Det er valg. Har vi noen valg?

Den evige runddans om stemmegivers gunst er snart i gang igjen. De sedvanlige løftene om bedring av skole, helse og eldreomsorg vil prege spaltene. Vi vil høre at velferdsstaten blir truet hvis skattene senkes. Vi vil høre at næringslivet og investeringsvilligheten blir truet hvis skattene økes.  Det skal deles ut roser og andre reklameartikler. Så plutselig så står man der med stemmeseddelen. Har vi noen alternativer?

I valgkamp, og ellers i det politiske liv, skilles det mellom ulikhetene. Men hva med likhetene partiene imellom? Jeg har besøkt hjemmesidene til partiene på Stortinget.  Dette er de for eller aksepterer taust (de få tomme feltene er altså aktiv politikk imot):

Som vi kan se er enigheten påfallende stor når det gjelder de store sakene, helst med internasjonalt snitt.  Ap, H og V er faktisk enig i alt, mens Sp bare er uenig i én sak. Er det sunt at vår utenrikspolitikk er så samstemt? Hvorfor er alle enige? Finnes det ikke alternativer? Hvis det ikke finnes alternativer, har vi da frihet? Det hører med til historien at partiene har vært uenige, som NRK, NATO, Schengen og GATT, men det legges åpenbart lokk på saker der avgjørelser er tatt.

Som vi kan se, må det være svært belastende for SV å være i Regjering når hovedprinsippene om monarki-avskaffelse og NATO-utmeldelse brytes. Tilsvarende vil FrP også oppleve hvis partiet skulle inngå regjeringssamarbeid med H.

Så kan man selvfølgelig si at Stortinget reflekterer befolkningen, og dermed også vår politikk. Men når ulike emner ikke blir debattert blant politikere, blir de sjeldent debattert blant folk. Derfor vil det være interessant å se på bakgrunnene til motstand mot disse sakene, den gangen de ble debatterte.

Demokrati

I tidligere dager var Norge styrt av stammesamfunn, med høvdinger og småkonger, kan minne om Afghanistan. De fleste hadde stammeråd, som tok avgjørelser og dømte. Så kom kristningen av landet, med påfølgende rundt 100 års borgerkrig før makten i Norge ble samlet under en konge; Håkon Håkonsson av Sverres ætt i 1240. Så fulgt over 500 år med ulike konger, ikke minst danske og svenske. Kongen var eneveldende, men søkte støtte hos adelen, som hjalp regenten med blant annet skatteinnsamling. Den norske adelen besto stort sett av danske, svenske og tyske slekter. Så kom Napoleon-krigen, og Danmark-Norge ble en del av den tapende part.

I et forsøk på å få Norge selvstendig møttes utvalgte menn (ca 110, alle var ikke tilstede hele tiden) på Eidsvoll i april 1814. De fleste var fra embetsverket, men adelen, kjøpmenn og bønder var også representert, og de fleste representerte enten Unionspartiet eller Selvstendighetspartiet. Grunnloven ble bestemt, og det var stor debatt om hvem som skulle få lov til å stemme ved valg, men alle ønsket en form for demokrati. Det endte med at stemmeretten omfattet omtrent halvparten av den myndige mannlige delen av befolkningen. Antall stemmeberettigete falt ned til 7,5 % til 1870, så i 1898 ble det vedtatt at alle myndige menn kunne stemme. I 1909 fikk kvinner fra adelen og middelklasse avgi stemme, og fire år senere fikk samtlige norske borgere over 18 år stemmerett. Så dagens styresett har 100-årsjubileum i 2013.

Ja vel, men hvorfor?

Demokrati betyr folkemakt eller folkestyre. Det finnes i utgangspunktet to former for demokrati: direkte og representativt. Førstnevnte var den opprinnelige formen fra antikkens Hellas, der man stemte på hver enkelt sak. Det skal legges til at alle fikk ikke stemme og av praktiske grunner var det mange som ikke kunne stemme, for man måtte være tilstede. Men det er representativt demokrati som benyttes i dag. Det betyr at vi velger et mindre antall personer (i dag 169) til i å representere oss på det vi kaller Stortinget. De vi kan velge i mellom har allerede først blitt utvalgt av sin valgkomite og så godkjent av sine respektive partiers landsmøter. Etter at stemmene er telt blir mandater fra de forskjellige fylkene fordelt, og dette danner Stortinget. Som regel samler det største partiet eller den største blokken til Regjering. Det er partiets statsministerkandidat som oppnevner regjeringen. Man trenger med andre ord ikke være valgt til plass på Stortinget for å sitte i regjeringen. Eneste krav er at man er medlem av partiet.

Det er da intensjonen at representantene skal føre politikk i sine velgeres interesse. Det er ikke like lett. Det er bare å se på alle brutte valgløfter. Når politikerne fører upopulær politikk, skylder man på at mindretallet må beskyttes, økonomi eller man er bundet opp i avtaler. Stortinget kan med andre ord skalte og valte i begrunnelser for sine avgjørelser. De kan fritt velge om det vil følge flertallet i folket eller ikke.  I teorien kan 51 % av befolkningen i et demokrati for eksempel bestemme at de resterende 49 % kan drepes eller alle mørkhudede skal kastes ut av landet. Nå tviler jeg på flertallstyranni inntreffer, men i teorien. Det er heller ingen automatikk i at flertallet har rett, det kun får rett. For øvrig er det noen som mener at dagens system bør kalles polyarki.

Et demokrati er et utmerket system for ansvarspulverisering. Det er særdeles sjelden noen politikere som blir stilt til ansvar for sine beslutninger, selv om de skulle være Grunnlovsstridige. Velgerne kan kanskje straffe dem slik at de mister posisjonen sin, men blir da ofte satt til en annen offentlig oppgave. Demokratiet er også egnet for illusjonen av medbestemmelse blant borgerne. Samtlige partier på Stortinget vil ha enda mer demokrati, spesielt etter 22/7. Hva partiene legger i “enda mer demokrati” er urovekkende ulikt og dermed anbefalt studie for alle.

Er dagens styreform ideell? Hva med direktedemokrati igjen? Kunne man gjennom levering av selvangivelsen bestemt hvilket departement som skulle få skattepengene? Hva med enstemmingstyre, der det må være enstemmighet på Stortinget før noe kan gå igjennom? Eller meritokrati? Anarki? Debatten bør tas, men dagens politikere vil selvfølgelig ikke delta, for resultatet vil bli at de mister makt.

Monarkiet

Dagen norske kongeslekt starter med unionsoppløsningen i 1905. Selv om det lå i vår kultur å ha konge, så var motstanden mot et nytt norsk kongehus ganske stor, rundt 40 % av befolkningen. Folk var spesielt skeptisk at dette skulle være en utlending, mens andre mente republikk var tingen. Fra politisk hold ble Christian Frederik Carl Georg Valdemar Axel, alias Prins Carl av Danmark, forespurt. Prins Carl sa ja, flertallet i folket sa ja, og han tok navnet Haakon VII, mens arveprinsen Alexander Edward Christian Fredrik tok navnet Olav. Prins Carl tilhørte fyrstehuset Schlesvig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg, mens hans kusine og kone Maud var engelsk, og kom fra den tyske slekten Sachsen-Coburg-Gotha.

Det har blåst på toppene, men bør vi ha kongelige på toppen?

Olav V giftet seg med sin kusine Märtha Sofia Lovisa Dagmar Thyra, datter av Prins Carl, hertugen av Västergötland i Sverige.  Olav og Märtha fikk tre barn, det siste Harald, som er dagens regent. Kronprins Harald giftet seg med Sonja Haraldsen fra Vindern i Oslo. Dermed var rekken av innavl brutt. Denne trenden har deres etterkommere fortsatt.  Kongehusets budsjett for 2011 ligger på nesten 200 millioner kroner. Apanasjen til kongeparet er på 9,3 millioner, mens kronprinsparet får 7,8 millioner (Märtha får ikke, da hun har frasagt seg sin tittel). Det er ikke regnskapsplikt på apanasje i Norge.

Apanasje kommer fra latin, og betyr “til brød”. Det må med andre ord være mye brødspising blant våre kongelige og deres gjester. Både SV og FrP er imot monarkiet, og begge ønsker republikk. Argumentet de fronter er at posisjon/makt ikke skal gå i arv. Det samme argumentet kunne de brukt mot Aps interne maktpyramide, men gjør det ikke.

Sist forslaget om å avskaffe monarkiet var til votering på tinget var i 2010. Da stemte 26 representanter for, mens 126 i mot oppløsning. Det var lite om dette i massemedia både før og etter avstemningen. For øvrig er det verdt å merke seg at det er de to yngste partiene på tinget som er i mot monarkiet. Er monarki riktig? Hvis det ikke er det, er republikk det eneste alternativet?

Pengesystemet

Da Norges Bank solgte gullet og ga opp gullstandard i 2004 ble det innført fiat-penger. Penger som ikke har støtte i realverdi, som gull eller sølv, kalles fiat-penger. ”Fiat” kommer fra latin, og betyr “la det skje”. Med andre ord har dagens hundrelapp kun en symbolsk og psykisk verdi. Det er ca 50 milliarder i kontanter i omløp i landet. I tillegg er det nesten 1500 milliarder digitale kroner i norske banker. Den reele verdien vil gå opp og ned avhengig av tilliten til kronen og andre valuta. Hvis tilliten de kronen forsvant helt, så vil dette altså bare være papirlapper og tall på en computer. Tilsvarende monetære systemer er det nå i hele den vestlige verden. Som vi opplevde for noen år siden er dette systemet veldig sammenvevd og skjørt.

Hvis tilliten til en valuta forsvinner, er det stor sannsynlighet for at mange flere blir tatt i dragsuget. Problemet med fiat-penger er at dette øker inflasjonen, for det er lett å trykke penger for å få fortgang i økonomien. Når det er sagt vil jeg påpeke at det er problemer med å ha backing i en realverdi, da det etter hvert vil bli manko på både penger og metall i systemet, hvis man ønsker vekst.  For øvrig er informasjonen om Norges Banks salg av gullet fjernet fra deres hjemmeside.

Funny money skifter eier

Vi har et rentesystem. Renten medfører at pengene mister sin verdi. Dette er dermed inflasjonsdrivende, og er i realiteten med på å gjøre folk og nasjoner fattige. Renten gir også bankene er garantert inntekt – som et kasino, som kalkulerer med tap på spill kun en dag i året. Med stadig flere muslimer i Norge, som allerede har etablert sharia-banker i landet, vil trolig debatten om rentesystemet komme. Den er hjertelig velkommen.

Fraksjonssystemet som bankene benytter, altså å kunne låne ut 8,5 ganger egenkapitalen, er en gavepakke til bankene. Disse pengene kan de også legge renter på. Så når du betaler 1000 kroner tilbake på lånet ditt, kan banken låne ut disse igjen, pluss 7500 kroner. Slik fortsetter pyramidespillet. I USA har enkelte banker lånt ut over 300 ganger EK. Dette gjør at gjelden er større enn mengden penger. I Norge er den samlede innenlandske gjelden på 3664 milliarder (mars 2011), hvor husholdningene står for 2149 av disse. Dette medfører at Norge har en samlet nettogjeld. Som vi vet vil alltid et pyramidespill kollapse, og som vi vet er de alltid de som sitter på toppen av pyramiden som vinner, det er tross alt dem som startet spillet. Det ble ikke tatt diskusjon rundt fraksjonssystemet ved siste bankkrise, kanskje det er lurt å ta den før neste?

Dessuten er Norge med i omstridte IMF og Verdensbanken, systemer som ødelegger økonomien og selvrådigheten i land som kommer i gjeld til disse. Norge er tydeligvis veldig for, og det er bare å tenke på den kalde skulderen Norge (utenriksminister Gahr Støre) ga våre islandske brødre etter deres bankkollaps/bankran. Er det riktig å være bidragsyter til IMF og Verdensbanken når vi vet hvordan dette “fungerer”?

EU

Den Europeiske Union, gamle Europeiske Felleskap, begynte i det små som en liten handelsavtale om metall, ble et prinsipp om fri flyt av varer, tjenester og mennesker, og nå er argumentet at EU ble skapt for å skape fred i Europa. EU har nå utviklet seg til et byråkratisk monster. Som eksempel kan nevnes hvordan direktiver blir til. Et direktiv låter litt mindre formelt og ufarlig enn lov, men det er samme ulla. Det kan også kalles diktat eller instruksjon. Første er det møter blant EUs 27 kommisærer. Kommisærene er oppnevnte byråkrater, et fra hvert land, og møtene holdes bak lukkede dører. EU-kommisjonen består av to avdelinger (TFEU og TEU) og utgir nytt direktiv hver 3 arbeidstime året rundt. Det er uvisst hvor mange byråkrater kommisjonærene har under seg.

Etter at kommisærene har gjort sitt går direktivforslaget videre til neste ledd: Commitee of Permanente Representatives. Som det ligger i navnet er dette faste representanter, og de er også oppnevnte byråkrater. Deres oppgave kan sammenlignes med en lovkomite. Møtene foregår i lukkede rom. Så går turen til Council of Ministers. Også de er oppnevnte byråkrater og følger systemets møterutiner. De kan si nei til direktivet, og da er det slutt. Sier derimot ja, blir diktatet framlagt EU-parlamentet, som er eneste EU-organ med innvalgte personer. Parlamentet har anledning til å uttrykke sin mening om direktivet, men det har ingen besluttende myndighet.

EU-parlamentet har anledning til å uttrykke sin mening om et fremlagt direktiv, men parlamentet har ingen besluttende myndighet (!)

Er parlamentet negativt, kan EU-kommisjonen velge å overse dette. Sier de ja, går instruksjonen tilbake til kommisjonen, som da videresender (hendt at godkjent direktiv har blitt stoppet) dette til debatt blant medlemslandenes parlamenter. Som vi vet blir de aller fleste direktiver ikke debatterte på Stortinget. Sier medlemslandene nei, kan EU-kommisjonen velge å overse dette. Kommisjonæren kan gi medlemsland som ikke implementerer direktiv bot etter godt befinnende inntil medlemslandet innfrir. Det kan virke som om “Kommisær” ikke var en tilfeldig valg stillingstittel. Argumentet mot EU er like gangbart i dag som den gangen; at vi mister selvrådigheten.

Ved begge folkeavstemningene ble det hevdet at Norge ville bli et u-land og en teknologisk sinke hvis vi sto utenfor. Ap og H er for EU. V er for, men vil følge flertallet. FrP vil ikke ta standpunkt, men vil følge folkeflertallet, mens SV og Sp er imot. Blant det norske folk er det flertall i mot EU, motstanden øker og partiene kvier seg for å ta tak i saken. Merkelig, for dette er den eneste utenrikspolitiske saken det er stor uenighet om, og den debatteres ikke. Synd, for EU er verdt å debattere. Er for eksempel EU demokratisk? Er det folket, næringslivet eller politikerne som trenger EU? Trenger vi EUROen?

EØS-avtalen

Europeiske Økonomisk Samarbeid kom blant annet som en følge av norsk nei til EU i 1994. Nå hadde Norge og Statsminister Brundtland allerede skrevet avtale med EU, den såkalte Korfu-avtalen. Etter folkets nei måtte Korfu-avtalen tilpasses, og man implementerte i realiteten den gamle EF-modellen. Dette etter 130-35 i favør på Stortinget, som var over ¾ flertall som kreves ved Grunnlovsendring. SV og Sp stemte imot. EFTA (Liechtenstein, Island og Norge) ble opprettet, samt en tilhørende domstol (EFTA-domstolen) og ESA (overvåkningsorgan). Personer i disse organer er oppnevnte byråkrater.

EØS-avtalen er som EU-medlemskap å regne, bortsett fra at vi ikke har noen maktposisjon i systemet. Riktignok var mannen som foretrekker hemmelig diplomati, Thorvald Stoltenberg, avbildet som EUs fiskeriminister, men i følge han selv beror det hele på en misforståelse. Norge har delegater i over 200 komiteer, men ingen i de sentrale. EØS-avtalen koster oss årlig 10 milliarder kroner. Så langt har vi implementert 99,7 % av direktivene EU har pålagt nasjonen. Ca 70 % av lovene som blir innført kommer i fra EU, dette til tross for folkets 2x nei. Nå skal heldigvis avtalen snart fornyes. De som er for EU og ny EØS-avtale mener at Norge vil bli et isolert u-land om vi velger så stå utenfor, et nytt Nord-Korea, dog uten slemme lederne, vel og merke.

I og med at flertallet i folket er mot norsk medlemskap, og en EØS-avtale ikke må til folkeavstemning, blir det sannsynligvis ny EØS-avtale. Dessuten er det flertall i folket for EØS. Kjenner folket EØS-avtalens omfang og innhold? Er avtalen til befolkningens beste? Debatten har allerede begynt i visse kretser, og den kan komme til å prege høstens valgkamp.

Schengen-avtalen

Dette har etter hvert blitt en avtale omfattende 26 europeiske land, som omhandler grense- og pass-kontroll. Kongstanken var at dette skulle bli en avtale lik den de nordiske landene hadde seg imellom. Det var egentlig motstand mot Schengen-avtalen i Norge – man fryktet blant annet smugling. Men fordi Sverige, Danmark og Finland var for, og man ønsket å opprettholde den nordiske passfriheten, bøyet Norge av. Dette var i 2001. For de som husker passkontrollen 30 år siden har Schengen-traktaten egentlig ikke endret ting til det bedre, snarere omvendt. Du må fremdeles vise pass på flyplasser og ferger, både før avreise og ved destinasjon, og det foregår randomisert passkontroll. Nå blir vi og bagasjen skannet i metalldetektor før flyreise, og såkalte kroppsskannere er i ferd med å bli installert på flyplasser og havner i Europa. Det er fremdeles tollere på grensene, og varer må fremdeles fortolles.

I dag er tausheten øredøvende fra Stortinget om Schengen-avtalen, den har med andre ord blitt stilltiende akseptert. Kanskje det er på tide å ta debatten igjen? Skal vi ha grenser eller skal vi ikke?

GATT/WTO

General Agreement on Tariffs and Trades har vokst fra 23 nasjoner i 1947 til World Trade Organization og 125 stater i dag. Fra kun å omhandle industrivarer og handelspolitikk, har dette blitt til en svært omfattende og regulerende avtale. Norge tiltrådde GATT i 1948, og var “automatisk” med i overgangen til WTO i 1995. Det var lite debatt rundt overgangen, men det var motstand mot GATT i Norge fra flere hold, med dette dabbet ut da EF-spørsmålet kom opp på 70-tallet. Både proteksjonister, nasjonalister, bønder og fiskere var i mot GATT. De mente dette ville gå ut over sine næringer og vår handelsfrihet. Krigsveteranene mente at det var dette de blant annet kjempet i mot under krigen, og var derfor i mot GATT. Industrien og kapitalen var – og er, naturlignok for. I dag er motstanden mot WTO størst i de landene med dårligst økonomi.

WTO er likevel noe som igjen vil bli tema, ikke bare blant blitzerne, for avtalen må fornyes om noen få år. På de politiske nettsidene er det litt å lese om WTO. Det lille som blir sagt er at en god avtale er viktig. Så da er det vel innforstått at avtalen blir fornyet uten debatt? Trenger vi WTO? Er denne ordningen til folkets beste? Er denne ordningen til det beste for utvikling og frihandel, eller legger den begrensinger?

NATO

North Atlantic Treaty Organization ble grunnlagt utfra The North Atlantic Treaty i 1949, der 12 land undertegnet en forsvarsallianse. Norge ble med, men motstanden mot medlemskap var stor. Spesielt for regjeringspartiet Ap var dette en strihåret kamel å svelge, de hadde sett for seg en nordisk allianse. Grunnlaget for dannelsen av NATO var todelt: sikre fred i Europa og militært forsvar mot kommunistene i øst. I dag omfatter samarbeidet 28 land, og enkelte medlemmer av den tidligere kommunistiske Warsawa-pakten er nå innlemmet i NATO-alliansen, dette i takt med utvidelsen av EU. En teori som NATO nå følger er at angrep er det beste forsvar. NATO-styrker har vært i det tidligere Jugoslavia, er nå i Irak, Afghanistan og Libya, samt piratjakt utenfor Somalia og franske soldater er i Elfenbenkysten. Hvilket land får smake NATOs militære krefter neste gang?

Det kunne ha vært deg eller meg

Vi har soldater i Afghanistan for tiende år. Nesten 7000 nordmenn har tjenestegjort i landet. Det har kostet omkring 15 milliarder kroner og 10 soldater livet. Inntil nylig påsto forsvaret at de ikke hadde oversikt over antall skadde. Tallene de nå har lagt frem forteller at 839 soldater har fått fysiske mén. Argumentene for deltakelse har skiftet fra først å ta bin Laden, så frigjøre kvinner, for så å opprette demokrati og være lojal overfor våre alliansepartnere. Bin Laden er endelig bekreftet død, og andre nasjoner har fullført tilbaketrekning. Norge har hele tiden unnlatt å si noe om hvor lenge dette “engasjementet” skal vare, men nå har Obama sagt at USA skal begynne tilbaketrekning i 2014. Norge, ved utenriksminister Støre, har kommet til at den amerikanske beslutning er klok og Norge vil gjøre det samme – hvis situasjonen tillater det. Dette er taktisk smart, for det kveler diskusjonen om krigen og tilbaketrekning de neste 3 årene. Kanskje må man ha soldater der også etter 2014 – hvis situasjonen tillater det.

Etter at det begynte et mindre væpnet opprør i Bengazi (Libya), som Gaddafis militære naturligvis slo ned på, bestemte FN at sivile i landet skal beskyttes med bomber. Dette av humanitære grunner. Avgjørelsen ble tatt etter at flyforbud først ble innført, noe Gaddafi også godtok. Den skjulte begrunnelsen for invasjon er trolig gull og olje. Norge deltok aktivt med F16-fly. På 103 dager ble 570 “norske” bomber sluppet over ulike mål, som militærforlegninger, jernbane, broer og sentrale menneskers hus, som Gaddafis sønn og generaler. Deltakelsen kostet Ola og Kari Nordmann omtrent 2 millioner kroner daglig, altså totalt omkring 200 millioner kroner. Totalt er det sluppet over 5000 bomber over Libya siden den humanitære operasjonen begynte. Hvor mange drepte og skadde libyere er uvisst. Det er ikke offisielt rapportert om tap av vestlige liv i konflikten, men intervju med militært ansatt på likmottaket i USA sier at det kommer to-tre døde soldater fra Libya daglig. Det er allerede før den kommende bakkeinvasjonen, som er planlagt i september/oktober. Disse godt bevæpnede og trente soldatene er ment å bringe med seg fred til landet. Dessverre vil det bli et rent blodbad, da Gaddafi har delt ut minst en million Kalashnikov, samt granatkastere og antitankskyts til befolkningen. I følge Webster Tarpley har hver familie nok ammunisjon til å møte fire stridsvogner og 2-3 kompanier.

Avgjørelsen med å blande seg inn i et annet lands indre anliggender ble i Norge tatt over telefon (og SMS), av en enstemmig utvidet utenrikskomité – Stortinget ble altså ikke innlemmet i avgjørelsen om offensiv krigføring. Bare det er betenkelig. Fredsprisvinner Obama gikk altså til militært angrep på en nasjon med aktiv støtte fra fredsprisutdeler Norge. Det er grunn å diskutere hva våre politikere legger i begrepet “fred”. Spørsmålet blir: når har de sivile fått tilstrekkelig beskyttelse slik at bomberegnet kan opphøre?  Det har ingen ledere, verken politiske eller militære, klart å svare på. Er det når Gaddafi har gitt fra seg makten, noe som ikke var den offisielle intensjonen da flyforbud ble vedtatt? Det er allerede krig i Jemen og Pakistan, så da er det vel Saudi-Arabia eller Syria neste? Hadde det ikke vært mer riktig (og underholdende) at ledere som var uenige møtes til duell istedenfor å sende torpedoer?

På Stortinget er kun SV imot NATO, men har tydeligvis lært kamelsvelging av Ap. Men når makt og posisjon er viktigere enn partiprogrammet er det vanskelig å vite hvor dypt motstanden mot NATO egentlig er. Uansett må politikerne våre ta en alvorlig prat om vårt militære, dets funksjon og oppgaver. Er det tid for debatt rundt NATO-medlemskap, som de nå tar i Tyskland?

FN

Folkeforbundet ble dannet i kjølvannet av 1. VK, men ble kjølig mottatt, spesielt i USA. Folk der borte kjente de som sto bak organisasjonen. Norske politikere jobbet ved siden av, karrierepolitiske ambisjoner var lave og globalist var et fremmedord. Folkeforbundet visnet derfor og forsvant fra agendaen. Men ting endret seg med 2. VK. Det norske Storting var samlet for første gang etter krigen 25. juni 1945, det uten Statsminister Nygaardsvold. Dagen etter signerte Norge FN-pakten i San Fransisco. Her har det tydelig gått fort i svingene, og hvis man ikke tok debatten den gangen, da er det på tide nå. Noen mener at Norge ikke er medlem av FN, på bakgrunn av Stortinget ikke har diskutert eller stemt om dette. Var det derfor Trygve Lie ble utnevnt til den første Generalsekretæren, som motytelse?

FN har uansett vokst seg til et omfattende system som påvirker oss i stor grad. Så langt har over 60.000 nordmenn deltatt i fredsbevarende styrker. FN er dog mer enn våpen og uniformer, det er også Codex Alimentarius, Agenda 21 (og den tilhørende Fredrikstad-erklæringen), Verdens Helseorganisasjon, Befolkningskommisjonen, Torturkomiteen, IPPC (klimapanelet), Kontoret for utenomjordiske saker, Komiteen for fredfullt bruk av verdensrommet, Kontoret for nedrustningsspørsmål med mer.

Samtlige partier på Stortinget er for et sterkt FN. Men trenger vi egentlig FN? Ingen i FN er folkevalgte, men oppnevnte. Er FN demokratisk? Hva ville skjedd om vi ikke var tilsluttet FN?

Klimaavtale

Dette springer ut fra teorien om at vi har menneskeskapt globaloppvarming, fordi vi har brukt for mye såkalt fossilt brensel de siste 60 årene. Det er verdt å nevne at olje ikke er fossilt, men et organisk stoff. Begrepet global oppvarming har blitt erstattet med klimaendringer. Dette har medførte at alle endringer i klima, uansett om det er varmere, kaldere, våtere, tørrere, mer eller mindre vind, pekes det på menneskelig aktivitet og karbondioksid (CO2) som synder. FrP er tvilende til problemet, mens de andre partiene på tinget mener problemet er reelt, og at tiltak, som skatt på CO2, er nyttig. Dessuten jobbes det hardt for å få til en internasjonal avtale om begrensinger på utslipp av karbondioksid. Dette ble knust da det viste seg at IPPC hadde manipulert data, i den så kalte Climategate-skandalen, samt at de afrikanske landene skjønte at avtalen var i deres disfavør. Norge jobber aktiv med å fange den naturlige gassen, med den såkalte “månelandingen”.

Så får vi håpe at chemtrails ikke ødelegger for soling og bading. Er det mulig at den søkkvåte juli måned skyldtes det topphemmelige ”RAINDANCER”-programmet?

Vår luft består i hovedsak av (og avrundet) 78 % nitrogen, 21 % oksygen, 0,9 % hydrogen og 0,04 % CO2. CO2 er en liten, men viktig komponent i luften, spesielt for plantelivet som trenger CO2 i fotosyntesen. Kan fangst av CO2 medføre at vi kveler planteliv?  I og med at vi ekshalerer og promper CO2, vil det bli skatt for å eksistere? Debatten om menneskeskapte klimaendringer pågår livlig blant folk, men fra Stortinget er det taust. Det er leit.

Heldigvis er temaet en “on going” debatt på Nyhetsspeilet.

Staten Israel

I henhold til Balfour-avtalen som ble inngått under 1. verdenskrig, og det påfølgende “The British Mandate” ble jødene annektert et område i 1947 i datidens Palestina fra britene, som erstatning for nazistenes grusomheter mot dem. Etter britisk ønske ble avgjørelsen om tildelingen tilslutt tatt av FN, begge avgjørelsene imot araberlandenes vilje. I 1948 erklærte Israel seg som selvstendig stat, noe som skapte mer strid, da dette ikke var intensjonen til FN.

Det er derfor enkelte fremdeles ikke anerkjenner staten Israel. Etter tildeling av området har Israel stadig ekspandert (nesten tre ganger så stort) og konfliktnivået har vært særdeles høyt. Dette er en svært betent sak, som omfavner historie og religion langt tilbake i tid, med mange involverte og synspunkter. Samtlige parter i saken har skyld i hvordan saken står i dag, og samtlige parter benytter mange av sine ressurser for å ødelegge motstanderen. Situasjonen er ulidelig for den jevne israeler og palestiner. Den ene parten i angst og frykt, den andre i frustrasjon og nød. Det virker som om ingen av de semittiske lederne ønsker fredelig løsning, men stadig flere jøder i Israel har begynt å motsette seg myndighetenes politikk, blant annet med militærnekt og demonstrasjoner.

Det er kun SV som taler israelernes politikk i mot, og fronter boikott av varer, stopp av våpensalg samt selge israelske aksjer fra Oljefondet. Men ingen av partiene våger å ta kjernen i debatten: er Staten Israel løsningen? Hadde det vært mulig å lage Palestina/Israel til et religiøst fristed – uten våpen? Et Abrahams land? Stedene, monumentene og historien er der uansett, så det burde være mulig å få til en felles løsning. Samtlige semitter; både jøder, palestinere og arabere, fortjener og trenger fred. Ingen av de andre partiene våger å ta debatten.

Krig mot terror

Etter 11. september 2001 gikk verden av hengslene og vi fikk plutselig en ny fiende: terrorister i huler med skjegg og turban. President Bush lanserte” krig mot terror”. Enten var man med, eller så var man i mot, ergo terrorist. Norske politikkere valgt lett side. Å gå til krig med fysiske midler mot en ideologi virket som en god ide. Med “krigen mot narkotika” og “krigen mot fattigdom” i mente, så er det ikke vanskelig å gjette hvilken “suksess” dette blir. Etter “krig mot terror” ble etablert har det blitt bred innføring av overvåkning og kontroll. Nå skal kriminelle tas før handling, dermed er vi alle mistenkte. Dette for å avverge terror. Som vi vet er det større sjanse for å dø av et bistikk, drept av hjort eller drukne i eget badekar enn å bli drept som følge av terror. Det har blitt rapportert om at enkelte terrorceller har blitt pågrepet, men dette kan anses som skuespill, på lik linje som når tollere årlig minner norske avislesere på hvor farlig smuglersprit kan være. “De rammer oss med terror fordi de er misunnelige på vårt samfunn og friheten vår. Vi kan ikke la terroristene vinne”. Dette er vanlig fraser å høre. Men å innføre mer overvåkning og kontroll lar vi jo terroristene vinne. Den som gir opp frihet for sikkerhet får tilslutt ingen av delene. “Krigen mot terror” har utviklet samfunnet i retning av politistat.

Krig mot terror har styrket politiet, men ikke sikkerheten...

Dette har vært et brennhett tema de siste ukene etter attentatene 22/7, selv om attentat og terror har to ulike definisjoner. Så langt har “krigen mot terror” kostet store summer, og tiltakene har vist at Staten ikke engang kan beskytte seg selv. Det er nå viktig å debattere om frihet er viktigere enn illusjonen om sikkerhet. Det er på tide at partiene tar diskusjonen om retningen dette går – før det er for sent.

Oljefondet

Oljefondet, eller Statens Petroleumsfond, ble etablert i 1990, og første innskudd gjort 6 år senere. SV og FrP var den gang i mot Oljefondet. SV fordi de var i mot børsen, mens FrP fordi man burde bruke midlene når man fikk dem inn. Det er etablert etiske retningslinjer for hvilke bedrifter/næringer man skal holde seg unna, men det dukker med jevne mellomrom opp saker hvor disse er brutt. I dag er fondet på over 3 billioner kroner og har blitt det største i verden. Fondet vokser med 5708 kroner i sekundet.  Dette er blendende tall, men selve prinsippet om at Norge, som nasjon, skal drive med børsspekulasjon/markedsmanipulasjon bør igjen diskuteres. Rart kollektivistene i SV og Ap ikke tar debatten om dette.

En undersøkelse i Aftenposten nylig kunne fortelle at 4 av 5 nordmenn ikke visste hva handlingsregelen var. Dette er en avtale partiene på tinget, men unntak av FrP, har skrevet seg i mellom, om at det ikke skal brukes mer enn fire prosent av inntektene fra Oljefondet i Statsbudsjettet. Partiene mener dette hindrer overforbruk og inflasjon.  FrP vil bruke større del av inntektene, hvor disse i hovedsak skal gå til infrastruktur. De mener dette ikke vil drive inflasjonen. V mener at man ikke bør ha en mekanisk prosentsats, men være mer konjunkturtilpasset. Disponeringen av Oljefondet burde flere partier uansett være interessert i å diskutere, hvis man i det hele tatt skal ha noe slikt.

 Narkotikaforbud

I alle tider har mennesket ruset seg. Behovet for dette kan diskuteres, men det er en realitet. Før man begynte å sette vin og brygge mjød/øl, benyttet man stort sett naturens gaver, som urter, blader og bær. I Norge er fleinsopp mest kjent. Inntil på 30-tallet kunne man kjøpe alle narkotiske stoffer, som marihuana, heroin og morfin, på apotek. Sakte, men sikkert kom flere og flere forbud og i 1965 kom forbudet mot hasj/marihuana. Forbudene har skjedd i takt med at myndighetene har tatt over ansvaret for folks helse. Det er ingen naturlov som sier at narkotika er ulovlig, og hva som er narkotika er et definisjonsspørsmål. Dette er med andre ord et selvpålagt forbud vi har valgt.

Narkotikamarkedet fungerer som i alle andre markeder: så lenge det er etterspørsel vil tilbydere prøve å dekke behovet og maksimere sin profitt. Staten har i utgangspunktet fire muligheter: foreta intet, ta kjøperen, ta selgeren eller ta markedet. Logisk burde Staten tatt markedet, for da ville dagens selger forsvinne og man ville fått brukbar kontroll over kjøperen. Var det ikke det vi lærte under alkoholforbudet i årene 1916-1927?  Som vi har erfart har dagens politikk medført ulykke for en rekke brukere og gitt oss et stort kriminelt nettverk. Diverse politimenn (for eksempel Frank Serpico og Michael Ruppert) har d stått frem og sagt at det er CIA og politiet selv står bak det meste av dagens narkotikatrafikk. Det går med enormt mye skattekroner på myndighetenes kamp i å motarbeide virksomheten. Toll-, politi-, retts- og fengselsvesen benyttes, og andelen innsatte med narkotikarelatert dom er rundt 70 %.

Med noen år mellomrom dukker debatten om legalisering av hasj opp. President Clinton har innrømmet å ha prøvd hasj, men han inhalerte selvfølgelig ikke.

Stoltenberg vil la jointen gå rundt

Statsminister Stoltenberg har innrømmet å ha inhalert, og han kan erfare hvordan søsteren sliter med narkotika. Mulig dette påvirket det internasjonale panelet (GCPD) med bl.a Thorvald Stoltenberg i, som mente at krigen mot narkotika var en fiasko, og at flere land bør legalisere stoff, i første rekke hasj og marihuana. Hvorfor han sier “flere land” og ikke “alle land” er uvisst. Uansett er det lite bevegelse, selv om Portugal har myknet opp sin politikk. Lærdommen som følge av dagens narkotikapolitikk må gi ny debatt. Hvordan ville samfunnet sett ut hvis narkotika ble legalt? Som det var tidligere eller vil samfunnet kollapse i rus? Hvor mye penger hadde Staten klart å snu i sin favør og hva kunne disse ressursene gått til? Det er en evig debatt, og det er gode grunner til alltid å diskutere saken.

Avslutning

Om et lokalsykehus skal ligge der eller der er med andre ord av liten betydning. Det samme er om en kraftkabel skal gå i luftlinje eller under jorden. Det er de store internasjonale sakene som påvirker oss mest, men det er dem det prates minst om.  Nå er det riktignok lokalvalg, men som vi vet er det ikke lokalsaker som blir diskutert i nasjonalt media. Enten så debatteres detaljer og retorikk, eller så er det generelt svada og tåkeprat. Om hvor mye mer som skal bevilges dit, men da må det tas derfra. Om at vi må velge mellom skole og helse, men militær eller skole ikke er et alternativ. De varme hendene det offentlige skal gi oss, som om de er noe varmere (eller kaldere) enn private hender. Det skal satses mer på helse, som de har gjort de siste 40 årene, i samme periode som befolkningens helse stadig har blitt dårligere. Det skal mer kvalitet inn i skolen, som om de ikke har sagt tilsvarende før. Hvorfor kunne de ikke innført mer kvalitet i løpet av de 6 første årene de “rødgrønne” har vært i regjering? Og hvordan definerer og måler man kvalitet?

Det er fattigdom som det offentlige må bekjempe. Etter at fattigdom ble tema i Norge etter krakket på 80-tallet har det aldri vært flere fattige, over 215.000 i følge regjeringens egne tall. Det er kriminalitet som skal bekjempes. Derfor lages det flere lover lages, og flere kriminelle skapes. Politiet har aldri fått flere midler, mens det aldri har vært færre patruljerende i nasjonens gater og fjorder. Det er alltid noe feil, de blir aldri ferdige, selv om Staten eser ut. Det virker egentlig som om politikerne skaper sin egen arbeidsplass. For hvorfor løser de et problem med å skape et nytt? Eller er det egentlig ingen problemer å løse? Trenger vi egentlig politikere? Har vi reelle valg, eller er systemet bare å vrake?

Det er valg. Har vi noen valg?

Partienes nettsider

SV: http://sv.no/

Ap: http://arbeiderpartiet.no/

Sp: http://www.senterpartiet.no/

KrF: http://www.krf.no/ikbViewer/page/krf/forside

V: http://www.venstre.no/

H: http://hoyre.no/

FrP: http://www.frp.no/