiske avis Today’s Zaman 28/4-2008.

 

Dommer Felice Casson til en tyrkisk avis, 2008, kreftcellene må utryddes komplett:

http://www.todayszaman.com/newsDetail_getNewsById.action?load=detay&link=140315

 

Uskyldige mennesker, barn, unge, kvinner og menn har blitt dratt ned i dette helvetes dragsug. De har blitt drept, hardt såret og invalidisert. For politikkens skyld. Det har vært så ille at begrepene mord og drap ikke strekker til. Daniele Ganser har kalt dette en skjult, hemmelig krig. For å forstå den sammenhengen Anders Behring Breivik står inne i, er det helt sentralt å få kunnskap om dette. For å se hva disse mennesker er istand til, må vi gå noen år bakover i historien. Vi må være modige og orke å se i øynene det vi kanskje aldri ville ha trodd skulle være mulig. Vi må ta innover oss det faktum at vår gode allierte og beskytter, vår nære venn NATO, kanskje ikke er så god likevel.

Bruk av løgn og bedrag

“The men the European public admires most extravagantly are the most daring liars; the men they detest most violently are those who try to tell them the truth.” (Sitat fra Breiviks manifest, side 4).

Det er avgjørende å vite at Breivik er intelligent og en bevisst bruker av løgn som strategi. Han plasserer bestemte utsagn med hensikt. I samtale med psykiater Randi Rosenqvist i Ila fengsel understreket han at politiet ikke hadde tatt ham i en eneste løgn. Hun, en menneskekjenner med lang livserfaring og en sikker dømmekraft, sier at «jeg er imidlertid ikke sikker på at han snakker sant, selv om han prøver å gi inntrykk av det». I Husby/Sørheim rapporten, side 76, forteller mor at «halvparten av det han har sagt til politiet er løgn».

På side 41 i samme rapport forteller en nær venn: «[Jeg] tror Anders har konstruert sin fortid for at det skal skapes en årsakssammenheng til det han har gjort. På spørsmål om hva vitnes inntrykk er av hva Anders har skrevet (i sitt manifest, forf. anm) om vitnet, svarer vitnet at han ikke skjønner hvorfor han har skrevet de tingene. Noen av tingene er direkte selvmotsigelser. På side 43 beskriver vitnet at «observanden i kompendiet har diktet rundt vitnet og at beskrivelsene enten er direkte feilaktige, som for eksempel om muslimsk identitet og begivenheter dertil, eller sterkt manipulerte. Som eksempel på dette siste mener vitnet at observanden har konstruert historier om at vitner har en omfattende kriminell fortid og sier at vitnet har sittet i fengsel. Dette sier vitnet er feil».

Breivik lyver systematisk fordi han vil skape et bestemt bilde av seg og sine handlinger i offentligheten. Derfor understreker han stadig dette ved å være høflig, åpen, vennlig og tilsynelatende ærlig. Han markedsfører løgnene med bruk av radio, aviser og fjernsyn. Han bygger stadig videre på de dekkhistorier han fikk. Det er en verden hvor det ikke finnes sannhet. Bare det løgn kan skape. Her blir det sjonglert og manipulert med illusjoner. Men det skal være plausibelt. Alt for å skjule hvem som virkelig sto bak.

 

Han kommenterer selv:

«22. juli 2011 beskrev en historie med gullutvinning i Finnmark. Dette beskriver han som en rest av en dekkhistorie (utheving forf.) han hadde skrevet inn i kompendiet i tilfelle han skulle bli tatt før de påklagede handlinger» (s. 63).

Breivik har et forhold til dekkoperasjoner, som han kaller det: «Ved å overleve har vi kontroll etterpå, og unngår at regimet kan konstruere dekkoperasjoner for å bortforklare hendelsen» (s. 195).

 

Husk bare med hvilken selvfølgelighet han skaffet seg alibi da han holdt igjen pensjonisten i frakkeskjøtet på toget, slik at vedkommende ikke fikk gått av på den stasjon han skulle. Da han på neste stasjon kom seg av, hadde han, sikkert både fortumlet og forbauset, Breiviksnavn og telefonnummer på en lapp i hånden. Utspekulert intelligent. Han ville bli husket.

Pensjonisten på toget: http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7943404

Han var sterk i troen, Breivik. Meget sterk. Helt siden han overga seg på Utøya har han omgitt seg med en nimbus som sier at «jeg er sterk, for jeg står sammen med «dem». Dette er en helt annen Breivik enn han som lot seg plastisk operere; og noen år senere, i 2006, med all sin business i grus, slikket han sine sår, var engstelig, ensom og gjenglemt på sitt barneværelse hos mor. Spørsmålet er hvem gav ham denne styrke og tro? Da han nå, snart ett år etter udåden, fortsetter å opptre som kongen på haugen, synes det som om han stadig er i kontakt med sine oppdragsgivere. Hvem er de, hans «oppdragsgivere»? Hvor er de, de som bare tror på makt og hater frihet?

 

I Husby-rapporten er det gjengitt på side 165: «Han vet at han vil bli løslatt».

«Observanden tror han vil bli sittende i fengsel frem til statskuppet» (side 184).

Utsagn om Knights Templar

«Rekrutterer personer som er egnet, men som ikke har en adferd som gjør at de allerede har blitt registrert av politiet» (s. 20). «Det er en militær orden, som finansierer, planlegger og gjennomfører operasjoner» (s. 114). «både er en militær orden og en martyrorganisasjon, i tillegg til å være militærdomstol, dommer, jury og avretter» (s.181). «…mens vi i Knights Templar er en militærorganisasjon» (side 179). «Organisasjonen er en del av en større organisasjon i Europa» (s. 18). «De er den øverste militære, politiske og politimyndighet i Norge» (s. 18). «Primærkonseptet er individuelle celler» (s. 180). «Siktede hevder at det finnes personer innen politiet og PST som er hemmelige sympatisører av organisasjonen» (s. 20). «Vårt arbeidsspråk er engelsk» (s. 152). «Hensikten er maktovertagelse, men det må skje i samråd med politiet (s. 115)».

 

«Manifestet».

 

Antyder han ved å si at Knights Templars arbeidsspråk er engelsk at det også er et annet eller flere språk som brukes? Han bruker uttrykket arbeidsspråk, som om man snakker et annet språk i fritiden. Det er da også flere merkelige formuleringer, «militær orden», «militær domstol», «øverste militære myndighet», «sionistorganisasjon», «maktovertagelse, i samråd med politiet»? Hvor i vår nære historie finner vi en sammenheng som kan belyse slike uttalelser? Hvor finner vi en fellesnevner hvor slike uttrykk passer inn?

Breivik fremstiller seg som en celle. En enmannscelle som har blitt presentert for en liten flik av en større organisasjon. Han ser kanskje ikke hele overbygningen og nettverket rundt, men det kan like godt være en løgn for å dekke til det han egentlig vet og har innsikt i. Det kan være infiltrasjon fra planleggerens side i en bestående gruppe, da de er høytstående, faglige eksperter på infiltrasjon og undercover-oppdrag. Men det kan også være en helt ny gruppe, konstruert for akkurat denne aksjonen. På bakgrunn av hans uttalelser fortetter det seg et bilde som peker i en bestemt retning:

En militær organisasjon,  domstol, jury, avretter, arbeidsspråk engelsk, sionister, oppbygd av celler, utmerkelser og ordener, titler/hierarki, ordener og utmerkelser inspirert av de amerikanske væpnede styrker, organisasjonens indre liv nær forbindelse med det amerikanske militære, en organisasjon med form og retningslinjer, systematisk gjennomarbeidet struktur, rekrutterer personer som er egnet, men som ikke har en adferd som gjør at de allerede har blitt registrert av politiet, har sympatisører innen politi og PST.

Som Breivik forteller: «I vår organisasjon kan en person bli en enmannshær. Jeg er en egen, uavhengig organisatorisk celleenhet. Enmannsceller samarbeider ikke med andre celler. Det unike med oss er at vi fokuserer kun på encelle-operatører» (s. 129).

En organisasjon som ligner de militære; han sier ikke at de er militæret, men en militær organisasjon, de har en hierarkisk struktur, snakker engelsk, men er ikke engelske, står de amerikanske styrker nært, kanskje står de også i samarbeide med det amerikanske militæret, kanskje spesialstyrker, siden marine- eller flyvåpen ikke er nevnt med begrep, de har ømfintlige oppdrag, kanskje sågar viktige terroroppdrag, siden personer registrert hos politiet ikke kan være med. Og sist, men ikke minst: gruppen er kjent av viktige personer i det norske politi og politiets sikkerhetstjeneste.

Til sammen må jo dette være overraskende opplysninger, særlig for de som har greie på det. Og dette må jo politiet forlengst ha oppdaget.

Da skjønner også jeg at slikt kan de ikke gå ut med til offentligheten. Da forstår også jeg hvorfor dette må forbli en statshemmelighet. Men til tross for forståelsen; rett er det ikke og rett blir det aldri. At Breivik i ettertid fornektet eksistensen av Knights Templar, tyder på at han kanskje ikke lenger er sikker på hvor han egentlig vil lyve seg hen. Men det kan like godt være at han speiler sine oppdragsgiveres usikkerhet og forvirring, da de forteller ham hva han skal gjøre, hva han skal meddele pressen. For det er flere kokker til stede, nå også.

De mange fryktelige tabber

Politiet hevder at det var nødvendige avgjørelser, tilfeldigheter, uhell og tabber som gjorde at de kom senere enn beregninget over til Utøya og fikk pågrepet gjerningsmannen.

 

 

22. juli-attentatet, et angrep på den konservative revolusjon, skriver Wisnewski.

 

False flag (Black Flag) operations are covert operations designed to deceive in such a way that the operations appear as though they are being carried out by other entities. The name is derived from the military concept of flying false colors; that is: flying the flag of a country other than one’s own. False flag operations are not limited to war and counter-insurgency operations and can be used during peace-time. (Wikipedia)

«Medregnet ofrene fra bombeeksplosjonen i Oslo sentrum, døde 77 mennesker. Som alltid velter politikere og media seg i en blanding av hysteri og hykleri: Skrekkelig, hvordan kunne dette skje? Og som alltid forsøker de i ettertid å høste fruktene: Nye forbud, sikkerhetslover og angrep på uvelkomne politiske strømninger. Det er som et ritual som ikke har forandret seg siden ‘falsk-flagg’ aksjonene til det senere RAF. Et øyeblikk! Sa jeg ‘falskt flagg’? At attentatet i Oslo og på Utøya er en aksjon under falskt flagg? Javisst. Det skal være sikkert. Indisiene er massive …»

Utdrag fra Das andere Jahrbuch 2012 av Gerhard Wisnewski, Knaur Verlag, 2012, side 217.

 

Gerhard Wisnewski, født i 1959 i Krumbach, Schwabenland, Tyskland, er en tysk journalist, filmmanus- og bokforfatter. Hans mest solgte bok er skrevet sammen med Wolfgang Landgraeber og Ekkehard Sieker, Das RAF-Phantom – Wozu Politik und Wirtschaft Terroristen brauchen, Knaur Verlag, München, februar 1992; en bok som har gitt betydningsfulle bidrag for å begripe de politiske bakgrunner for terror. Han har også forfattet bøkene Mythos 9/11, Lügen im Weltraum og Verschlußsache Terror, også utgitt på Knaur Verlag. Wisnewski hevder at Breivik som eneaktør på privattokt er det falske flagget; det står andre bak Breivik.

Politiet hevder at Brevik var alene. Dette er blitt understøttet av media, men også av påtalemyndighetene. Etter det vi har sett til nå, forventes ikke at politiet oppklarer hvem som står bak Breivik. Vi har hatt et farvann med motsigelser, feilbedømminger og feilvurderinger. Vi vet også at vårt politi først og fremst tjener de som har makten i staten. Utad ser nok myndighetene gjerne Breivik som en gal mann og hans handlinger som en gal manns verk. Det kan til og med være ønsket. Det passer alle parter godt, og strategien i rettssalen fra aktorates side var også lagt opp slik. Da er alle muligheter åpne og man unngår ubekveme spørsmål, f.eks om de mange uregelmessighetene.

Nordmenn er et jegerfolk. Det er vanlig for jegere å kaste ut åte, skogsfiskere bruker meitemark som skjuler en lynskarp krok med hake, andejegere lokkeand. Dyrene lar seg narre. Det forventes av fangstmenn at offeret skal sluke agnet. Mye tyder på at det her har blitt fremført et komplisert stykke for åpen scene og at det ble lagt ut agn. Spillet var meget sammensatt, svært risikofyllt, da det var mange krysninger og punkter hvor det kunne gå galt. Og slik gikk det også. Det gikk galt. Slik tegner uregelmessighetenes bakgrunn seg opp for meg. Men mange anstrenger seg for å skjule dette. Skjøtene, de uønskede åpninger blir skjult, slik mange yrkesgrupper gjerne dekker til sine feil. Dette er bakteppet det blir meningsfyllt å se det i forhold til. Det er den manglende sammenheng. For da forblir ikke feilene bare beklagelige, uheldige og dumme tabber. Først da kan vi legge unnskyldningene og beklagelsene bak oss og forstå uregelmessighetene.

 

Breivik har, ifølge politiet, diktet opp organisasjonen Knights Templar: http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.8049780

 

Ubegripelige lekkasjer fra politi til pressen er en av disse. Det slåes fast at anonyme lekkasjer kommer fra ansatte som ikke vil vise sitt sanne ansikt. Gang på gang. Merkelig var «go slow»-tempoet til både beredskapstroppen Delta og politimennene fra Hønefoss. Satt det noen høyere opp i hierarkiet som trakk i trådene og hadde makt og mulighet til å bremse på tempoet? Mens en eller flere mann skjøt ned ungdommer og drepte dem, brukte beredskapstroppen Delta tid på å dra videre fra Utvika til Storøya, flere kilometer lenger borte; de kunne ha regnet ut hvor mange liv dette kostet pr minutt …

Når de så kom dit, traff de troppen fra Hønefoss som hadde kjørt gummibåt flere kilometer der de kunne ha brukt bilen. Lurer på hva de snakket om i gummibåten på veien frem? Sørget de selv for at gummibåten begynte å ta inn vann? Eller var den bare overlesset? Med vilje? For det er ikke til å begripe at politiet ikke sørger for sine redskaper. Våpen og biler blir pleiet og vedlikeholdt.

I tillegg hadde de tid nok ved golfbanen til å bytte ut innsats- og operasjonsleder! Hvorfor? Hadde det med Breivik og hans skyttervenner å gjøre? Skjedde dette fordi Breivik skulle ha den han kjente fra tidligere planlegging rundt seg? Skulle bare innvidde lede aksjonen? Underlig forekom det meg også at både militær- og terrorpoliti sto inne i øvelser rundt Utøya, Buskerud og Telemark i tiden rett før – og på (!) – den 22. juli 2011.

Men for mitt vedkommende er nummer én av alle overraskelsene den bemerkelsesverdige frekkhet å servere den rettspsykiatriske diagnosen paranoid schizofren, inklusive psykose. Som om en diagnose kan gjøre en handling ugjort, som om en diagnose har noen som helst betydning for det som har skjedd? Det er bakgrunnene vi må se på, for å sette disse Breiviks handlinger inn i en sammenheng som gir mening. For mange myndighetspersoner gjør sitt beste for å hindre oss i å kunne forstå.

 

  1. «Go slow»2. Båttur3. Lekkasjer til pressen4. Flere skyttere på Utøya5. Øvelsene6. Diagnosen

«Go slow»

Alle staters terrorberedskap har tidsbegrep som en delbeskrivelse av sin strategi. «Go slow» – gå sakte – er en av dem. Dette er altså en taktikk. Den settes inn der den er ønsket. I opptøyene i London i august 2011 ble en mengde småbutikker plyndret, og politiet glimret med sitt fravær. Mange mente at dette var med hensikt, men det ble fra offentlig hold naturligvis benektet. Men i en setting hvor det å skape usikkerhet og angst i befolkningen er målet, passer dette inn. Selv var jeg vitne til at det tyske terrorpoliti gjennomførte en go-slow-innsats ved en større nazidemonstrasjon i Göppingen i Tyskland, ført av 1200 politimenn (på midten av 90-tallet) . Vi kjenner ellers lite til bruk av denne taktikken av politiet i Norge.

En beskrivelse sakset fra Aftenposten: På vei til Utøya endret terrorberedskapstroppen oppmøtested. Rett før klokken 18.00 ble oppmøtestedet, landsiden ved Utøya-kaia, forkastet av lokalt politi og beredskapstroppen, og de kjørte videre til Storøya. Mannskapene som betjente politihelikopteret i Oslo ringte selv inn til sine sjefer og meldte seg til tjeneste rett etter at bomben gikk av. De fikk beskjed om å vente. Sjefen for helikoptertjenesten ringte operasjonssentralen først klokken 18.08. Han fikk da melding av operasjonslederen om at de foreløpig ikke trengte helikopter.

Ble lovet helikopter

Kirsten Vederhus mistet sin sønn Håvard. Hun forteller i rettssalen i juni at: Telefonloggene familien til den tidligere lederen av Oslo AUF fikk tilgang til av politiet etter flere måneder viste at 21-åringen fikk forsikring om at politihelikopteret var på vei av politiets nødoperatør. Videre: «Vi har jo hatt store problemer med å få svar på våre spørsmål i etterkant, om hvorfor ikke hjelpen kom fram. Det har også lagt stein for byrden, slik at det har blitt en mer komplisert sorg», sa moren. Om det som hendte 22. juli fortalte hun at Håvard ringte ganske kort tid etter at skytingen startet på Utøya. Hun og ektemannen Alf unnslapp selv bomben i Regjeringskvartalet med bare få minutter. «Han var fortvilet og fortalte at det var skyting. Han gråt og fortalte at han gjemte seg nede ved vannet. Og så prøvde jeg å roe ham, samtidig begynner jeg å ringe til 112. Så hadde vi den perioden som vi gikk inn i et slags kampmodus og forsøkte å skaffe hjelp på alle mulige måter. Vi følte ikke at politiet forsto oss». Sønnen sendte en SMS litt over klokken 18. «Da svarte han at: «De skyter nå». Siden hørte vi ikke noe mer. Det siste livstegnet var 18.08. Da skrev han på Facebook at han var i live og gjemte seg. Han ba om at vi måtte skaffe hjelp. At politiet og forsvaret måtte settes inn med helikopter».

 

Tidligere systemoperatør Frank Jensen ved politihelikopteret.

 

Kirsten Vederhus i TV2: http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/22-juli-terror-oslo-og-utoya/soennen-haavard-ble-skutt-paa-utoeya-ingenting-gir-mening-lenger-3812188.html

Politiet lovet helikopter tre ganger: http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/politiet-lovet-utoeyaoffer-helikopter-tre-ganger-3681856.html

Helikopter kunne vært i luften kl 1630: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4214448.ece#.T-gU6Befd0o

En trist og en grov feilprioritering, sier operatør Frank Jensen: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4214170.ece#.T-gUqBefd0o

Å gå fremover med bremsene på, er ikke nytt, det ble brukt av arbeidere på 70-tallet:

 

«At Ford’s plant in Dagenham, UK, during the 1970s, workers introduced a slowdown after Ford management increased the production line speed from 18 to 21 feet per minute. This was a second speed increase and workers felt that this was unfair. After a slowdown by production line staff, Ford management reduced the line speed back to 18 feet per minute. In July 2011, Qantas engineers introduced an unusual slowdown where right-handed engineers used only their left hands to operate essential tools.»

 

Inneholdet i taktikken beskrives slik: En gå-sakte-aksjon for å opprettholde følelsen av kontinuitet og orden, mens noe annet i virkelighet utspiller seg.

Det er som åpenlyst å kaste blår i øynene på folk. Et narreri for åpen scene. Man later som om man er til stede for publikum, men gjør alt i sakte kino. Christian Science Monitor: «a go-slow effort to maintain a sense of continuity and order». Det er sjelden noen tror man gjør det med vilje; det beveger seg, men sakte.

Fra avisen The Hindu:

http://www.thehindu.com/news/international/article2346997.ece

Fra avisen Daily Mail:

http://www.dailymail.co.uk/news/article-2023984/London-riots-2011-Where-police-Shopkeepers-mystified-theyre-left-defenceless.html

«Teams and team members must know when to go dynamic, slow and deliberate, or hold and evaluate» (http://mil-swat-tactical.com/).

 

Normalt sett har vi gått utfra at når massakrer av mennesker har funnet sted, så ble dette gjort av forskrudde eller gale folk. Likevel har større massakrer funnet sted en rekke ganger hvor man ikke har kunnet påvise hverken forskruddhet eller galskap – men heller ingen andre forståelige motiv. Under skolemassakren ved Colombine High School, Colorado, USA, 20. april 1999, grep politiet (SWAT) inn først én time og 26 minutter etter at det første skuddet ble løsnet. SWAT er en topptrent spesialstyrke og området rundt gymnaset tett befolket. Politistasjonen var ikke langt unna. Når de endelig grep inn var 12 skolelever og én lærer drept. 23 personer var såret. Da de to skytende skolelevene tok sine liv, kunne ingenting av bakenforliggende årsaker belyses. Politiets spesialenhet, Special Weapons And Tactics, ble sterkt kritisert for å ha grepet inn så sent.

Den underlige båttur

«Hønefoss politistasjon sendte en patrulje til det stedet hvor ferjen fra Utøya har sitt fastlandspunkt: Utøya kai, landsiden. Patruljen med egen båt ble sendt til en av de faste båtutsettingsplassene i Tyrifjorden. Mens politibåten var på vei sørover fra båtutsettings-plassen, ankom beredskapstroppen til en annen kai, ved golfbanen på Storøya. Politibåten plukket opp mannskaper fra troppen og dro videre til Utøya derfra. Politibåten var da den eneste kjente sikre båten for å frakte mannskaper til Utøya og konfrontere gjerningspersonen(e). Kort tid etter at styrken fra beredskapstroppen ankom Storøya, ca. kl. 18.10, kom politibåten nordfra. Den ble imidlertid overlastet med personer og utstyr, og begynte å ta inn vann, og etter kort tids kjøring stanset motoren» (rapporten side 14/15).

Politiets evalueringsrapport fra 15/3-2012: https://www.politi.no/vedlegg/rapport/Vedlegg_1648.pdf

 

Politiets beredskapstropp på vei til Utøya. (Foto: Steinar Frøyshof)

 

De fleste nordmenn er vokst opp ved sjø, fjord eller vann, og har enten selv eller gjennom venner hatt med båt å gjøre. Bevæpnede politimenn fra Hønefoss kjenner sine omgivelser godt. De har kjørt forbi Utvika camping utallige ganger, antagelig også stoppet der ofte. En bevæpnet politipatrulje fikk ordre om å ta avsted til Utøya og kjørte avgårde fra Hønefoss med en 17 fots lett gummibåt med en 75 hesters påhengsmotor på en båthenger, men valgte å sette båten ut i vannet ved sin faste båtutsettingsplass som ligger ca 8,5 kilometer unna Utøya.

De har fått beskjed om det skytes på Utøya, at ungdommer blir drept, men velger likevel å sette ut sin gummibåt ut på den faste plassen ved Vanførehjemmet i Steinsfjorden. Dette er handlekraftige, bevæpnede politifolk, sterke, våkne og besluttsomme menn.

De var med i en «go-slow»-aksjon – en gå-sakte-aksjon.

Og den lar seg gjennomføre fordi den kommer så uventet frekt på omgivelsene. Vi kan ikke i vår villeste fantasi få oss til å tro det. Den kommer så plutselig. Skolissene haker seg fast, man kommer ikke videre. Den frekke overraskelsen er en vesentlig del av grunnmuren løgnen kan hvile på, ingen tror at den er villet, at den er bevisst.

Fordi folk ønsker å ha tillit til politiet og tro det beste om dem, tror de det som blir forklart, at det virkelig var uheldige omstendigheter, dumheter og tabber. Derfor virker det. Vannet begynte plutselig å sive inn i båten. Helt av seg selv.

Jørn Øverby tror på tilfeldighetene i en rekke av uheldige omstendigheter og dumme tabber som kostet mange fortvilede unge mennesker på Utøya livet: «Det er ganske utrolig at båten ble satt ut så langt vekk fra Utøya. Det viser at lokalpolitiet manglet lokalkunnskap», sier Jørn Øverby, som var en av de første båtheltene på fjorden 22. juli. Mellom 17.40 og 18.10 kjørte han frem og tilbake mellom Utøya og fastlandet og reddet 25-30 ungdommer. Når unge mennesker ble drept bevisst, så er en gå-sakte-aksjon en mye mindre sak. Ikke så mye å snakke om.

Fra Aftenposten:

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/22juli/Satte-ut-politibaten-8_5-km-fra-Utoya-6781141.html#.T4LWe5mfd0o

Skytterne som bare forsvant

De andre skytterne ble aldri etterlyst. De bare forsvant. Offentligheten ble forledet til å tro at ungdommen må ha tatt feil i panikkens hete. Mange av de unge mente at det var flere skytende drapsmenn, men de tok feil, sier politiet. Det var bare en skytter. Men denne påstanden stemmer da vitterlig ikke. Den nedenfor gjengitte beskrivelsen viser noe annet. En beskrivelse av en større mann med en markant dialekt, bekrefter at dette ikke var en illusjon.

Beskrivelsen var nøyaktig nok til at man er nødt til å ta godta den. Den må betraktes som reell. Uomtvistelig er også det at Breivik må ha kjent dem. Men han har ikke nevnt dem. Hverken han, politiet eller avisene. De er rett og slett tatt bort fra agendaen. Klippet rett ut som et stort hull i papiravisen. Det er meget underlig. Her går politiet og avisene foran med et godt eksempel og sier ganske enkelt at det var bare én morder. Det er en overraskende lettvint, men også utrolig arrogant måte å løse et problem på.

To mordere ble sluppet vekk av politiet. Det kan være like sant som at det bare var en skytter, vitnemålene tatt i betraktning. For de ble borte. De slapp vekk og forsvant ut bakdøren. Våpnene deres også. Ingen har siden hverken sett eller hørt noe om flere våpen på Utøya. For hvis de svømte over sundet, svømte de ikke med våpen; ingen ladd pistol i bukselinningen, eller automatgevær med magasin på ryggen. Hvis de ikke svømte, så kjørte de båt. I så tilfelle ble de fulgt av politiet, selv bærende på sine våpen. Da var de kjente av politiet. Kanskje sogar kolleger. Kanskje var det derfor de byttet aksjons- og operasjonsleder? Det var mange folk på øya etter katastrofen. Men de andre skytterne kunne ikke ha sluppet unna i ly av kaoset, hvis de var kriminelle terrorister. Ikke hvis det var det forferdelige drama som Breivik beskrev. Til det er vårt politi for profesjonelle. Men skal vi gå utfra forklaringen vi har fått, var de stokk dumme; dummere enn brødrene til Askeladden.

Bortforklaringene ble understreket med hendelige uhell og fryktelige tabber. Når det ikke var nok, kom den umiskjennelige arrogansen frem; da skar de rett igjennom på sjefs vis og forandret virkeligheten slik at den passet dem. Lyver politiet? Hvis de lyver, hvorfor lyver de? Hva kan grunnen være til at det også etter en slik vanvittig tragedie ennå er noe som det er verdt å lyve for? To dager senere, den 25. juli 2011 vet allerede sjef for kriminalpolitiet Odd Reidar Humlegård at det bare var én gjerningsmann. Har han ikke hørt vitnemålene? Respekterer han ikke de entydige utsagn eller har han en helt annen agenda?

Løgnene og bortforklaringene fungerer imidlertid bare hvis vi tar politiets forklaringer alvorlig. La oss se bort fra politiets forklaringer og prøve oss forsiktig fram med antagelsen om at det her ikke bare er flere skyttere, men kanskje også en helt annen ‘setting’.

Kanskje er det en helt annen historie enn den myndigheter og presse forteller, som utspilte seg under tragedien på Utøya? Kanskje er ikke Breivik den enslige muslim- og kulturmarxisthater han utgir seg for? For det er ingen grunn å anta at ungdommene skulle ta feil. Beskrivelsen taler sitt eget språk.

Tre skyttere på Utøya? Hvis vitnemålet, tatt opp på kvelden den 22.juli ved Sundvolden hotell, gjengitt på http://www.tvbuskerud.no/video/tv8-buskerud-paa-utoeya/mest_sett/347/#.TjgADbLVSSg.facebook stemmer, så har to skyttere løst seg opp i luften og forsvunnet. Det skjer ikke engang på film. En av skytterne var av stor størrelse, en kraftig kar med en markant dialekt, sier vedkommende ungdom. Det er klart at dette ikke var Breivik, da han verken er en stor kar eller har en markant dialekt.

NRK offentliggjør den 22. juli 2011, kl.20.30 «Det var flere skyttere på Utøya»: http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7723321

VG, 23. juli 2011: Flere av ungdommene som var på Utøya under skytedramaet forteller til VG at de er overbevist om at det må ha vært mer enn én gjerningsmann. Det mener også Marius Helander Røset. «Jeg er helt sikkert på at det ble skutt fra to forskjellige plasser på øya samtidig, sier han».

Sitat fra VG: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/22-juli/artikkel.php?artid=10080627

VG, 26. september 2011: Ungdommer VG har snakket med beskriver imidlertid også en annen gjerningsmann – som ikke var iført politiuniform. Vedkommende var i følge dem rundt 180 centimeter høy, hadde tykt mørkt hår og så nordisk ut. Han hadde en pistol i høyrehånden og et gevær på ryggen. – Jeg er overbevist om at det var to personer som skjøt, sier Aleksander Stavdal (23).

Sitat fra VG: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/22-juli/artikkel.php?artid=10080627

De så en annen gjerningsmann: http://www.dagbladet.no/2011/09/02/nyheter/innenriks/terror/anders_behring_breivik/utoya/17942302/

  1. august 2011: Magne Rustad, stabssjef i Nordre Buskerud politidistrikt, sier at de la til grunn at alt var mulig, og at muligheten for at det var to til fem terrorister baserte seg på forklaringer fra personer som var på Utøya eller folk som hadde vært i kontakt med dem.

Vitner beskrev flere gjerningsmenn: http://www.folkets.info/component/content/article/12058-vitner-beskrev-flere-gjerningsmenn-pa-utoya

KRIPOS-sjef Odd Reidar Humlegård til NRK:

http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7727320

Lekkasjer, politiet vil styre

Eskil Pedersen, AUF, skriver i sin blogg om lekkasjene til pressen: «Personlig gjør det fryktelig vondt å oppleve at Aftenposten lager en sak basert på blant annet mitt taushetsbelagte avhør der jeg, trodde jeg, ga fortrolig informasjon for å hjelpe politiet. Ingen overlevende og ofre i denne saken burde oppleve dette, men jeg er AUF-leder og skal takle at det har skjedd» (gjengitt i abcnyheter.no).

Politiet har mistet mange vitner:

http://www.abcnyheter.no/nyheter/2012/01/07/auf-kritisk-til-artikkel-basert-pa-utoeya-avhoer

At politiet «glipper» ut opplysninger ut til pressen, opplysninger som rett og slett punkterer rettsgrunnlaget for en rettsak, er uvanlig. Men å vanære et vesentlig vitne i en viktig sak, gjøres ikke i vanvare. Slikt har en bevisst målsetting. For politiet er en organisasjon med ordreutførere, bygget opp i hierarki, slik at en leder, politisjefen, kan holde og bevege alt fra sin hule hånd. Han blir igjen styrt av Justisdepartementet; og departementet av statsministeren.

Alle politifolk har, på lik linje med andre vanlige folk, store og små avdrag opp til ørene. De må kunne betale av på sin gjeld hver måned, ellers er det ikke liv laga. Hjemme sitter barna rundt matbordet som gapende spurvunger. Ingen polititjenestemann ville risikere sitt sitt daglige brød ved å gi opplysninger til en «bekjent» i pressen – ikke en eneste en. Nettopp derfor har ingen lengst ned på stigen lekket opplysninger til en venn eller bekjent fra pressen; heller ingen nest nederst; men derimot en meget høyere oppe. Det ble gitt ordre om å lekke. Lekkasjene har vært systematiske. Dette faktums konsekvenser alene, er ubehagelige.

Øvelser rundt terroraksjoner

«Basert på meldingene som hadde kommet inn til politiets nødsentral ble beredskapstroppen forespeilet at det var en håndfull gjerningsmenn som skjøt rundt seg på Utøya. «Vi hadde meldinger om at [det var] 2-5 personer med rifler med kikkertsikter, og at det muligens var sprengstoff på øya, forteller Snortheimsmoen»».

Fikk melding om fem gjerningsmenn med rifler:

http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7755538

Hvis Snortheimsmoen ikke visste bedre, trodde han kanskje at dette var en øvelse. Hvis det var slik, har det stor betydning for vurderingen av det som skjedde. Da er hele scenariet med bruk av politi, terrorpoliti og militære også en del av en øvelse. I visse kretser er bruk av øvelsesscenarier en viktig bestanddel i utførelsen av terrorhandlinger. Nå hadde de Breivik og hans medskyttere i sentrum som hovedmenn som utløste et inferno; mens rundt dem hadde det i både måneder og uker, ja, helt inntil noen timer før, vært avholdt øvelser. Innenfor terrorhandlinger fra samme opprinnelse, har øvelser den strategiske hensikt å forvirre nysgjerrige, iakttagende og forbipasserende, slik at hovedhensikten kan få et så fritt løp som mulig. Da stusser man ikke over nok en målbevisst politimann bærende på tunge ammunisjonskasser og skarpladde våpen. Det kan være helt avgjørende sekunder. Lang tid og en komplisert planlegging ligger bak, en tilfeldig forbipasserendes inngripen kan spolere måneders forberedelser på kort tid. Breivik hadde ikke hatt en sjanse hadde to godt voksne og kraftige ringerikinger på Utvikastranda skjønt at her er det noe som ikke stemmer – dessverre skjedde ikke det.

Trusler innad i politiet?:

http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7949725

I langt mindre målestokk hadde terroraksjonen i Celle i Tyskland 25. juli 1978, kalt «Celler Loch», flere likheter med Utøyatragedien. Det gjelder bruk av manifest, falske spor og et passende bakteppe. Terroristen Sigurd Debus skulle befries fra fengselet i Celle. Et 40 cm stort hull ble sprengt i muren. Man trodde at en rømning var på gang. I planleggingen var alle nødvendige elementer på plass for å beskylde Rote Armee Fraktion. En stjålet Mercedes med ammunisjon og falske pass, et manifest fra et tidligere RAF innbrudd, det kjente Dellwopapiret underskrevet av terroristen Karl Heinz Dellwo skulle være tegn på at RAF sto bak. Planleggingen hadde alt som trengtes for at aksjonen skulle kunne tillegges RAF.

 

«…for å forankre aksjonen godt i de allmenne hendelser og i et terrorlandskap, la man falske spor inn i det virkelige liv og utstyrte disse med en bedragersk plausibilitet». (24)

 

Det viste seg at det ikke var blitt utført av terrorister; men at GSG9, det tyske anti-terrorpoliti, den niedersächsische regjering og politikeren Ernst Albrecht sto bak, det står å lese i tysk Wikipedia. En terroraksjon i statlig regi. Metoden og strukturen i planene tyder på at andre bak dem igjen utviklet idéen. Mangt et falskt spor ble utstyrt med en bedragersk plausibilitet. I vårt tilfelle ser følgende ut som slike avledende spor: Kulturmarxisme, islamfiendskap, manifest, den politiske fange og ikke minst, datoen for hendelsen. Om Breiviks manifest sier Husby/Sørheim i sin rapport: Imidlertid synes det meste av dette materialet å være mer en applikasjon av eksisterende, politiske strømninger enn en kreasjon av ham selv i det mye av det er klipp-og-lim fra diverse nettsteder og historiske kilder» (s. 61/62).

Det faktum at flere skyttere har deltatt i drapssekvensene på Utøya, passet rett og slett ikke noen steder inn i forklaringsmodellene. Derfor måtte de ganske enkelt forsvinne i den løse luften. Den dyktige tyske terrorberedskapsavdeling GSG9 har latt seg misbruke. Og de ble attpåtil akkurat da tatt på fersk gjerning. Det må vi takke gudene for. Men vi skal ikke glemme at vi ikke har noen grunn til å tro at vår terrorberedskapstropp Delta og Snortingheimsmoen står moralsk høyere enn sine tyske kolleger. Listen over misbruk kan være meget lengre – kanskje trenger også de å bli kledd nakne, en skikkelig avsløring?

 

«Kun timer før Anders Behring Breivik begynte å skyte ungdommer på Utøya, avsluttet politiets beredskapstropp en øvelse hvor de øvde på en nesten identisk situasjon.»  – Aftenposten, 26. august 2011.

«Det er kanskje skjebnens ironi at beredskapstroppen i  dagene og timene før klokka 15.25.22 fredag 22. juli trener på terrorangrep. Basert på scenariet fra Mumbai i India i 2008 – byen som ble rammet av en serie på ti terrorangrep – trener de på å møte «mobile angrepslag»,  det vil si terrorister som forflytter seg og som har som mål å gjøre mest mulig skade, også mot dem som skal bekjempe terroristene.»  Dagbladet, 25. november 2011.

 

http://www.dagbladet.no/2011/11/25/magasinet/politi/beredskapstroppen/terrorangrepene/19161562/

Terrortroppen trente en måned før: http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7847582.

En merkelig hendelse; hvorfor? ”Mellom kl. 17.30 og 18.09 ble både aksjonsleder og innsatsleder skiftet ut»:

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Politiet-endret-plan-tre-ganger-6736767.html

Er lekkasjene fra avhørene hos politiet et tegn på at noen høyt oppe på rangstigen i politiet forsøker å sabotere grunnlaget for rettsforhandlingene i 2012?:

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Politiet-har-mistet-mange-vitner-etter-terrorlekkasjer-6736700.html#.TxCWN6VgLJ8

Media og presse

Hva har politiet egentlig drevet med i sine avhør av Breivik? Hva er grunnen til at til og med våre riksmedier har unnlatt å gå opplysningene om flere skyttere nærmere etter i sømmene? Skjuler både politiet og riksmediene noe? Er våre medier styrt? Kommer ingen «farlige» opplysninger ut i pressen? Sitter det noen og passer på det? Er pressen blitt et lydig instrument? Står et Regjeringens presseutvalg bak siling av overskrifter, oppslag og nyheter i Utøyasaken? Er det her et samarbeide mellom myndigheter, politi og presse?

Et menneske med innsikt, men som ikke ønsker å få sitt navn offentliggjort, fortalte meg at regjeringen har en pressetjeneste som under en krise styrer nyhetsmediene. Dette støtter seg til en lov om opplysningstjeneste i krise og bestemmer hva som skal offentliggjøres, og tyngdepunktene. Jeg skrev til en jusprofessor ved Universitetet i Bergen for å få rede på hvilken lovparagraf som ble brukt, men han besvarte ikke henvendelsen. Riksmediene, det vil si slike som VG, Dagbladet, Aftenposten, Dagsavisen og NRK, overrumplet sine lesere med en utrolig informasjonsmengde, men var også preget av en blytung ensidighet. Konsentrasjonen lå rundt den enslige gjerningsmann på privat oppgjørstokt. Disse mediene ble (antagelig) av pressetjenesten pålagt å sementere denne oppfatningen og gjøre den urokkelig. Andre mulige synspunkter ble ganske enkelt holdt utenfor, med loven i hånd.

 

Slik talsmannen for Statministerens kontor besvarte mitt spørsmål, så bekreftet dette svaret, sammen med min kildes reaksjon, min antakelse og mistanke:

From: Østang, Øivind [mailto:Oivind.Ostang@smk.dep.no]

Sent: 9. mai 2012 11:36

Subject: SV: presse- og informasjon ved krise og krig

Det eksisterte tidligere en beredskapsorganisasjon ved navnet Regjeringens presse- og informasjonstjeneste, som hadde som formål å styrke og samordne en regjerings kommunikasjonsarbeid i krig og krigslignende situasjoner. Organisasjonen het tidligere Regjeringens pressetjeneste i krig. Organisasjonen hadde som utgangspunkt at regjeringsapparatet i en slik situasjon ville trenge personell fra presse og kringkasting. Regjeringens presse- og informasjonstjeneste har i mange år ikke vært ansett som et tjenlig redskap, og har aldri vært opprettet i noen krise. I dag har regjeringsapparatet et så vidt godt utbygd kommunikasjonsapparat, også personellmessig, at det ikke lenger vurderes som nødvendig å ha mulighet til å mobilisere personell fra presse og kringkasting i krig eller krise.

Vennlig hilsen Øivind Østang, seniorrådgiver, Statsministerens kontor

 

Min kilde svarte: «Dette synes underlig. En av de konkrete informasjonene vi fikk på Forsvarets Høyskole var nettopp hvordan dette utvalget, Statens Pressetjeneste, i krigs- og krisesituasjoner fungerte. Han orienterte også om sammensetningen av utvalget. Det høres merkelig ut om dette utvalget skulle være lagt ned; ingen sentral samordning av utadrettet informasjon i en krigs- og krisesituasjon; og at dette automatisk skulle springe ut av en samordning med departementet. Ingen dato for når dette utvalget skulle være lagt ned? Enten snakker vedkommende mot bedre vitende, eller han forsøker å dekke over hva som er realiteten. Det kan være at opplysninger om dette er hemmeligstemplet av hensyn til rikets sikkerhet.»

Jeg tror at min kilde har rett. Statsministerens kontor skjuler sannheten bak hensynet til «rikets sikkerhet».

Når vi i tillegg iakttar en massemorder i sin rettsak stå rakrygget, synlig «oppbacket» og tydelig beskyttet gjennom sympati fra maktpersoner (kanskje var noen av dem til og med i rettsalen?) etter sine forferdelige og uhyggelige handlinger, skjønner vi at hans støttespillere jevnlig har kontakt med ham.

Da eksistensen av «den hemmelige arbeidsgruppen» (Ap) ble offentliggjort i mai 2012, men som helt utenom vanlig arbeidsmønster i enhver offentlig sammenheng, arbeider uten notat, uten møtereferater eller møtepapirer, så gjør ikke dette tilliten sterkere. De koordinerer jo så og si innsatsen – hevder de.

 

Den lenge hemmeligholdte 22. juli-gruppen:

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Den-hemmelige-22-juli-gruppen-6842248.html#.T-BOWRefd0p

«Lederen av Stortingets justiskomité Per Sandberg (Frp) er betenkt over at toppsjefer innen politi, beredskap og helse sitter i et uformelt organ med Aps partisekretær. – Det kan medføre tap av viktig informasjon. Hvordan kan et slikt organ ha ansvar for koordinering over de ansvarlige offentlige institusjonene, spør Sandberg?»

«Vi så helt tydelig at det var behov for å koordinere innsatsen mot ofrene på Utøya – og Ap og AUF spesielt. Vi måtte ha en direkte informasjonsflyt fra dem som var ofre, og inn i ledersjiktet i de berørte etatene. Det var veldig effektivt», sa Lønseth til Aftenposten.

 

På meg virker dette som en (ny) bortforklaring. Hadde det ikke vært for disse fullstendig meningsløse drap av barn og ungdommer, kunne jeg ha akseptert så mangt og meget fra myndighetenes side. Jeg har i mitt liv så langt ikke brydd meg så mye med dem, da maktmanipulasjon, politikk og å måtte posisjonere seg, har vært deres liv og avgjørelser, og ikke mine. Men de som har virket i undergrunnen skal ikke glemme at etter disse misgjerninger er det mange som ikke lenger klarer å gå i teater eller på kunstutstillinger, ikke besøke konserter eller utøve musikk. De kan ikke lenger glede seg over litteratur og poesi, ikke lenger synge, ikke lenger spille et parti sjakk eller bridge, før disse ubegripelige og unødvendige forferdeligheter som traff et helt lands befolkning i mellomgulvet har blitt oppklart.

Mange menneskers daglige liv avhenger av at saken blir oppklart. Rettssaker er ikke bare til for å dømme, men også for å oppklare. Men denne rettsaken gjorde det ikke. Rettssaken gav ikke en eneste opplysning om de altfor mange uklarheter. Her ble brorparten av tiden, åpenbart villet, brukt på tilregnelig- og utilregnelighet. Rettssakens regi hadde sørget for at det årvåkne kryssforhør fra skarpskodde advokater i søken etter innsikt og sannhet, manglet fullstendig. Dette ble åpenlyst (sic!) utelukket. Det som ble igjen ble mer eller mindre preget av å være en kosetime fra en barnehage, hvor sjelene dryppet av fuktige, emosjonelle dypp. Den siste dag gav også alle de spurte uttrykk for at de var meget lykkelige og vel fornøyde med både aktorat, dommere og sakens regi. Det hadde gått så bra, alt sammen. Dette hørte vi i radio, så vi på TV og leste vi i avisene.

Men det er desto mer foruroligende å iaktta at det i rettsalen og i media ble talt med samme språk. I rettssalen har vi sett den samme kommunikasjons- og mediastrategi som avisene og NRK har brukt fra begynnelsen av i denne saken. Ingen annen sak siden rettsoppgjøret etter krigen har samlet så mange tilhørere og tilskuere. Fordi vi forstår betydningen, har vi vært meget interesserte og engasjerte. Vi visste at oppklaringene ville få konsekvenser for oss alle i de neste 50 år. Men har noe blitt oppklart? Ingenting har blitt oppklart! For det vi har vært vitne til i rettssalen tyder på at vårt rettsvesen har pustevansker. Det ble manøvrert, posisjonert og manipulert. For slik avisene har fremstilt dette fra august i fjor, slik har også rettsaken i mai/juni 2012 forløpt. For oss som sitter utenfor borggården er det som om de samme mennesker trekker i trådene: de telefonerer, arrangerer og organiserer, og har sørget for både medias og rettsakens innhold og uttrykk. Det er nærliggende å spørre seg hvem det er som så aktivt hindrer landets borgere å få innsyn inn bak kulissene? Mener de at vi er nikkedukker og bukkenikkere som lar seg avspise med overflødigheter, med tull, tøys og fanteri i en sak som til de grader angår oss alle?

I rettssalen uttrykker Tor Østbø, som mistet sin kone i eksplosjonen ved regjeringskvartalet, seg meget forsiktig. Han var til og med vennlig og høflig som den omgjenglige karen han åpenbart er. Han ønsker ikke å være negativ, selv etter det han har måttet gjennomgå: «Skal jeg være helt personlig, synes jeg kanskje at kjernen i denne saken er blitt litt tåkelagt (min uthevelse) de siste ukene. 77 uskyldige mennesker er drept, et utall mennesker er skadet».

Mitt spørsmål er om vi kanskje snart skal slutte å være så positive og vennlige? For vår vennlighet og forståelse blir misbrukt. Det blir brukt til formål ingen av oss er tjent med. Derfor ville det ha vært meget bedre å ikke akseptere det som påtalemyndighetene har vist frem. Det ville vært meget bedre å stå frem åpent og ærlig og gi uttrykk for akkurat det.

Vitneforklaring: http://nrk.no/227/dag-for-dag/-vi-ma-torre-a-si-at-vi-er-sinte-1.8211049

Kanskje kan vi spørre om noen av våre folkevalgte har det mot og den handlekraft som kreves? For når vi merker hvilket omfattende apparat som står bak dette skuespillet, skjønner vi også at lett skal det ikke være å stå opp imot det. Men det kan gjøres som lastebilsjåførene med asfalt gjør det: De presser langsomt opp den tungt lastede lastebil-lemmen og iakttar med interesse den rykende lasten. Først når vinkelen på lasteplanet har nådd et avgjørende punkt, rutsjer plutselig(!) all asfalten ned som en stor, samlet haug som ingen drømmer om å stoppe. Det er taktikk, det. Enkel, virksom, men krever innsikt i sakens sammenheng, kunnskap om de sentralt deltagende og god planlegging. Slikt krever både kaldblodighet og mot.

Har vi ledende statstjenestemenn som tør slikt? Har vi politikere som kan det?

«Derfor kan det vise seg at det i dag er politikerne om egentlig representerer det største problemet med sin tendens til å se en annen vei når ubehageligheter dukker opp. Og som toer sine hender når noe går galt», skriver Ronald Bye og Finn Sjue i boken Overvåket.

Når vi har vært vitne til denne usedvanlig destruktive måte å handle på, kan vi ha fått glimt av en helt annen historie. En ukjent historie med en sammenheng som ennå er skjult. Bare å tenke at «det kunne ha vært to skyttere på Utøya istedenfor en», forandrer vår oppftaning radikalt om hva som egentlig skjedde. Politiets åpenbare overfladiske behandling av dette, inngir ingen tillit. Utøya-drapene er et ugjendrivelig faktum. De døde i regjeringskvartalet er urokkelige. Men vi kan ikke stoppe der, slik myndighetene ønsker.

Vi kan ta utgangspunkt i dette og se fremover, men denne gang i lys av sannhet. For enn så lenge har vi ikke funnet den logiske rekke av hendelser hvorigjennom dette grufulle blir forståelig og får en mening. Det er det vi søker, vi som står utenfor. Men vi skal finne det vi leter etter. Vi må bare få løftet litt på det blytunge kumlokket, slippe stanken ut og lyset inn.

Vi vet at maktens mennesker som regel ikke skyr noe. Vi vet at de ofte samler seg i flokker i rom hvor sollyset er på sikker avstand. Vi vet også at hvis de på en eller annen måte kommet seg inn i maktposisjoner i samfunnet, kan de bli direkte farlige. Det kan ikke utelukkes at noe slikt ligger bak dette. For denne historien er omgitt av løgn fra første minutt. Og denne type løgn er kjent. Den har omgitt andre liknende hendelser. Det synes også som om vi nordmenn har vært for drømmende, konfliktskye som vi er; vi har sovet for lenge, vi har vært lette å narre; vi har trodd på avisene, på NRK og media, på autoritetene; vi har trodd på forsikringene om velferdsstaten.

Å være positiv og godtroende er en utmerket egenskap, men nå er tiden kanskje snart inne for å se tingene i øynene. Om vi ennå har tid til å snu retningen på det som nå seiler opp, er uvisst. Jeg kan ikke forstå annet enn at det er truende, mørke skyer i den globale horisont. De typer som står står bak dette gjør ikke én ting, for så å glemme å planlegge neste skritt. De har allerede planlagt mange skritt. Derfor er det fornuftig å holde tritt med dem, det er klokt å ville se fremover: For kanskje var Utøya-drapene en del av en fremtidig, større og enda verre terroraksjon hvor også politiets terrorberedskap og militæret er involvert?

 

Breivik sa det slik: «…det som skjedde idag her, og i Oslo tidligere idag er ikke operasjonen, men fyrverkeri (min uthevelse) for noe som vil skje» (s. 16).

Den 22ende

Datoen den 22. er en betydningsfull dato for enkelte ekstremt tenkende jødiske terrorgrupper. Den hadde sin begynnelse med den kjente, senere statsminister Menachim Begin, eller Mieczyslaw Biegun, eller Munahayyim Beeghin, født den 16. august 1913, død 9. mars 1992.

Menachim Begin ledet den sionistiske terrorgruppen Irgun som utførte det som for sionister over hele verden skulle bli en merkedag, den 22. juli 1946. Da ble en gjødselbombe sprengt foran Hotel David i Jerusalem i Palestina. Så mange høyere britiske offiserer døde i det angrepet, at engelskmennene ble trøtte, slitne og leie av israelspørsmålet. Til sammen 91 mennesker ble drept, 46 såret. Siden da er både datoen og typen bombe blitt et varemerke og kjennetegn for mange bombeangrep og mord: Det mest kjente er drapet på J. F. Kennedy den 22. november 1963. Ordtaket «Every jew a .22» ble formulert av Meir Kahane, en fanatisk sionist og grunnleggeren av Den jødiske forsvarsliga (JDL). Han mente at hver jøde burde ha et våpen med .22-kaliber ammunisjon. Flere terroranslag er blitt utført av JDL på denne dato.

Noe som skjedde noen dager etter den 22. juli 1946 var den fryktelige drapsaksjonen i Hebron. Baruch Kappel Goldstein (f. 1956, d. 25. februar 1994) var en amerikansk jøde og svoren tilhenger av Kahane og JDL. I 1994, på den jødiske purimdagen, skjøt han ned og drepte 29 bedende palestinske muslimer i en moské i Hebron. 150 menneskler ble såret. Han opptrådte i sin militæruniform og skjøt med et automatgevær av typen Galil produsert i Israel, en videreutvikling av AK-47 (Avtomat Kalasjnikov 1947), som kan bruke NATO-ammunisjon 5,56 x 45 mm. Det er ammunisjon avledet fra .223, som stemmer overens med Kahanes ønske om ammunisjon (every jew a .22). Goldstein var opprinnelig fra Brooklyn i New York og arbeidet i Israel som lege. Goldstein ble drept av overlevende og senere gravlagt rett ovenfor Meir Kahanes Memorial Park ved Kiryat Arba, i nærheten av Hebron.

Vi forstår på utsagnene at Goldsteins venner i Kiryat Arba var særlig lett antennelige:

«At Goldstein’s funeral, Rabbi Yaacov Perrin claimed that even one million Arabs are ‘not worth a Jewish fingernail’. Samuel Hacohen, a teacher at a Jerusalem college, declared Goldstein the ‘greatest Jew alive, not in one way but in every way’ and said that he was ‘the only one who could do it, the only one who was 100 percent perfect.’ In contrast, mainstream Jewish religious leaders ‘rejected the suggestion that killing Palestinians with an automatic rifle’ was authorized by the Torah.» (Wikipedia.)

Dato for Breiviks ugjerninger ble etter min mening valgt for Utøya-drapene for å legge ut et blindspor. Det samme gjaldt likhetene i brukt ammunisjon. Man skulle tro at sionistene, jødene eller Mossad sto bak. Det var også plausibelt, da Norges politiske støtte til palestinerne gjennom flere år hadde vært markant. Vi vet at politisk-religiøse israelitter, sionister, reagerer med å drepe. De snakker ikke til en, skriver ikke artikler, de diskuterer ikke; de hevner seg, de myrder. Mossad har i en årrekke dratt over hele verden for å utføre hevn-, straffe- og mordaksjoner. Vi har til nå, alle, av en eller annen grunn, akseptert dette. Jonas Gahr Støre forandret brått sine politiske uttalelser om Palestina/Israel spørsmål i offentligheten etter hendelsen. En hel måned etter 22. juli var Israels ambassade i Oslo den eneste ambassaden som ikke hadde lagt ut en kondolasjon på sine hjemmesider. Jeg sjekket denne hver eneste dag. Dette var også blindspor.

En avgjørende samtale

Han ble ført inn til et rom hvor han møtte den kjente Very Important Person. Breivik ble forklart hva slags politiske terrorplaner som foreligger. At høyreekstreme miljø innenfor staten står bak, at planlegging har skjedd sentralt i Europa, at flere lands hemmelige tjenester står bak. Mannen spør ham: Vi leter etter en modig ung mann som kan sprenge regjeringsbygget og drepe omkring 100 mennesker. Vi stiller med utstyr, trening, bombe og våpen. Handlingen vil få stor betydning for Norges fremtid og berede grunnen for statskupp. Du vil få garantier og bli rikelig belønnet. Vi har ikke funnet noen som er istand til det. Er du istand til det?

«Hvis noen skulle gjøre det, måte det bli meg», uttaler Breivik i Husbyrapporten (s. 31).

Drap og vold forskrekker, gjør redd, gir angst og vekker gru. Dødsangsten veller frem. De færreste slipper unna dødsangst. Blod i dagslys gir de fleste skrekk. Til og med en mann med en krykke skiller seg ut fra mengden.

«Man måtte angripe sivilister, mennesker, kvinner, barn, uskyldige, ukjente mennesker, som befant seg langt vekk fra det politiske spill. Grunnen til dette var svært enkel. Man ville at landets innbyggere skulle henvende seg til Italias offentlighet og fordre bedre kontroll og sikkerhet. Dette er den politiske logikk som ligger bak alle massakre og bombeattentat og ingen kommer til å bli straffet, da staten ikke kan anklage og straffe seg selv eller ta ansvaret for det som har skjedd», uttalte den høyreekstreme terrorist Vinciguerra, som i likhet med mange andre sto i forbindelse med Gladioavdelingen i den italienske miliærs etterretningstjeneste og som av politisk overbevisning hadde begått mord». (1)

«Dette var essensen av operasjon Gladio, en over mange ti år virksom undergrunns terror- og bedragskampanje utøvd av vestens hemmelige tjenester, mot sin egen befolkning. Hundrede av uskyldige ble drept eller lemlested i terrorangrep – på jernbanestasjoner, supermarkeder, kafeer og kontor – som siden venstreekstremister eller andre politiske ekstremister fikk skylden for. Hensikten, gjengitt ovenfor under et sverget vitnemål av gladioagent Vincenzo Vinciguerra, var å demonisere utvalgte fiender og skremme publikum til å støtte vekst av omfattende kontrollfunksjoner for politiske ledere og deres elitært tenkende medsammensvorne», skrev journalist Chris Floyd i Moscow Times 18.februar 2005 om den som ble avdekket av den italienske dommer Felice Casson i 1990.

Chris Floyds artikkel:

http://globalresearch.ca/articles/FLO502B.html

«Etter massakren ved Piazza Fontana i 1969 og terrorangrepet i Peteano i året 1972 skulle andre skrekkelige massakre følge: Den 28.mai 1974 eksploderte en bombe midt inne i en antifascistisk demonstrasjon i Brescia, hvor 8 mennesker døde og 102 ble skadet. 4. august 1974 eksploderte en annen bombe i Italicusexpressen, som var på vei fra Roma til München og drepte 12 mennesker og skadet 48. Voldshandlingenes høydepunkt fant sted en solfylt ettermiddag, på den italienske nasjonaldag, 2. august 1980, da en mektig eksplosjon fant sted i et 2. klasses venterom på jernbanestasjonen i Bologne, en detonasjon som drepte 85 mennesker mens 200 ble hardt skadet». (2)

«De offisielle tallene bekrefter at i tiden mellom 1. januar 1969 og 31. desember 1987 hadde Italia 14591 politisk motiverte voldshandlinger. Disse aksjonene drepte 491 mennesker og 1181 ble såret og hardt skadet, ofre fra en krig som intet annet europeisk land måtte oppleve», bekreftet lederen av den italienske undersøkelseskommisjon, senator Giovanni Pellegrino (3) .

BBC sendte den 30. april 1992 sitt program «Timewatch» hvor temaet var terrorisme. Naturlig nok kunne heller ikke BBC omtale beviset for at de hemmelige tjenester var involvert i attentatene; istedenfor presenterte de et vitne som fullt og helt bekreftet at de hemmelige tjenester hadde infiltrert de europeiske terrorgrupper. Den tidligere CIA-tilhørige forbindelsesoffiser Oberst Oswald LeWinter fortalte: «De røde brigader var infiltrert. Bader-Meinhof var infiltrert, Action direct, mange av disse venstre-ekstreme grupper var infiltrert og forbundet med hverandre (assoziiert)». Og den tidligere italienske innenriksminister (Giuliano, forf. anm) Amatao føyde i den samme sendingen til at De røde brigader var vanskeligere å infiltrere, da de var en meget isolert og effektiv organisasjon. «Alikevel hadde vi noen viktige og meget suksessrike spioner». (4)

Terror har et språk. Dette identifiserer gjerningsmannen og organisasjonen bak. I alle større terroraksjoner i Europas historie fra 60 tallet og frem til idag var NATO involvert. Aksjonene har hatt til hensikt å påvirke et helt lands og et helt folks politiske utvikling.

«På dette gav Boock, etter eget utsagn en sentral figur i attentatet i 1977, bekreftet av statsadvokatskontoret, han deltok i hver eneste større aksjon dette året, et overraskende svar: – RAF’s autonomi, som vi innbilte oss om, var for største delen fiksjon og selvbedrag. Vi ble, antagelig oftere enn vi liker å tro, ført omkring på arenaen som en pinseokse etter neseringen av de hemmelige tjenester». (5)

Fra svenske Wikipedia: «Peter-Jürgen Boock, född 3 september 1951 i Garding (Schleswig-Holstein), är en före detta medlem av Röda armé-fraktionen. Boock deltog bland annat i mordet på chefen för Dresdner Bank, Jürgen Ponto, den 30. juli 1977 och kidnappningen och mordet på Hanns-Martin Schleyer senare samma år. Efter flera år på flykt greps Boock i Hamburg 1981 och dömdes till livstids fängelse.»

 

Tidsskriftet Der Spiegel fra 2005 om Felice Cassons oppdagelser.

 

Her et sitat gjengitt for å vise hvordan de opererer, hva de tillater seg. Selv om det er en del år siden akkurat dette hendte, har ingenting forandret seg siden dengang. Den eneste forskjellen må være at de idag gjør slikt åpenlyst og kommer ustraffet fra det: «I en klassisk operasjon for å skape spenning mellom to nasjoner kastet tyrkiske Stay-behind agenter fra avdeling for spesiell krigsføring den 6. september 1955 en bombe inn i et hus i Thessaloniki i Grekenland som ble brukt som Mustafa-Kemal-Museum og derfor satt stor pris på av tyrkerne. De tyrkiske Stay-behind agentene etterlot seg knapt noen spor og beskyldte gresk politi for å stå bak dette.

Denne falskt-flagg-aksjonen var vellykket og både den tyrkiske regjering og den tyrkiske presse skjøv skylden over på grekerne. Kort tid etter, den 6. og 7. september 1955, ble hundrevis av greske hus og butikker i Istanbul ødelagt av fanatiske tyrkiske grupper, som var blitt hisset opp av tyrkisk statlig støttet kontragerilja. 16 grekere ble drept, 32 ble såret og 200 greske kvinner ble voldtatt». (6)

I overensstemmelse med anvisningene i Field Manual FM 30-31 (NATOs terrorhåndbok, forf. anm) ble kontakten mellom det tyrkiske og det amerikanske militær pleiet intensivt. Mellom 1950 og 1979 ble 19.193 tyrkere utdannet etter Military Assistance Program og International Military Program». (7)

 

De samme planleggere står også bak denne aksjonen:

«I 1977 fant en forferdelig massakre sted. Under terrorårene på 70-tallet hadde de store tyrkiske fagforreninger på arbeidets dag, 1. mai, hatt som tradisjon å arrangere en protestmarsj frem til den største plassen i Istanbul, Taskim-plassen. I 1976 samlet seg her, pga uro over den økende innlandske terror, 100 000 mennesker, til en fredelig demonstrasjon. I året 1977 forsamlet seg minst 500 000 mennesker her. Skrekken brøt løs ved solnedgang, da skarpskyttere på takene av de omliggende hus skjøt løs på talertribunen. I folkemengden slo panikken løs. 38 mennesker ble drept. Hundrevis ble skadet. Skytingen varte i lange 20 minutter. Til tross for det gjorde de flere tusen tilstedeværende politifolk ingenting. Den tyrkiske agent Hiram Abas, som sto CIA-mannen Clarridge nærmere enn sin egen bror, var personlig til stede under terroraksjonen. Hotel Internasjonal, hvorfra skuddene ble avfyrt, var eid av bedriften ITT, som sto på god fot med Central Intelligence Agency og hadde allerede i 1973 deltatt i finansiering av statskuppet mot Chiles president Allende. Tre dager før 1.mai ble alle gjester kastet ut og ingen nye bestillinger ble tatt imot. Den 1.mai kom en gruppe utlendinger inn i hotellet. Etter terroranslaget ble hotellet overtatt av en annen hotellkjede og navnet ble forandret til «Marmara-Hotel». I løpet av den følgende etterforskningen forsvant plutselig avgjørende video- og lydopptak». (8)

«Fra NATOs instruksjonsbok for terrorvirksomhet: På omkring 140 sider tilbyr Field Manual 30-31 (med tillegg A og B) i et uforblomstret og entydig språk, råd for aksjoner som sabotasje, bombeangrep, drap, tortur, terror og valgforfalskning». (9)

«Süddeutsche Zeitung skrev 22. oktober 1984: Det er mulig, så står det bl.a skrevet, å nøytralisere nøye utvalgte og planlagte mål som dommere, politioffiserer og ansatte i den statlige sikkerhetstjeneste. Forholdsregler for offentlige mord på politiske motstandere blir ytterligere kommentert gjennom råd for forsvarlig tilnærming ved offentlige demonstrasjoner: – Det blir anbefalt, så står det skrevet der, – ved gjennomføring av selektive oppdrag å engasjere profesjonelle forbrytere. CIA hadde jo gjort sine erfaringer mht dette gjennom sine mordforsøk på Fidel Castro ved hjelp av mafiaen». (10)

«21. april 1967 slo en oberstjunta til. Mer enn 7000 mennesker ble arrestert og internert. Mange ble sendt til de beryktede fangeøyene i Eegerhavet. Blant de arresterte var Andreas Papandreo. Han ble anklaget for høyforræderi og truet med henrettelse. I påvente av rettsaken ble han plassert i Averoff-fengselet i sentrum av Aten». (11) «Den greske junta sikret sin makt gjennom vilkårlige fengslinger og tortur, som man ikke hadde sett maken til i Vesteuropa siden Andre Verdenskrig ble avsluttet. De fleste personer som i løpet av de fem første timene av statskuppet ble arrestert, ble satt inn i politi- og militærfengsler. Kommunister, kunstnere, akademikere, journalister, studenter, politisk aktive kvinner, prester, familier og venner, ble alle torturert. Fot- og fingernegler ble revet ut. Fotsålene ble slått med stokker helt til huden falt av og knoklene brakk. Skarpe gjenstander ble skjøvet inn i vagina. Skitne tøyfiller, ofte dyppet i urin, noen ganger også i ekskrementer, ble stappet ned i halsen, helt til ofret nesten ble kvalt. Rør ble stukket opp i anus og vann ble pumpet inn under høyt trykk. Elektriske støt, elektrosjokk ble gitt gjennom hodet. «Vi er alle demokrater», skrøt inspektør Basil Lambro, sjefen for det hemmelige politi i Aten, ovenfor sine ofre. – «Enhver som lander her, snakker. Og du kommer ikke til å sverte vår lange suksessliste.»

Denne sadistiske torturtjener (Folterknecht) gjorde det klart for sine ofre: – Vi er regjeringen, og du er en dritt! Og regjeringen er ikke alene. For bak regjeringen står amerikanerne! Var han i godt humør , delte han rundhåndet ut av sin politisk analyse: – Hele verden består av to deler, russerne og amerikanerne. Vi er amerikanere. Vær takknemlig for at vi bare har torturet deg litt – i Russland ville du ha mistet livet». (12)

Det tidligere mye brukte påskudd var trusselen om kommunister. Da det ikke lenger er aktuelt har de hemmelige tjenester byttet fiende fra kommunsimen til islam. Initiativet dertil kom etter innføringen av The Patriot Act i USA. Meget tyder på at de holder dette scenario metodisk ved like gjennom jevnlige overfall og drap, hvor skylden kan legges på islamsk terrorisme, jihad eller mujahedin.

 

«Breivik formulerte det slik i samtalene: «Det som skjer nå er en mye større trussel enn annen verdenskrig. Islam er en mye større trussel enn nazismen var» (s. 162). «Det er en korsfarerorganisasjon mot jihad» (s. 155).

 

Er det de samme folkene som står bak drapet på hollandske Theo Van Gogh 2. november 2004, men som også har ansvaret for drapstruslene på den indisk-britiske forfatter Salman Rushdie og den danske tegner Kurt Westergaard? Har det militære etterretningsvesen infiltrert (med undercover-agenter) det voldstenderende muslimske miljø og oppfordret til terror, akkurat slik Gladio, Stay-behind og NATOs hemmelige agenter har gjort i årevis i hele Europa? Bare for å sikre fremvekst av noe som egentlig ikke var der?

Dette en kjent metode, hvor en tenkning fra 50-tallet ligger bak. Metoden synes uforandret idag. Den røper en holdning som har forblitt den samme. Den er derved blitt gjenkjennelig. Det disse maktfanatikere ikke vet, er at de kan bli fanget i sine egne garn. De har alltid vært avhengige av mørkets skjul. Men dette «mørket» er ikke et mørke hvor det bare er fravær av sollys, det er et mørke som oppstår ved mangel på kunnskap. Mørket de har kunnet skjule seg i var kunnskapsløshetens mørke. I sitt kjølvann har de hemmelige tjenester med sine lysskye metoder bygget på andres kunnskapsløshet for å fortsatt sikre de makthungrige makten og kun hatt ulykkelige, tragedier, skadede, sårede og døde i sitt kjølvann. En entydig samfunnsdestruktiv og samfunnsødeleggende virksomhet.

 

Philip Agee sa det slik:

«Da jeg sluttet meg til CIA trodde jeg på nødvendigheten av dets eksistens. Etter 12 år på innsiden forsto jeg hvor mye lidelse det forårsaket, at millioner av mennesker over hele verden hadde blitt drept eller hadde fått sine liv ødelagt av The Agency og av de institusjoner CIA støtter. Jeg kunne ikke lenger sitte å se på uten å gjøre noen ting og derfor begynte jeg på denne boken». (13)

«When I joined the CIA I believed in the need for its existence. After twelve years within the agency I finally understood how much suffering it was causing, that millions of people all over the world had been killed or had had their lives destroyed by the CIA and the institutions it supports. I couldn’t sit by and do nothing and so began work on this book».

 

Det er som i eventyret. Får du tak i navnet på djevelen så blir han maktesløs. Det gjelder å være modig nok til å erkjenne tingene som de er. For røttene av dette strekker seg inn i mange av samfunnets livsviktige rom. Som en ukjent bakteriell infeksjon, en samfunnets lassafeber, en fryktelige pest, hvor samfunnskroppen er glødende av den sterkeste feber, mens byller sveller ut overalt og ut siver stinkende verk, før døden inntreffer etter få timer.

De hemmelige tjenesters bruk av strategisk vold har vart i mange år, men bare få har hatt kunnskap om det. De har kunne leve lenge, har forårsaket mye elendighet skjult bak andres kunnskapsløshet. Hvis flere lærte seg deres metoder å kjenne, deres taktikk og tenkning, kom mange flere til å få se dem i kortene. Det liker ikke den slags mennesker. De hemmelige tjenester over hele Europa jobber sammen. De kjenner hverandre og møtes med jevne mellomrom. Særlig NATO-landenes representanter, hvor det er et medlemskrav å bruke sitt lands hemmelige tjeneste til oppgaver som the Central Intelligence Agency beslutter.

 

«…det finnes personer innen politi og PST som er hemmelige sympatisører av organisasjonen», hevder Breivik (s. 20).

 

Han nevner ikke det militære. Mon tro om dette er vår militære etterretningstjeneste?

«I Tyskland fortalte forskeren Erich Schmidt Eenboom at lederne for etterretnings-organisasjoner i land som Spania, Frankrike, Belgia, Italia, Norge, Luxemburg og Storbritannia hadde møtt hverandre flere ganger på slutten av 1990 for å imøtekomme avsløringene av Gladio med en desinformasjonsstrategi». (14) Dette betyr i klartekst at de møter sannhet med strategisk plassert bedrag og løgn, som en avledningsmanøver, med falske, men plausible spor.

Den italienske general Inzerilli vitnet om de alliertes komité for hemmelig aktivitet (Allied Clandestine Committee) i NATO: «Komitéen var hovedsakelig en teknisk komite, et forum, hvor man utbyttet erfaringer, fortalte om utprøvde metoder og gav hverandre informasjoner om nettverk. Det var av gjensidig interesse. Enhver visste at hvis man manglet en ekspert på sprengstoff, telekommunikasjon eller for undertrykkelse av noen, kunne man uten problemer snakke med et annet land, fordi agentene hadde samme skolering og brukte det samme utstyr». (15)

Dette var åstedet for planlegging av de mange blodige terroraksjoner som var ment å skulle påvirke den politiske utvikling i europeiske land. Her satt spesialister i ammunisjon, våpen, sprengstoff og bomber og ikke minst infiltrasjon og valgfusk (uthevelse forf. anm). Her organiserte de handlinger som skulle forårsake invaliditet, fordervelse og død for intetanende jenter og gutter, for gamle og unge kvinner og menn, som uvitende om det som skulle skje tilfeldigvis befant seg på åstedet. I tillegg til alle de som ble drept og lemlestet av de kraftige detonasjoner, skudd og eksplosjoner, i tillegg til det tidobbelte antall sorg- og savnfylte etterlatte, var utallige uføre, trygdede, syke og ulykkelige mennesker i alle aldre konsekvensene av aksjonene. Dette var aksjonenes virkninger som de dyktige og effektive menn ikke et eneste øyeblikk tok inn over seg. For de var profesjonelle og dette var en skjult krig mot sivilbefolkningen. I tillegg til fagfolkene, var også militærets etterretningstjeneste tilstede.

Større aksjoner måtte alltid godkjennes av landets statsminister. Dette var arnestedet for terroraksjonen som skulle få hele det norske folk i tale. Etter den italienske dommer Felice Cassons oppdagelser at Nato var involvert i terrorhandlinger i Italia og en undersøkelseskommisjon, bestående av senatorer under ledelse av senator Liebro Gualtieri, var nedsatt, benektet Nato først enhver berøring med terror. Den som hadde godkjent aksjonene i Italia som også ble konfrontert med dette var statsminister Giulio Andreotti (f. 1919), også kalt «den guddommelige» og «onkel», da han levde etter ordtaket «forråd aldri dine venner og hold munn». Han var involvert i en rekke intriger og forbrytelser, men kom seg helskinnet gjennom alle. I en rekke av opprørte og sjokkerende avisoverskrifter om forholdet NATO og Gladio i ledende europeiske aviser, skrev også den engelske avisen The Guardian den 10/11-1990 at «Bomben som ble brukt på venterommet i Bologne var fra et NATO-lager».

I kjølvannet av dette rykket den høyeste NATO-general i Europa, General John Calvin ut med en pressemelding som sa «det som pressen har fortalt om NATOs forbindelse til Italias Gladio er i det store og hele korrekt, men det må alikevel forbli hemmelig». Midt i denne skandale ba pressen NATOs generalsekretær Manfred Wörner om en erklæring eller i det minste en kommentar. Men Manfred Wörner sto ikke til disposisjon for kommentarer, da den militære allianse aldri uttaler seg om militære hemmeligheter» (sammenfattet avsnitt fra Daniele Gansers bok side 35/57/59).

 

BBC om Bologne-bomben: http://news.bbc.co.uk/onthisday/hi/dates/stories/august/2/newsid_4532000/4532091.stm

Wikipedia om General John Calvin: http://en.wikipedia.org/wiki/John_Galvin_(general)

Om den vakre jenta Gizem Dogan, ett av ofrene på Utøya: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_trondelag/1.8072095

 

Forfatteren Anton Kovacic skriver i sin bok Den lovlige terror: «Det avgjørende spørsmål er om ikke bestemte politikere i Bundesrepublik Deutschland, men også i andre europeiske og utenom-europeiske land, benytter seg av terrorister for å nå egne mål i det de gjennom sine hemmelige tjenester (som norske PST og militær etterretning, forf. anm) infiltrerer disse og styrer dem, men under påskudd av å ville bekjempe dem» (sitat i egen oversettelse fra boken Der Legale Terror, Lamuv Taschenbuch 56, 1987, side 20).

Drap som politisk instrument

Mange mennesker blir i dag drept pga utenforliggende politiske forhold. De enkelte eller grupper av mennesker har ingenting personlig med dette å gjøre, men befinner seg tilfeldigvis på galt sted til gal tid. Det er mord av unge og gamle, uskyldige, forbipasserende kvinner som menn med en politisk undertone. Det kan være rent maktpolitiske motiv, som å ta livet av en bestemt polititisk motstander som bare kan treffes ved å myrde en hel gruppe som måtte befinne seg i nærheten, men det kan også være som i Belgia, Italia og Tyskland, for å skape en almenn frykt. Mordforsøket 8. januar 2011 på den amerikanske kongressmedlem Gabrielle Giffords er å betrakte som politisk. Det var et guds under og antagelig en, for henne skjebnesvanger dyktig kirurg, at hun overlevde det. En kule gikk gjennom hennes hjerne. Seks mennesker ble drept, hvorav en ni-årig jente, fjorten ble såret, noen meget alvorlig. Loughner (22) brukte en halvautomatisk Glock 19 pistol med 33 skudds magasin.

Journalist Walter Brasch skriver om hendelsen: http://www.american-reporter.com/4,451W/279.html

En amerikansk dommer har bestemt at Jared Lee Loughner ikke er mentalt frisk nok til å være i rettsalen. Loughner er anklaget for masseskyting i Tuscon, Arizona, hvor han angivelig (sic!) prøvde å myrde kongress-medlemmet Gabrielle Giffords.

An American judge has ruled that Jared Lee Loughner is unfit to stand trial. Loughner stands accused of a mass shooting in Tucson, Arizona, where he allegedly tried to assassinate US representative Gabrielle Giffords.

http://www.womensviewsonnews.org/2011/05/man-who-tried-to-kill-us-politician-ruled-unfit-for-trial/

 

Foto fra Giffords facebookside

 

Under den offisielle overflate kan vi gå ut fra at mange slike mord skjer som aldri blir gjort kjent. Et av de mindre kjente politiske mord er på journalisten Sokratis Giolias i Athen i 2010. Han hadde åpenbart oppdaget noe som var meget ømfindtlige for staten. Han hadde planlagt å snakke om det i radioen, men de bevæpnede agentene kom ham i forkjøpet. Noen påstår at Orderuddrapene i Sørum i 1999 var politiske drap. Ingen morder er funnet. I Norge er det taushet som gjelder.

President Nicolas Sarkozy blir anklaget for gjennom den hemmelige franske sikkerhetstjeneste å være involvert i drapene som angivelig Mohamed Merah står bak. Merah skal etter sigende ha drept tre jødiske skolebarn, en rabbiner og tre franske soldater før han selv ble drept etter en 32 timer lang politiaksjon. Noen mener at Sarkozy har brukt denne operasjonen, arrangert for ham av det franske hemmelige tjeneste, til å markedsføre sine evner som statsmannen som kan skape ro og orden i landet. Det hele nettopp før valget finner sted. Hele historien har faktisk de karakteristiske elementer som danner et opptrinn arrangert av det hemmelige politi.

NRK skriver: Den italienske avisen Il Foglio hevder Merah reiste til Israel i september 2010 under dekke av den franske etterretningstjenesten, noe myndighetene avviser og kaller «groteskt».

Hevder Merah var politiinformant: http://www.nrk.no/nyheter/verden/1.8054839

Den vakre, unge jenta Oksana Makar fra Ukraina ble funnet hardt skadd, forbrent og voldtatt på en utbrent madrass i en bortgjemt bakgård og straks brakt til det nærmeste sykehus. Tre unge gjerningsmenn ble funnet, men to av dem løslatt kort tid etter, da de hadde politisk mektige foreldre. En storm av rystelser fra alminnelige borgere i hele Ukraina tvang politiet til å arrestere dem igjen, da moren til Oksana offentliggjorde opptak fra sykehussengen på YouTube.

Oksana Makar død 29. 3. 2012: http://www.nrk.no/nyheter/verden/1.8055519

 

Hvem var så de kjekke ungdommene?

 

Oksana Makar.

 

Var det bortskjemte snørrunger som i oppveksten alltid hadde fått det de pekte på? Var de vokst opp i et miljø hvor de fikk forakten for andre slags mennesker inn med morsmelken? Var de støyende, overfladiske ungkråker som i savnet av egne foreldre hadde funnet hverandre i en og annen, kanskje mere uskyldig preget, ugjerning. Mye tyder på at dette kan stemme. Vi kjenner dem også fra Oslos Vestkant, lidende under manglende oppdragelse nok til kunne skille mellom ondt og godt. Hvis de er riktig uheldige, kan det hende de havner oppe i noe meget alvorlig. Som disse tre unge ukrainere. Tre unge, sterke menn kaster seg i skjul av mørket på et avsidesliggende sted over en vever kortvokst, men vakker jentunge som ligger fastbundet på en skitten skumgummimadrass.Tre mot én. Uten dømmekraft havner de på et ulykkelig sidespor og forårsaker uvitende en tragedie, fordi de føler seg trygge i flertall og ikke har kontroll over sin egen ståpikk. Når de så har fått tilfredstilt sin appetitt på lyst, prøver den ledende av dem å kvele Oksana med hånden, fordi hun truet med å sladre, men da det ikke fungerer, tar han en metalltråd rundt halsen hennes og strammer til, samtidig som en av hans kamerater heller bensin på henne og på den gamle kunststoffmadrassen hun ligger fastbundet på. Så antenner de bensinen og forlater skyndsomt åstedet.

Den vakre Oksana dør først og fremst pga av den giftige røyken hun må puste inn, over 2 uker senere på sykehuset. Halvt levende, halvt død har hun ligget der alene dag og natt i nesten to uker, før hun ble funnet. Hun ble et offer for unge menn uten gangsyn, intelligens og blottet for empati som tok seg til rette, akkurat slik de fra barnsben har sett andre gjøre rundt seg. Når slike mennesker senere blir ærgjerigge politikere med maktambisjoner, blir dyrket av nikkedukker, bukkenikkere og ja-siere, mister mange av dem fullstendig fotfestet. Det er mennesker som dette som siden forårsaker katastrofer.

En slik en var den tidligere italienske statsminister Giulio Andreotti (f. 1919). Ikke bare andre kalte ham guddommelig, også selv mente han nok at det måtte vel være nært sannheten. I samme gate befinner seg folk som president Alexander Lukaschenko, statsminister Nicolas Sarkozy, politiker og finansmann Silvio Berlosconi, men også en mann som avdøde Nicolae Ceausescu. De viste seg som sultne ekshibisjonister, lite medfølelse for andre, fasinert av rikdom og makt, en utviklet evne til å vri seg unna ubehagelige ansvarsforhold og utstyrt med følsomme værhår for å lete frem syndebukker. Men de var bare som isbergets topp over havets overflate. Under var det mange flere av samme kategori. De vrimlet og bygget opp sine nettverk, hadde facebook og twitter-kontoer med mange venner og followers. De levde som storfamilier i statsapparatene, som store ansamlinger av rotter som trivdes i maktskyggene og maktkorridorenes halvmørke.

 

Andreotti.

 

Giulio Andreotti var statsminister i Italia syv ganger mellom 1972 og 1992. Han var som en politisk fisk, vanskelig å gripe, åleglatt og med hjelpere i hver havn. Han hadde godkjent mange av terroraksjonene i Italia som drepte nesten 500 mennesker og skadet og lemlestet 2,5 ganger så mange. Da han ble konfrontert med dette, gjorde han alt han kunne for å slippe unna. Han ble til og med idømt 24 års fengsel i 2002, men ble senere frikjent på grunn av mangel på bevis.

Bombeekskplosjonen på en T-banestasjon i Minsk 11. april 2011 krevde 15 menneskers liv og i alt 160 hardt sårede, skriver Spiegel.de. Videre ble 300 skadd. Det var den verste terroraksjon landet har måttet oppleve siden uavhengighetsdagen. Lukaschenko var raskt ute med terroristanklager og utelukket ikke at utlendinger kunne ha stått bak. Det var et forsøk på politisk destabilisering av landet, uttalte dommeren, Alexander Fedorzov i rettsaken mot de to gjerningsmennene, hvorav den ene ble dømt til døden og henrettet ved nakkeskudd.

Fra Sueddeutsche.de, 13. april 2011: «President Lukaschenko advarte imidlertid mot å få panikk. Den som sprer rykter om mangel på mat eller valuta må regne med straff for ærekrenkelser. Hviterussland har i mange uker stått under sterkt økonomisk press. Mange frykter en nedskriving av den hviterussiske rubel. Ledelsen håper på en snarlig milliardkreditt, først og fremst fra Russland, slik at den urolige finanssituasjon kan berolige seg».

Fra Spiegel.de, 14. april 2011: «På åstedet for blodbadet lette etterforskere, deriblant syv sprengstoffeksperter fra Israel, etter spor» («Am Ort der Bluttat suchten Fahnder, darunter sieben Sprengstoffexperten aus Israel, weiter nach Hinweisen»).

 

http://www.sueddeutsche.de/politik/nach-dem-u-bahn-attentat-in-minsk-lukaschenkos-angriff-auf-die-opposition-1.1084916

http://www.spiegel.de/politik/ausland/0,1518,797681,00.html

http://www.spiegel.de/politik/ausland/0,1518,756747,00.html

 

Byadministrasjonen i Minsk vil betale $10 000 til familien til hver person som ble drept i bombeeksplosjonen i Minsk metro, fortalte Nikolai Ladutko, formann i byadminitrasjonen i Minsk til reporterne den 12. april. Ofrenes begravelse vil bli betalt fra by-budsjettet. Vi har fond for den slags hendelser, sa Ladudko. Folk som ble såret av eksplosjonen vil også kunne få finansiell støtte, sa han. Ladudko fortalte at det var blitt opprettet et hovedkvarter for å hjelpe ofrene av terroraksjonen i Minsk på ordre av den belarussiske president.

 

Fra tragedien i Minsk.

 

http://www.allvoices.com/contributed-news/8757070/content/77418260-people-help-a-victim-injured-in-the-blast

The Minsk administration will pay $10,000 to the family of every person killed in the Minsk metro bombing, Nikolai Ladutko, chairman of the Minsk City Executive Committee, told reporters on April 12th. The victims’ funeral will be financed from the city budget. «There is a fund for such incidents. We have the money to bury these people,» Ladutko said. The people injured by the blast will also receive financial assistance, he said. Ladutko recalled that «a headquarters to help the victims of the Minsk terrorist attack» has been created on the orders of the Belarusian president.

Det preger også de grusomme timene for 850-900 teatermennesker i Dubrovkateateret i Moskva i 2002. Aksjonen ble filmet av en av terroristene. Vi kunne se at Movsar Barajev, lederen av aksjonen hele tiden måtte telefonere etter instrukser. Han syntes å være rådvill. De var fremstilt som paramilitære terrorister fra Tsjetsjenia. Det ble forlangt at Russland skulle trekke seg betingelsesløst ut av Tsjetsjenia. Det ble drept 129 gisler og 39 terrorister av russiske anti-terrorsoldater. 700 ble skadet. Den tsjetsjenske geriljalederen Sjamil Basajev tok etter sigende på seg ansvaret for aksjonen og skulle være den som var i den andre enden av Berajevs telefon. Kanskje var Barajevs synlige fortvilelse et resultat av at det begynte å gå opp for ham at han var blitt lurt?

Det er et faktum at de som lar seg bruke som terrorister ikke er blant dem som har fått utdelt mest vett. De blir oftest manipulert inn i slike aksjoner. De er ikke blant de modigste, de er dumdristige. De merket alt for sent at de ble brukt til andre formål enn det som var avtalt. Og det er langt mellom idealistene blandt dem. Selv om det blir hevdet at Basajev tok ansvaret, vet vi ingenting om hvem han sto i forbindelse med. Ja, vi vet ikke engang om det virkelig var ham. Aksjonen bærer preg av et forløp iscenesatt av noen som vil gjøre inntrykk på hele det russiske folk. Noen som opererer også i det russiske samfunn med angst og frykt som sine instrumenter. Det kan ha blitt brukt infiltratører.

At det kan være de samme folkene som står bak den verste terroraksjon vi har sett i moderne tid, Beslantragedien (2004), viser uttalelsen at Basajev også ble utpekt som leder for denne. En slik uttalelse ‘utpekt som leder’, er en typisk hemmelig-tjeneste-uttalelse som man ikke kan henge på noen knagg, en løgn produsert for å skape kausalitet, å gi inntrykk av en logisk sammenheng. Den viser at også Beslantragedien, hvor så mange barn og ungdommer ble drept, antageligvis var en aksjon styrt av bakmenn som ikke tåler dagens lys. Uttalelsen i retten av Nurpasji Kulajev, overlevende terrorist etter Beslan, tyder ikke på overvettes mye intelligens, da han hevdet at han hadde blitt rekruttert til aksjonen med opplysning om at målet for angrepet var en militær postering i Beslan (fra Wikpedia).

Det virker som om han snakker sant.

 

De siste år har vi vært vitne til en sterk økning av brutalitet med bruk av særlig utstyrte sprenglegemer, hemmelige giftgasser utviklet av militære laboratorier, spesialammunisjon og hurtigskytende våpen, kun produsert for å skade flest mulige på verst tenkelig måte. Ofre har vært mennesker som ikke har hatt det minste med saken å gjøre, mennesker som har stått på lang avstand fra gjerningsmennenes handlingsmotiv. Sivile borgere, som ikke har kunne begripe hvorfor de skulle havne akkurat der og da i infernoet. Et av fellestrekkene er at det var mange tilfeldige forbipasserende som ble skadet, lemlestet eller drept. Angrepet på de mange teaterinteresserte ved Dubrovkateateret i Moskva og den ubegripelige tragedien ved barneskolen i Beslan, gjaldt mennesker som hadde noe felles og kanskje til og med kjente hverandre. Det samme gjaldt eksplosjonen i boligblokken i Moskva (2002) – og massemyrderiene på Utøya.

Da har vi ikke engang nevnt angrepet mot World Trade Center i 2001, bombeeksplosjonene i Madrid jernbanestasjon i 2004, eksplosjonene i Londons T-bane i 2005, den store terroraksjonen i Mumbai i India i 2008, samt den forferdelige flyulykken i Smolensk i Russland, hvor 96 mennesker, deriblant Polens president Lech Kaczynski, omkom i 2010.

Overfallenes bakgrunn og motiver peker foruroligende tydelig i en bestemt retning.

Overfladiske rettssaker har fulgt i deres kjølvann for å gi et skinn av en rettskultur, mens kjensgjerningene forteller noe helt annet. For dette er meget grov vold. Det er en råskap uten sidestykke. Det er dette vi må ta stilling til. For det er ikke bare i Minsk, Arizona og på Utøya dette har skjedd. Langsomt begynner vi å begripe at det finnes mennesker sentralt i vårt samfunn som ser seg tjent med å bruke dette. Det er villet. Langsomt begynner det å fortette seg en mistanke om at det finnes noen i høyere posisjoner som ser seg tjent med å styre sitt lands borgere gjennom bruk av vold. Høyt posisjonerte menn med gode lønninger betalt av skattebetalernes arbeid og penger. Det skyldes ikke intelligens. Fordi de tror på budskapet bak. De tror det er sannhet. For makt betyr alt. Statistikk er deres religion. Vold og frykt beveger massene. Massens bevegelse er den praktiske politikk. Det er verdt å ta liv.

 

En kvinne legger ned blomster foran Dubrovka-teateret under en minneseremoni i Moskva, 26. oktober 2009. (EPA/BGNES)

 

Bekjennerbrev, anonyme telefoner, bruk av internettsider og video-snutter er blandt de tegn som peker på at et lands sikkerhetstjeneste står bak en aksjon. Likedan er det å være raskt ute med å peke ut en syndebukk og en manglende eller utilstrekkelig oppklaring i etterkant, liknende tegn. Ofte viser de igjen en forbausende skjødesløshet i gjennomføring av dekkoperasjoner og utlegging av falske spor, hvilket antagelig henger sammen med uvanen å opptre arrogant.

Sikkerhetstjenestene behøver ikke engang å tilhøre en bestemt stat. Også på dette felt hjelper myndigheter hverandre. De har allerede i mange år operert internasjonalt, akseptert av de forskjellige lands regjeringer som en naturlig del av den praktiske politikk. Fellestrekk for de hemmelige tjenesters kommanderende og agenter er at de utfører ordre. De enkelte medlemmer tenker ikke selv, de handler etter en gitt plan. Derfor ser deres handlinger også like ut. Unntaket er, såvidt meg bekjent, Mossad, som har utviklet sine helt egne kvaliteter og metoder. Men en rekke aksjoner de har stått ansvarlige for, har også gjort deres måte å arbeide på kjent. Så snart vi bevisst tar til oss at de spor deres gjerninger etterlater seg er stereotype, så har vi begynt prosessen med å demaskere dem. For deres handlinger bærer preg av å være typehandlinger, båret av en forenklet og gjennomskuelig tenkning.

Vevsoppløsende ammunisjon

At slikt er utviklet og produsert, er særegent. Produktet har etterspørsel. Det er forbausende og med stille undring det må fastslåes at en geværkule som Varmint Silver Tip har kunder.

Kulen er konstruert slik at dens spiss av kunststoff, hoveddelen av kulen, utgjør 25% av den totale størrelse. Patronen er bare å se som en bærende ramme for denne og løser seg opp i sine enkeltheter etter innslag, små til nærmest usynlige fragmenter som tar med seg alt de kommer bort i, ødeleggende både det og alt annet i sin nærhet, mens det beveget seg roterende, slående seg fremover i en menneskekropp, styrt i ny retning av hver minste motstand. Den er utviklet for å gjøre mest mulig skade på sivile ofre, ikke først og fremst for å drepe. Det er en ammunisjon for demonstrasjoner og protestmarsjer, for «demokrati». Hvis offeret ikke dør, kommer vedkommende ihvertfall ikke tilbake på lenge. En utrolig forskrudd tankegang. Vi trodde at dumdum kuler var det verste. Men dette er enda verre.

En rådgiver i våpen og ammunisjon, en utenlandsk politimann, sier at alle som har innsikt i våpen og ammunisjon først har oppgaven foran seg, så velges ammunisjonen. Han mener at både politi og de militære vil bekrefte dette. Ammunisjon velges først når man vet hva det skal bruke den til. Deretter velges våpenet den skal skytes med. Våpenet, en Ruger Mini 14, var heller ikke et tilfeldig valg. Kaliberet var .223. Det at dette våpenet kunne skyte spesialkuler med ca tredobbelt vanlig hastighet er hovedårsaken til at skadene på de overlevende på Utøya ble så omfattende.

Breivik hevder han hadde følgende kriterier for valg av ammunisjon: Vekt, presisjon, skade og penetrerende effekt. «Han blir også spurt om valgene handlet om å gjøre mest mulig skade: – Nei det var det ikke. Det var et mål å velge ammunisjon som man fikk mest mulig effekt ut ifra vekt, så det er vekten det går på hele tiden. Vekt versus effekt, sier han». Han viker unna sannheten. Hvorfor?

Etter min mening hadde ikke Breivik den kunnskap han hevder han hadde om ammunisjon. Han omtaler denne for raskt og for overfladisk. Og utvalget er meget, meget stort. Den ble valgt av en spesialist som visste om ofre og om aksjonens målsetting, som ofte har sett denne i bruk. Det gjelder først og fremst kulene med en spiss av mykt kunststoff, Varmint Silver tip, som egentlig ikke bare skal drepe, men først og fremst forårsake store og omfattende skader på ofrene. Dette valget bekrefter at aksjonen hadde et klart og tydelig politisk motiv. Det skulle ikke treffe AP, men hele Norges befolkning, som statsministeren allerede et par timer etter tragedien understreket. Det er det ene. Det andre er at spesialister på drap av barn og ungdommer har rådet ham her. Og dem er det ikke mange av i Europa.

 

Fra en reklamevideo om Vermint Silvertips – slik ser kulen ut nanosekunder etter den har truffet.

 

Sitat fra Dagbladet:

«En av dem som ble skutt med denne typen ammunisjon var Mathias Eckhoff (20) fra Egersund. Tre av Breiviks skudd traff ham før han klarte å flykte ut i vannet og kom seg unna. Jeg ble truffet i lysken, låret og ankelen. Han brukte kuler som delte seg opp når de traff. Inngangshullet var som normalt, men skadene på innsida er mer omfattende enn vanlige skudd fikk jeg beskjed om på sykehuset, forteller Eckhoff. Avdelingsleder Colin Poole ved kirurgisk avdeling på Bærum og Ringerike sykehus, som behandlet ofre etter Utøya-massakren, har tidligere uttalt at skuddskadene var «ulikt alt annet» han har sett. Kirurgene fant inngangshull, men ikke et utgangshull eller store prosjektilbiter inne i kroppen, noe som tydet på at kula hadde gått i oppløsning, og at det ikke var brukt vanlige ekspanderende kuler. Politiet har også funnet hullspissammunisjon blant Breiviks kuler, på norsk bedre kjent som dumdumkuler.»

Dagbladet om ammunisjon: http://www.dagbladet.no/2011/11/22/nyheter/innenriks/terror/anders_behring_breivik/ammunisjon/1909540/

Det første motiv – angst, redsel og gru

Det var ikke Breivik som planla Utøyadrapene, han utførte dem. Elementene i 22. julis terrorhandlinger ble hentet fra den kjente delen av den europeiske terrorhistorie av folk som står godt forankret i den. Det er for meg åpenbart at planleggerne av Utøyadrapene hverken er fra, bor, eller lever i Norge. Idé, forberedelser og utførelse ble planlagt uten at de kjente og kunne beregne det norske folks reaksjon. De hadde de kjente terrorelementer. Dette var manifest, bombe, våpen, ammunisjon, ofre, gjerningsdato og -sted. Likeledes fabrikasjon av de falske sporene og dekkhistoriene. Målet var, ved drap av mange, i særdeleshet unge, å gjøre dypt inntrykk på befolkningen. Ved hjelp av dette, kunne man manipulere, dvs styre det norske folk i ønsket politisk retning. Dette ser ut til å være hovedmotivet for drapene på Utøya og i Regjeringskvartalet. Breivik er ingen idealist. Breivik sa ja til å drepe.

 

Som Breivik selv proklamerer: Han har satt seg grundig inn i psykologi og politisk analyse. Det første benytter han seg av for å håndtere isolasjonen han opplever. Det andre for å forutse hvilken innflytelse (forf. uthevelse) hans handlinger har hatt på det kommunevalg som var og de fremtidige valgene (s. 71).

 

Det var ikke hans evne til å håndtere isolasjonen som var motivet for hans politiske analysearbeid. Iakttagelsen av valgresultatene var viktig fordi hans massemord var ment å skulle påvirke hele det norske folk. Ikke først og fremst partipolitisk var det interessant, men hvordan befolkningen reagerte. Ble de redde? Oppsto en sterkere angst og omfattende frykt? Angst, uro og frykt er ingrediensene som skulle bli vekket i befolkningen som helhet, slik at nasjonens utvikling videre fikk bære preg av det. Frykten og angsten hos landets innbyggere skulle brukes. Dette var hovedmålet. Dette har Breivik fått kunnskap om og derfor interesserte politikken ham. Hadde AP vunnet kommunevalget, hadde det gått den veien som planleggerne av aksjonen hadde forutsett, for da hadde vi reagert som en statistisk gjennomsnittlig europeisk landsmann. Dette var de samme mål som skulle nåes i Italia på 70-tallet. Oppskriften var å drepe så mange tilfeldige borgere som mulig, slik at landets beboere skulle bli skremt, oppjaget og slik bli forberedt til et land med mere politi og mere kontroll. Skyld for aksjonene skulle sosialistene og kommunistene få. Det var det samme tanker som lå bak de uhyggelige brabandtdrapene i 1985 i Belgia.

De som ønsker kontrollstaten ser nå sitt snitt til å smi mens jernet er varmt. Bjørn Ihler, overlevende etter Utøya skriver i Aftenposten at han ikke ønsker den utvikling han nå konstaterer: ..og spesiellt lover som holder mennesker innesperret på livstid, og det uten at domstolen må involveres.

Bjørn Ihler i Aftenposten: http://www.aftenposten.no/meninger/Hva-skjedde-med-demokratiet-6793019.html#.T3CbLsWfd0o

«Martial Lekeu var ansatt i det belgiske gendarmerie (politi) fra 1972 til 1984. Deretter flyktet han til Florida i USA. Gjengitt i Gladio-dokumentene uttalte han på gebrokkent engelsk at deler av den belgiske hemmelige tjeneste og sikkerhetsapparat sto i forbindelse med terroraksjonene i Brabandt: – Mitt navn er Lekeu. Jeg var ansatt av det belgiske Gendarmerie. Jeg forlot Belgia i august 1984 etter at at mine barn mottok dødstrusler. I begynnelsen av desember 1983 gikk jeg personlig til BSR (Brigade Spéciale des Recherches, en avdeling av Gendarmerie) i Wavre som hadde ansvaret for etterforskningen av myrderiene (i Brabandt).

Lekeu hadde oppdaget at det fantes en forbindelse mellom disse terroraksjoner og det statlige sikkerhetsapparat. – Jeg var overrasket at det ikke var foretatt noen arrestasjoner, og jeg vet det, da jeg selv fortalte hva som egentlig hendte der, at man respekterte mord som dette, vilkårlige myrderier som å gå inn i et supermarked og drepe om seg, til og med ta livet av barn. Og jeg fortalte en mann jeg traff der: – Vet De egentlig at medlemmer av Gendarmerie er involvert i dette? Hans svar var: – Hold munnen Deres lukket. De vet det og vi vet det. Konsentrér Dem om Deres egne ting. Vær snill å forlate dette sted øyeblikkelig». (16)

Den første aksjonen fant sted den 14. august 1982 og var et bevæpnet angrep på en matvarebutikk i den belgiske byen Maubeuge i distriktet Brabandt. Det siste attentat, en terroraksjon på supermakredskjeden Delhaize, skjedde den 9.november 1985 i den belgiske byen Aalst, også i distriktet Brabandt.

De andre 14 angrepene som alle fant sted i Brabandt hadde to ganger en restaurant som sitt mål, engang en drosjesjåfør, en gang en gullsmed, en gang en tekstilfabrikk, engang en matvarebutikk og fem ganger et Delhaize supermarked på fem forskjellige steder. Politiet hadde notert seg at ved alle angrep ble det stjålet lite penger, ofte mindre enn verdien av 500 engelske pund, mens samtidig ble det vist en stygg brutalitet og stor profesjonalitet.

Terrorhandlingene i Brabandt skulle spre angst og skrekk i den belgiske befolkning. Denne målsetting ble nådd den 9. november 1985 med angrepet på et Delhaize supermarked. En viktig dato i førjulstiden, hvor det i Belgia blir feiret Martinsdag, en lokal fest for Nikolaus, hvor barna kvelden før legger gulrøtter foran ytterdøren for hesten til hellige Martin, går til sengs og ønsker seg de vidunderligste julegaver.

Neste morgen, en travel lørdag, skyndte menneskene seg til Delhaize supermarkedet for i siste liten å kjøpe det de tidligere hadde glemt. Det som senere skjedde ble gjenkontruert på grunnlag av vitneutsagn. En folkevogn Golf GTI hadde parkert foran supermarkedet og tre bevæpnede menn med finlandshetter trukket ned over ansiktene steg ut av bilen. Den største av dem trakk frem en hagle, åpnet ild på kort avstand og drepte straks kaldblodig to kunder. Etter at han hadde nådd frem til kasseområdet begynet han å skyte vilt på alt som beveget seg.

Slik husker et anonymt vitne hendelsen i en BBC-dokumentar(film) om Gladio: «Jeg så tre maskerte menn komme ut fra bakgrunnen. En mann sa til sitt barn: La deg falle ned! Her er de! Det ble skutt på en tilfeldig forbipasserende som forsøkte å flykte og syv eller åtte skudd slo igjennom bilen hans og et av skuddene streifet hodet hans bak øret. Den totale panikk brøt ut. En dame med blodoverstrømmet fjes skrek et eller annen om sitt barn. Jeg husker ikke lenger hva det var. For de panikkslagne kundene fantes det i gangene i supermarkedet liten beskyttelse og knapt dekning mot de tre terroristene. I den påfølgende massakren døde 8 mennesker, blant dem en hel familie og syv andre ble skadet. En mann og hans kone og deres 14-årige datter ble kaldblodig myrdet ved kassen. En far og hans 9-årige datter ble drept i sin bil da de forsøkte å flykte. Utbyttet av overfallet var av en verdi av noen få tusen engelske pund som senere ble funnet igjen, kastet ned i en kanal. Drapsmennene forsvant sporløst og er til dags dato hverken identifisert, arrestert eller stilt for retten. Gjerningsmennene bak Brabandt massakrene er ennå idag ukjente». (17)

For å ikke glemme Breiviks utsagn: «…det som skjedde idag her, og i Oslo tidligere idag ikke er operasjonen, men fyrverkeri (uthevelse forf.) for noe som vil skje» (s.16).

Dette noe er det vi kan forvente hvis vi ikke tar hendelsene alvorlig, setter dem i en fornuftig sammenheng og leter frem de menneskene som har stått for dette. Som jeg kan forstå var ikke reaksjonene i det norske folk på utøyadrapene sterke nok for planleggerne.

Vi ble ikke slagne av angst og gru, redde og engstelige, vi ble bare fryktelig triste og lei oss.

Det andre motiv – å utvide terrorlovgivningen

Etter 11. september 2001 har det foregått en særegen utvikling i USA, initiert av president George Bush, hans sønn, president George W. Bush og andre. Den 26. oktober 2001, knappe seks uker etter 9/11, lå The Patriot Act, antatt av kongressen og sanksjonert av president Bush på hans skrivebord. Det var en lov med utvidede fullmakter til å utøve omfattende statlig kontroll og overvåkning for å fange terrorister. The National Defense Authorization Act (NDAA) for Fiscal Year 2012 ble signert til lov i USA den 31. desember 2011 av President Barack Obama.

Den inneholder kapitlet Indefinite Detension, hvor personer kan arresteres (av både militær og politi) på mistanke om en fremtidig handling. Det er folk i vårt justisdepartment, vårt militær, politi og blant våre stortingspolitikere som ønsker en tilsvarende utvikling her. Men vi hadde ingen terrorangrep, så folk flest mente at livet gikk sin normale gang. Hvorfor bekymre seg om slikt. Det kan ha foregått slik: man trengte en terroraksjon og sentrale posisjoner hos myndighetene var med på å styre terroraksjonen rundt Breivik. Eller aksjonen kan ha vært styrt direkte fra NATO.

Det skulle være et attentat med bombesprenging og mord av mange, da det var planlagt for det store offentlige publikum. Mål og middel var planlagt slik at dette skulle vekke størst mulig oppsikt. Det skulle være spektakulært og mediadugelig. Hele befolkningen skulle påvirkes. Folk flest skulle reagere. Hendelsene skulle vekke redsel og angst, akkurat som aksjonene i Mumbai (2008) i India, mot World Trade Center (2001) i New York, på undergrunnsbanene (2005) i London og jernbanestasjonen (2004) i Madrid. Hovedmålet var anslag med mange døde og sårede som skulle kunne markedsføres.

Brevet fra major Kirkestuen gjengitt i boka «Norges hemmelige hær».

 

I brev av 27. januar 1981 skriver en bekymret major Finn Kirkestuen, FO/E-14, til Norges forsvarsminister angående «bekymringsfulle forhold innen den klandestine tjeneste» (Norges Stay-behind): «Derimot er det bekymringsfullt å vite at dette apparat som skal være en ren nasjonal tjeneste bare til disposisjon for vår egen lovlig valgte politiske ledelse, kan aktiveres pr d.d. av våre allierte hemmelige tjenester over hodet på oss, – og følgelig over hodet på vår politiske ledelse» (18). En Norges-reservert mobiliseringskode er flettet inn, men lagret ute i MI6 sentralt i Wales i ren blåøyd tillit til de allierte.

 

Mer av Kirkestuens brev til forsvarsministeren, fra samme bok.

 

Videre heter det i samme bok av Sjue/Bye: «Erfarne kjennere og tidligere deltagere i systemet poengterer at MI6 og CIA alltid har lagt stor vekt på å infiltrere Stay-behind-nettene. Først og fremst har dette skjedd ved at norske deltagere i nettene, det være seg kommunikasjonsnettet, evakuleringsnettet eller sambandsnettet, er rekruttert av disse utenlandske tjenestene. Logikken er klassisk. Én ting er å samarbeide med norske myndigheter og tjenester. Noe annet er å bygge ut egne nettverk i Norge som kan brukes direkte – i såvel krise som krig. Dette dreier seg med andre ord ikke bare om de mange tradisjonelle rapportører og informatører rundt om i samfunnslivet som flere utenlandske tjenester har hatt og fortsatt har i Norge. Her er det snakk om infiltrasjon og rekruttering av personer som allerede deltar i beredskapsarbeid i Norge. Kjennere av systemet forteller at det særlig er britiske MI6 som har drevet en spesiell aktiv infiltrasjon. Det snakkes ikke bare om dobbeltagenter, men til og med trippelagenter. Og dette vel og merke en virksomhet som foregår fra allierte tjenester. Erfarne etterretningsfolk lar seg ikke forbause. Detter den klassiske arbeidsmetode. Mange andre vil derimot forbauses». (19)

  1. november 2011 underskrev Janne Kristiansen i PST et nytt lovforslag som ble oversendt justisdepartementet. Såvidt meg bekjent var dette det andre brev til justisdepartementet, men det første skal være hemmeligholdt. Så mye av brevets tekst er sladdet at det ikke kan regnes for å være offentlig. I 2013 skal det stemmes over lovforandring i Stortinget.

Fra PST’s lovforslag:

http://www.pst.no/media/24564/PST_forslag_Lovendringer_metodebruk_2011.pdf

 

Brev fra PST til Justisdepartementet, side 1.

Brev fra PST til Justisdepartementet, side 8.

 

PST vil bl.a forby mistenkelige dokumenter og «records». Informasjonens formål er bestemmende. For å kunne gjennomføre det, må de stenge det åpne Internett og innføre sensur. Dette er forslag helt parallelle med lovutviklingen i USA. Måten å tenke over tingenes tilstand på, er også et relevant spor.

I denne saken føler vi en politisk-kynisk holdning, mennesker har bare verdi som en masse i en statistikk. Familiesammenheng, personlighet og biografi er helt uten betydning. Alikvel har det individuelle alltid hatt en større betydning i lille Norge enn i Mellom-Europa. Derfor var lille Norge alltid sterkt.

Derfor var også reaksjonene i Norge uforutsigbare. Nordmennene skulle ha blitt redde, akkurat slik som tyskerne, italienerne og belgierne. Men de ble ikke det. De gjorde noe helt ubegripelig, de gikk med roser i fakkeltog i kveldsmørket. Det hadde aldri skjedd før, etter en illgjerning, ikke noen steder. Tenkningen bak illgjerningene er fjernt fra det norske og har har en profesjonell eller militær karakter av «terrorpolitisk håndtering» av store menneskemasser.

Ofre, ammunisjon-, bombe- og våpenvalg er tegn som bekrefter at draps- og våpeneksperter har vært med i utformingen. Blant ofrene var de fleste ungdom. Ekspertisen for drap av barn og unge er der hvor barn og unge blir drept idag. Å i det hele tatt ta Breiviks egne forklaringer på alvor, å tro på hans fabrikerte motiv, bringer oss ingen andre steder hen enn inn i hans egen løgnverden. Men hvis vi snur mynten og spør hvem som tjener på en massaker, slik Felice Casson i 1984 var modig nok til, vil vi oppdage at det faktisk finnes grupper av mennesker i maktposisjoner i Norge som ser seg tjent med slikt.

 

Å i det hele tatt ta Breiviks egne forklaringer på alvor, å tro på hans fabrikerte motiv, bringer oss ingen andre steder hen enn inn i hans egen løgnverden. Men hvis vi snur mynten og spør hvem som tjener på en massaker, slik Felice Casson i 1984 var modig nok til, vil vi oppdage at det faktisk finnes grupper av mennesker i maktposisjoner i Norge som ser seg tjent med slikt.

 

Hovedformålet med aksjonen var å skremme det norske folk til å kreve en sterk kontrollstat med en lovgivning som gir militær og politi tillatelse å fengsle hvem det måtte være, når som helst, hvor som helst uten annet motiv enn en mistanke om en ubegått, fremtidig lovstridig handling. Forslaget til lov ble formulert og underskrevet av PSTs leder den 1. november 2011 og ligger nå hos Justisdepartementet. Dette er faktisk et direkte resultat av Breiviks aksjon. Et annet faktisk resultat i samme kjølvann er at militæret nå er på vei til å få en langt sterkere posisjon i vårt samfunn. Dette er ikke et demokratisk formulert ønske fra det norske folk.

Forsvaret får større terroransvar:

http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7868362

Denne tilsynelatende ubetydelige hendelse er av vesentlig betydning. Den bekrefter en hensikt. Opplysningene om dette har i offentligheten blitt glemt blant tusener av informasjonsbiter. Men holdt opp i lyset sammen med Breiviks metode, terrorhandlingens historiske sammenheng, og alle uregelmessigheter, ser vi en gruppe maktmennesker som har posisjonert seg hos våre egne myndigheter, komme til syne.

Det tredje motiv – politisk korrekthet

Det har lenge vært en gåte for meg meg hvorfor et slikt omfattende dokument som Breiviks manifest ble utarbeidet. Heller ikke ble det skrevet på norsk, men på engelsk. Merkelig. Var grunnen den at originaltekstene allerede fantes på engelsk? Skulle innholdet være fremtidig tilgjengelig i flere land? Skulle det brukes internasjonalt? Hvorfor skulle det brukes? Hvordan skulle det brukes? For undertegnede er det klart at Breivik fikk dette lagt på nattbordet. Hans egen innsats for dette er betydningsløs.

Det ville ha betydning å lete seg frem til hvem som stilte teksten sammen for Breivik, da det derigjennom kan avvæpnes og umyndiggjøres. Og dét selv om bakmennene trolig er ressurssterke, innflytelsesrike og mektige, er deres motiv og gjerninger avhengige av mørke omgivelser, av å være i det skjulte. Dermed har de altfor mange avhengigheter. Det er svakheter. En bevissthet om tingenes virkelige tilstand, har en meget sterkere, reell virkning. Humor er i så henseende et utmerket virkemiddel. For disse folkene kommer ikke til å gi seg før de er kledd fullstendig nakne, bekjent- og latterliggjort.

Terrorhandlingene i Regjeringskvartalet og på Utøya står i en klar sammenheng med de mange terrorhandlinger vi har sett Europa etter andre verdenskrig. Disse står i en internasjonal sammenheng hvor landegrensene for lengst er opphevet. Også terrorverdenen er global. Når det gjaldt de sju israelske bombeeksperter i Minsk som skulle hjelpe til med etterforskningen av bombeattenatet på T-banenstasjonen, viser dette at bombeekspertene hele tiden reiser på kryss og tvers av landegrensene, mottatt på best mulig måte av ethvert lands myndigheter, da de forfølger samme slags målsettinger. Det arbeides ut fra forståelsen av én verden uten landegrenser, men med sentra som New York, London, Madrid, Minsk og nå Oslo/Utøya. De forfølger en plan, en strategi. De beveger folkemasser.

Retter vi blikket bare litt bakover i historien kan vi i bakgrunnen av terrorhendelsenes forløp skimte en taktikk: Det er ikke personer, grupper eller organisasjoner som er sluttmålet for denne type terror; det er tanker, meninger og synspunkter, som er målet. Noen vil påvirke hvordan folk flest tenker og hva de mener. De graver, bokstavelig talt, avgrunnsdype graver for én type tanker, mens andre blir støttet og hjulpet frem, også økonomisk.

Dette er en manipulasjonsstrategi hvor de ukjente bakmennene satte inn f.eks Brigate Rosse og andre terrorgrupper i Italia, samt Bader/Meinhof og de senere RAF-generasjonene i Tyskland. Slik bekjempet de den tyske venstreside og den mektige tyske studentbevegelse, altså hele 68-generasjonens vilje og evne til å forvandle samfunnsstrukturen. Deres måte å arbeide på har helt fra begynnelsen av vært den samme, metodisk bruk av angst, skrekk og gru, av drap, kidnapping og bomber. Bakmennene har gjenom sin ytterst kyniske, materialistiske tenkning oppnådd de ønskede politiske resultat i land med over 10 millioner innbyggere, fordi innbyggerne ikke har skjønt dette, og dermed har latt seg styre og manipulere.

Det forbausende er at den samme type aksjon ble gjennomført i et lite land med så små, gjennomsiktige forhold som i Norge. Her kjenner de fleste hverandre, her er alle så og si på fornavn med kongen. Vi forsto at det måtte ha vært mange mennesker involvert i drapene på Utøya og ved Regjeringskvartalet. Her var ikke bare militære etterretningstjenester til stede (i svarte, umerkede helikoptre) og den andre skytteren på Utøya (begge deler troverdig bevitnet); men også mange tjenestemenn fra flere avdelinger og langt opp i hierarkiene i politiet, PST og Justisdepartement, har holdt tak i dette.

At PST-sjef Janne Kristiansen måtte gå, kan like gjerne henge sammen med at hun ikke likte det hun følte seg tvunget å være med på. Men også hun vil være elsket og æret og kunne leve lenge i landet. Ledende politikere og noen statssekretærer har måttet være informert. Som statsminister Giulio Andreotti i Italia dengang godkjente mange av terroraksjonene, så kan vi regne med at også vår statsminister gav startsignalet. Men vi vet også at mange av de deltagende har familie med kone og barn. De kjenner redselen for hva det vil si å miste et barn eller en ungdom. Kanskje vet de også hva demokratiet betyr og at disse hendelser er en trussel mot alt fremtidig politisk liv. For det var politisk interesserte barn- og ungdommer som var ofrene. Kanskje kan vi håpe og ønske at noen har mot til å stikke sitt hode opp og varsle, selv om det kan koste livet! En eneste stemme vil være en god begynnelse; for her har mange måttet dø allerede.

 

Finn Sjue og Ronald Bye sier det slik i boken Overvåket, Gyldendal, 2008, side 358:

«For øvrig har vi også truffet på tause karer – for det handler mest om menn – som tviholder på tausheten av andre grunner. De frykter at brudd på taushetsplikten kan føre til tap av pensjon, negativ medieoppmerksomhet eller rettsforfølgelse. Og kanskje mest av alt frykter de de negative reaksjoner fra kolleger. Redselen for å bli støtt ut av det gode selskap, å bli satt utenfor sirkelen, lammer nesten enhver fornuftig tanke på at den neste generasjon vel burde få vite hva som har skjedd. – for å lære og å unngå gamle feil. Vi har møtt ganske mange som føler deg slik. På sett og vis kan vi forstå dem. Vi minnes noen ord som Henrik Wergeland skrev i 1842, og som fortsatt har aktualitet: «En hemmelighet er din fange så lenge du bevarer den, men du er dens fange dersom den blir kjent». Likevel må det sies at uansett sinnelag og motiver blir tausheten destruktiv. Den innebærer et underslag i forhold til historien og lojaliteten, men også angsten, frykten og redselen for å bryte tausheten, forteller at fenomenet hemmelig så langt fra bare er et spørsmål lover, reglement og kontrollkomiteer. Her rører vi i dypeste forstand ved den menneskelige psyken. I spesielle, hardt pressete situasjoner som krever lojalitet, kan ellers sammensatte følelser og reaksjoner ende opp som primitive, reaktive reflekser».

 

En egen tenkning betyr meget. Å danne seg inntrykk av det som skjer for siden å formulere en mening, er en grunnstein i vår kultur. Den som kan tenke og formulere seg, gjør alltid det største inntrykk på oss andre. For vi elsker å finne sannheten i alt levende. Personlig er jeg Sokrates og derigjennom også Platon meget takknemlig for alle ideer og impulser jeg har fått. For de hadde først og fremst sannheten på hjertet. Så har disse to beskjedne herrer betydd meget for vårt samfunnsliv helt frem til idag. For det er ennu vesentlig i alt politisk liv å ha sannhet som målsetting for å få det best mulige resultat.

Kompendiet som Breivik tok imot, inneholder det som bakmennene mente var verdt å ta 69 barn- og unges liv og 8 ved regjeringskvartalet for, også å skade de 158 andre, også uskyldige mennesker. La oss se på noen løsrevne sitater fra dette store kompendiet av tekster for å få et inntrykk av hva dette dreier seg om. Kanskje kan vi gjennom det som har skjedd ane hvor betydningsfullt det er å tenke selv? Kanskje skjønner vi at det er viktig å mene noe om samfunnet og menneskene. Så viktig at noen vil ønske å drepe deg hvis du skulle mene noe som ikke passer. La oss gi disse menneskene arbeid, la oss alle mene noe individuelt om samfunn og dets innbyggere, om feminisme, innvandring, migrasjon og multikultur. For det gjelder å unngå være politisk korrekt, å mene det riktige fordi man skal tilfredstille noen ukjente mørkemenn som ønsker å styre oss dit de vil, på tross av Breiviks brennmerking. Det gjelder altså å være motsatt av det korrekte i sine politiske tanker. Dette er i all korthet hovedbudskapet i Breiviks brev til Europas og verdens folk.

Og høres ikke dette kjent ut? Særlig for oss i Norge? Jo, det har vært kjent i mange år. For vi har en forfatter som har formulert dette før, bare fra en annen side enn Breivik, nemlig dansken og senere nordmannen Axel Sandemose med Janteloven. Nedenfor har jeg plukket ut noen sitat fra forskjellige steder i Breiviks manifest slik at vi kan lese og føle på kvaliteten av det han skriver. Begrepet ‘political correctness’ utgjør et vesentlig tyngdepunkt av innholdet, hvor det forekommer 54 ganger på 1500 sider. Gjør vi oss dette bevisst, kan vi kanskje umuliggjøre bruk av dette som det fremtidige propaganda-våpen, slik det egentlig var tenkt.

 

Allerede i innledningen gjør forfatteren klart at det er de «conservatives, nationalists, patriots» som skal ha dette, folk som ikke er redde for å «operate outside the boundaries of political correctness» (side 6).

Og på side 9: «Multiculturalism (cultural Marxism/political correctness), as you might know, is the root cause of the ongoing Islamisation of Europe which has resulted in the ongoing Islamic colonisation of Europe through demographic warfare (facilitated by our own leaders)».

Side 11, under kapitlet What is political correctness?: «If we expect to prevail and restore our countries to full freedom of thought and expression, we need to know our enemy. We need to understand what Political Correctness really is. As you will soon see, if we can expose the true origins and nature of Political Correctness, we will have taken a giant step toward its overthrow».

Side 12: «How it all began, Political Correctness is Cultural Marxism». «The ideology that has taken over Western Europe goes most commonly by the name of “Political Correctness.” Some people see it as a joke. It is not. It is deadly serious».

Side 13: (Cultural Marxism does not recognise the existence of non-Feminist women, and defines Muslims, Asians and Africans who reject Political Correctness as evil, just like native Christian or even atheist Europeans).

Side 14: «Political Correctness now looms over Western European society like a colossus. It has taken over both political wings, left and right».

Side 18: «The reality is different. Political Correctness is not at all about “being nice,” unless one thinks gulags are nice places. Political Correctness is Marxism, with all that implies: loss of freedom of expression, thought control, inversion of the traditional social order, and, ultimately, a totalitarian state.»

Side 24: «That is why political correctness is nothing less than a death blow aimed at the heart of our countries».

Side 28: «While the radical feminist movement is embraced by present day Political Correctness ideology, derived from cultural Marxism, feminism as such does have earlier roots».

Side 31: «Who will rise to challenge Political Correctness? The fate of European civilisation depends on European men steadfastly resisting Politically Correct feminism».

Side 120: «But unfortunately because of political correctness and because of media and general government unwillingness to face the sources of Islamic terrorism these things remain largely unknown».

Side 252: «The West, in giving in to political correctness and in being corrupted by Saudi and other Arab money, is ceasing to honour the original intent of the university».

Side 298: «According to them, we in the West are at least as brainwashed by multiculturalism and Political Correctness [41] as they ever were with communism».

Side 338: «What this case and similar cases show is that the ECtHR have become an institution designed to protect and serve the foundations of European political correctness/cultural Marxism/multiculturalism».

Side 351: «Feminists, often with a Marxist world view, have been a crucial component in establishing the suffocating public censorship of Political Correctness in Western nations».

Side 379: «During a conversation I had with a Swedish friend and a lady who grew up in the Communist dictatorship of Romania, we concluded that Westerners are at least as brainwashed by Political Correctness and multiculturalism as they ever were with Communism».

Side 501: «The OSCE is, to put it bluntly, political correctness personified».

Side 602: «It therefore comes as no big surprise that Spanish Socialist Deputy Prime Minister Maria Teresa Fernandez de la Vega[5], who is also commonly known as Spain’s high-priestess of political correctness, recently lashed out [6] at the no-nonsense immigration policies of the new Italian government». Side 736: «The various groups people join (or do not join) on Facebook is a good indicator on how bound individuals feel by the shackles of political correctness».

Side 826: «What we do today and what we will continue to do for the coming decades is all about setting our people free. We must free all Europeans from cultural Marxism and the shackles of political correctness even though we might not live to see it».

 

Breivik vil få de modige, selvstendig tenkende menn, gjerne patriotiske nasjonalister i tale.

Han sier seg mot migrasjon, innvandring, feminisme, konsentrasjonsleire som Gulag, men også tankekontroll! Det er påtagelig at han snakker om Gulag og tankekontroll, men også om kommunisme, noe som ikke har vært på dagsorden på lang tid. Han ønsker å befri sitt folk (our people) fra den kulturelle marxisme og den ‘politiske riktige oppførsel’s fotlenker. Jeg har aldri før møtt noen som har omtalt den norske folk på denne måte, «our people», vårt folk. Ingen nordmann ville finne på å smøre inn et uttrykk så emosjonellt, heller ikke en Breivik. Breiviks notat til menneskeheten, forøvrig etter min oppfatning i en elendig språkdrakt, mangler en utdypende definisjon av begrepet ‘political correctness’, noe som i ethvert filosofisk skriftstykke ville vært en selvfølge. Det har sikkert sin grunn.

For meg betyr det at den som ønsker å bruke dette begrep i fremtiden selv ønsker å definere inneholdet, alt etter behov. Vi skjønner nok hvorfor. Allerede idag kan enkelte av oss oppleve det almenne sterke press å være ‘conform’, å være som alle de andre.

Vår kjente og elskede Jantelov er et godt utgangspunkt som en beskrivelse av dette tydelige, men nesten usynlige, umerkbare og ubestemmelige. Da er det forståelige at trådene til denne historie går lenger tilbake og nok begynte i god tid før en godt våken Axel Sandemose fanget den opp med sin bevissthet. Gerhard Wisnewski gir noen vesentlige holdepunkter til Breiviks tekst og mening. Utdrag i egne oversettelser fra Gerhard Wisnewski, Årbok 2012, om attentatet ved Regjeringskvartalet og på Utøya under overskriften:

Angrep på den konservative revolusjon

 

Faksimilie fra Gerhard Wisnewski, Årbok 2012, Knaur Verlag, side 224/225.

 

Gerhard Wisnewski var medforfatter bak boken som ble banebrytende for oppfattelsen av en tilsynelatende uforståelig terrorvirksomhet i Europa, «Das RAF-Phantom». Boken har betydd mye for mange. Gerhard Wisnewski har også formulert flere viktige synspunkter i en artikkel om Utøyahendelsene i sin Årbok 2012, Das andere Jahrbuch, Knaur Verlag, som han har gitt overskriften ‘Angrep på den konservative revolusjon’. Wisnewski har pekt på den fremtidige, men skjulte oppgave Breiviks manifest skal ha. Nemlig å være et svijern til brennmerking. Det er tankegods som skal brennmerkes. Dette gjør bakmennene gjennom propaganda (sitat, side 231): «det er symbolistisk propaganda når en blond og blåøyd ung mann blir brukt i sammenheng med bestemte tema. Ett tema som Breivik konsentrerer seg om i sitt manifest er den ‘riktige politiske oppførsel’ (political correctness), altså det allestedsnærværende meningsdiktatur som stødig, men flødig har strømmet utover gud og hvermann fra vårt moderne samfunns maktelite og media».

Under overskriften ‘Der Kampf für «Multikulti» und politische Korrektheit»’ skriver Wisnewski (sitat): «Ved å fremstille en mening som meningen til en grusom attentatsmann, blir meningen aktivt bekjempet. For hvem ville vel i fremtiden si noe negativt om det politiske korrekte? Ja, med den angivelige enslige attentatsmann Breivik ble det så og si skapt en ‘ny Hitler’, som gjennom sine grusomme handlinger førte sin egen kamp ad absurdum: mot den politiske korrekthet, innvandring, familie- og kulturoppløsning, osv. Den fremste representant for disse meninger er nå en massemorder. I virkeligheten, skriver Wisnewski, dreier det seg ved disse attentatene om en kamp for den politiske korrekthet. Det samme gjelder for Breiviks angivelige kamp mot multikulturalisme. I virkeligheten støtter attentatene multikulturalismen: Mens en blond, blåøyd mann opptro som gjerningsmann, ble mange «farvede» offer presentert i media, åpenbart mennesker med migrasjonsbakgrunn. Da enhver skulle begripe hva slags monster de blonde, blåøyde hvite er, var de tallrike portrettfoto av den blonde Breivik på Facebook den en viktig del av propagandaen.

 

Wisnewski skriver videre at (s. 232) : «Den angivelige gjerningsmann er derfor bare en propagandafigur, som etter den herskende politiske korrekthets mening representerer «giftig» tankegods (nemlig høyreradikale, høyreekstreme eller konservative synspunkter) som gjennom disse fryktelig gjerninger blir stigmatisert. Gjerningsmannen hjelper den politiske korrekthet til sin største seier ved å lime kritikken mot dette til en massemorders stigma. Innenfor de hemmelige statstjenester kaller man dette å «demagnetize». En bestemt mening eller ideologi blir frarøvet sin tiltrekningskraft, i det man gjennom visse operasjoner gjør dem helt «uspiselige». Det er utenkelig at han eller de strategisk begavede gjerningsfolk ikke har skjønt dette».

 

Faksimilie fra Gerhard Wisnewski, Årbok 2012, Knaur Verlag, side 232 og 233.

 

En katalog av forbudte meninger, skriver Wisnewski. På 1500 sider får man plass til ganske mye, «eine ganze Menge Standpunkte». Faktisk så mange at de konservative, men også folk som beveger seg på den politiske høyresiden, for all fremtid faktisk bør holde munnen igjen hvis de skal unngå å bli kastet i samme bås som massemorderen. For her er det en samling av fremtidens forbudte meninger, stigmatisert gjennom attentatet. Medier, politikere og sikkerhetstjenester vil komme til å betjene seg av denne katalogen i fremtiden, så å si slå opp i denne for å se om visse tanker eller meninger ikke allerede er nevnt her. Og akkurat derfor er denne konvolutt så uhyggelig lang, men også (over større avsnitt) klart og tydelig formulert og også omhyggelig redigert. Slik har de fått med flest mulige ubekveme meningsytringer, de er tydelig gjenkjennelige og identifiserbare.

 

«Stigma er gresk og betyr Kristi sårmerke. Stigmatisering brukes i vår tid oftest som en beskrivelse av å brennmerke gi mindreverdighetsstempel og/eller utstøte et menneske eller grupper av mennesker. Min barnelære om kommunistene: «Jævla kommunister», var utpreget stigmatiserende i sitt budskap, hvis det i det hele tatt kan karakteriseres som en lære. Noen vil nok mene at det heller dreier seg om monoman indoktrinering».

Fra boken Overvåket, av Finn Sjue og Ronald Bye, Gyldendal 2008, side 24.

 

Dette betyr, mens attentatene ble fremstilt som en konservativ eller høyreradikal «revolusjon» er det i virkeligheten en handling som skal undertrykke høyreradikale og konservative tanker, altså en slags kontrarevolusjon. Attentatet var en aksjon mot den «konservative revolusjon», som i Tyskland bl.a. representeres av Thilo Sarrazin, Eva Herrman, Kirsten Heisig og andre. I Norge er det kanskje andre representanter, men det spiller i grunnen ingen rolle, da attentatet blir gjort globalt kjent som en mediahendelse. Kritikk av den politiske korrekthet, multikulturalisme og andre moderne spirituell retninger (originaltekst: modernen Erscheinungen) skal gjennom dette undertrykkes. Gjennom dette kommer det tilsyne hvorfra disse attentat stammer, nemlig «ovenifra». Og se da, knapt hadde den norske attentatsmann ladet sitt propagandistiske våpen, ble det allerede skutt med. Det tidligere styremedlem i den tyske Bundesbank og senere forfatter Thilo Sarrazin ble av tyske medier i rekke og rad satt i samme bås som Breivik.

Egen innskutt kommentar: Norge er blant de land i Europa med lavest folketall. Tyskland har omkring 82 millioner mennesker. I Norge har det mindre betydning enn i Tyskland når folk står frem og begrunner alternative løsninger på samfunnsmessige utfordringer. Det er klart at de miljøer som har styrt utviklingen i Europa helt siden krigen ikke ønsker å sitte rolig å se på at noen forsyner seg av deres kakefat. Vi her oppe i Norge glemmer ofte at det som har liten målestokk her, får en helt annen størrelse, helt andre ringvirkninger i et land som Tyskland.

Gerhard Wisnewski peker på folk som står frem med andre slags tanker enn «mainstream», allerede kort tid etter 22. juli ble beskutt med det propagandistiske våpen skapt gjennom pappkamerat Breivik (Årbok 2012, side 234): Allerede kort tid etter aksjonen ble mange betydelige samfunnsaktører lammet med den gift som figuren Breivik skapte.

Den som f.eks. representerte høyrepopulistiske posisjoner ble gjort likeså kriminell for sine tanker som om vedkommende hadde skutt og drept med dem som våpen. Og akkurat som besittelse av våpen er forbudt, ropes det opp om at visse verbale og intellektuelle tankerretninger også må bli forbudt.

For det var blitt komplisert også i det politiske landskap i Europa. Det danske folkeparti, svenskedemokratene, sannfinnene, Wilders parti i Nederland, Tea Party i USA, FPÖ i Østerrike, Det sveitsiske folkeparti, en politisk bevegelse som bare blir større og større. Akkurat mot denne politiske bevegelse og dens mange sympatisører var attentatene i Regjeringskvartalet og på Utøya ment.

Dette var de synspunkter den norske masssedrapsmann hadde gjort til sine egne i sitt manifest. Med sine klebrige ideologiske tentakler hadde han lett frem alt som smakte av å være det minste «høyrevridd». Europas ledende høyrepopulistiske grupper skulle snart få merke tilbakeslag. Lega Nord, Front National, FPÖ eller PVV i Nederland var under press for å måtte distansere seg: «det fyller meg med avsky at gjerningsmannen i sitt manifest henviser til PVV (partiet for frihet) og meg», følte Gert Wilders seg nødt til å måtte offentliggjøre.

Og straks skulle regningen bli betalt: «Massemord belaster Det norske fremskrittsparti», meldte det sveitsiske fjernsynpå direkten etter kommunevalget den 11. september 2011. «Ved kommunevalget halvannen måned etter massemordene i Norge er det høyrepopulistiske parti den klare taper. Det sterkeste parti ble derimot sosialdemokratene (altså det angivelige mål for Breiviks attentat). Fryktelige tap, skrev avisen Sueddeutsche.de om de norske høyrepopulister (FrP) og tallfestet deres stemmeandel med 11,4% i 2011 mot 18,5 i 2007. Valgvinner var Jens Stoltenbergs sosialdemokratiske Arbeiderparti.

Så fanget den samme bølgen den politiske høyreside i Danmark som tidligere hadde skapt ergrelse med sine migrantfiendtlige grensekontroller. Her vant den herskende kjønns- og multikulti-ideologi ved parlamentsvalget den 15. september 2011 til og dobbelt: «Høyrepopulistene taper etter 10 års innflytelse», skrev avisen Hamburger Abendblatt 15. 9. 2011. Dessuten står nå for første gang en kvinne som frontfigur for regjeringen i København. Hun har ikke bare avløst den 10-årige midten-høyre koalisjonensregjeringen, men også avsluttet nøkkelrollen til høyrepopulisten Pia Kjærsgaard. Slik ble da også de nylig innførte grensekontroller ved den danske grense avsluttet.

 

Pia Kjærsgaard. (Foto: Rokoko.dk)

 

Eksakt det samme mønster har vi opplevd, skriver Wisnewski videre, fra 70- til 90-tallet hos RAF i Tyskland. Knapt hadde noen uttalt ubekveme meninger før mørkemennene fra RAF satte seg i spissen av bevegelsen og begynte å skyte i deres navn. Slik klarte de å kompromittere meningene og (den politiske, forf. anm) bevegelsen. Dette kalles å slå ned opprør (Aufstandsbekämpfung). Hvor en mulig farlig protestbevegelse dukket opp, kom straks RAF (Rote Fraktion Armee) på banen, enten med ordets makt eller med våpen eller med begge deler. De overtok så og si både målsettinger og meninger til disse ubekvemme protestgrupper gjennom bekjennerbrev. Straks ble de idealistiske omgivelsene til disse grupper erklært for terroristisk og dermed kriminalisert og ødelagt. Vi er uten tvil i globaliseringens tidsalder, Transferunion (utveksling), hvor store befolkningsgrupper mister alt de eier gjennom redningspakker, enhetsoppdragelse og -utdannelse, ensrettingen, opprettelsen av EU-Sovjet, vi står foran en ny oppstand, men denne gang fra høyresiden: Konservative som Thilo Sarrazin, Eva Herrman og Kirsten Heisig beklaget seg over veksten av de nykommunistister, politikere og jurister som Peter Gauweiler, Karls Albrecht Schachtschneider og andre klaget til den nasjonale domstol (Bundesverfassungsgericht) over EU-redningspakker, Lisboa-avtalen, Transferunionen og bruk av jagerflyet Tornado i Afghanistan. Og straks limte en falsk profet mange slike synspunkter inn i en brosjyre og skulle gjøre dette makkverket kjent gjennom mordgjerninger.

 

Faksimilie fra Gerhard Wisnewski, Årbok 2012, Knaur Verlag, side 236 og 237.

 

Gerhard Wisnewski avslutter kapitlet ved å spørre hvem som skummer fløten etter bomben i Oslos regjeringskvartal og drapene på Utøya? Ifølge ham gjaldt attentatene å styrke den typiske venstreideologi, som feminismen, multikulturalismen, migrasjon, innvandring, den såkalte toleranse og en-verden-ideologien. Den som ikke straks bekjenner seg til disse tanker, blir stemplet og brennmerket som høyrevridd eller høyre-ekstrem. Den venstreidelogiske holdning er idag den herskende og førende ideologi innen EU.

 

«Its goal is to prevent not only expression of thoughts that contradict what “must be true,” but thinking such thoughts.»

Målet er å forhindre ikke bare å uttrykke tanker som motsier det som ‘må være sant’,  men faktisk å tenke slike tanker.

(Breiviks Manifest, Introduction – What Is Political Correctness:).

Statskupp

 

Breivik sier «vi må vente på et vindu for statskupp».

Han tror han vil bli sittende i fengsel frem til statskuppet (s. 184).

«Han vet at han vil bli løslatt» (s. 165).

Breivik til ungdommen på øya: «jeg er fra politiet, det har vært statskupp».

Sitat fra Dagbladet: «Han sier også at – det er et statskupp og målet er å ramme Arbeiderpartiet som islamifiserer Norge, i følge rapportene».

 

Idéen om statskupp kom fra Eskil Pedersen på Utøya. Jeg undret lenge på hva det var han egentlig mente. For mitt vedkommende var denne tanke uvirkelig, fantasipreget og langt borte. Etter noen måneders betenkningstid, kom den adskillig nærmere. Et statskupp er noe som må planlegges og forberedes god tid i forveien. De militære styrker er helt sentrale. Hvis de har gjort seg klare, så og si sitter på gjerdet og venter, så behøver det ikke å være langt frem. Hvis ikke, består forberedelsene i å gjøre mannskap og materiell klart. Det tar tid. Imens har paramilitære og andre bevæpnede grupper ofte oppdraget å stikke hodet opp for å spre angst, skrekk og gru. Det kan hende de også er i forberedelse. Et statskupp har stort sett bare en ting som mål og det er makt. Ved de siste statskupp i Europa, Spania (1936), i Hellas (1967) og Tyrkia (1971) så ble den truende del av sivilbefolkningen, dengang de venstreorienterte, internert eller fengslet, torturert og drept.

Eskil Pedersen til Aftenposten: «Jeg tenkte at hele landet var under angrep. Jeg tenkte at det var en maktovertakelse hvor politiet var involvert. Jeg tenkte at ingen steder er trygge, hvis vi la til noe sted på land ville vi bli skutt, sier Pedersen i intervjuet med TV 2.»

Intervju TV2:

http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/politikk/eksklusivt-intervju-auflederen-trodde-det-var-et-statskupp-3551738.html

AUF-leder fryktet statskupp:

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4192244.ece#.T2q7NMVgJ0o

 

Flere av ungdommene på Utøya trodde det var satt i gang et statskupp, da de hørte om bombeeksplosjonen i Regjeringskvartalet. Hvorfor akkurat det? Hvorfor trodde våre politiske ungdommmer på Utøya, at det som kunne ha vært en tragisk ulykke, for vi vi har jo ifølge Ap en velfungerende, trygg og sikker velferdsstat, at et statskupp er på gang? Kan det hende at Ap sin ledelse i sine foredrag på sommerøya likevel hadde røpet denne grusomme og forferdelige mulighet og skolert sine noviser? Flere av ungdommene var etter eksplosjonen urolige og redde. Men de fikk ikke lov å dra fra Utøya, da det var tryggest der, fortalte en av deltagerne til NRK. Dette ble sagt på et fellesmøte som var ferdig ca kl.1715. Visste vedkommende leder allerede på dette tidspunkt hva slags bombe det var, nøyktig hvor den hadde eksplodert og hvorfor; at det ikke hadde vært en ulykke, men et attentat? Visste vedkommende også hva som skulle komme til å skje på Utøya?

Var det kanskje AUF-lederen Eskil Pedersen selv som forkynte tryggheten for ungdommene, før han sammen med sine utvalgte flyktet hals over hode? Det er jo spesielt å si at det var tryggest der, da ingen egentlig var truet. Eksplosjonen i Oslo kunne jo ha vært så mangt…og den var langt borte…

Politi og militære øver sammen: http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7866587

 

Breivik forteller: «De sakkyndige spør hva observanden legger i begrepet kapitulasjon. Observanden forklarer: Vi krever at Stortinget oppløses umiddelbart, sier han, og de vesteuropeiske kongefamiliene vil måtte kapitulere. Vi får tilgang til NRK, lager ny hær som innkalles og vi oppretter en vokterråd» (s.161).

 

Vi vet at Milorgmannen, forsvars- og justisminister Jens Christian Hauge holdt i trådene i utviklingen av Norges rettsvesen gjennom mange år og sørget for at riksadvokatembedet var besatt av egne folk. Vårt lands rettsvesen er idag så dypt preget av disse mennesker at vi tror det skal være slik. Helt fra 1947 og Knut Hamsuns diagnose om varig svekkede sjelsevner. Mange mener at rettsvesenet i Ukraina er korrupt, men det finnes flere tegn på at også vårt rettsvesen ikke er helt renhåret (f.eks rettssaken om Statoil-pensjonistene, red. anm) . At opptakelseskommisjonen for Arne Treholt rett og slett avviste spørsmålet fra alle avisredaksjoner i Oslo om å frigi bevismaterialet, er i mine øyne et tegn på at sentrale personer i justisdepartementet føler seg trygge og sterke nok til å gjøre som de vil. Riksadvokaten representerer disse mennesker.

Jeg tror ikke en guttunge som Breivik kunne komme på dette med statskupp på egen hånd. Hvorfor skulle han det? Og stå frem i offentligheten med det? Det har jo ingenting, ikke det minste grann, med hans dekkoperasjon å gjøre; kampen mot islamisering, kulturmarxisme og multikulturalisme. Flere ting bekrefter dette. Hvis man tenker igjennom hans utsagn finnes det helt klare motsetninger mellom det han postulerer og det han kommenterer. At den «bevæpnede kamp vurderes som det eneste rette» (s. 162), er et utsagn som karakteriserer nettopp marxistene. De bruker også sin omsorg for «folket» (s. 142) som motiv.

Av dette kan vi slutte at Breiviks anti-kulturmarxisme, men heller ikke anti-islamisme, stikker dypere enn som så. Både hans manifest og hans egne forklaringer er enkle dekkhistorier. Hadde det vært fra hans eget bryst, hadde det hatt en fast grunn. Det har det ikke. Derfor er dette ingen idé fra Breivik, men noe han gjenforteller. Han var en utsendt medarbeider, kjøpt og betalt, innleid og uten idealisme, en som skulle forberede for en kommende tid for den norske kontrollstat med portforbud, bevæpnede militær i gatene, vilkårlige fengslinger, dommer og henrettelser. For først i en slik setting får begrepene han strør om seg med, mening. Da skjønner man ord som «militær orden», «militær domstol», «øverste militær myndighet», «maktovertagelse, i samråd med politiet». For da er det snakk om statskupp.

 

Som Breivik selv uttrykker: «Kravene for dette var at PST-sjefen Janne Kristiansen skulle presentere et tilbud for justiskomitéen om å innføre dødsstraff i Norge ved hengning, og at waterboarding innføres som tortur …» (s. 19).

 

Det har vært mange statskupp opp igjennom tidene. De fleste vil ha makt, noen vil ha penger. Det er dessverre et faktum vi bør ta alvorlig: Central Intelligence Agency har vært involvert i alle statskupp i Europa i det 20. århundre. Det er også et faktum at CIA har hatt mer enn én finger med i både planlegging og utføring. Skulle de være interessert i statskupp i Norge? Ja, så absolutt. Forfølger vi spørsmålet blir det synlig at alle land med egne oljebrønner er interessante for USA. Libya, Irak og nå Iran er de seneste eksempler på det. USA banket ikke akkurat forsiktig på døren og spurte om de ville åpne. Nei, de overkjørte land og folk på den mest tenkelige brutale måte.

Krigen i Irak har hittil kostet ca 1,5 mio mennesker livet, Libya 150 000. For oljens skyld. Men det kostet også egne ressurser. Det er dyrt å drepe. Derfor er ingenting bedre enn en fordekt besettelse av et land, gjennom statskupp, gjennomført av agenter, infiltratører og kollaboratører, ‘insidere’ med norsk fjes, norsk familie og norsk pass.

CIA blir som vanlig, som seg hør og bør, stående på trygg avstand, men med all styring sine hender. Akkurat som i Hellas (1967, 1974) og i Tyrkia (1960, 1971, 1980 og 1997). Men etter Serbiakrigen (1992-95, over 100 000 døde), hvor de også hadde en betydelig medvirkning, også fra det godt skjulte, har de begynt å opptre synligere og frekkere med sine egentlige hensikter; så kanskje står nå en annen taktikk for døren. Hvordan kan et slikt scenario i lille Norge se ut?

Et statskupp i Norge betyr væpnet overfall på folk, politikere og institusjoner utført av våre egne militære, men kanskje med støtte av NATOs soldater. Det som skjer er okkupasjon av den statlige rikskringkasting, riksmediene, kraftstasjoner, havner, oljeanlegg og oljeplattformer, internering av regjering, av rikspolitikerne, besettelse av Stortinget og Slottet. Alle som ikke er kongruente med kuppmakerne blir internert, fengslet, dømt og kanskje sogar henrettet. Dødsstraff ved hengning, som Breivik foreslår, også ett av hans underlige forslag, gudene vet hvor han har det fra(!). Men vi har ikke glemt at Saddam Hussein, Iraks president, ble hengt; dømt til døden i 2006 av en militær domstol og hengt umiddelbart.

 

Har Breivik rett (?): «Han tror et nettverk fra forsvaret eller politi vil gripe makten» (s. 154).

 

Et væpnet overfall på nasjonen betyr fengsling av landets skolelærere, universitetslærere, studenter, journalister, kunstnere, musikere og skuespillere. For de er intellektuelle og blant de første som forstår hva som egentlig skjer. De kan også yte intelligent motstand. Samtidig skjer internering av Kongen og kongefamilien, fengsling av politikere og medlemmer av avvikende politiske partier. Landets bønder, fiskere og jegere som ikke underskriver lydighetskontrakt på ære og samvittighet, blir internert, for de kan tenke selvstendig.

Det blir innført portforbud.

 

Hvis en slik plan foreligger, måtte utvalgte høyere offiserer, spesialtrente soldater, hemmelig politi, militærets hemmelieg tjeneste, men også en hel del sentrale politikere allerede være involvert. For det krever flere års planlegging. Men det betyr også at våre uføretrygdede, arbeidsløse og syke, men også en god del pensjonister mister sine pensjoner. Fra første dag. Statens og kommunenes velferdstilbud, en selvfølgelighet i vår demokratiske velferdsstat, blir naturligvis borte. Fengslene kommer til å bli så sprengfulle at våre flotte idrettsarenaer og fotballbaner blir tatt i bruk.

Natt til 21. april 1967 gikk en planmessig overtagelse av de militære i Hellas av stabelen under mottoet etter sin plan kalt Prometheus: «Slå ned enhver motstand øyeblikkelig, uten å nøle!»

Daniele Ganser skriver i sin bok NATOs hemmelige hær, på side 342: «Athen sov. Også den 78-årige Georgios Papandreou (f. 1888, tidl. statsminister, forf.anm) sov denne natten i sitt beskjedne, hvitmalte hus i Kastri, litt utenfor hovedstaden. Metoden var, som ved alle statskupp, forskrekkende enkel. Bevæpnede menn banket på døren. Papandreou ble arrestert og kjørt vekk inn i det ene av de to militære kjøretøyer som sto foran huset. Samtidig brøt åtte menn seg inn i huset til Andreas Papandreou (iflg amerikanerne den farlige venstre-ekstreme sønn, f. 1919, forf.anm.), syv med påsatte bajonetter på geværene, én med et maskingevær. Så fulgte en slåsskamp og Andreas flyktet opp på taket, men en soldat fant hans 14-årige sønn, holdt pistolen mot hodet til guttungen og tvang den yngre Papandreou til å gi seg. De neste fem timene ble mer enn 10 000 mennesker arrestert av militære grupper og bragt til interneringsleire, slik det detaljert var beskrevet i planen».

 

Breiviks ord: «Han forklarer [at] han har utført en operasjon. Han bruker militære begreper om det han har gjort og forteller at han er en del av et nettverk med de samme holdningrer som han selv har» (s. 70).

 

Forskeren Johan Galtung anbefalte oss å rette oppmerksomhet mot de sionistiske protokoller. Også der er statskuppet et sentralt tema, passende akkurat til Breiviks uttalelser, men også inn i NATOs planer, da det faktisk er det de øver på. Spørsmålet er om de vil spille «sjakk» for spillets intelligente utfordrings skyld, eller for å vinne? Hvis vi tar lærdom av det som skjedde i Libya i 2011, vet vi at sivile ofre og blodutgytelse ikke hadde den minste betydning. Amerikanerne og NATO brukte massiv markesføring av løgn som skulle forvirrende europeerne.

I Sions vises protokoll nummer 15 står følgende tekst som innledning: «Når vi omsider har tvunget til oss makten gjennom statskupp i alle land på samme tidspunkt, og umiddelbart etter at de respektive regjeringer er blitt erkjent som udyktige til å styre folkene, (det kan ennå ta lang tid før dette inntreffer, muligens et helt århundre), vil vi med alle midler søke å forebygge sammensvergelser mot oss. Derfor vil vi, uten nåde, dømme til døden hver og en som måtte møte oss med våpen i hånd når maktovertakelsens tid er inne.

Sions vises protokoll, nummer 15: http://www.vigrid.net/zionsvises15.htm

  1. When we at last definitely come into our kingdom by the aid of COUPS D’ETAT prepared everywhere for one and the same day, after definitely acknowledged (and not a little time will pass before that comes about, perhaps even a whole century) we shall make it our task to see that against us su ch things as plots shall no longer exist.

Protocol of Zion number 15: http://www.biblebelievers.org.au/przion5.htm#protocol No. 15

Bakgrunn om Sions vise protokoller: http://no.wikipedia.org/wiki/Sions_vises_protokoller

Forberedelsene

Det norske hjemmevernets terrorberedskap, 120 veltrente, sterke menn, også kalt HV-016, utgjorde kanskje en trussel. Kanskje var de for selvstendige. Kanskje elsket de for mye «de høye blanke støvler» (Sjue/Bye, Norges hemmelige hær, side 178). Kanskje var de for norske i sin tenkning og væremåte. For forsvarssjefen la ned hjemmevernets terrorkommando i 2010, 120 våpenkyndige, våkne, topptrente menn. Kanskje nettopp derfor…

Kanskje ville de stå i veien for en lytefri og velsmurt overtagelse av sentrale statlige maktposisjoner? Kanskje sto de med (begge) føttene i norske demokrati-tradisjoner og norsk grunnlov? Kanskje følte heimevernmannskapet seg sterke, mektige og sikre? Personlig trodde jeg aldri på statskupp. Jeg har til tider hatt tillit til velferdsstaten og Arbeiderpartiet, selv om mitt parti er Kristelig Folkeparti. For man må være temmelig forskrudd, paranoid og konspirativ for å tenke statskupp i det vesle fjell-landet Norge.

Men ved å følge logikken landet jeg ubønnhørlig, gang etter gang, ved disse uventede slutninger. Jeg ble forbauset da jeg oppdaget at landets forsvarssjef, Harald Sunde, har vært i sin jobb siden 2009. Kjell Grandhagen, sjef for militærets etterretningstjeneste, kom inn i 2009. Begge sympatiske, med vennlige, imøtekommende ansikter. Janne Kristiansen ble også ansatt i 2009, selv om hun måtte gå i 2012. Posisjonen er sidestilt med landets øverste politisjef Øystein Mæland, som ble ansatt i 2011. Dette er alle vesentlige posisjoner for et statskupp. Kanskje ble de nettopp satt inn i sine posisjoner med dette i tankene?

 

Følgende lenker viser dramatikken:

VG: «I tillegg skal Breivik ha forklart at terrorangrepene var et statskupp og at målet var å ramme Arbeiderpartiet … «

VG: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/oslobomben/artikkel.php?artid=10090394

Forsvarssjefen vil krympe heimevernet:

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10031122

Stortingets vedtak om HV-beredskap ble ikke fulgt:

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/–Stortingets-vedtak-om-HV-beredskap-ble-ikke-fulgt-6720491.html

Høyresiden krever HV016 tilbake:

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Hyresiden-krever-HV-016-tilbake-6664953.html

Forlater heimevernet i protest: http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7456267

 

NATO er en mektig organisasjon. Daniele Ganser’s bok har også klart vist at det er «The Agency» – CIA – som styrer NATO. Kanskje Norge for lengst formelt er blitt en av USAs satelittstater? I en slik sammenheng er det kanskje sogar bare det siste skritt som nå skal taes, av en mangeårig plan: beslagleggelsen av Norge og landets oljekilder. Jeg beklager å uttrykket dette så radikalt, men da jeg oppdaget hva forsvaret. no skrev om sin vinterøvelse i Nord-Norge, Cold Response, at de hadde statskupp i sine øvelsesplaner, så trodde jeg noe alvorlig sto for døren. På forsvarets hjemmeside sto det å lese følgende i begynnelsen av mars 2012:

 

«…og styrkene må bruke diplomatiske og militære maktmidler for å skape stabilitet. Deltakerne vil øve på å sette inn og bruke militære reaksjonsstyrker i et kriseområde, der de må håndterealt fra høyintensiv krigføring til terrortrusler og masse-demonstrasjoner. Soldatene må finne en balanse mellom bruk av diplomatiske og militære maktmidler…»

 

Fra Det norske forsvar, om NATO-øvelsen Cold Response i Nord-Norge i mars 2012:

http://forsvaret.no/aktuelt/ovelser/coldresp12/Sider/om.aspx

Ordene «kriseområde, terrortrusler, masse-demonstrasjoner, diplomatiske og militære maktmidler», beskriver en samfunnssituasjon hvor det, etter CIAs oppfatning, er nødvendig å gjennomføre et statskupp. Det var akkurat det samme i Hellas og i Tyrkia. CIA har vært med på slikt mange ganger. Er det tilfeldig at ikke bare NATO, men også Breivik snakker om statskupp? Er det også tilfeldig at HV016, hjemmevernets terrorberedskapstropp, på 120 mann ble nedlagt i 2010?

For dette er infiltrasjonens vesen, å bruke intelligens, svindel, svik og bedrag, for å intrigere og manipulere. Amerikanernes militære håndbok for terror- og agentvirksomhet er et dokument som reklamerer for voldsbruk. Boken er 140 sider fylt av metodisk destruktivitet. I visse ‘kritiske’ samfunnssituasjoner anbefaler de systematisk bruk av ekstrem vold. Det beskriver også hvordan slike kritiske situasjoner kan skapes. Og dette blir brukt. Over hele Europa. Da blir Breivik’er ansatt som ordinære politiske leiemordere for å trå løs det første raset på et rasutsatt sted.

Dette er bakgrunnen for å forstå den ekstreme bruk av vold, implisitt mord og drap i alle europeiske land hvor det var politiske bevegelser som amerikanerne ikke så seg tjent med, helt frem til idag. Amerikanerne har også sovende celler, enkeltmennesker på sin lønningsliste rundt omkring i alle europeiske land. Det er notoriske voldsmenn og forbrytere som skal sørge for ran, overfall og drap når det måtte trenges. Amerikanerne har også dype kontakter inn i jihad- og mujahedin-grupper, men også i Pakistans «selvmordsbombermiljø», og bruker også dette i sine aksjoner.

 

«Den hemmelige terrorhåndbok, Field Manual 30-31 beskriver følgende om infiltrasjonens betydning og mening:

«Agentene må så, fra innsiden av opprørsgruppen, få til en eskalering i bruk av vold (egen uthevelse), slik at regulære innsatskrefter og kontergerilja kan settes inn. I tilfelle hvor det er umulig å la agenter infiltere ledelsen av en opprørsgruppe, kan det være meningsfylt å instrumentalisere venstreekstreme organisasjoner for å nå de beskrevne mål». (20)

«Og i tilfelle det spontant skulle oppstå en liten terroristisk gruppe, er det for statens spesialavdeling den letteste oppgave i verden å innfiltrere denne, å nærme seg ledelsen av denne, da de har tilgang til de nødvendige midler og bevegelsesfrihet nok til å kunne overta lederposisjonene, det være seg gjennom bestemte arrestasjoner i rette øyeblikk eller kanskje et mord av den opprinnelige leder som i normalfall kunne skje gjennom et sammenstøt med bevæpnet politi. Fra og med dette øyeblikk disponerer den statlige hemmelige tjeneste (i vårt fall PST) helt etter eget forgodtbefinnende over en fullt ut aktiv terrorgruppe med militante terrorister, som alle lengter etter å bli ledet». (21)

«Det tragiske var at de hemmelige agenter arbeidet sammen med høyreekstreme terrorister, en kombinasjon som i de forskjellige land, i hvert fall i Belgia, Italia, Frankrike, Portugal, Spania, Grekenland og i Tyrkia førte til bruk av terror, tortur, statskupp og andre voldelige aksjoner. De aller fleste av disse statlig støttede operasjoner, det viser alle forsøk på å tildekke det hendte, ble initiert, oppmunstret og beskyttet av noen høyt posisjonerte myndighetspersoner i regjering, departement og det militære». (22)

«Det kan ikke på noen måte aksepteres at skattebetalernes penger blir brukt til å myrde dem som selv har arbeidet for å kunne betale dem, nemlig landets innbyggere, overbeviste som de var [om] at staten skulle tilby sikkerhet, skulle beskytte dem og oppklare forbrytelser». (23)

 

Å bruke løgn i et åpent samfunn krever en strategi. Den må følges opp og pleies i offentligheten, for det er møtestedet, først og fremst i rikspressen, men også gjennom filmer, fjernsyn og dokumentarer. Visse miljøer hos våre myndigheter bruker dette til stadighet. Det var særlig tydelig å iaktta fra Helsedirektoratets side i deres ivrige forsøk på å overbevise tvilerne i Norge om fordelene ved vaksinen mot svineinfluensa. Dessverre har vi også kunnet se at både Ap og Statsministerens kontor tar denne strategien i bruk. Rikspressen er et velegnet sted for slikt. Det dreier seg om «plantede informasjoner» eller på godt norsk «villedende løgnaktigheter» fra f.eks anonyme kilder i Forsvarsdepartementet, Regjeringen og andre institusjoner.

Eksperter uten navn og ansikt som uttaler seg i dagspressen er tegn på usanne opplysninger som skal påvirke borgere i en eller annen retning. Ved riktig stor svindel, må dette pleies regelmessig og med omhu. Dette er en mye brukt metode i USA. Når slike ting dukker opp, kan man være temmelig sikker på at større organisasjoner står bak, at man har med et makthungrig miljø å gjøre. Akkurat et slikt fenomen er følgende; et «plantet» budskap: – Breivik fullførte sin del av jobben. Nå er det vår tur å holde liv i løgnen, å holde grøten varm til rettsaken kommer opp.

 

Tekst: Jaså? Så du har hele Norges befolkning med deg? Hvor har du det fra?, din jævla dumming og sosialklient! For en vrangforestilling!, frekkhet og galskap! Din jævla faen! Du er dessuten splitter pine gæern, og noe så aldeles jævla sjuk!

 

Uttrykk som «frekk» og «galskap», «aldeles»‘ og «vrangforestilling» røper vedkommende skribents språklige ståsted, men også alder og kjønn. Av teksten slår jeg fast en bokmålsskrivende mann i 50 årsalderen med forankring i riksmål, dvs vedkommende bor antagelig på Oslos vestkant, selv om uttrykket «jævla sjuk» kunne ha sitt tyngdepunkt rundt Grorud, Stovner, Lørenskog og Lillestrøm. Han utfører et oppdrag. Han er antagelig ansatt av den militære etterretningstjenester. Blattmann selv besvarte aldri min henvendelse da jeg opplyste ham om dette.

Hatbrev: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostfold/1.8121546

Utøya-ofre beskyldt for landssvik:

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostfold/1.8035231

Utøya-ofre sjikaneres:

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/troms_og_finnmark/1.8040712

Blattmann får brev:

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/sorlandet/1.7965083

 

De etterlatte etter de døde på Utøya og i Regjeringskvartalet har fått en stort ansvar på sine skuldre: Nemlig å finne en form for oppgjør som går helt ned i de dypeste røtter. Her må det så og si en skikkelig rotfylling til. Men å fengsle Breivik er bare å skjære av en tupp av trollets lillefinger. Det står sterke og mektige krefter bak ham. Å nærme seg dem, betyr strategisk planlegging. Men også de er mennesker. Også de koker med vann. Vi må ikke glemme å ta dette skrevne ord på alvor, fordi det er virkelighet. Tilgi min gjentagelse fra US-håndbok i terrorisme, Field Manual 30-31 (Daniele Ganser, side 361):

 

«På omkring 150 sider beskriver håndboken i et ikke forskjønnende, men klart og tydelig språk hvordan man best kunne gjennomføre sabotasjeaksjoner, bombesprengning, drap-, tortur og valgforfalskning».

 

Vi har akseptert at en PST må landet ha. Det er våre skattepenger som sørger for at de ansatte der har brød på bordet og en seng å sove i. Hvis de på er involvert i Utøyadrapene og mordene ved og i Regjeringskvartalet, hvilket er nærliggende å tro, ligger en del av skylden på oss alle. Vi har vært for naive og for godtroende. Da har vi akseptert at våre skattepenger går til lønn og kostnader for å opprettholde miljøer som på heltid arbeider med bedrag, løgn og svik. Men kanskje har det også tradisjoner hos oss. Vi vet ennå lite om de politisk motiverte mord utført her på berget etter Milorgs mange likvideringer av motstandsfolk og andre de ikke likte.

Wikipedia om Field Manual 30-31B:

http://en.wikipedia.org/wiki/US_Army_Field_Manual_30-31B

 

Faksimilie av belgisk paralamentarisk etterforskningrapport med utsnitt av tekst fra US FM 30-31B.

 

Rapporten på fransk og flamsk:

http://www.senate.be/lexdocs/S0523/S05231297.pdf

 

Sjue/Bye, Norges Hemmelige Hær, side 134: «Det er en kjent sak verden rundt at en sterk hemmelig tjeneste i en stormakt ikke nøyer seg med å samarbeide på lik linje med den tilsvarende tjeneste i et lite land. I alle fall ikke dersom det lille landet befinner seg innenfor stormaktens interessesfære. Oversatt til norsk betyr det at særlig CIA og MI6 ikke bare har samarbeidet med norske tjenester. De har også forsøkt å skaffe seg innflytelse ved å penetrere – infiltrere – tjenestene. De har bygd opp egne nett. Og de har skaffet seg et ikke ubetydelig antall agenter og informatører i Norge».

Amerikaner forsøkte å infiltrere etterretningstjenesten i Iran, antagelig helt etter FM 30-31B:

http://www.nrk.no/nyheter/verden/1.7945949

Mange måter å si det på – US soldat ville hjelpe Al-Shabab:

http://www.nrk.no/nyheter/verden/1.7947366

Et neste Utøya?

Etter Felice Cassons oppdagelser og Daniele Gansers detaljerte etterforskning av terroren i Europa etter andre verdenskrig og frem til idag, vet vi at motivet bak terroraksjonene har vært å skape redsel, frykt og gru for høyreekstreme terrorhandlinger i store lag av befolkningen. Denne angst skulle brukes politisk til å få aksept for det nødvendig lovmessige grunnlag for kontrollstaten. I Norge holdt rikspressen seg unna disse oppdagelser. Hverken Felice Casson eller Danieles Gansers betydelige oppdagelser ble offentliggjort tilstrekkelig.

Kanskje var det fordi NATOs desinformasjons-strategi hadde fått fotfeste i Norge gjennom flere menn i sentrale posisjoner? Kanskje var det ikke uten grunn at det ble holdt lokk på disse viktige opplysninger? Kanskje var det derfor få eller ingen som visste at Breivik egenerklæringer om sine egentlig fullstendig overflødige massemyrderier var den reneste løgn. De kunne ikke vite det. Folk flest viste Breivik tillit og trodde på hans ord. At Breivik førte en privat krig, som han sa, mot islamifisering, mot multikulturalisme og Ap, underbygget med en formulert ideologi i sitt manifest, skrevet på engelsk. At dette var den egentlige grunn til hans drapstokt, hans egentlige motiv for å begå myrderiene. Men etter drapene skjedde noe uventet: De forskrekkede nordmenn tok på seg yttertøyet og gikk ut.

Etter de grusomme og blodige handlinger gikk de mann av huse i store fakkeltog med roser i kveldsmørket. De holdt hverandre i hendene, bleke av dette fullstendig meningsløse og viste hverandre sin medfølelse. Europa har måttet tåle flere liknende aksjoner. Meningen var alltid å skape en allmenn frykt. Frykt og angst var aksjonens mål. Men det snakket ikke Breivik om, fordi det var viktig å gi oss inntrykk av at han var alene om ugjerningene. Av disse årsaker var det bare de anonyme oppdragsgivere som visste at denne aksjonens hovedmål var å gjøre befolkningen i Norge engstelige, redde og fulle av frykt. Ingen andre enn dem visste det. Og slik skulle det også være. Fordi alene-hateren ute på personlig oppgjørstokt var selve bærebjelken i løgnstrategien. Ja, han understreket dette forhold til og med under rettsaken, da han ba familien til et ‘uskyldig sivilt offer’ om unnskyldning, da det ikke var meningen å spre frykt.

For all terror var alltid avhengig av taushet om den egentlige hensikt. Derfor fikk vi aldri vite noe særlig om det som hadde skjedd. Utover de konstruerte og vikarierende motiv til Breivik, fikk terroren aldri tilskrevet en bevisst hensikt. Den eneste som snakket om at all terrors hensikt (i Italia) var å skape frykt i befolkningen, var Vincenzo Vinciguerra i rettslige avhør. Å bruke frykt som politisk instrument står også beskrevet i terrorens førstehåndbok Field Manual 30-31.

De anonyme som står bak drapene på Utøya og i Regjeringskvartalet er ikke kjent for sin evne til fornyelse. De lærer ikke av sine feil, men ønsker å tvinge omgivelsene. Med rosentog og folkeforsamlinger båret av medfølelse ble målsettingen med den verste terroraksjonen i Norge siden 1945, ikke oppnådd. For at bakmennene skal oppnå det de ser som politisk nødvendig, er den logiske følgen av dette at en ny aksjon planlegges med det samme mønster; «gjødselbombe» og massedrap.

Det vil dreie seg om å treffe så mange uskyldige som mulig på en gang, akkurat som ved tidligere aksjoner, f.eks ved bombesprengningen i jernbanestasjonens store venterom i Bologne, Italia den 2. august 1980, hvor 85 ble drept og 200 hardt skadet. Hos oss kan målet være en travel buss-stasjon, T-banen i Oslo, Oslo Sentralstasjon i rushtiden, i passasjerhallen ved vår hovedflyplass i morgentimene, en stor olje- og boligplattform; men også en barneskole rett etter skolestart. Også neste gang vil dette skje i et samarbeid mellom norske og europeiske militære terrorplanleggere.

For nordmennene ble som folk ikke oppskremte og redde nok. Da Breivik tok alt ansvar på seg, kom hverdagen fort tilbake. Vi glemte mer eller mindre å være forskrekket, selv om han og hans ukjente medskyttere sto for drap av 77 mennesker og skadet 158. Vi mente at med ham i fengsel var alt overstått. Men det stemmer ikke. Det er ikke overstått.

Dette var bare begynnelsen. Breivik antydet følgende: «dette er bare fyrverkeri for noe som vil skje». Han mente at et langt verre scenario ble utviklet, planlagt og organisert av de samme bakmenn. For det er en fremtid som snart vil komme, sa Breivik. Kanskje er det ikke tatt helt ut av luften, da noen av disse illevarslende tegn allerede kan tolkes som synlige. Breivik snakker ennå, i april 2012, som om han representerer disse maktmennesker. Kanskje gjør han det også, for han får førstesideoppslag i vår rikskringkasting, i VG, Dagbladet og Aftenposten.

Da myndighetenes rolle i dette ennå er uavklart, selv om alle kjente tegn tyder på at utvalgte miljøer deltok i både planlegging og styring, kan nok følgende uttalelse fra politietaten karakteriseres som en fjær i hatten for dem det gjelder:

 

«Evaluering av politiinnsats skal ha et positivt, pedagogisk formål, nemlig å lære mest mulig av det som ble gjort.

Evalueringen skal konsentrere seg om forhold som kan ha betydning for fremtidig oppgaveløsning. Den skal ikke ha som formål å avdekke feil og finne syndebukker».

Politiets egen evalueringsrapport, s.20.

https://www.politi.no/vedlegg/rapport/Vedlegg_1648.pdf .

Konklusjon

Mine indisier peker på Breiviks oppdragsgivere. At han har hatt med folk å gjøre som har hatt metode i sin planlegging. De har innsikt i terror, og profesjonalitet i systematisk bruk av vold i politisk øyemed. Både metode og tenkning er kjent. Breiviks handlinger har deres metode. Hans tale røper deres tenkning. Dermed bærer hans misgjerninger også deres underskrift. For å skjule bakmennene sa Breivik seg villig til å bli synlig som enslige aktør på privat oppgjørstokt. Han skulle være en håndtlanger. Han fikk garantier. Plausible motiv ble produsert, han fikk våpenopplæring og dekkhistorie. Dette skulle være en fordekt aksjon med falske spor.

Sluttord

Begynnelsen på dette arbeidet var ønsket om å fordype meg i bakgrunnen for mordet på den greske journalist Sokratis Giolias, 37 år gammel, i Aten i juni 2010. Da ble jeg anbefalt en bok som åpnet en ny verden for meg, Das RAF Phantom, 1992, Knaur Verlag, Tyskland, skrevet av journalist og forfatter Gerhard Wisnewski, journalist Wolfgang Landgraeber og fjernsynsjournalist og fysiker Ekkehard Sieker. Dette var detaljerte, nyanserte, rystende skildringer. Boken virket meget troverdig. Da NATOs meget skjemmende opptreden i Libya med mordet på Gadaffi var en ufravikelig virkelighet jeg måtte ta stilling til, bekreftet dette også bokens påstander om en omfattende, kynisk og skruppelløs terrorvirksomhet fra det skjulte, mot mange lands sivilbefolkninger.

BBC News om Sokratis Giolias:

http://www.bbc.co.uk/news/world-europe-10684185

Hovedlinjene i NATOs terrorhandlinger fant jeg i boken skrevet av sveitseren Daniele Ganser, den tyske utgave utgitt av Orell füssli Verlag, 2010. Jeg mener begge disse bøker fortjener den største oppmerksomhet, da disse begge er en nøkkel for å kunne se hvor den sterkt fremvoksende volds- og drapsforherligelse kommer fra. Jeg har også sitater fra Norges Hemmelige Hær av Sjue/Bye, Gråsoner av Arne Treholt, og Inside The Company: CIA Diary, av Philipp Agee. Jeg sitter fortsatt med mange spørsmål. Sikkert flere spørsmål enn svar. Men mange er meget hardt rammet av Breiviks ugjerninger, så vi er mange som ønsker å komme fremover. Min agenda er kun å bidra til at den fulle sannhet kommer frem.

Oversettelsene av tyske og engelske tekster fra nevnte litteratur og artikler står for egen regning.

At VG offentliggjorde Husby/Sørheim-rapporten gav meg muligheten til å begynne å lete. Uten den hadde jeg ikke kunnet sitere Breivik, ordnet uttalelsene hans etter tema, og gjengitt dem. Alle sidetall i parantes uten angivelse er henvisninger til sidetall i Husbyrapporten i VG, lenke finnes nedenfor.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/oslobomben/psykiatrisk_vurdering/

Saken mot Breivik er, sett på den beskrevne bakgrunn, ikke avsluttet med dommen mot ham, men bare en begynnende belysning av den overraskende grove og kalde kynisme som står bak ham. For det er som den italienske terrorist Vinciguerra sa det, «ingen kommer til å bli straffet, da staten ikke kan anklage og straffe seg selv eller ta ansvaret for det som har skjedd». Hvis noen kan beslutte seg til å ta disse henvisninger til hvor sentrum for voldsutøvelsene befinner seg, på alvor, er det en betydningsfull vei å gå for vår felles fremtid og sannhetskultur, selv om motstanden vil være massiv.

Daniele Ganser i et intervju med Silvia Cattori (sitat): «In the European Parliament, in November 1990, many members exclaimed that the existence of such clandestine armies could not be tolerated and that the European people needed to know the true origin of terrorist acts and that an inquiry was needed. Therefore, the European Parliament wrote a complaint to NATO and to president George Bush Senior. But nothing was done. It is only in Italy, Belgium and Switzerland that there have been public queries. And they are the only three countries that have set some order in this subject, and that have published a report about their secret armies».

Intervju med Daniele Ganser av Silvia Cattori:

http://www.globalresearch.ca/index.php?context=va&aid=4549

PDF-dokumenter:

The CIA in Western Europe and the Abuse of Human Rights og Terrorism in Western Europe, av Daniele Ganser:

http://www.php.isn.ethz.ch/collections/colltopic.cfm?lng=en&id=15301

Bokanmeldelser av Daniele Gansers bok:

http://www.danieleganser.ch/Besprechungen-von-Buechern.html?lang=en

Rettpsykiatrisk vurdering av Husby/Sørheim: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/oslobomben/psykiatrisk_vurdering/

Litteraturhenvisninger

Bøker

Agee, Philip. Inside The Company: CIA Diary. Stonehill Publishing Company, 1975.

Bye, Ronald og Sjue, Finn. Norges hemmelige hær. Tiden forlag, 2005.

Bye, Ronald og Sjue, Finn. Overvåket. Gyldendal forlag, 2008.

Ganser, Daniele. NATO Geheimarmeen in Europa, inszenierter Terror und verdeckte Kriegsführung. Orell Füsli Verlag 2008. Egne oversettelser fra tysk til norsk.

Kovacic, Anton. Der legale Terror: Das Jahrzehnt der Scharfmacher. Lamuv Taschenbuch, 1987.

Treholt, Arne. Gråsoner. Gyldendal, 2004.

Wisnewski, Gerhard, Landgraeber, Wolfgang og Sieker, Ekkehard. Das RAF-Phantom. Knaur Verlag, 1992. Også her egne oversettelser.

Wisnewski, Gerhard. Verheimlicht, vertuscht, vergessen – 2012 Das andere Jahrbuch. Was 2011 nicht in der Zeitung stand. Knaur Verlag, 2012.

 

De som ikke er nevnt i listen ovenfor er omtalt direkte i teksten, med sidehenvisning.

Andre kilder

Lenker til avis- og tidsskriftartikler og er lagt inn i teksten som henvisning, fordypning og bekreftelse.

Rettpsykiatrisk vurdering av Husby/Sørheim, og Aspaas/Tørrissen, her: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/oslobomben/psykiatrisk_vurdering/

Noter

1 Ganser, s. 30

2 Ganser, s. 27-28

3 Ganser s. 28

4 Das RAF-Phantom, Wisnewski, Landgraeber, Sieker, Knaur Verlag, 1992, s. 334

5 Das RAF-Phantom, Wisnewski, Landgraeber, Sieker, Knaur Verlag, 1992, s. 340

6 Ganser, s. 351

7 Ganser, s. 357

8 Ganser, s. 365

9 Ganser, s. 261

10 Das RAF-Phantom, Wisnewski, Landgraeber, Sieker, Knaur Verlag, 1992, s.337

11 Arne Treholt, Gråsoner, Gylden forlag, 2004, side 38/39

12 Ganser, s. 344

13 Inside the Company: CIA Diary, 1975, Philip Agee

14 Ganser, s. 58

15 Ganser, s. 64

16 Ganser, s. 228

17 Ganser, s. 222

18 Bye/Sjue, Norges hemmelige hær, side 262

19 Bye/Sjue, Norges hemmelige hær, side 209

20 Ganser, s. 362

21 Das RAF-Phantom, Wisnewski, Landgraeber, Sieker, Knaur Verlag, 1992, s.415

22/23 Ganser, s. 369

24 Das RAF-Phantom, Wisnewski, Landgraeber, Sieker, Knaur Verlag, 1992, s.316

 

Tilegnet ‘Joseph Kony 2012’ av Jason Russell:

«We’re going to stop them. It is not only about Jacob or me, it is also about you».

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
79%
Opplysende
21%
Inne på noe
0%
Usikker
0%
Dårlig
0%
Om forfatter
Profilbildet til Sven-Inge Johansen
Sven-Inge Johansen
ble født tidlig på 50-tallet inn i en stolt, men fattig fiskerfamilie bosatt i en karg fjordarm av Norskehavet i Finnmark. Da NATOs meget beskjemmende opptreden i Libya, med det stygge mordet på Muammar Gadaffi og hans folk var en ufravikelig virkelighet, begynte et arbeide med å finne kunnskap og sammenhenger. Da de fryktelige hendelsene den 22. juli 2011 fant sted, fortsatte letingen. Forfatters agenda er å bidra til at sannheten kommer frem.

260 kommentarer Bli med i diskusjonen

Bli med i diskusjonen

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *