Du leser nå
Nyhetsspeilet i Kairo: Dette er folkets revolusjon!

20 minutter lesetid



Nyhetsspeilet i Kairo: Dette er folkets revolusjon!

Det handler om land, tankefrihet, brød, og bolig.

Kairolittenes frihetskamp er sannelig en folkelig opprørelse og ikke instigert av noen andre – dette er budskapet rapportert av numerøse folk jeg har snakket med. De er slitne og sultne og oppgitt over tomme løfter.  Mangeårig undertrykkelse løper vilt i gatene, ingen hvile før kravene er møtt.

Objektive journalister på vei til Egypt

Tomme seter ombord flyet til Kario den andre februar. Blandt de få, møter jeg VG’s utsendte reporter Harald Henden. Ombord på flyet reagerer han på «911 sannhet nå» hodetelefonene mine og blir truende og hissig da jeg konfronterer han med fakta. Han levnet ingen tiltro til min journalistiske karriere og kaller meg virkelighetsfjern og naiv for at jeg ikke tror på den offisielle forklaringen om at et Boeing fly på 123 tonn med hjelp av flybensin (som gikk i oppløsning sekunder etter kollisjonen) pulveriserte 500.000.000 tonn med stål på litt over en time.

«Er du en gravejournalist eller en gavejournalist» spør jeg. Forskjellen er at du undersøker omstendighetene grundig på egen hånd eller at du videreformidler informasjonen du blir gitt ukritisk og levner ingen mistanke. «En journalist skal være kritisk selv om Jesus kom ned fra himmelen og bekreftet flybensinteorien, du gjør bare som du blir fortalt av redaktøren, som fotsoldater i krig.» sier jeg.   «Pass deg nå!» sier Henden.  «Hva skal du gjøre a?» sier jeg. «Vi får se når vi kommer fram«. « Å, skal du hyre mubaraks bøller på meg?» Har VG et godt forhold til diktatorer?

I passkontrollen holdes jeg tilbake i en time pga mitt opprinnelsesland, Iran, som mistenkes å influentere opprøret i gatene ettersom prestestyret støtter folkets kamp mot vestlig nykolonialisme. Ved baggage drop, ble flere journalister fratatt sine videokameraer og enkelte var på gråten, mange fly forlot Kairo, få fly landet.

Portforbudet trer ikraft klokken 17.00 og jeg var ute av flyplassen 18.00. Hadde jeg visst dette, ville jeg overnattet på en stol i terminalen.

På vei ut av flyplassen i taxi skjønner jeg fort alvoret i situasjonen. Det er Abraham-tankser på nesten alle gater, politipatruljer med maskingevær, og veisperringer/checkpoints bestod av forskjellige tilhørligheter. Det er unntakstilstand og byen ser ut som en krigssone i Irak.

Alle biler blir gjennomsøkt og identifikasjonspapirer sjekket. De er på utkikk etter utenlandske journalister og fiendtlige spioner som er her for å spre vold og uro i gatene. Det var checkpoints på nesten hvert gatehjørne, 200 meter, også enda en. De millitære var omsider de mest hyggelige og sådan politiet som slapp meg forbi. De fleste snakket engelsk; «Hvis du ikke er journalist, kommer du til Kairo som turist nå? NÅ??» Jeg snakket meg rolig ut av omtrent 20 checkpoints og skjønte fort at flaksen kommer til å ta slutt halveis fremme i Kairo sentrum, hvor hotellet mitt befant seg.

Fanget i Kairo

De mindre hyggelige var nabolagets sivil-milits/borgervernet sine veisperringer som var samlet av yngre gategutter med steiner, klubber, macheter, kniver – lekte de politiets rolle på maktoverdose, ultraparanoide, og sultne på action. Baggasjen min kom ikke ombord på flyet så jeg forlot terminalen med en laptopbag og et Sony håndkamera. Akkurat som en spion. Har du et kamera tror de du er en journalist som er her for å ødelegge Egypts image eller at du er en israelsk spion. Ofte har de banket opp folk mens politiet står på sidelinjen og ser på. De dro meg ut av bilen etter at de fant kamera, en ropte noe jeg ikke skjønte og bilen ble fort omringet av 20-30 ildsinte kairolitter. Heldigvis kom en politimann med et maskingevær og dro meg bort fra lommetyvene og kastet meg ombord en minibuss ledet av millitærstyrkene på den andre siden av gaten. Sivilmilitsen jublet. Ombord satt egyptiske demonstranter stripset og blikket festet i gulvet. De kjørte fort og stoppet så vidt ved checkpointene ettersom løytnanten fløy ut og inn av bussen i fart, med en knivet-AK-47 og ropte «sikkerhetstyrker!!».

  • «This is a global revolution its not only Egypt, look at Greece, Ireland, London» forsøkte jeg å berolige mannen med at vi alle lider under samme fiende. «We know this is global, we know! But nobody has suffered like Egypt! Now please be quiet! Shut up and keep you’re eyes closed and look down!«, med maskingeværet pekt mot ansiktet sa jeg intet mer. Jeg var tydelig den eneste som snakket høyt i bussen, en ganske vel-engelsktalende egypter bak meg beroliget «nok politikk nå, de skal bare sjekke oss også slipper vi ut igjen, vi vet om new world order broder, hvis du ikke er stille vil de slå deg«. Hvor vi var ante jeg ikke. Tilslutt kom vi fram i en millitærleir og jeg ble separert fra de andre og avhørt i et rom med en offiser. Etter en stund, virket det som de sendte meg rundt oppover i rangene. Jeg fikk bind foran øynene og bortført til en privatbil alene omringet av 4 soldater på vei til etterettningsstyrkene. «dont worry, dont worry«. Jeg kunne sniktitte føttene under øyebindet, dette var et lukseriøst sted, gulvet var marmordekket og sjefens kontor var parketlagt med persiske tepper.

De spurte meg en haug med spørsmål, hva min hensikt her var. Jeg sa du kan sjekke passet mitt jeg var her i Sharm El Sheikh i 2007, men vi forlot aldri feriestedet/hotellet så jeg ønsket å komme tilbake og oppdage dette fantastiske kulturrike landet og besøke pyramiden og andre steder hellige historiske steder. Jeg sa at jeg hadde denne ferien planlagt 2-3 uker siden før opptøyene startet. Jeg er en skoleelev som gjør en oppgave på sjahen av Iran, og han er gravlagt i den kongelige moskeen i Kairo, så jeg vil skyte litt film. Jeg tror egypterne må ta seg av Egypts fruktgivende utfordringer og jeg har ingen intensjoner om å påvirke noe som helst. Han var kul og sa Khalas (nøytral) og sa go. Men det var ikke så så lett. De tok meg tilbake til festningen og resten av fangene ble satt tilbake i bussen og tatt til et annet sted. Vi kjørte rundt byen og det var Abrahamstridsvogner overalt som en militær beleiring. En del biler og bygninger var brent ned. Jeg var dristig med øyebindet og smugtittet flere ganger. Vi stoppet ved siden til 3-4 andre busser, de var for det meste med bind for øynene, her var det mange flere vestlige utlendinger. De stilte oss opp i rekke og rad, hendene på skuldrene til personen foran. De ga oss litt vann og fortsatte å spørre våre navn igjen og om igjen. Enkelte befølte hendende våre på en ekkel måte og jeg trodde jeg måtte bite av en eller annen penis før eller senere. Vi var vel 40 eller noe på rad opp mot veggen, plutselig ble de helt stille som om vaktene forsvant. Skal de henrette oss?, tenkte jeg. Etter 30 minutter småruslet menneske-kjettingen et par hundre meter, noen av de andre menneskene der var i varetekt for en lengre periode slik at de besvimte, noen av  jentene småsukket og gråt, det beste du kunne gjøre var bare holde kjeft og følge ordre .

Vi kom til et annet sted hvor de tømte lommene og plassert eiendelene våre i en pose medlagt våre navn. Jeg ble lett rørt av situasjonen, og tok det ikke så  alvorlig, smilende og velværende temperamentsfull sa jeg: «Legg gjerne igjen noen penger for taxi er dere snill»  Det skulle jeg ikke sagt.

De satte meg i et lite rom med en interegationist. Han sjekket kameraet mitt. Heldigvis  vet avhøreren nå hva chemtrails er. På vei til Kairo filmet jeg kraftig chemtrailing på nært hold fra vindussetet mitt, og forklarte ham hva dette var og at Egypt er også under angrep. Han verdsatte det faktisk. Han søkte gjennom mine medbragte bøker .. George Orwell? Animal Farm? Du ønsker å lære våre folk å lage revolusjon? Jeg sa jeg har ikke lest den ennå, har du? Han sa ja. Hva vet du om Orwell?  «Uhh folk bør ikke være redd for deres regjeringer????» Han søkte min datamaskin og så en artikkel på min nettleser «Israelske dødsskvadroner i Kairo».  «Oooohhh vet du noe om dette?» Jeg  skrev ikke artikkelen, jeg bare leste den etter at en venn sendte den og advarte meg om å reise ned hit. Jeg sa det rett ut at jeg ikke liker Israel, who does? Han  skjønte tydeligvis fort ut hva mitt motto er etter å ha sett igjennom mine bevissteskjorter og andre bilder fra demonstrasjoner i Norge. «You are activist arent you, fulltime?»  «Yes, im’a enemy of my own state, because i want to free the third world from its heracy.»

Han ba meg signere et papir jeg ikke kunne vite hva jeg underskrev på, ettersom det var skrevet på arabisk, sannsynligvis svarene på hans spørsmål. Han sa at hvis vi lar deg gå nå,  og du blir tatt igjen i nærheten av en protest vil du aldri gå hjem, og vi vil straffe deg for forbrytelser. Han sa gå og besøk kulturelle steder og fullfør skoleoppgaven og forbli på hotellet etter 15.30.

Jeg ble satt ute langs veggen ved inngangen fortsatt med bind foran øynene. En av vaktene begynte å prate med meg, og du vet hvor godt jeg liker å prate, selvom jeg visste at det jeg sier kan bli brukt mot meg likte vaktene godt budskapet mitt om Egypt og omverden. Ja til og med muslimsk brorskap fikk kritikk for å være «made in brittian aka britislam» og Ahmedinedjad var ikke en god muslim når han drepte demonstranter i 2009, men han gjorde en god jobb i den internasjonale arena når han stod imot imperialistene i FN og debatterte i University of Colombia, noe de tydeligvis elsket å høre, var at faren til Khomeini var en britisk agent og at Khomeini kun hadde 200 iranske ord i sitt vokabulære.

På et tidspunkt måtte jeg spørre «hvor mange er dere her nå egentlig?» Jeg hadde fått et stort publikum og når det kom til Egypts problemer likte de å høre «hvis vi skal redde verden, må vi starte med våre egne nabolag først» og hvordan kolonistene etterlot sine marionetter og lokalbefolkningen etter mange års undertrykkelse som undermennesker gjorde seg fornøyd med å fungere som en mellommann i den hvite manns affærer og interesser i hans land, som turismen, kanskje den skaper jobber og 10% skatt går til regjeringen, men det enorme overskuddet næringen genererer blir plyndret ut av landet istedenfor å investere i Egyptisk infrastruktur som igjen kan øke lokal-produktivitet for å frigjøre staten fra utenlandsk import avhengighet. Egypt sulter fordi vi i vesten får deres appelsiner og dadler på våre spisebord til en billig penge mens de fleste egyptere må spise tørt brød. Da sa ene vakten «people, i think this guy here really have come here to save Egypt«, også lo de alle igjen.

Jeg forsøkte å være medmenneskelig, også ovenfor deres situasjon; «it must be difficult for you’re humanity to see us like animals blindfolded on the floor? I understand, you are in a uniform and just doing you’re job, i hold no grudge against you brother«..

Jeg fikk et stykke brød med godt jordbærsyltetøy og vaktene kranglet om hvem sin venn jeg var, «no his my friend«.. Enda mer nervøs? Ene vakten imponerte med et ord jeg ikke visste hva betydde, og jeg snakket flytende engelsk i tredje klasse, de andre visste heller ikke hva det betydde og vi roste han for det. Stemmningen var hyggelig og lattermild, noe sjefen som avhørte meg ikke likte da han kom ut og så snakkesirkelen: «This is not a funny situation you understand that?? you want to go home right? no more talking«. De behandlet oss som en familie bekymret for sine barn, ikke no mer. Soldatene var tydeligvis utdannet og veltalende. Kanskje derfor de ikke støtter Mubarak?

Et eller annet sted i rekkene av Egypts væpnede styrker må det være en gruppe offiserer som oberst Gamal Abdel Nasser og hans unge offiserer som tok makten i 1952 og gjorde slutt på utenlandsk kontroll over Egypt. Nasser, beundret av de fleste egypterne var den første autentiske innfødte leder i 2.000 år. Se etter en fornyet Nasserisme.

De plasserte oss utenfor på et torg  i leiren med mange andre demonstranter med bind forran øynene. Der satt vi til neste morgen.  Jeg klarte å ta et bilde fra fangene med mobiltelefonen jeg gjemte i skoen min. Jeg hadde min computerbag på fanget mitt så jeg kunne skjerme den mens jeg tok bilder og tenkte verden virkelig fortjener å se dette. Noen timer senere prøvde jeg å sende en tekstmelding om at jeg er fanget, da ser en vakt meg og ber meg vise hendene mine, jeg slapp den raskt ned i baggen. Han fant mobilen og løper inn på kontoret med den som han vant lotto. Herregud, nå er løpet kjørt tenkte jeg..

En av høyere rang kom ut og sa slå den av, ingen tekstmeldinger. Jeg sa at jeg ønsker bare å fortelle mamma du behandler meg veldig bra og at syltetøybrødet var veldig deilig. Så han ga den tilbake heldigvis uten å sjekke bildene. Jeg møtte en svensk eritrer og småsnakket med noen andre gutter. Alle var stille, men jeg spøkte og holdt humøret i folket oppe. Den ene var iransk, men han var redd for at de ville finne det ut, så vi snakket på svensk istedet ettersom det ikke er trygt å være iransk her i disse dager. Jeg ble imponert over kunnskapen og gruppediskusjoner vi fangene der hadde helt inn i morgentimene, etter hvert overvant vi vaktene og de gadd ikke å be oss være stille lenger. Faktisk var jeg glad jeg var her, vi lærte mye fra hverandre , og om situasjonen i midtøsten. Vi snakket om alt, fra sufii mystisisme og alternative energikilder. Hun ene nevnte at huset hennes var stormet og plyndret av egyptiske bøller. Mange har misbrukt unntakstilstanden og utnyttet den makten de nå har besatt i sine hender. Det var også noen som nevnte at pro-mubarak demonstrantene var løslatte fanger og innleide fattige fra landsbyer som ikke kunne takke nei til noen småkroner for oppdraget i Tahrir Square.

På vei ut på vei inn igjen

De løslatte oss klokken ni om morgenen to timer etter portforbudet var opphevet. Jeg fikset meg noen venner der inne så vi bestemte oss for å troppe opp og komme oss tilbake inn til byen, uten suksess.. Vi tok tak i litt kaffe og røyk, og ble plukket opp av en venn av en belgiske sufimusikk-studenten fra språkinstituttet, som virkelig var en god hjelper for oss i den sværte krevende situasjonen som ventet oss. Vi klarte å kjøre gjennom en «ali baba og de førti røvernes veisperring» og etter et par hundre meter var det en annen borgervern-checkpoint .. De trakk oss inn til siden med en gang. De mistenke oss fordi vi var en norsk, en svenske, en amerikansk jente og en belgisk fyr. Det første de sa til hverandre var «sjekk om de er israelere«. De trakk oss ut av bilen og kroppsvisiterte oss. Publikum var raske til å omringe oss, noen prøvde å agitere oss mens de pirket oss med stokker og ropte noen ord som «Vi har tatt dem!» eller noe, mens de jublet og klappet i hendene. Den belgiske fyren hadde en digital opptaker som freaket dem ut. Han sa at han studerte Sufisme, og de lyttet til tapen, ikke fornøyde, bestemmer en politiløytnant og overta situasjonen fra den overentusiastiske lokalbefolkningen og deres familier som stod i verandaene på den andre siden og jublet over vår arrestasjon. Politiet bestemte seg for å ta oss med til en annen militærleir for å analysere båndet.

Så her er vi igjen, i fangenskap. Etter 4 timer ga de seg, hele tiden antydet vi; «du kan ringe det andre fengselet og bekrefte hvem vi er og at vi fikk clearing i dag morres«. Vi ble sluppet løs, og plukket opp to livredde franske jenter på ferie som reiste alene, og sammen klarte vi velykket å velge ekslusivt store motorveier for å unngå checkpointene, men ikke helt. De stoppet oss igjen og igjen, denne gangen var det hyggeligere folk;  «I’m so sorry, im so sorry, welcome to Egypt, welcome to Egypt» Dette var torsdagen og en million var ventet i Tahrir Square og ryktene indikerte at Mubaraks hemmelige styrker ville skyte løs på befolkningen igjen. Hotellet mitt ligger 5 minutter unna Tahrir Square, og ingen taxisjåfører ville kjøre dit på dette tidspunktet. Heldigivs var belgieren og amerikaneren bosatt her i et år og hadde kontakter på «Dutch language institute» i et trygt ambassade nabolag omringet av navy seals hvor vi overnattet.

Visepresidenten Suleiman taler til nasjonen

Dagen etter de voldlige sammenstøytene sitter vi og hører på Omar Suleiman i et intevju med statseide engelsktalende Tv-kanalen; NILE TV. Mubarak stiller ikke til valg – overlater makten til sine nære venn (tidligere sjef for det beryktede hemmelige politiet opptrent av de samme krefter(CIA) som trente opp Shahen av Iran’s brutale SAVAC.

I den 30-40 minutter lange kraftgivende oppsummeringen av landets vilkårligheter og uenigheter, klarte han å påføre det lyttende folk en ny nasjonal stolthetsfølelse og induserte skyldsfølelse i det egyptiske folk for å ha ødelagt nasjonen de siste ukene. Han la vekt på tap av turisme, fremfor å fremme alternativ næring.

«Ikke la myter eller sattelitter villede dere med mistillit til staten. Den staten passe gjøre jobben sin og passe på famlien din.»  Omar Suleiman

Visepresidenten utvelger ministre – teknokrater, sinte mot forettningsmenn, helt til presidentvalget i september. Han ber folk reise hjem og la staten ta seg av arbeidet, mens forettningene i Tahrir Square baker fortsatt kaker til stadfestede demonstrantene for å holde dem der. 25 januar trakk ungene tilbake fra Tahrir og formet et parti og deltar i valget.

Suleiman lover å knuse de som står bak kjøttkverna og etterforske helt til de skyldige får en hard og tøff straff fortjent.

«I store demonstrasjoner er det vanskelig å se hvem er skyldige og ikke. Dette er ikke ungdommer vi liker. Det er ikke vår framtid, men utenlandske krefter – brorskap – private politikergrupper.» Suleiman

Han inviterer til reform, ikke revolusjon. Inviterer muslimsk brorskap til dialog. Mister de møtet taper de en sjelden mulighet.

Hvor lang tid trenger Suleiman? Tidsramme? «For å vinne gjennom observasjon og operasjon, trenger jeg 70% for å endre konstitusjonen. Omtrent 5 dager«.

Helt til sist sier han: «Jeg har kjent Mubarak lenge. Vi respekterer faderen og lederen»

Dagen etter var det rolig i gatene, hans beroligende retorikk virket, mindre er ute i gatene, slaget ser ut til å være tapt, men egypterne har ikke gitt opp krigen. I mellomtiden spiller musikk-kanalene og radioene nasjonalistisk kjærlighetsmusikk for å beskytte Egypt fra videre ødeleggelser. Kjøpesentere er brent ned, og en byggning på størrelse med Postgirobygget er brent ned.

Volden

Volden er utløst av krefter som ønsker status-quo og har store interesser i at det nåværende får forbli, pga deres økonomiske tilknyttninger til systemet. De første dagene marsjerte millioner uten vold, i samme prinsippånd og demokratiske metoder de ønsker velkommen, med kunnskap som våpen og folkelig samhold som skjold. Det er 2 millioner ute nå og ingen rapporteringer om vold. Nå kjeppjager de faktisk de som bruker vold, de vet at de er statlige agitører og provokatører. Hæren som er av folket for folket, følger nøye med og nekter politiet å arrestere demonstrantene. De støtter folkets kamp mot et samfunnsfientdlig system, som de også lever under.

Spørsmålet om når vold er legitimt bestemmer den sittende makten.

«Med vold har de kommet til makta, med vold skal de fordrives» – Franz Fanon

Hvis de ikke respekterer folkets røst, finner folket ingen utvei, da må de brenne ned åkeren og gjøre jorden fruktbar igjen.

Folkets kamp eller vestlig konspirasjon?

Til de som mener disse spontane demonstrasjonene er iscenesatte ala  CIA finansierte blomsterrevolusjoner, som mange tidligere veldokumenterte eventer, må vi mistenke, men på en avstand er det vansklig å bekrefte, derfor reiste jeg ned hit for å høre hva folket sier og kan betrygge dere at denne ikke er det. Egypterne har de siste 6-7 månedene protestert oftere ute i gatene og krevd at Mubarak tillater politiske opposisjoner, Al-jazzera dekket marsjene i sommer, ikke vestlig media.

Jeg har besøkt matvarebutikkene, prisen på grønnsaker er omtrent det samme som Norge. Noe som er horribelt med tanke på at Egypt’s 80 millioner innbyggere lever under 10 kr pr dag. Iløpet av de 30 årene Mubarak har sittet med makten, har han samlet inn svimlende 80 milliarder i formue, mens han i ny og ne bygger en motorvei eller asfalterer noen gater. USA donerer 2 milliarder dollar årlig, Mubarak bruker 1.6 milliarder på millitærkontrakter, og ikke den sultne befolkningen. Forholdet mellom Mubarak og vesten kan ligne Saddam sin avskjed. Først behandlet de han som en kald venn, også en varm fiende. Egypts armerte styrker er konfigurert til å vedlikeholde Mubaraks makt, ikke for å forsvare grensene. USA holder forsyningen av ammunisjon og reservedeler lavt, så de ikke kan krige mot Israel for mer enn et par dager.

USA, Israel og England, det blodige makttriangel, forsøker å innføre fundementalistisk islam i hele den godt bevarte sekulæriserte delen av araberlandende, for å rettferdigjøre enda flere krigsekspansjoner og vedlikeholdelse av den utgåtte krigen mot terror av terror med sin mangeårige allierte terrororganisasjon «Muslimsk brorskap» etablert av britene i 1920 tallet for å berolige kolonistatene med religiøse ledere, ikledd turbaner, mens de i virkeligheten er noen britiske djevelhunder av kolonister.

Mubarak ga Egypt Universiteter og høyskoler, men ingen jobb og inntekt. Lokalproduktiveteten er lav, vestlige reklameplakater er overalt, enda et markedsliberalistisk økonomisk frihandel system har skapt et konsumersamfunn med dårlig potetgull og transefett, coca cola og marlboro lights og nå har IMF fått grønt lys i Egypt av Suleiman. Hvis du ikke vet hva IMF står for, sjekk ut filmen «battle in seattle», en sann historie fra 1999, da flere titusen marsjerte i USA. Unntakstilstand ble erklært og hæren banket opp fredelige amerikanske demonstranter på samme måte Mubarak gikk løs på egyptere i 2011.

Store multinasjonale selskaper eier jorden, og politikere er deres tjenere, ikke folkets.

Dette er en GLOBAL REVOLUSJON folkens, og hele verden vet det.

Se videoreportasje fra Tahrir Square, mandag 7 februar.

Idag er det nye store sammenkomster og mønstringer,  folket drar ikke fra Tahrir Square før Mubarak forlater Egypt.

Her er min videoreportasje fra Kairo:

English-speaking Egyptian in Tahrir Square shows his Awareness to the world

The egyptian rise to peoplepower

The Truth Behind The Egyptian Revolution 2011. Protesters Singing.

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
0%
Opplysende
100%
Inne på noe
0%
Usikker
0%
Dårlig
0%
Om forfatter
Armin Bahrami

En ånd på en kosmisk reise i en menneskelig opplevelse. Kom til Norge fra Tehran som politisk flyktning som 3 åring i 1988. Vokste opp som kristen og ba til Jesus om at han måtte kjappe seg hjem og hjelpe Micheal Jackson i Earth Song. Etterhvert når tenårene var nådd skrev begynte han med raptekster; «Stå opp gud våkn opp vi må snakke! om alle barna der ute som er alene og forlatte. Hvordan kan du la israel drepe et uskyldig barn? Hvordan kan du la en pedofil bli en far ? Stå opp gud våkn opp vi må snakke, hvorfor gir du folk kreft og lar dem dø sakte ?Hvor var du når dem drepte Martin Luther King? Hvor er du gud? Og hvorfor gjør du ingen ting ? Gud har forsovet seg eller fraskrevet ansvaret over til fri-vilje, derfor begynte jeg å gjøre som Jens Bjørneboe tenkte;
«DU HAR I ETT OG ALT ANSVARET FOR HVER ENESTE TING SOM FOREGÅR HVOR DU OPPHOLDER DEG»

Kommentarer

175 kommentarer på "Nyhetsspeilet i Kairo: Dette er folkets revolusjon!"

avatar
Sorter på:   Nyeste | Eldste