Når, hvor, hvorfor og av hvem ble det greske alfabet oppfunnet? Samarbeidet oppfinneren med Homer?

Hvis du likte denne artikkelen, vennligst spre den videre til så mange mennesker som mulig, legg igjen en kommentar eller abonner på RSS-feeden.
Av
NB: Denne artikkelen er kun synspunktene til forfatter. Den representerer ikke nødvendigvis Nyhetsspeilets profil, redaksjonens meninger eller andre forfattere på Nyhetsspeilet. Kun forfatter er ansvarlig for denne artikkelen og bare sine egne artikler.
Samfunn
  24.06.2011 23:16   (Oppdatert 04.07.2012 11:11)

Trojanerkrigen, det greske alfabet og Homer (940-800)

Vi daterer Den trojanske krig til ca. 940 f.Kr., dvs. til midten av bronsealderkollapsen (975-925). Vi daterer den greske mørkealderen til 925-800. Basert på Powells bok Homer (2. utg. 2007) daterer vi oppfinnelsen av det greske alfabet og produk­sjonen av Iliaden og Odysséen til ca. 800 f.Kr.; som trolig ble til på den greske øyen Evvia. Det greske alfabet med skriveregelen om å markere alle syngelyder med vokaler, representerer verdens første fonetiske skriftsystem. Formålet med konstruksjonen av det greske alfabet var mest sannsynlig å få skrevet ned muntlig litteratur på en slik måte at rytmen ble synliggjort, hvilket krevde vokaler.

 

Datering av Trojanerkrigen

I boken The Greeks: History, Culture, and Society (2. utg., 2010) av Ian Morris og Barry B. Powell, konkluderer forfatterne at hvis Trojanerkrigen virkelig fant sted, så utfoldet den seg i den mykenske periode under bronse­alderkollapsen. Basert på James-revisjonen daterer vi her bronsealder­kollapsen til 975-925 (om James-revisjonen). Ingen av personene eller begiven­hetene i Homers to verker Iliaden og Odysséen kan med sikkerhet relateres til kjente historiske personer eller begiven­heter. Senere historikere og poeter har selv skapt eller prøvd å finne slike relasjoner, men ingen av disse relasjonene har latt seg bekrefte. Noen indikasjoner går imidlertid i retning av ca. 940 f.Kr. for Trojanerkrigen, da Egypts 19. dynasti ble avsluttet av faraodronningen Twosret (941-940) og det 20. dynasti ble innledet av faraokongen Setnakhte (940-936) [Wiki-artikler: Twosret; Setnakhte]. Den arkeologiske indikasjonen er at keramikk tilhørende Late Helladic IIIC-perioden som ble funnet i Troja VIIa, som er det arkeologiske laget som passer best med Homers beskrivelse av Troja, er assosiert med dronning Twosret (Wiki-artikkel: Troy VII).

I den engelske Wiki-artikkelen om farao Setnakhte (940-936) nevnes at grekernes fortellinger om ”den egyptiske kong Proteus” kan ha vært en referanse til Setnakhte:

“Setnakhte kan ha vært den første farao som ble nevnt i den greske mytologi. Marianne Luban siterer Diodorus Siculus: «En mann av obskur opprinnelse ble valgt til konge, som egypterne kalte ’Ketes’, men som blant grekerne antas å være den Proteus som levde i tidsperioden for Trojanerkrigen.” Ketes, fra det egyptiske Khenti, betyr det samme som Proteios: “Først”. Kong Setnakht kan ha kommet fra folket eller ha vært en prins av kongelig blod som på en eller annen måte var forbundet med det 19. dynasti.”

 

Hvem var så Proteus? I den engelske Wiki-artikkelen Proteus of Egypt kan man bl.a. lese:

“Proteus var en egyptisk konge fra oldtiden som er mest kjent for sin deltakelse i en alternativ versjon av fortellingen om Helena. I andre bind av Herodots historie sies det at Proteus var fra Memfis, etterfulgte Pheron på tronen, og ble selv etterfulgt av Rhamp­sinitus (Ramesses III, som han var kjent blant egypterne). Da Paris bortførte Helena fra Sparta, bragte vinden hans båt ut av kurs og til Egypt. Mens han var der, forlot slavene ham og fortalte myndighetene hva Paris hadde gjort. Fortellingen om hans forbrytelse nådde Proteus, som da tok i sin beskyttelse Helena og de skatter som Paris hadde stjålet fra Menelaos. Hans intensjon var å returnere henne og skattene til Menelaos når han ankom. Trojanerne var ute av stand til å overbevise grekerne om at de ikke hadde tatt Helena; det var derfor ikke før Troja hadde blitt beseiret at trojanerne ble trodd. Menelaos reiser da til Egypt, der han behandles høvelig i hoffet til Proteus, og gjenforenes med Helena. Ved avreisen ofrer Menelaos imidlertid noen innfødte barn, som får egypterne til å hate ham.”

 

Herodots kronologiske plassering av Rhampsinitus var feil. Beskrivelsen av Rhampsinitus gjør det klart at Herodot siktet til Ramesses III, som faktisk var etterfølgeren til Setnakhte.

ZetaTalk bekrefter i sitt alt for korte notat, Trojan War (1995), at Trojanerkrigen virkelig fant sted. Som vanlig kommer ZetaTalk også med spennende tilleggsinformasjon:

“De greske legender omtaler Trojanerkrigen der en kvinne var så sterkt begjært at legioner av krigere ble sendt av sted for å befri henne. Har dette skjedd? Ja, dette skjedde, men legendene har blitt forvrengt. Helena av Troja var ikke det begjærte objektet i denne krigen, et faktum som hennes ego ikke tillot henne å akseptere. En av Helenas tjeneste­piker, som ble holdt strengt i fangenskap som tjener, var den virkelige årsak til dette slaget, men Helena annonserte høyt før, under og etter slaget at det var henne selv som var så ettertraktet. Da historikerne aldri fikk høre noe annet, skrev de dette ned.

Ifølge legenden ble Troja med hell invadert da en gave, Den trojanske hest, ble forlatt utenfor portene og bragt inn i byen. Gitt krigen, var innbyggerne av Troja naturligvis ikke så naive at de uten nærmere inspeksjon tillot denne uforklarte gaven å bli bragt inn. Faktum er at Trojanerhesten ikke bare var en statue, en kuriositet, men var mat, bygget av mat: Hvetestakker som var bundet sammen, gresskar og tørket frukt. All maten hadde blitt festet og bundet til en ramme av tre. Grekerne visste at de sultende innbyggerne i Troja ikke kunne motstå denne fristelsen. For å minimere inspeksjonen av et så stort objekt, som de visste ble rutinemessig gjort av alle kurver og tønner med mat, ble kamuflasjen formet til et familiært dyr. Innbyggerne fokuserte på matklyngene som var bundet til hovene, halen og hestens hode. De ble da så oppslukt av å tilfredsstille sin hunger at de ikke kom til å inspisere hestens mage. Der lå én infiltrator. Tynn og smidig klarte han å smyge seg ut i nattens mørke, og lot sine venner slippe inn gjennom porten.”

Illustrasjon av Trojanerhesten som føres innenfor portene.

 

Vergils nasjonalepos Æneiden

Den romerske poeten Vergil (70 f.Kr.-19 e.Kr.) er mest kjent for sitt ufullendte verk Æneiden, som ble Romas mytisk-heroiske nasjonalepos. Vergil var en stor beundrer av Homer, og brukte til og med det samme versemålet, daktylisk heksameter. I Æneiden skaper Vergil en historisk forbindelses­linje mellom  Homers beskrivelse av Trojanerkrigen og grunnleggelsen av den byen som utviklet seg til Rom. Æneiden strekker seg over tolv bøker, og forteller om hvordan Trojaner­helten Aineias sammen med en gruppe krigere flyktet til havs fra det falne Troja.

På ferden gjennom  Middelhavet forliser de utenfor Karthago, en oldtidsby ved kysten av Nord-Afrika i dagens Tunisia. Forliset resulterte i et kjærlighets­eventyr, som varte et års tid, mellom Aineias og dronning Dido, den legendariske grunn­leggeren av Karthago. Historikerne antar i dag at Karthago ble grunnlagt ca. 814 f.Kr. Dronning Dido – ”Dido” var det greske navnet for Elissa eller Elissar – skal opprinnelig ha vært en fønikisk prinsesse fra byen Tyre. Mens dronning Dido tilhører legendenes doméne, tilhører hennes bror, Pygmalion bykongen av Tyre (831-785), historiens doméne (Wiki-artikkel: Pygmalion of Tyre). Dersom Karthago ble grunnlagt av Dido ca. 814 f.Kr, er tidsavstanden bakover til ca. 940 f.Kr. alt for lang til at Aineias kan ha hatt en flørt med henne. Mellom de to dateringene ligger fem generasjoner. Vi avviser derfor dateringer av Trojaner­krigen som er basert på Vergils fortellinger om Aineias. Ifølge Vergil dro Aineias etter et års tid videre fra Karthago til Italia, der han slo seg ned med sine trojanske landsmenn. Romerne likte å tro at de var etterkommere av disse trojanerne. Dronning Dido begikk selvmord i kjærlighetssorg over at Aineias forlot henne, hvis vi skal tro Æneiden.

 

Aineias skryter av sine heltebedrifter under Trojanerkrigen til dronning Dido. Maleri av Pierre-Narcisse Guérin fra 1815.

 

Det greske alfabet

Homers Iliaden og Odysséen er de to aller eldste skrevne verk i verdens første kjente fonetiske skriftsystem. Det er derfor mange spørsmål og mysterier knyttet til Homer. Når levde han? Var han skald av profesjon? Var han selv oppfinneren av det greske alfabetet, eller dikterte han til oppfinneren av det greske alfabetet en serie skaldekvad hvis nedskriving vi i dag kjenner som Homers to verk? Hvem var nedskrivingen av Iliaden og Odysséen beregnet for? Kommende skalder som ikke ville ha mulighet til å høre Homers person­lige fremføring av dem, eller et imaginært leserpublikum som kunne tenkes oppstå etter et par hundre år? Til hvilket formål ble det greske alfabet oppfunnet, og hvilke eksisterende skriftsystemer ble brukt som modell?

En av verdens fremste og mest anerkjente Homer-eksperter er Barry B. Powell, professor i klassiske studier ved University of Wisconsin–Madison (USA) (Wiki-artikkel: Barry B. Powell; Powells HomePage). Powell er også spesialist i historien til skriftsystemer, og fikk i 2009 utgitt boken Writing: Theory and History of the Technology of Civilization. Det følgende sammendrag er basert på hans bøker når ikke andre kilder oppgis.

Ved slutten av bronsealderen snakket befolkningene i Mesopotamia de øst­semittiske språkene og brukte kileskrift på leirtavler. Befolkningene i det østlige Middelhavsområdet snakket de vestsemittiske språkene, brukte det vestsemittiske skriftsystemet, og skrev på papyrusruller. Papyrus er en egyptisk oppfinnelse som ble tatt i bruk 3.200 f.Kr. Det vestsemittiske skriftsystemet hadde en rekke lokale varianter, som fønikisk, arameisk, hebraisk og kanaan­ittisk. Dette skriftsystemet besto av et rent konsonant-alfabet (k-alfabet) på 22 konso­nanter, og var fonetisk så langt som angivelsen av konsonantlyder angikk.

Med fonetisk skriftsystem menes her i hvilken grad man kan lese en tekst høyt og lydmessig noenlunde korrekt uten å forstå språket eller innholdet i teksten. I en tekst basert på et rent k-alfabet må man naturligvis beherske språket for å kunne gjette riktig betydningen av de vokalløse ordene, og dem som ikke behersker språket kan umulig vite hvilke vokallyder som skal uttrykkes mellom konso­nantene. I de vestsemittiske språkene besto ordets rot alltid av 2-3 konsonanter, hvilket gjorde at fraværet av vokaler i alfabetet ikke var så alvorlig som om vi skulle fjerne vokalene i tekster på norsk.

Det greske språket er imidlertid et indo-europeisk språk der angivelsen av vokal­lyder er nødvendig for å kunne forstå  teksten og betydningen av det enkelte ord. Det greske konsonant- og vokalalfabetet (k/v-alfabetet) som ble oppfunnet på Homers tid synes å være en tilpasning av det vestsemittiske k-alfabetet, med fem vokaler lagt til (a, e, i, o, y). Ved å introdusere de fem vokalene i alfabetet, samt introdusere den skriveregel at vokallyder alltid skal markeres med vokaler, ble verdens første fonetiske skriftsystem skapt! Det fonetiske skriftsystem har i dag erobret det meste av verden.

Det mykenske skriftsystemet Lineær B hadde riktignok fem vokaler, men med sine 200 tegn var dette systemet bare delvis fonetisk (Wiki-artikkel: Lineær B). De fleste av tegnene representerte ord. Mykensk var en tidlig form for gresk.

 

Iliaden og Odysséen

Iliaden består av 16.000 linjer; Odysséen av 12.000 linjer. Mens Iliaden sjanger­messig er en blanding av legender og gudemyter; er Odysséen en blanding av folkeeventyr og gudemyter. Mens Iliaden inneholder mye humor, er det lite av dette i Odysséen. Iliaden har en tragisk avslut­ning, mens Odysséen har en lykkelig slutt.

Versemål eller metrikk er et begrep innen verselære. Et versemål betegner den rytmen og det rimmønsteret som en verselinje eller et dikt har. Versemålet i Iliaden og Odysséen er daktylisk heksameter. Heksameter betyr at verselinjen består av seks takter eller verseføtter, mens daktylisk betyr at hver versefot består av en trykktung stavelse etterfulgt av to trykklette, som i ”dáktylos” eller ”byene”. I klassisk gresk diktning er én daktyl én lang stavelse etterfulgt av to korte. Heksameterne har intet fast rimskjema, men den gjennom­gripende rytmen har en suggestiv virkning på det lyttende publikum.

Å dikte i et bestemt versemål, uansett hva versemålet måtte være, har sin pris. Dette kan alle tradisjo­nelle poeter skrive under på. Det er ikke uten grunn at mange poeter har valgt å frigjøre seg fra versemålets tvangstrøye, og i stedet har hengitt seg til litterær modernisme (Wiki-artikkel: Litterær modernisme). Den muntlige diktertradisjonen som Homer tilhørte, syntes antagelig også at prisen ved å binde seg til daktylisk heksameter var høy. Det er nettopp derfor Iliaden og Odysséen er så full av det som kalles epiteter, dvs. karakteriserende adjektiv eller lignende tillegg til et substantiv eller personnavn. Eksempler på slike epiteter er ”den lettfotede Akilles”, ”den skjønne Helena”, ”den mektige kong Agamemnon” og ”den allsidige Odyssevs”. I Homers diktning ble slike epiteter primært brukt for å fylle ut en verselinje innenfor verse­målets krav på en lettvint måte, ikke for å understreke for hundrede gang, og i totalt irrelevante situasjoner, bestemte egenskaper ved en person.

Iliaden har også andre stilistiske trekk som avslører at teksten ble diktert av en skald (det greske ordet for skald er aoidos). Teksten er svært repetiv; faktisk blir hver 8. linje gjentatt minst én gang. Et annet avslørende trekk er at innholdet i de forskjellige kapitlene flere ganger er i konflikt med hverandre, som om kapitlene opprinnelig hadde hver sin tilblivelsesprosess.

Et karakteristisk trekk ved Homers diktning er at han tilsynelatende hadde ”all verdens tid” til å komme seg gjennom hovedfortellingen. Homer nektet aldri seg selv å inkludere enda en bifortelling, så lenge han syntes fortellingen var god, uansett hvor lang og irrelevant den ellers måtte være for hoved­fortellingen. Det moderne kravet om driv i fortellingen av hoved­fortellingen var visst ikke noe som bekymret Homer. Han benyttet seg heller ikke av spennings- og klimaksoppbyggende fortellerteknikker, slik en hver moderne forfatter gjør. Et annet karakteristisk ved Homers diktning er de mange person- og stedsnavn som angis. I Iliaden og Odysséen nevnes over 1000 personnavn og over 500 stedsnavn; de fleste nevnes bare én gang.

Iliaden beskriver 53 døgn i Trojanerkrigens tiende år. Eposets evolusjonære helt er den vrede Akilles. Han motstår den omgivende kulturens normer om hva som gir ære og status, eller alternativt gir skam. I stedet utvikler han en indre uavhengig norm av etiske prinsipper som manifesterer seg i form av selvrespekt eller skyld.

Iliaden er en ikke-intensjonell parodi på kriger mellom folkegrupper i bronse­alderen der anunnaki-lederne (”de olympiske guder”) kranglet seg imellom bak kulissene, og noen ganger plutselig dukket opp på scenen for å påvirke kampen.

Filmen ”Troy” fra 2004 og DVD’en fra 2007 er severdig, selv om kritikken har vært blandet.

 

Oera Linda Book om Odyssevs

Odyssevs, kjent som Ulysses i romersk mytologi, kongen over den 120 km2 store greske øyen Ithaka, kan ha vært en reell historisk person som etter Trojanerkrigen søkte eventyret i å reise rundt omkring i Middelhavet på jakt etter spenning og drama. For å gjøre komplottet enda mer komplekst, inklu­derer vi her et utdrag fra kap. 30 av Oera Linda Book, som pr. i dag har status som et historisk falskneri fra 1800-tallet (Wiki-artikkel: Oera Linda Book). Ifølge kap. 30 bragte eventyrlysten Homer også utenfor Middelhavet, helt nord til Fryasburgt ved kysten av dagens Holland, der Frya-kulturen hadde sitt hovedsete. Her prøvde han å bytte til seg en hellig lampe mot de fineste juveler, men Jordmoren (øverste valgte leder for alle de lokale borg­mødrene eller burgtmaagd) avslo. Han dro da videre til øyen Walhallagara, som i dag er halvøyen Walcheren ved kysten av Holland, der han skandaløst nok etablerte et seksuelt forhold med borgmoren Kalip, hvilket kan være navneopphavet til Calypso i Odysséen. I de årene han oppholdt seg her kan han ha lært seg Frya-kulturens k/v-alfabet, som kan ha vært inspirasjonskilden til både det vest­semittiske og det greske alfabet. Selv om teksten i Oera Linda Book skulle vise seg å være historisk genuin, betyr ikke det at innholdet må være mer historisk korrekt enn andre tekster fra Homers tid. Fra Oera Linda Book, kap. 30:

”I år 1005 etter at Atland forsvant i havet, ble dette skrevet på den østlige veggen ved Fryasburgt:

Etter at tolv år hadde gått, uten at vi hadde sett noen italienere i Almanland, kom tre skip, finere enn noen av dem vi selv eide eller noensinne hadde sett. På det største skipet var en konge fra de joniske øyer hvis navn var Ulysses, som var berømt for sin store visdom. En prestinne hadde profetert at han ville bli konge over hele Italia dersom han greide å få tak i en lampe som hadde blitt tent ved lampen i Texland. For dette formål hadde han bragt store skatter med seg, og mest av alt: Juveler til kvinner, disse juveler var vakrere enn noensinne tidligere sett. De kom fra Troja, en by som grekerne hadde tatt. Alle disse skattene hadde han bragt til moren [Jord­moren], men moren ville ikke ha noe med dem å gjøre. Til slutt, da han forsto at han ikke kom noen vei med henne, dro han videre til Walhalla­gara. Der rådet en borgmor [burgtmaagd] hvis navn var Kaat, men som på folkemunne ble kalt Kalip fordi hennes underleppe stakk ut som en baug. Her tøvet han i flere år, skandaløst for alle som kjente til det. Ifølge tempeljomfruenes rapport, mottok han en lampe fra henne; men den tjente ham ikke til noe, for da han dro ut på havet igjen gikk skipet tapt, og han ble tatt opp naken og ribbet av et annet skip.”

 

Homer-forskningen

Den romersk-jødiske historikeren Josephus (37-100 e.Kr.) hevdet i sitt essay Mot Apion at det gikk et rykte om at Homer ikke hadde skrevet ned et eneste ord, han hadde bare memorisert en muntlig tradisjon som så ble nedskrevet lenge etter hans død (Wiki-artikkel: Against Apion). Josephus mente altså at den greske verden ikke kjente til skrivekunsten på Homers tid.

Den moderne Homer-forskningen begynte med den tyske filologen Friedrich A. Wolf (1759-1824) som tok opp stafettpinnen fra Josephus (Wiki-artikkel: Friedrich August Wolf). I sin bok Prolegomena ad Homerum (1795) poeng­terte Wolf det oppsiktsvekkende fravær av referanser i Homers verker til skrift­lige media, skriftkilder, tekster, dokumenter; ja, til skriving og lesing overhode! Bare en eneste episode i Homers 28.000 linjer kan tolkes som en referanse til at noe skrives ned, men selv dette ene tilfellet er nokså tvetydig. Wolf trakk samme konklusjon som Josephus 1600 år før ham: at den greske verden ikke kjente til skrivekunsten på Homers tid.

Wolf hevdet videre at de to Homer-verkene var alt for lange til å kunne ha blitt komponert, memorert eller muntlig fremført av en og samme person. Iliaden og Odysséen måtte derfor ha blitt til etter Homers tid, og begge måtte ha vært en skriftlig sammensetning av et tosifret antall enkeltstående kvad som en hel profesjon av skalder eller aoidoi holdt levende og overførte fra generasjon til generasjon. Etter Wolfs autoritative bidrag prøvde Homer-forskerne de neste 130 årene å dissekere de to verkene for å kunne identifisere de enkeltstående kvadene. Uten særlig hell. Hver av de to verkene utgjør i for stor grad en integrert helhet, selv om det er nok av enkeltstående bifortellinger i dem.

Milman Parry (1902-1935) var det neste store høydepunktet i Homer-forskningen. Han var en klassisk filolog innen episk poesi og grunnlegger av forskningsdisiplinen muntlig litteratur. Det var Parry som oppdaget formålet med Homers hyppige bruk av epiteter, og det var han som forklarte hvordan Homer-verkene avslører å ha vært opprinnelig muntlig litteratur. Parry konklu­derte at Homer må ha vært en muntlig poet av historier og historie, tilsvarende den nordiske skald, den gæliske bard og den serbo-kroatiske guslar [Wiki-artikler: Skald; Bard; Gusle]. Parry var således enig med Wolf i at Homer aldri hadde skrevet ned et eneste ord.

Fra den norske Wiki-artikkelen Milman Parry:

”Mellom 1933 og 1935 gjorde Parry, da førsteamanuensis ved Harvard University, to reiser til Jugoslavia hvor han studerte og gjorde lydopptak av den muntlig, tradisjonelle poesien på serbokroatisk ved hjelp av sin assistent Albert Lord. De arbeidet i Bosnia hvor lese- og skrivekyndighet var lavest og hvor den muntlige tradisjonen, i begrepet benyttet av Parry og Lord, var «renest»…

I hans amerikanske utgivelser på 1930-tallet introduserte Parry hypotesen (først forslått til ham av Meillet og deretter demonstrert ved hans eget feltarbeid) at den formulariske strukturen av homerisk epos kan bli forklart som en karakteristisk egenskap av muntlig komposisjon (den såkalte «muntlig-formulariske hypotese»). Parrys arbeid forsvarte den antikke tradisjonen hvor Iliaden og Odysseen var resultatet av en muntlig poet… Parrys påvirkning er åpenbart i arbeidene til senere forskere som har argumentert at det er en fundamental brudd i den institusjonelle eller fastlagte strukturen mellom det homeriske Hellas og det platoniske Hellas, et brudd karakterisert ved overgangen fra en muntlig kultur til en skriftkultur. Denne tanken fastholder at i det homeriske samfunnet tjente muntlig poesi som en form for ‘loggbok’ av institusjonelle og kulturelle praksiser. I en skriftkultur tar skriftlige loggbøker plass isteden for muntlig poesi.”

 

En av guslarene som Parry intervjuet og gjorde opptak av, fremførte muntlig et lengre kvad på 12.000 linjer, hvilket tilsvarer Odysséen i lengde. Av inter­vjuene fremkom at hver fremføring var unik, så det var ikke ordene som ble memorert, men tema og overordnet struktur. Guslarene hadde på et vis, gjennom mange års trening og praktisering, fått det aktuelle versemålet impregnert i psyken, slik at å holde seg til versemålet under fremføringen av et kvad nærmest var en automatfunksjon. Mange av dem kunne verken lese eller skrive.

En av guslarene som Milman Parry intervjuet.

 

Det som er Barry B. Powells spesifikke bidrag til Homer-forskningen – fremført i flere av hans bøker som f.eks. Homer and the Origin of the Greek Alphabet (1996) og Homer (2. utg. 2007) – er teorien om nærheten eller intimiteten mellom oppfinneren av det greske alfabet og Homer. Powell sier mer eller mindre rett ut at de to antagelig samarbeidet, og at formålet med oppfinnelsen av det greske alfabet nettopp var den skriftlige nedtegnelsen av Homers munt­lige poesi om Trojanerkrigen og Odyssevs. Tidsperioden skal ha vært ca. 800 f.Kr., og stedet skal ha vært den langstrakte øyen Evvia som ligger rett utenfor det greske fastlandet på østsiden.

Homer! Vil vi noen gang få vite din egen historie?

 

Kilder

* Frontbildet viser maleriet ”Homer” av Pier Francesco Mola (1612-1666).
* Artikkelen er en tilpasning av kap. 14c i web-boken Menneskets historie av Rolf Kenneth Aristos.

 

**************************************************************************

 

GD Star Rating
loading...
Hvis du likte denne artikkelen, vennligst spre den videre til så mange mennesker som mulig, legg igjen en kommentar eller abonner på RSS-feeden.

   » RSS-feed  » RSS-kommentarfeed


Om forfatter

Rolf Kenneth Myhre

Rolf Kenneth Myhre fullførte bibliotekarutdannelsen i 1990, og arbeidet så som selvstendig næringsdrivende i seks år med å etablere og reorganisere små fagbiblioteker og arkiver. Deretter arbeidet han som medisinsk forfatter i seks år, fire av dem ved Rikshospitalet. Siden 2003 har han som privat forskerforfatter arbeidet med fokus på: 1) Bevissthetsparadigmet, åndsvitenskap; 2) Menneskets tidligere og nåværende erfaringer med ET/UFO-relaterte emner; 3) Enkelte US-sentrerte oligarknettverk som siden 1940-tallet har prøvd å styre verdenssamfunnet i en totalitær retning. I 2008 vant han Kolofons manuskonkurranse for ”Alternativ litteratur” med boken "Åndsvitenskapelige visjoner". I februar 2013 utga han boken "Menneskets historie: Integrasjon av Velikovsky, Sitchin og ZetaTalk", og i august 2013 kom boken "ET/V-erfaringer 1947-2013". Hans forfatternavn er Rolf Kenneth Aristos.

Kontakt forfatter | Flere artikler av (101) | Forfatters nettsted



Kommentarer

3 kommentarer

  1. Lefor sier:

    Knallflott artikkel:-) Kom gjerne med mer av samme slag RK. Har du gjort deg opp noen mening om hvem det da var som oppfant det fonetiske alfabet?
    Ha en fin dag videre!

    GD Star Rating
    loading...
    • Oooh, du inviterer til at jeg setter vinger på min fantasi!

      1) Vi kan forestille oss at en person (en skriver) fra den all-europeiske Frya-kulturen eller fra den vest-semittiske kulturen reiste omkring, lærte seg gresk, havnet på øyen Evvia og traff Homer. Det kan ha vært en kvinne eller mann. Hvis det var en kvinne, gis fantasien enda et par vinger, om hvordan forholdet til Homer kan ha utviklet seg.

      2) Vi kan forestille oss at Homer selv var litt av en eventyrer som likte å seile rundt i Middelhavet, og kanskje utenfor? Kanskje han lærte seg Frya-alfabetet eller det vestsemittiske alfabetet, og tok med seg et par gode idéer tilbake til sitt hjemland?

      3) Generelt blir den romerske mytologi bare betraktet som en blek kopi av den greske, og betraktes slik sett som enda et trinn lenger borte fra den historiske kilde (hva nå enn denne kilde måtte være). Min egen konklusjon er at den romerske mytologi innen flere temaer (og navnevalg) lå nærmere den historiske Kilden enn den greske. Dette kan være én vei for videre forskning, særlig i relasjon til Frya-kulturen.

      GD Star Rating
      loading...
  2. Nixo sier:

    Nå var nok ikke vokaltegnene fullstendig grekernes oppfinnelse. I de vestsemittiske alfabetene hadde en allerede begynt å bruke visse av konsonanttegnene som tegn for lange vokaler.

    Gltalklusiltegnet ‘alef som tegn for lang a – som siden ble det greske alfa
    w-tegnet som tegn for lang o-lyd og dette ble vel siden det greske o-mega.
    j-tegnet for å betegne lang I og dette dannet vel mønster for det greske iota

    Glotalklusil er en lukkelyd som dannes med stemmebåndene. Lyden har en viss eksistens også på norsk, men skrives ikke fordi den ikke har noe særlig betydning for ordenes mening.

    Opprinnelsen til det vestsemittiske systemet finnes i det egyptiske skriftsystemet som allerede hadde bokstavtegn for konsonanter, men visstnok ikke for vokaler enda, men hiroglyene er en blanding av mange forskjellige tegntyper og er derfor svært kompliserte.

    GD Star Rating
    loading...

Legg til en kommentar


Du må være registrert og innlogget for å legge inn en kommentar. Mistet passordet ditt?

Top Illuminati William Van Duyn to the 2014 Bilderberg meeting

Samfunn

Top Illuminati William Van Duyn to the 2014 Bilderberg meeting


Begivenheten og Generalen

Bevissthet

Begivenheten og Generalen


M – sonen i Russland: Hessdalen x 10

Kosmos

M – sonen i Russland: Hessdalen x 10


Martin Luther – 500 år etter

Video

Martin Luther – 500 år etter