Du leser nå
Ian Stevenson (1918-2007): reinkarnasjonsforskningens far

10 minutter lesetid

Reincarno-1


Ian Stevenson (1918-2007): reinkarnasjonsforskningens far

Ian Stevenson har dokumentert menneskelig reinkarnasjon som godt som mulig er.

Evidensen for reinkarnasjon er én av mange typer evidens på at bevisstheten er tilværelsens primære dimensjon. Den canadisk-amerikanske psykiater Ian Stevenson fikk en avdelingsdirektørstilling spesielt opprettet for seg, så han kunne fortsette sin reinkarnasjonsforskning. Dette resulterte i reiser verden over, totalt 14  akade­miske bøker, over 200 fag­artikler, og ca. 3000 godt dokumenterte tilfeller som indikerer reinkarna­sjon.

Reinkarnasjon vil aldri kunne ”bevises” på en slik måte at dem med et dogmatisk materialistisk-naturalistisk grunnsyn blir over­bevist, men Stevensons samlede verker gjør reinkarnasjons­prinsippet så akademisk over­bevisende som overhodet mulig.

Biografi

Ian Stevenson ble født i Montreal (Canada) i 1918, og studerte medisin ved St. Andrews University i Skottland (1937-39) og McGill University i Montreal (1942-43). Han hadde turnustjeneste og trening ved sykehus i Montreal (1944-45) og Arizona (1945-46), for så å bli assisterende professor i psykiatri ved universitetet i New Orleans i årene 1946-57. Tidlig på 1950-tallet møtte han Aldous Huxley, og ble en av de første akademikere i USA til å studere virk­ningene av psykedeliske stoffer i en psykiatrisk kontekst. Da han en gang selv prøvde LSD, resulterte det i en mystisk opplevelse der han i tre dager opplevde ”den fullkomne fredfullhet” og en fornemmelse av at han aldri mer kunne bli sint.

I årene 1957-67 var han sjefspsykiater og professor i psykiatri ved University of Virginia (UV) i Charlottesville. Hans første forskningsartikkel om reinkarnasjon ble publisert i 1960, The Evidence for Survival from Claimed Memo­ries of Former Incarnations. Chester Carlson (1906-68), som hadde tjent 150 millioner dollar på oppfinn­elsen av kopieringsteknologien som ligger til grunn for dagens kopimaskiner, fant artikkelen interessant og kontaktet Stevenson. Carlson finansierte Steven­sons første studiereiser til India og Sri Lanka. I 1964 ble Carlson med Stevenson på en studiereise til Alaska, der de samlet inn historier fra Tlingit-indianerne. Stevensons første bok, Twenty cases sugges­tive of reincarnation (1966), ble en øyeblikkelig klassiker.

Ian Stevenson

 

I 1967 finansierte Carlson opprettelsen av et særskilt professorat i psykiatri ved UV, som Stevenson ble utnevnt til. Med dette professoratet etablerte Stevenson samme år Division of Personality Studies, med seg selv som avdelingsdirektør. Dette var da den eneste akademiske avdeling i verden dedikert til studiet av minner om tidligere liv, nær-døden-opplevelser og andre parapsykologiske fenomener. Da Carlson døde i 1968 mottok Stevenson i testamentert gave 1 million dollar slik at han kunne fortsette sin reinkarna­sjons­forskning. Steven­son forble professor og avdelingsdirektør ved Division of Personality Studies i 35 år frem til 2002, da han trakk seg tilbake og overlot stillingen til Dr. Bruce Greyson. Avdelingen heter i dag The Division of Perceptual Studies (DOPS).

Stevensons studiereiser bragte ham over hele Sørøst-Asia, Sør-Amerika, Libanon og Vest-Afrika på jakt etter barn som syntes å erindre tidligere liv. Han dokumenterte i alt ca. 3000 tilfeller som indikerer reinkarnasjon. Til tross for sitt eksotiske og unike forskningsfelt, var Stevenson utad en typisk konservativ og formell professor som foretrakk å gå i grå flanell og blazer. Tilsynelatende hadde han ikke det minste behov for å provosere akademia eller oppnå media-oppmerksomhet. Akademia hadde således ingen vansker med å ignorere hans arbeid fullstendig.

Stevenson døde av lungebetennelse i 2007, 88 år gammel. Han var gift to ganger; med Octavia Reynolds som døde i 1983, og med Margaret Pertzoff som han giftet seg med i 1985. Han etterlot seg ingen barn.

 

Forskningsresultater

I 1997 fikk Stevenson utgitt sitt største og kanskje viktigste akademiske verk, en medi­sinsk avhandling på over 2200 sider, Reincarnation and biology: a contr­i­bution to the etiology of birth­marks and birthdefects. Her rapporteres 225 tilfeller der barn har fødsels­merker eller fødselsmisdannelser som korre­sponderer med erindringer om trau­matiske begiven­heter i forrige inkarnasjon, og disse erindringer bekreftes i tilfreds­stillende grad ved person­lig og forskningsmessig oppfølg­ing. Samme år fikk Stevenson utgitt en populari­­sert utgave på 220 sider, Where reincar­­nation and biology intersect (1997), som det her gis et kort sammendrag av. Boken er skrevet for den alminnelige leser som ikke vil bli brydd med enkelt­tilfellenes mange medi­sinske og metodo­­logiske detaljer.

La oss innlede med følgende spørsmål: er det mulig å gi et definitivt bevis på reinkarna­sjon, et bevis som er så vanntett at selv den mest fordomsfulle materialist vil bli tilfredsstilt? Svaret er selvsagt nei. Selv de mest over­bevisende enkelttilfeller vil alltid kunne bortforklares ved å henvise enten til para­­psykologi eller til tilfeldigheter. En skeptiker kan f.eks. innvende at et barn kan komme i tele­patisk kontakt med hukommelsessenteret til en avdød og full­stendig ukjent person, og feiltolke disse minnene som sine egne fra et tidligere liv. Dette er jo en forklaring som i seg selv er temmelig fantastisk, men skep­tikere bortforklarer gjerne noe de ikke ønsker å tro på med noe som for folk flest er vel så mirakuløst. Barnets opplevelse av sammen­hengen mellom fødselsmerkene i denne inkarnasjon og de traumatiske skader fra forrige inkarnasjon kan videre forklares som ”fantasi og tilfeldigheter”. Er en slik forklaringsmodell bedre og mer sann­synlig enn en forklaringsmodell basert på reinkarnasjonsteorien? Stevenson hadde ikke behov for å tvinge oss til å trekke bestemte konklusjoner. Han presenterte nøkternt sine tilfeller, poengterte tilfellenes forsknings­messige sterke og svake sider, og overlot dommen til oss.

La oss komplementere det innledende spørsmålet med et annet spørsmål: Hvor overbevisende kan et tilfelle som indikerer reinkarnasjon overhodet bli, fra et rent teoretisk perspektiv? Hvis man velger å svare at man ikke kan forestille seg noe som helst indikasjonsmateriale som vil være overbevisende, da kan man like gjerne avstå fra å studere og kommentere Stevensons tilfeller.

Det typiske tilfelle i Stevensons bok har følgende mønster: Et barn i to- til fireårsalderen med fødsels­misdannelser eller oppsiktsvekkende fødselsmerker begynner spontant å prate om sin forrige inkarnasjon, som gjerne fikk en dramatisk og voldelig utgang. Foreldrene er som oftest negative eller like­gyldige til slike ”erindringer” fra barnets side, selv i kulturer der reinkarna­sjons­­læren står sterkt. Men barnet gir seg ikke, og nevner en rekke eksakte detaljer som sitt forrige navn; navnene på sine tidligere foreldre, søsken, samboer og barn; samt detaljer om sitt tidligere yrke og om hvordan døden inn­traff. Barnet insisterer så på å oppsøke sin tidligere familie. Som regel har barnet en grei bestemor eller onkel som til slutt gir etter og blir med på ferden til en by eller en landsdel hvor barnet aldri tidligere har vært. På dette nye stedet må som regel en del undersøkelser gjøres før den tidligere familien (som fortsatt lever) blir oppsport. Barnet gjenkjenner dem straks, samt mange av sine tidligere eiendeler. Den skep­tiske familien blir som regel fort over­bevist av barnets karakter, utseende og prestasjoner. Nære bånd knyttes som varer noen få år, før barnet mister interessen for sitt tidligere liv. Barnet viser typisk ”voksen adferd” overfor tidligere søsken og barn som nå er voksne. De fleste av dem godtar dette. I de tilfeller der barnet i sitt forrige liv ble drept, og morderen fortsatt er i live, blir forholdet mellom dem naturligvis meget anstrengt.

På dette tidspunktet, eller mange år senere, kom Ian Stevenson inn i bildet og inter­vjuet alle parter. Han var særlig opptatt av å finne frem til medisinske doku­menter, som regel postmortem-rapporter, som beskrev den forrige inkarna­sjonens døds­årsak og eksakt hvor på kroppen skadene skjedde. De medisinske dokumenter (eller hvis slike mangler, familiens beskrivelse av legemsskadene) ble så sammenlignet med barnets fødselsmerker eller mis­dann­elser. Spesielt imponerende er de tilfeller der flere fødselsmerker var i overens­stemmelse med den medisinske rapporten. Stevenson kom over hele åtte tilfeller (!) der den avdøde ble drept av en kule som gikk gjennom hodet, og hvor barnet har to matchende fødsels­merker, ett som korresponderer med der kulen gikk inn og ett som korresponderer med der kulen gikk ut.

Tilfellene med fødselsanomalier (anomali, avvikelse fra det normale) er gjerne mer imponerende enn dem med fødselsmerker. For det første er minnene betydelig mer dramatiske, og korrelasjonen mellom de traumatiske skader i forrige inkarnasjon og anoma­liene i denne inkarnasjon er langt tydeligere. Interes­sante eksempler på anomalier er tvillinger, albinisme, barn født uten fingre, og barn født med merkelige ”innsnøringer” (konstrik­sjons­­ringer) på armer eller ben, fingre eller tær.

* * *

 

De fleste barna begynner som nevnt å prate om sine tidligere liv i to- til fireårsalderen. De fort­setter med dette frem til fem- til åtteårsalderen, enten foreldrene prøver å stoppe dem eller ikke. I India blir opptil 40 % av barna som erindrer tidligere liv hysjet ned av foreldrene. Det skaper ofte problemer både for foreldrene og for barnet dersom barnet erindrer at det i sitt tidligere liv tilhørte en lavere eller høyere kaste. Ofte har moren til barnet hatt en varseldrøm før barnets fødsel om hvem som ville komme. I 51 % av tilfellene av barn som erindret sitt tidligere liv, var dét livet knyttet til et voldelig eller dramatisk døds­fall.

I mange tilfeller har fødselsmerkene vært relatert til slangebitt, kulesår, kniv- og øksesår, samt operasjons­sår i forrige inkarnasjon. I 35 % av tilfellene har barna fobier relatert til den erindrete traumatiske dødsårsaken; det være seg ild, vann, slanger, spesielle typer våpen, eller f.eks. uniformerte menn. Dersom også dyr utvikler slike fobiske tendenser overfor fatale begiven­heter fra tidligere inkarnasjoner, må en slik tendens kunne betraktes som én av flere evolusjonsstyrende faktorer. Mange av barna har filier (usedvanlig tiltrekning) til et eller annet relatert til erindringene om forrige inkarnasjon, f.eks. spesielle typer mat, klær, nasjo­nale vaner og karaktertrekk. Interessant her er de mange jenter som erindrer at de i sitt forrige liv var menn, og som i dette livet er svært gutteaktige (eng.: tomboys). Noen går i gutte­klær, og noen identifiserer seg sterkt med det å være gutt. Ved puberteten avtar som regel disse maskuline karaktertrekkene, kombinert med at minnene går tapt eller mister sin betyd­ning.

Fobier kan skyldes traumatiske opplevelser fra tidligere liv.

 

Noen kulturer er så godt innforstått med reinkarnasjonslovens finere detaljer at lik blir merket eller mutilert for at personen skal kunne gjenkjennes i sin neste inkarnasjon. Tibet har siden 1100-tallet hatt den tradisjon at lamaer på sitt dødsleie gir eksakte instrukser for hvor deres neste inkarnasjon vil finne sted.

Ian Stevenson hevdet aldri at hans bevismateriale gjorde det tvingende nødvendig å akseptere reinkarnasjonsprinsippet. Men han konstaterte at i mange av hans beste tilfeller var reinkarnasjonsteorien den mest sann­syn­lige og enkleste forklaringen. Den ”essensen” i oss som overlever døden og inkarnerer på ny, kan da betraktes som den tredje faktor i forklaringen av individets karakter. Altså: essens, arv og miljø.

For en analyse og oppsum­mering av andres kritikk av Stevensons bøker, anbefales Christopher Baches bok Dark night, early dawn (2000). Carol Bowman presenterer i boken Return from heaven: beloved relatives reincarnated within your family (2001) et tredvetalls tilfeller som indikerer reinkarnasjon, og som videre indikerer at det kan være meget vanlig at avdøde slektninger blir født på ny i samme slekt. Også i denne boken har mange av barna oppsiktsvekkende fødselsmerker som best kan forklares med fatale begiven­heter i deres forrige liv.

 

Kilder og ressurser

 

*******************************************************

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
33%
Opplysende
67%
Inne på noe
0%
Usikker
0%
Dårlig
0%
Om forfatter
Profilbildet til Rolf Kenneth Myhre
Rolf Kenneth Myhre
Rolf Kenneth Myhre fullførte bibliotekarutdannelsen i 1990, og arbeidet så som selvstendig næringsdrivende i seks år med å etablere og reorganisere små fagbiblioteker og arkiver. Deretter arbeidet han som medisinsk forfatter i seks år, fire av dem ved Rikshospitalet. Siden 2003 har han som privat forskerforfatter arbeidet med fokus på: 1) Bevissthetsparadigmet, åndsvitenskap; 2) Menneskets tidligere og nåværende erfaringer med ET/UFO-relaterte emner; 3) Enkelte US-sentrerte oligarknettverk som siden 1940-tallet har prøvd å styre verdenssamfunnet i en totalitær retning. I 2008 vant han Kolofons manuskonkurranse for ”Alternativ litteratur” med boken "Åndsvitenskapelige visjoner". I februar 2013 utga han boken "Menneskets historie: Integrasjon av Velikovsky, Sitchin og ZetaTalk", og i august 2013 kom boken "ET/V-erfaringer 1947-2013". Hans forfatternavn er Rolf Kenneth Aristos.

13 kommentarer Bli med i diskusjonen

Bli med i diskusjonen

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *