Du leser nå
2012 – Overgangen til en lysere tid

20 minutter lesetid

2012bal


2012 – Overgangen til en lysere tid

Her og nå beveger vi oss gjennom en levende, nyskapende og grenseløs tid for hele menneskeheten.

Kan det virkelig tenkes at et fortidsfolk fra Mellom-Amerika har plantet en bevissthetsendrende kalender i hjertet av deres kultur? Denne artikkelen, skrevet som et steg på veien mot å forene to ulike kulturer i sør og nord, vil forsøke å gi deg svaret på hvilken rolle Mayaenes profetiske kalender har i vår moderne tid.

Mayakalenderens enigma

De fleste som leser disse ordene har nok hørt en del om Mayakalenderen fra før. I løpet av de siste par årene har det heller vært vanskelig å la være å bli berørt av den malstrøm av tvil og tro som mayaene selv, en håndfull dedikerte vitenskapsmenn og et knippe visjonære forfattere har klart å utløse innom vårt vestlige samfunn.

Man kan sannelig spekulere i om dette tempelbyggende og over gjennomsnittlig kalenderinteresserte fortidsfolk virkelig har et viktig budskap å formidle over til vår tids vante bevissthet. Finnes det kanskje en type beskyttet visdom i gamle kulturer med kraft nok til å kunne spres gjennom et moderne massemedia, støpt inn i vår globale tid noe a la en kollektiv hjerne?

Tanken er besnærende nok til at jeg velger å anse den som en troverdig hypotese – som følgelig bør testes. Jeg er nok langt ifra den eneste som har undret seg over Mayakalenderens sanne funksjon i tiden vi nå lever midt i. Snarere enn å profetere en form for dommedag, så tror jeg heller at den sanne hensikt med Mayaenes eldgamle tradisjoner – hvori deres etter hvert så berømte kalendere utgjør et viktig element – er å kunne belyse mer av vår rolle i en større og mer universell sammenheng.

Det er et faktum at vi mennesker er en del av naturen og et evigvarende skaperverk; et ufattelig stort system om du vil, som strekker seg hinsides det vi kan fatte og forstå med selv de mest avanserte instrumenter i de mest høyteknologiske laboratorium.

En dypere opplevelse av virkeligheten

Dette systemet utgjør i seg selv en integrert og velfungerende enhet, selv om den like fullt er delt inn i en myriade mindre system, der hver lille del utgjør et slags mikrokosmos av helheten. Disse mindre sub-systemene utgjør alt tenkelig mellom himmel og jord, eller snarere innom både det “store” og det “lille”, om man vil si det enkelt. Vi finner den samme grunnleggende struktur preget inn i både galakser og atomer.

I både solsystem og celler kan man gjenkjenne en slags universell ryggrad av orden, noe som bærer vitne om en dypere overensstemmelse mellom alle former for materie og liv. Man kan nærmest føle en slags universell akse av naturlig symmetri som snor gjennom hele kosmos, også gjennom oss mennesker, og som på den måten forbinder alt til et felles opphav – og følgelig et felles punkt av tilværelse.

På sett og vis kan man tenke seg hvordan biotop, organiske symbioser og egne habitat former seg og knyttes sammen på både kosmisk og lokalt plan – hele tiden. Bare tenk på det: I skrivende stund (eller lesende) foregår det helt automatisk et uhyre komplekst samarbeid mellom en myriade ulike senter for aktivitet i hver vår sfære av bevissthet. Overalt i naturen finner vi eksempel på slike avgrensede system som like fullt er støpt inn i helheten, og som utveksler en eller annen form for energi med omgivelsene, hinsides grenser i tid og rom.

Akkurat nå, gjennom disse ord, foregår faktisk en slik utveksling av energi mellom deg og meg. Jeg vil til og med påstå at vi utgjør hvert vårt senter for aktivitet i en felles tenkende enhet; en helhetlig bevissthet som omfatter hvert eneste individ her på denne jord.

Nye fremtidsutsikter gjennom gamle kulturskatter

Jeg både håper og tror at fremtiden vil åpenbare nye muligheter til å kunne erfare mer av en slik helhetlig bevissthetstype blant alle mennesker. Vi har allerede avdekket noe av universets større symmetri gjennom moderne naturvitenskap og fysikk, og jakten på en enhetlig oppfatning av tid, rom og bevissthet vil med all sannsynlighet fortsette langt inn i tiden vi nå står foran.

Det er først og fremst gjennom en håndfull nye, integrerte forskningsfelt at vi i dag kan åpne troverdige dører inn til opplevelsen av å leve midt i et eget pulserende mylder av liv, evig forbundet med det store univers. Likevel er en slik dypere forståelse av virkeligheten langt ifra noe nytt, og det finnes utallige spirituelle og filosofiske bevegelser fra både nyere og eldre tid som bygger på en liknende virkelighetsoppfatning, selv om den har blitt gjengitt gjennom andre begrep enn de vi bruker i vesten i dag.

Jeg tror at ved å anvende de høyeste kapasiteter av vår bevissthet og medfødte intelligens, så kan vi ikke unngå å forstå hvordan vi stadig veves dypere inn i en mer universell sammenheng. Det handler ikke om å tro på noe fiktivt, det handler snarere om å åpne øynene mot sannheten. En slik integrert forståelse av virkeligheten er derfor verken en hypotese eller en tro; det er en faktisk observasjon som kan underbygges over tid med korrekt innsamling av data.

Det som derimot er en hypotese er at vi også beveger oss mot å kunne forstå mer av dette helhetlige virkelighetsbildet gjennom bruk av gamle spirituelle verktøy, som for eksempel Mayaenes profetiske kalender. Kanskje er den korrekte bruk av slike hellige kulturminner helt nødvendig for å kunne forstå vår plass i den store helheten? Dette er en troverdig hypotese som avhenger av vår egen vilje til å søke ut mot ærlige svar. Det er en søken som ledes av vår egen evne til å la vår høyeste intelligens bestemme hva som er sant, og hva som bare er ren ønsketenkning.

Noen vil si at vi lever i mulighetens tidsalder. Andre spår at dette er tiden hvor de store illusjoner vil briste. Et fåtall formulerer det slik at vår vante bevissthet står foran den gedigne oppgave det er å kunne integreres med den faktiske virkelighet, manifestert som et ufattelig univers, hvor selv den minste begivenhet er vevet sammen med helheten gjennom lover som motstrider alle former for innlært logikk. “Velkommen til kvantefysikkens verden,” sier atomforskeren. “Velkommen til virkeligheten,” sier den som forsøker å røre ved noe vi kanskje allerede vet fra før.

Vår evigvarende identitet som medmennesker

Jeg tror at den gjenlevende Mayakulturen inneholder spesifikke tankesett som gjør det lettere for vestlige mennesker å kunne smelte sammen den bevisste erfaring av en slik større virkelighet som den jeg har beskrevet ovenfor. Jeg snakker da om en type erfaring som er like mye en emosjonell erkjennelse av vår rolle som mennesker, som det er en intellektuell tilvenning til en ny måte å tenke, tro og forholde seg til omverdenen på.

Samme hva vi er lært opp til å mene om oss selv og vår rolle i en større sammenheng, så lever vi alle sammen rundt en felles tid og på en felles planet i det store rom. Vi har, både som art og som medmennesker, et medfødt ansvar om å verne om våre felles ressurser, samt vår felles kulturelle identitet. Jeg tror vi alle bærer på en indre trang til å ville handle til det beste for helheten, også med tanke på ufødte generasjoner, og at denne trangen lengter etter å bli hedret og hørt på en tydeligere måte gjennom mange.

Vi har en udødelig rett til å kjenne fred, lykke og samhørighet, samt alle andre følelser som følger med det å være et komplett menneske. Det ligger i vår indre natur å ville søke ut mot opplevelser av frihet og harmoni, hvori vi kan erfare så mye mer av det vi i sannhet er. Jeg vil si at alle har sin rett til å kunne kjenne seg selv fullt ut, og vite hva det betyr å være en levende bestanddel av evigheten.

Du lurer kanskje på hvordan Mayakalenderen kan hjelpe med å formidle slike følelser gjennom vanlige mennesker som deg og meg. La meg formulere det slik: Jeg tror at vi som levende organismer har en innebygd trang til å ville leve i pakt naturen; til å kunne integrere vår hverdagslige bevissthet med et større system som bare kan sanses gjennom hjertets deltagelse i et levende skaperverk, som for alltid er sentrert rundt nået.

Like fullt, det er gjennom rettvis bruk av sinnet av vi evner å se og forstå vår plass i en slik større og mer integrert vev av virkelighet. På sett og vis er det “noe” fra vår pre-historiske fortid – da vi i større grad levde i harmoni med naturen – som må “oversettes” til et språk som den vestlige hjerne både kan høre og forstå. Man sier gjerne at naturen kaller, både nå som før, og jeg tror at Mayakulturen har bevart ett av dens viktigste talerør i form av en hellig kalender, synkronisert med naturens egen flyt av tid.

Kontakt med våre åndelige røtter

Kun noe som er integrert med naturen – eller snarere, integrert med bevisstheten av å tilhøre den – kan redde det teknologiske samfunn fra en åndelig krise, hvor vi leter etter mening uten å forstå hvor den virkelig finnes. Det er i våre følelsesmessige røtter at vi finner de spor av sannhet som vår moderne kultur skjermer oss ifra. Vi er, på et erfaringsmessig plan, distansert fra våre biologiske røtter ved å ikke kunne trekke inn naturens egne impulser. Våre sanser er avskjermet fra solens lys.

Vårt daglige arbeid dreier seg rundt en mekanisk klokke. Vår energi kanaliseres mot det formål å hamstre opp nok av det vi føler vi ikke har. Vi finner ikke lenger tid til å kontemplere virkelighetens dypere dimensjoner, slik våre forfedre uten tvil gjorde under organisk stjernelys og rundt varmen fra levende ild. Jeg tror at Mayaenes Tzolkin-kalender utgjør ett steg på veien mot å tette gapet mellom vårt indre urtidsmenneske, som enda vil leve i synkronisert overensstemmelse med naturens tid, og den moderne personlighet vi identifiserer oss med i dag.

Min påstand er at det finnes deler i oss som lengter etter å føle gress under føttene, sol mot huden, følge himmelens rotasjon med vårt sinn, samt å kjenne den trygghet det gir å leve å pakt med markens grøde. Selv om det kan være en ubevisst lengsel, så tror jeg at mange opplever et dypt “kall” mot en mer naturbasert livsstil, siden slike organiske miljø stimulerer en viktig del av vår nedarvede kunnskap om hvordan vi som art skal overleve her på moder jord.

Mayakalenderen er langt ifra det eneste svaret på hvordan vi kan integrere vår moderne livsstil med de dypere lag av vår menneskelige bevissthet; lag som representerer en type åndelig forsoning med naturen selv. Det jeg simpelthen tror er at den kan være et viktig bidrag på veien mot en større balanse og harmoni. Hvor viktig vil tiden vise. Resultatet avhenger i høyeste grad av hvor godt kalenderen kan oversettes til et vestlig, forståelig og troverdig format, tilgjengelig for det brede publikum.

En ny generasjon kalenderforskere

Jeg ser på det som en fri oppgave for den enkelte å kunne ta del i dette oversettelsesarbeidet, som gjøres til både glede og nytte for helheten. Innflytelsesrike forskere, som for eksempel Carl J. Calleman, har allerede lagt plattformen for videre undersøkelser innenfor Tzolkin-kalenderens reelle funksjon. Like fullt tror jeg at vi nå har kommet til en ny fase i “de-kodingen” av Mayaenes eldede kulturskatter, hvor det i større grad vil bli lagt opp til at den enkelte kan integrere kalenderens unike forståelse av tid og bevissthet med sitt daglige liv.

For at dette skal kunne tre i kraft kreves det også en bevisst endring av vår moderne livsstil, hvor den enkelte trekkes ut mot mer naturlige erfaringer for bedre å kunne sanse hva det vil si å leve innenfor sfæren av en “naturlig tid”. Det er min tro at Mayakalenderen – som et bevissthetsregulerende verktøy – aktiverer det jeg velger å kalle “emosjonelle sannheter” som er kodet i vårt felles DNA.

Disse “emosjonelle sannhetene” er knyttet til det å personlig kunne tyde det åndelige aspekt av Tzolkin-kalenderens syklus på 20 dager. For Mayaene selv symbolisere disse 20 dagene deres spirituelle forfedre. Fra et mer psykoanalytisk perspektiv så kan man si at disse 20 spirituelle forfedrene representerer arketypiske bindeledd mellom vårt bevisste sinn og en dypere åndelig innsikt. Man kan si at de utgjør fokuseringer av tankekraft rettet mot ubevisste deler av vår menneskelige erfaring.

De 20 hellige dagene – eller nahualene som de også kalles – utgjør på den måten kreative intensjoner som skaper harmoni mellom vårt bevisste sinn og en større, mer altomfattende form for intelligens. For meg er det langt ifra tilfeldig at det finnes nøyaktig 20 av disse spirituelle koblingspunktene, siden det er et antall som svarer presist til mengden aminosyrer som er direkte kodet i vårt felles arvestoff.

Aminosyrene er å regnes som byggeklossene av hele vår fysiske kropp, på samme måte som nahualene er arkitektene bak en voksende forståelse av det å tilhøre en større kollektive organisme. Dette er i alle fall min oppfattning, og alle er velkomne til å utforske en slik påstand i praksis.

Å gjøre seg bevisst på Tzolkin-kalenderens daglige energier er både enkelt, ufarlig og akkurat så virkelighetsnært som man selv velger å gjøre det. Alt man behøver er et ønske om å leve seg inn i Mayaenes hellige forståelse av tid, på samme måte som man velger å rette sin bevissthet etter en tradisjonell vestlig klokke.

Med andre ord, min teori er at kalenderen automatisk søker mot å synkroniserer vår vante bevissthet med opplevelsen av å tilhøre et større åndelig fellesskap. For meg vil dette si at nye deler av vårt arvestoff aktiveres, hvilket gjør det mulig å kunne leve i en mer helhetlig og integrert bevissthetsform her og nå. Å aktivere disse dypere delene av vårt arvestoff innebærer også at vi rent fysisk trekkes inn i miljøer hvor sansene på ny søker mot mer naturlige harmonier i tid og rom.

Dette kan oppleves som et voksende kall mot naturen og nye kunstneriske uttrykksformer, som for eksempel dans og musikk. For noen kan dette kallet utrykke seg som følelser av frustrasjon og stress, men det forsikres om at dette er ufarlig, og utgjør kun en midlertidig overgang til en ny og mer integrert form for bevissthet.

Ved å si at vi trekkes tilbake til naturen menes det ikke at vi skal hengi oss til den livsstil vi forbinder med fortiden. Det menes bare at visse deler av vår menneskelige erfaring behøver å løftes opp til overflaten av vår bevissthet. Dette er nødvendig for at vi over tid skal kunne fungere i harmoni med helheten av oss selv. Jeg tror at det i virkeligheten ligger mange, mange lag av tidligere erfaring under det vi opplever med sansene akkurat her og nå.

Å kunne “se” gjennom disse lagene handler i stor grad om det å kunne tyde ens egne emosjoner og finne veien tilbake til ens indre sannheter. Det er gjennom å kunne erfare våre indre rom av sannhet at vi gjenforenes med helheten av vårt legeme. Ved å skape harmoni med vår indre virkelighet evner vi også å skape harmoni med vår ytre.

En personlig reise via Mayakalenderens tid

Jeg har en veldig god venninne fra Guatemala som for første gang introduserte meg for den levende Mayakulturen vinteren 2010. Hennes klokkeklare tro var den at deres hellige Tzolkin-kalender, som forbindes med 2012-profetiene og tilsynekomsten av den nye “opplyste” tid, knytter oss mennesker til naturens egne sykluser – eller erfaringen av våre naturlige bevissthet om du vil.

Det jeg opplevde sammen med henne, og i samvær med flere andre av både innfødt og utenlandsk opprinnelse, gjorde så sterkt inntrykk på meg at jeg til denne dag fremdeles hedrer Mayaenes profetiske kalender som en måte å kunne erfare mitt eget liv som en liten del av noe mye, mye større.

Mayaene selv sier at Tzolkin-kalenderen formidler opplevelsen av hellig tid innom hjertet og sinnet til de som velger å leve seg inn i den. På mange måter kan Tzolkin-kalenderen forstås som en inngangbillett til et større kollektivt skaperverk. Hellig tid er hva vi skaper til sammen, i samsvar med naturen og den evige skaperkraft som strømmer gjennom den. Hellig tid erfarte jeg der og da, sammen med mennesker som alle var drevet av en søken etter noe større som sinnet ikke riktig kunne forstå. Hellig tid opplever jeg fremdeles, sammen med gode venner, god tid, god mat og drikke, samt gode tanker om vår felles jord.

Men tiden min i Guatemala var likevel helt spesiell. Midt oppi alle teorier om biorytmer, påstander om å reddes fra jordens undergang, forhåpninger om en bedre fremtid, polskift-profetier og forutsigelser om gud-vet-hva, så opplevde jeg den helt enkle magi av noe som samtidig var svøpt inn i så mye hysteri og mystikk her i vesten.

En levende kultur, som fortsatt hedret sine tradisjoner og forfedre på tross av både tvang og trusler utenifra, blomstret opp foran mine øyne. Noe som tilhørte en hensvunnen tid åpenbarte seg med slik styrke og skjønnhet at jeg minst en gang ble rørt til tårer. På et personlig plan følte jeg en dyp forsoning med noe gjenglemt i meg selv. Jeg følte meg svært lykkelig. Ilden gav meg absolutt følelses av å tilhøre noe helt spesielt.

Forsoning mellom to epoker

Jeg tror at flere mennesker i vesten bærer på et liknende behov om å kunne gjenforenes med noe dypt ubevisst innom dem selv. Kanskje er en slik lengsel del av en større karmisk plan, ment for å skape balanse mellom ulike kulturer og epoker i menneskehetens helhetlige bevissthet? Visse sår finnes uten tvil i forholdet mellom vårt østlige og deres vestlige kontinent.

Da spanjolene inntok Mayaenes hjemland var det kun de sterkeste og mest dedikerte Mayaprestene – eller dag-regnerne som de også kalles – som evnet å holde på sine urgamle tradisjoner og overleveringer. Fra et helhetlig perspektiv utgjør disse tradisjonene en del av våre felles kulturelle og erfaringsmessige røtter, som så altfor ofte før har blitt hogd ned av kortsiktige beslutninger skjøvet gjennom med makt. Om man ser tilbake gjennom historien, så ser man klart hvordan enkelte tradisjoner har overlevd større kulturelle omveltninger, mens andre har blitt ryddet av veien for å gi plass til nye.

Likevel så er det menneskehetens oppriktige lengsler som avgjør hvor vi til syvende og sist søker hen, idet vi vandrer gjennom det hverdagslige på jakt etter dypere mening. Tradisjoner fungerer som referansepunkt for våre søkner etter mening. De fungerer som retningslinjer herfra og til evigheten, og bygger broer mellom vårt sinn og vår dypeste sjel.

Det var min oppriktige lengsel som ledet meg til å oppdage Mayakalenderen for første gang i 2010. Ikke bare kalenderen i seg selv, men også et nettverk av kontakter som får meg til å tro på noe overordnet og større som hviler over oss alle. Sterkest av disse kontaktene er den jeg fremdeles har med min venninne fra Guatemala. Jeg vet med en helt spesiell del av meg selv at vi har blitt ledet til å samarbeide rundt bruken av Mayakalenderen. Hadde det ikke vært for den, så hadde vi manglet et fast referansepunkt å jobbe rundt. Hadde det ikke vært for den, så ville vårt bekjentskap aldri koagulert til noe konkret virke.

Disse ordene i seg selv representerer en del av dette virket. Gjennom vår gjensidige respekt og forståelse for Mayakulturen har vi klart å skape et sterkt bånd bestående av både vennskap, kjærlighet og profesjonelt samarbeid, på tross av at et helt verdenshav står oss i mellom.

Å jobbe sammen mot noe større

For oss begge to så vet jeg at Mayakalenderen formidler vår oppriktige kjærlighet til noe mye større. Den vever sammen våre dypeste og mest personlige drømmer. Den forsoner våre innerste lengsler rundt en felles tid. Den skaper harmoni mellom våre hjerter, og jeg vet den gjør det samme for mange andre mennesker. Av denne grunn velger jeg å tro at Mayaenes hellige kulturskatter har noe viktig å tilføre vår moderne tid.

Jeg vet dette gjennom min egen praktiske erfaring, og gjennom mine personlige visjoner av fremtiden vi går i møte. For tross alt så regnes Tzolkin-kalenderen for å være profetisk. Hva er så mer profetisk enn det å kunne hedre hva man holder for å være evig sant? Hva kan være mer profetisk enn å spå at vi i all tenkelig fremtid fremdeles kommer til å samle oss rundt opplevelsen av en hellig tid? Med andre ord; hva er mer virkelig enn dette her og nå?

Dette er min enkle profeti for tiden vi går i møte: Nået er det eneste konstante som vil bestå, og vil utgjøre det hellige punkt i tid vi som mennesker samler oss rundt for å kontemplere vår plass i evigheten. Ut i fra dette ser jeg for meg at vi går en lysende fremtid i møte. Og jeg både håper og tror at Mayaenes ritualer rundt den hellige ild vil spille en viktig rolle i den kommende tid for mange som meg selv. Måtte de ofres for ildens velsignede lys på best tenkelige måte.

Mayakalenderen et skapende instrument for våre hjerter, gitt til oss for at vi skal kunne se og forstå hva det betyr å leve i en enhetlig bevissthet og i pakt med vår hellige natur. Kanskje er den er et koblingspunkt til evigheten. Kanskje er den er et vindu inn til en skinnende håp. Kanskje skaper den til og med en forgrening ut til vårt neste selv, nøyaktig gjennom dette øyeblikk?

In lak ’ech – jeg er en annen du.

– Ferdigstilt for Nyhetsspeilet på dagen 1 Bazt i Mayaenes hellige Tzolkin-kalender.

For mer informasjon om Tzolkin-kalenderens anvendelse i det daglige liv, sjekk ut denne siden: www.facebook.com/themayantimecapsule

Hold deg oppdatert sammen med 111.000 månedlige lesere

Hva føler du om denne forfatterens artikkel?
Topp
0%
Opplysende
0%
Inne på noe
0%
Usikker
0%
Dårlig
0%
Om forfatter
Profilbildet til Sondre Sheldon
Sondre Sheldon
Siden 2010 har jeg vært aktivt involvert i arbeid tilknyttet Mayakalenderen. Sammen med en veninne fra Guatemala jobber vi fra fra hver vår side av atlanteren med å integrere Mayaenes eldede visdommer med den moderne tid.Jeg håper med dette at Mayaenes hellige Tzolkin-kalender også kan lede våre liv sammen i henhold til en større skapende plan. Måtte vi ledes vel inn i fremtiden!

17 kommentarer Bli med i diskusjonen

Bli med i diskusjonen

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *