Ble bronsealderkollapsen forårsaket av vandalisme og/eller av jordskjelvstormer?

Hvis du likte denne artikkelen, vennligst spre den videre til så mange mennesker som mulig, legg igjen en kommentar eller abonner på RSS-feeden.
Av
NB: Denne artikkelen er kun synspunktene til forfatter. Den representerer ikke nødvendigvis Nyhetsspeilets profil, redaksjonens meninger eller andre forfattere på Nyhetsspeilet. Kun forfatter er ansvarlig for denne artikkelen og bare sine egne artikler.
Samfunn
  27.02.2011 16:31   (Oppdatert 02.07.2012 17:45)

Bronsealderkollapsen: forårsaket av natur og/eller kultur?

Versjon: 2. juli 2012.

Bronsealderkollapsen bragte oldtidens kulturer nærmest tilbake til Start. Vi ser nærmere på boken til geofysiker Amos Nur, Apocalypse: Earthquakes, Archaeology, and the Wrath of God (2008). Han tar for seg fordommer innen arkeologien mot å erkjenne naturkatastrofer som årsak til sivilisasjoners sammenbrudd. Han forklarer så relevansen av ”jordskjelvstormer”.

 

Introduksjon

Vi velger innledningsvis å gjengi noen utdrag fra Wiki-artikkelen Bronse­alderens sammen­brudd:

”Bronsealderens sammenbrudd er navnet som er gitt av de historikere som ser overgangen i Det nære Østen og det østlige Middelhavsområdet  fra sen bronsealder til tidlig jernalder som voldelig, plutselig og kulturelt oppløsende.

Palassøkonomiene rundt Egeerhavet og i Anatolia som karakteriserte den sene bronsealder, ble etter et opphold erstattet av isolerte landsbykulturer i det som kalles for den antikke mørke tidsalder. Mellom 1206 og 1150 f.Kr. virket det kulturelle sammenbruddet for kongedømmene i den mykenske kultur, det hettittiske riket i Anatolia og Syria, samt det egyptiske riket i Syria og Kanaan, ødeleggende for handelsveiene. Lese- og skrive­ferdighetene gikk tapt. I den første fasen av denne perioden ble bortimot hver eneste by mellom Troja og Gaza voldelig ødelagt, og ofte etterlatt ubebodd. Eksempler er Hattusa, Mykene og Ugarit…

Som del av sen bronsealder og tidlig jernalder, var dette en periode knyttet til sammenbruddet av de sentrale autoriteter, en generell avbefolkning, særlig i de mer urbane områder, tap av lese- og skriveferdigheter i Anatolia og rundt Egeerhavet, opphør av de etablerte mønstre for internasjonal handel over store avstander, økende ondsinnete kamper mellom eliten om makten…

Robert Drews, professor emeritus ved Vanderbilt University innenfor oldtidshistorie, har beskrevet sammenbruddet som «den verste katastrofe i oldtidens historie, mer katastrofal enn sammenbruddet av det vestlige Romerriket». Han siterer Fernand Braudels evaluering av kulturene i det østlige Middelhavsområdet, at de nærmest gikk tilbake til Start.”

 

Det store spørsmålet er: Hva var primærårsaken til kollapsen? En regional ”jordskjelvstorm” som varte i ca. 50 år? Eller meningsløs vandalisme i en grad aldri tidligere sett, utført av de uidentifiserte ”havfolkene”? Eller både-og? Vi ser nærmere på disse spørsmålene fra perspektivet til Amos Nur, professor i geofysikk ved Stanford University i California (CV/web-base). I 2008 fikk han utgitt boken Apocalypse: Earthquakes, Archaeology, and the Wrath of God.

Bokomslag

 

Fordommer innen arkeologi og historiefaget

Nur forteller innledningsvis i sin bok at seismologi (studiet av jordskjelv) og konklusjoner basert på seismologiske funn alltid har vært tabu­belagt innen arkeologi og i årsaksforklaringer av sivilisasjoners sammenbrudd, selv når relevansen av de seismologiske funn er åpenbar. Denne antipatien har delvis sitt opphav i en akademisk uvilje til å bli assosiert med katastrofisme i sin alminnelighet, og med Velikovsky i særdeleshet. Eksempler på akademikere som fullstendig har ignorert eller fortrengt seismologiens relevans når det gjelder å finne årsaksforklaringer på sivilisasjoners sammenbrudd, er historiker Arnold J. Toynbee i bindene 4-6 (1939) av A Study of History; antropolog og historiker Joseph Tainter i The Collapse of Complex Societies (1988); og professor i fysiologi og geografi Jared Diamond i boken Collapse: How Societies Choose to Fail or Succeed (2005).

Særlig Toynbees verdenshistorie i tolv bind, A Study of History (1934–1961), skal ha påvirket antropologer sterkt og skapt det dogme at årsakene til sivilisasjoners sammenbrudd alltid er å finne i mennesket selv. Toynbee gikk faktisk enda lengre, for han avviste til og med invasjon som årsaksforklaring dersom den angrepne part ikke allerede hadde utviklet seg i selvdestuktiv retning. Hans motto var således at hvert samfunn er skyld i sin egen skjebne. Sammenbrudd kommer alltid innenfra.

Arnold J. Toynbee (1889-1975)

 

Ifølge Nur var den akademiske latterliggjøringen av den franske arkeologen Claude Frédéric-Armand Schaeffer (1898-1982) for hans bok Stratigraphie comparée et chronologie de l’Asie occi­den­tale (IIIe et IIe millennaires) (1948) også en viktig grunn til at arkeologer ikke våget å flørte med seismologiske årsaksforklaringer. Schaeffers ene feil var at han foreslo ett regionalt super­jordskjelv som skulle stå bak hele bronsealderkollapsen. Påstanden om et slikt super­jordskjelv var ikke bare i konflikt med datidens seismologiske forståelse av hvor kraftige og omfattende jordskjelv kan være, men også med dagens forståelse. At Schaeffers arbeid ble hyllet i flere bøker av Velikovsky, var heller ikke til hans fordel.

Verdens kraftigste målte jordskjelv inntraff den 22. mai 1960 utenfor kysten av Chile, som ble målt til 9,5 (Wiki-artikkel: 1960 Valdivia earthquake). Bereg­ninger av antall omkomne varierer fra 2000-5000, og de materielle skader har blitt beregnet til 3-5 milliarder dollar (i 2011-verdi). Til sammenligning, verdens tredje kraftigste målte jordskjelv inntraff den 26. desember 2004 utenfor Sumatras vestkyst (Wiki-artikkel: 2004 Indian Ocean earthquake and tsunami). Dette ble målte til 9,2. Tsunamien som ble utløst av jordskjelvet tok livet av over 230.000 mennesker i 14 land!

Selv om Schaeffers spesifike teori nok var feil, kan han likevel ha hatt rett i en mer generell betydning. Det er nemlig mye evidens på at jordskjelv hadde en betydelig ødeleggende virkning ved de aller fleste av de stedene som gikk under ved bronsealderkollapsen. Mange arkeologer har også erkjent dette! Nur hevder at vandalisme og menneskelig destruksjon bare unntaksvis kan antas å ha blitt utført i en så ekstrem grad at det kan forveksles med jordskjelv.

For å rette opp den akademiske svikten i å kunne integrere menneskelige og natur­katastrofale årsaks­faktorer når det gjelder sivilisasjoners sammenbrudd, er Amos Nurs bok et pionérbidrag til å fremme arkeoseismologi. Denne nye vitenskaps­grenen hadde sin fødsel på 1990-tallet. Nur (2008) skriver:

”Den nye faggrenen jordskjelv-arkeologi, eller ”arkeoseismologi”, bringer sammen perspektivene og redskapene til arkeologene og geofysikerne, i det håp at dette kombinerte perspektiv kan frembringe ny informasjon både om historien til samfunn og om risikoen for fremtidige jordskjelv. Dette partnerskapet er imidlertid noe anstrengt, hovedsakelig fordi akademisk arkeologi­ er skeptisk til katastrofisme generelt og til jordskjelv spesielt som årsak til katastrofer. Når en by ødelegges tilsynelatende uten grunn, er arkeologene langt mer komfortable med å forklare destruksjonen som herjinger av en ukjent fiende enn som et resultat av naturens luner.

Denne boken gir et sammendrag av evidensen på at jordskjelv forekom i fortiden på forskjellige arkeologiske steder, hovedsakelig i Middelhavs­regionen, og korrelerer den mistenkte jordskjelvskaden med den kjente seismiske risiko for hvert sted. I noen tilfeller har vi nedtegnelser [av jordskjelv] av varierende troverdighet; i andre tilfeller er det fysisk evidens på at jordskjelv har forekommet; og i atter andre tilfeller har vi bare antydende evidens og en forkastning i nærheten som årsakskandidat. Hvert tilfelle er kontroversielt. Denne boken utforsker både årsakene til kontro­versen og de omfattende virkninger av jordskjelv på menneskelige samfunn.” (s. 6)

 

Få antropologer er klar over at ruinene ved følgende berømte arkeologiske steder ligger ved forkastningssoner der uforutsigbare jordskjelv må forventes: Mykene, Troja, Kreta, Jeriko og Megiddo.

Nur diskuterer i kap. 8 – Earthquake Storms and the Catastrophic End of the Bronze Age – hva som kan være årsakene til bronsealderkollapsen. For mange arkeologer er den mest autoritative gjennomgangen av dette emnet boken The End of the Bronze Age: changes in warfare and the catastrophe ca. 1200 B.C. (1993) av Robert Drews, ameri­kansk professor i klassiske studier. Drews har som spesialistfelt utviklingen av krigføring og våpenteknologi. Ikke uventet finner han løsningen sin innenfor dette feltet. Hans over­ordnete forklaring på bronsealderkollapsen er en endring i krigføringen. Mens stor­maktenes etablerte krigføring besto i bruk av pil-og-bue fra hestetrukne vogner, skal strategien til de invaderende barbarene ha vært infanteri (fotsoldater) med spyd og sverd.

Drews diskuterer naturligvis ”jordskjelvhypotesen”, men ifølge Nur avslører Drews her sin egen manglende kompetanse innen seismologi, samt at Drews avviser flere arkeologers egne konklusjoner om at jordskjelv spilte en betydelig rolle:

”Drews nevner 47 steder i Egeerhavsområdet og det østlige Middel­havs­området der den arkeologiske evidensen indikerer et nivå av katastrofisk kollaps mellom 1225-1175 fvt., en periode på ca. 50 år. Til tross for den pågående debatten om hva som forårsaket kollapsen, er de fleste akade­mikerne enige i at den alvorlige destruksjonen var omfattende. Drews (1993) skriver: ”Innenfor en periode på 40-50 år ved slutten av 1200-tallet og begynnelsen på 1100-tallet ble nærmest hver eneste betydningsfull by eller palass i det østlige Middelhavs­området ødelagt, mange av dem ble aldri igjen bosatt.” (s. 224-26)

”Selv om arkeologer ved mange av de arkeologiske stedene har forklart destruksjonen, isolert sett, som et resultat av jordskjelv, har det arkeo­logiske fagmiljøet i hovedsak avvist idéen om at jordskjelv spilte en betydelig rolle i den mer omfattende katastrofen.”

”Drews avviser fullstendig idéen om jordskjelv. Han demonterer syste­matisk argumentene til arkeologene som foreslår jordskjelvødeleggelse ved deres egne utgravningssteder, inkludert Blegen et al. (1953, 1958) ved Troja; Mylonas ved Mykene; Schaeffer ved Ugarit; Samson ved Thebes; Evans ved Knossos; Kilian ved Tyrins; samt Davis og Kempinski ved Megiddo. Særlig Schaeffer, Kilian og Blegen utvidet deres hypotese om jordskjelvødeleggelse til å inkludere, til en viss grad, regional ødeleggelse.” (s. 227)

”Med all sin avvisning av jordskjelv-evidensen, impliserer Drews at suksessen av hans egen tolkning av begivenhetene, at en revolusjon i krigførings­teknikk var ansvarlig for kollapsen, avhenger av å bevise at jordskjelv ikke bare hadde ingenting å gjøre med kollapsen, men også at jordskjelvene ikke kunne ha forekommet samtidig med revolusjonen i krigsteknologi. Årsaken til kollapsen var enten krigføring eller jordskjelv; hvis den ene årsaksforklaringen er riktig, må den andre være feil. Drews er ikke alene om denne tenkemåten. Arkeologer som støtter teorier om jordbruks­kollaps, anonyme aggressorer, klimaendring, eller meteornedfall tenderer til å argumentere mot muligheten for jordskjelv som en for­verrende årsaksfaktor. Enten/eller-debatten som raser i de arkeologiske fagmiljøer impliserer en merkelig adskillelse av den menneskelige verden fra naturens verden… Forslaget om at de to verdenene er uunngåelig knyttet til hverandre betraktes som et nederlag, som et tegn på en svak teori som må forsterkes med usannsynlige sammentreff.” (s. 228)

 

Jordskjelvstormer

Nur presenterer så den nyere forståelsen innen seismologi, som Schaeffer ikke kunne kjenne til, men som Drews burde kjenne til gitt hans faglige engasje­ment:

”Det mest vedvarende argumentet mot jordskjelvhypotesen er selve størrelsen som jordskjelvet må ha hatt for å forårsake slik skade, eller den usannsynlige forekomsten av så mange jordskjelv i rask rekkefølge…”

”Geofysikerne har ikke blitt enige om hva de skal kalle dette fenomenet, men beskriver moderne eksempler av det enten som ”jordskjelvsekvenser” (f.eks. Ambraseys 1970), ”jordskjelvmigrasjoner” (Mogi 1968; Roth 1988), ”progressive failures” (Stein, Barka og Dietrich 1997), eller, på steder med mange kryssende forkastninger, som ”jordskjelvstormer” (Nur and Cline 2000)…”

”[Kapittel 8] begynte med å beskrive hvordan de stedene som ble mest ødelagt ved slutten av bronsealderen har blitt rammet i moderne tid av større jordskjelv. Nå har vi også sett at de samme områdene er gjenstand for jordskjelvstormer eller sekvenser som kan bringe ødeleggelse over store områder i løpet av noen få tiår. I lys av disse observasjoner er det absolutt plausibelt at lignende sekvenser eller stormer kunne ha forekommet i Egeerhavsområdet og det østlige Middelhavsområdet nær slutten av bronse­alderen, ca. 1225-1175 f.Kr. Schaeffers forklaring at jordskjelv forårsaket bronsealderkollapsen trenger således ikke å avhenge av ett enslig urimelig stort jordskjelv som ødela alle de stedene han listet opp. En så omfattende jordskjelvødeleggelse i den aktuelle regionen kan i stedet forklares med en mekanisme for sekvensielle jordskjelv som er kjent for å utfolde seg der i dag.” (s. 240, 243)

 

De uidentifiserte aggressorene som mange arkeologer tradisjonelt har gitt skylden for bronse­alderkollapsen, er de såkalte havfolkene (Wiki-artikkel: Sea Peoples). Nur mener denne forklaringen er iferd med å bli utdatert, og siterer historikeren Robert Morkot i The Penguin Historical Atlas of Ancient Greece (1996):

”Til tross for å ha vært i favør inntil helt nylig, kan denne idéen om havfolkenes migrasjon ikke lenger aksepteres. Det finnes ingen virkelig evidens for å støtte den. Teorien om havfolkene var i hovedsak en bekvemmelig og plausibel oppfinnelse fra 1800-tallet, utarbeidet [for det meste av historikeren Gaston Maspero] som løsning på de da svært begrensete tilgjengelige fakta.

 

De som ikke har tilgang til Amos Nurs bok, anbefales å se hans foredrag Earthquakes and Archeology – Amos Nur (SETI Talks) (YouTube, 73 min.). De som er spesielt interessert i hans syn på bronsealderkollapsen, anbefales artikkelen Poseidon’s Horses: Plate Tectonics and Earthquake Storms in the Late Bronze Age Aegean and Eastern Mediterranean av Amos Nur og Eric H. Cline (arkeolog og professor i oldtidshistorie), som ble trykt i Journal of Archaeo­logical Science i år 2000.

 

Datering av bronsealderkollapsens innledning

I min artikkel Den egyptiske kronologi 250 år feil; kunstige mørkealdre (NyS, 2010) presen­terer og støtter jeg ”James-revisjonen”. Denne revisjonen foreslår at Egypts 18.-20. dynasti, samt bronse­alder­kollapsen og alle ikke-egyptiske dateringer som direkte eller indirekte er basert på dateringen av Egypts 18.-20. dynasti, flyttes 250 år frem i tid. Da Nur og Cline i artikkelen Poseidon’s Horses (2000) daterer deres ”jordskjelvstorm” (som innledet bronse­alder­kollapsen) til 1225-1175, omdaterer vi disse 50 årene til 975-925.

 

 

 

Kilder og ressurser:

Drews, Robert (1993): The End of the Bronze Age: Changes in warfare and the catastrophe ca. 1200 B.C. [bok]

 

Myhre, Rolf Kenneth: Den egyptiske kronologi 250 år feil; kunstige mørkealdre (NyS, 2010).

Myhre, Rolf Kenneth: Menneskets historie: Integrasjon av Velikovsky, Sitchin og ZetaTalk [web-bok].

Myhre, Rolf Kenneth (over): Kap. 14: 975-480: Fra bronsealderkollapsen til anunnaki-æraens avslutning.

 

Nur, Amos: Resume/CV.

Nur, Amos (2008): Apocalypse: Earthquakes, Archaeology, and the Wrath of God [bok].

Nur, Amos: Earthquakes and Archeology – Amos Nur (SETI Talks) [Foredrag, YouTube, 73 min.]

Nur & Cline: Poseidon’s Horses: Plate Tectonics and Earthquake Storms in the Late Bronze Age Aegean and Eastern Mediterranean. Artikkel, trykt i Journal of Archaeo­logical Science i år 2000. 

 

**************************************************

  

GD Star Rating
a WordPress rating system
Hvis du likte denne artikkelen, vennligst spre den videre til så mange mennesker som mulig, legg igjen en kommentar eller abonner på RSS-feeden.

   » RSS-feed  » RSS-kommentarfeed


Om forfatter

Rolf Kenneth Myhre

Rolf Kenneth Myhre fullførte bibliotekarutdannelsen i 1990, og arbeidet så som selvstendig næringsdrivende i seks år med å etablere og reorganisere små fagbiblioteker og arkiver. Deretter arbeidet han som medisinsk forfatter i seks år, fire av dem ved Rikshospitalet. Siden 2003 har han som privat forskerforfatter arbeidet med fokus på: 1) Bevissthetsparadigmet, åndsvitenskap; 2) Menneskets tidligere og nåværende erfaringer med ET/UFO-relaterte emner; 3) Enkelte US-sentrerte oligarknettverk som siden 1940-tallet har prøvd å styre verdenssamfunnet i en totalitær retning. I 2008 vant han Kolofons manuskonkurranse for ”Alternativ litteratur” med boken "Åndsvitenskapelige visjoner". I februar 2013 utga han boken "Menneskets historie: Integrasjon av Velikovsky, Sitchin og ZetaTalk", og i august 2013 kom boken "ET/V-erfaringer 1947-2013". Hans forfatternavn er Rolf Kenneth Aristos.

Kontakt forfatter | Flere artikler av (102) | Forfatters nettsted



Kommentarer

6 kommentarer

  1. huskarlahvot sier:

    Flott. Mer seriøst, og uten sarkasme: Hvordan vurderes denne hypotesen av Nurs kolleger da? Han skriver at det er en viss grad av tabu over det hele, men fins det egentlig en konsensus når det gjelder dette temaet?

    Toynbee er jo avskrevet av sine egne. Han kirsebærplukket noe voldsomt, og har vel så vidt jeg vet totalt mistet sin stjerne.

    Ses Amos Nur på som en tulling man ikke vil snakke om, eller regnes han som talsmann for en av flere mulige hypoteser?

    GD Star Rating
    a WordPress rating system
    • I og med at Nur med boken bidrar til en temmelig ny vitenskapsgren, arkeoseismologi, så blir jo arkeologene skjøvet litt ut på sidelinjen i deres mulighet til å angripe.

      Toynbee var alt for dogmatisk, som du påpeker, og er nok avskrevet.

      Jeg håper at noen historikere, arkeologer og seismologer kommer på banen for å kommentere. De er ihvertfall velkomne, uansett hva de måtte mene. :-)

      GD Star Rating
      a WordPress rating system
    • BiggusD sier:

      Om Amos Nur blir sett på som en tulling av alle som har noe å tape på at hans teorier blir akseptert (altså at de latterliggjør han) så er det jo utvetydig bevis for at han har rett.

      Latterliggjøring av andres argumenter er noe man kun tyr til når man vet man har feil.

      GD Star Rating
      a WordPress rating system
  2. Interesant og skremmende dokumentar som tar for seg tidligere sivilisasjoners kolaps og drar linjer til hvor vi befinner oss idag.

    http://topdocumentaryfilms.com/2210-collapse/

    It happened to the Romans, the Anasazi, and the Mayans and, inevitably, one day our own modern civilization will also fall. In this two hour special discover how a future civilization might be baffled as to why the population of these once-great cities would suddenly abandon their technology and architecture, and turn their homes into ghost towns.

    GD Star Rating
    a WordPress rating system
  3. ArneLo sier:

    Eller hva med en meteoritt eller to:

    Meteor Clue To End of Middle East Civilisations Found
    «Studies of satellite images of southern Iraq have revealed a two-mile- wide circular depression which scientists say bears all the hallmarks of an impact crater. If confirmed, it would point to the Middle East being struck by a meteor with the violence equivalent to hundreds of nuclear bombs.

    Today’s crater lies on what would have been shallow sea 4,000 years ago, and any impact would have caused devastating fires and flooding. «

    Det er mye som tyder på at slike større eller mindre kataklysmer forekommer i en 3600 år syklus. Og hvis det smalt i 1600 f.f.t så er vi vel på overtid?

    GD Star Rating
    a WordPress rating system
  4. Nytt avsnitt føyd til:
    «Datering av bronsealderkollapsens innledning.
    I min artikkel «Den egyptiske kronologi 250 år feil; kunstige mørkealdre» (NyS, 2010) presen­terer og støtter jeg ”James-revisjonen”. Denne revisjonen foreslår at Egypts 18.-20. dynasti, samt bronse­alder­kollapsen og alle ikke-egyptiske dateringer som direkte eller indirekte er basert på dateringen av Egypts 18.-20. dynasti, flyttes 250 år frem i tid. Da Nur og Cline i artikkelen «Poseidon’s Horses» (2000) daterer deres ”jordskjelvstorm” (som innledet bronse­alder­kollapsen) til 1225-1175, omdaterer vi disse 50 årene til 975-925.»

    GD Star Rating
    a WordPress rating system

Legg til en kommentar


Du må være registrert og innlogget for å legge inn en kommentar. Mistet passordet ditt?

Alberto Riveras avsløringer om jesuitt-ordenen og den virkelige historien

Samfunn

Alberto Riveras avsløringer om jesuitt-ordenen og den virkelige historien


Begivenheten og Generalen

Bevissthet

Begivenheten og Generalen


Utenomjordisk weekend i Bergen

Kosmos

Utenomjordisk weekend i Bergen


Martin Luther – 500 år etter

Video

Martin Luther – 500 år etter