Du leser nå
Ertresvågs tredje bok i NWO-trilogien

26 minutter lesetid



Ertresvågs tredje bok i NWO-trilogien

Per-Aslak Ertresvåg har nå fullført sin NWO-trilogi.

Artikkelen gir et selektivt sammendrag av Ertresvågs bok ”Norge: Et hjerne- finans og maktkontrollert samfunn?” (oktober 2011). Kapitlene om bank, finans og økonomi vekt­legges mer enn de andre. Sammendraget inneholder linker til relevante web-ressurser, og kan således fungere som et nyttig supple­ment til boken.

Forspill

Fredag den 21. oktober 2011. Grått ruskevær. Per-Aslak Ertresvåg, nå 80 år gammel, hadde ringt meg dagen i forveien for å avtale en lynvisitt. Han ville gi meg en pakke. ”Er det ikke enklere å sende den i posten, da?”, spurte jeg. Nei, han ville overlevere den personlig. Han ville ikke overlate noe til tilfeldighetene, eller til NWO-kabalens usynlige men allesteds­nærværende tentakler. Jeg har hatt gleden av å kjenne ham personlig siden 2006; siden da har han besøkt meg 3-4 ganger om året. Vi pleier da å spise gulrotkake, drikke et glass rødvin og nippe til Amarula-likør, prate om forskjellige teorier og reelle konspirasjoner, samt at han forteller episoder fra sitt lange liv. I bakgrunnen synger gjerne den klassiske crossover-artisten Sarah Brightman, som han liker godt.

Men i dag hadde ikke Per-Aslak en gang tid til å sette seg ned. Han overrakte meg et eksemplar av sin siste bok, og selv tok han i mot et lite glass med Curacao Napoléon. Vi skålte. Jeg stappet så noe for tidlig innkjøpt julebakst ned i lommen i hans grågrønne parkas, før han igjen forsvant ut i gråværet, for å rekke første tog fra Sarpsborg tilbake til Oslo. Jeg kikket på boken, som altså var Ertresvågs tredje og siste bok i hans NWO-trilogi. Tittelen, som han hadde valgt i tolvte time, var: Norge: Et hjerne- finans og maktkontrollert samfunn? (Koloritt forlag). Boken er på 169 sider, fordelt på 11 kapitler.

 

Bakgrunn

Per-Aslak Ertresvåg (f. 24/11-1931) var i over 50 år pressemann. Han har bl.a. vært politisk medarbeider i VG; korrespondent i Brussel under EF-forhandlingene 1970-72; senere medlem av Korvald­regjeringens infogruppe om EF; og redaktør av Venstres Pressekontor der han startet ukeavisen Vår Fremtid. Han bygde opp og ble sjefsredaktør for den norske avdelingen av Inter Press Service (IPS). Han har utgitt flere bøker, samt forelest ved DH-skoler og universiteter i inn- og utland (Frankrike og USA).

Ertresvåg fikk i mars 2006 utgitt den første norske boken om New World Order (NWO)-kabalen: Dens historie, konspirasjoner og mål: Makten bak makten (Koloritt Forlag). Bokens Del 1 beskriver det euro-amerikanske oligarkiet – ledet av Rothschild-dynastiet i Europa og av Rockefeller-dynastiet i USA – og de viktigste NWO-institusjoner som har styrt Vestens historie de siste hundre årene. Bokens Del 2 er mer spekulativ, og består i dykk ned i diverse komplotter, trender og samfunnssymptomer som Ertresvåg mener at NWO-kabalen står bak. Boken har en journalistisk form, det er ingen akademisk avhandling.

Den 7. september 2007 holdt Ertresvåg sammen med Berit Ås, Trude Malthe Thomassen og Kari Storhaug en 911-pressekonferanse i tilknytning til Protestfestivalen i Kristiansand. I praksis besto pressekonferansen av et foredrag av David Ray Griffin, som er kjent for sine bøker der han avslører alle løgnene og unngåelsene i den offisielle versjonen av hva som skjedde den 11. september 2001. På pressekonferansen lanserte kvartetten den tospråklige web-basen 911-Pressekonferansegruppen hvis Plattformdokument er det eneste web-dokument i Europa som prøver å gi en oppdatert helhetsoversikt over alle aspekter ved 911-dramaet. Berit Ås avsluttet konferansen med å si at hun ville prøve å få Griffin nominert til Nobel fredspris. David Ray Griffin og 911-bevegelsen ble nominert til Nobel fredspris 2008 (se Nominasjons­brevet og nominatorene).

I oktober 2008 kom Ertresvåg ut med boken SOV, mitt lille Norge (Koloritt Forlag), der han fokuserer på hvordan NWO-konspirasjonene har invadert vårt eget lille land takket være norske muldvarper i leder­posisjoner innen politikk, finans og industri. Mange kjenner til denne muldvarpvirksomheten, men er for konforme og tafatte til å ta et oppgjør med den. Pressen har for lengst druknet i trivia. Boken ble anmeldt av under­tegnede, her: Ertresvåg: SOV, mitt lille Norge (2008) (NyS, Februar 2009). Nyhetsspeilet har i tillegg hatt flere andre artikler om og av Ertresvåg:

 

Bokens 9 av 11 kapitler

Kap. 1: Om idéer og virkelighet

Ertresvåg nevner økonomen, journalisten og forfatteren Norman Macrae (1923-2010) som et spen­nende unntak fra journalismens forfall ned i bunnløs trivia (Wiki-artikkel: Norman Macrae).

Ertresvåg kommer inn på Islands økonomiske fallitt, som han betrakter som en nyliberalistisk fiasko. Han anbefaler Roger Boyes’ bok Meltdown Iceland (2009), som har blitt anmeldt i The Independent (her).

Ertresvåg snakker om sine opplevelser av å ha blitt overvåket og trakassert av myndighets­organer siden utgivelsen av Makten bak makten (2006). Det skal dreie seg om overvåking og forfølgelse i inn- og utland, brevsensur, arrangerte tekniske problemer med telefon, PC og internettforbindelse, bestråling dag og natt, samt tyverier fra hans leilighet. Hans anmeld­else av PST og myndighetene kan man lese om i Bahramis to artikler (her og her).

 

Kap. 2: Menneskets integritet

Dette kapittelets hovedtema et MindControl (MC). Om hvor­dan myndighetene via sine etterretningsorganer stopper kjeften på varslere, dissidenter og samfunnskritikere.

Jørn Holme begikk en stor brøler da han som statssekretær i Justisdepartementet (2001-2004) ga et intervju til media som resulterte i følgende overskrift over hele forsiden på Dagsavisen den 14. august 2003: ”Globaliseringskritikere truer rikets sikkerhet”. Det var året ETTER denne fadesen at de norske myndigheter takket ham for hans penetrerende innsikter og hans rette holdning til rikets sikkerhet ved å gi ham stillingen som PST-sjef! Der ble han sittende i fem år (2004-2009). Dersom ”globaliseringskritikere” inkluderer alle som er negative til nylibera­listisk politikk og/eller EU, må Holme ha hatt en travel tid som PST-sjef med å opprette personmapper på langt over halvparten av Norges befolkning. Ikke rart om mange, med eller uten substans, utviklet paranoia med en slik PST-sjef.

PST-sjef Jørn Holme (2001-04)

 

Ertresvåg nevner i positive ordelag Rauni-Leena Luukanen-Kilde sin bok Skjulte verdener (2010), som Hans Gaarder har anmeldt i artikkelen Innsideinformasjon fra kvinnen som VET (NyS, des. 2010). Min egen kommentar til boken kan ses på s. 13 i kommentarfeltet.

Ertresvåg skriver at Anders Behring Breivik antagelig var under Mind­Control, men han er vag når det gjelder hva som skulle ha vært terrorhandlingens motiv. Noe i retning av at NWO-kapitalismen ville gi sosial­demokratiet en ørefik. Ertresvåg nevner andre mordere og terro­rister som han mener kan ha vært MC-ofre. Vi trenger flere varslere, dvs. insidere som har hoppet av karusellen og som tør å stå frem i media og fortelle sin historie. Som eksempel nevner Ertresvåg John Brady Kiesling, tidligere US-diplomat som protesterte mot invasjonen av Irak i 2003 (Wiki-artikkel: John Kiesling).

 

Kap. 3: Uventet møte med historien

Hadde Første verdenskrig (1914-18) blitt forutsett og delvis forberedt i 1887 av en gruppe engelske aristokrater? Dette var teorien til den tyske historie­professor Renate Riemeck (1920-2003) (ty. Wiki-artikkel: Renate Riemeck). Ifølge henne besto den aristokratiske grup­pen bl.a. av:

Kap. 4: Bankenes bank

Dette kapittelet tar for seg Bank for International Settlements (BIS), som er sentralbankenes bank (Wiki-artikkel: Bank for International Settlements). Her er det duket for store konspirasjoner og NWO-konspirasjonsteorier! BIS fungerer uten tvil som et nyttig koordineringsorgan for sentralbankene. Spørsmålene er hvem som egentlig står bak og styrer BIS; og hva BIS’ virkelige agenda er. Nederlenderen Robin de Ruiter har skrevet boken Worldwide Evil and Misery: The Legacy of the 13 Satanic Bloodlines (2011). 2008-utgaven har blitt anmeldt her av James Whisler, og her av Henry Makow.

BIS HQ i Basel, Sveits.

 

Ertresvåg skriver at ifølge Reuter har BIS ”i hemmelighet havnet i Rothschildenes private eie, skjønt de opprinnelige deltakere fortsatt er med, samt et antall partnere. BIS er i så fall enda et eksempel på Rothschildenes kapitalmakt og dermed også politiske makt. Fra før vet man at verken den amerikanske seddelbanken The Federal Reserve eller Bank of England kan handle på egen hånd uten samtykke fra Rothschild.”

Antony C. Sutton skrev i kap. 1 av sin bok Wall Street and the Rise of Hitler (1976) [eBok]:

“B.I.S. — The Apex of Control

This interplay of ideas and cooperation between Hjalmar Schacht in Germany and, through Owen Young, the J.P. Morgan interests in New York, was only one facet of a vast and ambitious system of cooperation and international alliance for world control. As described by Carroll Quigley, this system was «… nothing less than to create a world system of financial control, in private hands, able to dominate the political system of each country and the economy of the world as a whole”.

This feudal system worked in the 1920s, as it works today, through the medium of the private central bankers in each country who control the national money supply of individual economies. In the 1920s and 1930s, the New York Federal Reserve System, the Bank of England, the Reichsbank in Germany, and the Banque de France also more or less influenced the political apparatus of their respective countries indirectly through control of the money supply and creation of the monetary environment. More direct influence was realized by supplying political funds to, or withdrawing support from, politicians and political parties. In the United States, for example, President Herbert Hoover blamed his 1932 defeat on withdrawal of support by Wall Street and the switch of Wall Street finance and influence to Franklin D. Roosevelt.

Politicians amenable to the objectives of financial capitalism, and academies prolific with ideas for world control useful to the international bankers, are kept in line with a system of rewards and penalties. In the early 1930s the guiding vehicle for this international system of financial and political control, called by Quigley the «apex of the system,» was the Bank for International Settlements in Basle, Switzerland. The B.I.S. apex continued its work during World War II as the medium through which the bankers — who apparently were not at war with each other — continued a mutually beneficial exchange of ideas, information, and planning for the post-war world. As one writer [Carroll Quigley] has observed, war made no difference to the international bankers:

“The fact that the Bank possessed a truly international staff did, of course, present a highly anomalous situation in time of war. An American President was transacting the daily business of the Bank through a French General Manager, who had a German Assistant General Manager, while the Secretary-General was an Italian subject. Other nationals occupied other posts. These men were, of course, in daily personal contact with each other. Except for Mr. McKittrick [see infra] theft were of course situated permanently in Switzerland during this period and were not supposed to be subject to orders of their government at any time. However, the directors of the Bank remained, of course, in their respective countries and had no direct contact with the personnel of the Bank. It is alleged, however, that H. Schacht, president of the Reichsbank, kept a personal representative in Basle during most of this time.”

It was such secret meetings, «… meetings more secret than any ever held by Royal Ark Masons or by any Rosicrucian Order…» between the central bankers at the «apex» of control that so intrigued contemporary journalists, although they only rarely and briefly penetrated behind the mask of secrecy.”

 

BIS er uavhengig av alle stater og regjeringer; den står ikke til ansvar for noen. Sentral­bankene og deres sjefer balanserer mellom agendaen og direktivene fra BIS og agendaen og direktivene fra deres nasjonale regjeringer. Spørsmålet er til hvem sentralbanksjefenes lojalitet går. Dette bringer oss direkte til følgende spørsmål: Hvorfor valgte Norges Bank i 2003 å selge ut sin gullbeholdning bestående av 33,5 tonn med gullbarrer, fremfor f.eks. å kjøpe inn mer gull?

 

Kap. 5: Om gull, penger og sådant noget…

Salget av de 33,5 tonn med gullbarrer innbragte Norge, ifølge NTB, 1,5 milliarder kroner. Dette utgjorde bare 1 % av bankens internasjonale reserver. Etter salget har imidlertid gullprisen skutt i været, og nærmest blitt femdoblet! At Norges Bank som en amatør i markedet selger sin lille gullbeholdning på bunnprisnivå er ille nok, men verre er det med den offisielle begrunnelsen og det som trolig har vært den virkelige årsaken hertil. Norge skal ha solgt sitt gull ”i tråd med IMFs ønske” (St.meld. 37, 2003-04, s. 41). Vi vet at BIS kjøper og hamstrer alt gull den kan få tak i. Er det urimelig å anta at BIS ba IMF å uttrykke overfor Norges daværende sentralbanksjef Svein Gjedrem (1999-2010) ”et ønske” om at det norske gullet burde selges? Hvorfor tok ikke den blankøyde Gjedrem dette som et hint om at han i stedet burde øke gullbeholdningen til 3-5 % av bankens internasjonale reserver? Til hvem gikk hans lojalitet?

Sentralbanksjef Svein Gjedrem solgte Norges gull fordi ”IMF ønsket det”!?!

Verdens samlede gullreserver er på 30.536 tonn (Die Zeit, 30. januar 2011). USA skal nå ha den største andelen herav, 8.134 tonn, mens Tyskland skal være nr. 2 med 3.403 tonn. Rett etter Andre verdenskrig (1939-45) skal USA ha hatt 26.000 tonn gull oppbevart i Fort Knox. Hvor har alt gullet deres forsvunnet hen? Les f.eks. artikkelen Fake gold bars in Fort Knox! What’s next? (des. 2009) av Dan Eden, som avslører at de ”gullbarrene” som nå ligger i Fort Knox viser seg å være wolfram-barrer med gullpatina! Spørsmålet om hvor alt gullet har blitt av kan også rettes til en rekke andre nasjoner. Ertresvåg skriver:

”Ifølge en statistikk utarbeidet av The Federal Reserve har det på verdensbasis forsvunnet store mengder gull fra de fleste større land i perioden fra 1965 til 1972. USA, Frankrike, Tyskland, England, Spania, Canada, hadde alle betydelige reserver i gull i 1965, men uten unntak hadde de alle frem til 1972 tapt mye: USA hele 82 %, Frankrike 33 %. Sveits er det land som har tapt minst.”

 

Ertresvåg retter så oppmerksomheten mot en bok av Bill Still, On the Horns of the Beast: The Federal Reserve and the New World Order (1995). Still er kanskje bedre kjent som regissør av og narrator i dokumentarfilmene:

Meget interessant er G. Edward Griffins kritikk av The Money Masters (oppdatert 11. oktober 2010), og Bill Stills respons på Griffins kritikk (oppdatert 7. februar 2010).

* * *

 

Ertresvåg nevner også en annen interessant økonomisk varsler, nemlig David M. Walker som i årene 1998-2008 var USAs riksrevisor og sjef for Government Accountability Office (GAO) [Wiki-artikkel: David M. Walker (U.S. Comptroller General)]. I sin forferdelse over hvordan Bush/Cheney-regjeringen sløste med offentlige midler, var det i rollen som GAO-sjef at Walker i samarbeid med flere institusjoner gjennomførte en foredragsturné rundt omkring i USA, hvis formål var å vekke opp befolkningen til dette sløseriet. En dokumentar­film har blitt produsert rundt Walkers foredragsturné, I.O.U.S.A. (2008) [Google-video, 1t:21min] [Home­Page] [Wiki-artikkel: I.O.U.S.A.]. I 2010 stiftet Walker sin egen institusjon, Comeback America Initiative.

David M. Walker

 

Ertresvåg avslutter kapittel 5 med den spekulasjon at Rothschild-dynastiet via BIS og sentral­bankene nå kjøper og hamstrer alt det gull som de kan få tak i, for å kunne fremstå som verdens herrer og tvinge gjennom a New World Order når dollaren har spilt fullstendig fallitt.

 

Kap. 6: Styrt finanskrise?     [NyS’ online-versjon]

Finanskrisen med etterfølgende rese­sjon som begynte i 2007 og som fremdeles pågår er et uhyre komplekst emne som det ikke er plass til å utbrodere her. Både den engelske og den norske Wiki skiller mellom selve finanskrisen [Wiki-artikler: Late-2000s financial crisis; Finanskrisen 2007–2010] og den derav utløste rese­sjonen (som heller bør kalles Den økonomiske depresjonen) [Wiki-artikler: Late-2000s recession; Resesjon i Europa 2007-2009].

Fra Wiki-artikkelen Late-2000s financial crisis:

“The late-2000s financial crisis (often called the Global Recession, Global Financial Crisis or the Credit Crunch) is considered by many economists to be the worst financial crisis since the Great Depression of the 1930s. It resulted in the collapse of large financial institutions, the bailout of banks by national governments, and downturns in stock markets around the world. In many areas, the housing market had also suffered, resulting in numerous evictions, foreclosures and prolonged vacancies. It contributed to the failure of key businesses, declines in consumer wealth estimated in the trillions of U.S. dollars, and a significant decline in economic activity, leading to a severe global economic recession in 2008.

The financial crisis was triggered by a complex interplay of valuation and liquidity problems in the United States banking system in 2008. The collapse of the U.S. housing bubble, which peaked in 2007, caused the values of securities tied to U.S. real estate pricing to plummet, damaging financial institutions globally. Questions regarding bank solvency, declines in credit availability and damaged investor confidence had an impact on global stock markets, where securities suffered large losses during 2008 and early 2009. Economies worldwide slowed during this period, as credit tightened and international trade declined. Governments and central banks responded with unprecedented fiscal stimulus, monetary policy expansion and institutional bailouts. Although there have been aftershocks, the financial crisis itself ended sometime between late-2008 and mid-2009.

While many causes for the financial crisis have been suggested, with varying weight assigned by experts, the United States Senate issuing the Levin–Coburn Report found «that the crisis was not a natural disaster, but the result of high risk, complex financial products; undisclosed conflicts of interest; and the failure of regulators, the credit rating agencies, and the market itself to rein in the excesses of Wall Street».”

 

Ertresvåg spør om finanskrisen 2007-2011 har vært styrt, på samme måte som flere insidere mener at Den store økonomiske depresjonen (1929 – slutten av 1930-tallet) var styrt. Ertresvåg refererer bl.a. til Richard Sennett og Catherine Austin Fitts. Richard Sennett, professor i sosiologi i London og professor i de humanistiske fag i New York, er særlig opptatt av den menneskelige dimensjonen ved kapitalismen (Wiki-artikkel: Richard Sennett). I intervjuet Flexible Capitalism in Crisis, gitt den 29. september 2011, snakker Sennett om hvordan finanskapitalismen i de siste 30 årene har blitt det primære trekket ved økonomisk aktivitet, samtidig som den er frakoblet realøkonomien. Ertresvåg skriver at i 1996 ble 97 % av verdenskapitalen brukt til spekulasjon, ikke til handel eller andre samfunnsnyttige tiltak.

Catherine Austin Fitts, som var viseboligminister under Ronald Reagan og nå er stifter og president ved Solari som analyserer det globalfinansielle systemet, diskuterer bl.a. det enorme pengesløseriet under Bush/Cheney-regjeringen (Wiki-artikkel: Catherine Austin Fitts). Alex Jones intervjuet henne den 3. november 2010, Catherine Austin Fitts: The Looting Of America ¼ (YouTube).

Men hva er alternativene til at finanskrisen skulle være styrt? USAs enorme utenlandsgjeld skjøt i været under Bush/Cheney-regjeringen fra 5,8 til 11,9 trillioner dollar. Hva i all verden tenkte de på? Har vi allerede glemt at Bush/Cheney-regjeringen bare var et hårstrå unna å transformere USA til en rendyrket politistat med ”Krigen mot terror” som offisiell forklaring? EU, samt Norges regjering og Storting, oppførte seg som logrende pudler som ville vise USA at de var for Bush/Cheneys virkelighetsoppfatning og rett til å definere virkeligheten, fremfor å stå imot den. Det var denne Bush/Cheney-bølgen av kunstig skapt terrorfrykt som Jørn Holme opportunistisk prøvde å ri på. Bush/Cheney-regjeringen hadde global-imperialistiske planer som hadde gjort dem til verdens suverene herskere dersom de hadde lykkes. Men de mislyktes! ZetaTalks økonomiske analyse kan leses bl.a i ZetaTalks Newsletter 21. desember 2008.

Ifølge ZetaTalk har nåværende finansielle krise og økonomiske depresjon ikke vært styrt; den er bare et resultat av mislykkete grandiose planer. Fra ZetaTalk Chat Q&A 8. oktober 2011:

“We have been asked repeatedly about economic matters and answered extensively, and our answers have not changed. The economy affects everyone as when money is flowing freely and without hesitation then there is not only the sense that a living can be earned but also that governments will have the tax base by which to support social services. Smiles all around. But when something affects confidence or the ability of employers to offer jobs, the opposite happens. People hold onto their money, refuse to spend, and banks are more cautious about lending. Social services are threatened because the government does not want to print money excessively as this dilutes the value of the currency. Frowns all around.

As we stated at the start of the ZetaTalk saga, an economic crash would occur because the weather would affect crops and the earthquakes and the like would impact the insurance industry. A second Great Depression resulted, though it has not been called that openly. We predicted that total bank failure, or a total collapse of the stock and bond markets, would not occur because controls would be put into place – price freezes, limited banking hours, and government control of the markets akin to legal insider trading, ie the Plunge Protection Team. All this has occurred and is on the increase, now becoming more obvious as these institutions are threatened with collapse.

It should not be a surprise that as unemployment and foreclosures rise, that anger against the banks and markets would increase. Hatred of the banker or broker is always just under the surface, as we have long explained. They are parasites on the backs of the true workers. During the Great Depression bankers were shot at their desks by those overwhelmed during foreclosure, the family farm taken from them by the bankers. It is no secret that brokers want the system to thrash, as they make money coming and going from transactions and that stock markets are just another form of gambling, with a few winners and the majority losing money. That there are protests worldwide and increasing use of the barter system should be no surprise. We have predicted all of this from the start.

Is there any hand behind all this collapse, as some theorize? Obviously not, as those with wealth, those with assets do not wish to see this diminished. Those with corporate stock do not wish to see corporations crumble, do not wish to see trained employees laid off and unemployment coffers emptied. Those with real estate holdings do not wish to see vacant houses subject to rats and break-ins by the homeless. Nor does anyone with a stock portfolio want to see their yearly dividends diminished. We have predicted that the banks and markets, protected from collapse, will remain, but that the value of any particular piece of paper will diminish and become, essentially, meaningless. You will be holding a piece of paper, but not have a buyer. The barter system, where things of value are being exchanged, will replace this.”

 

Kap. 7: … frels oss fra …

Ertresvåg innleder kapittelet med å etterspørre alternativer til dagens rente­baserte banksystem. Her vil jeg selv anbefale leserne å studere arbeidet til Bernard Lietaer (Wiki-artikkel: Bernard Lietaer). Han har bl.a. skrevet den meget interessante boken The Future of Money: a new way to create wealth, work, and a wiser world (2001). Her argumenterer han sterkt for å stimulere veksten av komple­mentære valutaer som komple­menterer (ikke erstatter) den offi­sielle nasjo­nale valutaen.

Bernard Lietaer

Lietaer gir i første del av boken en innføring i det dypeste perspektiv på hva penger egentlig er og hvordan penger faktisk skapes. Dette har ingenting med økonomisk teori å gjøre. Penger definerer han som ”en avtale innenfor et samfunn om å bruke X som betalings­middel”. Han gir eksempler fra A-Z på hva forskjellige kulturer har brukt som betalings­middel. Et monetært system kan designes på mange måter, alt etter hvilke ideo­logiske, økono­miske, sosiale og psykologiske funk­sjoner det skal tjene. Et hvert monetært system må nødven­digvis designes slik at noen funksjoner prioriteres på bekost­ning av andre funksjoner.

Alle dagens nasjonale valutaer, uavhengig av landets utviklingsnivå eller poli­tiske orientering, har karaktertrekk som ble satt sammen i det før-Victorianske England. Alle dagens nasjonale valutaer er symbol­penger, dvs. skapt ut av ingenting gjen­nom gjeld til banken, som skal betales tilbake med renter. Alle dagens nasjonale valutaer er knapphets­baserte og konkurranse-induserende, i den forstand at rente­prinsippet skaper behov for mer penger enn det Systemet skaper, og slik stimulerer til konkur­ranse og jungeltilstander mellom deltakerne i Systemet, der noen må tape. Det å ta renter ved lån har vært forbudt av moralske og juridiske grunner i over 2000 år, men ble plutselig en normal og akseptert praksis på 1800-tallet.

Rente­prinsippet har flere negative effekter: det skaper behov for endeløs økonomisk vekst; det konsentrerer rikdom ved å skattlegge den store majoritet til fordel for en liten minoritet; og det stimulerer bedriftene til å legge kort­siktige strategier og planer fremfor en langsiktig bære­kraftig poli­tikk. Lietaer mener at det nåværende monetære systemet oppmuntrer til individuell penge­hamstring, og nådeløst straffer dem som ikke følger denne oppford­ringen. Rente­prinsippet er altså et svart aspekt ved dagens økonomiske system.

Komplementære valutaer (KV) er designet for å løse sosiale problemer der den offisielle valutaen ikke fungerer tilfredsstillende. Renter er fjernet, eller erstattet av demurrage (”negative renter”). Demurrage innebærer at verdien av ens penger nedsettes prosentvis for hvert tidsintervall de ikke brukes. Virk­ningen herav er at eieren stimuleres til å sette sine penger i omløp hurtigst mulig fremfor å hamstre dem. Idéen om demurrage går tilbake til den kontro­versielle økonomen Silvio Gesell (1862-1930). John Maynard Keynes (1936) mente at ”fremtiden ville ha mer å lære av Gesell enn av Marx”.

Resten av Ertresvågs kap. 7 er korte tekster om: Narkotika som verdensøkonomiens viktigste brennstoff; Estonia-forliset i 1994; EU og ISO-standarden; VM-arrangementet i ski i 2011; og om konkurransen mellom Oslo og Tromsø ang. søknad om å få arrangere vinter-OL.

 

Kap. 8: Roundup

Dette kapittelets tema er det multinasjonelle agrobioteknologi-konsernet Monsanto: Deres genetisk modifiserte frø og patentbelagte planter, deres ugress- og insekts­dreper Roundup; og de mange store rettssaker som konsernet har vært involvert i verden over. Ertresvåg har basert mye av kapittelets innhold på Marie-Monique Robin sin dokumentar­film The World According to Monsanto (2008) (Wiki-artikkel: Marie-Monique Robin). De fleste av Robins filmer har bragt henne en rekke priser, og The World According to Monsanto var intet unntak. Filmen ligger online på flere web-baser, og kan ses bl.a. her. Det norske oljefondet har, mot alle etiske prinsipper, investert ca. to milliarder kroner i Monsanto! Jeffrey M. Smith har samlet inn solid dokumentasjon om helserisikoene ved genmodifisert mat i sin bok Genetic Roulette: The Documented Health Risks of Genetically Engineered Foods (2007). Wiki-artiklene om disse emnene er gode og fyldige: Monsanto; Roundup (herbicide); Poly­chlorinated biphenyl (PCB); Agent Orange; Genmodifisert mat.

Marie-Monique Robin og den spanske versjonen av hennes film «The World According to Monsanto».

 

Kap. 11: Jordisk tvil, himmelske mirakler

I første halvdel av bokens siste kapittel åpner Ertresvåg seg for første gang for ET/V-emnet [ET/V= ET (utenomjordisk intelligens) + ETV (deres romfartøyer)] ved å gi et kort sammendrag av min egen artikkel Steven M. Greer: den trippelopplyste. ET/V-emnet i seg selv, og myndighetenes hemmeligholdelse og tabuisering herav, er som hånd i hanske.

Steven M. Greer

Siste halvdel av kapittelet er viet bevissthetsparadigmet, der Ertresvåg kommer kort inn på emner som indigobarn, reinkarnasjon og karma, åndsvitenskap og Martinus’ kosmologi. Ånds­vitenskapen, bevissthetsparadigmet og ET/V-fenomenene innebærer at den kosmiske virkelighet er fundamentalt forskjellig fra den rådende virkelighetsoppfatning. Det er mange indikasjoner på at i de høyere sfærer og energiplan av Kosmos, er det nestekjærligheten og salig­heten som er altdominerende. Dette gir oss håp Tross alt mørke og lidelser, NWO-konspirasjoner og urettferdighet, som preger forholdene på vår egen lille klode. Dermed er Ertresvågs opprinnelige tittel på boken røpet…

 

Kilde:

Ertresvåg, Per-Aslak: Norge: Et hjerne- finans og maktkontrollert samfunn? (2011, Koloritt forlag). Boken er på 169 sider, fordelt på 11 kapitler.

Ertresvåg, Per-Aslak: Finanskrisen – et planlagt statskupp? (NyS, 2011).

Myhre, Rolf Kenneth: Ertresvåg: SOV, mitt lille Norge (2008) (NyS, 2009).

Gaarder, Hans: Intervjuet som norske aviser ikke ville trykke (NyS, 2009).

Bahrami, Armin: Per-Aslak Ertresvåg om Stortingsvalget (NyS, 2009).

Bahrami, Armin: Redaktør anmelder norske politimyndigheter (NyS, 2009).

Bahrami, Armin: Per-Aslak Ertresvåg anmelder PST og myndighetene (NyS, 2009).

Bahrami, Armin: Nyhetsspeilet TV presenterer: Per-Aslak Ertresvåg (NyS, 2009).

 

****************************************************************

 

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
67%
Opplysende
33%
Inne på noe
0%
Usikker
0%
Dårlig
0%
Om forfatter
Profilbildet til Rolf Kenneth Myhre
Rolf Kenneth Myhre
Rolf Kenneth Myhre fullførte bibliotekarutdannelsen i 1990, og arbeidet så som selvstendig næringsdrivende i seks år med å etablere og reorganisere små fagbiblioteker og arkiver. Deretter arbeidet han som medisinsk forfatter i seks år, fire av dem ved Rikshospitalet. Siden 2003 har han som privat forskerforfatter arbeidet med fokus på: 1) Bevissthetsparadigmet, åndsvitenskap; 2) Menneskets tidligere og nåværende erfaringer med ET/UFO-relaterte emner; 3) Enkelte US-sentrerte oligarknettverk som siden 1940-tallet har prøvd å styre verdenssamfunnet i en totalitær retning. I 2008 vant han Kolofons manuskonkurranse for ”Alternativ litteratur” med boken "Åndsvitenskapelige visjoner". I februar 2013 utga han boken "Menneskets historie: Integrasjon av Velikovsky, Sitchin og ZetaTalk", og i august 2013 kom boken "ET/V-erfaringer 1947-2013". Hans forfatternavn er Rolf Kenneth Aristos.

29 kommentarer Bli med i diskusjonen

Bli med i diskusjonen

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *