Du leser nå
Lasch, narsissisme og kultur

9 minutter lesetid



Lasch, narsissisme og kultur

Blir vår kultur stadig mer infantil og narsissistisk? Bildet er fra den britiske komedien "There's a Girl in My Soup" (1970) med Peter Sellers og Goldie Hawn.

I artikkelen diskuteres boken Den narsissistiske kultur (1979) av Christopher Lasch. I hvilken grad var forfatterens årsaksspekulasjoner omkring den tiltagende narsissisme i vår kultur preget av hans eget materialistisk-naturalistiske og psykoanalytiske grunnsyn? Avslutningsvis nevnes Ken Wilbers transpersonlige perspektiv på narsissismen i vår kultur.

Christopher Lasch (1932-94)

Amerikaneren Christopher Lasch var professor i historie i årene 1970-94, moralist og sosial kritiker. Han skrev i alt 11 bøker, de fleste av dem ble mye diskutert blant USAs intellektuelle. Hans sjette bok var The Culture of Narcissism: American Life in an Age of Diminishing Expectations (1979), som overraskende nok ble en bestselger. Ideologisk var Lasch dypt forankret på venstre­siden, men den politiske venstresiden var han kritisk til. Han mente at den på en eller annen måte hadde havnet i en intellektuell blindvei, og hadde blitt impotent. Et gjennomgangstema for Lasch var den amerikanske kulturens forfall. For å bremse dette forfallet mente han at den amerikanske befolkningen måtte gjenoppdage historien samt de tradisjonelle familieverdier. Lasch døde av kreft i 1994.

Christopher Lasch

”Den narsissistiske kultur” (1979)

Boken Den narsissistiske kultur kom ut på Pax Forlag i 1982, oversatt av professor i idéhistorie Trond Berg Eriksen. Den ble gjenutgitt i 2006 av Bokklubben. Boken er en analyse av en rekke kulturelle temaer som alle indikerer at den amerikanske kulturen blir tiltagende umoden, overfladisk og narsissistisk.

Symptombeskrivelsen av det kulturelle forfallet er meget god. Få vil bestride det store skifte i tidsånden: Fra at den gode borger identifiserte seg med å skape et liv der verdier som substans, innhold og respekt sto sentralt; til den nye tidsånden fra 1950-tallet og utover der borgerne og kulturen identifiserte seg stadig mer med image, overflater og kjendiseri. Den nye tidsånden har bare blitt mer ekstrem siden boken ble utgitt for 32 år siden. Under lesingen nikker man gjenkjennende til beskrivelsen av makrotrenden av selvopptatthet innen politikk, media, filmer, skjønnlitteratur og selvbiografier.

Lasch gir nærmest en dommedagsbeskrivelse av kulturens og intellektualismens forfall. Stemningen av dommedag forsterkes ytterligere gjennom de tiltagende globale kriser som i praksis synes å være uløselige, for ikke å snakke om den alltid tilstedeværende faren for kjernefysisk global selvutslettelse. Når menneskets fortid oppleves som stadig mer irrelevant for å forstå dagens komplekse samfunn, og de globale kriser som forverres år for år gjør fremtiden til et mareritt man helst vil skjermes fra, har mainstream-kulturen valgt å dyrke (mer enn ellers, i sykelig grad) det over­fladiske nuet. Dermed forsvinner den historiske kontinuiteten, og livet fortoner seg som en absurd film av øyeblikksbilder. Denne absurde filmen bidrar til eksistensiell utrygghet. For mer om dette, se min artikkel Vår kulturs anti-intellektualisme (Nyhetsspeilet, juli 2010).

Flere av kapitlene fra kap. 5 og utover synes å være tematisk samfunnskritikk, med varierende grad av relevans til narsissisme. Eksempler er kapitlene: Om sport; om hvordan studenter ved høyskoler og universiteter tiår for tiår scorer stadig lavere i intellektuell-analytiske evner, generell språkkompetanse og generell almenkunnskap; om hvordan alskens eksperter og institusjoner fratar foreldrenes egen kompetanse og autoritet i oppdragelsen av sine barn; om kjønnskrigens psykososiologi; og om kulturens narsissistiske syn på alderdommen som en forferdelig diagnose og tragisk livsfase.

Den narsissistiske kultur ble av mange lesere oppfattet som en lang klage over 1970-tallets ”meg-generasjon”. Da den engelske utgaven av boken ble gitt ut på nytt i 1991, hadde Lasch skrevet et 13-siders etterord der han ryddet opp i de vanligste misforståelsene som hadde kommet frem i anmeldelsene og diskusjonene av boken. Han poengterte her at han primært relaterte opphavet til kulturens forfall til den paternalske familiens oppløsning på slutten av 1800-tallet. Denne oppløsningen knyttet han så til utviklingen av narsissistiske trekk i individet.

