Du leser nå
Angiversamfunnet – big sister – er her

29 minutter lesetid

hunc


Angiversamfunnet – big sister – er her

Er Norge mønsterlandet for Den Nye Verdensorden så er Marx og Lenins drøm om verdensomfattende sosialisme, som definert i den Andre Internasjonalen, ikke så langt unna sin oppfyllelse, men den virker å ha noen tyranniske sider denne nye orden i verden som alle snakker om.

Ethvert samfunn som ikke baseres på et visst verdigrunnlag, får før eller siden føle på manglene av et slikt manglende verdigrunnlag. Folks egne mangler, blir returnert dem av samfunnet. En høster vanligvis som en sår aka karmaloven. Hvor menneskene frivillig og helhjertet gir opp G-d’s naturlige opplegg for familielivet og verdiene i samfunnene, så får de ta til takke med statens opplegg, på godt og vondt.

En tjener enten Keiser eller G-d, som sin åndsbehersker. Mennesker har ofte en annen innfallsvinkel enn det høyeste Forsyn.

Barne- og familiepolitikk i sosialismen

Norge lanserte den 13.02.2011 sitt nye nettsted barnevernet.no, i skikkelig sosialistisk-kommunistisk-fascist ånd utbroderer de sitt ønske om at flest mulig gjør mest mulig ondt mot sin neste, angiversamfunnet, ta sin neste der det svir mest kan en si.

http://www.barnevernet.no/Forebygge/Bekymret/Meldinger-til-barneverntjenesten1/

Der står ingenting om hva falskt angiveri skal straffes med. Så nå blir det vel fritt frem for enhver å anmelde medlemmer av det mosaiske trossamfunn som omskjærer sine guttebarn, fordi de ikke liker religionen. Hevnen er søt, vil de tenke. Det lille positive er at angiverne visstnok må oppgis til fylkesnemda.

«Du skal ikke bære falskt vitnesbyrd om din neste«, sier G-d’s Lov. Menneskers lover tar ikke slike smålige hensyn, spesielt ikke de sosialistiske.

I Norge er det tverrpolitisk enighet om det marxistiske sosialistiske system som ble praktisert under Lenin og Stalin og i kommunistiske Sovjet og Øst-Tyskland (DDR), som i det nazistiske nasjonal-sosialistiske Vest-Tyskland. Sosialisme alle vegne om den er internasjonal, eller bare nasjonal.

Dette er ikke noe nytt her i landet at politikken er sånn. Har vært slik i et helt århundre :

MotDagisten (en norsk kommunist celle) og Arbeiderpartiets nestleder og utenriksminister, professor og historiker Edvard Bull, sønn til Edvard Isak Hambro Bull, som skrev følgende i sin bok fra 1923:

”Vi skal gjøre skolen verdslig, likesom sykepleien og begravelsen, ekteskapet og fødsels-registreringen.
Vi skal sloss uforsonlig med den bestående offisielle lutherdom, som med andre fordummende sekter.
Vi skal ha en pågående og hensynsløs kirkepolitikk, fordi vi mener at religionen i og for seg er en privatsak. Barna skal gjøres til sosialister, og det er lærerne som skal gjøre dem til det.
Skal vi skape den sosialistiske skole, må vi ha makten i skolestyrene og i kommunestyrene, og bruke vår makt hensynsløst.
Vi vil bort fra alt det barbariske og fra den usunne lære og moral, som barna lærer gjennom religions-undervisningen. Skolepolitikk er klassepolitikk”.

Der er ikke ett eneste parti i Norge som stiller spørsmål ved hvordan Staten bryter inn i menneskers familieliv, enten ved hjelp av påtvungne sosiale institusjoner som barnehager eller skoler, eller ved at barn blir tatt fra foreldrene og overlatt til den «extended familie» – storfamilien, den Statlige omsorg. Dette system var i stor grad ment for det første for at statsoverhodene skulle kunne produsere lydige og trofaste undersåtter, og for det andre at innbyggerne skulle instigeres en slik frykt at de ikke på noe vis skulle si imot Staten og dens beherskere. Kommunister og fascister er skjønt enige i dette systemets fortreffelighet, av den enkle årsak at begge politiske sider er sosialister. Så i virkeligheten er der bare en side i politikken.

Alle statens beherskere i politikken som har plassert sine never i statens pengesekk for sin livslange forsørgelse er skjønt enige om at slik må dette være, for sin egen del. Politikken er for dem, for deres agenda,  ikke for folk flest.

Vi skal se litt på hvor den norske modellen kommer fra, og stille spørsmålet om det er blitt så mye mer renhåring nå, enn hvor en i tidligere tider ville sagt at slik praksis oppstår kun «i land vi ikke ville like å sammenligne oss med». Men vi er et slikt land, i aller høyeste grad, som kanskje noen vil si at de ikke vil like å sammenligne seg med.

Et eldgammelt system

Bruk av borger informant nettverk daterer seg minst like langt tilbake som det romerske imperiet. Delatores (informantene) ble rekruttert fra alle klasser i samfunnet, inkludert riddere, frigitte, slaver, rike familier, filosofer, litterære menn, lærere, rettens tjenestemenn, advokater, etc. I likhet med TIPS programmet, var det en «alle mann på dekk» tilnærming for sikre imperiets sikkerhet. Oppsettet ble rutine, og informanter fikk noen ganger en del av eiendommen til dem som de hjalp å ødelegge.

Mer nylig under det fascistiske diktaturet i Portugal brukte det Internasjonale og Statens Sikkerhets Politi (PIDE) dette som det viktigste instrument for politisk undertrykking. Systemet besto av hemmelig politi og et stort nettverk av Bufos (vanlig-kledde statsborger informanter), som var tilstede i hvert kvartal. Penger og behov for anerkjennelse (et klapp på ryggen) motiverte dem. Overskygget bare av Stasi sin grundighet, nøytralisert PIDE all opposisjon til diktaturet.

Andre land har brukt massive statsborger informant nettverk for å ødelegge hva de oppfatter som motstand mot diktatoriske styre. I Tsjekkoslovakia sbruktes det tsjekkoslovakiske State Security (STB), og i Polen arbeidet de for departementet for offentlig sikkerhet (MBP). Borger informanter i State Protection Authority (AVH) sikret overlevelse av det ungarske diktatur. Målene ble trakassert, truet, innestengt på mentale institusjoner, torturert, utpresset, og lurt i feller. Selv deres venner og familie var medskyldige i å forfølge dem.

Sannsynligvis det beste nylig eksempel på medborger angiveri på vegne av staten er Øst-Tyskland. I Tyskland ble vanlig kledde statsinformantene kalt Chat (inofizielle Mitarbeiter), eller «uoffisielle samarbeidspartnere.» Uoffisielle betyr at de uoffisielt jobbet for departementet for State Security (MfS), også kalt Stasi. For boka hennes, Stasiland, intervjuet Funder tidligere Chat’ere, personer som ble angitt, Stasi psykologer, og professorer som trente IM rekrutter i Spezialdisziplin (kunsten å rekruttere informanter). «The Chat,» skrev Funder, «var ‘inofizielle Mitarbeiter» eller uoffisielle medarbeidere [vanlige statsborgere].»

Funder fortsetter, «I DDR var det én Stasi offiser eller informant for sekstitre personer. Hvis deltid informanter er inkludert, noen anslag beregner forholdet så høyt som en informant for hver 6,5 borgere.» I sin bok, Stasi: Det østtyske hemmelige politiet, anslo John O. Koehler at når du regner med den estimerte deltids Chat, så er «resultatet intet mindre enn uhyrlige:. En informant per 6,5 innbyggere«.

I Russland ble Folkets Brigader fortalt, «Vi har økende problemer i vårt land mot fiender av staten. De opererer internt, til hensikt å undergrave autoriteten til regjeringen vår». Sergei Kourdakov forteller hvordan han ble brukt til å trakassere fiender av staten i sin bok, The Persecutor (*). Disse spesialiserte gruppene ble referert til som frivillige People’s Brigade. De ble gitt en «lisens til å trakassere» og utnevnt til å stå for «Vedlikehold av den Sivile Orden».

Da de dukket opp over hele Russland ble de rettledet av sivilkledd politi etter ordre fra Moskva. Borgerne ble fortalt at de var del av en «spesiell-aksjon gruppe» og ville bli gitt oppgaver som det vanlige politiet ikke kan eller ikke hadde tid til å håndtere. De hadde på seg vanlige klær, og var overbevist om at de var vanlige borgere som var kalt til å ta aksjon mot uønskede elementer i samfunnet. Deres ledere informerte dem om at noen av de menneskene de skulle sjikanere var verre enn mordere.

Så i Russland og Tyskland, var disse informant gruppene i utgangspunktet fortalt at de var landets første forsvarslinje mot trusler mot nasjonal sikkerhet og kriminelle.

Tyske ‘Demokratiske’ Republikk (DDR)

«Den tyske demokratiske republikk [DDR] satte munnkurv på sitt folk ved å bruke vage sosialistiske retningslinjer for å bryte opp familier«, skriver Marten Rolff, og fortsetter:

Andreas Laake
Det tok nøyaktig fire minutter å stjele Andreas Laake’s baby sønn – lengden på rettsmøtet som feide bort hans rettigheter til å være far. 26 år senere forteller Laake alle detaljene i rettssaken: hans verkende håndledd av håndjern bak ryggen, den muggluktende rettssalen, den klippefaste stemmen til den unge kvinnelige dommeren. Så var det de vage ord til sosialarbeideren som sa at etter at han forsøkte å rømme fra den tyske demokratiske republikk;»Vi tror ikke Mr Laake har evnen til å oppdra sin sønn i sosialismens ånd. »

Laake fikk ikke engang lov til å forsvare seg. I retten fikk han si bare fire ord: «Jeg er ikke enig». Flere uker senere ble hans sønn Marco adoptert av folk som ble vurdert som mye mer pålitelig foreldre, i ideologiske termer. «Siden da har jeg tilbrakt et halvt liv å søke etter ham», sier Laake.

Laake’s karriere som en»fiende av den sosialistiske staten’ var aldri politisk. Det startet som et ufarlig tenårings opprør. Han nektet å bli med i ungdomsorganisasjonen til det regjerende sosialistpartiet Unity Party og på skolen på 1970-tallet hadde han ofte på seg en faux Stetson og en svart denim dress han hadde laget selv. Dette utfordrende ‘vestlige’ antrekk gjorde ham til et mål for sine læreres kritikk. «Men min mor støttet meg alltid«, sier Laake. «Vår familie var enige om betydningen av personlig frihet. Så lenge jeg kan huske har jeg ønsket å komme meg ut av Øst-Tyskland«.

Katrin Behr
Det tok bare noen minutter for Katrin Behr å bli separert fra familien sin. Det var en kald vintermorgen i 1972 da tre menn i lange mørke frakker banket på døren for å arrestere hennes mor. Behr var 4 ½ år gammel og kan fortsatt huske panikken i morens stemme når hun oppfordret sin datter til å kle seg raskt. Men Katrin ble etterlatt. De siste ordene hun hørte var, «Vær tapper. Jeg kommer tilbake i kveld», før hennes mor var pushet avsted til en sosialistisk boot camp. Det skulle ta 19 år før de så hverandre igjen.

Skilles fra sin mor i en alder av fire og et halvt år … Katrin Behr.

Å stjele barn var en måte DDR satte munnkurv på menneskene – Behr og Laake tilhører anslagsvis 1000 familier revet i stykker av de sosialistiske myndighetene. Tvungne adopsjoner var et verktøy som regimet «kunne pålegge nær sagt hvem som helst som ble ansett som mistenkelige», sier Behr, alt det tok for å bli dømt som en dårlig forelder var å krenke vage «sosialistiske retningslinjer». I Behr’s tilfelle, var hennes mor, en alenemor, arrestert etter at hun hadde mistet jobben, fordi hun bestemte seg for å være hjemme for å ta vare på barna – en stor overtredelse i øynene til en stat som trodde på obligatorisk arbeid.

http://www.smh.com.au/world/the-stolen-generation-from-east-germany-20100827-13vyt.html


I et rettsamfunn er det ikke ‘vage sosialistiske retningslinjer’ som gjelder, men ved en lov som er konkret som sier hva som er forbudt og ikke i klartekst, hvor enhver er uskyldig inntil det motsatte er bevist, og hvor samme lov gjelder for alle.

Samfunn som ikke klarer disse enkle forhåndsregler har ingen rettstat.

Nasjonal-sosialistiske nazi Tyskland

Nasjonalsosialismen og Adolf Hitler

Adolf Hitler kom til makten i Tyskland i 1933 for det nasjonalsosialistiske partiet, og han planla å bygge en «overlegen tysk stat» på ruinene av Weimar-republikken, og dra nytte av den skjøre tilstanden i det tyske samfunnet, særlig hos dets unge. De «ariske» barn av 1930 og 40-årene ble overtatt og trent til å være fulle av hat mot jødiske barn og beredt til å dø for Tyskland. Barnas tanker ble påvirket av Hitlers programmer og læreplaner, han kontrollerte deres utdanning, sosiale posisjon, og familiens liv. Foreldre skjenket sitt barn til regimets ene felles far, Adolf Hitler. Det var et «arisk» barns plikt å være lojal mot Hitler og Tyskland, og å legge sitt liv på blokken om nødvendig.

Av denne årsak går de fleste politiske partier inn for å avskaffe alle former for privatskoler i Norge. ALLE barn skal opplæres i den ene rette lære. Individualitet skal knuses ved fødselen. Den mentale uniformeringen må begynne tidlig.

Skal Norges ungdom trenes opp til internasjonal tjeneste i Afghanistan og andre av myndighetenes agendaer som kanonføde,så må de oppfostres til lydighet og troskap mot de samme ledere. Slik har det alltid vært. Frie selvstendige tanker kan ikke aksepteres, under noen som helst omstendigheter.


Kvinner har mye seg selv å takke for elendigheten. Barna ble overgitt til statens omsorg allerede under ‘kvinnekampen’, da kvinner flest gav frivillig avkall på å gi kjærlighet til sine barn, mot å bli like mye proletariatiske sosialistiske treller på lik linje med det mannen alltid hadde vært. Velbekomme!

Øst-Tyskland modell for fremtiden?

Ifølge en artikkel i NYTimes, utformet det østtyske kommunistpartiet regimet en ny, bedre type kvinne, og dagens forente Tyskland bør lære av den totalitære politistat som til slutt ble styrtet sammen med Berlin-muren på slutten av den kalde krigen.

Idag er kvinner som vokste opp i kommunistiske Øst-Tyskland antatt mer selvsikker, mobile og mer fornøyd med seg selv enn de fra vest. I tillegg gjør de nesten like mye penger som menn i gjennomsnitt, og er langt mer sannsynlig å bli mødre.

Ifølge en arbeidende kvinne sitert i artikkelen, var det eneste Øst-Tyskland gjorde galt å gjøre slike ting som å lenke folk fast til radiatorer i ensom innesperring og tvinge studentene til å spionere på hverandre, men det var bedre for kvinner likevel. Hun sier at kvinners stilling var langt bedre før den kommunistiske staten mislyktes, men at det forente Tyskland nå generelt ledes i «riktig retning» (dvs. å bli mer lik det Kommunistiske regime):

… om kvinner, var Øst-Tyskland langt foran. Vi er fortsatt langt fra der vi var for 20 år siden, men i det minste beveger vi oss nå i riktig retning.

http://www.nytimes.com/2010/10/06/world/europe/06iht-letter.html?pagewanted=2&ref=women

Vel, vel, – vil en gi avkall morsrollen, det store ved å die et barn, og med kjærlighet oppfostre det, så ser jeg ikke noen annen råd enn at om ikke faren trår til, så får staten ta over omsorgen for disse barn, for helt uten foresatte kan de vel ikke være?

Snakk om å lage ris til egen bak. Ingen som støtter kvinnefrigjøringen fra morsrollen, kan klage på det sosialistiske system som var i Øst-Europa for 20-40 år siden, og er bygget i Norge idag. De har selv bidratt til å skape det.

«I den tyske demokratiske republikk, plasserte den stalinistiske ledelsen gradvis hele samfunnslivet under Partiets kontroll.»

http://www.allbusiness.com/society-social/families-children-family/15368441-1.html

Heller ikke bør noen klage som har støttet umoral og det verdiløse samfunn. Det er deres egne holdninger og likgyldigheter som har skapt samfunnet som vi ser idag. Vil en skylde på noen, så må enhver ta en god titt i speilet, og spørre seg; hva har jeg gjort for å unngå dette?

Borgerlige friheter for fall

Tyskland – Utviklingen av den «borgerlige familie»: Den tyske familien i det tyvende århundre.
(bourgeois family – vi husker at i den proletariske bolsjevik revolusjonen så var også fienden bourgeoisen – borgerskapet)

Etter andre verdenskrig da mennene kom hjem fra krig og fangenskap, trakk kvinnene seg gjerne tilbake igjen fra arbeidsstyrken og de andre mannlige posisjonene de hadde hatt midlertidig. I Vest-Tyskland begynte en gullalder for ekteskapet og familien i 1950, som borgerlig familie, som i mange andre europeiske land, fikk enestående dominans som omtrent den eneste allment godkjente mønster av familieliv. Rollen til ekteskapet var hevet over enhver tvil. I denne modellen var en mor som var hjemme en ansvarlig mor, mens hennes mann gav økonomisk støtte til forsørgelse av familien.

I Øst-Tyskland, på samme tid, fulgte en alternativ bane ved å innlemme kvinnene i arbeidsstyrken og bygge opp et system av ekstra familie barnehager for barn.

http://family.jrank.org/pages/698/Germany-Rise-Bourgeois-Family-German-Family-in-Early-Twentieth-Century.html

Utdanning i Øst-Tyskland

De som vil ha kontroll, de får kontroll. Mental kontroll. Den ene som tilsynelatende virker positiv for folk flest, har alltid sin negative motsats med seg.

Utdanning i Den tyske demokratiske republikk (Øst-Tyskland) var en høyt prioritert oppgave for den kommunistiske staten, og ble obligatorisk fra alderen seks til alder sytten. Det var statlige CRECHES, barnehager, Polytechnic skoler, utvidet videregående skole, yrkesrettet opplæring og universiteter.

Ettersom nesten alle øst-tyske foreldre (85%) arbeidet utenfor hjemmet, var det et betydelig behov for tilfredsstillende barnepass. Østtyske CRECHES [Kinderkrippe] var for barn opp til tre år. CRECHES ofte var ved siden av barnehagen-bygningen. Det var også en tid for unge GDR kvinner å tjene eller frivillig i Creches for å bringe sine egne barn seg godt.

I motsetning til Vest-Tyskland, Øst-Tyskland oppnådd en storstilt reform utdanning og innførte et tett nettverk av høy standard utdanningsinstitusjoner, spesielt barnehager. En unik egenskap av østtyske barnehage var den sterke pedagogisk bakgrunn av disse institusjonene, selv sammenlignet med dagens barnehager i Tyskland. Barn fra alderen 05:57 lært å samhandle med andre barn, ble vant til en stabil daglige rutine, og ble introdusert til ideen om læring.

http://en.wikipedia.org/wiki/Education_in_East_Germany

Den marxist-leninistisk-stalinistiske ideologi antar at slik frigjøring fra religion, standard moral og verdier naturlig ville bli resultatet fra integrering av kvinner i arbeidsstyrken, separert fra sin opprinnelig biologiske rolle, ville samfunnet bryte sammen av seg selv, og deres revolusjon bli vellykket. Resultatet ble frigjøring ikke bare fra mannen, men også fra sine barn, og familien som en institusjon.

Det norske folk får takke sin Landsmoder; Gro Harlem Brundtland, datter av Mot Dag’ist Gudmund Harlem.

DDR hadde også sin Gro Harlem Brundtland. Hun ble kalt «Red Hilde»,»Hanging Hilde», og «den Røde Giljotin» (the Red Guillotine).

Øst-Tyskland: Røde Hilde’s Lov

Time, Mandag, Okt. 18, 1954

Hilde siste oppgave er å «frigjøre» husmødre av det sovjetisk-okkuperte Tyskland fra kjøkken, barn og kirke. Røde Hilde’s familierett proklamerer likestilling mellom menn og kvinner, sier at barn skal bli opplært i henhold til deres talenter, oppfordrer til skilsmisse dersom et ekteskap «Har mistet sin verdi … for samfunnet». Nyligee rettsavgjørelser i Øst-sone viser realitetene bak en så høyt-klingende humbug.

Hvis staten trenger gruvearbeidere, vil en gruppe ungdommer bli sagt å ha gruvearbeider «talent» og blir samlet sammen og pakket bort til kommunistiske treningsleire. Foreldre som protesterer anklages for «sabotasje.»

I alle de land der hammer og sigd søkte å utslette korset, går en ubarmhjertig kamp om å gi til Røde Caesars de ting som er Guds. Forrige uke var den åndelige kampsonen Øst-Tyskland, der protestantiske og katolske prester deltok i protester mot en «familierett» i sovjetisk stil. DKlart for å bli lovfestet av Øst-sonens lovgivere, speiler loven den makabre kvinnen som formet den, Hilde Benjamin, 52, kjent som «Red Hilde,» «Hanging Hilde,» og «Red Guillotine.»

Røde Hilde ble en brandy-drikkende, kjede-røykende harpy og Tysklands mest dedikerte forkjemper mot familie og religion. Utnevnt som visepresident i den sovjetiske sonens Høyesterett, presiderte hun i politiske-show rettsaker. I tre måneder i 1952 alene, idømte hun to dødsdommer, åtte gjelder livstidsstraff og 109 år på hardt arbeid. I retten avbrøt hun bryskt forsvareren med skrik om «fortsettå, fortsett, vi har ingen tid for dumme unnskyldninger».

Påminnelser om Hitler. Vest-Tyske prester har bredt fordømt de nye kjennelser. Slik sa en talsmann for den evangeliske kirke i Tyskland det:

«Vi blir minnet om hendelser i Hitlers dager, da familier ble revet i stykker fordi barn ble brukt som våpen mot sine egne foreldre».

Petrusblatt, offisielt organ for Berlins katolske bispedømme, fordømte heftig den nye loven som «i strid med kristen tro».

«Likestilling» i Øst-sonen respekterer ikke kvinnen som et menneske, men kun som en maskin i en arbeidsgruppe. «Forrige uke, på risikoen for å bringe Røde represalier nedover hodene sinet, sendte biskoper i den østtyske romersk-katolske kirke et protestbrev til den østtyske marionett regjering. Men Røde Hilde sier at «en dommer må aldri følge sin objektive mening, men må treffe sin dom ved å bie på ens politiske parti.» Hun var neppe istand til å lese eller gi akt på protester.

http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,936510,00.html

Vil mennesker ikke rette seg etter G-d’s Lov, så får de ta til takke med menneskers lover.

Stasi gjorde en av tre av Øst-Tysklands 17 millioner innbyggere til informanter. De ødela familier, stjal barn for å gi til høytstående politikere og parti byråkrater, og fengslet, torturerte og myrdet statlige fiender.

Når Øst-Tyskland brøt sammen i 1989, hadde Stasi 91 000 ansatte og 300.000 informanter.

Hverdagsovervåkningen tok form av å fotografere bevegelsene til alle de mistenkt for «dekadent» virksomhet, snusing på post og telefonsamtaler, avhør av familie og venner, og lytting gjennom vegger av naboer for å oppdage om mennesker ser Vesttysk TV eller lytter til «fiendens» radiosendinger.

De som ble betraktet som dissidenter kunne utelukkes fra universitetsutdanning, utestengt fra godt betalte jobber, i eksil fra hjem og familie, eller til og med fengslet eller henrettet, mens deres familier måtte lide for deres «forbrytelser». Stasi terroriserte også familiene til alle som rømte til Vesten.

http://www.smh.com.au/articles/2006/12/27/1166895360957.html

Karl-Heinz Bomberg

En som har opplevd dette, og statens motiver for det, beskriver det slik:

«Dette var en av statens sikkerhets ‘suksesser, i å produsere ødelagte sjeler og oppløste familier«, sier Karl-Heinz Bomberg, en psykoanalytiker som selv var fengslet i Øst-Berlin som en dissident. «Familien er den sterkeste bindingen en person har, men selv dette er ofte ikke sterkt nok til å overleve forvrengningene og den ekstreme kraften statens sikkerhetstjenester brukte. Jeg vet lignende eksempler hvor familier ble ødelagt på denne måten. Det er hva statens sikkerhet seg med«.

En symposium i Leipzig nylig drøftet den pågående skade på familier som var forårsaket av den kommunistiske epoken. Psykiater Markus Bassler, som var vertskap for symposiet, sier regimet skapte et slikt klima av paranoia at tillit, som hjørnesteinen i alle relasjoner, ofte ble umulig.

http://www.globalpost.com/dispatch/germany/091104/berlin-wall-divided-families

Vi kjenner alle til hvor stor politisk prestisje og kraft dette hatet mot familieinstitusjonen blir frontet med av ledende politikere i Norge de siste 20-25 år.

Hvor Bomberg beskriver sikkerhetstjenesten i staten, så er det en tjeneste som er laget for å sikre at barn vokser opp i statens ene rette lære, den politiske korrekte ideologi. Individualitet er strengt forbudt i slike totalitære stater, – som vår.


Baerbel Gruebel

Østtyske «forrædere» ble tvunget til å gi opp sine barn

Berlin – Da Baerbel Gruebel var 25, bestemte hun og ektemannen Ota at de ville risikere hva som helst før deres to små barn skulle vokse opp i det kommunistiske Øst-Tyskland.

Derfor, i 1973, prøvde familien å flykte over den tsjekkiske grensen til Østerrike, men tsjekkiske soldater arrestert dem og sendte dem tilbake til Øst Berlin, hvor de ble dømt til fire års fengsel.

Gruebels hadde anført at deres barn, Jens, deretter 4, og Jeannette, 3, skulle plasseres i omsorgen til sine besteforeldre i Øst-Berlin. Men regjeringens byråkrater bestemt noe annet, og plassert dem i et barnehjem. På et rettsmøte, fikk Gruebels til sin forskrekkelse vite at deres «rett til foreldrerollen» ble trukket tilbake.

Deres sak var ikke unik. Mer enn 150 par mistet foreldreretten til sine barn etter å ha trosset de kommunistiske myndighetene i løpet av 1970-tallet. De fleste fikk ikke se barna sine igjen før muren ble revet ned i 1989 og hele omfanget av det østtyske ‘tvungne adopsjons program’ ble kjent.

Jens og Jeannette hadde fått en god sosialistisk oppdragelse og sa at de aldri hadde blitt behandlet uvennlig av sine adoptivforeldre. Det etterlot dem i en sterk lojalitetskonflikt når de blir konfrontert med sine biologiske foreldre etter så mange år. Jens spesielt stod ovenfor alvorlige problemer i å re-etablere kontakt. Måneder skulle gå før barna kunne komme over sin mistanke om at deres foreldrene hadde forlatt dem.

Etter sammenbruddet av den østtyske staten i 1989-90, ble arkivene funnet i en tidligere Øst-Berlin departements bygning med detaljer om dusinvis av familier skilt som Gruebels. I nesten alle tilfeller, har tjenestemenn og domstoler avtalt å gi barna for adopsjon til familier som var lojale mot regimet.

http://www.monstersandcritics.com/news/europe/features/article_1494524.php/East-German-traitors-were-forced-to-give-up-their-children-Feature

Det vil si å de familiene som villig vekk takker ja til å motta judaspenger fra det sittende regime, og som tjente og tjener på andres nød og elendighet. Det lønner seg alltid å holde seg inne med regimet i totalitære stater.


Forsøk på å straffeforfølge de ansvarlige har vist seg komplisert, sier juridiske eksperter.

Margot Honecker – konen til den avdøde tidligere østtyske statslederen Erich Honecker – ble etterforsket for sin påståtte rolle i de tvungne adopsjon sakene som involverer barn av dissidenter, som ble tatt i å forsøke å flykte til Vesten på 1970-tallet og 80-tallet.

I 25 år hadde hun vært en tøff kommunistisk utdanningsminister i Øst-Tyskland. Mange følte at hun var bak de diabolske tiltak mot familier som ble fanget under fluktforsøk.

«Mange i det tidligere Øst-Tyskland ville heller se heksa Margot bak murene enn Erich Honecker», skrev den tyske avisen Frankfurter Allgemeine, på den tiden. Men påstandene mot henne kan ikke bevises, og i 1994 ble alle anklager droppet.

Hun ble til slutt med familiemedlemmer til Chile, nå er hun 82 år, og sier hun har ingen planer om å noensinne å vende tilbake til Tyskland.

http://www.monstersandcritics.com/news/europe/features/article_1494524.php/East-German-traitors-were-forced-to-give-up-their-children-Feature

I Norge er folk likgyldig til andres lidelse, så lenge det ikke rammer dem selv, og spør aldri hvem de kan stille til ansvar for elendigheten. Kunnskapen er også elendig, så folk flest vet vel knapt hvem de kan stille til ansvar.

Nice er vel et like bra tilfluktsted som Chile.

Systematisk sosialisering

Påvirkninger

De østtyske Pionerer var påvirket av både Speidere og Hitlerjugend, men som Pioneer bevegelser i andre land, var det et skole-basert program. Medlemskap og aktiviteter ble organisert rundt skolene. Og i motsetning til andre Speider bevegelser, var pionerene en kjønnsblandet organisasjon. Vi kan høre utsagn som at «Pioneer gruppen var basert på Speiderbevegelsen.» Dette er galt. Selvfølgelig var Speiderne den første viktige ungdomsbevegelse i mange land, men dette var ikke tilfelle i Tyskland. Wandervogel var den første viktige gruppen. Og Baden Powel’s Gutte Speider bevegelse var bare en del av en svært mangfoldig ungdomsbevegelse før nazistene gjorde HJ til landets eneste ungdomsbevegelse. I denne forbindelse har Pionerene mye mer til felles med HJ enn Speiderne. De var mer lik HJ ved at foreldre ikke spilte noen viktig rolle i programmet. Det var en annen arm av staten i å innfluere unge sinn uavhengig av foreldrenes innflytelse.

Den Frie Tyske Ungdom (Freie Deutsche Jugend – FDJ), ble etablert etter andre verdenskrig i mars 1946 i den sovjetiske okkupasjonssonen i Tyskland. Unge mennesker i alderen mellom 14 til 25 skulle bli indoktrinert som medlemmer av et nytt sosialistisk samfunn. Sammen med sin suborganisasjon for unge fra 6-14 år gammel, Unge Pionerer – senere kalt Pioneer Organisasjon «Ernst Thälmann», til minne om sjefen for kommunistpartiet (KPD) under Weimar-republikken som ble drept av Nazistene i en konsentrasjonsleir. FDJ ble et instrument for å påvirke kommende generasjoner. En viktig del av dens innflytelse var at medlemskap i FDJ utgjorde basis for tilgang til institusjoner for høyere utdanning, rekreasjon og idrettsanlegg, og til slutt karrieremuligheter.

Deltakelse

Nesten alle barna i den tyske demokratiske republikk (DDR) måtte delta i Young Pioneers. Barn for alle praktiske formål måtte bli med Pioneers (og når de ble eldre FDJ) for å ha noen sjanse til høyere utdanning som videregående skole som i hovedsak innebar en anstendig jobb. Svært få østtyske barn var ikke med i Pioneers.

Program

Formålet med Freie Deutsche Jugend (FDJ) og Pioneer ungdomsgrupper var å innpode sosialistiske ideologi i barna. Som alle ungdomsgrupper, besto Pioneer programmet av en rekke ungdomsaktiviteter for å enten innføre sosialistiske tankesett eller å gjøre programmet spennende for barna. Noen hevder at dette var ikke annerledes enn Speidere gjorde. Det var imidlertid store forskjeller. Speideren søkte å fremme universelle verdier som ærlighet, moral, familie, religion, og andre. Den østtyske ungdomsbevegelse ble styrt av kommunistpartiet og fremmet den sosialistiske ideologien i partiet. Dette inkluderte noen av de universelle verdiene i Speiding, men ikke alle. Moral i den kommunistiske verden ble omdefinert til å være hva som fremmet klassekampen og utbredelse av kommunismen. Dette betydde politistat som maktmiddel og konsentrasjonsleire. Barn ble oppmuntret til å sladre på sine foreldre, selv om vi er usikre på i hvilken grad dette skjedde.

Klassen-kampens definisjon av moral er også grunnen til at kommunistiske regimer (Kambodsja, Kina, Nord Korea, og Sovjetunionen, var villig til å drepe eller tolerere dødsfall i stort antall. Og det er grunnen til medlemskap i hovedsak var obligatorisk, og foreldrene var ekskludere fra programmet.

Mens Speider bevegelsen var ikke-politisk, var den Frie Tyske Ungdommen (FDJ) programmet svært politisert og engasjert forteller barna hvordan de tenker om politiske saker. Barna ville møte på skolen etter ordinære klasser om ettermiddagen. Virksomheten på disse møtene varierer. For de yngre barna var det en slags myte-lignende presentasjon av sosialistisk ideologi. Pioneer lederne gjennomførte nøye guidede diskusjoner. Det var også en grad av tradisjonsbygging. Mange barn synes å ha vurdert dette program som en videreføring av skole og ville ha foretrukket fritid hjemme. Mange barn gikk på Pioneer sommerleire. Programmet fremmet en høy grad av internasjonalisering, i hvert fall med andre Pionerer i andre sosialistiske land….

Religion

Både Unge Pionerer og Frie Tyske Ungdommer (FDJ) ble brukt av myndighetene til å angripe religiøs tro. Disse organisasjonene forsøkte å splitte barn og foreldre, spesielt i forhold til religiøs tro. De forsøkte å overbevise barna om at religion ikke var nødvendig i deres liv. The Young Pioneers og Frie Tyske Ungdom brukte noen av de samme taktikker som Hitler Youth hadde brukt. Møter ble planlagt slik at de overlappet med de katolske seremonier og samlinger. Det ble vanskeligere og vanskeligere for familier å delta på kirkelige handlinger som ofte overlappet med ungdomsmøter. Den kommunistiske anti-religiøse kampanjen ble intensivert i 1950. Presidenten i Young Pioneers sa, «Det er ingen tvil om at de, Kirken myndighetspersoner, dermed kjemper imot de nasjonale interessene til folket og presser dem i retning av nye kriger». [Seth, s. 156.]

Fordeler

FDJ var et effektivt virkemiddel for å påvirke kommende generasjoner. En viktig del av dens innflytelse, var at medlemskap i FDJ bestemte tilgangen til institusjoner for høyere utdanning, rekreasjon og idrettsanlegg, og til slutt karrieremuligheter. Det pionerer og spesielt FDJ ble kalt »kamp-reserve« av det kommunistiske partiet. Gjør et godt inntrykk på pioner-og FDJ-ledere, og en hadde en god sjanse for å bli en parti-representant senere. Dette ville gjøre livet i Øst-Tyskland mye enklere. Det var en annen ungdom-organisasjon, det »Gesellschaft für Sport und Technik« (GST: Samfunn for sport og teknikk). De var litt pre-militære, medlemmene (mest gutter) ble opplært til å fly seilfly, operere radio systemer, skyte med luft-kanoner og annet. Som uniform hadde de kamuflasje jakker og bukser.

http://histclo.com/youth/youth/org/pio/pioneerg.htm

Fallet fra nåden

Familien som institusjon fallt samtidig som folk gav avkall på religionen og G-d som det dominerende lim som holdt samfunnet i sammen. De valgte seg mennesker som sine herskere, og menneskelover som sine leveregler, istedenfor G-d’s ledelse og G-d’s universelle og enkle lover.

Samfunnet ble sekularisert, og Faraho’ene tok makten, tilbedt som guder.

Vladimir Lenin og Nikolaj Bukharins antireligiøse skrifter slo inn også i Norden. I Sverige hadde kommunistleiaren Zeth Höglund teke til orde for at det var råd å vera både kommunist og religiøs på same tid. Spørsmålet vart løfta inn på saklista under møtet i Kominterns eksekutivkomité i Moskva i juni 1923. Der vart Höglunds pragmatisme sterkt kritisert, men resolusjonen etter møtet opna likevel for eit mellombels, reint taktisk, samarbeid med religiøst påverka menneske. Under låg ei erkjenning av at enno var ikkje alle kommunistar blitt ateistar. Men det var, om eg forstår resolusjonen rett, ikkje lenge att.

PÅ MOSKVAMØTET støtta Martin Tranmæl, Erling Falk og Rolf Hofmo den svenske kommunistleiaren, medan dei meir rettruande Olav Scheflo og Peder Furubotn meinte ein ikkje kunne vera fullmogen kommunist utan også å vera ateist.

Denne striden resulterte blant anna i at Ap-ideologen og ateisten Edvard Bull same året skreiv den kjende brosjyren «Kommunisme og religion», kanskje hans mest lesne publikasjon. Her prøvde han å vera prinsipiell, men utan å støyta frå seg partiet og dei truande. I ein lang periode etterpå vart dette skriftstykket rekna som Arbeidarpartiets autoritative syn på religionen.

http://www.bt.no/meninger/kommentar/kobbeltveit/%26laquo%3BStryk-kristenkorset-av-dit-flagg…%26raquo%3B-1208900.html

Obama har innført lignende system i forbindelse med terrorisme i USA som blir kalt «See Something, Say Something».  Poenget er å få befolkningen i den rette grad av frykt ved hjelp av statsterror.

Hold deg oppdatert sammen med 111.000 månedlige lesere

Hva føler du om denne forfatterens artikkel?
Topp
0%
Opplysende
100%
Inne på noe
0%
Usikker
0%
Dårlig
0%
Om forfatter
Profilbildet til J.Johansen
J.Johansen
Forfatteren er sjømann; ”Recte faciendo neminem timeas”.............................................. Artikkelen er Copyright © J.Johansen 2008-2013............................................................. "Du blir ikke en 'dissident' bare fordi du bestemmer deg for en dag å starte opp denne mest uvanlige karriere. Du blir kastet inn i det ved din personlige ansvarsfølelse, kombinert med et komplekst sett av ytre omstendigheter. Du er kastet ut av de eksisterende strukturer og plasseres i en posisjon i konflikt med dem. Det begynner som et forsøk på å gjøre arbeidet ditt godt, og ender med å bli merket som en samfunnsfiende." Vaclav Havel ...........Vennligsinnede må gjerne legge meg til sitt Facebooknettverk: Facebook http://www.riksavisen.no/ http://www.dissident-net.info

78 kommentarer Bli med i diskusjonen

Bli med i diskusjonen

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *