Du leser nå
Lasch, narsissisme og kultur

9 minutter lesetid



Lasch, narsissisme og kultur

Blir vår kultur stadig mer infantil og narsissistisk? Bildet er fra den britiske komedien "There's a Girl in My Soup" (1970) med Peter Sellers og Goldie Hawn.

I artikkelen diskuteres boken Den narsissistiske kultur (1979) av Christopher Lasch. I hvilken grad var forfatterens årsaksspekulasjoner omkring den tiltagende narsissisme i vår kultur preget av hans eget materialistisk-naturalistiske og psykoanalytiske grunnsyn? Avslutningsvis nevnes Ken Wilbers transpersonlige perspektiv på narsissismen i vår kultur.

Christopher Lasch (1932-94)

Amerikaneren Christopher Lasch var professor i historie i årene 1970-94, moralist og sosial kritiker. Han skrev i alt 11 bøker, de fleste av dem ble mye diskutert blant USAs intellektuelle. Hans sjette bok var The Culture of Narcissism: American Life in an Age of Diminishing Expectations (1979), som overraskende nok ble en bestselger. Ideologisk var Lasch dypt forankret på venstre­siden, men den politiske venstresiden var han kritisk til. Han mente at den på en eller annen måte hadde havnet i en intellektuell blindvei, og hadde blitt impotent. Et gjennomgangstema for Lasch var den amerikanske kulturens forfall. For å bremse dette forfallet mente han at den amerikanske befolkningen måtte gjenoppdage historien samt de tradisjonelle familieverdier. Lasch døde av kreft i 1994.

Christopher Lasch

”Den narsissistiske kultur” (1979)

Boken Den narsissistiske kultur kom ut på Pax Forlag i 1982, oversatt av professor i idéhistorie Trond Berg Eriksen. Den ble gjenutgitt i 2006 av Bokklubben. Boken er en analyse av en rekke kulturelle temaer som alle indikerer at den amerikanske kulturen blir tiltagende umoden, overfladisk og narsissistisk.

Symptombeskrivelsen av det kulturelle forfallet er meget god. Få vil bestride det store skifte i tidsånden: Fra at den gode borger identifiserte seg med å skape et liv der verdier som substans, innhold og respekt sto sentralt; til den nye tidsånden fra 1950-tallet og utover der borgerne og kulturen identifiserte seg stadig mer med image, overflater og kjendiseri. Den nye tidsånden har bare blitt mer ekstrem siden boken ble utgitt for 32 år siden. Under lesingen nikker man gjenkjennende til beskrivelsen av makrotrenden av selvopptatthet innen politikk, media, filmer, skjønnlitteratur og selvbiografier.

Lasch gir nærmest en dommedagsbeskrivelse av kulturens og intellektualismens forfall. Stemningen av dommedag forsterkes ytterligere gjennom de tiltagende globale kriser som i praksis synes å være uløselige, for ikke å snakke om den alltid tilstedeværende faren for kjernefysisk global selvutslettelse. Når menneskets fortid oppleves som stadig mer irrelevant for å forstå dagens komplekse samfunn, og de globale kriser som forverres år for år gjør fremtiden til et mareritt man helst vil skjermes fra, har mainstream-kulturen valgt å dyrke (mer enn ellers, i sykelig grad) det over­fladiske nuet. Dermed forsvinner den historiske kontinuiteten, og livet fortoner seg som en absurd film av øyeblikksbilder. Denne absurde filmen bidrar til eksistensiell utrygghet. For mer om dette, se min artikkel Vår kulturs anti-intellektualisme (Nyhetsspeilet, juli 2010).

Flere av kapitlene fra kap. 5 og utover synes å være tematisk samfunnskritikk, med varierende grad av relevans til narsissisme. Eksempler er kapitlene: Om sport; om hvordan studenter ved høyskoler og universiteter tiår for tiår scorer stadig lavere i intellektuell-analytiske evner, generell språkkompetanse og generell almenkunnskap; om hvordan alskens eksperter og institusjoner fratar foreldrenes egen kompetanse og autoritet i oppdragelsen av sine barn; om kjønnskrigens psykososiologi; og om kulturens narsissistiske syn på alderdommen som en forferdelig diagnose og tragisk livsfase.

Den narsissistiske kultur ble av mange lesere oppfattet som en lang klage over 1970-tallets ”meg-generasjon”. Da den engelske utgaven av boken ble gitt ut på nytt i 1991, hadde Lasch skrevet et 13-siders etterord der han ryddet opp i de vanligste misforståelsene som hadde kommet frem i anmeldelsene og diskusjonene av boken. Han poengterte her at han primært relaterte opphavet til kulturens forfall til den paternalske familiens oppløsning på slutten av 1800-tallet. Denne oppløsningen knyttet han så til utviklingen av narsissistiske trekk i individet.

 

Narsissistens personlighet

Termen narsissisme ble først lansert av Paul Näche i 1899 i en studie av seksuelle perversjoner (Wiki-artikler: Narcissism). Termen refererer til den greske myten om Narcissus som ble forelsket i sitt eget speilbilde. Det var Otto Rank som i en artikkel i 1911 først brukte termen i en psykoanalytisk kontekst og betydning, hvilket ble fulgt opp av Sigmund Freud i 1914 med artikkelen On Narcissism (Zur Einführung des Narzißmus). Begrepet ”narsissistisk personlighets­struktur” ble først introdusert av Kernberg i 1967, og ”narsissistisk personlighetsforstyrrelse” ble først foreslått av Heinz Kohut i 1968 (Wiki-artikkel: Narcissistic personality disorder). Kohuts forståelse var en utdypning av Freuds, nemlig at narsissisme er en naturlig komponent i det normale småbarnets magisk-mytiske verdensbilde, og først blir et patologisk trekk dersom barnet fastholder denne komponenten i sin videre kognitive utvikling. De psykiatriske klassifikasjonsmanualene DSM-IV og ICD-10 har hver sin liste over kriterier for hva som utgjør narsissistisk personlighets­forstyrrelse.

Lasch brukte ordet narsissisme i den psykoanalytiske betydningen, og refererte til arbeidene til Freud, Kernberg, Kohut og særlig Melanie Klein. Han tok avstand fra å gjøre ”narsissisme” synonymt med egoisme. Han diskuterte følgende sett av egenskaper som han knyttet til narsissisme:

  • et temmelig skjørt og uutviklet verdensbilde.
  • mangelen på autentiske verdier.
  • mangelen på en dypere mening med livet.
  • mangelen på langsiktige og store mål utover seg selv.
  • en dyp indre tomhet som overfladisk tilfredsstilles ved å motta oppmerksomhet fra andre.
  • andres beundring og misunnelse er viktigere for dem enn respekt.
  • deres største drøm og ambisjon i livet er å bli kjendis, slik at de kan bli omtalt og få sin egen skjøre identitet bekreftet hver eneste dag, uten å måtte produsere noe av substantiell verdi. Å bli kjendis har altså en symbolsk verdi for narsissisten; noe ala å måtte klype seg selv i armen hele tiden eller å se på seg selv i speil døgnet rundt: det fungerer som en nødvendig selvbekreftelse.
  • de takler alderdommen dårligere enn folk flest, da den tidligere beundringen fra andre for deres utseende, sjarm og ynde da raskt og brutalt avtar.

 

I den norske Wiki-artikkelen Narsissistisk personlighetsforstyrrelse kan man lese bl.a. følgende:

”Narsissistisk personlighetsforstyrrelse er en diagnose som har visse fellestrekk med psykopati… En person med narsissistisk personlighetsforstyrrelse fremstår som «selv­opptatt», men det er en overflatisk og altfor enkel beskrivelse. Egentlig mangler personen en klar utvikling av sitt «Selv». Selvet ble aldri utviklet normalt (på det tidspunkt det skulle vært utviklet) fordi barnet i tidlig alder ble lært opp til å bygge opp omsorgs­personens selv gjennom frykten for ikke å få nødvendige oppmerksomhet. Resulatet var at barnets selv ble underutviklet/skadet. Som et desperat (biologisk drevet) forsøk på kompensasjon for dette prøver personen til enhver tid, og på forskjellige måter å bringe omgivelsene til å bekrefte eksistensen av personens «Selv», ettersom den eneste måten personen kan ha noe forståelse av egen eksistens er gjennom tilbakemeldinger fra andre. Bekreftelse og tilbakemelding fra omgivelsene er viktig for alle mennesker, men for en person med narsissistisk personlighetesforstyrrelse/fungering er behovet desperat, som om personen ville opphøre å eksistere dersom andre ikke retter sin oppmerksomhet mot dem. De styres i realiteten av primitive psykologiske forsvarsmekanismer normalt utviklede vokste av seg i barndommen. Projeksjon er en slik mekanisme.”

Vi lever i individualismens æra, men narsissisten er spesielt fanget av denne tidsånden. For dem som lever uten historisk kontiniuitet eller fremtidsvisjoner, er alt som smaker av ”kollektivt arbeid” og langtidsprosjekter som er til nytte for fremtidens generasjoner, like meningsløst og absurd som et knust speil.

Den narsissistiske personlighetstypen begynte å dukke opp hos psykoterapeutene på 1950-tallet. Med deres ”diffuse utilfredshet”, tegn på ”indre tomhet”, overfladiskhet og ”vage depresjon” representerte de, fra psykoterapeutens perspektiv, et skritt bort fra de tidligere pasienter med typiske symptomnevroser, mot en økende andel pasienter med karakter­forstyrrelser.

 

Kulturell narsissisme

Begrepet ”kulturerell narsissisme” er problematisk, da det er avledet av en individuell personlighetsforstyrrelse som langt fra er forstått. Lasch refererer til den tyske sosiologen Theodor W. Adorno som advarte mot å bruke den psykoanalytiske forståelsen av kliniske diagnoser til å forstå kulturelle fenomener og særtrekk. Sammenhengen mellom individuell narsissisme (psykoanalytisk forstått) og kulturell narsissisme er således et stort og komplekst tema i seg selv. Det kan jo tenkes at kulturell narsissisme har sine egne årsaksfaktorer knyttet til politikk, økonomi og massemedia. Det kan også tenkes at kulturell narsissisme fremdyrker og intensiverer narsissistiske trekk i individer som i utgangspunktet har en sunn psyke.

 

Lasch sitt verdensbilde

En analyse av Lasch og hans bok Den narsissistiske kultur (1979) kan imidlertid ikke begrenses til spørsmålet om sammenhengen mellom individuell narsissisme og kulturell narsissisme, dvs. hva som er årsak og virkning. Det er også nødvendig å se nærmere på Lasch sitt eget verdensbilde. Hans grunnsyn var materialistisk-naturalistisk, og innen psykologien tilhørte han altså den psykoanalytiske skole der personligheten betraktes som et slags kompromissvesen av konstante konflikter mellom personlighetsstrukturene ”id”, ”ego” og ”superego”. Lasch diskuterte ikke den tredje psykologiske skolen, humanistisk psykologi som ble grunnlagt av Abraham Maslow. Lasch latterliggjorde newage-bevegelsen og den fjerde psykologiske skolen, transpersonlig psykologi. Særlig i etterordet til 1991-utgaven av boken var Lasch svært negativ til alt som smaker av New Age og transrasjonell åndelighet, som han betraktet som en flukt fra virkeligheten. Lasch nevnte i forbifarten den trans­personlige teoretikeren, filosofen og integralisten Ken Wilber, men uten å vie en spesifik setning til hans arbeid.

For dem som har et åndsvitenskapelig fremfor materialistisk-naturalistisk grunnsyn, og som videre finner den humanistiske og den transpersonlige skole langt mer dyptgående og virkelighetsnær enn behaviorismen og den psykoanalytiske skole, er Lasch sin symptom­beskrivelse av den narsissistiske kultur fortsatt interessant og aktuell. Men årsaks­spekulasjonene vil da gå i en annen retning. I hvilken grad fremmer det rådende materialistisk-naturalistiske verdensbilde, karakterisert av et mekanistisk og i seg selv meningsløst univers der den enkeltes liv kun er et ganske så tilfeldig glimt, narsissisme? Hvis kulturindustrien tjener store penger ved å appellere til dyrkningen av image, overflater og kjendiseri; og bare utdaterte religioner med et mytologisk verdensbilde står tilbake som kulturell motvekt ved å vektlegge dyrkningen av substans, innhold og positive fremtids­visjoner, så fremmes vel narsissismen ytterligere?

 

Avslutningsvis…

Min konklusjon blir således at Lasch sitt eget overfladiske akademiske verdensbilde, samt kulturens kommersielle krefter, langt på vei er årsak til den narsissisitiske kultur som han beskriver så godt og finner så forferdelig. Som alternativ vil jeg anbefale Ken Wilbers underholdende selvbiografiske bok One Taste: The Journals of Ken Wilber (1999). Wilber tar i boken opp mange emner, inkludert den narsissistiske overflate/image-kulturen i USA, men her sett fra et transrasjonelt perspektiv. I bokens nøkkelordregister kan man f.eks. slå opp på termene ”Flatland” og ”Postmodernism”.

Ken Wilber

Kilder

* Lasch, Christopher: Den narsissistiske kultur (Bokklubben, 2006).

* Wilber, Ken (1999): One Taste: The Journals of Ken Wilber.

* Myhre, Rolf Kenneth: Ken Wilber og hans integrale rammeverk for en postmoderne kosmologi.

* Myhre, Rolf Kenneth: Vår kulturs anti-intellektualisme (Nyhetsspeilet, juli 2010).

* Wiki-artikler: History of narcissism; Narcissism; Narcissistic personality disorder.

 

************************************************************

 

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
0%
Opplysende
100%
Inne på noe
0%
Usikker
0%
Dårlig
0%
Om forfatter
Rolf Kenneth Myhre
Rolf Kenneth Myhre fullførte bibliotekarutdannelsen i 1990, og arbeidet så som selvstendig næringsdrivende i seks år med å etablere og reorganisere små fagbiblioteker og arkiver. Deretter arbeidet han som medisinsk forfatter i seks år, fire av dem ved Rikshospitalet. Siden 2003 har han som privat forskerforfatter arbeidet med fokus på: 1) Bevissthetsparadigmet, åndsvitenskap; 2) Menneskets tidligere og nåværende erfaringer med ET/UFO-relaterte emner; 3) Enkelte US-sentrerte oligarknettverk som siden 1940-tallet har prøvd å styre verdenssamfunnet i en totalitær retning. I 2008 vant han Kolofons manuskonkurranse for ”Alternativ litteratur” med boken "Åndsvitenskapelige visjoner". I februar 2013 utga han boken "Menneskets historie: Integrasjon av Velikovsky, Sitchin og ZetaTalk", og i august 2013 kom boken "ET/V-erfaringer 1947-2013". Hans forfatternavn er Rolf Kenneth Aristos.

5
Kommentarer

avatar
4 Comment threads
1 Thread replies
0 Followers
 
Most reacted comment
Hottest comment thread
4 Comment authors
Rolf KennethSigr HuginssonvantroBelzeBob Recent comment authors
Nyeste Eldste
BelzeBob
Abonnent

RKM

Styresmaktene tjener på dette. Å forme et samfunn der hver og en «har nok med seg selv» – et samfunn av smålige egoister. Alternativet, som er en mer naturlig og positiv samfunnsform, der man bryr seg om hverandre, setter visse hindre for total kontroll med samfunnets medlemmer. Et ekte fellesskap der folk har omsorg for hverandre og sammen løser problemer gjør nemlig formyndersamfunnet og Store Bror overflødig i høy grad. Og dette vil ikke «TPTB» ha noe av. Det eneste fellesskapet man skal ha er at man «felles» overlater alt ansvar til myndighetene.

Vi er oppfordret til å være smålige narsissister og egoister. Vi skal leve for å skaffe penger og tilfredsstille våre selviske begjær. Å komme fram til intelligente og gode løsninger for hvordan vi skal leve sammen og forvalte våre ressurser er ikke vår oppgave. Myndighetene vil ordne med dette på våre vegne. Og myndighetene vet jo som kjent alltid best.

Mennesket i den moderne teknologiske verden er redusert til en maskin. Eller en klump med kjøtt. En klump med kjøtt som abonnerer på elektroniske tjenester, kjøper teknologiske duppeditter og forlyster seg med teknologisk meningsløshet. Dette er friheten vi skal få lov å nyte. Som er slavens «frihet» til å nyte sine lenker.

I det moderne gudeløse samfunnet er vi også alle prostituerte. Vi prostituerer oss til hverandre. Dette er også «frihet.» Vi har lov til å forbruke oss selv og hverandre. (Koster myndighetene ingen ting.)

Det som derimot hadde vært en trussel mot myndighetene hadde vært om den menige mann og kvinne plutselig skulle begynne å vise interesse for måten samfunnet fungerer på og også komme med initiativ til at man kunne lage en annerledes type samfunn der ting fungerer på en ny og mer fornuftig måte.

Ingenting skremmer myndighetene mer enn mennesker som våkner opp og er villige til å ta ansvar for seg selv og for samfunnet de lever i. Narsissismen er ingen trussel. Trusselen er de som forkaster narsissismen og heller vil ha et liv og et samfunn basert på moral, medfølelse og personlig ansvar.

Sigr Huginsson
Skribent

Meget bra artikkel RKM. Men ut over Narsissisk personlighetsforstyrrelser er de videre mange andre diagnoser som dyrkes frem i forskjellige politiske partier og ekstreme religiøse samfunn og andre samfundslag. En person med personlighetsforstyrrelser har skjelden kun en, men gjerne flere. En diagnose jeg spesielt ønsker å trekke frem er Dyssosial personlighetsforstyrrelse, da samfundet nermest i sin helhet synes å ha et varig mønster med manglende eller betydelig nedsatt samvittighet/skyldfølelse/anger og manglende ansvarlighet og ansvarsfølelse.

BB Sier:
«Vi er oppfordret til å være smålige narsissister og egoister. Vi skal leve for å skaffe penger og tilfredsstille våre selviske begjær. Å komme fram til intelligente og gode løsninger for hvordan vi skal leve sammen og forvalte våre ressurser er ikke vår oppgave. Myndighetene vil ordne med dette på våre vegne. Og myndighetene vet jo som kjent alltid best. Mennesket i den moderne teknologiske verden er redusert til en maskin. Eller en klump med kjøtt. En klump med kjøtt som abonnerer på elektroniske tjenester, kjøper teknologiske duppeditter og forlyster seg med teknologisk meningsløshet. Dette er friheten vi skal få lov å nyte. Som er slavens “frihet” til å nyte sine lenker.»

Kommentar: Meget bra forklart og aldeles ikke uriktig. Det lokalpatriotiske Brazilianske samba-metal bandet; Overdose i låten «zombie factory» ordlegger det slik:

http://www.youtube.com/watch?v=yq96wszM2MU

Turn on the engines of fear…
Turn on the engines of pain…
Turn on the engines of madness…
Turn on the engines of life and death…

One more child born
Under the sun
Boy or girl it doesn’t matter
Just a working one

Born dead, their fate is written
Life’s shift has just begun
Behind a mask of freedom
Lies the technological Scum
Another slave’s been made
In the zombie factory
What are these things we create?

Machines remove their souls
Empty bodies the state controls
Another slave awakes for life
No name, no identity
Just the reigning ideology
Another zombie’s working to death
In the zombie factory

One more working stiff under control
The stupid fools are powerless, filling the role
Strong chains look up their freewill
Mouth shut, just obey
Carrying the cross of anguish
Ready for an endless day
Another slave has died
A replaceable kind of life
‘Cause real zombies never die

Another slave’s been made
In the zombie factory
We’re everything we create

vantro
Abonnent

They have their agandas to what they need, but they knew by now because of the manipulation they had created, the quickest, fastest, most effective strongest way to get you hooked, to get you to do what they wanted you to do and this is to become so embroiled in physicality, to become so wrapped up in all the little bits of merchandise that tantalise you, the phones, television everything. But what you are doing is letting go even more or your soul, your spiritual inner being, that you are less and less and less aware of it, that it becomes easier to take from you.
http://lightworkers.org/channeling/129107/green-man-why-we-were-manipulated

BelzeBob
Abonnent

Narsissisme… Hva skal vi kalle det fenomenet der mennesker konstant enten går omkring og hører på walkman/MP3-spiller og/eller snakker i mobiltelefon og/eller fingrer på en mobiltelefon hver gang de er utendørs, på bussen el. lign?

Når den nye bybanen ble bygd i Bergen gjorde man en stor sak av hvor fantastisk det var at passasjerene kunne være på nett mens de var på sin korte reise. Nå vil man også sørge for å ha samme mulighet på fly. Kan dette muligens ha noe med å gjøre at myndighetene er interessert i at vi fordyper oss mer og mer i en virtuell virkelighet mens vi samtidig blir mer og mer fremmed for den virkelige virkeligheten? Ja, nå sitter jeg selv og skriver dette på en PC, men du ser ikke meg knotre i vei på en mobil overalt hvor jeg går.

Alle har trådløst nett og Playstation (nesten alle da) hjemme. Alle «er» på Facebook. Alle har tekniske duppedingser som skulle fått folk på 80-tallet til å få hakeslepp. Men hvor mange i dag leser bøker? Hvor mange kan fortelle gode historier? Hvor mange kan samles noe sted uten å sjekke telefonen kontinuerlig?