Det er valg – Har vi noen valg? Del 2

I første del gikk vi gjennom mange av de sentrale utenrikspolitiske sakene. Artikkelen ligger her, og som vi ser er likheten mellom partienes synspunkter påfallende. Nå er det som alle vet lokalvalg, så hva med politiske spørsmål av innenriks karakter? Er forskjellene store eller minimale? Som i forrige artikkel viser skjemaet under hva de for eller passivt aksepterer. De åpne feltene er altså politikk i mot.

Som vi kan se er likheten om sentrale innenrikspolitiske saker stor, og jeg kunne sikkert tatt med flere saker.

Privatskoler og utdanning

Skole kommer fra latin og betyr “fritid”. I antikken foregikk undervisningen hos den lærde, gjerne ute. Deltakelse var frivillig og undervisningen forgikk etter arbeidstid. Ordet skole kommer altså fra lærerens perspektiv, ikke elevens. De som tilegnet seg nok kunnskap ble gjerne tatt opp av “mesteren”, og studerte videre hos ham.

Skolegang ble først etablert i middelalderen i religiøse kretser, og det var latin og matematikk som var de viktige fagene. Det var først på 1700-tallet at skole ble innført i Norge. Det begynte så smått med den første skoleloven i 1739 med fagene kristendom og lesning, hvor matematikk og skriving kom raskt i tillegg. Skoletiden var kanskje noen få uker i året, med noen flere i byene, og man gikk på skole fra man var 7 år til konfirmasjon – da var man ansett som voksen.

I 1936 kom 7 års skoleplikt, i 1969 niåring skoleplikt og i 1997 fikk vi 10 års skoleplikt. Det er altså en plikt å gå på skolen, og foreldre er straffeansvarlige hvis barnet ikke er ved pulten. Dette gjelder ikke hvis hjemmeundervisning foregår, men da må visse vilkår oppfylles. Alle partier på Stortinget er for en god skole, med kvalitet i innhold og voldsfri sone.  Ap ønsker sågar verdens beste skole. Partiene snakker alle om viktigheten av gode lærere for å gi gode lærevilkår. “Kvalitet”, “Mestring” og “Etter- og videreutdanning” er salige ord som ofte går igjen.

Utdanning er sikkert et vanskelig tema å diskutere i valgkamp, for hvem ønsker en dårlig skole med slett kvalitet? Hvordan “kvalitet” defineres klarer selv ikke markedsførere å enes om, men en vanlig tolkning er at kjøper/forbruker får det samme som forventet.  Med “god kvalitet” menes at forbruker/kjøper får mer enn forventet. Hva barn forventer er nok ulikt, men “kvalitet” er det nok ikke. At alle skolebarn får lik undervisning er viktig for våre politikere. Det er kanskje riktig, men i samme åndedrag kan jo nevnes mangfold. Burde ikke også mangfold gjelde kunnskap? Er det bra at alle kan det samme? Det å diskutere skolens innhold i en valgkamp blir vanskelig og lite konkret, men det går an å se på grunnfilosofien som preger dagens skolevesen. Skal man gå på skolen for å lære og kopiere det andre kan, eller skal man lære å lære, eller skal man lære å tenke? En politiker sier gjerne hvilket fag en elev skal ha mer av, men ikke hvilket som skal kuttes. Derfor blir det stadig flere timer på skolen. Diskusjonen går også ofte på fra når det skal settes karakter, om elevene skal gi lærerne karakter samt privatskoler. Mulig at diskusjonen endrer litt retning etter at boken “Kunnskapsbløffen” kom ut.

Hovedspørsmålet er selvfølgelig hva som er best for barna. Alle barn vet hvem som er best og dårligst i klassen i de ulike fag, de trenger ikke karakterer til det – ikke læreren heller. Så karakter burde egentlig kun være nødvendig når man avsluttet et fag. Eller man kunne droppet karakterer og heller hatt opptaksprøve for videre utdanning. De aller fleste barn liker å forholde seg til få mennesker. Studier har også vist at klasser fungerer best når det er 12-15 barn i rommet. Burde det ikke være et krav å få dette til? For et barn er det viktig å lære, men det er uvesentlig for barnet om læreren er betalt med offentlige eller private midler. Alle lærere burde støtte forslag om privatskoler, for det vil presse lønningene opp.

Etter vi ble med i GATS (1994) og undertegnet Bologna-avtalen har utdanning blitt en handelsvare. Avtalene har medført at fag og forskning stadig blir mer ensrettet på universiteter og høyskoler, der krav og pensum blir koordinerte. I tillegg har avtalene gitt oss PISA-testen, som ingen av partiene på tinget er i mot. Internasjonalt pågår det på en prosess for ytterligere kommersialisering av utdanning. Det eneste som virkelig skiller partiene er hvordan skole og utdanning skal finansiere. Det er kun SV som kun ønsker offentlig finansiering, mens de andre er for en blanding med ulik vekting.

Det er verdt å filosofere over følgende: jo mer politikerne bruker på skolepolitiske tiltak må skattens økes for å finansiere dette. Økes skatten, må foreldrene jobbe mer for å dekke familiens kostnader. Ergo: foreldre og barn ser mindre til hverandre jo flere tiltak og mer penger politikerne bruker på skole. Er dette god familiepolitikk? Er vi på riktig spor eller skal vi tenke nytt?

Private helsetjenester

Frem til 1951 hadde man i regjerningen det man kalte “sosialminister”. I 1951, med Torp-regjerningen, fikk vi vår første sosial- og helseminister, Aaslaug Aasland, men bruken av “helse” i tittelen forsvant da Gerhardsens tredje regjering tok over etter fire år med Torp. Bruken av “helse” kom tilbake når Brundtland dannet sin første regjering, men gikk tilbake til kun “sosialminister” når hun tok over andre gang, etter Syse. Da Gro dannet regjering for tredje gang, ble det atter endring, og “helse” ble igjen en del av. Etter dette har “helse” inngått en ministers tittel. Historisk er grunnen til fravær av “helse” i den politiske sfære var at man mente at helse var privat anliggende. Det mener man altså ikke nå lenger.

Som vi kan erfare har det vært en gradvis overgang til at helse har blitt et offentlig ansvar. Dette skyldes delvis at trygdeordningene og det offentlige helsetilbudet har blitt mer omfattende. I og med at Staten gir mer, forlanger den også mer tilbake. Vi skal ikke mer enn 90 år tilbake i tid, da var for eksempel opium, valium, morfin og absint mulig å kjøpe på apotek uten resept. Den gang var det heller dårlig med arbeidsløshetstrygd, attføring og offentlige sykehjem og -hus. Men etter hvert om Staten tok tak i dette, har den også begynt å regulere hva slags medisinering du skal ha og hva du skal spise, drikke og røyke.

Foretaksmodellen som ble innført har vært og er omstridt. Partiene er her ganske uenige. SV vil tilbake til den gamle ordningen, KrF vil ha en annen finansieringsordning, fra stykkpris til rammefinansiering og mer politisk styring. FrP vil samle alle foretakene til et statlig sykehusdirektorat.

Det er ingen partier som går inn for kun private helsetilbud, slik det var i Norge tidligere. FrP og Høyre er mindre motstander av private helseforetak, mens SV er klart i mot. I den sammenhengen er det interessant å registrere at kommuner med ordfører fra SV er de som kjøper flest helsetjenester fra private. For et menneske som er sykt er det irrelevant om legen er lønnet av et privat eller offentlig foretak, det viktigste er å bli frisk. Det koster mye å drive et sykehus, blant annet lønninger, utstyr, medisiner og bygningene. Hadde det offentlige overført driften til private, og da leid ut bygningene til foretakene, kunne faktisk det offentlig tjent penger på sykehus.

Det meste innen såkalt alternativ medisin er privat. Kiropraktorer, fysioterapeuter og naprapatører får nå utskrive sykemeldinger og pasienter kan få henvisning fra lege for refusjon fra disse tilbyderne.

Er det individet eller samfunnets ansvar å ta vare på den enkeltes helse? Er det riktig at skattebetalere skal finansiere behandling av syke? Er dagens modell tilpasset brukerne, helsevesenet eller politikerne?

Selvbestemt abort

Frivillig abort er ikke noe nytt fenomen, det er beskrevet allerede før Jesus’ tid. Den gang var midlene svært enkle. De tre mest kjente metodene var; slag i magen, man benyttet noe som kan minne om strikkepinne eller bruk av kvikksølv. Hard fysisk aktivitet skulle også bidra til abort. Grunnene til abort den gangen var i hovedsak medisinske, at kvinnen ikke ønsket barnet eller at mannen ikke stolte på at barnet var hans. Det var stort sett overklassen som hadde råd til legeassistert abort. Hvor utbredt abort var historisk er det lite dokumentasjon på, men tallene viser at tilfellene abort stiger, dette til tross for at bruk av prevensjonsmidler øker. I Norge utføres ca 14 000 årlige aborter, hvilket er omtrent 35 % av alle graviditeter. Tallene varierer fra kultur til kultur, men land med sterke religiøs styring har langt færre (rapporterte) aborter enn de med humanetisk tilnærming. Kan det tolkes som at det er humant å ta abort?

Striden har ofte stått om definisjonen av et foster: er det menneske eller ikke? De som er for mener altså ikke. En gravid kan ta abort uten spørsmål før 12. uke i svangerskapet.  Ønskes abort etter dette må aborten godkjennes av en nemd, bestående av to leger. Det må da foreligge sosiale grunner for abort, som beskrevet i paragraf 2: Svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet som kan sette kvinnen i en vanskelig livssituasjon.

Kronargumentet i dag er kvinners rett til å bestemme over egen kropp. Motargumentet har vært todelt. En abort utsetter kvinnen for risiko og man tar liv. Det første argumentet er ikke så kritisk i dag ettersom metoder og leger har utviklet seg.  Det andre argumentet er fremdeles gjeldende, men diskusjonen rundt moralen har forsvunnet. Mest kjent i Norge for sin kamp mot abort var prestene Nessa og Knudsen på 80-tallet, som anvendte svært kraftig lut i kommunikasjonen – for sterke mente mange. De mistet også tilslutt stillingene sine, men er i dag på listetoppene hos partiet Abort-motstanderne. I USA er frontene noe steilere, hvor til og med abortleger har blitt drept av abortmotstandere.

Man skulle kanskje ikke tro det, men selv KrF har fjernet abortmotstand fra partiprogrammet. Nå er gjengangeren i samtlige partier kvinnefrigjøring. Dessuten er det jo sånn at hvis det ikke er tillatt her, reiser man et annet sted og utfører aborten.  En moralsk sak bør dog alltid diskuteres, så om ikke politikerne gjør det, kan det gjøres her på Nyhetsspeilet.

Barnehager

Barnehage kommer fra tysk “Kindergarten”, og er en relativ ny ordning. Den første i Norge kom i Trondheim i 1837 og het Byens Asyl. Den gangen var barnehager private, og det var ofte kvinner som startet opp virksomheter, mye fordi de hadde barn selv. De som benyttet seg av barnehage var ofte alenemødre som måtte jobbe eller velholdne. Det var dog uvanlig å gå i barnehage.

Antall barnehager, førskoler og barneparker har steget jevnt og trutt, og etter 1970 har det tatt av. Dette har skjedd i takt med damenes inntog i arbeidslivet. Nå er “full barnehagedekning” mantraet blant politikerne. I begrepet ligger det implisitt at alle skal gå i barnehage. Eller “alle mødre i arbeid” kan det også kalles. Omtrent 80 % norske barn går i barnehage i dag, og omkring 40 % av barnehagetilbyderne er private. Som det ligger i navnet “barnehage” et det hage barn kan oppholde seg i, altså utearealer, men det finnes i dag barnehager uten jordflekk.

Samtlige partier på Stortinget mener barnehage er positivt. Trening i sosial mestring er begrunnelsen. Det finnes dog de som mener at barnehage ikke er positiv, da barn har best av kontakt med mor og et lite antall andre mennesker. En barnehage blir med andre for overveldende og kaotisk. Aldersgrensen for å begynne i barnehage har stadig blitt lavere. Nå kan barn gå i barnehage fra fylte et år, men det diskuteres om å senke aldersgrensen til 6 måneder.

Er barnehage det beste for barnet, eller er det best for det å være hjemme med mor og nære? Eller er dette individuelt og mor vet best? Hvem sitt valg skal det være? La oss diskutere saken.

NRK – valg av TV-kanal

Norsk Rikskringkasting ble opprettet i 1933 etter BBC-modellen i England, der Staten sto for informasjon over radio. Det var hard debatt den gangen, for det var i realiteten en overtagelse av det private Kringkastingsselskapet AS, som ble etablert i 1925. H mente at radio ikke var et offentlig anliggende, men det var V og Sp som regjerte i denne perioden. Allerede i 1924 hadde man innført lisens på radio. Det kostet 20 kroner i året, som ble betalt inn til Telegrafverket, som fordelte midlene til kringkastingsselskapene. Etter krigen tok NRK over innkreving av lisensen. I 1957 begynte man med prøvesendinger for fjernsyn, og det ble selvfølgelig innført seerskatt for å bli proppet med statspropaganda.  3 år senere ble det regulære TV-sendinger fra NRK. Lisens for radio opphørte i 1976.

Det er kun FrP som vil privatisere NRK,  Høyre vil flytte lisensen over på skatteseddelen, mens Venstre er mer vage i sitt ønske om en annen finansieringsform enn dagens. Prinsippet om at Staten skal ha sin egen informasjonskanal, som det kreves seerskatt på, er uansett verdt å ta. Trenger vi en offentlig propaganda maskin, eller er det fint med en motvekt privateid media? Eller er nyhetene og informasjonen så masserte at det ikke spiller noen rolle? Vil det komme linse også på internett?

Fengsel

Bruk av fengsel/arresthus er av eldre tradisjon. Det første kom i Norge sånn omtrent år 1275. Før den tid, og frem til rundt 1500-tallet var dog det mest vanlig med bøter, fysisk straff eller henrettelse. I begynnelse var det flere på en celle, men det viste seg at de innsatte som oftest returnerte, og man dro slutningen at flere på en celle var en kriminalitetsskole. Dette var i 1829. Derfor ble det bygget eneceller, der de innsatte over hode ikke skulle ha kontakt med hverandre. Om tilbakefallsprosenten er sunket mye er uvisst, men den er på ca 70 % i dag. Til enhver tid sitter det omtrent 3500 personer i norske fengsler, noe som koster kriminalomsorgen 3,66 milliarder årlig. Bruk av fengsel som straff har nå blitt tema fra flere hold, og justisminister Storberget la i 2008 ut kriminalomsorgsplanen “Straff som virker”. Her fortelles det om samfunnsstraff, mer innhold i soningen og bedre mottaksapparat ved løslatelse. Han skriver at han håper på debatt. Spørsmålet han egentlig burde stilt var om fengsel virker? Svaret er sikkert avhengig av hvem du spør. De som svarer ja, mener at det er en riktig måte å betale tilbake til samfunnet, at vedkommende ikke gjør noe galt mens det er innesperret og at fengsel skal avskrekke nok til ikke å forbryte seg.

Spesielt FrP mener av lang fengselsstraff avverger kriminalitet, og åpner for 30 års fengsel ved alvorlige terrorhandlinger. Nå tror jeg at terrorister ikke bryr seg om mulig straffesanksjoner, men det er en annen sak. De som mer negative til fengsel viser til tilbakefallet, at å bli innesperret lenge gjør folk syke og samfunnets kostnader. For samtlige partier på Stortinget er alternativ til fengselsstraff et ikke-tema. Storberget skriver at andelen som får samfunnstjeneste øker, nesten 3000 personer i 2007.

Det er kun FrP som har diskutert om å privatisere både politi og fengselsvesen, men det er foreløpig ikke på programmet. Er samfunnstjeneste det samme som tukthus eller offentlig slaveri? Hva med å benytte for eksempel husarrest ved ikke voldelige overtredelser? Det å sperre noen innen gjøre folk syke, finnes det alternativer? Nå kan vi starte debatten på NS.

Voldsmonopol

Samtlige på Stortinget er i mot bevæpning av sivilbefolkningen. Deres begrunnelse er at våpen er farlig og det avler vold. Det henvises ofte til USA i dette øyemed. Hvorfor man ikke viser til Sveits, der hele befolkningen får våpentrening fra fylte 15 år og det er obligatorisk å ha våpen hjemme, er selvfølgelig fordi dette ikke passer med argumentet om mer vold. Det kan man også se på tallene fra Norge, som er et av verdens mest våpentette (jaktvåpen) nasjoner, der det er svært få skyteepisoder årlig. En visjon er et totalt våpenfritt samfunn. Det er en fin tanke, men da må man slutte å produsere og selge våpen – over alt. Når man vet at våpenindustrien er blant verdens største blir dette trolig med drømmene. Tidligere var det vanlig for soldater i Heimevernet å ha våpen i hjemmet. Det er det fremdeles, men etter at et HV-våpen ble brukt i en drapssak, er nå sluttstykkene til våpnene levert inn. Mulig at dette hindrer misbruk av våpen, men det svekker beredskapen.

Resonnementet for en bevæpnet befolkning er todelt. Det ene går på retten og muligheten til å forsvare seg. De nasjoner med høy våpentetthet har færre innbrudd, rett og slett fordi tyvene vet at de vil bli skutt hvis de blir fersket. Den andre grunnen er nasjonalt forsvar. En invasjon er langt vanskelige hvis befolkningen er væpnet enn ikke. En bieffekt er også et langt mer reservert politi og mindre offentlig undertrykkelse. Baksiden er selvfølgelig at jo flere våpen jo flere skyteulykker. En bevæpnet befolkning krever med andre ord et behersket og ansvarlig folk.

FrP er det eneste partiet på tinget som vil armere politiet, men da gjelder selvfølgelig ikke begrunnelsen om at våpen er farlig og avler vold. Væpnet politi har atter blitt et tema etter attentatene 22/7. Om et permanent bevæpnet politi hadde medført et annet resultat den dagen er heller tvilsomt, man hadde folk på Utøya hatt våpen ville Breivik fått smake sin egen medisin.

Når Staten har voldsmonopol kan dette misbrukes, ikke bare fra politiet, men også militæret. For de som ikke har blitt utsatt for offentlig vold er dette uproblematisk. Derimot mener de som har blitt merket av dette at Staten er en ond og farlig organisasjon.

Det er fordeler og ulemper med en bevæpnet befolkning. Stortinget har bestemt at vi ikke skal ha det i Norge. Det er i grunnen en prisverdig og ærlig holdning, men er den riktig? Skal Staten har voldsmonopol?

Spillmonopol

Det er Staten som har monopol på pengespill i Norge, selv om bingo og loddsalg til inntekt for veldedige formål er tillat. Ideen om tippespill i offentlig regi ble i 1937 forkastet av Stortinget, selv om Staten allerede arrangerte Pengelotteriet. Men i 1941 ble Det Norske Tippeselskap etablert av Departement for Arbeidstjeneste og Idrett. Selskapet fikk en trang fødsel da det ble ansett som et nazi-fenomen, og virksomheten ble lagt ned før krigens slutt. Men Norges Idrettsforbund brakte ideen frem igjen, og Norsk Tipping ble vedtatt i 1946. Det begynte med gjetning på engelske fotballkamper, men omfatter nå også Lotto, Flax, Keno, spillautomater og andre ymse spill. Overskuddet av inntektene overføres nå i sin helhet til Norges Idrettsforbund, mens Kulturdepartementet tidligere har fått en andel. Overskuddet i 2010 var på 3,9 milliarder kroner.

Tidligere bruste FrP med fjærene og ville konkurransutsette Norsk Tipping. Nå er det derimot fjernet fra programmet, som om de har innsett det politiske spillet som tapt. Samtlige partier på Stortinget støtter dermed dagens ordning. Norsk Tippings monopol situasjon har blitt utfordret av nettspill, og i 2010 ble det forbudt for norske banker å overføre penger til utenlandske spillselskaper. Det har ennå ikke kommet rapporter om resultatet av dette tiltaket.

Kulturminister Huitfelt (AP) er tydeligvis ikke fornøyd, og ønsker å stenge tilgangen på spillsider i Norge. Organisasjonen “Spilleavhengige Norge” støtter dette forslaget, mens “Ansvarlige Spill” er i mot.

Holdningen fra politikerne er at det er illojalt å bruke andre enn Norsk Tipping som spillekommisjonær.  Det merkes tydeligst når makteliten raser over en fyr som er kjent for å gå raskt på ski deltar i pokerturneringer. Motstanden mot utenlandske spillselskaper kan minne litt om motstanden svenske GB Is opplevde i den såkalte “iskrigen” mot Norsk Iskrem.

Er dagens ordning riktig, eller bør monopolet oppheves? Er det riktig å ha spilleautomater på alle steder, eller burde man heller samlet dem på kasinoer? Er det riktig å forby nordmenn å spille nettpoker, eller bør det være opp til den enkelte å disponere sine penger selv?

Anti sex-kjøp

Prostitusjon kalles verdens eldste yrke. Om det virkelig er det er derimot uvisst. Holdningen til prostitusjon er svingt i løpet av historien og er ulike avhengig av kultur. Bordell er en gammel institusjon, ofte besøkt av sjøfolk, handelsreisende og soldater. Begge kjønn er representert i aktiviteten, men med klar overvekt av kvinner.

Det antas at 11-13 % av norske menn har kjøpt sex en eller flere ganger. I 2009 ble det forbudt å kjøpe sex i Norge, men ikke selge. Det er også forbudt for nordmenn å kjøpe sex i utlandet. Dette skal visstnok beskytte de prostituerte og hindre menneskehandel. I følge Kirkens Bymisjon har antall prostituerte ikke sunket, men kundene har blitt færre. For å dekke inntektstapet har prisen på tjenestene gått opp.

Det er svært sjelden at prostituerte er nymfomane, så grunnen er enkelt penger. Det er penger fordi det er marked for kjøp og salg av sex. Det markedet vil alltid være der, uansett lover og forbud. Skal prostitusjon forsvinne må alle kjøpere (både han og hun) bli tilfredsstilt seksuelt av partner eller elsker(inne) på hjemmebane. Det er utopi, spesielt da noen begrunner kjøpet med spenning og variasjon.

Løser et forbud mot sex-kjøp noen problemer, eller skaper det flere problemer? Er dagens situasjon akseptabel, eller hadde det vært bedre å legge forholdene til rette for kontrollert prostitusjon, som i Nederland? Kan vi bli kvitt prostitusjon, eller er dette noe vi må leve med og akseptere? Er det umoralsk å prostituere seg, eller er det bare usunt?

Krig mot fattigdom

Fattigdom er vanskelig å definere, da nivået er ulikt fra region til region. FNs definisjon på en fattig er en som ikke har råd til nødvendige ressurser for å overleve. Den norske er litt annerledes, som definerer fattige som personer med inntekt som er lavere enn halvparten av medianinntekten i de ulike regionene. Median er ikke det samme som gjennomsnitt, men den midterste verdien i en responsgruppe. I og med at medianinntekten stiger, er det heller ikke rart at antall fattige blir flere.

Det eksisterer ingen nasjoner der fattigdom ikke eksisterer, men man finner samfunn der det ikke finnes rikdom og dermed heller ikke fattigdom per definisjon (i sin verden). Disse samfunn blir gjerne omtalte som primitive. Men selv blant disse finnes det noen som har mer enn andre.

Det er en mekanisme som fører til fattigdom. Selv de som er rike og kun prøver å leve av rentene vil bli fattige til slutt. Det har med at pengens verdi faller i takt med inflasjonen, som er høyere er renten banken gir. Vi har et system som er skapt for kreditt, produksjon og forbruk. De som ikke kan (eller vil) delta i denne karusellen er dømt til å bli fattig. Selv det er ikke noen garanti, da folk med høye lån, som de har fått på grunn av sin produktivitet, vil bli fattige den dagen rentene stiger over et visst nivå. Dette skjer omtrent med ti års mellomrom, og da dukker begrepet gjeldsslave opp igjen.

Samtlige partier er enige om at fattigdom er et problem. Etter at det ble erklært “krig mot fattigdom” har antall fattige økt. (Dette følger en trend: Narkotikabruket har økt etter krig mot Narkotika ble introdusert og antall terrorister har økt etter Krig mot terror ble lansert). Det er to løsninger som går igjen: få folk i arbeid eller bedre trygdeordninger. Spesielt “venstresiden” mener at sistnevnte er viktig, og hevder “høyresiden” vil rasere velferdsstaten hvis trygdeordningene blir endret. De mener “høyresiden” gjør folk mer fattig. “Høyresiden” mener derimot at dette bare er nonsens, da for gode trygdeordninger ikke stimulerer til egeninnsats, men de er altså enige om at arbeid er viktigste middel for å komme ut av fattigdom.

Skal fattigdom reduseres i Norge trenger vi bare omgjøre definisjonen. Da ville de fleste fattige forsvinne.  Men egentlig må vi legge om hele det økonomiske systemet (markeds-/finansorientert økonomi), der vekst (inflasjon) er mest viktig. Det nye systemet kan for eksempel være en ressursbasert økonomi, en vedlikeholdsbasert økonomi, en dugnadsbasert økonomi eller byttebasert økonomi. Det går sikkert an å kombinere dem, men som vi vet er det fordeler og ulemper med alt. Det er helt sikkert noen som vil ha mer enn andre, uansett hvordan vi skrur sammen et økonomisk system. Men er dagens system riktig – og det beste?

Miljø

Teamet “miljø” er av ganske ny dato, og inspirerte av blant annet Lovelock og Næss så WWF (1961) og Greenpeace (1971) dagens lys. I 1972 fikk vi vår første miljøminister, det var Gjærevoll i Trygve Bratlies første regjering. Etter dette har Norge hatt miljøstatsråd, og i dag bæres tittelen miljø- og utviklingsminister.

Samtlige partier på tinget sier de er opptatte av miljø, og det er kun FrP og som er i mot avgift på CO2. Med unntak av FrP er partiene innstilte på å få Norge karbonnøytralt. Om det betyr at vi må slutte å puste og prompe er usagt. Uansett har nivået av CO2 og NOx økt gradvis de årene det har blitt målt. Partiene er alle opptatte av fornybar energi, resirkulering og naturen. I Norge har vi en andel på ca 60 % fornybar energi. Det er usikkert hvor meget som resirkuleres, men på steder med fjernvarme blir alt søppel kjørt til brenning.

Søppelfyllinger blir det stadig færre av, og er det ikke plass kjøres søppel til Sverige.  Dette skal visstnok være godt for miljøet.

Men enkelte forskere sår tvil om effekten av resirkulering og jaget etter alternative energikilder, se.

Når det gjelder hensyn til naturen er det flere saker som burde gnage politikerne. Det har vært utslipp av store mengder olje, man benyttet COREXIT for fjerningen, en gasstank med giftig miljøavfall (som ikke skulle vært transportert til landet) gikk av på Vesttanks anlegg, det benyttes enorme mengder Rotenon for bekjempelse av lakselus, havbunnen rundt oppdrettsanlegg ødelegges av fôr og laksedritt, Oljefondet har aksjer i svært mange miljøsyndere og i svært mange nasjoner som ikke tar hensyn til verken miljø eller arbeidstakere, bedrifter har dumpet/lekket miljøgifter i elver, den såkalte miljøammunisjonen-saken og de miljøskadelige sparepærene. Listen kunne sikkert vært lengre. Et av de grelleste eksemplene er giftdumping-saken i Oslo, der miljøvernminister Solheim fra miljøpartiet SV tillot dumping av oppsamlet giftig bunnslam i en kulp ved Malmøykalven. For mange som følger med på himmelen er trolig chemtrails den største miljøtrusselen.

Det er tydeligvis langt mellom ord og handling i miljøspørsmål. Her blinkes det den ene retningen, men kjøres i en annen. Det er vel lite å debattere, bortsett fra troverdigheten til politikerne?

Sentralisering

Dette er mekanismen der makten samles på færre hender og folk flytter inn til større steder. Sentralisering er ikke noe nytt, den har egentlig alltid pågått. Folk flytter dit folk er. I år 1769 hadde Oslo 7469 innbyggere, i dag er tallet litt over 600.000. Sentralisering kom inn i politikernes vokabular for alvor etter krigen. Det er spesielt Sp som jobber mot denne mekanismen, da de sier at det er viktig å opprettholde naturlandskapet og spredt bosetting. Som en kuriositet er det verdt å nevne at Sp er det partiet som har sittet nest lengst i regjering etter krigen, men i samme periode har det blitt 90 % færre bønder. Virkemidler som brukes er blant annet pendlerfradrag på selvangivelsen.

Sentralisering av organisasjoner, også statlige, begrunner ofte med effektivisering og besparelse. Mange kaller det også konsolidering av makt. For en Stat, som bør tenke samfunnsøkonomisk og ikke bedriftsøkonomisk, er dette problematisk. Grunnen er naturligvis at slåes to organer sammen, blir noen overflødige og arbeidsløsheten øker, samt at kontorlokaler blir tomme. Sentralisering betyr i prinsippet flere i administrasjon og færre i produksjon. For dem som er opptatt av makt er sentralisering et nyttig virkemiddel. Sammenslåing av kommuner er et aktuelt tema i dagens valgkamp, som i de siste valgkamper. Sp er imot, mens Ap og Høyre er for bruk av tvang. De andre partiene mener lokalbefolkningen må bestemme. 6 av 10 nordmenn ønsker ikke kommunesammenslåing, i følge en undersøkelse fra Sentio gjorde for Nationen og Klassekampen.

Spørsmålet som egentlig diskuteres er om vi skal ha spredt bosetning eller ikke. Det er i denne saken, som i de fleste andre, fordeler og ulemper med alt.

Borgerlønn

Borgerlønn, eller garantert minsteinntekt, er en ordning kun Venstre på Stortinget er for. Tanken er at alle skal få et minstebeløp, uansett livssituasjon og status. Dette skal ikke komme i tillegg til sosialstønad og trygder, men istedenfor.  Nesten en tredjedel av Statsbudsjettet, i overkant av 300 milliarder kroner, brukes på trygdeordninger, i tillegg kommer husleie og lønninger for ansatte i NAV ect. Grovt regnet vil dette utgjøre ca 65.000 kroner per innbygger i årlig borgerlønn. Det er ikke nok for en person, men for en barnefamilie ville dette medført at en av foreldrene kunne vært hjemmeværende. Det hadde med andre ord vært god familiepolitikk.

En slik ordning vil på kort sikt økte arbeidsledigheten massivt. Omkring 14.000 årsverk vil da forsvinne, selv om man på folkemunne sier at NAV har omkring 1 million ansatte  En annen negativ bivirkning gjelder de som trenger ekstra støtte, for eksempel bevegelseshemmede – med mindre man etablerer også et skyggesystem for spesielt trengende, men da faller litt av poenget med borgerlønnen bort.

Motivet for en borgerlønn-ordning er først og fremst knyttet til dagens brukere av NAV. Mange føler seg overvåket, mistenkeliggjort og byråkratisert. En omlegging ville medført at personlige opplysninger, holdninger, helse etc ikke kom i offentlige/fremmede hender. Utfylling av meldekort ville blitt en saga blott.

Det er ingen nasjoner som benytter seg av denne ordningen ennå, men Alaska (USA) og Otjivero (Namibia) har gjort det en stund. Temaet har dog blitt stadig mer aktuelt, og diskuteres spesielt i Australia. Det bør også vi gjøre…

Selvangivelse

Årlig må samtlige nordmenn rapportere til myndighetene om hva de tjener og eier. I samme skjema kan du også trekke i fra beløp, som gjeld, pendlerfradrag og fagforeningskontingent. Historien med selvangivelse begynte i Norge i 1911. Det er med andre ord 100 års jubileum for ordningen, men er den noe å feire?

I eldre dager ble selvangivelsen levert personlig utfylt og skriftlig, og ligningsmyndighetene kryssjekket enkelte for å finne avvik. Dette var selvfølgelig svært ressurskrevende og tungvint, og risikoen for å bli tatt i skattefusk var relativ liten. Det sies at man ikke fikk overskudd i Skattevesenet før på 90-tallet. Selvangivelsen var en langt større plage for folk tidligere enn det er i dag, da den nå kommer ferdig utfylt. I dag går alt digitalt, og bedriftene leverer egne regnskap revisorgodkjent til registeret i Brønnøysund. Staten vet med andre ord utmerket godt hva du tjener, da den også får opplysninger fra banker, NAV og andre institusjoner. Det viser også den mottatte selvangivelsen. Men det er også skatt på hva du eier, altså om du velger å investere istedenfor å forbruke, så da må dette også på selvangivelsen. Det er ikke formueskatt på kunst, frimerker, gull, sølv og andre metaller eller edelstener. Tidligere sjekket altså Staten om du hadde gjort ditt regnskap korrekt, men i dag er det du som må sjekke om Staten har utført regnskapet på deg korrekt. Ting er altså snudd på hodet.

Trenger vi egentlig selvangivelsen i dag? Hvordan hadde verden vært uten selvangivelse? Kunne man brukt selvangivelsen til å bestemme hvilke(t) departement(er) som skulle få skattekronene?

Skatt og avgift

Skatt er noe alle har hatet siden det ble etablert. Det begynte med at slavene jobbet for dårlig, i følge eierne, som var presteskapet. De fant ut at slavene ville gjøre en bedre jobb hvis de fikk illusjonen om at de var frie. Så istedenfor å bruke pisk og kjetting, begynte prestene heller å leie ut jord, og brukte penger og skatt som undertrykkende redskaper. Prestene tok da dyr, egg, meieriprodukter, grønnsaker, frukt og bær som betaling. De som valgte å fortsette jobben for prestene fikk betalt for dette, men måtte ofte betale en arbeidsavgift. Når bøndene produserte mer enn det de selv fikk bruk for begynte de å selge overskuddet. Dette ble det også krevd inn skatt for. Da skatt var upopulært måtte skatteinnkreverne bygge opp mindre hærer til beskyttelse. De som ble undertrykket finansierte med andre ord undertrykkeren med skatt. Dette medførte at eliten fikk militær-/politimakt, som kunne beskytte innkreverne, eventuelt prøve å beskytte landsbyene og bøndene hvis de ble angrepet. I takt med befolkningsvekst vokste også de militære styrkene og apparatet rundt makten. Resultatet av dette ble hyppige kriger. Når makten ikke hadde nok penger til dette, lånte eliten penger av bankene. Der er vi fremdeles. Statene låner penger av bankene, for blant annet å finansiere våpen, soldater og energiforbruk til krig.

En grei historie om dette kan leses her.

I dag er det skatt på selskap- og personinntekt samt formueskatt.

Avgifter er noe Staten innkrever på forbruk eller eierskap, og avgiftene er svært mange. De mest upopulære er arveavgiften, dokumentavgiften og en del særavgifter.

Bompenger er også en form for avgift. Det totale skatte- og avgiftsnivået i Norge er på 44 % av BNP, hvilket plasserer oss nesten nederst på listen av OECD-land, noe vi blant annet kan takke oljeinntektene for. Det er store individuelle forskjeller på hvor meget en privatperson betaler i totale skatter og avgifter, men det ligger på mellom 60 og 80 %. For at høyt skattenivå skal rettferdiggjøres må Staten sørge for at inntektene blir kanalisert tilbake til befolkningen i størst mulig grad. Dette klarer vi meget godt i Norge, da mange får nyte godt av en raus velferdsordning.

Nå skal ikke dette var en debatt for eller mot skatt, for skal vi ha en stat må befolkningen finansiere den på en eller annen måte. Det er selvfølgelig ingen politikere som ikke vil ha en stat, da ville de mistet posisjonene sine umiddelbart. Men det går an å mene at kun bedrifter skulle betalt skatt, som konstitusjonen i USA sier. Det går også an å mene at kun arbeidstakere betalte skatt, nesten som det er i USA i dag.

Alle partiene på Stortinget er opptatt av å ha folk i arbeid og skape nye arbeidsplasser. På den måten sikrer Staten (politikerne) sine inntekter og seg selv. FrP (tidligere Anders Langes Parti) ble stiftet kun med tanke på kutt i skatter og avgifter. Etterhvert som de har fått flere saker i partiprogrammet har kongstanken blitt stadig fjernere. Av partiene på Stortinget er det kun Høyre og Frp som mener at skatte- og avgiftsnivået bør senkes, men de er ikke like kuttkåte lenger. I dag er det kun FrP som ønsker å fjerne arveavgiften, formueskatten og dokumentavgiften. KrF sier ikke noe om nivået, men vil heller lette skatt til bedrifter enn individet. Venstre vil ha en flat og enklere beskatning, mens Sp vil bruke skatt til å utlikne inntektsforskjeller. SV benytter samme tilnærming, men vil også ha høyere skatter og avgift, mens Ap vil beholde dagens nivå – inntil videre. Det skal dog nevnes at flere og flere åpner for å fjerne formueskatten, selv om det ennå ikke er programfestet. Med unntak av FrP mener alle at miljøavgift er en positivt virkemiddel for å få styrt forbruket. Som vi har merket er eiendomsskatt et hett tema i valgkampen.

Det er vel egentlig her vi kan avslutte: med at valget vårt i realiteten står mellom hvor stor Staten/offentlig sektor vi ønsker. Det er i dag 145.000 ansatte i Staten, 560.000 har kommunal arbeidsplass, mens 680.000 har privat arbeidsgiver (omtrentlige tall). Alle partiene på tinget er enig at også private aktører er viktig for å bidra, så vår endimensjonale linje over partiene er i grunn ganske presis. SV ønsker størst stat, mens FrP på papiret ønsker den mindre. Forskjellene kan best illustreres i statsbudsjettet, der FrPs budsjettforslag kun er 1,7 % lavere enn Regjeringens – den “rødeste” i moderne tid. Høyres alternative budsjett viser ca 0,8 % lavere inntekter til Staten.

For ytterligere å gni det litt inn henviser jeg til en lokaldemokratiundersøkelse KS har utført. Den forteller om at halvparten av befolkningen mener det ikke spiller noen rolle hvem som sitter på makten i kommunene. Dessuten mener 6 av 10 at det er særinteresser som får gjennomslag, ikke innbyggernes fellesinteresser, se.

P.S.

Jeg besøkte nettsidene også til de “sentrale” partiene som ikke er på Stortinget.

Rødt!

Tidligere Rød Valgallianse er i mot markedsliberalismen og storkapitalismen. De er mot EU, EØS, WTO, IMF og Verdensbanken, men for FN. De er også i mot (del)privatisering av offentlige selskaper, og ønsker en tilbakeføring av selskaper som Statoil. De er i mot alle andre autoriteter enn Staten. De vil at større deler av oljeformuen brukes til fellesskapsaker. Blir gjerne sett på som vaktbikkja i norsk politikk, der spesielt Folkvord i Oslo ikke sparer på kruttet.

Demokratene

Består av tidligere medlemmer av Det Liberale Folkeparti eller FrPere. Det er et innvandringsrestriktivt parti. Enkelte medlemmer vil forby islam i Norge. De ønsker at kristendommen får en mer sentral rolle i samfunnet. De mener at individuell frihet er viktig, men ønsker strengere straffer og tvangsinnleggelse ved narkotikabruk. De er for en redusert stat, og fjerning av arbeidsgiveravgift, arveavgift, formueskatt, eiendomsskatt og boligskatt. De er i mot EU, EØS og Schengen, men ønsker fri flyt av arbeidskraft.

Kystpartiet

Partiet kan kalles en videreføring av “Borgerlig mot EU”, og partiet var første gang på tinget i 1997 som Tverrpolitisk Folkevalgt, men skiftet navn til Kystpartiet før 2001. Det var Steinar Bastesen som representerte partiet i begge periodene. Partiet er mot salg av norske ressurser og ønsker oss tilbake til WTO-avtalen fra 1973, som de hevder var meget bedre. De er for en restriktiv innvandring og mot EU og EØS. Kystpartiet ønsker en skatte- og avgiftsreduksjon, og fjerne skatt på eiendom. De ønsker større bruk av oljefondet på hjemmebane.

Miljøpartiet de Grønne

Dette partiet tar utgangspunkt i naturlovene, og har sin filosofi nære Galtung, Gandhi og Næss. De vil ut av dagens økonomiske system, uten at de forteller om sitt alternativ. De vil ut av EU/EØS, og mener at WTO, Verdensbanken og IMF må underlegges FN. De mener en bærekraftig utnyttelse er viktig og vil ut av oljealderen. Partiet er for offentlig kontroll over drikkevann, energi, infrastruktur og velferdstjenester, og ønsker en innføring av borgerlønn. De er for en progressiv beskatning og ønsker arbeidsgiveravgiften fjernet.

Pensjonistpartiet

Som det ligger i navnet er dette partiet som skal være de eldres og svakes røst. De er for bedrede offentlige tjenester for alle trengende, økning av minstepensjonen og for gjeninnføring av gravferdsstøtten, men for lavere skatter. De er for fjerning av NRK-lisensen, arveavgiften og formueskatten. De er i mot sentralisering, både når det gjelder politi og helse, men for fjerning av Fylkeskommunene. Partiet har en kristent verdikonservativ tilnærming, og ønsker rask og streng respons på lovbrudd. For FN og NATO, men stiller sine kandidater fritt i spørsmålet om EU.

Vi har også en rekke mindre partier, som kun stiller til kommune- eller fylkestingsvalg. Blant de nyeste er Verdipolitisk parti, Innvandrerpartiet og Sentrumsalliansen, mens gamle travere som Det Liberale Folkepartiet, Norges Kommunististe Parti og Samfunnspartiet holder koken.

Som en passende avslutning kan dette innlegget i Bergens Tidene være, om Grisetvilerne.

Lykke til med debatten og og godt “valg”!