Ny integrert forståelse av menneskets historie

12.8K visninger
27 minutter lesetid
23

Oppdatert: 3. juli 2012.

Her gjengis innledningen i min web-bok Menneskets historie: integrasjon av Velikovsky, Sitchin og ZetaTalk.

Innhold:
a)     Perspektiver og komponenter som integreres
b)     Zecharia Sitchin (1920-2010)
c)     ZetaTalk
d)     Immanuel Velikovsky (1895-1979)
e)     Intervensjonsteorien vs. isolasjonsdogmet
f)      Den sumeriske kulturen gjenoppdages
g)     Hvem var Yahweh?

  

 

a) Perspektiver og komponenter som integreres

Den skisse av menneskets historie frem til 500-tallet f.Kr. som presenteres i denne bok, er en integrasjon av mange perspektiver og komponenter. De fem mest betydningsfulle perspektivene og komponentene er:

* Zecharia Sitchin (1920-2010) sine samlede verker. 

* Immanuel Velikovsky (1895-1979) sine samlede verker. 

* Web-basen ZetaTalk (1995-) sin versjon av menneskets fortid, og særlig dens klargjøring av hvor Sitchin og Velikovsky konkluderte rett og galt. 

* Den revisjon av bronsealderkulturenes kronologier som presenteres i boken Centuries of Darkness: A Challenge to the Conventional Chronology of Old World Archae­ology (1991) av historiker Peter James og hans team av historikere og arkeologer.

  • Egypts Annen mellom­epoke (15.-17. dynasti) forlenges med 250 år, fra 1650-1550 til 1650-1300.
  • Egypts Det nye rike (18.-20. dynasti) forflyttes 250 år fremover i tid, fra 1550-1077 til 1300-810. Brons­ealderens kollaps forflyttes også 250 år fremover i tid, fra 1225-1175 til 975-925.
  • Egypts Tredje mellomepoke (21.-25. dynasti) forkortes med 250 år, fra 1077-685 til 810-656.

 

* Den utviklingslinje av innsikter og konklusjoner innen bibelvitenskapen som går fra Julius Wellhausen (1844-1918) til Martin Noth (1902-1968) til Richard Elliott Friedman.

 

b) Zecharia Sitchin (1920-2010)

”Jeg ser som min oppgave, eller kanskje min misjon, å gjøre folk idag kjent med hva de gamle folkeslagene visste og trodde på. Jeg gjør dette ved å gå til deres kilder, deres skrifter og avbildninger, og behandler dette materialet ikke som myte men som sann for­telling.” [Sitchin, Intervju fra 1993]

 

”Faktum er at overalt hvor lommer av primitive samfunn (som lever av jordbruk) har blitt funnet i fjerne deler av verden, har de levd og ernært seg selv gjennom generasjoner uten astronomer og en presis kalender. Det er også et etablert faktum at kalenderen i oldtiden ble skapt av et urbant samfunn, ikke av et jordbrukssamfunn… Likevel studerte oldtidens menn­eske nattehimmelen og orienterte sine templer mot stjernene og planetene, og knyttet sin kalender og sine festivaler ikke til grunnen han sto på men til himmelens bevegelser. Hvorfor? Fordi kalenderen ikke var skapt for jordbruksformål men for religiøse formål. Ikke for å tjene menneske­heten, men for å ære gudene. Og gudene, ifølge den aller første religion og folket som ga oss kalenderen, kom fra himmelen.” [Sitchin, The lost realms, s. 156].

 

Zecharia Sitchin ble født i 1920 i Russland. Foreldrene hans emigrerte snart til det daværende Palestina (dagens Israel), hvor han vokste opp. Han har flere ganger fortalt om den begivenhet som ledet ham inn på hans livsbane. Som gutt i Palestina, ti eller elleve år gammel, studerte han Det gamle testa­mente på originalspråket, hebraisk. Da de på skolen hadde kommet frem til kapittel 6 i Første Mosebok, om tiden før syndfloden, leste læreren høyt om de dager da ”kjemper vandret på Jorden”. I den norske oversettelsen av GT kan man lese (1Mos:6,4):

”På den tiden, og siden også, var det kjemper på jorden. For gudesønnene levde sammen med menneskedøtrene og fikk barn med dem. Det var de veldige menn fra eldgammel tid, de navngjetne.”

 

Unge Sitchin løftet hånden og spurte: ”Unnskyld meg, lærer, men hvorfor kaller du (det hebraiske ordet) Nefilim for ”kjemper”, da dets egentlige mening er ”de som har kommet fra Himmelen ned til Jorden”?” Læreren ba ham om å holde munn og aldri være kritisk til Bibelen. Dette var heller ikke Sitchins intensjon, han ville bare rydde opp i det han mente var en oversettelses­feil. Etter denne reprimanden ble det nærmest en besettelse for Sitchin å finne ut hvem disse Nefilim var.

Zecharia Sitchin

 

Zecharia var en begavet student som ville lære seg sin regions gamle og moderne språk sammen med dens historie og myter. Som ung voksen kunne Sitchin lese flytende de gamle semittiske språkene som mye av den eldste litteraturen var skrevet på. Ved å lese de hellige skriftene på originalspråket kom han til å utvikle en unik kompetanse i ordenes valører og nyanser, og han kunne sammenligne over­settelsene til forskjellige språk med hverandre. Han så mange eksempler på hvordan tilsyne­latende uskyldige eller trivielle oversettelses­feil kunne resultere i alvorlige avsporinger fra original­tekstens betydning. Mye i Bibelen fant han gåtefullt og selvmotsigende, hvilket ledet ham til å studere enda flere eldgamle språk, bl.a. egyptiske hieroglyfer og akkadisk kileskrift. Til slutt gjensto bare den sumeriske litteraturen på original­språket, som er verdens eldste og skrevet med kileskrift på håndstore leirtavler. Der opplevde han at pusle­bitene falt på plass.

Sitchin tok sin høyere utdannelse i London, der han avla eksamen i økonomisk historie ved University of London. Han vendte så tilbake til Palestina, og ble redaktør og artikkelforfatter for økono­miske og historiske fagtidsskrifter. 28 år gammel, i 1948, flyttet han til New York og ble ameri­kansk statsborger. Han fortsatte sin karriere som journalist og redaktør mens han i fritiden skrev bindstore notatsamlinger om sivilisa­sjonenes begynnelse.

Etter tredve år med omfattende og intense studier opplevde Sitchin å ha gjort mange definitive gjennombrudd i sin forståelse av menneskehetens opprinnelse og fortid. Han følte at tiden var moden for å dele disse innsiktene med verden. Den første boken i hans syvbindsverk The Earth Chronicles kom ut i 1976: The 12th planet. Den fortid han her beskriver virker som en blanding av eventyr og science fiction. Boken har blitt oversatt til over tyve språk.

Som verdenskjent forfatter holdt Sitchin lav profil. Han ga svært få intervjuer, og han gikk ikke til kamp mot etablisse­mentet slik som Däniken har gjort. Sitchin skrev sine bøker i ro og mak, og lot verden for øvrig få tro hva den ville. Han arrangerte reiser eller ”ekspedisjoner” til forskjellige kult­sentre i verden som har hatt en sentral rolle i hans bøker. Hans mest personlige bok er The Earth Chronicles Expeditions: Journeys to the Mythical Past (2004), der han omtaler de oppdagelsesmessige høydepunktene under disse ekspedi­sjonene. Dette er også den første boken hans med mange og flotte farge­fotografier. På sin offisielle web-base la han av og til ut kommen­tarer til relevante verdens­begivenheter.

Den 8. januar 2010 ble Sitchins fans overrasket over å finne et intervu med ham i The New York Times. Han bodde da i sin gamle leilighet i Manhattan, New York. Hans hustru hadde dødd i 2007. Han holdt studie­seminarer i New York, fra intensive helger og opp til én uke, helt frem til det siste. Han døde den 9. oktober 2010.

Sitchin rakk å skrive 14 bøker: The Earth Chronicles som er på syv bind; tre supplementerende bøker; to bøker hvor han tar utgangs­punkt i sine ekspedi­sjoner verden over (som regel som reiseguide for sine fans); ett alfabetisk oppslagsverk til sine bøker; og noen måneder før han døde fikk han ut boken There were Giants Upon the Earth (2010). Flere av hans bøker har blitt oversatt til koreansk, hebraisk, russisk, spansk, polsk, tysk og gresk. Alle Sitchins bøker er fascinerende for den historisk interesserte, men de er såpass akademisk tunge at han aldri kommer til å bli en bestselgende forfatter som f.eks. Däniken. Men så er jo Däniken tidenes mest solgte non-fiction forfatter; hans 29 bøker har solgt i over 63 millioner eksemplarer og har blitt oversatt til 32 språk.

Sitchin hevdet aldri at han satt inne med den hele og fulle forståelse av menneskehetens opprinnelse og utvikling. Han presenterte sine funn, tolk­ninger og konklusjoner; og han forankret mest mulig av det han skrev ved å referere til vitenskapelige og historiske fakta. Det blir så opp til leseren å vurdere om den helhet Sitchin presenterer er mer overbevisende enn den helhet som de akademiske lærebøker tilbyr. Som historikeren Martin Bernal uttrykker det: det er et spørsmål om konkurrerende plausibilitet. Sitchin poengterer at han aldri har henvist til tvilsomt kildemateriale, f.eks. til eventuelle egne funn av leirtavler eller skrifter. I alle sine bøker dokumen­terte han sitt kilde­materiale:

”En leirtavle finnes i British Museum, med katalognummer dét og dét; teksten ble første gang offentliggjort av arkeolog X, og her er hva leirtavlen sier”.

