Du leser nå
Psykiatri – en dødsindustri

9 minutter lesetid



Psykiatri – en dødsindustri

Kommer en pasient til sin lege i dag og har en emosjonell lidelse, begynner et spill som tilsynelatende har noe med medisin å gjøre, men som i virkeligheten handler om salg av legemidler.

Over 100 millioner mennesker bruker legeforeskrevet psykofarmaka – 20 millioner av dem er barn. 54 millioner personer på verdensbasis bruker antidepressiver. Barn foreskrives medikamenter som ifølge undersøkelser kan drive dem til selvmord og meningsløse voldshandlinger.

Legemiddelverk har krevd at advarsler om dette inkluderes i reklamer og innleggssedler. Før i tiden var disse substansene forbeholdt de sinnslidende, men i dag ville det være vanskelig å finne en person som ikke kjenner noen som har tatt en eller annen form for legeforeskrevet psykofarmaka. Man må være klar over i hvilken grad den psykiatriske-farmasøytiske industrien har berørt hjem, skoler og virksomheter og overbevist millioner om at den eneste måten å løse problemene deres på er å ty til farlig stoff.

Det er ikke tvil om at noen mennesker lider av alvorlige følelsesmessige problemer. Psykiatere og legemiddelfirmaer har imidlertid utnyttet dette alvorlige og presserende problemet til å skape en lukrativ markedsføringsnisje for seg selv. De har gjort dette ved å betegne flere og flere av livets normale vanskeligheter som «psykiske forstyrrelser» som krever sinnsendrende psykiatrisk medisinering for å tilsløre normale menneskelige reaksjoner, så som sinne eller sorg.

Psykiatere innrømmer åpent at de ikke kan helbrede noe. Hvordan har psykotrope midler (også kalt psykofarmaka) – uten noen sykdom å rette seg mot, uten noen helbredende virkning og med en lang og omfangsrik liste av bivirkninger – blitt standardbehandlingen for enhver form for stress eller hindring i livet? Hva kan gjøres for å vende på denne utviklingen hvor psykotrope midler er blitt en universalmedisin for livet?

Dette er et kontroversielt emne, men et emne du bør kjenne til fakta om. Hva er psykotrope midler (psykofarnaka) og hvordan adskiller de seg fra tradisjonelle medisiner? Psykiatriske midler (en type av psykotrope eller humørendrende substanser som påvirker sinnet) er blitt markedsført som «universalmiddelet» mot det moderne livs press og stress. Psykiatere foreskriver disse mot det meste;  fra innlærings- og adferdsproblemer til sengevæting, aggresjon, undervisningsmessige vanskeligheter, ungdomskriminalitet, kriminalitet og narkomani, samt fra problemer med forhold til andre til problemer med å håndtere angst og problemer hos eldre.

Det er også et stort spørsmål hvordan psykotrope midler blir godkjent, hvordan folk blir forsøkskaniner for den psykiatriske legemiddelindustrien, hvorfor noen mennesker tror at psykotrope midler kan hjelpe, og alternativene som er til rådighet for folk som lider av psykisk forstyrrelse, uønskede følelser eller adferdsproblemer.

Til forskjell fra alminnelige medisiner som for eksempel insulin, har psykotrope midler ingen målbar sykdom å rette seg imot og korrigere, og de kan skape uorden i de veldig delikate kjemiske prosessene som kroppen behøver for å fungere bra.

For å bli klassifisert som en sykdom må en tilstand ha en rekke forutsigbare symptomer, og årsaken til symptomene eller en forståelse av deres funksjon må ha blitt bevist og konstatert.

Kuldegysninger og feber er symptomer. Malaria og tyfus er sykdommer. Sykdommers eksistens blir dokumentert ved hjelp av beviser som kan ses ved hjelp av fysiske tester.

Mens tradisjonell medisin behandler virkelige sykdommer, har psykiatrien bare å gjøre med «forstyrrelser».

Harvard Universitetets psykiater Joseph Glenmullen, forfatter til boken «Prozac Backlash», sier at i psykiatrien «er alle dens diagnoser utelukkende syndromer [eller forstyrrelser], grupper av symptomer som antas å være relaterte, ikke sykdommer». Psykiatere informerer ikke sine pasienter om at psykiatriske diagnoser bare er basert på meninger, og at det ikke eksisterer noen røntgenbilder, hjernescanninger eller tester av kjemisk ubalanse til å bevise at psykiske forstyrrelser eksisterer som et biologisk problem. Denne unnlatelsen av å informere krenker pasientenes rettigheter.

Det er ingen tvil om at folk opplever vanskeligheter og forstyrrelser som kan resultere i psykiske problemer og som til tider kan være svært alvorlige. Men hvordan påvirker psykotrope midler (psykofarmaka) kroppen? Den menneskelige kroppen består av kjemiske forbindelser som kommer fra mat, sollys, luften du innånder, og vannet du drikker. Kroppen fungerer ved hjelp av millioner av kjemiske reaksjoner som skjer hele tiden.

Ved å putte en fremmed substans så som et psykotrop middel inn i kroppen, forstyrres kroppens normale kjemi. Dette kan skape en midlertidig falsk følelse av å være «høy» (eufori), kortvarig forøkt energi eller en unormal følelse av forsterket årvåkenhet. Men det er ikke normalt å føle seg slik og følelsen vedvarer ikke. Disse stoffene forstyrrer kroppens normale funksjoner. Disse funksjonene fremskyndes, bremses, demmes opp for eller overveldes. Dette er grunnen til at psykotrope midler fremkaller bivirkninger. Dette er i virkeligheten grunnen til at de fremkaller virkninger i det hele tatt. De helbreder ingenting. Det er som om du kjører en bil på rakettbrennstoff og som du får opp i 1000 km i timen en kort stund, kanskje til enden av kvartalet. Men så er dekkene, motoren og alle drev fullstendig ødelagte og bilen vil være et vrak.

Den moderne psykiatrien har siden sin tidligste start på sinnssykehus i det nittende århundret vært avhengig av medisinering med psykotrope midler. Disse medikamentene var medvirkende til å forvandle psykiatere fra å være dem som bare tok seg av de sinnssyke, til å være «leger» som deler ut «medisiner». Men medikamentene var aldri ment som noe annet enn et middel til å kontrollere adferd, ikke til å helbrede sykdommer.

Mange leger erfarer at de løsningene som psykiatrien sammen med den farmasøytiske industrien presentere på de atferds- og følelsesmessige problemene ikke fungerer, og at de ikke løser problemene da de ikke inkluderer eller avdekker årsaker. Leger inngår imidlertid som et svært viktig ledd i psykiatriens og den farmasøytiske industriens strategi for å utvide og ekspandere markedet for sin svært lukrative forretning, noe Hans-Erik Dyvik Husby avdekket i sin artikkel i Den norske legeforenings eget organ høsten 2010, som er gjengitt nedenfor.

Gjøkungen i medisinen

I 2009 gikk jeg hardt ut mot psykiatri og legemiddelindustri i norske medier. Dette skapte til tider stor furore, og mange ærlige helsearbeidere følte seg nok litt tråkket på av mine krasse uttalelser om uetikk, lovbrudd og menneskerettighetsbrudd i den mentale helsesektoren.

La det være klinkende klart: Uetikken, lovbruddene og menneskerettighets-bruddene i denne sektoren er store. Jeg angriper absolutt ikke den ærlige helsearbeiders ønske om å gjøre en god, etisk og lovlydig jobb i denne sektoren. Problemet slik jeg opplever det, er at det i den somatiske helsesektoren har sneket seg inn en gjøkunge som får herje fritt – uten at noen egentlig konfronterer den. Det er kunnskapen om dette problemet jeg ønsker å spre til helsearbeidere og andre berørte. Samtidig som jeg oppfordrer til nådeløst å anmelde og forfølge ethvert lov- og menneskerettsbrudd som oppdages i arbeidet i den mentale helsesektoren.

Gjøkungen som har begynt å regjere, særlig på fastlegekontoret, heter psykiatri. Fastlegens jobb har endret seg mye de siste 30 årene. Tidligere gikk man til sin lege og søkte hjelp når man ble syk. Legens jobb var og er å foreta vitenskapelige, objektive tester, fastsette diagnoser på sykdommer og kurere disse sykdommene. Det nye scenarioet på fastlegekontoret er ikke fullt så vitenskapelig. Kommer en pasient til sin lege i dag og har en emosjonell lidelse, begynner et spill som tilsynelatende har noe med medisin å gjøre, men som i virkeligheten handler om salg av legemidler. En vanlig fastlege forventes å skulle diagnostisere normale menneskelige tilstander som depresjon, søvnløshet, angst og avhengigheter som sykdommer på lik linje med fysiske sykdommer, og behandle disse med medikamenter.

I stedet for reelle vitenskapelige tester, må legen ty til en diagnosemanual som for eksempel den amerikanske DSM (Diagnostic Statistic manual of Mental disorders) utgitt av den amerikanske psykiatriforeningen APA. Diagnosene der er stemt inn av et råd av psykiatere og psykologer, og det blir vedtatt ved avstemming at disse er sykdommer. Samtidig står de internasjonale farmasiselskapene klare med 8–10 preparater som lanseres for akkurat denne nye sykdommen. Det finnes ingen vitenskapelige tester for å påvise at en mental/emosjonell lidelse er en sykdom. Diagnosene blir altså funnet opp, og forklaringene som gis er høyst upåviselige.

Det eksisterer for eksempel en allmenn oppfatning om at en psykiatrisk sykdom skyldes en nevrokjemisk ubalanse i hjernen, og det er akkurat denne ubalansen et psykiatrisk preparat skal behandle. Og det er ikke lenger bare psykiatere som foretar disse diagnostiseringene. I 70 % av tilfellene der en pasient får tildelt en psykiatrisk diagnose og skrevet ut psykofarmaka i dag, er det fastlegene som står for behandlingen. Flere og flere fastleger stiller seg nå kritiske til denne nye praksisen. Farmasiselskapene øver et ekstremt press på den enkelte lege for å få ham til å skrive ut deres preparater. Selv om myndighetene forsøker å regulere situasjonen med kickbacks og bonuser, foregår markedsføringen for fullt i det norske helsevesenet.

På den andre siden står det massive kravet fra den enkelte pasient om å få akkurat sin emosjonelle tilstand diagnostisert som en reell sykdom, slik at han skal kunne få medikamenter og få ha sine pasientrettigheter. Ofte kommer pasienten med en fiks ferdig diagnose til sin lege, og forventer kun legens underskrift på resept og sykmelding. Symptomene han beskriver virker påfallende lik diagnosebeskrivelsen i DSM, eller i artikler i legetidsskrifter. Informasjon hentet direkte, eller via omveier, fra produsenten av preparatet han ønsker utskrevet. Veldig ofte er pasientstøttegrupper for disse diagnosene kilder til det pasienten ber om av sin lege. Det viser seg ofte at ledelsen og fagkompetansen i disse gruppene består av nettopp psykiaterne som arbeider i dette feltet, og finansieringen av gruppene kommer direkte fra produsenten av preparatene til disse enkeltdiagnosene. I Norge har søkelyset spesielt vært rettet mot foreningen ADHD Norge, som får mye av sin økonomiske støtte fra produsentene av Ritalin, Concerta og Strattera. Det arbeides nå kontinuerlig med politi, fagmiljø og medier for å belyse dette forholdet.

Fastlegene bør spørre seg om de lenger vil være redskaper for psykiatriens og legemiddelindustriens massive markedsføring av pseudovitenkapelige diagnoser og psykiatrisk farmasi. Noen stabile data bør en somatisk lege kunne forholde seg til:

  • Psykiatriske forstyrrelser er ikke reelle sykdommer som krever medisinsk behandling.
  • Det finnes ingen bevis i det hele tatt på at psykofarmaka er løsningen på noe psykisk problem.
  • Psykofarmaka skjuler symptomer og gir alvorlige bivirkninger på kort og lang sikt.
  • Psykofarmaka kan forårsake avhengighet, forverre den mentale og fysiske helsen og være direkte årsak til selvmord, drap og voldelig atferd.

Jeg oppfordrer fastlegene og annet helsepersonell til å øke sin kunnskap, sitt ansvar og sin handlekraft, og få gjøkungen ut av medisinen.

Hans-Erik Dyvik Husby

Mer informasjon om dette særs alvorlige temaet er bl.a. tilgjengelig her:

http://no.cchr.org

http://cchrint.org

http://www.cchr.org/videos/psychiatry-an-industry-of-death/an-industry-of-death.html

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
74%
Opplysende
22%
Inne på noe
0%
Usikker
0%
Dårlig
4%
Om forfatter
Gaute Borgerud
Jeg har alltid vært opptatt av menneskenes opphav, - hvor kommer vi fra? Darwins teorier passet meg ikke. Tvertimot fant jeg teoriene til Erich von Daniken og interplantariske romvandringer mye mer interessant og korrekt. Jeg var veldig innvolvert i disse spørsmål og andre filosofiske betraktninger når jeg i 1985 snublet over Scientologien og observasjonene og arbeidene til L. Ron Hubbard. På den tiden avsluttet jeg et kjedelig endeløs søken etter noe som gikk dypere om livet enn materialismen. De tradisjonelle religiøse samfunn passet meg ikke. Jeg var derimot klar over at religion eller en form for åndelighet var viktig for mennesket og dets kultur. Scientologien som en filosofi-basert gnostisk religion appelerte til meg absolutt og jeg var ved starten på et eventyr.

Kommentarer

87 kommentarer på "Psykiatri – en dødsindustri"

avatar
Sorter på:   Nyeste | Eldste