Oppvåkningstilstandens primærkvaliteter

Oppvåkningstilstanden er én av mange typer evidens på at bevisstheten er tilværelsens primære dimensjon. Vi karakteriserer her oppvåkningstilstanden slik: ”Subjektet opplever en perma­nent for­ankring i en eksisten­siell dimen­sjon med bestemte perspek­tiviske og følelses­messige konse­kvenser.” Østen har vært sted for de store oppvåknings­tradisjoner i flere tusen år, og i Vestens historie finner vi noen kjente opplyste. Vestens akademiske psykologi har fortrengt oppvåkningstilstanden, antagelig fordi den patologi­serer alt transrasjonelt. De kosmiske innsikter som oppvåknings­tilstanden bringer, er ikke forenlig med det materialistisk-naturalistiske dogme.

Oppvåkningstilstandens mange navn

Forskjellige ord for oppvåkningstilstanden:

• engelsk: enlightenment, the great awakening [Wiki-artikkel: Enlightenment (spiritual)].
• yoga-tradisjonen: samadhi (”sammen med Herren”) [Wiki-artikkel: Samadhi].
• buddhist-tradisjonen: nirvana, (”utblåst”), bodhi (”oppvåknethet”) [Wiki-artikler: Nirvana, Bodhi]
• zen-tradisjonen: kensho (”se ens natur eller sanne selv”), satori (”forståelse”), daigo (”den store oppvåkning”) [Wiki-artikler: Satori, Kensho, Daigo (Zen)].
• vestlig esoterikk: illuminasjon.

Oppvåkningstilstanden er en bevissthetstilstand som er vesensforskjellig fra den ordinære dagsbevisstheten. Forskjellige termer prøver å angi forskjellige grader av dybde og varighet. Siddharta Gautama (560-480 f.Kr.) ble en buddha (”oppvåk­net”) og lanserte begrepet nirvana (”utblåst”). Termen bodhi (”oppvåknethet) brukes gjerne synonymt med nirvana. I den indiske yoga-tradisjonen fikk oppvåkningsbegrepet samadhi først en klar og presis utdypning og inndeling i Patanjalis klassiske verk Yoga Sutras (ca. 150 f.Kr.). I den japanske zen-tradisjonen brukes termen kensho (”se ens natur eller sanne selv”) om oppvåkningsglimt; termen satori (”forståelse”) uttrykker en mer varig tilstand; og termen daigo (”den store oppvåkning”) brukes om den permanente og store Oppvåkning. Andre mystiske tradisjoner – som tantra (Øst- og Sørøst-Asia), tao­ismen (Kina) og sufismen (Arabia) – har også forskjel­lige termer for Den store oppvåkning. Deres tradisjoner nevner også en rekke hellige menn og kvinner som anses å ha vært opplyste.

Statue av Patanjali

I Vestens historie er det ytterst få som har blitt alment anerkjent som opplyste. De fire som det er mest enighet om har vært opplyste, er mystiker-filosofen Pythagoras (569-475 f.Kr.), Jesus fra Nazaret (ca. 7 f.Kr.-30 e.Kr.), mystikeren Plotinus (205-270) og den kristne mester Eckhart (1260-1328). Historikeren Peter Kingsley har i flere av sine bøker utfordret den tradi­sjonelle oppfatningen av de greske filosofene Parmenides (ca. 515-450 f.Kr.) og Empedokles (400-tallet f.Kr.), og vist at de var genuine mystikere (Wiki-artikkel: Peter Kingsley). Den greske nypythagoreiske filosofen Apollonios fra Tyana (ca. 15-100) var en omstridt mystiker-magiker (Wiki-artikkel: Apollonius of Tyana). Den persiske mystikeren og poeten Rumi (1207-1273), som tilbragte mesteparten av sitt liv i Rum som ligger i dagens Tyrkia, er anerkjent og elsket verden over (Wiki-artikkel: Rumi). Vi vet ikke noe om hvor stor andel av de opplyste som aldri har satt spor etter seg. Vi må gå ut fra at mange har vært opplyste uten at de selv eller omgivelsene har vært klar over det. For å kunne si at noen er opplyst, må man først være i kontakt med en tradisjon eller kultur der primærkvalitetene ved oppvåknings­tilstanden er godt kjent.

Oppvåkningstilstandens primærkvaliteter

Østen har hatt så mange kjente opplyste gjennom tidene at den vestlige akademiske psyko­logiens ignorering av denne bevissthets­tilstanden har preg av fortrengning. Vi lar her kulturene og verdenshistorien ligge, og prøver i stedet å identifisere oppvåkningstilstandens primær­kvaliteter. Her kommer et innledende forsøk på å definere oppvåknings­­­tilstanden: Subjektet opplever en perma­nent for­ankring i en eksisten­siell dimen­sjon med bestemte perspek­tiviske og følelses­messige konse­kvenser.

Den eksistensielle dimensjon består i:

• opplevelsen av at Bevisstheten er etablert i Eksistensens dypeste fundament (fremfor å være et tilfeldig biprodukt av materien). Det levende vesens dypeste indre natur blir i Indias åndelige tradisjoner beskrevet som Sat-chit-ananda, som kan oversettes med Væren-bevissthet-salighet (Wiki-artikkel: Satcitananda).
• opplevelsen av at Bevisstheten er bakom fenomener som fødsel, død og reinkarna­sjons­syklusen. Mange, men ikke alle, opplyste erindrer tidligere liv.
• opplevelsen av at tanker, emosjoner og kropp i deres natur er ment å fungere som tjenere for Bevisst­heten.
• at den opplyste aldri lenger mister bevisstheten. For den opplyste er ikke søvnen en tilstand av bevisstløshet, men ”våken hvile”.

De perspektiviske konsekvenser består i:

• en overveldende enhetsopplevelse og identifisering med hele det levende Kosmos, der opplev­elsen av et ”separat ego” blir et sekundært perspektiv eller opphører.
• opplevelsen av at alt liv i dens myriader av former har det samme evige og transcen­dente fundament.
• opplevelsen av at det transcendente og det immanente (iboende), det guddommelige og det verd­s­­lige, det evige og det foranderlige, bare er analytiske og ikke reelle distink­sjoner. Denne non-duale (ikke-to) innsikt er det øverste trinnet i alle de myst­iske tradisjoner.
• opplevelsen av NUET som det eneste som er. Den opplyste er forankret i Nuet. Reiser via sinnet inn i fortiden eller fremtiden er avstikkere fra basen.

De følelsesmessige konsekvenser består i:

• opplevelsen av salighet som Eksistensens følelsesmessige grunntone.
• opplevelsen av at den endelige konklusjonen av den endelige analysen av Kosmos, er at ”alt er såre godt”.
• en sterk og moden evne til medfølelse.

Å bli permanent opplyst er naturligvis en svært dramatisk indre transformasjon, som å våkne fra en drøm. Da folk lever i så mange drømmer, blir oppvåkningen svært individuell. Hvordan man velger å forholde seg til verden de første årene etter en oppvåkning, er også svært individuelt. Noen velger å isolere seg fra samfunnet for en tid, for å kunne hengi seg fullstendig til den dype salighet. Andre isolerer seg en tid for å kontemplere over hvordan de best kan hjelpe sine medvesener. En ting er å være opplyst, noe annet er å kunne uttrykke seg med talent. For dem med akademisk utdannelse og et talent i å formulere seg, kan det å holde foredrag eller skrive bøker være løsningen. For dem som er rike på mellommenneskelig erfaring, er direkte arbeid med personer og disipler en mulighet. For dem med kunstneriske talenter faller det seg naturlig å uttrykke sin guddommelig-salige tilstand gjennom uttrykks­former som poesi, sang eller dans. Ikke alle har behov for å ”misjonere”. Opplevelsen av at ”alt er såre godt” kan gå så dypt at man ut av respekt ikke vil forstyrre andre i deres liv og utviklingsprosess. Etter oppvåkningen kan det gå mange år før den oppvåknede selv synes å finne den rette balansen mellom ”being and doing”.

Eckhart Tolle tilbragte flere år på en benk i en park etter sin oppvåkning.

Oppvåkning er en transcendering av sinnet, ikke en ekstrem utvikling av sinnet. De opplyste tran­­scen­­­derer naturligvis mange av trossystemene til den kultur de er født inn i, men her synes det å være store individuelle forskjeller på hvor sterkt de engasjerer seg i samfunnet (f.eks. når det gjelder forholdet mellom mann og kvinne). Alle opplyste opplever direkte den guddomme­­lige dimensjon, å være forankret i denne, men de har visst ingen direkte opplevelse av en personlig Guddom. I Østens åndelige tradisjoner som brahma­­­­nisme, buddhisme, jain­isme, yoga, tantra og taoisme finnes en rekke forestillinger om noe evig ekspanderende, en direkte opplevelse av Livets ufattelige mysterium, men eksi­stensen av en personlig Allgud synes å være et personlig tolkningsspørsmål. Dette i motsetning til de store patriarkalske religioner i Vesten – jødedom, kristendom og islam – der Allguden forstås som en farsfigur i himmelen.

Selv om oppvåkningstilstanden i seg selv, opplevelsen av Væren-bevissthet-salighet, er ufor­anderlig, kan man snakke om en generell utvikling av de opplystes forståelse og tolkning av verden. De opplystes mentale verden blir gjennom kulturens evolu­­sjon stadig mer kompleks, differensiert og kunnskapsrik. De opplystes begrepsapparat samt analyser og intellektuelle forståelse av formenes verden blir bedre. Ken Wilber peker på at frem til det første århundret i vår tidsregning dominerte den tradisjonen at de opplyste trakk seg fullstendig ut av denne verden og isolerte seg i sin nirvaniske salighet (hvilket fortsatt gjelder for noen retninger idag), men så oppsto en dypere realisering som resulterte i at de opplyste begynte å engasjere seg i denne verden og prøvde å transformere den. Forankret i det Absolutte kunne de ekstatisk omfavne og bidra til evolusjonen av det Relative virkelighetsaspektet.

Gilbert Williams: Paradise Goddess.

Kilde:

* Artikkelen er basert på et kapittel i boken Åndsvitenskapelige visjoner (2008), av Rolf Kenneth Aristos.

Bilder:

* Frontbilde: Maytreya av Xolotl. Bernard Xolotl HomePage.

* Gilbert Williams HomePage.