 

Narsissistens personlighet

Termen narsissisme ble først lansert av Paul Näche i 1899 i en studie av seksuelle perversjoner (Wiki-artikler: Narcissism). Termen refererer til den greske myten om Narcissus som ble forelsket i sitt eget speilbilde. Det var Otto Rank som i en artikkel i 1911 først brukte termen i en psykoanalytisk kontekst og betydning, hvilket ble fulgt opp av Sigmund Freud i 1914 med artikkelen On Narcissism (Zur Einführung des Narzißmus). Begrepet ”narsissistisk personlighets­struktur” ble først introdusert av Kernberg i 1967, og ”narsissistisk personlighetsforstyrrelse” ble først foreslått av Heinz Kohut i 1968 (Wiki-artikkel: Narcissistic personality disorder). Kohuts forståelse var en utdypning av Freuds, nemlig at narsissisme er en naturlig komponent i det normale småbarnets magisk-mytiske verdensbilde, og først blir et patologisk trekk dersom barnet fastholder denne komponenten i sin videre kognitive utvikling. De psykiatriske klassifikasjonsmanualene DSM-IV og ICD-10 har hver sin liste over kriterier for hva som utgjør narsissistisk personlighets­forstyrrelse.

Lasch brukte ordet narsissisme i den psykoanalytiske betydningen, og refererte til arbeidene til Freud, Kernberg, Kohut og særlig Melanie Klein. Han tok avstand fra å gjøre ”narsissisme” synonymt med egoisme. Han diskuterte følgende sett av egenskaper som han knyttet til narsissisme:

  • et temmelig skjørt og uutviklet verdensbilde.
  • mangelen på autentiske verdier.
  • mangelen på en dypere mening med livet.
  • mangelen på langsiktige og store mål utover seg selv.
  • en dyp indre tomhet som overfladisk tilfredsstilles ved å motta oppmerksomhet fra andre.
  • andres beundring og misunnelse er viktigere for dem enn respekt.
  • deres største drøm og ambisjon i livet er å bli kjendis, slik at de kan bli omtalt og få sin egen skjøre identitet bekreftet hver eneste dag, uten å måtte produsere noe av substantiell verdi. Å bli kjendis har altså en symbolsk verdi for narsissisten; noe ala å måtte klype seg selv i armen hele tiden eller å se på seg selv i speil døgnet rundt: det fungerer som en nødvendig selvbekreftelse.
  • de takler alderdommen dårligere enn folk flest, da den tidligere beundringen fra andre for deres utseende, sjarm og ynde da raskt og brutalt avtar.

 

I den norske Wiki-artikkelen Narsissistisk personlighetsforstyrrelse kan man lese bl.a. følgende:

”Narsissistisk personlighetsforstyrrelse er en diagnose som har visse fellestrekk med psykopati… En person med narsissistisk personlighetsforstyrrelse fremstår som «selv­opptatt», men det er en overflatisk og altfor enkel beskrivelse. Egentlig mangler personen en klar utvikling av sitt «Selv». Selvet ble aldri utviklet normalt (på det tidspunkt det skulle vært utviklet) fordi barnet i tidlig alder ble lært opp til å bygge opp omsorgs­personens selv gjennom frykten for ikke å få nødvendige oppmerksomhet. Resulatet var at barnets selv ble underutviklet/skadet. Som et desperat (biologisk drevet) forsøk på kompensasjon for dette prøver personen til enhver tid, og på forskjellige måter å bringe omgivelsene til å bekrefte eksistensen av personens «Selv», ettersom den eneste måten personen kan ha noe forståelse av egen eksistens er gjennom tilbakemeldinger fra andre. Bekreftelse og tilbakemelding fra omgivelsene er viktig for alle mennesker, men for en person med narsissistisk personlighetesforstyrrelse/fungering er behovet desperat, som om personen ville opphøre å eksistere dersom andre ikke retter sin oppmerksomhet mot dem. De styres i realiteten av primitive psykologiske forsvarsmekanismer normalt utviklede vokste av seg i barndommen. Projeksjon er en slik mekanisme.”

Vi lever i individualismens æra, men narsissisten er spesielt fanget av denne tidsånden. For dem som lever uten historisk kontiniuitet eller fremtidsvisjoner, er alt som smaker av ”kollektivt arbeid” og langtidsprosjekter som er til nytte for fremtidens generasjoner, like meningsløst og absurd som et knust speil.

Den narsissistiske personlighetstypen begynte å dukke opp hos psykoterapeutene på 1950-tallet. Med deres ”diffuse utilfredshet”, tegn på ”indre tomhet”, overfladiskhet og ”vage depresjon” representerte de, fra psykoterapeutens perspektiv, et skritt bort fra de tidligere pasienter med typiske symptomnevroser, mot en økende andel pasienter med karakter­forstyrrelser.

 

Kulturell narsissisme

Begrepet ”kulturerell narsissisme” er problematisk, da det er avledet av en individuell personlighetsforstyrrelse som langt fra er forstått. Lasch refererer til den tyske sosiologen Theodor W. Adorno som advarte mot å bruke den psykoanalytiske forståelsen av kliniske diagnoser til å forstå kulturelle fenomener og særtrekk. Sammenhengen mellom individuell narsissisme (psykoanalytisk forstått) og kulturell narsissisme er således et stort og komplekst tema i seg selv. Det kan jo tenkes at kulturell narsissisme har sine egne årsaksfaktorer knyttet til politikk, økonomi og massemedia. Det kan også tenkes at kulturell narsissisme fremdyrker og intensiverer narsissistiske trekk i individer som i utgangspunktet har en sunn psyke.

 

Lasch sitt verdensbilde

En analyse av Lasch og hans bok Den narsissistiske kultur (1979) kan imidlertid ikke begrenses til spørsmålet om sammenhengen mellom individuell narsissisme og kulturell narsissisme, dvs. hva som er årsak og virkning. Det er også nødvendig å se nærmere på Lasch sitt eget verdensbilde. Hans grunnsyn var materialistisk-naturalistisk, og innen psykologien tilhørte han altså den psykoanalytiske skole der personligheten betraktes som et slags kompromissvesen av konstante konflikter mellom personlighetsstrukturene ”id”, ”ego” og ”superego”. Lasch diskuterte ikke den tredje psykologiske skolen, humanistisk psykologi som ble grunnlagt av Abraham Maslow. Lasch latterliggjorde newage-bevegelsen og den fjerde psykologiske skolen, transpersonlig psykologi. Særlig i etterordet til 1991-utgaven av boken var Lasch svært negativ til alt som smaker av New Age og transrasjonell åndelighet, som han betraktet som en flukt fra virkeligheten. Lasch nevnte i forbifarten den trans­personlige teoretikeren, filosofen og integralisten Ken Wilber, men uten å vie en spesifik setning til hans arbeid.

For dem som har et åndsvitenskapelig fremfor materialistisk-naturalistisk grunnsyn, og som videre finner den humanistiske og den transpersonlige skole langt mer dyptgående og virkelighetsnær enn behaviorismen og den psykoanalytiske skole, er Lasch sin symptom­beskrivelse av den narsissistiske kultur fortsatt interessant og aktuell. Men årsaks­spekulasjonene vil da gå i en annen retning. I hvilken grad fremmer det rådende materialistisk-naturalistiske verdensbilde, karakterisert av et mekanistisk og i seg selv meningsløst univers der den enkeltes liv kun er et ganske så tilfeldig glimt, narsissisme? Hvis kulturindustrien tjener store penger ved å appellere til dyrkningen av image, overflater og kjendiseri; og bare utdaterte religioner med et mytologisk verdensbilde står tilbake som kulturell motvekt ved å vektlegge dyrkningen av substans, innhold og positive fremtids­visjoner, så fremmes vel narsissismen ytterligere?

 

Avslutningsvis…

Min konklusjon blir således at Lasch sitt eget overfladiske akademiske verdensbilde, samt kulturens kommersielle krefter, langt på vei er årsak til den narsissisitiske kultur som han beskriver så godt og finner så forferdelig. Som alternativ vil jeg anbefale Ken Wilbers underholdende selvbiografiske bok One Taste: The Journals of Ken Wilber (1999). Wilber tar i boken opp mange emner, inkludert den narsissistiske overflate/image-kulturen i USA, men her sett fra et transrasjonelt perspektiv. I bokens nøkkelordregister kan man f.eks. slå opp på termene ”Flatland” og ”Postmodernism”.

Ken Wilber

Kilder

* Lasch, Christopher: Den narsissistiske kultur (Bokklubben, 2006).

* Wilber, Ken (1999): One Taste: The Journals of Ken Wilber.

* Myhre, Rolf Kenneth: Ken Wilber og hans integrale rammeverk for en postmoderne kosmologi.

* Myhre, Rolf Kenneth: Vår kulturs anti-intellektualisme (Nyhetsspeilet, juli 2010).

* Wiki-artikler: History of narcissism; Narcissism; Narcissistic personality disorder.

 

************************************************************

 

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
0%
Opplysende
100%
Inne på noe
0%
Usikker
0%
Dårlig
0%
Om forfatter
Profilbildet til Rolf Kenneth Myhre
Rolf Kenneth Myhre
Rolf Kenneth Myhre fullførte bibliotekarutdannelsen i 1990, og arbeidet så som selvstendig næringsdrivende i seks år med å etablere og reorganisere små fagbiblioteker og arkiver. Deretter arbeidet han som medisinsk forfatter i seks år, fire av dem ved Rikshospitalet. Siden 2003 har han som privat forskerforfatter arbeidet med fokus på: 1) Bevissthetsparadigmet, åndsvitenskap; 2) Menneskets tidligere og nåværende erfaringer med ET/UFO-relaterte emner; 3) Enkelte US-sentrerte oligarknettverk som siden 1940-tallet har prøvd å styre verdenssamfunnet i en totalitær retning. I 2008 vant han Kolofons manuskonkurranse for ”Alternativ litteratur” med boken "Åndsvitenskapelige visjoner". I februar 2013 utga han boken "Menneskets historie: Integrasjon av Velikovsky, Sitchin og ZetaTalk", og i august 2013 kom boken "ET/V-erfaringer 1947-2013". Hans forfatternavn er Rolf Kenneth Aristos.

5 kommentarer Bli med i diskusjonen

Bli med i diskusjonen

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *