Gatereist demokrati fra Egypt inspirerer verden

Egypt er forandret for alltid, en forandring de drømte om til å begynne med. Makten er nå der den tilhører; i gatene, kaffeene, i taxien, blant folk flest.

En gammel mann sa noe veldig interesant på egyptisk TV: “Vi forstod ikke hva våre ungdommer holdt på med 24 timer på internett. Nå gjør vi det, se hva de har fått til her”. En annen sa ” Min mann har fortsatt ikke fått jobb etter at han ble ferdiguteksaminert på universitet, i 1992.”

Fredag kveld etter Mubaraks avskjedstale, bevitnet verden en sjeldenhet; millioner av muhammedanere i de anglobritiske koloniene smilte samtidig og feiret med tårer av glede over hele den arabiske peninsula. Gatefestene varte helt fram til morgentimene og 2 dager derpå. Det er ikke ofte verdensmedia har gode nyheter, men ringevirkningene spredte seg til hundrevis av millioner mennesker verden over, som jublet i solidaritet for egyptisk oppgjør med deres mangeårige land – og folkeforræder og lot seg inspirere til å ta opp kampen mot sine egne korrupte styresmakter.

Egypts unge borgere klarte det ! Fra å være en liten stemme og en minioritet opp mot umulighetene, fra å bli skutt på og miste mange venner, fra å være spottet og bedt om å forlate Tahrir plassen og gå hjem – til en ny tidsalder med nye infridde friheter og muligheter for alle i landet. De 300 som mistet livet ga det ikke forgjeves. Denne imponerende ungdommen, jeg har sett dem på gatene, snakket med dem, sett dem på Tv intervjuer, klappet for dem, de uttrykker seg selv vakkert med flotte fredelige ideer og de fortjener dette stolte øyeblikket de har skapt i verdenshistorien. Statlige mediene prøvde å føre ordene bakover og holdt forandringen tilbake, radio, avisene og tvstasjonene må innrømme sine feil og forhåpentligvis vil denne virkningen hjelpe dem til å gjøre en bedre jobb fra og med igår.

Gud velsignet alle fredag i Egypt, ”Allah o akbar!”( Gud er størst) ropte demonstrantene på tahrir plassen –”gudløse Mubarak har forlatt oss” – selv Mubarak fortjener en aldri så liten takk, muligens første og desidert for siste gang; takk for at du lyttet til ditt folk og imøtekom kravene. Det krever mot å innse sine arrogante feil. Nivå 2 i revolusjonen er kryssjekket, en diktator mindre i verden, påfølgende nivå er den mest krevende, nå begynner det gatereiste demokratiet å formes, og det gjelder å ikke la de samme kreftene slippe til, som utallige mislykkede revolusjoner har sett, massene tilfredstilles, makten skifter ansikt, men forblir i de samme hender.

Modningsprossessen

Internetrevolusjonen blomstret frem på sosiale medier og facebook, og uten en eneste leder for bevegelsen, klarte alle å være en leder, noe som var det sterkeste kortet ved siden av staheten som ble til seier. På denne måten klarte ikke makthaverne å ta ut en leder eller to og sette dem i husarrest eller fengsel, for i en revolusjon der alle er ledere, finnes det ikke et land i verden som har store fengsel nok for hele befolkningen. Den dynamiske, motoriske og kreative viljestyrken i folket, førte til flere spontane sit-ins og aksjoner mot statlige institusjoner, mediehus, og politistasjoner der 4000 demonstranter tilsammen var arrestert. Det var ingen forhåndsskissert plan, det skjedde på minutter og timer, slik at makthaverne var alltid to steg bak frigjøringsfronten. Lederen var kjærligheten for Egypt.

En kvinnelig pro-demokrati aktivist sier: ”Vi forlanger ikke umiddelbar og radikal forandring. Jeg ville aldri jobbe i noen partier før, men nå vil jeg, og vi trenger det de ikke ga oss, utdanning, kunnskap, næring til tanker, sånn at vi kan lære hvordan felleskapet kan delta i beslutningsprossessen og oppbyggingen, som de aldri var ment for før nå.” Dette sa hun på engelsktalende Nile International TV, dagen etter at Mubarak gikk av.

Videre sier hun følgende til de samme mediene hun nå intervjues av: ”Media spilte en enorm rolle de siste 2-3 ukene, det som skjedde var skam, en stor skam.” Hun ville gjerne at media ble privatisert og at statens kontroll over massenes sinn ble gravlagt for godt. ”Du må være objektiv, men alle medier, som CNN, FOX News, Al-jaazera, har en profil og et agenda vi kjenner til. Nyhetene må være mer subjektive og vise oss hvor de står i forskjellige saker, dere kan ikke spre usannheter og være nedlatende mot demonstrantene i 2 uker, også endre holdning og få en øyeblikkelig forandring i deres hjerter over natta.”

På oppfordringen hennes vil jeg si at vi ikke tror på media lenger, så lenge de ikke får hæl i tærne og står opp mot urettferd – subjektiv journalisme forandrer verden, ukritisk objektiv journalisme ødelegger den. Eventyrglansdagene er over. Alle må gjøres til medskyldige når det gjelder å slåss for det felles beste. Ingen tilskuere. Bare kujonene og forræderne står og ser på.

Den skremmende tomhet som fylte egypternes hjerner, har de siste årene gjennomgått en opplysningsfornyelse, og folk flest vet nå at fremtiden er stengt for politikeren, så lenge de brede lag befinner seg på et rudimentært bevissthetsnivå og lever i et åndelig halvmørke. Erfaringen fra de underutviklede land viser at det vesentlige ikke er at det fins tre hundre personer som tenker og bestemmer, men at hele folket forstår stiuasjonen.

”Hvis det å bygge en bro ikke fører til åndelig berikelse hos dem som deltar i arbeidet, er det bedre at broen aldri blir bygget ” – Franz Fanon.

Vil Egypt øke nasjonalproduktet, redusere importen av luksusvarer og direkte skadelige varer, stimulere landbruket og bekjempe analfebetismen, innbærer det at de er nødt til å drive opplysningsarbeid, slik at folket forstår hva som står på spill. Det krever mangfoldighet av celler på nederste trinn.

For folk flest betyr ”Økonomien 7% opp!” tåkeprat. Egypterne sier ”vi kan ikke spise tall.”

Egypt under midlertidlig millitærlov

Makten er overført til millitæret. De sparket omtrent hele regjeringen og de forskjellige ministerpostene og kabinettet og departementene. Konstitusjonen er endret, og den fryktskapende ”emergency law” er nå over, den samme Obama må se og få fjernet. Loven gjør det mulig for staten å arrestere og holde deg fanget uten advokat og et støtteapparat, så lenge de ønsker under pretext av ”terrormistenkt”. Flere tusen politiske fanger sitter idag og råtner uten at verden får vite deres navn.

Det vi gjerne vil vite: er hvilken plass disse millitærpolitikerne har tenkt å holde av til folket, hva slags sosiale rangforhold de ønsker å etablere og hvordan de tenker seg menneskehetens fremtid. Det er det som teller, resten er litteratur og prompversegod.

Man må nå unngå at hæren utvikler seg til en selvstendig og isolert befolkningsgruppe som før eller siden blir lei av ledigangen og begynner å drive politisk virksomhet med salonggeneraler som gjør sine hoser grønne via deres innsatte ministre. Det er dette de fryktet ville skj da Mubarak var en general som kom til makten for 30 år siden, og det er dette som vil fortsette som en arv, om det kommende valget i september ikke er fritt og representativt og at de allerede nå begynner å kverke nydannede opposisjoner og yngrebølgens partier i det skjulte.

En stor del av Egypt’s økonomi eies av de ufattelig mange millitærgeneralene og oberstene som har tjent seg rike med sine eierinteresser i mesteparten av det som produseres i Egypt, sammen med en infødt kolonisamarbeidsvillig eliteklasse.

”Ingen kjøper vaskemaskiner når folket er ute i gatene og roper revolusjon.”

Artikkelen er skrevet av en proffessor utdannet i den amerikanske hæren med demokratisering i Midtøsten som sitt ekspertfelt. Ifølge han er det meste du kjøper i Egypt produsert av millitærtilhengere, men ingen har monopol på sannheten.  Det å finne den riktige løsning på de forskjellige lokale problemer må gjøres i felleskap; etter en ukes opphold, har jeg vært innom kjøkkenapparatbutikker, jeg fant lite egyptisk produsert kjøkkenutstyr, det meste var Kenwood og Melissa merker. I hotellrommet står en Nokia TV, varmtvannsberederen er APOLLO, toallettklossettet er italiensk, bilene er utenlandske, drikkevannet pumpes opp og flaskes av Coca Cola, Nestle og Vitel med arabiske navn på etikkettene, matvarer er importert, T-banen er fransk, klesbutikkene er vestlige, ikke absolutt alt, men stort sett kjøpes det utenlandske varer og pengestrømmen forsvinner ut av landet. Dette kunne og forhåpentligvis vil bli erstattet med nye lokale arbeidsplasser som først og fremst kan hjelpe de som er stemoderlig behandlet; de fattigste – slik at Egypt kan bygge deres nasjonale framtid mens de klapper hverandre på skuldrene.

Som de sier her nede ”Jorden tilhører den som dyrker den.”

Internasjonale avtaler i oppløsning?

Konkurransedyktighet betyr nødvendigvis ikke bedre kvalitet og billigere priser. IMF og norsk-støttet EFTA avtaler kommer ikke folket i Egypt til gode. Det er nettopp slik landet er plyndret. Deres avtaler åpner for privatisering av naturressursene, som tilhører Egypt og ikke Jonas Ghar Støre’s 30 millioner kroner formue og bare gud vet hvor mye mer er gjemt i skatteparadiser og sveitsiske bank-kontoer, om han ikke vil inrømme det selv.

Folk er sultne og trenger arbeid. Han gratulerte nylig Egypts frihetskamp, men under samme periode som utenriksminister, var han med på autorisere ”offentlige private partnerskap” i land med krunglete kapitalisme, som i bunn og grunn er EFTA’s verktøykasse. Det er en diagnose for enda mer plyndring og redistrubisjon av velstand til toppen. De skal videre liberalisere finansielle markedet, hvis de bare kan gi bankene mer frihet, så vil tusenvis av blomster modne. Noen må ”gå som egypterne” i Norge og styrte den norske regjering om de ikke avslutter dette kameraderiet mellom stat og private firmaer.  EFTA avtalen står i veien for ingeniør og oppdagerånden i det egyptiske folk. Det hindrer lokalproduktivitet og nyskapning.

Vestens frykt for muslimsk brorskap

Et parti er ikke et administrativt organ som skal formidle regjeringens direktiver. Det skal være folkets energiske talsmann og ubestikkelige forsvarer. Betingelsen for en slik oppfatning er at vi kvitter oss med den utpregede europeiske borgerlige hovmodige overbevisningen om at folket ikke er i stand til å styre seg selv, som store opplysningsfilosofen Voltaire mente var forbeholdt for de opplyste. Dette er folket som snakket høyt om humanitet, likhet for loven, frihet, og menneskeverd, men drepte den hvor enn det befant seg. Så sent som i 1957 da millioner av Algeriere ble nedslaktet i frigjøringskampene, eller da franskmennene slaktet motstandsdyktige lebanesere i 1963 i den rene darwinistisk ånd og krutt-sterkeste hersker over jorden mentaliteten, og beviste igjen en gang for alle i 2003 at de fortsatt ikke eier skam eller medmenneskelighet for den arabiske verden. De ønsker å drepe alle som en.

De fleste arabiske land har som kjent stått under europeisk herredømme, også her, som i Afrika og Sør-Amerika har koloniveldet anstrengt seg for å overbevise de infødte om at hele deres historie er preget av det rene barbari.

Frigjøringsarbeidet i de forskjellige land har vært ledsaget av det en pleier å kalle Islams gjennfødelse. Forfattere og diktere vender systematisk tilbake til Islams storhetstid for å tilbakevise koloniveldets påstander. Det mange arabere fortsatt snakker om idag og fortsatt ønsker å gjenninnføre heter ”Dar-El-Salam(fredens rike)” som blomstret på 1100, 1200, og 1300tallet.

I tider med korrupsjon, massemord, gudløshet og mangel på medlidenhet, regjert av ekstreme sekulære millitantregjeringer vinner de religiøse kreftene stor oppslutning blant folket. Mennesket er av gud og av natur fredelig, og de undertrykkedes siste våpen å slå tilbake med blir bønnerop og fredskapende misjoneringsarbeid. Dette vet koloniherren godt, slik at han skapte en religiøs kontrollert opposisjon for å spille på alle hester i løpet, og om det må gi fra seg makten i offentligheten, vil den gjøre det til deres britiske djevelhunder i turbaner og imam-forkledninger.

Muslimsk brorskap er godt likt i halve den egyptiske befolkning. Egypt er et av de sterkeste bevarte sekulære arabiske statene, men også den mest religiøs tolerante, med bønnerop 5 om morningen i alle kanter av byen og jenter uten hijab og med sminke ute på byen hver helg med halvliter. Denne friheten til å velge ønsker folk flest å bevare, derfor får ikke muslismk brorskap allmennstøtte. Desverre er de som tror på det gode muslimske samholdet i organisasjonen bestående av advokater, skolelærere, ingeniører, og medlemmer av den bredere sosiale rang og arbeidsgrupper, lurt til inn i en sektlignende pyramidespill, noe som ligner sterkt med frimureriet, med bevissthetsnivåer og stigespill, den over vet mer enn den under, og de på toppen vet godt at de er en beslektning av den internasjonale frimurerorden.

Agendaen er verdensdominans, noe det britisk-anglo-israelske makt-triangelet aldri har lagt skjul på gjennom fortiden. Nå er den noe mer subtil og tildekt, før var hatet som lyste i øynene for alle å se og de var mansjåvinistisk og stolt av deres umenneskelige natur. Den pågående menneskeslaktfabrikken til onkel tom, skapes det mentalt og medgjørelig aksept for i moderlandandets befolkningsmasser via fryktskapende massemedia, som stiller moderlandets nokså uvitne, et ultimatum om å ”leve eller ikke leve”. Gjennom internasjonalt samarbeid og millitærallianser, for å bevare vestlige modeller og fantasien om ”demokrati” og bekjempelsen av muslimske terrorister ”made in britania”, sender fortsatt mødre og fedre sine barn ut i en ørken for å dø for ingen ting, eller for å returnere hjem med psykiske lidelser etter å ha masseslaktet en hel landsby på ubarmjertelig ordre fra offiseren. For verdensregjeringen fullkommenhet er alltid i behov for en felles verdensfiende. Først komunistene, nå muslimene og muslimsk brorskap var tiltenkt denne rollen, allerede i 1928.

Nyheten om at Egypt har masseødellegelsesvåpen er allerede lekket ut i amerikansk media. Og om det vi alle håper ikke vil skje, får muslimsk brorskap makten i Egypt ved valget i september, og krigen mot terror får nye vinger. Dette tror jeg ikke er mulig lenger, vi lever i informasjonsalderen og egypterne surfer mer enn aldri før i arbeidsløsheten.

Det som er bra for Egypt er bra for resten av verden

Vannet i Egypt er så klorholdig at det ikke er bra som dusjvann. Vannet pumpes inn fra Nilen som er svært forrurenset. Dette kan unngåes ved å bygge store avsaltningsanlegg nære sjøen og forsyne egypterne med rent drikkeverdig vann i springen. Da unngår man også rovdriften på flaskevann og eventuelle nye kriger for vann i nærmeste fremtid.

Luften er svært forrurenset i Kairo. Luftveisproblemene skyldes den store gamle bilparken som går på bensin og gass. 18 millioner mennesker bor i Kairo og det er trangt i gatene. Dette kan løses med nye fabrikker og arbeidsplasser. Teknokratene må bygge nye biler uten forbrenningsmotoren for å frigjøre et land fra den mest lukrative råvare verdt å krige for, nemlig olje. I India og Frankerike bygges det nå nye biler som kjører på ren luft. Komprimert luft, og ombord bilen re-komprimeres tanken slik at man aldri må stoppe for å fylle på tanken. Null eksos, null utgifter.

Folk må skjønne at det vil nærmest være umulig å få hele befolkningen i arbeid. Derfor bør det prioriteres på en likeverdig levestandard for alle.  Vann, mat, bolig og det livsforsørgende må være til disposisjon for de som ikke kan jobbe, eller de som vil men ikke får jobbe. Bankene må levere tilbake plyndret jord og la alt land tilhøre alle mann. Noen må bygge de nye boligene, dette kan være en jobb for de som trenger det, og den som bygger sitt hus skal bo i det !

Elekrisitet er en mangel. Idag er løsningen å utstyre alle resturanter, gatekjøkkener, hotelrom, og husboliger med de nye kvikksølvholdige miljøvennlige sparepærene. Disse pærene er ikke så trygge som antatt og forskyndiget av våre grønne venner. De sprer kreft. Istedenfor å forsøke å spare på elektrisiteten, bør det fokuseres på energiproduksjon, av den gode rene, den uendelige fornybare, den kraften som finnes mellom to magneter, som i en sirkel kan få en motor til å spinne for alltid og produsere strøm. Sol-energi krever en ressurs som før eller siden vil gå tom, ikke selve solen, men de materiale som behøves for produksjon av panelet. Magnetmotorer kan produseres i større kvantum og fordeles til omtrent en hver husstand, og gjøre huset selvforsynt.

Matkrisen kan løses ved å gro lokale aeroponiske grønnsakshaver på alle hustak, eller innendørs i mindre skyskrapere. Man kan også gro mat tradisjonelt, men sette eksport-restriksjoner for å brødfø Egypt’s mange sultne. Store områder i Sahara kan med sjøvann-avsaltningsprosjekter, om en virkelig vil med alle de ferdigutdannede arbeidsledige ingeniørene, gjøre ørkenen til en frodig oase med irrigasjonskanaler.

Hva kan vi lære fra Egypt?

De bitre, fortvilende klageskrik og alle de andre voldsomme og velklingende følelsesutbrudd som virker beroligende for makthaverne som ser at raseriet får utløp i en lite løsningsorientert form og virkelig truende lagåndskapende og opplysende motstandskamp hvor det totale mennesket står som seierherre, må erstattes og påbegynnes umidelbart med en åndelig berikelse der vi oppfinner sjeler som gjør hele folket til en samlet livskraft som kommer alle menneskene på planeten til gode. Det betyr at vi bryr oss om andre som ikke har det like godt som oss selv. Vi må ikke klage lenger. Vi må anklage. Vi må ikke starte endeløse facebookgrupper og null eventer. De må vite at den som tar, blir tatt. Den som lyver, vil bli vitnet. Den som holder oss nede med sin hånd, vil bli bitt helt til den slipper.

Frihet – ansvarsfølelse – selvstendig tenkning. Ungdommens strategi var å storme og kapre en plass, byens største og mest populære område, sette opp telt, dele mat, vann og forsyninger, rigge opp høytallerannlegg og holde en jevn og kontinuerlig kø med appellanter. Ingen hvile før kravene er møtt. Folk fra hele landet må strømme til. I begynnelsen vil politiet slå hardt, men tilslutt ydmykes de av sin egen voldlighet.

Et av de viktigste organiseringene på Tahrir Square var ungdommenes egne checkpoints. Statens beste revolusjonistiske brannslukkningsapparat er å infiltrere gruppen med våpen og vold, for å rettferdigjøre den harde medfarten og medisinen. Derfor stod de på vakt og skift, legitimasjonsjekk og ransakning av alle innkommende nye demonstranter for å unngå våpen og statlige provkatør-agenter eller utenlandske spionsabotører.

I dagene etter opprøret, etter ødeleggelsene, slitasjen, så ryddet og vasket det egyptiske folket gatene, gjerder ble malt, de hvite stripene på gangoverfeltet ble malt, hele plassen ble fornyet i bedre tilstand enn da revolusjonen startet. Ut av asken, ble landet frodig igjen. Egypt er forandret for alltid, alle er forandret innvendig.