Du leser nå
Er vårt fysiske univers designet for karbonbasert liv?

22 minutter lesetid



Er vårt fysiske univers designet for karbonbasert liv?

Sannsynligheten for at vårt lokale univers er designet for karbonbasert liv, er astronomisk.

Først gis en kort presentasjon av designteoriens historie. Deretter fremføres indika­sjoner på at betingelsene for karbonbasert liv er designet. Disse indikasjoner er av to typer: eksempler på finjusterthet innen astrofysikk, og eksempler på finjusterthet innen biokjemi. De mange eksempler på fin­justerthet, og tyngden i hver av dem, gjør det fornuftsmessig enklere å anta at universet er designet for karbonbasert liv enn å tro at det hele skyldes tilfeldigheter i et mekanistisk univers. Forskere med et materialistisk verdens­bilde har kommet til samme konklu­­sjon, men redder seg unna ved å intro­dusere idéen om Multiverset.

Innhold:
1) Designteorien: fra religion til naturfilosofi til vitenskap
2) Universalkreftenes finjusterthet for karbonbasert liv
3) Biokjemiske fenomener finjusterte for karbonbasert liv

 

1) Designteorien: fra religion til naturfilosofi til vitenskap

Den oppfatning at universet har blitt skapt og designet for menneskets skyld, har hatt en sentral rolle gjennom hele Østens og Vestens idé-historie. I de fleste av verdens mytologier, inkludert Bibelens skapelsesfortelling, finner vi denne idéen. Fra den greske antikken til moderne tid har natur­filosofer argumentert for og imot dette synet. Represen­tantene for de to grunnsyn (teologi kontra materialisme) har prøvd å gi sine argu­menter viten­skapelig tyngde og autoritet. Av dem som har argu­mentert for det syn at universet har blitt designet for menneskets skyld, kan nevnes Robert Boyle (1627-91), Isaac Newton (1642-1727), Richard Bentley (1662-1742) og William Paley (1743-1805). Paley skrev bl.a. Natural Theology (1802), som har blitt en klassiker innen debatten. Av kjente størrelser som har argumentert imot design-teorien, kan nevnes Galileo Galilei (1564-1642), René Descartes (1596-1650) og Charles Darwin (1809-82).

Lawrence J. Hender­son (1878-1942), professor i biokjemi ved Harvard Univer­sity, var den første forsker som på rent vitenskapelig grunnlag argumen­terte for at biokjemiske systemer viser så mange merke­­lige sammen­treff at de kan betraktes som en for­beredelse på karbon-basert liv og planetarisk evolu­sjon. Dette syn fremmet han i boken The Fitness of the Environ­ment (1913). Henderson forble materialist livet ut, han valgte å tro at den uorganiske materien har iboende biosentriske kvaliteter med evolusjonære implika­sjoner. Boken hadde minimal innflytelse på samtiden, men har siden vunnet stor anerkjennelse. To biokjemikere som har videreført hans arbeid ut fra nyere kunnskaper, er George Wald i boken Origins of Life (1964) og Michael J. Denton i boken Nature’s destiny (1998).

Lawrence J. Henderson (1878-1942)

 

Den britiske astrofysikeren Sir Fred Hoyle (1915-2001), også kjent som mannen bak beteg­nelsen ”the Big Bang”, var kanskje den første som på rent vitenskapelig grunnlag argumen­terte for at verdiene på de kosmologiske konstanter og universalkreftene viser så mange merkelige sammentreff at designteorien må betraktes som det alternativ som fornuftsmessig er enklest å anta.

På et symposium i Krakow, Polen, i 1973 lanserte den australske teoretiske astrofysikeren Brandon Carter uttrykket det antropiske prinsipp i en ”svak” og en ”sterk” utgave (antropo-; menneske). Med det ”antropiske prinsipp” mente ikke Brandon at universet er designet, men at siden vi nå en gang er her i posisjon til å reflektere over oss selv og livets eksistens, må vi befinne oss i en særdeles privilegert romtid-posisjon i universet, og fra denne romtid-posisjon er det naturlig at vi tillegger universet antropiske egenskaper.

I 1986 fikk John D. Barrow og Frank Tipler utgitt boken The anthropic cosmo­logical principle, som gir en meget grundig behandling av emnet. Her lanserer forfatterne deres mening av den ”svake” og den ”sterke” versjon av det antropiske prinsipp, som de knytter til design-teorien. I deres svake versjon er universet designet for karbonbasert liv, mens i deres sterke versjon er universet designet for at intelligente livsformer i karbonbasert drakt (som mennesket) skal kunne fremstå. Da det etter hvert har kommet mange nye versjoner av det antropiske prinsipp, og mange akademiske diskusjoner om hvordan begrepet bør defineres, vil vi her unngå dette begrepet. Ordet ”design” er til sammenligning utvetydig.

Forskere med et materialistisk grunnsyn har prøvd å argumentere for at designteorien ikke er et viten­skapelig fruktbart begrep. Dette argument kan tolkes på to måter. Den ene tolkningen er at materialistene på dogmatisk grunnlag avviser muligheten for design. I så fall er avvis­ningen filosofisk og ikke viten­skapelig basert. Den andre tolkningen er at materialistene gjennom dette argument kun uttrykker deres egne metodiske begrensninger til å kunne erkjenne virkeligheten. De prøver altså å redusere virkeligheten til det deres nåværende metodikk duger til. Forskere som har satt seg inn i designteorien, er ikke enig i at den er viten­kapelig ufruktbar. Bruce Gordon har skrevet en vitenskapsfilosofisk artikkel der han viser at design-teorien er et vitenskapelig fruktbart begrep, og spesifiserer hele ti innfalls­vinkler for forskeren [I boken: Signs of intelligence (2001); kap. 14].

De to mest relevante vitenskapsgrenene for å studere indikasjoner på design av livs­betingelser, er astrofysikk og biokjemi. Dessverre er disse fagene svært så tekniske av karakter, og almenheten har nærmest null kompetanse innen dem. De følgende eksempler på finjusterthet i universet som indi­kerer design, skal bare betraktes som en intro­duksjon til et meget spennende emne. Flere eksempler har blitt utelatt fordi de er så tekniske av karakter at få kan verdsette dem.

 

2) Universalkreftenes finjusterthet for karbonbasert liv

Først en kort presen­tasjon av de fire kjente universalkreftene.

Elektromagnetismen (EM) er basert på negative og positive ladninger. EM sørger for at elek­tronene holdes nær atomkjernen, at atomene holdes sammen i molekyler, og at mole­kylene holdes sammen i celler. EM inngår i svært mange ting i vår hverdag: PC’er, fjern­syn, biler, symaskiner, ringe­klokker osv.

Den sterke kjernekraften (STERK) er kongen i mikrokosmos. Den holder kvarkene sammen slik at de danner protoner og nøytroner, og den holder protonene og nøytronene sammen slik at de danner atomkjerner. Dens rekkevidde er begrenset til størrelsen av en atomkjerne, utover dette har den ingen betydning.

Den svake kjernekraften (SVAK) har uhyre kort rekkevidde, bare 1/100 av en atomkjerne. SVAK observeres aldri i vårt hverdagsliv, men spiller en rolle i atomkjerne­fusjoner og ved radioaktivitet.

Gravitasjonskraften (GRAV) er kongen i makrokosmos (ihvertfall opp til galaksenivå), men er uten betydning i mikrokosmos. Ifølge Newtons lov har GRAV uendelig lang rekkevidde, og oppstår som tiltrekning mellom masser (objekter) i universet. GRAV er proporsjonal med produktet av de to massene, og omvendt proporsjonal med kvadratet av avstanden mellom dem. Jo større masse et objekt har, dess mer dominerer GRAV i forhold til de tre andre universalkreftene.

 

Her presenteres noen av de mange kosmologiske sammentreff som gjør karbonbasert liv overhodet mulig.

  • Dersom STERK hadde vært 2 % sterkere i forhold til EM, ville bindingene mellom protoner være så lette at hydrogen ikke kunne dannes. Farvel til atomer og lysende stjerner.
  • Dersom STERK hadde vært 5 % svakere i forhold til EM, hadde ingen andre grunn­stoffer enn hydrogen vært stabile. Farvel til grunnstoffenes periodiske system og lysende stjerner.
  • Dersom GRAV hadde vært betraktelig sterkere i forhold til EM, ville stjernene bli for massive (over 1,4 solmasser) og brenne opp før komplekst liv hadde rukket å utvikle seg.
  • Antallsforholdet mellom fotoner og protoner må ligge innenfor et meget smalt spektrum for at de kosmiske betingelser skal være slik at karbonbasert liv kan oppstå.
  • Dersom forskjellen i masse mellom protonet og nøytronet ikke hadde vært nøyaktig som det er (0,14 %), omtrent det dobbelte av elektronets masse, hadde alle nøytroner blitt omdannet til protoner eller omvendt. Farvel til all kjemi slik vi kjenner det.

 

Walter L. Bradley, professor og direktør ved Polymer Technology Center ved Texas A&M University, avslutter et essay om kosmologisk finjusterthet slik:

”Det er ganske lett å forstå hvorfor så mange forskere har skiftet mening de siste tredve årene, og nå er enige i at universet ikke kan rasjonelt forklares som en kosmisk tilfeldig­het. Indisiene på en intelligent designer blir mer uunngåelige jo mer vi forstår av vårt omhyggelig modellerte kosmiske bosted”. [I boken: Signs of intelligence (2001); kap. 12]

 

For å unngå den nærmest uunngåelige konklusjon at vårt univers er designet, har kosmologer og astro­fysikere siden Brandon Carter i 1973 blitt tvunget til å flørte med idéen om et Multivers, dvs. at vi lever i bare ett av uendelig mange universer. Kosmologene har imidlertid ikke sett fnugg av indika­sjoner på andre universer; parallell-universene fungerer bare som en jukseløsning. Med denne jukse­løsningen kan materialistene lene seg tilbake i stolen, puste lettet ut, og forklare sitt naive publikum hvordan det hele henger sammen: ”Vi befinner oss ganske enkelt i det ene av hundre eller hundretusen universer der de kosmo­logiske og biokjemiske betingelser tilfeldigvis er akkurat riktige for at karbon-basert liv kan oppstå. Ingen grunn til å trekke inn en åndelig eller guddommelig dimen­sjon!” Sir Martin Rees, Astronomer Royal of Great Britain, fremmer denne jukseløsningen i sin bok Our cosmic habitat (2001):

”Den størrelse vi tradisjonelt kaller universet… kan være bare et lite element, et atom, i et uendelig og fantastisk variert ensemble. Hele ”multi­verset” kan være styrt av et sett funda­­men­tale prinsipper, men det vi kaller naturlover vil ikke være annet enn lokale vedtekter, resultat av fortidens tilfeldigheter under de første øyeblikk etter vår egen spesielle Big Bang. I denne boken vil jeg argumentere for at multivers-begrepet allerede er en del av den empiriske vitenskap: vi kan allerede ha vink om andre universer, og vi kan til og med trekke slutninger om dem og om oppskriftene som leder til dem. I et uendelig ensemble ville ikke eksistensen av noen universer som tilsynelatende er finjusterte for å gi plass til liv, overraske noen. Vårt eget kosmiske bosted tilhører opplagt en slik minoritet. Hele vårt univers er en fruktbar oase innenfor multiverset.”

 

Martin Rees

3) Biokjemiske fenomener finjusterte for karbonbasert liv

Indikasjoner på design innen astrofysikken er relativt lette å forholde seg til, enten man tolker indikasjonene som design eller tilfeldigheter. Indikasjoner på design innen biokjemi er mer lumske, da det er lett å gå i visse intellektuelle feller. Abraham Lincoln kom en gang med følgende spøk: ”Er det ikke fantastisk at mine legger er akkurat lange nok til å nå bakken?” Bertrand Russell hadde en annen variant av det samme poenget: man skulle tro at neser var designet for å bære briller, for alle briller i bruk sitter faktisk på en nese. At livet på en fantastisk måte tilpasser seg sine omgivelser, kan ikke brukes som argument for at omgivelsene er designet for livet.

Det følgende er i hovedsak basert på Michael J. Dentons bok, Nature’s destiny: how the laws of biology reveal purpose in the universe (1998). Med en imponerende dybdeinnsikt i biokjemiens og biologiens komplekse verden, under­søker han premissene for og grunn­komponentene i karbon-basert liv.

Michael J. Denton

3a) Karbon: kjernekomponenten i alt organisk liv

25 grunnstoffer er essensielle for organisk liv; 11 av dem finnes i alle levende vesener i tilnærmet de samme proporsjoner. Blant de 25 essensielle grunn­stoffene har karbon rollen som livets sentrale grunnstoff, det er selve bære­bjelken i alle organiske forbindelser. Den britiske astro­nomen Sir James Jeans (1877-1946) skrev i sin klassiker The Mysterious Universe: ”Liv eksisterer i universet kun fordi karbon-atomet besitter visse eksepsjonelle egenskaper”. Det har tøvete (men likevel sant) blitt sagt at dersom karbon ikke hadde eksistert, måtte man ha oppfunnet det! Det eneste alternativet til karbon er ”søster-atomet” silisium, men det kommer ikke i nærheten når det gjelder karbonets mangfoldighet og kompleksitet.

Karbon er det sjette grunnstoffet i det periodiske system, med seks protoner i kjernen. Med fire elektroner i det ytterste elektronskallet, får karbon-atomet en stabil elektronfordeling ved å dele fire elektronpar med andre atomer. Allerede på slutten av 1800-tallet var det kjent at karbon er unik i antall og mang­foldighet av forbindelser det kan inngå i. Man kjenner til langt flere karbon­forbindelser enn det samlete antall forbindelser mellom de øvrige 91 naturlige grunnstoffene. De tre viktigste livssubstansene er karbonforbindelser med hydrogen, oksygen og nitrogen. Det som karakteriserer disse ­forbindelsene og gjør dem så godt kvalifi­serte som livs­substanser, er deres såkalte ”mildhet” og ”metastabilitet”.

Det enorme mangfoldet av orga­niske forbind­elser har imidlertid en termisk sårbarhet, da de bare kan utnyttes av levende systemer innen et temperatur­spenn fra ca. –20 ºC til 120 ºC. Dette spennet på 140 ºC må sies å være uhyre snevert, med tanke på universets faktiske temperaturspektrum. I de heteste stjernene er tempera­turen på flere milli­arder grader, og det absolutte nullpunkt ligger som kjent på –273,15 ºC.

 

3b) Vann: det flytende medium for karbon-basert liv

Vann (H2O) er det medium som absolutt alt organisk liv er basert på. Vann utgjør også største­­delen av massen i de fleste organismer, for menneskets vedkommende 70 %. 99 % av alle mole­kylene i kroppen er vannmolekyler. 70 % av Jordens overflate er dekket av vann. At mediet for organisk liv er i væskeform, er en opti­mal løsning som kanskje få har tenkt over. I motsetning til faste stoffer tillater væske molekylær dynamikk, og i motsetning til gasser opprett­­holder væske en viss grad av stabilitet. Vann har en rekke unike kvali­teter som sammen indikerer at det er designet for sin sentrale biologiske rolle. Dette ble første gang påpekt så tidlig som i 1832, i en avhandling av William Whewell ved Cambrigde. Vann er for­resten også det eneste stoffet i naturen som eksisterer i fast form, væske og gass ved de tempera­turer og trykk som finnes ved jordoverflaten.

Termiske egenskaper. Den generelle naturlov som gjelder for alle stoffer er at de utvider seg ved varme (hvilket reduserer tettheten) og trekker seg sammen ved kulde (hvilket øker tett­heten). Dette gjelder også for vann, men med to merkelige unntak:

  • vann trekker seg sammen ned til 4 ºC, men derfra og ned til fryse­punktet utvider det seg slik at det kaldeste vannet pga. lavere tetthet flyter opp til overflaten.
  • akkurat ved frysepunktet skjer en plutselig og betraktelig ny ekspan­sjon, med den konse­­kvens at is pga. lavere tetthet flyter på vannet fremfor å synke til bunns.

 

Havisen er et resultat av to anomalier som kun gjelder for vann.

 

Disse to merkverdighetene, som er uavhengige av hverandre, er praktisk talt unike for vann. Hvis det ikke hadde vært for disse merkverdighetene, ville det meste av jordens vann fort bli til evig is på bunnen av verdenshavene og innsjøene, med et relativt tynt lag av vann over seg på den varmeste tiden. Slik det er nå blir havisen aldri mer enn et par meter tykk, selv i det kaldeste vær. Vann har også en unik egenskap til å ta opp og avgi store mengder varmeenergi uten at vannets temperatur forandrer seg mye. Denne egenskapen har avgjørende betydning for de klimatiske forholdene på jorden, og virker også stabiliserende på kroppstemperaturen.

Overflatespenning. Vannets overflatespenning er usedvanlig høy, hvilket store landplanter kan takke sin eksistens for. Dersom vannet hadde hatt en overflate­spenning lik de fleste andre væsker, ville ikke plantenes røtter være istand til å trekke vann opp fra jorden.

Vann som løsningsmiddel. Av alle kjente løsningsmidler er det vann som kan løse opp det største antall forskjellige stoffer. Vannets enestående egenskaper som løsningsmiddel er svært viktig for de fleste kjemiske reaksjoner som skjer i en organisme. Væsken i kroppen, både i og utenfor cellene, er kompliserte løsninger av et svært høyt antall ulike stoffer. Mange av disse stoffene kan bare reagere med hverandre når de er i en løsning, slik at molekylene lett kommer i direkte kontakt med hverandre. I menneskets urin er over hundre forskjellige stoffer oppløst. Heldigvis finnes noen stoffer som motstår vann, f.eks. fett­stoffene, ellers hadde orga­nismene på landjorden sett ut som formløse vann­pytter. Kroppen består i stedet av et stort antall celler. Dette er små porsjoner vann og oppløste stoffer pakket inn i en fettaktig membran som ikke er løselig i vann. Disse ”pakkene” er så satt sammen til én organisme med en fast og bestemt form. Vann som universalt løsningsmiddel har også stor geologisk betydning for fordelingen av vitale mineraler. Alle verdens elver fører hvert år med seg enorme mengder oppløst materie og mineraler til havene, beregnet til ca. fem milliarder tonn.

Svært lav viskositet (lite seigtflytende). Vann synes å ha den fullkomne viskøse balanse som på den ene siden tillater fisker, mikro­organismer og celler å svømme effektivt i dette medium, og som på den andre siden gir skjøre strukturer den nødven­dige støttefunksjon.

Listen over vannets fantastiske egnethet som medium for organisk liv er langt lengre, men vi stopper her da mange av de øvrige kvalitetene krever ekspertise for å kunne verdsettes. Henderson (1913) konkluderte etter en lengre analyse: ”Hvis noen tviler, så prøv å finne en annen substans som bare i mildeste grad kan konkurrere med vann som miljøet for enkle organismer, eller som det indre miljøet for alle levende vesener, eller i noen av dets talløse fysiologiske funk­sjoner”. Denton avslutter sin analyse over vannets nødvendighet og fortreffe­lighet med at hvis karbon-basert liv finnes på andre planeter i universet, vil det utvilsomt også være vann, sjøer, elver og hav der. Der vil være fordampning, skyer og regn. Der vil være snøkledde lands­kaper og isfjell. Og der vil være det evige bruset av bølger som slår innover strendene.

 

3c) Biokjemiske reaksjoners ekstreme elektromagnetiske skjørhet

Solens elektromagnetiske stråling gir Jorden varme og lys, i akkurat passe frekvenser for karbon-basert liv. Her kan det imidlertid innvendes at dersom biokjemien hadde hatt andre energibehov, er det nok av andre stjerner som ville kunne tilfreds­stille disse. For at atomer og molekyler skal kunne reagere med hverandre, trengs energitilførsel innen­for et bestemt frekvensbånd, 0,32 – 0,80 μm. Dette er temmelig nøyaktig frekvens­­båndet til synlig lys (0,4-0,7 μm). Stråling i den ultrafiolette regionen, lavere enn 0,30 μm, har for høy energi og forårsaker at atomer og livets skjøre molekylære strukturer rives istykker. Stråling med bølge­­lengder over 0,80 μm er for svake til å heve molekylene til energitilstander som kan akti­­vere kjemiske reak­sjoner.

70 % av strålingen fra Solens overflate er konsentrert innenfor et frekvensbånd fra det nære ultra­fiolette (0,30 μm) via det synlige lyset til det nære infrarøde (1,5 μm). At Solen og mange andre stjerner i hovedserien har sin stråling konsentrert innenfor dette uhyre snevre båndet, er av enorm biologisk betyd­ning. Solens stråling bestemmes av dens overflate­temperatur, som er på ca. 6000 ˚C. Det er Solens stråling i de nære infrarøde frekvenser som gir varme til Jorden og sørger for at hydrosfæren holdes varm. Strålingen holder også den store vannsyklusen igang der vann fra havene fordamper opp i atmo­sfæren, som så via regn og snø danner elver og isbreer som bringer det fordampete vannet tilbake igjen til havene. Det er Solens stråling innenfor det visuelle frekvensbåndet som muliggjør fotosyntesen.

Atmosfæren. Jordens atmosfære indikerer også design, ved å være av en slik karakter at den gir nesten total beskyttelse mot alle typer stråling fra verdens­rommet som er farlig for karbon-basert liv (gamma-, røntgen-, ultrafiolette-, de fjerne infrarøde og mikrobølge­stråler), samtidig som den slipper gjennom de nyttige solstrålene. Det atmo­sfæriske vinduet fungerer med andre ord full­komment. Den ellers så nøkterne Encyclo­­paedia Britannica (15. utg.) skriver:

”Tatt i betraktning betydningen av synlig sollys for alle aspekter av liv på Jorden, kan man ikke annet enn å føle ærefrykt over det dramatisk smale vinduet i den atmosfæriske absorp­sjon…”

3d) Fotosyntesen og celleånding: to optimale kjemiske reaksjoner i et fullkomment samspill

Sollyset er den eneste betydelige energikilde som står til rådighet for Jorden. Det kommer en liten strøm av varme fra Jordens indre, men den utgjør mindre enn 1 % av varmen fra Solen. Gjennom fotosyntesen omdanner de grønne planter (samt grupper av bakterier og annet mikroliv) Solens energi til kjemisk energi i form av sukkermolekyler. Foto­syntesen er en betingelse for alt komplekst liv på Jorden. Svært enkelt liv kan trekke ut energi fra andre kilder enn sollyset, men for en rik og kompleks verden på overflaten av en planet kjenner vi pr. idag ikke til alternativer til fotosyntesen. Landplanter henter sitt vann fra jorden eller dugg, og sitt karbon­dioksid fra luften. De produserte sukker­molekylene kan omdannes til fett, stivelse og andre karbo­hydrater. Foto­syntesen er også hoved­­­­kilden til oksygen i atmosfæren. Reak­sjonen kan skrives slik:

Vann    + karbondioksid + sollys (energi)   sukker    +  okygen.

[6H2O  +        6CO2        + sollys (energi)   C6H12O6 +    6O2  ]

Celleånding, som foregår i alle planter og dyr, er nærmest den motsatte kjemiske reak­sjonen:

Oksygen +   sukker karbondioksid +  vann   +     kroppsenergi

 [6O2   +  C6H12O6       6CO2           + 6H2O  + varme/ATP-molekyler]

ATP-molekyler kan betraktes som cellenes ”ved­kubber” som er klare til bruk. De er den direkte energikilden i de aller fleste energi­krevende prosessene i alle celler, fra bakterier til mennesket.

Dyr får oksygen fra luften, og ved å spise planter eller andre dyr tilføres næringsstoffer (protein, karbohydrat og fett) som inneholder kjemisk energi. Cellene tapper de orga­niske molekylene i næringsstoffene for deres kjemiske energi ved å bryte dem ned gjennom en serie reaksjoner. Den største energi­frigjøringen skjer i mitokondriene (cellenes kraftstasjoner) gjen­nom utnyttelsen av en spesiell egenskap ved oksygenatomet. Ca. halvparten av energien som frigjøres gjennom celle­ånding går til varme, resten går til ytre arbeid eller blir lagret i form av ATP-molekyler. Utnyttelsen av oksygenet i denne prosessen kalles oksidativ fosfory­lering, og er den desidert mest effektive måten å frigjøre energi på. Uten oksidativ fosforylering ville høyere, aktive livsformer ikke være mulig. Årsaken er at høyere livsformer krever en mer effektiv energifrigjøring enn lavere livsformer. Utvik­lingen av store, komplekse livsformer på Jorden var kun mulig pga. atmosfærisk oksygen og den etterfølgende utvikling av oksidativ fosforylering. Denne betingelsen vil høyst sannsynlig også gjelde for andre planeter.

Vår atmosfære består av 21 % oksygen, og har trolig ligget nær dette nivået i flere hundre millioner år. Nivået synes å være regulert på et eller annet vis. Bare i atmosfærer med minimum 15 % oksygen kan ild oppstå, og maksi­mums­nivået for at ild skal kunne holdes under kontroll er 21-22 %. Det er bare takket være at den atmo­sfæriske oksygen holdes innenfor ildens oksygen­grenser, at mennesket har fått mulighet til å utvikle metallurgi og dermed tekno­logi.

 

Sluttkommentar

Det kan alltid argumenteres, rent teoretisk og prinsipielt, at en eller annen form for liv kan forestilles gitt et univers med helt andre astrofysiske og biokjemiske betingelser. For den dogmatisk innstilte naturalist er dette argumentet godt nok, det fungerer som hans/hennes basta. Ved å studere organisk liv, slik vi idag kjenner det, er det imidlertid fristende å forutsette at liv uansett må ha et visst minimum av infrastruktur og spesifisert kompleksitet. Ved å forutsette et slikt minimum, er det mirakuløst nok å finne ett beboelig univers! Selv om design av universet aldri kan bevises tilfredsstillende for enhver, kan man imidlertid slå fast at, ser man bort fra materialistenes jukseløsning om Multiverset, er sannsynligheten for at universet er designet for karbon-basert liv av astrono­miske proporsjoner. Og for alt vi vet, når andre universer blir påvist, finner vi kanskje karbonbasert liv der også.

 

Litteratur

* Denne artikkelen har tidligere vært trykt i Astronomi 2006/3, samt som kapittel i boken Åndsvitenskapelige visjoner (2008).
* Barrow, John D.; Tipler, Frank J. / The anthropic cosmological principle. Oxford University Press, Oxford, 1996 [orig. 1986]. 706 sider.

* Dembski & Kushiner [red.] (2001): Signs of intelligence: understanding intelligent design. Brazon Press, USA. 224 sider.

* Denton, Michael J. / Nature’s destiny: how the laws of biology reveal purpose in the universe. Free Press, New York, 1998. 440 sider.

* Denton, MJ: HomePage.

* A roundtable on Nature’ Destiny (webside). Eliten innen Intelligent Design-bevegelsen diskuterer kritisk Dentons bok.

 

**********************************************************

 

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
0%
Opplysende
0%
Inne på noe
0%
Usikker
0%
Dårlig
0%
Om forfatter
Rolf Kenneth Myhre
Rolf Kenneth Myhre fullførte bibliotekarutdannelsen i 1990, og arbeidet så som selvstendig næringsdrivende i seks år med å etablere og reorganisere små fagbiblioteker og arkiver. Deretter arbeidet han som medisinsk forfatter i seks år, fire av dem ved Rikshospitalet. Siden 2003 har han som privat forskerforfatter arbeidet med fokus på: 1) Bevissthetsparadigmet, åndsvitenskap; 2) Menneskets tidligere og nåværende erfaringer med ET/UFO-relaterte emner; 3) Enkelte US-sentrerte oligarknettverk som siden 1940-tallet har prøvd å styre verdenssamfunnet i en totalitær retning. I 2008 vant han Kolofons manuskonkurranse for ”Alternativ litteratur” med boken "Åndsvitenskapelige visjoner". I februar 2013 utga han boken "Menneskets historie: Integrasjon av Velikovsky, Sitchin og ZetaTalk", og i august 2013 kom boken "ET/V-erfaringer 1947-2013". Hans forfatternavn er Rolf Kenneth Aristos.

17 kommentarer Bli med i diskusjonen

Bli med i diskusjonen

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *