Du leser nå
Operation Mockingbird: CIA-styring av vestlige media

12 minutter lesetid



Operation Mockingbird: CIA-styring av vestlige media

For 60 år siden ble det etablert et topphemmelig prosjekt med sikte på at CIA skulle påvirke og kontrollere den "frie" pressen i vestlige land. Forholdet mellom pressen og etterretningen har i alle disse årene vært et TABU-område som er vel verd et studium. Mye tyder på at etterretningen i tiår etter tiår har holdt sitt kvelertak på pressen - noe som bl.a. er avslørt gjennom Mockingbird-avsløringene. Og de (u)frie redaktørene? De har fått fett betalt for å tie om spillet de har deltatt i...

For vel 60 år siden ble det etablert et topphemmelig CIA-program med kodenavn Operation Mockingbird (”Operasjon NarreFugl”). Dette gikk ut på at USAs etterretningsorgan CIA skulle skaffe seg kontroll over media i USA og i andre vestlige land.

Prosjektet har lyktes over all forventning, ikke bare frem til det ble avslørt i 1970-årene, men også etterpå.

Den dag i dag er det tydelige tegn på at den hemmede norske pressen er styrt av ”noen”. Den siste ukas krampaktige omtale av CIA-agenten Osama bin Laden, som døde i 2002, er nok et eksempel på at NarreFuglen ennå sitter i veggene i norske mediahus og styrer TV og avisenes oppslag lik et gjøkur; Osama – Obama ko-ko  ko-ko! Osama – Obama ko-ko  ko-ko! osv.

Denne artikkelen er hentet og oversatt fra Wikipedia.

Operation Mockingbird var en hemmelig CIA-kampanje for å påvirke amerikanske og andre lands medier på begynnelsen av 1950-tallet.

Aktivitetene, omfanget og eksistensen av dette CIA-prosjektet er omstridt: Operasjonen ble først kjent som Mockingbird i Deborah Davis bok fra 1979; ”Katherine the Great”. (Katharina den Store: Om Katharine Graham og hennes Washington Post Imperium). Davis bok, som viser hvordan mediene hadde blitt rekruttert og infiltrert av CIA til propaganda-formål, var kontroversiell, og ikke alltid helt nøyaktig [1]

Mer bevis for Operation Mockingbird sin eksistens kom i 2007-memoarene American Spy: My Secret History in the CIA, Watergate and Beyond, skrevet av den  dømte Watergate-«rørleggeren» E. Howard Hunt og The Mighty Wurlitzer: How the CIA Played America av Hugh Wilford (hele boka kan lastes ned gratis her), som utkom i 2008.

Som en kuriositet kan det nevnes at boka The Mighty Wurlitzer også er omtalt på CIAs eget nettsted  www.cia.gov her. [2].

Om oppstarten av Operation Mockingbird

I 1948 ble Frank G. Wisner sr. (1909 – 1965) utnevnt til direktør for Office of Special Projects (OSP). Like etter ble OSP omdøpt til Office of Policy Coordination (OPC). Dette ble spionasje og kontraspionasje grenen av Central Intelligence Agency (CIA). Wisner fikk beskjed om å lage en organisasjon som konsentrerte seg om «propaganda, økonomisk krigføring; forebyggende direkte aksjon –  inkludert sabotasje, anti-sabotasje, riving og evakueringstiltak; undergraving av fiendtlige stater, herunder bistand til motstandsgrupper og støtte til innfødte anti-kommunistiske elementer i truede land i den frie verden. «[3]

Senere i 1948 etablerte Wisner Operation Mockingbird, et program for å påvirke

Frank Wisner sr., grunnleggeren av Operation Mockingbird

innenlandske og utenlandske medier. Wisner rekrutterte Philip Graham fra The Washington Post til å gjennomføre  prosjektet innenfor mediabransjen. På begynnelsen av 1950-tallet ”eide”  Wisner lederskikkelser i  The New York Times, Newsweek, CBS og andre viktige media [4]. Wisner refererte til dette apparatet som en «mighty wurlitzer» , som henspiller på en teater-innretning som kan styre diverse rør, instrumenter og lydeffekter fra en sentral konsoll. [5]

I 1951 overtalte CIA-sjefen Allen W. Dulles Cord Meyer til å delta i CIA. Men det er bevis for at han ble rekruttert flere år tidligere og hadde vært med på å spionere på de liberale organisasjonene han hadde vært medlem av på slutten av 1940-tallet. [6] Ifølge Deborah Davis, ble Cord Meyer Mockingbird-prosjektets  viktigste ”operative» (dvs. organisator). [7]

I 1977 hevdet Rolling Stone Magazine at en av de viktigste journalistene som var under kontroll av Operation Mockingbird var Joseph Alsop. Alsops artikler var blitt publisert i over 300 forskjellige aviser.

kke bare langt fremme på musikk: Rolling Stone Magazine har vært en viktig sikkerhetsventil for vestens ufrie presse, dengang som nå.

Mange journalister skrev artikler som var blitt bestilt av Frank Wisner. CIA forsynte dem med gradert informasjon for å sprite opp disse artiklene og gi dem mer tyngde. [9]

Etter 1953 ble mockingbird-nettverket tatt hånd om av CIA-direktør Allen W. Dulles selv.  Operation Mockingbird hadde allerede rukke å skaffe seg stor innflytelse over minst 25 aviser og nyhetsbyråer.

Office of Policy Coordination (OPC) ble finansiert ved å skumme av midler som var tiltenkt Marshallplanen. En betydelig del av disse pengene ble brukt til å bestikke journalister og utgivere.

Ifølge en artikkel av Alex Constantine, kalt ”Mockingbird: The Subversion Of The Free Press By The CIA”, som kan leses her var det allerede i 1950 rundt 3000 funksjonærer og kontrakt CIA-ansatte som etter hvert ble engasjert i propagandavirksomhet.

Wisner var også i stand til å hindre aviser fra å rapportere om visse hendelser. For eksempel ble de CIA- styrte komplottene som styrtet regjeringene i Iran ( Operation Ajax) og Guatemala ( Operation PBSUCCESS) TABUfisert og
fortiet av vestlige media etter instruks fra CIA. [11]

Thomas Braden, lederen for International Organizations Division (IOD) i CIA, spilte en viktig rolle i Operation Mockingbird. Mange år senere avslørte han sin rolle i disse hendelsene:
«Hvis direktøren for CIA ønsket å forlenge en gave, si, til noen i Europa – en Labour leder – la oss anta  at han bare tenkte; ”Denne mannen kan bruke femti tusen dollar, han fungerer godt og gjør en god jobb” – han kunne levere pengene til ham og aldri måtte gjøre rede for det til noen … Det var rett og slett ingen grense for hvor mye penger den (Mockingbird/CIA) kunne bruke, og ingen grense for hvor mange som kunne ansettes og ingen begrensninger for  aktivitetene det kunne besluttes var nødvendige for å gjennomføre krigen – den hemmelige krigen …. Journalister var et mål, fagforeninger var et spesielt mål – siden det  var en av aktivitetene kommunistene brukte mest penger på.» [12]

I august 1952 ble Office of Policy Coordination og Office of Special Operations (spionasje-divisjonen) slått sammen under Deputy Director for Plans (DDP). Frank Wisner ble leder for denne nye organisasjonen og Richard Helms ble hans sjef for operasjoner. Mockingbird var nå DDPs ansvarsområde.[13]

USAs skjulte operasjoner kom under granskning etter at Dwight Eisenhower ble tatt i ed som president  i 1953. Han satte opp en evalueringsoperasjon kalt Solarium, for å finne ut hvilke handlingsplaner som burde videreføres. Komiteen (som ble kalt Special Group) inkluderte CIA- direktøren, den nasjonale sikkerhetsrådgiver og statssekretærer for utenriks og forsvar, og hadde ansvaret for å avgjøre om skjulte handlinger var «riktig» og i den nasjonale interesse.

Eisenhower ble bekymret over CIAs skjulte aktiviteter og utnevnte i 1956  David KE Bruce som medlem av presidentens råd Consultants on Foreign Intelligence Aktiviteter (PBCFIA). Eisenhower ba  Bruce skrive en rapport om CIA som ble presentert for Eisenhower i desember 1956.

Presidentrådgiver Bruce rapporterte at CIAs hemmelige aktiviteter i stor grad var «ansvarlig for å hisse opp uro og skape økt tvil om oss (USAs regjering) som eksisterer i mange land i verden.» Bruce var også sterkt kritisk til Operation Mockingbird. Han uttalte: «Hvilken rett har vi (i USA) til å farte rundt i andre land og kjøpe opp aviser eller gi penger til opposisjonspartier eller støtte en eller annen kandidat til et eller annet verv?”

Mockingbird-skeptiker David KE Bruce: "Hvilken rett har vi (i USA) til å farte rundt i andre land og kjøpe opp aviser eller gi penger til opposisjonspartier eller støtte en eller annen kandidat til et eller annet verv?”

The Invisible government – den usynlige regjeringen

I 1964 publiserte Random House boka ”Invisible Government” av David Wise og Thomas Ross. Boken (som i sin helhet kan leses her på Biblioteca Pleyades)
avslørte bl.a. rollen som CIA spilte i utenrikspolitikken. Dette inkluderte CIAs statskupp i Guatemala og Iran (Operation Ajax) og den mislykkede Grisebukta-invasjonen på Cuba. Her omtales også CIAs forsøk på å styrte president Sukarno i Indonesia og de hemmelige operasjonene i Laos og Vietnam. CIA vurderte å kjøpe opp hele opplaget av Invisible Government, men denne ideen ble avvist da Random House påpekte at om så skjedde ville det bare bli trykket opp et nytt opplag. [3]

Invisible government - de du tror styrer for deg styres i virkeligheten av usynlige puppet masters bak kulissene

Den første avsløringen av Mockingbird

I juni 1965 ble Desmond Fitzgerald utnevnt til leder for Directorate of Plans. Han tok seg av Mockingbird. På slutten av 1966 fant Fitzgerald ut at Ramparts, en venstreorientert publikasjon, hadde oppdaget at CIA hadde gitt hemmelig finansiering til National Student Association, den nasjonale studentforeningen. [19]

Fitzgerald beordret Edgar Applewhite til å organisere en kampanje mot Ramparts. Applewhite fortalte senere Evan Thomas for hans bok, ”The Very Best Men”: «Jeg hadde alle slags skitne triks for å skade Ramparts sirkulasjon og finansiering.  Folkene som drev Ramparts var sårbare for utpressing. Vi hadde fryktelige ting i tankene, og noen av dem utførte vi. «[20]

Denne skitne triks kampanjen klarte likevel ikke å stoppe Ramparts fra å publisere denne historien i mars 1967. Artikkelen, som var skrevet av Sol Stern, hadde tittelen  ”NSA og CIA” og kan leses her.

Trykket trassig uten å la seg presse av skitne CIA-triks: Mars-utgaven 1967 av Magasinet Ramparts

I tillegg til å rapportere CIAs finansiering av National Student Association ble hele systemet av anti-kommunistiske front-organisasjoner i Europa, Asia og Sør- Amerika avslørt. Cord Meyer ble navngitt som en nøkkelfigur i denne kampanjen. Dette inkluderte finansiering av det litterære tidsskriftet Encounter. [12]

Encounter: Litterært tidsskrift med CIA-spin finansiert av CIA selv

I mai 1967 svarte journalisten og den tidligere CIA-agenten Thomas Braden på avsløringene i Ramparts ved å publisere en artikkel med tittelen, «Jeg er glad for at CIA er umoralsk «, i Saturday Evening Post, der han forsvarte aktivitetene til CIAs enhet av internasjonale organisasjoner. Braden innrømmet også  at virksomheten til CIA måtte holdes hemmelig for Kongressen. Som han påpekte i artikkelen: «I begynnelsen av 1950-tallet, da den kalde krigen var virkelig varm, var idéen om at Kongressen ville ha godkjent mange av våre prosjekter ganske enkelt utenkelig.» [21]

Meyers rolle i Operation Mockingbird ble ytterligere avslørt i 1972 da han ble anklaget for å ha blandet seg inn i utgivelsen av en bok, The Politics of Heroin in Southeast-Asia av Alfred W. McCoy.

Boken var svært kritisk til CIA’s befatning med narkotikatrafikken i Sørøst-Asia. Utgiveren, som lekket historien, hadde vært en tidligere kollega av Meyer da han var en liberal aktivist etter krigen. [22]

The politics of heroin: Dengang i Sørøst-Asia – nå i Afghanistan. Hvorfor tier norske media om CIAs blomstrende narkotikatrafikk med utspring i Afghanistan, hvor norske soldater er stasjonert og betales for å se en annen vei når narkotikaen lastes ombord på NATO-fly med kurs for Kosovo og Tyskland?

Undersøkelsene til Frank Churchs kongresskomité

Ytterligere detaljer om Operation Mockingbird ble avslørt som følge av kongressspolitiker Frank Churchs undersøkelser (Select Committee to Study Governmental Operations with Respect to Intelligence Activities) i 1975. I denne kongressrapporten som kom i 1976 het det bl.a.:
The CIA opprettholder i dag et nettverk av flere hundre utenlandske enkeltpersoner rundt om i verden som gir etterretningsinformasjon for CIA og til tider forsøker å påvirke opinionen gjennom bruk av skjult propaganda. Disse personene gir CIA direkte tilgang til et stort antall aviser og tidsskrifter, mengder av pressetjenester og nyhetsbyråer, radio-og TV-stasjoner, kommersielle forlag, og andre utenlandske medier.

Church hevdet at desinformeringen av verden kostet amerikanske skattebetalere anslagsvis 265 mill. dollar i året dengang. [23]

I februar 1976 annonserte den nylig utnevnte CIA-direktøren George H W Bush en ny politikk: “Med umiddelbar virkning, vil CIA ikke inngå noen avtaler om betaling eller kontrakter med noen nyhets  korrespondenter eller nyhetstjenester, aviser, tidsskrifter, radio eller fjernsynsnettverk eller stasjon.”

George H.W. Bush la imidlertid til at CIA ville fortsette å “ønske velkommen” det frivillige, ubetalte samarbeid med journalister. [24]

George H.W. Bush (George Bush sr.) satte varige spor etter seg i "CIA Intelligence"; først som CIA-sjef og senere som visepresident, president og presidentpappa i USA. Prinsippet om "å skjule jernhånden ved hjelp av silkehansken", en praksis som gjennomføres gjennom høyt hemmelighold ”av hensyn til nasjonens sikkerhet”, sorte budsjetter og løgner fra Det Hvite Hus har nå vært en etablert praksis siden 1980-årene.

 

Osama bin Laden, CIA-agent og tidenes Narre-Fugle-Skremsel for CIA-kontrollerte vestlige media i årene 2001-2011.

Artikkelen er hentet og oversatt fra Wikipedia.

Referanser

  1. ^ Davis asserts that Deep Throat was Richard Ober, rather than Mark Felt, as has since been revealed
  2. ^ Kazin, Michael (January 27, 2008). “Dancing to the CIA’s Tune”. The Washington Post. http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2008/01/24/AR2008012402369.html. Retrieved 2010-03-19.
  3. ^ a b David Wise and Thomas Ross (1964). Invisible Government.
  4. ^ Deborah Davis (1979). Katharine the Great. pp. 137–138.
  5. ^ Wilford, Hugh (2008). The Mighty Wurlitzer: How the CIA Played America. Cambridge: Harvard University Press. p. 7. ISBN 978-0674026810.
  6. ^ Cord Meyer (1980). Facing Reality: From World Federalism to the CIA. pp. 42–59.
  7. ^ Deborah Davis (1979). Katharine the Great. p. 226.
  8. ^ a b Carl Bernstein (20 October 1977). “CIA and the Media”. Rolling Stone Magazine.
  9. ^ Nina Burleigh (1998). A Very Private Woman. p. 118.
  10. ^ Evan Thomas (1995). The Very Best Men: The Early Years of the CIA. p. 33.
  11. ^ Alex Constantine (2000). Mockingbird: The Subversion Of The Free Press By The CIA.
  12. ^ a b Thomas Braden, interview included in the Granada Television program, World in Action: The Rise and Fall of the CIA. 1975.
  13. ^ John Ranelagh (1986). The Agency: The Rise and Decline of the CIA. pp. 198–202.
  14. ^ Evan Thomas (1995). The Very Best Men: The Early Years of the CIA. pp. 98–106.
  15. ^ Cord Meyer (1980). Facing Reality: From World Federalism to the CIA. pp. 60–84.
  16. ^ Jack Anderson (1979). Confessions of a Muckraker. pp. 208–236.
  17. ^ Evan Thomas (1995). The Very Best Men: The Early Years of the CIA. p. 117.
  18. ^ Evan Thomas (1995). The Very Best Men: The Early Years of the CIA. pp. 148–150.
  19. ^ Cord Meyer (1980). Facing Reality: From World Federalism to the CIA. pp. 86–89.
  20. ^ Evan Thomas (1995). The Very Best Men: The Early Years of the CIA. p. 330.
  21. ^ Thomas Braden (20 May 1967). “I’m Glad the CIA is ‘Immoral’”. Saturday Evening Post.
  22. ^ Nina Burleigh (1998). A Very Private Woman. p. 105.
  23. ^ Final Report of the Select Committee to Study Government Operations With Respect to Intelligence Activities. April 1976. pp. 191–201.
  24. ^ Mary Louise (2003). Mockingbird: CIA Media Manipulation.

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
0%
Opplysende
100%
Inne på noe
0%
Usikker
0%
Dårlig
0%
Om forfatter
Profilbildet til Hans Gaarder
Hans Gaarder
Hans K. Gaarder er utdannet siviløkonom og svært tverrfaglig av legning; "mest interessert i det som ikke har med økonomi å gjøre".Hans har arbeidet i mange år med etterforskning i det offentlige og med fri og uavhengig forskning i privat regi. Er frontlinjeforsker på ulike fagområder, bl.a. skjulte maktstrukturer og hemmeligholdt høyteknologi.

57 kommentarer Bli med i diskusjonen

Bli med i diskusjonen

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *