Vi ser nærmere på hva vitenskap er: dens historie, teori og praksis.

Hvis du likte denne artikkelen, vennligst spre den videre til så mange mennesker som mulig, legg igjen en kommentar eller abonner på RSS-feeden.
Av
NB: Denne artikkelen er kun synspunktene til forfatter. Den representerer ikke nødvendigvis Nyhetsspeilets profil, redaksjonens meninger eller andre forfattere på Nyhetsspeilet. Kun forfatter er ansvarlig for denne artikkelen og bare sine egne artikler.
Bevissthet
  28.03.2011 15:05   (Oppdatert 22.09.2012 18:34)

Vitenskap

Artikkelen gir korte sammenfatninger av vitenskapens essens, filosofi, historie, teori/metodologi og sosiologi.

 

Vitenskapens essens

Vitenskap essens er systematisk utforskning av virkeligheten: Dens kvalitative og kvantitative, indre og ytre, bevissthetsmessige og materielle, subjektive og objektive, dimensjoner og sfærer. Den vitenskapelige metode må alltid tilpasses de særegne objekter, kvaliteter og fenomener som skal studeres, og må videre tilpasses de dimensjoner og sfærer der disse objekter, kvaliteter og fenomener forekommer.

I den grad vitenskapens representanter ikke har utviklet instrumenter, metoder eller prose­dyrer for å under­søke systematisk bestemte objekter, kvaliteter eller fenomener, er det disse representanter (fagmiljøer og institusjoner) som har et problem med virkeligheten. Å ignorere aspekter av virkeligheten pga. mangelfull teknologi eller metodologi, eller pga. et ufullstendig grunnsyn, er kjent som reduksjonisme.

 

Vitenskapsfilosofi

 

 

Bevisstheten kontra materien

Hva er tilværelsens primære dimensjon: Bevisstheten eller materien? Dette er det mest funda­mentale spørsmålet for vitenskapen å utrede, da svaret herpå avgjør vårt grunnsyn på Kosmos. Med Kosmos menes her totaliteten av sfærer og dimensjoner, i motsetning til det engelske ordet cosmos som i moderne vitenskapelig språkbruk refererer til det vi her vil kalle fysiosfæren.

De fleste mennesker verden over har et åndelig grunnsyn, dvs. de tror at bevisstheten er tilværelsens primære dimensjon. Dette grunnsyn kan ha en før-rasjonell, mytologisk form (de fleste religioner) eller en mer moden, transrasjonell form (f.eks. de esoteriske kosmologier). Mellom det prerasjonelle og det transrasjonelle utviklingstrinn, kommer rasjonalismen. Rasjonalismen har i Vesten valgt å støtte det materialistiske grunnsyn, og å ignorere og fortrenge evidens fra en rekke vitenskapsgrener som indikerer en bevissthetsdimensjon i tilværelsen som må være primær i forhold til fysiosfæren.

Eksempler som indikerer bevissthetsdimensjonens primære status er studier av Østens oppvåknings­tilstand, transpersonlig psykologi, parapsykologi og nær-døden-opplevelser. Videre det faktum at darwinismen bare duger til å forklare mikroevolusjon, ikke dannelsen av nye klasser av dyr. Videre de mange eksempler på finjusterthet innen astrofysikk og biokjemi som gjør det mer rasjonelt å anta at vårt univers er designet for karbon-basert liv enn å tro at det hele skyldes tilfeldigheter i et meka­nistisk univers. Disse og andre eksempler kan diskuteres her, eller egne temadiskusjoner kan opprettes for hvert eksempel.

Vitenskap basert på det grunnsyn at bevisstheten er tilværelsens primære dimensjon, vil vi her kalle åndsvitenskap. Vitenskap der det materialistisk-naturalistiske verdensbildet er opphøyet til ideologi og metafysikk, med naturvitenskapene som rollemodell, vil vi her kalle scientisme (Wiki-artikkel: Scientism). Daniel Dennett skrev i sin bok Darwin’s Dangerous Idea (1995):

”Det finnes ikke noe slikt som filosofifri vitenskap; det finnes bare vitenskap der den filosofiske bagasjen har blitt tatt med ombord uten først å ha blitt undersøkt.”

Wiki-artikkel:

 

Vestens moderne vitenskapshistorie

 

Galileo Galilei (1564-1642)

Det interessante fra vårt perspektiv er akademias skiftende holdninger – fra åpenhet og sunn skepti­sisme til dogmatisme og patologisk skeptisisme – til åndsvitenskap kontra scientisme. Når og hvorfor skjedde holdnings­skiftene?

Renessansen som oppsto i de italienske bystatene på 1500-tallet, innledet en ny tidsalder i Vestens intellektuelle og kulturelle historie. Mennesket frigjorde seg både fra klassisk og kirkelig autoritet. Individualisme og selvstendighet vokste frem på bekostning av kollek­tivisme og institusjonalisert tro. Det moderne verdsliggjorte menneske ble født. Den helio­sentriske modell (læren om at planetene går rundt Solen) splittet den gryende vitenskapen fra Kirken. På 1600-tallet oppsto den vitenskapelige revolusjon, med Galileo Galilei (1564-1642) som fremste talsmann. Bare matematikk, fysikk og astronomi hadde på den tiden utkrystallisert seg som vitenskap.

Galilei satte seg som mål å redde den gryende vitenskap fra middelalderens før-rasjonelle sump, hvilket krevde en distansering fra datidens biologiske og teologiske tankegang (Aristo­teles og kristendom). Galilei distanserte seg ved å fastslå at viten­skapen bare skal interes­sere seg for tilværelsens materielle og kvantitative sider; det som lar seg veie og måle (antall, størrelse, form, vekt og fart). Bare dette vil være fruktbar vitenskapelig metodikk. En slik avgrensning av hva vitenskapen skal engasjere seg i, kalles idag for ”metodologisk natura­lisme”. Galilei og de intellektuelle var fortsatt hengivne kristne (Tarnas, 1991).

I England var det Francis Bacon (1561-1626) som var lei av alt snakket om usynlige biologiske formålskrefter og teologiske spekulasjoner, og som ville begynne på nytt med utgangspunkt i det observerte. Han var også en av de første til å formulere et anti-økologisk syn på naturen. Naturen var til for å under­legges, kontrolleres og utnyttes. Naturen hadde kun nytteverdi, ikke egenverdi.

Den kvantitative vitenskapen gjorde jobben sin med stor suksess, og kvanti­fiserte stadig mer av alt som lot seg kvantifisere. Denne kvantifiseringen resulterte i et tiltagende mekanistisk syn på universet. Fenomener som ”Gud” og ”ånd” ble skjøvet stadig lengre ut i universets eller bevissthetens periferi. Det virket som om vitenskapens represen­tanter fullstendig hadde glemt at den vitenskapelige metode i utgangs­punktet var begrenset til bare å undersøke ett aspekt ved virkeligheten: det kvanti­tative. De aller fleste biologer og viten­skaps­menn hadde likevel sin bibeltro i behold gjennom første halvdel av 1800-tallet. Først med Darwins utgivelse av Artenes opprin­nelse i 1859, inntraff det store kulturelle Vende­punktet fra et åndelig grunnsyn til et materialistisk grunn­syn.

Tyve år etter bokens utgivelse ble den over 2000 år lange troen på en guddommelig skapelse, visdom og plan i Naturen degradert til før-rasjonell religiøsitet. Idéen om at Naturen er formålsløs og drevet av tilfeldig­heter, ble gjort til et vitenskapelig dogme. Darwinismen ble den mest betydningsfulle intellektuelle og kulturelle revolu­sjon noen­sinne, større enn Coper­nicus’ erkjen­nelse av det helio­sentriske verdensbilde. De kvanti­tative briller som for Galilei kun fungerte som viten­skapelig metode, ga nå Vesten dets nye kultu­relle grunnsyn. Suksessen ved ”metodologisk naturalisme” hadde forført akade­mia i retning av ”metafysisk natura­lisme”.

Vi lever fortsatt i skyggen av Galileis formulering av vitenskapen. Han måtte som nevnt rette opp en ubalanse; fra en uvitenskapelig biologisk og teologisk tankegang til en eksperi­mentell og empirisk (sansebasert) metode som kun studerte kvantiteter. Galileis innsats var kultur­historisk adekvat, all ros til ham! Men med sin ensidige fokus på kvantiteter ble en ny ubalanse skapt, som vi idag fortsatt er ofre av. Den strategi som var kulturhistorisk adekvat på 1600-tallet, representerer idag stagnasjon. Vi trenger et nytt sjakktrekk.

Det materialistiske grunnsyn på slutten av 1800-tallet kombinert med den rådende kvantitative metode inviterte til en sirkelslutning som det var vanskelig å komme ut av. Jo mindre et fag var tilgjengelig for kvantitative eksperi­menter, dess mindre vitenskapelig og ”virkelig” ble faget betraktet som. For at noe skulle være virkelig virkelig, måtte det la seg kvantifisere. Da de biologiske, psykologiske og sosio­logiske vitenskaps­grener etter hvert kom på banen, ble det forventet at de skulle etterligne fysikkens forskningsprinsipper mest mulig. På denne måten havnet vi i et materia­listisk ”flatland”, med en scientistisk flatlandsviten­skap blind for intensjoner, dybder og verdier.

Selv om det materialistiske grunnsyn kom til å råde akademia, var parapsykologi fortsatt et respektabelt fagfelt der mange av presidentene for de parapsykologiske selskapene i England og USA var Nobelprisvinnere. Det var først på slutten av 1920-tallet at akademia tok et langt skritt i retning av å dogmatisere det materialistiske grunnsyn, og med dette ble patologisk skeptisk til alle studier og fenomener som indikerer en bevissthetsdimensjon i tilværelsen som må være primær i forhold til fysiosfæren.

Både ånsdsvitenskapens og scientismens representanter betrakter Joseph B. Rhine (1895-1980) som et vendepunkt i den parapsykologiske forskning (Wiki-artikkel: Joseph Banks Rhine). Scientismen betrakter ham som et forskningsmessig høydepunkt, og er neppe negativ til betegnelsen av ham som ”parapsykologiens far”. Fra et åndsvitenskapelig perspektiv var imidlertid hans laboratoriemessige og kvantitative tilnærming til paranormale fenomener av begrenset verdi. Konklusjonene ble særlig misvisende og villedende da den laboratorie­messige tilnærming ble kombinert med å avvise alle naturlige og spontane paranormale tilfeller utenfor laboratoriet som ”anekdotisk materiale av tvilsom verdi”. Resultatene fra de forrige femti år med seriøs parapsykologisk forskning ble avvist med et håndkast.

Den vitenskapelige metode må alltid tilpasses de særegne objekter, kvaliteter og fenomener som skal studeres, og må videre tilpasses de dimensjoner og sfærer der disse objekter, kvaliteter og fenomener forekommer naturlig. Man kan gjerne studere en gullfisk i en glass­bolle, men det er begrenset hva man fra slike glassbollestudier kan lære om gullfiskens naturlige atferd i fri natur.

Ken Wilber har i sine bøker prøvd å utvikle synteser av akademisk vitenskapsteori og forsknings­metode med det åndsvitenskapelige grunnsyn og med erfaringene fra tusener av år med meditativ og esoterisk praksis. Wilbers idé om at den kognitive utvikling og evolusjon går fra prerasjonell åndelighet til rasjonalisme til transrasjonell åndelighet kan være en verdifull forståelsesramme for tolkningen av den moderne vitenskapshistorie der forstanden og intellektet har blitt satt i høysetet.

Wiki-artikler:

 

Vitenskapsteori og forskningsmetode

 

Ken Wilber

 

Vitenskapsteori og forskningsmetode er studiet av hvordan vitenskap bør utføres; dvs. hvilke objektive kriterier som bør følges for at en disiplin skal kunne kalles vitenskap (Wiki-artikkel: Scientific method).

Ken Wilber (1997, kap. 3) har i et essay formulert sitt syn på essensen i vitenskaps­metodologi. Han spesifiserer følgende tre generelle prosedyrer:

  1. Utførelsen av eksperimentet (den instrumentelle prosedyre for å innhente data).
  2. Forståelsen (tolkningen) av de fremkomne data.
  3. Felles bekreftelse eller avvisning av forståelsen (diskusjon med andre som også har utført punktene 1 og 2).

 

Men på hvilke frekvensplan kan vi utføre eksperimenter, danne oss erfaring og akkumulere erfaringsdata? Hvem dikterer at vi må begrense oss til fysiosfæren? En skole med psi-blinde vestlige filosofer, professorer og forskere som aldri har meditert i sitt liv, og som knapt nok har hørt om Østens meditative og transrasjonelle tradisjoner og dens guruer med paranormale evner? Vi snakker om meditative tradisjoner som har vart i tusenvis av år, og som har produsert en omfattende erfaringsbasert litteratur som vitner om bevissthetstilstander og trans­rasjonelle innsiktsnivåer som overgår de konvensjonelle nivåene som beskrives i kognitiv utviklingspsykologi (Wiki-artikkel: Piaget’s theory of cognitive development).

Ken Wilber, som siden slutten av 1970-tallet har vært den ledende teoretiker innen trans­personlig psykologi, spesifiserer tre mulige epistemologiske erkjennelsesøyne:

  • ”kjødets øyne”, som gir sensoriske erfaringer og danner grunn­­laget for “empirisme”.
  • “forstandens øye”, som gir mentale erfaringer og danner grunnlaget for rasjona­lisme.
  • “kontemplasjones øye”, som gir ånde­­­­lige erfaring­er og danner grunnlaget for mysti­sisme.

 

Den transpersonlige og mystiske tradisjon som Ken Wilber representerer, innebærer altså en utvidelse av Vestens filosofisk-akademiske oppfatning av de mulige erfaringssfærer og av menneskets erkjennelsesevner og kognitive potensial. Vestens vitenskapsteori og forsknings­metode har kommet skjevt ut da den har begrenset seg til empirisme og rasjonalisme, og i beste fall en integrasjon av de to. De tre nevnte prosedyrer (utførelse av eksperiment, tolkning, og diskusjon med andre som har gjort eksperimentet), samt Karl Poppers falsifiserings­kriterium (i generell forstand), kan anvendes på samme prinsippielle måte innenfor det mentale og det bevissthetsmessige domene, som innen det sensorisk-kvantitative domene. Et eksempel på bruk av ”forstandens øyne” er tolkningen av en roman. Først må romanen leses; deretter prøver man å forstå; og til slutt diskuterer man sin forståelse med andre som har lest boken.

Når det gjelder ”kontemplasjonens øye”, er denne erkjennelsesevnen riktig nok ikke tilgjengelig for det psi-blinde flertall av menneskeheten. Men prinsipielt er det ikke mer ”elitisme” over denne evnen enn over de andre ressurser som en forsker må utvikle eller disponere over. En astronom er avhengig av sitt teleskop, og en mikrobiolog trenger sitt mikro­skop. Her kommer ”elitismen” frem i form av teknisk utstyr som må være tilgjengelig. For at en patolog skal kunne gi en adekvat tolkning av en vevsprøve, trengs mange års utdannelse og erfaring. Dette er også en form for ”elitisme”. Som sagt: I den grad vitenskapens representanter ikke har utviklet instrumenter, metoder eller prosedyrer for å under­søke systematisk bestemte objekter, kvaliteter eller fenomener, er det disse represen­tanter (fagmiljøer og institusjoner) som har et problem med virkeligheten. Å ignorere aspekter av virkeligheten pga. mangelfull teknologi eller metodologi, eller pga. et ufullstendig grunnsyn, er kjent som reduksjonisme.

Wiki-artikler:

 

Vitenskapssosiologi

 

Thomas Kuhn

Kuhn og Feyerabend. Vitenskapssosiologi er studiet av hvor­dan en viten­skap i praksis utøves; dvs. i hvilken grad og på hvilken måte vitenskapen styres av menneskelige, subjek­tive, historiske, kulturelle, politiske og økonomiske faktorer som ikke har noe med de kriterier å gjøre som vitenskaps­teorien og forskningsmetodologien angir (Wiki-artikkel: Sociology of scientific know­ledge). Den store vitenskaps­sosiologiske klassiker­en er naturligvis The structure of scientific revolutions (1962) av Thomas Kuhn (1922-1996), som er en av de aller mest siterte akademiske bøker (Wiki-artikkel: The Structure of Scientific Revolutions). Kuhn lanserte i denne boken ordet paradigme i en ny betydning.

Et paradigme er en underliggende modell, mønster og felles enighet om:

  • det kunnskapsfundament man skal ta for gitt og ikke skal stille spørsmål ved. Dette kan sies å være en avgrensning til hva man får være kritisk til.
  • hvilke emner som anses for å være relevante, interessante, og respektable. Dette kan sies å være en tematisk avgrensning.
  • hva som er akseptabel eller respektabel viten­skapelig prosedyre for å fremskaffe vitenskape­lige data. Dette kan sies å være en prosedyre­messig avgrensning.

 

Kuhn kalte for normalvitenskap all den forsknings­aktivitet – tenkning, eksperi­mentering, skriving og sensurering – som foregår innenfor et gitt paradigme. Normalvitenskap er å sette puslespill­­biter sammen innenfor allerede gitte rammer.

Med tiden vil forskningsaktiviteten uvegerlig frem­bringe stadig flere anomalier, dvs. funn og oppdagelser som ikke passer inn i det rådende paradigmet. De akademiske miljøer har ingen spesifike mekanismer for å ta seg av anomalier. Anomalienes skjebne er gjerne å bli ignorert, fortrengt og avvist – så lenge som overhodet mulig. Slik vil det fortsette en god stund, der mengden av anomale funn vokser og krever stadig mer ”fortreng­nings­arbeid”. En eller flere personer oppfatter til slutt den tiltagende krisen, og bestemmer seg for å ta anomaliene på alvor og bruke dem som utgangspunkt for å danne et nytt kart over virkelig­heten. Dette kan være begynnelsen til en ”vitenskapelig revolusjon”. Ifølge Kuhn blir ikke et para­digme forkastet før et bedre alternativ har blitt lansert. Hvis og når det nye paradigmet blir rådende, fortjent eller ufortjent, har et paradigmeskift skjedd.

Dette vitenskapssosiologiske synet innebærer altså at vitenskapen ikke går jevnt og trutt frem over, men beveger seg i revolusjonære rykk etterfulgt av normal­vitenskapens puslespill­arbeid. Men dette er også litt for positivt formulert, for det er ingen garanti for at det nye paradigmet i sin helhet er bedre enn det gamle, selv om det løser noen gamle problemer. Det kan være allslags menneskelige (ikke-vitenskapelige) faktorer som favori­serer overgangen til et nytt paradigme. Og selv når viten­skapelige faktorer står bak over­gangen til et nytt para­digme, så er dette ingen rask og friksjonsfri prosess. Den berømte fysikeren Max Planck hadde i sin bok  Scientific Autobiography (1949) en kynisk uttalelse som viste hans innsikt i én av betingelsene før et paradigmeskift kan skje:

”En ny vitenskapelig sannhet triumferer ikke ved å overbevise sine motstandere og få dem til å se lyset, men snarere fordi dens motstandere med tiden dør, og en ny generasjon vokser opp som er kjent med den.”

 

Hvilke konklusjoner kan vi så trekke av Kuhns vitenskapssosiologiske innsikter? Én konklu­sjon er at paradigmer alt for fort og lett endrer status til å bli forsteinete dogmer (uomstøtelige sannheter). I den grad anomalier ignoreres, fortrenges og avvises fremfor å tas på alvor og integreres, i den grad har paradigmet forfalt til å bli et dogme. Da et dogme i alvorlig grad hindrer vitenskapens utfoldelse, er det sterkt begrenset hva slags vitenskapelige fremskritt som da er mulige. Flertallet av akademikere har ikke lest Kuhns bok, og de som har lest den har ikke tatt budskapet til seg. Det er dessverre ingen overdrivelse å si at Kuhns arbeid ikke har hatt den minste betydning for vitenskapens utøvelse.

Paul Feyerabend (1924-1994), professor i filosofi ved University of California 1958-90, hadde et radikalt syn både innen vitenskapsteori og vitenskapssosiologi (Wiki-artikkel: Paul Feyerabend). I den vitenskaps­sosiologiske boken Against Method (4. utg. 2010) argumenterte han for at de etablerte akademiske regler for hvordan vitenskap bør utøves verken burde følges eller i særlig grad blir fulgt! Han betraktet den akademiske presentasjonen av vitenskapens historie, teori og metode som en ytterst idealisert fiksjon, der virkeligheten viser seg å være langt mer kaotisk og mangedimensjonell. ”Vitenskap er i hovedsak et anarkistisk foretagende”. Feyerabend var særlig kritisk til Popper, scientisme og rasjonalisme. En av hans store inspirasjonskilder var John Stuart Mills bok On Liberty (1859), og han betraktet Kuhns The structure of scientific revolutions (1962) som et mesterverk. Feyerabend argumenterte for et mangfold av metodologier, vitenskapsteorier og metafysiske grunnsyn.

* * *

Fra 1950 til 1980: Vitenskapen blir stadig mer byråkra­tisert, dogmatisk og konform. I 1665 ble verdens to første vitenskapelige tidsskrifter utgitt: Philo­sophical Trans­actions av Royal Society og det franske Journal des sçavans av Denis de Sallo. Ifølge en artikkel av Michael Mabe (2003) har økningen i antall akademiske tids­skrifter vært temmelig konstant på 3,46 % pr. år helt fra 1700 og frem til idag. Dette innebærer at antall akademiske tidsskrifter dobles hvert tyvende år. I 2001 ble ca. 14.700 fagfellevurderte tids­skrifter utgitt, som inneholdt ca. 1 million artikler. Økningen i antall viten­skapelige tidsskrifter og antall forskere har hele tiden løpt parallelt.

Den tidligere retrovirologen Peter Duesberg, USAs mest markante kritiker av HIV=AIDS-dogmet, hevdet i sin bok Inventing the AIDS Virus (1996) at da National Science Foundation (USA) ble etablert i 1950, begynte vitenskapen i stadig større grad å bli byrå­kratisert, statlig finansiert og “masse­produsert”. Også Henry H. Bauer, redaktør av Journal of Scientific Exploration, påpeker en økende byråkratisering av viten­skapen fra midten av 1900-tallet (Bauer, 2004). Han nevner som et mulig utfall herav at gåtefulle feno­mener som para­psykologi, UFO’er, Bigfoot osv. ikke lenger ble omtalt, til publi­kums skuffelse. Denne svikten kan være en bidragende forklaring på New Age-miljøet som oppsto på slutten av 1960-tallet.

Peter Duesberg

 

Intensjonen med fagfellevurdering (engelsk: peer review system) er god, men denne praksis har forfalt til å dogma­tisere det rådende syn og til å undertrykke ”anderledes-tenking” (les: kreativitet, originalitet og arbeid som fokuserer på anomalier). Det foreligger ikke data om når dette forfallet begynte, men det kan ha skjedd i sammen­heng med den økende byråkrati­seringen.

Fagfelle­vurdering er en metode for å evaluere og kvalitetssikre artikkelmanuskripter til tidsskrifter, samt søknader om støtte til forskningsprosjekter. Redaktøren lar opptil tre fagfeller vurdere, uavhengig av hverandre, manuset eller søknaden. Fagfellene gir så redak­tøren hver sin anbefaling, som kan være godkjennelse, ikke god­kjen­­nelse, eller godkjennelse ved revisjon av visse punkter. På basis av disse anbefalingene avgjør redak­tøren manusets (eller prosjekt­søknadens) videre skjebne.

Fagfellene fristes til å evaluere manuset eller prosjekt­søknaden ut fra hva som støtter og tjener deres egne karrierer, dvs. hva som tjener og støtter de teorier og hypoteser som de selv har investert i. Når fagfellene bare anbefaler de manus og prosjekt­søknader som tjener deres egne karriere­messige interesser, og de andre manus og prosjektsøknader avvises, er konsekvensen på sikt at sann vitenskap opphører. Et pseudovitenskapelig miljø oppstår der alle bare vasker ryggene på hverandre.

Et slikt pseudovitenskapelig miljø fungerer i praksis som en form for sammensvergelse. Alle som skriver manus og prosjektsøknader oppfatter før eller senere budskapet: “Hvis du vil inn i vårt gode selskap, eller forbli her, så hold deg innenfor vårt paradigme. Hvis du provoserer vårt paradigme, slipper du ikke inn (eller du fryses ut).” Denne trusselen resulterer i at svake sjeler begynner å “massere” sine forskningsdata så de behager etablisse­mentet, eller forskerne begrenser seg til typisk normal­­vitenskapelige oppgaver.

De få som nekter å massere sine data fryses ut fra det gode selskap. Når disse outsiderne så prøver å gjøre media og almenheten oppmerksom på at deres kjære vitenskapsgren har forfalt til pseudovitenskap, svarer etablissementet med å stemple dem som “konspirasjons­teoretikere”.

Peter Duesberg (1996) skriver at den byråkratiserte viten­skapen feide de kreative genier av veien for å gi plass til administratorer som leder store team av spesiali­serte teknikere. Deres eneste styrke er å produsere stadig større mengder av rådata.

”Den eksentriske ”åndsfraværende professoren” med ”ville” idéer har blitt erstattet av en ny type forskere, som mer minner om en ”yuppie”-funksjonær enn det snodige geniet fra det gamle akademia. Disse nye kollegaene kan ikke akseptere en ikke-konformist, eller en uberegnelig tenker, fordi hver ny, alternativ hypotese er en potensiell trussel til deres egen forskningssti. Albert Einstein ville ikke gjennom fagfellevurderingen ha fått forsknings­­bevilgninger til sitt arbeid, og Linus Pauling fikk det aldri” [for sitt arbeid på vitamin C og kreft, selv om han mottok to Nobelpriser].

 

Astronomen Tom Van Flandern (1940-2009), som særlig var oppgitt over dogmatikken innen astronomi, pekte i sin bok Dark matter, missing planets and new comets (2. utg. 1998) på noen av grunnene til at forskere har så vanskelig for å forlate sviktende teorier og dogmer:

”Jeg la spesielt merke til den vanlige praksis å ikke undersøke på ny de fundamentale formodninger som ligger bakom en teori fra det øyeblikk teorien får status som ”godkjent”, nesten uansett hvor uforenlig nye observasjoner eller eksperimenter måtte være. Og rundt visse aksepterte teorier så jeg det utvikle seg sterke interesser i å opprett­holde ”status quo”.

Det ble gradvis klart for meg at mange mennesker hadde mye å tape dersom en akseptert teori eller praksis ble utfordret: forfatterne av den opprinnelige teorien, hvis navn hadde blitt velkjente; alle dem som publi­serte artikler som refererer til eller avhenger av teorien; redaktører av fagtidsskrifter og konsulenter som har tatt avgjørelser eller kritisert andre verker basert på teorien; finansieringsorganer som har betalt for forskning som forutsetter en bestemt teori; redskaps­produsenter og eksperi­mentelle designere som bruker sin arbeidstid på å teste idéer som springer ut fra en teori; journalister og skribenter hvis publikasjoner har omtalt eller fremmet en teori; lærere og andre offentlige deltakere som har lært en teori, blitt imponert av dens glans, og som ikke har noe ønske om å undervise eller lære seg en ny teori; og studenter som trenger å få seg en jobb innen det feltet de har blitt trent i.” [s. xvii]

”Få forskere betrakter seg selv som kvalifiserte utenfor deres eget ekspertisefelt. Siden hver ekspert bare kan gjøre rede for en liten andel av de data som gjelder en modell, overlater han til de andre ekspertene å støtte modellen på de andre områdene. Få, om noen, forskere har kunnskaps­bredden til å kunne se det komplette bilde av modellen. Så modellen forblir støttet opp om fordi mange indivi­duelle autoriteter støtter den, ingen av dem har ekspertise til å kritisere modellen som helhet, og alle har den ytterste tillit til de andre som kollektiv. Autoritetene kan mange­dobles i det uendelige, og ingen tar ansvaret for å integrere all deres kombi­nerte kunnskap. Resultatet er at de eksisterende modeller blir bevart uavhengig av fortjeneste eller graden av motbevis, fordi ”så mange eksperter kan ikke alle ha tatt feil”. På denne måten overbevises hver ekspert til å tvinge sine egne data til å passe inn i den aksep­terte modellen.” [s. xviii]

Tom Van Flandern (1940-2009)

 

Karsten M. Storetvedt, som var professor i geofysikk ved Universitetet i Bergen 1973-2005, fikk i 2005 utgitt Norges kanskje første vitenskaps­sosiologiske bok, Når grunnlaget svikter: om kreativitetens trange kår og livet bak de akademiske kulisser. Hans vedvarende kritikk av det rådende dogmet innen geofysikk har resultert i telefon­avlytting såvel som en skyteepisode! Hans erfaring er den samme som Van Flanderns:

”I vitenskapen som ellers vil massen i stor grad følge sine ”idoler”, personer som i kraft av sin ”pondus” og sine posisjoner har større makt og spillerom enn den jevne forsker. Det å tilføre vitenskapen grunn­leggende nye impulser er på mange måter et spørsmål om overtalelseskunst – å kunne fremføre et utradisjonelt budskap med ”list og lempe”. Således vil utviklingen innen en vitenskap i et noe lengre tidsperspektiv være helt og holdent avhengig av noen få personers innsikt og påvirkningskraft. Dersom nye vitenskapelige synspunkter er et steg i riktig retning kan vedkommende fagfelt gjøre store fremskritt. Hvis derimot en ny grunnlags­tenkning er basert på feile forutsetninger, vil ”katastrofen” være et faktum.

Når en ny teori – av en eller annen grunn – oppnår å bli ”fullstendig” akseptert, vil den etter hvert bli uløselig knyttet til et komplisert nettverk av ære, makt, prestisje og selvrespekt, integrerte kompo­nenter i enhver intellektuell aktivitet. Et utall forsker­karrierer kan sågar komme til stå og falle med teoriens gyldighet. Derfor kan selv den verste ”aksepterte” teori få kattens ni liv, fordi få vil ha mot til åpent å erkjenne at de har satset på feil hest. Det blir derfor opp til neste generasjon forskere å rydde opp i det kaos som har oppstått ved at empiriske data er blitt manipulert inn i sammenhenger der de ikke hører hjemme.

Det rådende paradigme har i regelen en så sterk forankring i sitt vitenskapelige samfunns mentalitet at ”problematiske” data lett blir bortforklart eller helt ignorert. Når et grunnsyn har fått dogmatisk karakter kan det å trekke frem dets paradokser og gåtefulle observasjoner være forbundet med stor personlig risiko. Straffereaksjonene kommer gjerne i form av isolasjon og tap av ”systemets goder”. Uheldig faglig påvirkning kan ofte være så altoverskyggende at man vanskelig kan forestille seg den mulighet at regjerende grunnlagsteori kan være feil.” [Storetvedt (2005), s. 85-86]

* * *

Fra 1980-tallet og utover: Vitenskapen underkastes nylibera­lismen. John Ziman (1925-2000), kjent for sine mange vitenskapssosiologiske bøker, hevdet i sin siste bok Real Science: what it is and what it means (2000) at ”akademisk vitenskap” (her brukt som motsetning til de anvendte viten­skaper og teknovitenskap) siden 1980-tallet har blitt langt mer markeds­orientert. Forskerne må i sterkere grad konkurrere med hverandre. De har nærmest blitt ”kontraktarbeidere” gjennom sin avhengighet av å få prosjektsøknader innvilget. Kravet om nytte­verdi har blitt sterkere. Den tidligere ”lekefriheten” som preget akademisk vitenskap har blitt innskrenket. Ziman mener at den akademiske vitenskap har gått inn i en ny fase som han kaller ”post-akademisk vitenskap”, der ramme­vilkårene blir stadig likere dem som gjelder for tekno­vitenskap.

Man kan også si at akademisk vitenskap nå har blitt underkastet nyliberalismen. Nyliberalisme er som kjent den nye versjonen av markeds­fundamentalisme, og kan opp­summeres i én setning: Det er til samfunnets og befolk­ningens fordel å overlate økonomien full­stendig til markedskreftene. Staten bør holde seg helt unna, og fjerne alle økonomiske reguleringer som den gjennom tiden har innført. Nyliberalistisk politikk ble gjennomført i Storbritannia i 1979, og i USA i 1980 da Ronald Reagan ble valgt til president.

Når forskeren nærmest blir en fabrikkarbeider hvis leve­grunnlag avhenger av at prosjekt­søknaden innvilges, er det nok begrenset hvor kreative og originale prosjekter man tør å søke om. Etikken blir også lidende. Særlig den biomedisinske forskningens ekteskap med farma­søytiske selskaper har resultert i produkter og praksiser der etikken har blitt ofret for å tjene mammon.

Bokomslag

 

Elitens skjulte direktiver bak flere av vitenskapens dogmer? Flere uavhengige faktorer på 1940-tallet i USA bidro til en økt avstand mellom eliten og folket. Eliten fikk adgang til innsikter, samt utviklet agendaer, som ble holdt hemmelige for folket. Mens USA alltid har vært en blanding av demokrati og oligarki, av åpenhet og hemmeligheter, kan det sies at oligarkiet ble styrket på bekostning av demokratiet, og at oligarkene ble mer hemmelig­hetsfulle overfor folket (Wiki: Oligarchy).

 

Oligarkenes nye grad av hemmelighetsfullhet påvirket også vitenskapens domene. Oligarkene tok kontroll over de største vitenskapelige institusjoner, fagtidsskrifter, nyhets­byråer og aviser, og sørget for at disse holdt seg noenlunde innenfor det verdensbildet som oligarkene ønsket at befolkningen skulle tro på. Vitenskapen ble på denne måten i mindre grad et fritt foretagende, og i større grad kunne man finne skjulte direktiver bak tilsynelatende viten­skapelige dogmer.

 

Jeg skal nevne tre eksempler av overordnet betydning der vitenskapen er styrt av dogmer og/eller et skjult direktiv bak det enkelte dogmet:

* det materialistisk-naturalistiske grunnsyn, som fungerer som en overordnet metafysisk ideologi for vitenskapen. Med ”materialisme” menes det grunnsyn at tilværelsens primære dimensjon er materien, og at bevisstheten skal betraktes som et sekundærfenomen. Med ”naturalisme” menes det grunnsyn at tilværelsen ikke har et åndelig-guddommelig tilværelsesplan (som kan påvirke/styre hendelsene på det fysiske planet). 

* isolasjonsdogmet ang. fortiden, dvs. den implisitte vitenskapelige antagelse at menn­esket verken har fått genetisk eller kulturell bistand av utenomjordiske i forhistorisk eller historisk tid. 

* isolasjonsdogmet ang. nåtiden og vårt solsystem; dvs. den offisielle påstand og posisjon at vi ikke har noe evidens for tilstedeværelsen av intelligente utenomjordiske vesener, deres romfartøyer og/eller artefakter på Jorden, Månen, Mars eller i verdensrommet innenfor vårt solsystem.

 

Isolasjonsdogmet ang. fortiden var hovedsakelig implisitt frem til 1960/70-tallet, men ble da utfordret av representanter for intervensjonsteorien, som Erich von Däniken og Zecharia Sitchin. Isolasjonsdogmet ang. nåtiden var hovedsakelig implisitt inntil 1947, men ble da utfordret av UFO-fenomenet. På 1960-tallet ble dogmet videre utfordret av tilfeller av ”abductions” som fikk stor media-oppmerksomhet.

 

ET/V-emnet er et godt eksempel på hvordan skjulte direktiver til en viss grad styrer akademia og media. Det kan nevnes at den norske statskanalen NRK ikke har lov til å sende innslag eller programmer som erkjenner tilstedeværelsen av utenomjordiske intelligente vesener og deres artefakter. Den britiske popstjernen Robbie Williams er meget interessert i ET/V-emnet og lignende paranormale fenomener (Wiki: Robbie Williams #Personal life). Under hans sabbatsår i 2007-08 gikk han dypere inn i emnet. Han besøkte en UFO-konferanse i Nevada (USA), og han har pratet om sine egne opplevelser i radio- og fjernsynsshow. Da en nordmann kontaktet NRK for å høre om de var interessert i å kjøpe/sende en nyhetssak der Robbie Williams besøker personene bak nettstedet AboveTopSecrets, ble han satt over til en person hos NRK som nektet å presentere seg. Meldingen han fikk var følgende: ”Vi er ikke tillatt å dekke innslag om UFO i nyhetsbildet i Norge.” Utgjør NRK et unntak i så måte blant de statlige media når det gjelder ET/V-emnet, eller representerer de regelen?

 

Oppsummerende kan det sies at i de tilfeller der vitenskapens utfoldelse ikke berører elitens vitale interesser, er vitenskapen noen ganger styrt av paradigmer, og noen ganger vil man bak et tilsynelatende paradigme finne et dogme. I de tilfeller der vitenskapens utfoldelse berører elitens vitale interesser, vil vi bak paradigmet eller dogmet finne et skjult direktiv. I artikkelen Vitenskapen: Paradigmer, dogmer og skjulte direktiver (Nyhets­speilet) diskuteres dette nærmere.

Wiki-artikler:

  

***********************************************************

 

GD Star Rating
loading...
Hvis du likte denne artikkelen, vennligst spre den videre til så mange mennesker som mulig, legg igjen en kommentar eller abonner på RSS-feeden.

   » RSS-feed  » RSS-kommentarfeed


Om forfatter

Rolf Kenneth Myhre

Rolf Kenneth Myhre fullførte bibliotekarutdannelsen i 1990, og arbeidet så som selvstendig næringsdrivende i seks år med å etablere og reorganisere små fagbiblioteker og arkiver. Deretter arbeidet han som medisinsk forfatter i seks år, fire av dem ved Rikshospitalet. Siden 2003 har han som privat forskerforfatter arbeidet med fokus på: 1) Bevissthetsparadigmet, åndsvitenskap; 2) Menneskets tidligere og nåværende erfaringer med ET/UFO-relaterte emner; 3) Enkelte US-sentrerte oligarknettverk som siden 1940-tallet har prøvd å styre verdenssamfunnet i en totalitær retning. I 2008 vant han Kolofons manuskonkurranse for ”Alternativ litteratur” med boken "Åndsvitenskapelige visjoner". I februar 2013 utga han boken "Menneskets historie: Integrasjon av Velikovsky, Sitchin og ZetaTalk", og i august 2013 kom boken "ET/V-erfaringer 1947-2013". Hans forfatternavn er Rolf Kenneth Aristos.

Kontakt forfatter | Flere artikler av (102) | Forfatters nettsted



Kommentarer

25 kommentarer

  1. ubu sier:

    Rekker ikke å lese gjennom artikkelen ordenlig enda. Men den ser svært lovende ut.
    Viktigere anser jeg nødvendigheten av at nyhetsspeilet tar opp «vitenskapen», slik at Nyhetsspeilet kan possisjonere seg iforhold til den.
    Jeg har sett en alt for tiltakende tendens til at «nyhetsspeiletforsvarerne» stiller seg som anti-vitenskaplige, mens «skeptikerne» hevder å ha vitenskapen bak seg.
    Dette er en svært usunn possisjon for «nyhetsspeiletforsvarene» og er dømt til undergang hvis vedvarer.

    Jeg er av den mening at temaer som 911, JFK, åndsvitenskaper etc bør diskuteres innenfor de etablert vitenskaplige rammer, da man ikke har behov for å gå utenfor.

    Jeg gleder meg til å sette meg ned og analysere denne ex-phil leksjonen skrevet gjennom «alternative øyne»

    -Et par poenger/innvendinger vil jeg dog tillate meg å skyte inn.

    – Kuhn må ansees å være en pragmatist, da han sier noe om hvordan vitenskapen fungerer. I den forbindelse ville jeg også tatt med noe om Pierce, som går litt mer inn på individnivå, om akkurat hvordan dette forholdet mellom sannhet, kunnskap og viten fungerer i praksis.

    sorry, rekker ikke mer, jeg gleder meg til å studere dette nærmere.

    GD Star Rating
    loading...
  2. Takk for tilbakemeldingene så langt. Ett av poengene i artikkelen er at alt for få klarer å skille mellom vitenskap og scientisme, og at scientismen i media og i kulturen seiler under vitenskapens flagg. Det første vi må gjøre er å ta tilbake språket vårt, og sette riktige etiketter på de forskjellige fenomener.

    Metatron: Når det gjelder Feyerabend, har jeg ikke lest mer enn Wiki-artikkelen om ham. Men kanskje noen vil følge opp med en artikkel om ham?

    GD Star Rating
    loading...
  3. DocTore sier:

    I klassisk vitenskapsteori (f.eks. Popper og Hempel), forstår man, (etter hva jeg lærte som filosofistudent, på tidlig 80-tall), ikke vitenskap, som noe som kan brukes på alle felt.
    Begrepet VITENSKAP må begrenses til å gjelde de aktiviteter som er basert på erfaringer (sk empiri), hvor målet er å lage mer allmenne og gyldige slutninger. Dette kalles ofte den hypotetisk-deduktive metode (HDM).
    Da starter man med et sett av erfaringer, og lager en tilstrekkelig forklaring for disse, bygget på så få premisser som mulig. Deretter tenker man ut en måte a vise om forklaringsmodellen, «hypotesen», kan vises å være feil. Det er et kriterium for at en hypotese, er vitenskapelig -at den kan vises å være feil, «falsifiseres», gjennom et forsøk, eller at man definerer en observasjon som vil gjøre den feil.

    Grunnen til at man gikk så langt, var at man i mange disipliner først og fremst bygget på matematiske modeller, og i tilfeller hvor en bswervasjon ble besværlig, satte man in en unntaksforklaring. Som i Ptolamaisk («episykler»), eller moderne relativistisk kosmologi (alt mulig «sort» eller «usynlig» masse, energi osv). Hawking, er et godt eksempel på en som kun bygger komplekse teorier, uten å bry seg særlig om den empiriske side av vitenskapen.
    For meg er ett forsøk mer verd en en haug av hypoteser, særlig når de ikke kan falsifiseres. F.eks. slike ting som «Big Bang» og «sorte hull», flotte ideer, men like vitenskapelige som «den ubesmittede unnfangelse».

    Det at Feyerabend viser at Galilei, ikke kunne komme frem til sine ideer, basert på de obserbvasjonenene han hevdet å legge til grunn, viser hvor lite vitenskapelig kosmologi, alltid har vært.. (Bevegelse, er alltid «relativt» til det man setter i sentrum…) osv. Feyerabend kaller seg «utflippa dadaist, ikke en seriøs anarkist» i forordet til «Against Method». Der i mot, finner man tisdlig i menneskets historie bruk av vitenskapelig metode. Sjamaner (og andre proto-mystikere, var jo de første som studerte hvordan planter, og bevissthetsendrende teknikker, kunne brukes som middel til å hele sykdommer eller studere bevisstheten i detalj.

    Det at så mye såkallt «vitenskap», i dag er mer dogmatisk enn Luthers lille katekismus», er ikke så raert, men det er et tyrist faktum at det stort sett er utenfor akadwemiske institusjoner det skjer noe vitenskap av betydning. Noen forskningsfwelt, er utilgjengelig for metodisk forskning fordi man som observatør alltid er en del av systemet. (F.eks. hoeopati, er umulig å studere vitenskapelig.

    At RKM, har rett i det han hevder er NWO kabalens inngrep i moderne forskning, tillater jeg meg å betvile er det viktigste. Hvis det bare var slik, hadde det ikke vært noe problem. Det viktigste problemet, er vel heller at alle som gjør forskning av stor betydning, på en eller annen måte ties i hjel (mange), får forskningsfeltene definert som illegalt (Alexander Shulgin) – eller elimineres, ala Dr Kelly.

    Materialismen har vært et problem i foskningen siden1850, omtrent.

    Artikkelen er grei, men den er for folk som har lest litt erkjennelsesteoeri og vitenskapsfilosofi.

    GD Star Rating
    loading...
  4. DocTore sier:

    Den mest dyptpløyende, og desssverre svært krevende, analyse av sammenhengen mellom bevissthet og forståelse av virkeligheten, tror jeg er servert av en av vår kulturs største tenkere, Rudolf Steiner.
    Hvis dere trenger en skikkelig intelektuell utfordring anbefaler jeg at dere studerer hans analyse av Goethes og Shillers tilnærming til vitenskapen, i motsetning til den reduksjonismen som har vært dominerende siden Darwin osv.
    Jeg kan ikke gå i detaljer, men kan gi dere en web adresse til en pdf av utdrag fra meget interessant bok:
    http://www.steinerbooks.org/excerpts/goethes_theory_of_knowledge_sample.pdf

    GD Star Rating
    loading...
  5. ubu sier:

    Enda ikke ferdig med å studere artikkelen følte jeg meg tvunget til å skrible ned tankene mine om temaet.

    Mystisisme skiller seg fra analytisk filosofi, akkurat i det at analytisk filosofi er analytisk (språklig) og mystisime er erfaring (individuel)
    Yogier og deres like oppnådde gjennom meditasjon og div andre metoder, former for innsikter i verden gjennom personlige opplevelser.
    http://en.wikipedia.org/wiki/Mysticism
    Disse erfaringene er induktive og subjektive, og kommuniseres med andre gjennom deres egne erfaringer av de samme opplevelsene.

    Dets motsats ligger i scientisme. Hvis sannheter deduseres utifra gitte sanne teoremer, og anser verden som «noe utenfor» som studeres «utenfra» en objektiv tilnærming. (evnt underkjenning av subjektet)

    I filsofihistorien skiller man gjerne på rasjonalistiske og empiriske tradisjoner. Hvor deduksjon kontra induksjon er foretrukne veier til den sikreste erkjennelse.

    http://en.wikipedia.org/wiki/Rationalism
    http://en.wikipedia.org/wiki/Empiricism

    Motivasjoner for rasjonalisme kan være deres ofte selvinnlysende sannheter i form av matematiske og logiske teoremer.
    Scientisme tar gjerne ofte også utganspunkt i «gitte sannheter» som man mener er bevist tilstreklig til å ta for gitt i etableringen av et vitenskaplig verdensbilde.

    Holisten Quine argumenterte for at sannheter bygger på hverandre lagsvis, hvor jo lengre inn i midten av «pakka» en sannhet ligger, jo mer sann blir den anerkjent, men også disse kan utfordres, og når det gjøres er det flere av lagene som er bygd utenpå som må reformeres.

    Euklid nedfelte et sett med geometriske teoremer som er fint illulstrerende for poenget jeg vil frem til.
    En av disse teoremene, han mente var selvinnslysende sant til evig tid var dette: «Den korteste veien mellom to punkter er en rett linje.»
    Man leser det, som de andre teoremene, forstår det inuitivt, og man kan vanskelig være annet enn enig. Man kan ekspermentere, tegne opp to punkter, forsøke å lage linjer som svinger, og kruseduller, for deretter å måle, men man vil vanskelig klare å tegne en linje som er kortere enn en rett.

    …Men, så skjer det en vitenskaplig revulosjon når Eiensteins relativitetsteori som medfører et krumma univers, og den kortereste veien mellom to punkter ikke lengre er en rett linje, men en liten bue.
    Det som skjedde her var at noe mer grunnleggende, noe utenfor tegnebrettet til euklid ble forandret. Universet(kosmos) som Euklid oppererte innenfor inneholdt bare 2 dimensjoner(forenklet 3D), og sålenge kosmos var på det stadiet så fungerte det greit. -Men når verden ble forandret, så forandret også noe selvinnlysende sant seg.

    Så er spørsmålet om noe så fundamental kan forandre seg i våre dager hvor vi vet så mye, og er kommet så langt. Scientismen som deduserer utifra det vi vet, vil si at vi ikke kan, da det vi vet, vet vi, og det vi ikke vet, vet vi ikke. På godt norskt; epistemisk relativisme. (Sånn har faktisk scientister/objektivister jeg har diskutert med argumentert).

    Selvom vitenskapsmenn ofte er klare for spesielle teorier, så er «vitenskapen» som sådann åpen for at den inneholder kontradiksjoner når den gjør det. -Et problem som har vært mye oppe en stund nå er forholdet mellom den ovenenvte relativitetsteorien, og kvantemekanikken. Idag løser man det ved at man bruker relativitetsteorien om astronomisk fenomener, og kvantemekanikken på jorda. -Men disse teoriene er kontradikterende, og det er et problem. Super-streng teorien er en teori som har fått mye av sin popularitet utifra forhåpningene om at den skal klare å løse dette misforholdet. Den forutsetter dog 9,11 eller 13 dimensjoner.
    Hvilket utrolig paradigme ville en slik teori få om anerkjent?! Muligens ville åndsvitenskapene, parapsykologien, mystismen osv fått en innpass i akademiske sirkler, da det ville gitt en nye muligheter for årsaksforklaringer.

    GD Star Rating
    loading...
  6. arifkarim sier:

    Veldig bra artikkel ROLF!
    Uansett hvor mye skeptikere hyler og skriker om å være de mest kritiske på sitt felt: empiriske vitenskapen, blir de sittende igjen med følgende dilemma:
    «Scientific skepticism often does not address paranormal, or religious beliefs, since these beliefs are, by definition, outside the realm of systematic, empirical testing/knowledge»
    http://en.wikipedia.org/wiki/Skepticism
    Videre:
    «Many skeptics are atheists or agnostics, and have a naturalistic world-view; however, some committed skeptics of pseudoscience including Martin Gardner have expressed belief in a god.[15]»
    http://en.wikipedia.org/wiki/Scientific_skepticism

    Så der her dere det. Skeptikere som viser størst motstand til konspirasjonsterorier- og KT-fakta, gjør ikke det fordi de vil det, men fordi deres dogmatiske religionen (vitenskapelig metode) tvinger dem til å gjøre det. Ikke at jeg benekter den vitenskapelige metodens gyldighet (først utviklet av selve dogmatiske islamisten Ibn al-Haytham), men jeg legger vekt på at naturvitenskapen er nødt til å åpne sitt forskningsområde til å gjelde alle mulige paranormale fenomener, og ikke bare de som kan reproduseres under kontrollerte forhold. Kun da kan vi slippe at vitenskapen ender opp som sine tidligere forgjengere dvs et dogme:
    «As a form of dogma: «In essence, scientism sees science as the absolute and only justifiable access to the truth.»[32]»
    http://en.wikipedia.org/wiki/Scientism

    Her kan jeg ramse opp endel vitenskapelige emner som jeg mener er under NWO-direktiv:
    * Energi: Til tross for et hav av frienergi, null-punkt energi, alternativ enegi patenter, har verden ikke sett en eneste masseprodusert praktisk fungerende system som kan trosse oljeavhengigheten skapt av eliten i de siste 200 årene frem til d.d!
    * Sosiologi: Til tross for den intensive vitenskapelige forskningen av å forstå menneskesamfunn, har naturalistene ikke klart å få løst et eneste samfunnsproblem. Vold, depresjon, selvmord, ensomhet, overgrep og alt som kan karakteriseres som kriminalitet og «ondskap» er bare voksende, særlig i de meste avanserte «moderne» samfunn. Ironisk nok er det slike samfunn som besitter mest «kunnskap» om hvordan menneskesamfunn fungerer / burde fungere, som sliter mest med de overnevnte problemene. :D
    * Økonomi: Det er den sentrale delen av samfunnsvitenskap, som ble forsket mer enn alle de andre gjennom tidene. Råkapitalisme med fiktiv-reserve pengesystem er den mest effektive måten å nå økonomisk vekst på er regjerende dogmer foreløpig. Nå vet jeg ikke om slike dogmer er en konsekvens av oljebasert økonomi, eller er universelle, bare etter-oljetidsalder kommer til å vise gyldigheten til denne konklusjonen :)
    I Skandinavia bruker man den nordiske-modellen som er en slags blanding av statskapitalisme, oligarkkapitalisme og statssosialisme. Denne modellen viser seg å sprekke, nå som olje-gullalder går mot slutten, og veksskapende industri er forlengst solgt ut til utlandske interesser.
    * Helse: Vitenskapelig forskning innen helse det siste århundret utryddet det meste av sykdommer som har truet mennesker siden tidenes morgen. Dette ble gjort ved blant annet oppdagelse av vaksiner og bedre hygiene. Men samme forskning har gitt oss produkter / medisiner med store bivirkninger, så store at de skapte nye ukjente sykdommer og kreft. Vaksiner utryddet gamle viruser, samtidig som endel gamle viruser muterte og fikk motstandsdyktighet mot vaksinen, dermed ble de enda farlige for mennesker, ja verre enn før-vaksine tiden. Det kan tenkes at HIV / Aids viruset (nesten uhelbredelig) er et biprodukt av poliovaksinen, selv om skeptikere er selvfølgelig uenig. :)
    * IKT: IT, telecom, internett og elektronikk revolusjonen har gitt oss de beste fungerende løsninger for kontakt med andre mennesker. Men den har også skapt en slags kunstig økonomi, der reelle fysiske verdier er erstattet med kunstige penger basert på ingenting annet enn digitale tall på skjermen, mens de med myndighet har fulle manipulasjonsrettigheter over det pengesystemet de selv har med på å utvikle. EN ondskapelig side ved denne fantastiske teknologien er skapelse av overvåkningsteknologien uten like. Nå kan eliten overvåke deg og meg 24/7 fra satelitter, usynlige kameraer, nettet, telefon, mobil, banker osv. 1984 blir sluttresultatet :)

    GD Star Rating
    loading...

Legg til en kommentar


Du må være registrert og innlogget for å legge inn en kommentar. Mistet passordet ditt?

Zombie-takter fra mase-media for å tåkelegge vaksine-risiko

Samfunn

Zombie-takter fra mase-media for å tåkelegge vaksine-risiko


Begivenheten og Generalen

Bevissthet

Begivenheten og Generalen


Atomvåpen og kjernekraft: Advarsler fra våre utenomjordiske venner

Kosmos

Atomvåpen og kjernekraft: Advarsler fra våre utenomjordiske venner


Martin Luther – 500 år etter

Video

Martin Luther – 500 år etter