 

Et unntak fra denne regelen er hans rekonstruksjon av Enkis selvbiografi, som har blitt til boken The lost book of Enki: memoirs and prophecies of an extraterrestrial god (2001). Enki var den ene av de to lederne for Nibiru-ekspedisjonene til Jorden, og selvbiografien hans er reell nok. Fragmenter av selvbiografien har blitt funnet i biblioteket i Nippur, en tekst som strekker seg over minst tolv leirtavler. I rekonstruksjonen av Enkis biografi har Sitchin tatt seg visse litterære friheter. Til gjengjeld har han klart å skape et mesterverk, noe helt unikt som ingen andre i verden kunne ha gjort. Dette er et spennende verk som kanskje kan bli døråpneren til Sitchins verdensbilde for det brede folk.

Bokomslag

 

Livsverket til Sitchin har vært å fremme én bestemt versjon av intervensjons­teorien. Intervensjonsteorien går ut på at mennesket har fått genetisk og/eller kulturell bistand av utenomjordiske humanoider (ET-mennesker) i fortiden. Sitchin var verken den første eller den mest kjente talspersonen for interven­sjons­­teorien på 1900-tallet. Dén æren går til Erich von Däniken, som i 1968 debuterte med boken Tilbake til fremtiden. Problemet med Dänikens nå ca. 30 bøker, er mangelen på utvikling i dem. Det virker som om han aldri kommer videre enn til å konstatere på sitt sjarmerende journalistiske vis at her og der er det ingen tvil om at utenomjordiske humanoider har vært. Så spekulerer han litt rundt hva deres intensjoner og virksomhet kan ha gått ut på, og hvilken virk­ning de hadde på lokalbefolkningen. Med Sitchin er det ander­ledes, han har gitt oss en akademisk tilfredsstillende ny versjon av menneskets opprinnelse og av hele verdenshistorien frem til 500-tallet f.Kr.

Pr. 2011 har ingen av Sitchins bøker blitt oversatt til norsk. I Norge er det heller ingen faglig diskusjon av hans livsverk. Jeg oppdaget Sitchins bøker høsten 2002, og høsten 2006 begynte jeg på denne boken for å gjøre ham bedre kjent blant det norske folk.

 

c) ZetaTalk

Sommeren 2008 kom jeg, tilsynelatende tilfeldig, over web-basen ZetaTalk, som Nancy Lieder (USA) har drevet siden 1995. Hun hevder å være talsperson for en zeta-gruppe som hevder å ha vært her på Jorden ca. åtte ganger lenger enn Homo sapiens. Denne zeta-gruppen hevder å kjenne til over 120 forskjellige zeta-arter, så da gjelder det at vi greier å skjelne de forskjellige zeta-artene som har en agenda her på Jorden fra hverandre. Disse zeta-artene skal opprinnelig ha kommet fra en nå død planet tilhørende den usynlige delen av dobbeltstjernesystemet Zeta Reticuli. Nancy Lieder hevder å ha både telepatisk og fysisk kontakt med sin zeta-gruppe. Deres hovedkvarter skal ligge i Gobi-ørkenen.

Nancy Lieder

 

Jeg ble imponert over den særdeles høye kvaliteten på den enorme mengden av informasjon som Nancy hadde lagt ut på sin web-base, på vegne av zeta-gruppen sin. Jeg hadde gått i dybden av mange nok emner i løpet av mitt liv til å kunne anerkjenne umiddel­bart at denne kunnskapskilden er overlegen både den akademiske standard og alt annet jeg så langt hadde sett av ET-kanaliseringer. Zetaene virker nærmest all­vitende, og deres analyser er særdeles integrale, intelligente, skarpe, presise og treffende. Formulerings­evnen er superb. Deres sjarm, humor og tone av ”avslappet seriøsitet” er fremtredende og gir et positivt inntrykk. Zeta-gruppen hevder ikke selv å være allvitende. De gjentar stadig at de bare tilhører ”fjerde densitet” ut av minst syv densiteter, og de avslår å svare på mange filosofiske spørsmål hvor de sier rett ut at de ikke vet svaret ut fra egen erkjennelsesevne og forskning.

Nancys zeta-gruppe hevder at Nibiru nådde den indre delen av vårt Solsystem i mars 2003. De hevder videre at når Nibiru passerer ekliptikken sørfra, vil den være så nære Jorden at den utløser en meget dramatisk 90° jordskorpe­forskyvning på Jorden. All sivilisasjon vil kollapse, og over 90 % av menneske­heten vil omkomme under eller kort tid etter hendelsen. Etter en transformasjonsperiode på ca. 100 år vil Jorden skifte frekvens fra tredje til fjerde densitet. Jorden vil da fortsatt representere et fysisk plan, men på en betydelig høyere frekvens slik at Jorden fra 3D-planet blir usynlig og nærmest ikke-eksisterende. Homo sapiens vil i løpet av transformasjonsperioden fases ut til fordel for zeta-menneske-hybrider, et gigantisk prosjekt som zeta-gruppen har vært involvert i siden 1950-tallet. For en langt mer utførlig redegjørelse av ZetaTalks løpende forklaringer og tolkninger av de mange typer virkninger som Nibiru skal ha utøvd på Jorden siden 2003, se min artikkel Vil Nibiru utløse jordskorpeforskyvning? 

ZetaTalk bekrefter langt på vei Sitchins mange konklusjoner om planeten Nibiru og om nibiruanerne som kom hit til Jorden og lekte guder overfor en primitiv menneskehet. Sumererne kom til å kalle de nibiruanerne som kom til Jorden for anunnaki’er (”de som fra Himmelen til Jorden kom”). I GT er det mange henvisninger til de kjempestore anakittene (se f.eks. Fjerde Mosebok 13:28-33), som trolig var en hybridrase av anunnakiene og jordmenneskene.

Sitchin hadde tolket de sumeriske leirtavlene dithen at en ekspedisjon fra Nibiru kom til Jorden for 445.000 år siden. For 300.000 år siden genmodifiserte de noen villmennesker, f.eks. Homo erectus, som de oppdaget i Afrika. Formålet var å skape billige og intelligente arbeids­slaver som kunne arbeide for dem i gullgruvene, og som ellers kunne tjene deres behov. Sitchin tolket leirtavlene dithen at Nibiru er en planet i vårt eget solsystem som pga. en ekstrem elliptisk bane har en omløpstid rundt Solen på 3.600 år. Hvert 3.600 år kommer Nibiru i nærheten av Jordens bane rundt Solen, hvilket gir nibiru­anerne et kort tidsvindu for å reise frem og tilbake mellom de to planetene med sine til relativt primitive romfartøyer.

ZetaTalk har imidlertid ikke støttet alle konklusjonene til Sitchin. ZetaTalk tar avstand fra noen av dem, og har kommet med mye fascinerende tilleggs­informasjon. For Sitchin-fans er det særlig to meningsforskjeller som har en viss betydning:

     a) Sitchin gikk ut fra at Nibirus gjennomsnittlige omløpstid på 3.600 år har resultert i nær­kontakt med Jorden på omtrent følgende tidspunkter:

            * ca. 556 f.Kr. – 3760 f.Kr. – 7360 f.Kr. – ca. 11.000 f.Kr. …

Ifølge Sitchin vil altså vårt neste nærmøte med Nibiru være rundt år 3044. ZetaTalk opererer med en gjennomsnittlig omløpstid på 3.657 år, og hevder helt andre omtrentlige tidspunkter for nærkontakt:

            * 2011 – 1628 f.Kr. – 5285 f.Kr. – 8942 f.Kr. – 12.599 f.Kr. …

 

Jeg kikket på ny på Sitchins argumentasjon for dateringene av Nibirus nærmøter med Jorden. Argumentene var ikke så sterke som jeg først hadde fått inntrykk av. Sitchin refererte til den hebraiske kalenderen som setter år 1 til 3760 f.Kr. Den hebraiske kalender er basert på den babylonske kalender, som igjen er basert på den sumeriske Umma-kalenderen til Shulgi (2029-1982). Det er Umma-kalenderen som antagelig er kilden til å sette år 1 til 3760 f.Kr. Sitchin gikk ut fra at denne kalenderen identifiserte år 1 med en tidligere passering av Nibiru gjennom ekliptikken. Vi velger her å tro at år 1 for den sumeriske, den babylonske og den hebraiske kalender ikke var relatert til Nibiru. [Saken stiller seg annerledes for Maya-kalenderen der år 1 ble satt til 3.114 f.Kr. 1 baktun = 144.000 dager synes å være relatert til en Nibiru-syklus på 3.600 år og et astronomisk år på 360 dager].

     b) Anunnakiene lekte som sagt guder her på Jorden, og de forklarte sumererne (og sikkert mange andre folkegrupper) at de selv hadde skapt Homo sapiens som en hybrid av dem selv og villmennesket. Sitchin tvilte ikke på at anunnakiene faktisk hadde gjennomført dette genetiske bioingeniør­arbeidet. Ifølge ZetaTalk var anunnakiene ikke i nærheten av å ha kompetanse til å gjennomføre et slikt hybridprosjekt. Ifølge ZetaTalk er Homo sapiens et resultat av flere hybridprosjekter gjennomført av åndelige og etisk høytstående ET-grupper.

 

d) Immanuel Velikovsky (1895-1979)

ZetaTalk er meget positiv til den kontroversielle forskerforfatteren Immanuel Velikovsky (1895-1979), og har rost ham for hans betydningsfulle pionér­innsats på mange områder. Ifølge ZetaTalk konkluderte Velikovsky helt riktig at det var under en jord­skorpe­forskyvning at Moses ledet en semittisk slave­befolkning ut av Egypt. Velikovsky konkluderte også helt riktig i at jord­skorpe­forskyvningen ble utløst av et nærmøte med en annen planet, men han konkluderte feil da han hevdet at denne planeten måtte være Venus. ZetaTalk har også bekreftet Velikovskys teori at elektromagnetisme spiller en langt større interplanetarisk og interstellar rolle, på bekostning av tyngdekraften, enn hva dagens Big bang-kosmologer vil erkjenne. Synspunktene til Velikovsky og ZetaTalk ligger således langt nærmere dagens plasmakosmologi enn Big bang-kosmologien. ZetaTalk har også bekreftet Velikovskys påstander om at den akademiske oppfatningen av istider er spinngale. Den akademiske teorien om istider hviler på mange gale premisser, og den ignorerer mange vitenskapelige funn og fakta. Jordskorpeforskyvning gir en langt mer tilfredsstillende forklaring på de fenomener og mysterier som istidsteorien prøver å forklare.

Immanuel Velikovsky

 

Velikovsky erkjente at de akademiske disiplinene astronomi, geologi, evolusjons­­biologi og historie fullstendig hadde fortrengt tilstedeværelsen og betydningen av kataklysmer i verdensrommet, i den geologiske utform­ningen av Jorden, for evolusjonen av plante- og dyrearter, og i menneskets kultur­historie. Disse disiplinene hadde i stedet blitt forankret i gradualisme-dogmet. Det ble etter hvert klart for Velikovsky at hans livsmisjon var å gi den vestlige kulturen en slags psykoterapi der traumene (kataklysmene) skulle bringes opp igjen til bevisst­heten og akademisk erkjennes fullt ut. Velikovsky diskuterte disse emnene i sine to bøker Worlds in Collision (1950) [på dansk: Kosmiske kolli­sjoner (1980)] og Earth in Upheaval (1955) [på dansk: Da kloden kæntrede (Lynge, 1981)].

Velikovsky skrev også tre bøker der han fremmet meget drastiske revisjoner av den egyptiske kronologien i perioden ca. 1500 – 400 f.Kr.: Ages in Chaos (1953), Peoples of the Sea (1977) og Ramses II and His Time (1978). Velikovsky hadde rett i sin kritikk av de mange og store problemer med den konvensjonelle egyptiske kronologien for denne tids­perioden, og dermed for alle de andre kulturenes kronologier som direkte eller indirekte er basert på den egyptiske kronologi. Hans kritikk er like gyldig i dag som da han fremsatte den for over femti år siden. Hans revisjonsforslag var imidlertid så drastiske at de faktisk skapte flere og større problemer enn de løste. Våren 2010 leste jeg på ny boken til historikeren Peter James og hans team, Centuries of Darkness (1991). Boken presenterer en akseptabel og tilfredsstillende løsning på de kronologi­problemer som Velikovsky påpekte. 

 

e) Intervensjonsteorien vs. isolasjonsdogmet

Intervensjonsteorien går som nevnt ut på at mennesket har fått genetisk og/eller kulturell bistand fra en eller flere ET-grupper i fortiden. I den vestlige kultursfære oppleves intervensjonsteorien som latterlig og absurd. Denne reaksjonen er naturlig gitt en tusenårig kulturell indoktrinering med kristen­dom, etterfulgt av en hundreårig kulturell indoktrinering med det materialistisk-naturalistiske verdensbilde og det som kan kalles isolasjons­dogmet. Det materialistisk-naturalistiske verdensbilde sier at materien utgjør tilværelsens primære dimensjon, og at det ikke finnes noen åndelig-okkulte krefter eller tilværelsesplan i Kosmos. Isolasjonsdogmet sier at Homo sapiens er et naturlig evolusjonsprodukt som har utviklet seg på Jorden uten hjelp eller kontakt med ET-grupper. Dogmet sier videre at vi ikke har noe direkte evidens for eksistensen av, eller erfaring med, utenomjordisk intelligent liv. Alle UFO-rapporter blir av myndighetene avvist med meteorologiske, astronomiske, optiske og psykologiske forklaringer. De samme bort­forklaringer får vi servert når det gjelder alt som tyder på å være artefakter på Månen og Mars.

Nancy Red Star har i sine bøker dokumentert hvordan indianerstammer og aboriginere verden over har et erfaringsbasert reelt forhold til en eller flere ET-grupper, og har hatt dette i årtusener. For dem er intervensjonsteorien like naturlig som isolasjons­dogmet har blitt i den vestlige og siviliserte verden. Richard L. Thompson har i sin bok Alien identities: ancient insights into modern UFO phenomena (1993) dokumentert hvor utbredt kontakten var med ET-grupper og romskip (kalt vimana) i den vediske sivilisasjon og litteratur.

Isolasjonsdogmet har nok vært en implisitt antagelse under den kristne æra; men siden 1947 visste den øverste makteliten i USA bedre! Ifølge ZetaTalk ble de amerikanske myndigheter først kontaktet av en selvisk zeta-gruppe, som resulterte i et nærmere samarbeid med mange falske løfter fra zetaene. Like etter at denne kontakten ble opprettet, skjedde den såkalte Roswell-hendelsen sommeren 1947 der to romskip fløy inn i hverandre og én pilot overlevde. Ifølge ZetaTalk var kollisjonen arrangert, det var ingen ulykke. Hendelsen resulterte i at en uselvisk zeta-gruppe via den overlevende piloten greide å etablere kontakt med de amerikanske myndigheter.

Den 26. juli 1947, knappe tre uker etter at de to romskipene styrtet, signerte president Truman National Security Act of 1947. Denne loven, som ble satt i kraft den 18. september 1947, resulterte i dannelsen av National Security Council (NSC) og Central Intelli­gence Agency (CIA). Admiral Roscoe H. Hillen­koetter (1897-1982) ble valgt som den første sjefen for CIA. Den 24. september 1947 ble det superhemmelige rådet Operation Majestic-12, også kjent som MJ-12, etablert som det høyeste administrative organet til å ta seg av ET/V-saker på et overordnet plan. [Med ET/V-fenomener menes våre erfaringer med utenomjordiske intelligente vesener (ET’er: extra-terrestrials) og deres romskip (ETV’er: extra-terrestrial vehicles) på Jorden og for øvrig i vårt solsystem]. Mandatet til MJ-12 inkluderte å utvikle strategier for disinformasjons­kampanjer som skulle lure folket til å fortsette å ta isolasjons­dogmet for gitt. President Truman valgte CIA-sjef Hillen­koetter til også å være sjef for MJ-12.

1947 var også året da den amerikanske regjering introduserte såkalte ”Svarte budsjetter” der milliarder av dollar ble sluset unna til hemmelige prosjekter relatert til militær forskning som ikke kunne nevnes i de offisielle budsjettene. De svarte budsjettene ble holdt hemmelige av ”nasjonale sikkerhetshensyn”, hvilket etter hvert ble standardbegrunnelsen for å holde hemmelig alt mulig som ikke tålte offentlighetens lys.

Ifølge ZetaTalk var MJ-12 ikke underlagt presidenten, regjeringen eller kongressen. Kommunikasjonen var kun énveis, fra MJ-12 til statsapparatet. Verken presidenten eller noen fra regjeringen eller kongressen var istand til å finne ”veien” til MJ-12; de ville bare finne løse tråder og rykter. MJ-12 hadde visse samarbeidsprogrammer med FBI, CIA og etterretnings­tjenestene innen Marinen, Hæren og Flyvåpenet. De som ble innviet i MJ-12 måtte signere en taushets­erklæring som gjaldt for livet, der de aksepterte at brudd på taushets­løftet kunne straffes med døden. Slike dødsstraffer forekom, maskert som selvmord, ulykke eller hjertesvikt. MJ-12 ble spydspissen i en global elitisk konspirasjon som gikk ut på at myndighetene verden over skulle ha som offisiell politikk å avvise og ignorere alle ET/V-fenomener.

Denne elitiske konspirasjonen var av selvisk karakter, men desinformasjon ble spredd at folket generelt ikke er moden for slike sannheter. De kan få panikk, hvilket vil skape sosial uro. Eliten ønsket å holdet folket i uvitenhet, for slik å kunne beholde kontrollen over folkets atferd og verdensbilde. Ifølge ZetaTalk valgte MJ-12, som etter hvert ble mindre selvisk i karakter, å oppløse seg selv i år 2000. Flertallet fryktet for at de kunne bli misbrukt av neocon-kabalen da Bush/Cheney-regjeringen vant valget ved fusk og skulle ta over ledelsen av USA det neste året.

Isolasjonsdogmet kan bare overleve ved en institusjonalisert og systematisk strutsepolitikk der myndighetene, media og akademia stikker hodet i sanden for å bli skjermet fra virkelig­heten. Til slutt er det tilværelsen under sanden de insisterer på er virkeligheten, og de setter psykiatriske diagnoser på dem som har hodet over sanden. Verdens mest prestisjefylte vitenskapelige tidsskrifter som Nature og Science har innrømmet å ha egne tabu-lister over emner som de ikke vil publisere artikler om, uansett hvor vitenskapelig solide artiklene måtte være. Intervensjonsteorien er vår kulturs ultimate tabu-emne. CIA har brukt enorme summer på å kontrollere mediene og på å sponse representanter for scientisme og naturalisme.

En av disse CIA-sponsede talsmenn for det materialistisk-naturalistiske verdens­bildet var den amerikanske astronomen Carl Sagan (1934-1996). Forskerforfattere som Erich von Däniken, Richard Hoagland, Stanislav Grof og Immanuel Velikovsky har alle fortalt morsomme historier om hvordan de ble oppsøkt av Carl Sagan. Han prøvde å belære dem hvordan de skulle tolke sine data på en riktigere måte. Sagan dummet seg ut gang på gang i sin betalte rolle som ”debunker” og ”Mr. Science”. I USA var han med på å stifte organisa­sjonen CSICOP, som nå fungerer som hovedkvarter for det globale Skepsis-nettverket. Dets misjon er å latterliggjøre åndsvitenskap, samt dogmatisk å forsvare det politiske og viten­skapelige Establishment mot konspirasjons­anklager. Her i Norge har vi en avlegger av CSICOP kalt Skepsis.

For dem som vil se nærmere på evidensen for intervensjonsteorien, anbefales TV-serien Ancient Aliens som nå er inne i fjerde sesong. Se mine anmeldelser av:

Sesong 1 (sendt april-mai 2010): 5 episoder á 90 minutter.
Sesong 2 (sendt okt.-des. 2010): 10 episoder á 45 minutter.
Sesong 3 (sendt aug.-nov. 2011): 16 episoder á 43-44 min.
Sesong 4 (sendt feb.-mai 2012): 10 episoder á 43-44 min.

 

f) Den sumeriske kulturen gjenoppdages

Helt frem til slutten av 1700-tallet betraktet Vesten Hellas som sivili­sasjonens vugge. Den greske sivilisasjon oppsto på 700-tallet f.Kr. etter mørkealderen som fulgte bronsealderkollapsen. Den greske kulturen representerte forskjellige forståelsesnivåer av verden:

  • en før-rasjonell, mytologisk forståelse av anunnaki-kulturen i Vest-Asia og Egypt. Denne fortolkningen kjennner vi idag som den greske mytologi, og kan best beskrives som ”barnefortellinger”.
  • naturfilosofier på et rasjonelt nivå; enkle spekulasjoner om hva som var alle tings opphav (vann, ild. luft…).
  • en esoterisk, mystisk, transrasjonell forståelse, som uten unntak hadde sitt opphav i grekere som hadde besøkt Egypt og der hadde blitt innviet i mysteriene.

 

Impulsene som var opphavet til den greske mytologi kom sørfra (Kreta, Fønikia, Egypt og Libya), ikke fra fastlandet i nord. Historikeren Martin Bernal har med sitt trebindsverk Black Athena (1987-2006) annullert 200 år med akademisk-rasistisk nonsens om at opphavet til den greske kultur kom fra ”den ariske rase” som invaderte nordfra.

Da Napoleon kom til Egypt i 1798 hadde han med seg mange lærde til å studere og forklare landets monumen­tale arkitektur og fremmedartete religion. Egyptiske historiske fortegnelser gjorde det klart at den egyptiske sivilisasjon med kongelige dynastier går tilbake til ca. 3100 f.Kr.; altså ca. 2.400 år eldre enn den greske sivilisasjon! Dette var imidlertid så langt tilbake i tid at få lærde tok dateringen alvorlig, for det passet dårlig inn med den irske erkebiskop James Ussher (1581-1656) sin datering av Guds skapelse av Jorden: søndag den 23. oktober 4004 f.Kr.

Gjennom videre utgravninger – og ledsaget av GT-fortellinger om eldgamle byer, personligheter og begivenheter – kom arkeologene på sporet av det assyriske og det babylonske riket. Disse sporene ledet igjen til det akkadiske språket som er moderspråket til alle de semittiske språkene: hebraisk, arameisk, fønikisk og kanaittisk. Oppdagelsen av det akkadiske språket ledet så til oppdagelsen av det akkadiske riket, en fullt utviklet sivilisasjon som eksisterte før Babylon og Assyria hadde dukket opp. Den akkadiske kongen het Sargon.

I 1855 ble ikke-semittiske inskripsjoner funnet, og det ble klart at en enda eldre kultur måtte ha eksistert som trolig hadde utviklet kileskriften. Den tysk-franske professor og assyriolog Julius Oppert (1825-1905) var den første som i 1869 kalte det ikke-semittiske språket for sumerisk, fordi flere mesopotamske konger hadde tatt tittelen ”Konge av Sumer og Akkad”. Landet lengst sør i Mesopotamia ble derfor kalt Sumer, og dets oldtidsfolk ble kalt sumererne. Oppert uttalte imidlertid navnet feil, som skulle ha vært Shumer, som betyr ”Vokternes land”. Det bibelske navnet for Sumer er Sinear-landet, første gang nevnt i Første Mosebok 10:10 i omtalen av den ikke-identifiserte kong Nimrod.

Sumer var verdens første kjente høy-sivilisasjon. Den synes å ha blomstret opp plutselig, med eventyrlig kulturell og vitenskapelig sofisti­kasjon, ca. 3.800 f.Kr. Den sumeriske sivilisasjon oppsto i Mesopotamia (”landet mellom elvene”), dvs. flomsletten mellom elvene Tigris og Eufrat i dagens sørlige Irak. De klassiske bøkene om den sumeriske kulturen ble skrevet av Samuel Noah Kramer (1897-1990): The Sumerians: their history, culture, and character (orig. 1963) og History begins at Sumer: thirty-nine ”firsts” in recorded history (3. rev. utg. 1981).

Bokomslag

 

Sumererne hadde først billedskrift (piktografi). Senere ble denne stilisert til kileformet skrift, ved å trykke i våte leirtavler med et spisset sivrør. Slike leirtavler har det blitt funnet mange titusener av i løpet av de siste 150 årene. Kile­skriften ble så etterlignet av alle nasjonene i det nære Østen. Det sumeriske språket var særdeles komplisert med en rekke kasus som folk flest aldri har hørt om. Dette tyder på en meget lang utviklingshistorie, og kan umulig stamme fra et folk som nylig hadde kommet ut av steinalderen.

På 1870-tallet publiserte den engelske assyriologen Georg Smith (1840-1876) tre fragmenterte og ufullstendige tekster som han hadde bidratt til å finne og oversette: Gilgamesj-eposet, Atrahasis-eposet og Det baby­lonske skapelses­eposet (Enuma Elish). Ingen av tekstene, som delvis overlapper hverandre og finnes i flere semittiske oversettelser, betraktes som originaler. De springer imidlertid ut fra en felles kilde, den sumeriske kulturarv.

Det ble klart for religionshistorikerne at det akkadiske, det babylonske, det assyriske, det hebraiske (bibelske), det egyptiske, samt en rekke andre språks skapelseseposer, bare var redigerte og delvis gjennom oversettelsesfeil degenererte versjoner av det originale sumeriske skapelses­eposet. Den sumeriske skapelsesberetningen danner basis for alle de senere skapelses­beretninger i den gamle verden, trolig også for noen i den nye verden. Hver av de senere skapelsesberetningene har naturligvis sitt lokalpreg og sin unike vektlegging av hvilke guder som var viktigst. De mange redigerte versjonene har stor interesse der biter av det sumeriske original­eposet mangler.

Første Mosebok begynner med to forskjellige versjoner av skapelses­beretningen. Den første versjonen (P-kilden) er yngst og er basert på det babylonske skapelseseposet, mens den andre versjonen (J-kilden) er eldst og er basert på de sumeriske anunnaki-sagaene.

I dag kjenner folk relativt godt til den greske mytologi. Bare eksperter kjenner til sumerernes anunnaki-sagaer, og disse sagaene gis så en mytologisk fortolkning av våre religionsvitere. For sumererne var anunnakiene samtidige personer i kjøtt og blod. Når vil våre barn først lære om anunnakienes tilstedeværelse her på Jorden, for å lære om hvordan de første sagaene i Første Mosebok og det meste av den greske mytologi bare er ”barnenivå­fortellinger” om anunnakienes bedrifter, konflikter og personlige intriger?

 

g) Hvem var Yahweh?

I en bok som denne var det umulig å unngå det vanskelige og komplekse emnet: Hvem var Yahweh? Navneformen Yahweh er den vokaliserte og akademiske skrivemåten av YHWH. I den engelske oversettelsen av Det gamle testamente (GT) er ”Yahweh” oversatt med ”The Lord”, og i den norske over­settelsen med ”Herren”. De folkelige skrivemåter er Jahve og Jehova. I GT presenteres Yahweh som Israels og Judeas nasjonalguddom.

I årene 2003-10 fulgte jeg lydig antagelsene til Erich von Däniken og Sitchin, at Yahweh var en ”astronautgud” som føyk rundt i romskip, på linje med anunnakiene. For Dänikens forståelse av Yahweh, se kap. 1 i hans bok Gudene var astronauter (2001). For Sitchins diskusjon og forståelse av Yahweh, se kapitlene 12, 13 og Endpaper i hans bok Divine Encounters: A Guide to Visions, Angels and Emissaries (1995). I 2010 kom jeg over flere bøker som fikk meg til å skifte mening. Min teori er nå at det aldri har vært et objektivt og reelt vesen bak navnet Yahweh. Navnet Yahweh har bare representert forskjellige guddomsforestillinger. Her kommer et kort sammendrag av min nåværende forståelse.

Yahweh som animistisk vulkangud. Ifølge det kanaliserte verket The Urantia Book (1955) (Wiki-artikkel: The Urantia Book) samt den tyske GT-professoren Werner H. Schmidt var Yahweh opprinnelig navnet på en animistisk vulkangud som ble tilbedt av hundrevis av arabiske nomade­stammer lenge før Abrahams tid. Det var vulkanen på Horeb/Sinai-fjellet i det nordvestlige Arabia som var fokus for denne tilbedelsen av Yahweh.

Moses transformerer Yahweh til hebreernes nasjonalgud. Ifølge The Urantia Book utnyttet Moses den eksisterende troen på vulkanguden Yahweh til å skape forestillingen om den antropomorfe (menneskeaktige) nasjonalguden Yahweh. Denne transformasjonen ble godt hjulpet av at vulkanen ved Horeb/Sinai-fjellet hadde et utbrudd da Moses og slave­befolkningen hadde slått leir ved dens fot etter flukten fra Egypt. De færreste i slavebefolkningen var imidlertid moden for trans­formasjonen til en nasjonalgud, så de fortsatte dansen rundt gullkalven, som var deres symbol på vulkanguden Yahweh. Dette synet blir også støttet av GT-professor Werner H. Schmidt. Ifølge ZetaTalk mottok Moses assistanse fra høyere krefter ved et par tilfeller; denne hjelpen ble så tillagt Yahweh.

Ekspansjonen av Yahweh til også å være Allgud og Skapergud. Ifølge bibelvitenskapen er de fire første Mosebøkene en fusjon av tre opprinnelig selvstendige dokumenter som trolig ble skrevet i perioden 850-687 f.Kr. [Richard Elliott Friedman: Who wrote the Bible (2. utg. 1997)]. De tre dokumentene er kjent som J-kilden, E-kilden og Presteskriftet. Det er i J-kilden vi finner det første forsøket på å ekspandere Moses-versjonen av Yahweh som nasjonalgud til også å være Allgud og Skapergud. J-forfatteren benyttet den sumeriske skapelsesberetningen og anunnaki-sagaene som basis for å skrive en slags historisk roman, der Yahweh for aller første gang presenteres som Skapergud. Det er J-kilden som er opphavet til den andre skapelses­beretningen i Første Mosebok (1Mose2:4-25), der Herren (Yahweh) først skaper Adam, deretter dyr og fugler, og til slutt Eva.

De sumeriske anunnaki-sagaene forteller om hvordan et team av ”anunnaki-guder” sto bak skapelsen av mennesket og menneskehetens kulturelle oppdragelse. J-forfatteren brukte disse sagaene som basis, men erstattet alle anunnaki-gudene med en eneste gud, Yahweh. Dermed forsvant anunnakiene ut av den hebraiske forståelsen av fortiden, selv om J-forfatteren lot noen spor av dem være igjen i sin omtale av ”kjempene” (Nefilim) som giftet seg med Jordens døtre, og i sin omtale av de gjen­levende anakittene. Erstatningen av anunnakiene med Yahweh i anunnaki-sagaene i Første Mosebok skapte et par problemer:

a) Da Yahweh i J-kilden ble tillagt alle rollene og bedriftene til samtlige anunnakier, kom Yahweh til å fremstå som svært menneskelig. Yahweh fremstilles flere ganger som angrende, og det gis inntrykk av at menneskeheten ikke oppførte seg i samsvar med Skaperens ønsker. Dette har jøder og kristne vært eksperter i å finne sine egne teologiske forklaringer på.

b) Da Yahweh ble tillagt alle anunnakienes roller, ville det være naturlig at Yahweh også ble gitt skylden for noen av anunnakienes mange synder og innbyrdes krangler og kamper. I stedet har J-forfatteren i sin ”historiske roman” omskrevet sagaene slik at det var menneske­heten som hver gang hadde syndet. Yahweh straffer så menneske­­heten for disse synder med diverse katastrofer, som utkast­elsen fra Edens have, Syndflommen, Babels tårn, og utslettelsen av Sodoma og Gomorra.

I Presteskriftet, som ble skrevet etter J-kilden, gis en annen versjon av Yahweh som Allgud og Skapergud. Her skaper Gud (Elohim) dyrene før menneskeheten. Adam og Eva nevnes ikke. Det er Presteskriftet som er opphavet til den første skapelses­beretningen i Første Mosebok (1Mose1-2:3). Denne skapelses­beretningen har som basis det babylonske skapelses­eposet Enuma Elish.

Yahweh som tilstedeværende og aktiv nasjonalgud fra Moses død og frem til Det babylonske fangenskap (587 f.Kr.). Den tyske GT-forskeren Martin Noth fremmet på 1940-tallet den teori at én og samme forfatter sto bak de syv GT-bøkene Femte Mosebok, Josvas bok, Dommernes bok, Samuels­bøkene 1-2 og Konge­bøkene 1-2. Noths innsikt står fortsatt ved lag i dag, selv om noen mindre nyanseringer har kommet til. GT-forskeren Richard Elliott Friedman, i sin bibelvitenskapelige bestselger Who wrote the Bible (2. utg. 1997), identifiserer denne forfatteren med paret profeten Jeremia og hans skrivervenn Baruk. Det vil si at Jeremia & Baruk så å si er primær­ansvarlig for presentasjonen av Yahweh som en høyst tilstede­værende og aktiv nasjonalgud i det 1000-årige historiske forløpet fra Moses død og helt frem til Det babylonske fangenskap. Da Jeremia & Baruk døde i land­flyktighet i Egypt på 570-tallet f.Kr., opphørte også Yahwehs eksistens i samtidshistorien. Fra da av ble ”Yahweh” fortid.

Jødenes Yahweh og Jesu allkjærlige Allgud (”Elohim”) er to vidt forskjel­lige guddomsforestillinger. Det vi her diskuterer er ikke det teologiske spørsmålet om det finnes én Allgud eller ikke, heller ikke karakter­egenskapene til denne eventuelle Allgud. Det vi diskuterer her er det historiske opphav og den historiske utviklingssprosess til forskjellige guddoms­forestillinger. Kan den guddomsforestilling som Jesus presenterte, om en allkjærlig Allgud (Elohim), sies å være en transformasjon av den Yahweh som ble presentert i J-kilden, i Presteskriftet og av Jeremia & Baruk? Eller er det bedre å si at vi her har med to forskjellige guddomsforestillinger å gjøre, med hvert sitt kognitive opphav og med hver sin historiske tilblivelsesprosess?

 

Anunnakiene Marduk og Sin/Allah ble også opphøyet til Allgud. I tiden som Babylonias nasjonalgud opphøyet Marduk seg selv til Allgud. Profeten Muhammed hadde trolig forestillingen om Yahweh som Allgud som modell da han valgte å opphøye Sin/Allah til kosmisk Allgud. Dette krevde imidlertid en betydelig ”reorgani­sering” av folkets tradisjonelle og korrekte bilde av Sin/Allah som en anunnaki i kjøtt og blod. Han hadde både hustru og døtre.

Anunnaki’en Sin/Allah over tusen år før Muhammed opphøyde ham til allkosmisk Gud.

* * *

 

Integrasjonen av de perspektiver og kunnskapskomponenter som er presentert ovenfor, danner fundamentet for denne bok. Det tar litt tid før man blir familiær med staben av anunnakier som presenteres utover i boken, og deres intrikate blodsbånd til hverandre. I Vedlegg 1 finner du et persongalleri over de mest omtalte anunnakiene, og et sammendrag av deres bedrifter. Bruk dette vedlegget aktivt som en referanse under lesingen av boken. Du kan også med fordel skumme over Kilder og ressurser, for å se hvilke web-ressurser du har tilgjengelig.

Alexander den Store med værhorn, i håp om å være sønn av Marduk / Amon Ra. Da Marduk døde på 500-tallet f.Kr. avsluttet han anunnaki-æraen.

 

************************************************************

 

Rolf Kenneth Myhre

Rolf Kenneth Myhre fullførte bibliotekarutdannelsen i 1990, og arbeidet så som selvstendig næringsdrivende i seks år med å etablere og reorganisere små fagbiblioteker og arkiver. Deretter arbeidet han som medisinsk forfatter i seks år, fire av dem ved Rikshospitalet. Siden 2003 har han som privat forskerforfatter arbeidet med fokus på: 1) Bevissthetsparadigmet, åndsvitenskap; 2) Menneskets tidligere og nåværende erfaringer med ET/UFO-relaterte emner; 3) Enkelte US-sentrerte oligarknettverk som siden 1940-tallet har prøvd å styre verdenssamfunnet i en totalitær retning. I 2008 vant han Kolofons manuskonkurranse for ”Alternativ litteratur” med boken "Åndsvitenskapelige visjoner". I februar 2013 utga han boken "Menneskets historie: Integrasjon av Velikovsky, Sitchin og ZetaTalk", og i august 2013 kom boken "ET/V-erfaringer 1947-2013". Hans forfatternavn er Rolf Kenneth Aristos.

0 0 stemmer
Artikkelvurdering
Varsle om nye kommentarer
Varsle om
guest

23 Kommentarer
Nyeste
Eldste Mest populær
Inline Feedbacks
Vis alle kommentarer
Zetera
Zetera
Abonnent
12 år siden

Rolf Kenneth
Dette er kopiert ut i fra din artikkel hvor du selv skriver;
Og gudene, ifølge den aller første religion og folket som ga oss kalenderen, kom fra himmelen. Som gutt i Palestina, ti eller elleve år gammel, studerte han Det gamle testa­mente på originalspråket, hebraisk. Da de på skolen hadde kommet frem til kapittel 6 i Første Mosebok, om tiden før syndfloden, leste læreren høyt om de dager da ”kjemper vandret på Jorden”. I den norske oversettelsen av GT kan man lese (1Mos:6,4): ”På den tiden, og siden også, var det kjemper på jorden. For gudesønnene levde sammen med menneskedøtrene og fikk barn med dem. Det var de veldige menn fra eldgammel tid, de navngjetne.”Zecharia var en begavet student som ville lære seg sin regions gamle og moderne språk sammen med dens historie og myter. Mye i Bibelen fant han gåtefullt og selvmotsigende, hvilket ledet ham til å studere enda flere eldgamle språk, bl.a. egyptiske hieroglyfer og akkadisk kileskrift. Til slutt gjensto bare den sumeriske litteraturen på original­språket, som er verdens eldste og skrevet med kileskrift på håndstore leirtavler…….. osv

Refererer du ikke selv til både bibelen, bibelvers, syndfloden og leirtavler i din artikkel?
Så hva er så galt med at jeg kommenterer disse ting?

Jeg vil nå bemerke ovenfor deg før jeg avsluttet mine kommentarer her, gå gjennom dine egne kommentarer i denne artikkel og se på alle dine negative svar, da mener jeg ikke bare de til meg.

Mono Montana
Mono Montana
Abonnent
12 år siden

Hva enn?, det å lese RK sine artikler krever litt ekstra drøvtygging, alltid dokumentert, selv om man kan sette spørsmål til kildene!
Vitenskapen har gjennom mange år prøvd å finne “missing link”, og siste tilskudd Ida, med animert pels, ser ut som en krysning mellom en ape og en rotte, og er ikke noe jeg personlig føler meg i slekt med!
Anerkjent historie er skrevet av seierherrer, og religiøse overhoder?
Selv synes jeg at RK’s artikkel, er meget relevant i forhold til spørsmålet:
Hvem er vi?
Hvor kommer vi fra?
Hvor skal vi?
Selv føler jeg at historien har dype sorte hull, som blir vanskelig å mot stride, eler bekrefte!
I mellomtiden, med en dråpe av Sundt bondevett intakt, venter jeg på noe som fenger og får min oppmerksomhet!
Vil til slutt si:

RK tusen takk
Du får meg til å tenke, litt mer abstrakt
Ikke kjøpe, og si takk takk!
Men hva sier de andre! ak ja!
Plundrer og klandrer, Hva da?

I samme båt vi padler.
Vrir og vrenger på ror vi behandler.
Enighet eller konflikt!
Ender ut i samme shit!

Det spiller mindre rolle om hva vi tror vi er, mer essensielt er hva vi virkelig er! og i det øyeblikket vi vet og ikke tror, så vil transformasjonen komme løpende på en snor.
Til dere skeptikere, og alt dere tror og er manninfisert, i komfort sonen… Om Opec gir mer eller mindre beng i det vestlige, skal man da tvinge frem sine synspunkter med kuler og bomber?
Vel jeg er veldig off topicc angående tema, men kanskje topic om vi har lært noe?

Zetera
Zetera
Abonnent
12 år siden

Ikke lenge etter syndfloden, brøt folk opp fra øst og fant en bred dal i Sinear-landet (1. Mos. 11, 12). Der slo de seg ned og bygde bl. a. byen Babylon og Babels tårn. Her ble også deres språk forvirret. (Babel betyr forvirring).

Kam, som var en av sønnene til Noah, fikk sønnen Kusj, som igjen fikk sønnen Nimrod. Om dette oldebarnet til Noah, sier Bibelen i 1. Mos. 10, 8-10 – at han var den første som fikk stort herredømme på jorden. Han ble hersker over Babylon.

I den norske Bibelen står det at Nimrod var en “veldig jeger for Herren”. I grunnteksten ligger også betydningen ”I opposisjon mot Herren”. Ulike engelske oversettelser skriver derfor at Nimrod var mektig “against” (imot) Gud. Jewish Encyclopedia sier at Nimrod var han som ledet folket til opprør mot Gud.

Historikeren Josephus sier det samme.

“Mektig jeger” har også betydningen tyrann. Historien forteller at den mektige Nimrod ville bygge en etterligning av Guds system. Han ville etablere en ny religion og en alternativ frelsesplan.

Historieforskeren Alexander Hislop forteller fra disse kildene hvordan Babylons religion ble skapt. Nøkkelpersonene er Nimrod, hans kone Semiramis og deres barn Tammuz.

Da Nimrod døde, erklærte Semiramis at han nå var omskapt til den store Solguden.

Da hun senere fødte sønnen Tammuz, gjorde hun det kjent at sønnen var den gjenfødte Nimrod som skulle bli verdens frelser. Semiramis kjente godt til løftene om at det fra kvinnens ætt skulle komme en gjenløser.
(1. Mos. 3,14-15).

I religionen Semiramis lagde, ble Tammuz den gjenskapte solguden også kalt Baal og hun selv ble himmeldronningen. Helt fra begynnelsen av var denne Babylonreligionen et forsøk på å utfordre himmelens sanne Gud. Mennesker ble erklært guddommelige, sjelens udødelighet ble gjort til en “doktrine” for å kunne rettferdiggjøre at Nimrod ble gjenfødt.

Zetera
Zetera
Abonnent
Svar til  Rolf Kenneth Myhre
12 år siden

Rolf Kenneth
Som du kan se i mine kommentarer så er det ikke kun Bibelen jeg har brukt som kilde, men refererer til forskeren og arkeologen David Rohl, historikeren Josephus og historieforskeren Alexander Hislop.
Kilder for mine kommentarer er også:

An encyclopedia of archetypal symbolism (Zecharia Sitchin).
Iran: Cradle of eastern civilization (Hamid Reza Rezaei m.fl.)
Ulike guidebøker fra Iran
Jerusalem Post (internettversjon)
http://www.travel-images/az-geog.htm

http://www.cais-soas.com/Religions/iranian/Zarathustrian/zoroaster_time_and_place.htm
http://www.kurdistanica.com

Rolf Kenneth sier:
Det eldste GT-bidraget ble skrevet av Jahvisten på 800/700-tallet f.Kr., og de eldste greske legendene ble skrevet på samme tid. Når GT og greske legender nevner personer som tilhørte ELDRE kulturer,

bør man prøve å gjenfinne disse personer i litteraturen eller mytologien til disse eldre kulturer.

Rolf Kenneth sier:
Den bibelske Nimrod finner man ikke igjen i den (omfattende) sumeriske litteraturen:
http://en.wikipedia.org/wiki/Nimrod

Den greske legenden om assyrerdronningen Semiramis finner man ikke igjen i den assyriske litteraturen:
åhttp://en.wikipedia.org/wiki/Semiramis

Vel, Jeg mener å huske at du i en annen artikkel selv sier at wikipedia ikke helt egner seg som referanse(?)

Zetera
Zetera
Abonnent
12 år siden

Det har alltid vært knyttet myter om kjemper eller voktere til de kurdiske fjell. Kjerubene slik de er beskrevet i Esekiels bok, har vært gjenstand for mange underlige fantasier. Men uten tvil har historien om kjeruber som voktere, preget etterkommerne som befolket jorden etter flommen. Kjeruber i form av sfinsker finnes ikke bare i Egypt. De voktet Edens hage, byer, templer eller graver. I Esek 1:22 kan vi lese

om Bibelens beskrivelse av noen kjeruber. Kjerubene sto også på hver side av paktens ark. I de mediske fjellene ble de også knyttet til historier om falne engler. I Bibelen beskrives Satan som en salvet kjerub med dekkende vinger. …jeg lot deg gå fortapt, står det videre….Jeg kastet deg til jorden.

Satan var altså en fallen kjerub. Esek. 2813-19. Satan var også i Eden hage, skriver Esekiel. Den vanhelliget han ved sine løgner og fristelser.

Forskeren og arkeologen David Rohl forteller at det i fjellområdene i Iran, finnes en by som tidligere het Keruabad, navnet kan stamme fra det hebraiske keruvim (kjeruber).

Også foran grekernes paradis vokter kjerubene. På gamle sumeriske kileskrifttavler, kan vi se kjerubene som vokter livets tre. Det var jo derfor de sto der, for å vokte at ingen fikk spise av treet og få evig liv i synd og ulydighet.

Zoroaster (Zarathustra) som levde langt senere i de samme områdene, skrev ned noen av disse mytene, nå etter hvert omformet til en religion, med en sammenblanding av nytt og gammelt, rett tro og fantasier.

Deres guder var deres forfedre i fjellene. De store og mektige, som levde lenge de første hundreårene etter flommen. Blant de mektigste var Kush og Nimrod.

Den største av alle de falne engler, Satan selv, under navnet Malak Tawus er en stor aktør i spillet. (Melek betyr engel). I Edens hage var han forføreren fortelles det i disse historiene, men han angret og fikk tilbake sin posisjon.

Denne religionen ble magernes religion, senere også medernes og persernes. I dag er det fortsatt noen igjen i Tyrkia, Iran og Armenia som dyrker denne religionen. Store deler av Israels ti stammer havnet rundt omkring i de mediske byene og fjellene og påvirket sine omgivelser. Det samme gjorde nok den store riksråden i Persia, Daniel. Men sammenblandingen ble likevel et faktum.

I Sumer hadde de fått fortalt gjennom generasjoner om Dilmun og Edens hage. Kjerubene som voktet hagen slik at ingen skulle nå Livets tre, er ofte avbildet på leirtavler (fra Sumer).

Kjeruber ble etterhvert vanlig å illustrere med og kunstverkene / kjerubene ble satt som voktere av templer, byer og graver. Øverst fra Babylon og nederst fra Egypt.

Jubileerboka (jødisk skrift) sier at Adam og Eva slo seg ned i landet Elda etter utdrivelse fra Edens hage, i det land de var skapt. Jashers bok sier at de slo seg ned øst for Eden.

Zetera
Zetera
Abonnent
12 år siden

Beviser mitokondrie klokken at Eva ble skapt for 6000 år siden?

”Tsar Nikolas II har 75 år etter sin død slått bena vekk under evolusjonistenes hovedargument for tidsplasseringen av ”homo sapiens”(mennesket) i utviklingsteorien.” Denne kraftsalven fra genforskere har omtrent skapt panikk blant evolusjonister som på grunn av nyere forskning har mistet selve målesnoren for når vi mennesker dukket opp på historiens arena.

Dramaet begynte i Sibir i 1991. Men litt bakgrunnsinformasjon først.

I hver celle i menneskekroppen finnes en energiproduserende dynamo kalt et mitokondrium. Mutasjonshyppigheten i denne celle-dynamoen har i mange år vært evolusjonistenes målesnor for å kunne se tilbake i tid og “oppdage” når mennesket “dukket opp.”

En standard hypotese har vært at mitokondrie mutasjoner fant sted ca. hvert 300-600 generasjoner. Med denne forutsetningen som utgangspunkt, har det vært vitenskapelig enighet om at mennesket dukket opp i Europa for ca. 40.000 år siden. Det er også denne antakelsen som i følge evolusjonistene gir mennesket samme felles forfedre med et gitt apeslag om vi går ca. 5 millioner år tilbake.

Men i 1991 skjedde det noe som skapte et uovervinnelig problem for evolusjonistenes tidsteorier. Fra en grav i Sibir hentet forskerne opp restene av tsar Nicolas II og noen av hans familiemedlemmer som ble henrettet i 1918. Siden det ennå finnes levende medlemmer av tsarens familie, var det en enkel sak å dokumentere funnets ekthet ved regulære DNA tester.

På grunn av at det ikke var gått mer enn 75 år siden Nicolas II død, regnet alle med at benrestenes mitokondrie DNA (mtDNA) selvfølgelig ville være identisk med de levende familiemedlemmens mtDNA. 75 år kommer ikke i nærheten av de mange tusen år forskerne regnet med før èn eneste mitokondrie mutasjon kunne forventes. Men til sin store forskrekkelse kunne genforskerne observere at 75 år hadde produsert flere mutasjoner.

Da alarmen gikk, kastet forskere fra flere ulike land seg over allerede innsamlede data fra andre forskningsprosjekter, hvor DNA prøver fra flere generasjoner var samlet og de kunne med overraskelse påvise samme resultat.

Det ble med ett klart at mtDNA mutasjoner skjedde mer enn 20 ganger oftere enn evolusjonistene hadde antatt. Det bør presiseres at ingen andre tilsynelatende nøyaktige måleenheter for å bestemme menneskets opprinnelse har vært tilgjengelige.

Det rapporteres at en rekke evolusjonister rett og slett er dypt sjokkerte på grunn av disse funnene. En av dem har uttalt at “Tsar Nicolas II har etter sin død slått beina vekk under evolusjonismens plassering av mennesket i utviklingsprosessen.” Flere kongresser innen fagdisiplinen har de siste årene prøvd å komme fram til en konklusjon og en erklæring som kan forklare det uforklarlige, men uenigheten og forvirringen har vært for stor til at ekspertene kunne enes.

Fagtidsskriftet “Nature Genetics” har publisert en rekke artikler om fenomenet. Thomas J. Parson, en molekyl genetiker ved forsvarets DNA laboratorium i Maryland USA, har vært en ledende talsmann for at forskermiljøene må ta konsekvensene av omtalte nye data. Det samme har molekyl antropologen Mark Stoneking ved Pennsylvania State University.

Generasjonsstudier blant Amish folket i USA, folkegrupper i Polynesia og fra lukkede subkulturer på øya Trisdan da Cunha har alle de siste årene vist samme resultat som funnene i Sibir.

Den svenske forskeren Ulf Gyllensten har også stått fram og bekreftet at hans funn viser samme resultat.

Genetikere innen den evolusjonistiske ideologien har lenge skrevet om det de kaller “mitokondrie Eva” som dukket opp for ca. 100.000 år siden. Men med de nye funnene tilgjengelige, innrømmer de at tidspunktet for menneskets opprinnelse nå må sies å være ca. 6000 år. Mange evolusjonister gremmes over at denne dateringen faller nøyaktig sammen med bibelens beskrivelse av menneskets opprinnelse.

ArneLo
Abonnent
Svar til  Zetera
12 år siden

For at disse nye teoriene skal stemme så forutsetter det at;
1. Forskerne vet alt det er å vite om DNA – Neppe.
2. Evolusjonistene har rett i at vi har utviklet oss fra sjimpansene – Neppe.

gudfrid
gudfrid
Abonnent
12 år siden

Alle raser på jorden har kommet utenfra, fra forskjellige planeter som ikke var beboelige lenger.
For meg er det viktig at vi ikke tenker at “vi” er mot “utenomjordiske”, selv om annunakiene gjorde det de gjorde, så er også vi ett og det samme.

Også gjør det vondt i hjertet mitt at Eva fikk skylden for utkastelsen, stakkars kvinnen som hun har fått gjennomgå.

ArneLo
Abonnent
Svar til  gudfrid
12 år siden

There is a body of evidence attesting to mutations occurring at the times of cometary events collected in The Diluvian Impact by Heinrich Koch and Man and Impact in the Americas by E.P. Grondine. This evidence is in the form of legends of mutants that began to appear after impact events. Most of these legends have to do with alterations in body size (either giants or dwarves) and raging cannibalism. The two seem to have gone together. Perhaps they were really referring to periods when there were DNA polluting events, and this could include events between Neanderthal and Cro-Magnon or other hominids. Neanderthals were very short, Cro-Magnon man was very tall, so a hybrid of the two could be either/or, and both physical appearances could carry the personality of the Neanderthal with the intelligence and creative drive of the Cro-Magnon. A cannibal artist; not a pleasant thought. ”
The Golden Age, Psychopathy and the Sixth Extinction

ye
ye
Abonnent
12 år siden

Det er ikke rart at Enochs Bok ble forsøkt holdt skjult for oss opp gjennom tidene! Holder på å finlese boken nå og det som står om the Watchers, kjempene og utviklingen er noe, om det hadde vært mer kjent, ville ha påvirket samfunnsutviklingen.

“This long hidden “Book of Enoch and Noah”, which originally was part of the Holy Bible; and was wrongfully removed by powerful evil people who did not want you to read it, because of what it says about them; is the missing-link and binding-tie between The Holy Bible and The Holy Koran and it contains proof that the original Holy Koran, contained in God’s newly completed “King of kings’ Bible”, is undoubtedly from The Ruler of The Universe (God/Allah), and, when correctly interpreted, it is in perfect harmony with the Bible (see chapter 104).”

http://jahtruth.net/enoch.htm

Det er ikke rart at Sitchin ble nysgjerrig på å finne ut mer om kjempene.

gudfrid
gudfrid
Abonnent
12 år siden

Det har vært mange tilfeller av kloninger og uheldige kryssninger som har forårsaket fall og “utkastelse av Gud” opp gjennom historien. Ikke alle var utenomjordiske. Da Adam smakte på det forbudte eple, var det egentlig et bilde på at han hadde sex med, hunkjønn fra en ikke så utviklet rase (kvinnen fristet ham), avkommet ble født uten forbindelse til Gud og derfor var de ikke istand til å oppleve Edens hage.
Det er vel grunner til at noen ønsker å holde blodet rent, men blått blod har tynnet seg ut og jødene har seg også med snart hva som helst.. Så vi er vel et produkt av mye.
Også Atlantis.. det var flere grunner til fallet, men en var genmanipulering.
Vi må ikke glemme at alle er skapt av Gud, inkludert aliens og demoner, og vi er selv alt sammen :-)

Lynx Veritas
Lynx Veritas
Abonnent
12 år siden

“History has been earased from us”

Du har beviselig (ikke overraskende) truffet kanskje den mest ømfindtlige nerve hos mange, i denne artikkelen R K. Er vi alene, har vi noengang vært det. Har vi vært gjenstand for genetisk manipulasjon fra intelligens der ute, som ønsker å fremstå som Guder. Og derfor har tvunget all mulig religion på oss for å ikke miste vår konstante energetiske tilfang som følge av det.

Utfra den ufortjente bedømmelsen å regne, er den så provokativ og kontroversiell overfor både vitenskapelig orienterte, religiøst fundamentale kretser og også de som erkjenner faktum, at de har ikke vært nådig i sin frykt og feil-bedømmelse. Dette er faktisk slik jeg ser det, en av de beste og viktigste artikler skrevet på speilet. For de den går til bunns av og kjernen til av hva vi opplever av problematikk og dramatikk idag. Selve roten til Illuminati og what have you. + alle implikasjoner som medfølger. All kredit for ditt arbeid.

Det sagt. Vi blir nok ikke enige om Zetas kredibibilitet, hvilken agenda og herredømme de egentlig er underlagt. Det er imidlertid ikke tvil i min sjel om at planeten har vært gjenstand for besøk fra det ytre rom, utallige ganger gjennom den kosmiske historie. Av x-antall alien raser, med ulik agenda og foretagende. Når det kommer til bevis, er det nok for meg å se til all symbolikk som spesielt secret societies omgir seg med, og som har gitt inspirasjon til både arkitektur og annen “språklige” uttrykk. For ikke å si selve kulturen. En av de som etter min mening er mer adept på å tolke de symbolske konnotasjoner, er Freeman. Her gir han en leksjon om The Godess Colombia, og de mulig exopolitiske implikasjoner http://www.youtube.com/watch?v=lX9xJw64Lo8

Sett til dagens situasjon, og hva vi kjenner til om Illuminati. Er det ubetvilsomt at de som idag “hersker” (så fremt vi lar dem) planeten, er i beste fall inspirert om ikke instruert og eller kontrollert av en utenom-jordisk intelligens. Vi kjenner dem som Luciferikere/Satanister, og som kjent så utøver de sin influens i alle samfunnslag og i alle samfunnets institusjoner og konstruerte autoritets-sektorer. Som religion og økonomi. Sammen utgjør de et nettverk av Satanisk/Luciferisk herredømme, som enklest kan betegnes som; Ondskap; http://www.whale.to/a.html

Når så denne energetiske kreft-svulsten nå har blitt identifisert og lokalisert for sin virksomhet opp gjennom historien http://www.whale.to/b/lucifer.html , er det naturlig å spørre seg om hva er motsatsen. Dersom denne Luciferisk/Sataniske influens har kontrollert både den religiøse, filosofiske og ideologiske side, hva er da motsatsen. Det må jo naturligvis være de alien raser som ikke er fiendtlig innstilt og som ikke har agenda om å true, eller underlegge seg vår planet, sivilisajson og kroppslige/fysiske egenskaper.

Kan Zeta fremstå som en sådann rase?

BiggusD
BiggusD
Abonnent
12 år siden

Er litt snodig at to av de største verdensreligionene i dag, Kristendommen og Islam, samt Jødedommen, er basert på Sumeriske legender om utenomjordiske guder som vandret jorden – samtidig som det er klart at disse annunakiene brukte mennesket som forsøksdyr, løp rundt og bestemte over liv og død og generelt gjorde ting som vi i dag anser som ondskap.

Annunakiene, gudene eller kjempene som vandret jorden i følge alle skapelsesberetningene, har ikke ført noe godt med seg i det hele tatt om man ser opp fra disse eldgamle overleveringene en stund og tenker igjennom hva de har gjort. De oppførte seg som rabiate dyr, og lærte opp de primitive menneskene som tilba dem til å gjøre det samme.

For meg personlig faller bitene på plass for hvert år vitenskapen klarer å jobbe seg bakover i tid og får oversikt over eldre sivilisasjoner (som også blir eldre for hvert år som går).

Jeg er ikke det minste i tvil om hva jeg ville ha gjort om disse Annunakiene returnerer til jorden.

Lynx Veritas
Lynx Veritas
Abonnent
12 år siden

Jehova/Yahweh, eller…ENLIL? Er den konstante kampen om råderett over menneskerasen, egentlig historien om en brødrefeide mellom Anunnakiene ENLIL og ENKI? I bibelen kjent som Kain og Abel

Enki sies å være den egentlige genmaker til det første mennesket til bruk som slave i Anunnakis gull-søken. En teori som støttes og underbygges av researcher Michael Tellinger som mener å ha funnet selve plassen for “laboratoriet” i Sør-Afrika; Adams Calendar,….
http://truthfrequencyradio.com/archives/3778?utm_source=feedburner&utm_medium=feed&utm_campaign=Feed%3A+TruthFrequencyPastShowArchive+%28Truth+Frequency+Radio+-+Episodes%29

Var ENLIL sjalu på sin bror, og skapte sin egen Cainitiske-“familie” som idag går under betegnelsen “Guds utvalgte folk”. Var enlil jødenes far; Jehova og Enki den omtalte serpent in the Garden. Er rollene byttet om. Er Enlil, Satan og Enki the releaser.

Noe som vil forklare hele den bibelske fortellingen om Gud og Satan. Demiurgen Jehova/Yaldabaoth (breeder of the hive), er den egentlige deceiver som vil menneskets endelikt. Og den deity som har vært dyrket av ulike fraternitys og Frimurere opp gjennom historien (JAHBULON). Den som gir seg ut for å være en av oss, men som er den som står mellom oss og mot oss. The Chief-Archon:
http://www.metahistory.org/gnostique/archonfiles/ETDeception.php

Dersom Enlil=Jehova gir det grunnlag for den historiske striden som har foregått i det skjulte mellom secret-societies og den almene befolkning, og kampen om sannhet og det gode. Illuminati-fraksjonen, Jehova-zionist kulten og oss andre;… http://truthfrequencynews.com/?p=3570

Noe som tilslutt forklarer hvorfor denne “familien” må ha sine blods-ritualer for å opprettholde sin kontakt med sin demi-Gud og genetiske identitet, gjennom å holde energier på lavest mulig frekvens;…
http://www.think-aboutit.com/Reps/BLOODLINEANDRITUAL.htm

Zetera
Zetera
Abonnent
12 år siden

Spennende artikkel Rolf Kenneth
Du skriver: Jødenes Yahweh og Jesu allkjærlige Allgud (”Elohim”) er to vidt forskjel­lige guddomsforestillinger. Det vi her diskuterer er ikke det teologiske spørsmålet om det finnes én Allgud eller ikke, heller ikke karakter­egenskapene til denne eventuelle Allgud. Det vi diskuterer her er det historiske opphav og den historiske utviklingssprosess til forskjellige guddoms­forestillinger. Kan den guddomsforestilling som Jesus presenterte, om en allkjærlig Allgud (Elohim), sies å være en transformasjon av den Yahweh som ble presentert i J-kilden, i Presteskriftet og av Jeremia & Baruk? Eller er det bedre å si at vi her har med to forskjellige guddomsforestillinger å gjøre, med hvert sitt kognitive opphav og med hver sin historiske tilblivelsesprosess?

Om jeg har oppfattet dette riktig, tror jeg heller det er basert på en del missforståelser som en først må oppklare:

Flertallsordet Elohim (hebraisk êlôhîym ord 430 i Strongs) er i Bibelen brukt om både engler, dommere, vanlige mennesker, Guds Sønn og om den ène mektige Gud Fader.

Enkelte treenighetsforkjempere vektlegger ordets flertallsform, og at dette tolkes til tre guder i èn som likevel ikke er tre. Men slik ordet benyttes i Skriften, holder ikke dette argumentet. I debatt med fariseerne, nedtoner Jesus på en kraftig måte betydningen av ordet Elohim. Han sier: Når loven (en del av det gamle testamentet) har kalt dem som Guds ord kom til (altså vanlige mennesker) for guder – og Skriften kan ikke gjøres ugyldig, hvordan kan dere da si til ham som Faderen har helliget og sendt til verden: Du spotter Gud! – fordi jeg har sagt: Jeg er Guds Sønn? Joh. 10: 35. 36. Hvorfor begrenser Jesus flertallsordet Gud (èlôhîym) på denne måten? Fordi dette ordet ganske enkelt er en posisjonsbeskrivende tittel, og betyr mektig, den mektige, veldig stor og myndig. Derfor passer denne tittelen også på Faderens Sønn, siden han har mottatt all makt og er mektig.

Fariseerne misforsto Jesu erklæring om å være ett med Faderen og Jesus måtte korrigere dem.

De misforsto i tillegg bruken av ordet êlôhîym, og Jesus måtte rette på det også. Den samme feil gjør alle som i dag tolker ett med som om det betydde den samme som, og som mener at flertallsordet êlôhîym bekrefter keiser Konstantins ubibelske treenighetslære.

Det er mange som hevder at det hebraiske ordet for Elohim er et flertallsord som skal bety at det er flere enn èn.

I 2 Mosebok finner vi et eksempel på at dette ikke er tilfelle: Da gikk Moses opp til (Sinaifjellet) sammen med Aron, Nadab og Abihu og sytti av de eldste i Israel. Og de fikk se Israels Gud (Elohim). Under føttende Hans (kun èn person) var det liksom en brolegning av safirstein, og det var som selve himmelen i klarhet. ..slik skuet de Gud, og de åt og drakk.

Forklaringen på bruken av Elohim er ganske enkel. Joh. kap. 5 forteller om mannen Jesus helbredet ved Betesdadammen. I den forbindelse anklaget Jødene Jesus for to forseelser. Begge anklagene var falske. Først refset de ham for å bryte sabbaten, men anklagen var uriktig. Han holdt Guds sabbat rett, men brøt deres egne fortolkninger og tilleggsbud. Deretter anklaget de ham for å gjøre; seg selv lik Gud, vers 18. Denne siste anklagen kom de også med da han i Joh. 10:30 sa: Jeg og Faderen er ett. Jesu respons til denne siste falske anklagen er interessant.

Han viser dem at tittelen Gud (Elohim) i Skriften også er brukt om vanlige menensker, vers 34, og siterer i den forbindelse Salme 82:6.

På pinsefestens dag, ikke lenge etter at misjonsoppfordringen ble gitt, talte Peter til folket og sa: Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu navn til syndenes forlatelse…. Hadde han allerede glemt dåpsformularet, siden han hoppet over både Faderen og Ånden?

Jeg tror disiplene forsto hva Jesus mente, for de kunne det hebraiske språk.

Jesu navn er Yahushua og det betyr Yahweh (er) Frelser. Jesu navn, Yahushua, inneholder Faderens navn Yah-weh.

Jesus sa det rett ut: Jeg er kommet i min Fars navn, Joh. 5:43. Påstanden var riktig både på det åndelige og på det grammatisk/tekniske området.

I Sønnenes navn er Faderens navn. Videre sier Jesus at Talsmannen, som er Guds egen Ånd, skal Faderen sende i mitt navn, Joh. 14:26.

Når Peter og de andre apostelene døpte kun i Jesu navn, døpte de samtidig i Faderens og Guds Ånds navn.

ye
ye
Abonnent
12 år siden

Fortiden, vår opprinnelse og persepsjon i tidligere tider ifølge en annen kilde:

“Before the Beginning” (of human life on earth).

Thousands of Earth years ago, far away in THIS galaxy, on the Morning Star (Rev. 2 v 28), the Lord Guardian Of Divinity, King, Ruler and Guardian of the Universe (Sura 23:86), put down a revolution led by Lucifer (Iblis)(Revelations 12 v 7-9).

The Morning Star (Venus) is inhabited by immortal “Beings of Light” (Spirit/Energy) whose civilisation, based on “pure” love, is zillions of years old.

Lucifer, now known here on Earth as Satan (the opposer) the Devil (the liar/slanderer) from which the word D/ evil is derived; because of his selfish and arrogant nature, wanted to over-throw the Lord and to take His place, so that he could rule and inflict his own selfish opinion and evil desires on the heavens. He encouraged and misled many of the other inhabitants of the Morning Star, who people on Earth know by the name Angel, to join him and he then started a war against God (Rev. 12 v 7 & Isaiah 14 v 13-14).

Angels do not carry harps and have wings, they merely have a melodic sounding type of voice and they can fly. The very simple mentality of the people of the early biblical days, who had never seen anything on Earth flying, unless it had wings, led to the myth about angels.

http://thewayhomeorfacethefire.net/

« Forrige artikkel

Er vårt fysiske univers designet for karbonbasert liv?

Neste artikkel »

The Alien Interview – Live alien på live film

23
0
Vi vil gjerne ha din mening. Fritt og anonymt.x
()
x