Moses og transformasjonen av vulkanguden Yahweh

I denne artikkelen belyses Moses og Yahweh fra mindre kjente perspektiver innen bibelforskning og enkelte kanaliserte kilder, bl.a. The Urantia Book (1955). 

Fra Moses’ fødsel til påskeinnstiftelsen

Historien om Moses og slavenes flukt fra Egypt fortelles i Andre Mosebok, fra kapittel 1 og utover. Først gis en kort oppsummering av historien til de tolv sønnene til Jakob/Israel og deres familier, som hadde bosatt seg i Goshen i Nilendalen. Da de kom til Egypt utgjorde de 70 personer.

”Da kom det en ny konge over Egypt som ikke visste noe om Josef.  Han sa til sitt folk: «Se, Israels-folket er større og sterkere enn vi. La oss fare klokt fram, så de ikke blir enda tallrikere! For kommer det krig, slår de seg kanskje sammen med fiendene våre, strider mot oss og drar fra landet!» Så satte egypterne fogder over israelittene. De skulle plage dem med tvangs­arbeid. Israelittene måtte bygge to byer med lagerhus for farao; det var Pitom og Ramses.”

At den nye faraoen ikke kjente til Josef og hans stilling som statsminister hos en tidligere farao, kan bare bety at den nye faraoen tilhørte et nytt dynasti. I vår kronologi har det gått ca. 150 år (seks generasjoner) fra Josefs siste tid som statsminister og frem til Moses’ fødsel. Den nye faraoen fryktet hebreerne selv etter at de hadde blitt gjort til slaver, så for å gjøre dem enda mer maktesløse befalte han hebreerkvinnenes to jordmødre at de skulle drepe hvert nyfødt gutte­barn. De to jordmødrene vred seg unna denne plikten ved å si at de sjelden kom tidsnok frem til fødselen. Faraoen påbød da den egyptiske befolk­ningen at de skulle kaste i Nilen et hvert nyfødt guttebarn som kom fra hebreer­kvinnene.

En mann av Levis ætt fant en kvinne av samme ætt, de giftet seg og hun ga fødsel til Moses. Etter tre måneder la hun ham i en kiste av papyrusrør, tettet igjen over, og satte kisten ned i sivet ved Nilbredden. Moses’ egen søster over­våket hendelsen, og så at faraoens datter plukket opp kisten. Moses’ søster spør farao-datteren om hun ønsker en hebreerkvinne som kan gi barnet bryst. Det endte med at Moses’ mor fikk betaling for å oppdra sin egen sønn de første årene, før hun overga ham til farao-datteren. Faraoens datter gir ham så navnet Moses, ”for jeg har dratt ham opp av vannet”. Vi trekker imidlertid denne navne­forklaringen i tvil, for ”Moses” er et egyptisk navneledd som betyr ”sønn” eller ”født av” (som i ”Ra-messes” og ”Thut-mose”). Antagelig har navnet på en egyptisk gud vært det første navneleddet i hans opprinnelige navn (Schmidt, 1983).

I voksen alder dro Moses ut til et av stedene der hans landsmenn trellet. Han så hvor hardt de slet. Da han så en egypter slå en hebreer, ble han så harm at han drepte egypteren. Dette ble kjent for faraoen, som så prøvde å få Moses drept. Moses rømte til Midjan der han traff presten Jetro. Moses gifter seg med den ene av Jetros syv døtre, Sippora. De får to sønner. ”Så gikk det lang tid, og kongen i Egypt døde.”

Kapittel 3 begynner med:

”Moses gjette småfeet for svigerfaren Jetro, presten i Midjan. Da hendte det en gang at han drev feet over på den andre siden av ørkenen og kom til Guds fjell, Horeb. Der viste Herrens engel seg for ham i en flammende ild, som slo opp fra en tornebusk. Med ett fikk han se at busken stod i lys lue, men den brant ikke opp.”

Informasjonen om Moses’ liv frem til denne hendelsen er særdeles snau, ikke mer enn 2-3 avsnitt. Frem til denne hendelsen har Moses muligens tilbragt første halvdel av sitt liv blant det egyptiske hoffet, og andre halvdel av sitt liv hos presten Jetro i Midjan. Men hvor ligger Midjan, og hvilke guder dyrket de der? I den engelske Wiki-artikkelen Midian står det:

”[Midjan] antas å ligge i det nordvestlige Arabia på østkysten av Aqaba-bukta og det nordlige Rødehavet. Noen lærde hevder at Midjan ikke var et geografisk område, men en forening av stammer.”

Bildet viser nordsiden av Rødehavet dele seg i Suezbukta til venstre for Sinai og Aqababukta til høyre for Sinai.

Horeb, ”Guds fjell”, antas være identisk med Sinai-fjellet (Wiki-artikkel: Mount Horeb). Navnet ”Horeb” antas å bety ”glødende/hete”. Dette navnet antyder således et vulkansk fjell, som fortsatt hadde sine utbrudd. Werner H. Schmidt, tysk teolog og professor i Det gamle testamente, diskuterer opphavet til Yahweh-dyrkelsen i sin bok The faith of the Old Testament: a history (1983, kap. 5-6) [utdrag]. Var det vulkanske Horeb/Sinai-fjellet, et eller annet sted i det nord­vestlige Arabia, setet for animistisk Yahweh-dyrkelse av Midjan-folket og andre arabiske nomadegrupper? Denne forklaringen finner Schmidt mest sann­synlig, og videre at vulkanen hadde et utbrudd da Moses sammen med slave­flokken opplevde den store ”åpenbaringen på Sinai-fjellet”. Dersom denne forklaringen er riktig, har arabernes og Arabias historiske betydning for Moses og Yahweh-tilbedelsen blitt fullstendig undertrykt i Bibelen og i den jødisk-kristne tro. Et ordsøk i den norske nettversjonen av GT gir 13 treff på ”araber” og null treff på ”Arabia”.

Vi vender tilbake til Moses’ første åpenbaring på det hellige Horeb/Sinai-fjellet. Ifølge ZetaTalk var det et lysvesen som der åpenbarte seg for Moses, men med tiden ble dette oversatt og forvridd til at han snakket med en brennende busk. Var det lysvesenet selv som presenterte seg som Yahweh, eller var dette Moses sitt påfunn? Vi velger å tro at dette var Moses sitt påfunn. Vi skal senere sitere noen utdrag fra The Urantia Book, som i likhet med Werner H. Schmidt hevder at Yahweh var en velkjent animistisk vulkangud som ble tilbedt av arabiske beduiner.

Ifølge Andre Mosebok befalte lysvesenet Moses å oppsøke den nye faraoen, og kreve på vegne av seg selv at faraoen skulle sette slave­befolkningen fri. Moses skulle da lede de frigjorte slavene ut av Egypt. Moses var ikke så ivrig på å være Herrens profet som skulle tale til faraoen og til store folke­forsamlinger, da han stammet. Herren lovet å hjelpe ham, og sa at Moses’ bror Aron snart ville dukke opp. Moses dro hjem, pakket, og reiste så av sted til Egypt sammen med sin kone, sine sønner og et esel. Jetro velsignet reisen, men ble igjen.

I kapittel 5 trer Moses og Aron frem for faraoen, og ber om at han setter slavene fri slik at de kan dra til ørkenen (ved Horeb/Sinai-fjellet) for å dyrke Herren. I kap. 6 gis – fullstendig abrupt, som tyder på at dette er en senere innsetting – slektstavlen til Moses og Aron. Ifølge denne slektstavlen var Moses og Aron oldebarn av Levi, den tredje sønnen av Jakob/Israel. I kap. 7 får vi vite at Aron var 83 år og Moses 80 år da de talte til faraoen. Faraoen nektet å innfri ønsket til Moses og Aron, til tross for noen imponerende stokk-blir-til-slange-tricks fra Arons side. Disse trickene kunne også faraoens spåmenn gjøre.

Fra kapittel 7 og utover fortelles om de plager som da rammet Egypt. Disse plagene kan gis naturlige forklaringer relatert til den nær forestående jord­skorpe­­forskyvningen (se forklaringene til ZetaTalk), men i fortellingen frem­stilles disse plagene som sendt av Yahweh. I kapittel 10:21 fortelles om tre døgn med mørke, hvilket kan tolkes som at Jordens døgnrotasjon da hadde stoppet opp. I kapittel 11:4 truer Moses faraoen med at alle de første­fødte kommer til å dø, uansett alder:

”Moses sa: «Så sier Herren: Ved midnattstid vil jeg gå gjennom Egypt. Da skal alle førstefødte i Egypt dø, fra den eldste sønn av farao som sitter på sin trone, til den eldste sønn av trellkvinnen som står bak kvernen, og alle de førstefødte dyr i buskapen. Det skal lyde et høyt skrik i hele Egypt, som det ikke har vært maken til før og heller ikke skal bli det siden.”

ZetaTalk hevder at selv om Bibelens gjengivelse av hva som virkelig skjedde er for unyansert, har den en kjerne av sannhet. Det var en egyptisk skikk blant de velstående at den førstefødte alltid skulle ha tilgang på mat eller snacks, natt som dag. Rottene, som hadde registrert underjordiske signaler på den nær fore­stående kataklysmen, var på flukt. Under flukten plukket de opp duft­molekylene fra maten som ble plassert foran de førstefødte, hvilket trakk dem inn i husene og videre frem til den førstefødte. I mange tilfeller ble mikrober og pest overført til barnet, som da døde.

I kapittel 12 gis nøkkelen til hvorfor slaveflokken ble spart denne ulykken, men nøkkelen gis i en helt annen kontekst, nemlig innstiftelsen av påskehøytiden. Slave­flokken fikk beskjed om å ofre et lam for Herren og stryke lammeblod på dørstolpene og dørbjelkene på utsiden av hyttene. Dette holdt rottenes interesse utenfor hyttene.

”For samme natt vil jeg gå gjennom Egypt og slå i hjel alle førstefødte i landet, både av folk og fe; og over alle gudene i Egypt vil jeg holde dom. Jeg er Herren. Men blodet skal være det merke som viser hvilke hus dere er i. Når jeg ser blodet, vil jeg gå forbi. Ikke noe ødeleggende slag skal ramme dere når jeg slår Egypt. Siden skal denne dagen være en minnedag for dere. Da skal dere holde helg og høytid for Herren. En evig ordning skal det være for dere å feire den i slekt etter slekt.”

Det var således ikke Yahwehs oppmerksomhet som ”blodmerket” på dørene skulle fange, men rottenes.

Påske, fra hebraisk P-S-H, "å passere". Ved å smøre blod på dørstolpene ville Herren eller rottene passere huset, fremfor å trenge inn i det.

Flukten fra Egypt

Samme natt bryter Moses og slavebefolkningen opp:

”De var omkring 600.000 mann til fots, foruten kvinner og barn. En stor flokk av alle slags folk fulgte med, og en veldig drift av småfe og storfe.”

Dersom den opprinnelige gruppen av Jakob/Israel og hans sønner som dro til Egypt ca. 1840 fvt. utgjorde 70 personer, og de som ble med på ferden ut fra Egypt ca. 1628 fvt. var ca. 600.000, kan man lure på hvor stor andel av disse som av opphav var arabere og kanaanitter som ikke var blodsrelatert til Jakob/Israel.

Utferden begynner. Moses og folket blir ledet av en vertikal lysstråle (13:21).

”Herren gikk foran dem om dagen i en skystøtte som viste dem veien, og om natten i en ildstøtte som lyste for dem. På den måten kunne de dra fram både dag og natt. Skystøtten vek ikke fra folket om dagen, og ildstøtten ikke om natten.”

Ifølge ZetaTalk kom denne lysstrålen fra et romskip som slik viste vei, altså en form for intervensjon fra høyere krefter som i Bibelen blir personifisert [ZT-notat: Moses]. I kap. 14 fortelles at Yahweh ønsket å gi en siste makt­demonstrasjon på hvem som er sterkest og som hadde kontrollen: ham eller faraoen. Dette skulle bli en makt­demonstrasjon som skulle bli husket med ærefrykt og snakket om i årtusener:

”Herren sa til Moses: «Hvorfor roper du til meg? Si til israelittene at de skal bryte opp! Du skal bare løfte staven din og rekke hånden ut over sjøen og skille den, så israelittene kan gå midt igjennom sjøen på tørre bunnen. Jeg vil forherde egypterne så de setter etter dere. Og jeg skal vise min guddomsmakt på farao og hele hans hær, på vognene og hestfolket hans. Egypterne skal få kjenne at jeg er Herren, når jeg viser min makt på farao og vognene og hestfolket hans.”
Guds engel, som gikk foran Israels hær, byttet nå plass og gikk etter folket. Skystøtten som var foran dem, flyttet seg og tok plass bak dem, så den kom mellom egypternes hær og Israels hær. På den ene siden var skyen mørk, og på den andre siden lyste den opp natten, og hærene kom ikke inn på hverandre hele natten. Da rakte Moses hånden ut over sjøen, og Herren sendte en sterk østavind som blåste hele natten, så vannet drev bort, og det tørre land kom fram. Vannet skilte seg, og israelittene gikk tvers igjennom sjøen på tørre bunnen, mens vannet stod som en mur på begge sider. Egypterne satte etter dem med alle faraos hester, vogner og hestfolk og fulgte dem midt ut i sjøen. Men tidlig om morgenen så Herren ned på egypterhæren fra ild- og skystøtten og skapte forvirring blant dem. Han slo hjulene av vognene deres, så det var tungt for dem å komme seg fram. Da sa egypterne: «La oss flykte for Israel! Herren strider for dem mot egypterne.”
Da sa Herren til Moses: «Rekk hånden ut over sjøen, så skal vannet komme tilbake over egypterne, over vognene og hestfolket deres!» Så rakte Moses hånden ut over sjøen, og da morgenen brøt fram, vendte vannet tilbake til sitt gamle leie. Egypterne flyktet rett imot det, og Herren drev dem midt ut i sjøen. Vannet vendte tilbake og skylte over alle vognene og alt hestfolket i faraos hær, som hadde fulgt etter israelittene ut i sjøen. Ikke én mann kom fra det med livet. Men israelittene gikk gjennom sjøen på tørre bunnen, mens vannet stod som en mur på begge sider.»

Kombinasjon av kataklysme og intervensjon fra oven?

Ifølge ZetaTalk var det også i dette tilfellet snakk om intervensjon fra de høyere makter. Vannmassene ble delvis skilt fra hverandre av naturalistiske grunner relatert til kataklysmen som hevet sjøbunnen midlertidig, men vann­massene ble så holdt fra hverandre av et kunstig kraftfelt så lenge dette var ønskelig [ZT-notat: Red Sea Parting]. Det hebraiske navnet for Sivsjøen er Yam Suph, som aldri har blitt skikkelig identifisert [Wiki-artikkel: Yam Suph].

Kapittel 16 forteller hvordan flokken som fulgte Moses fikk manna fra himmelen i de førti årene de vandret rundt i ørkenen. Manna kom om morgenen med duggen. ”Da duggen gikk bort, fikk de se et fint, kornet lag bortover ørkenen. Det var som fint rim på marken.” Det smakte som honning­kake. Ifølge ZetaTalk blir karbo­hydrater, en nær slektning av hydro­karboner, dannet i atmosfæren ved helt bestemte betingelser knyttet til superoppheting av luften fra vulkansk aktivitet kombinert med kontinuerlig lynaktivitet. Det var disse karbohydratene som så falt ned på bakken ”som rim”, som i Bibelen har blitt kalt for manna [ZT-notat: Manna from Heaven].

I kapittel 17 møter Moses og hans flokk amalekittene. Da hadde det ennå ikke gått tre måneder etter oppbruddet fra Egypt. Kamper oppsto som varte dagen ut. Episoden nevnes bare med ett avsnitt. Vi får ikke vite hvor amalekittene kom fra, eller hvor de skulle hen, eller hvorfor de to folkegruppene ikke bare kunne passere hverandre i fred. Velikovsky identifiserte amalekittene med Hyksos-folket som invaderte Egypt.

I kapittel 19 beskrives det som Sitchin (1995, kap. 12) har kalt ”den største teofani i menneskehetens nedskrevne historie”. ”Teofani” betyr at en guddom synliggjør seg for en eller flere personer. Sitchin har nok rett i at en ”teofani” inntraff, men hans egen hypotese om at denne ”teofanien” skjedde i form at et enormt romskip som landet på en noenlunde flat fjelltopp, finner vi tvilsom. La oss se nærmere på de forskjellige karakteristika forbundet med denne teofanien.

Herren forteller Moses at teofanien vil inntreffe om tre dager. Så sier Herren:

”Du skal avgrense et område for folket og si: Ta dere i vare for å gå opp på fjellet! Kom ikke nær foten av det! Enhver som kommer nær fjellet, skal miste livet…”

Da det ble morgen den tredje dagen, brøt det løs med torden og lyn. Det la seg en tung sky over fjellet, og det lød en sterk hornlåt. Alle som var i leiren, skalv av redsel. Men Moses førte folket ut av leiren, til møte med Gud, og de stilte seg nedenfor fjellet. Hele Sinai-fjellet stod i røk, fordi Herren var kommet ned på det i ild. Røken steg opp som av en smelteovn, og hele fjellet skalv.”

Var Yahwehs åpenbaring ved Horeb/Sinai-fjellet et vulkanutbrudd?

Sitchin (2004, kap. 10-11) skriver om to personlige ekspedisjoner der han leide privatfly og helikopter og fløy over Sinai-halvøya for å finne Horeb/Sinai-fjellet. Han letet etter et fjell med en noenlunde flat topp der et enormt romskip kunne ha landet vertikalt. Dersom Horeb/Sinai-fjellet i virkeligheten er et vulkansk fjell i det nordvestlige Arabia, var han i utgangspunktet til de grader på villspor at han ikke ville ha identifisert fjellet om han så skulle ha fløyet over det.

Dersom det var et romskip som langsomt senket seg ned på Horeb-fjellet, og som var kilden til den beskrevne ilden, røyken og bråket, må vi nærmest gå ut fra at romskipet var dampmaskindrevet med hostende teknologi fra 1800-tallet. Vi kan derfor glemme romskip-hypotesen. Da står vi tilbake med et vulkan­utbrudd, som på sett og vis kan kalles en vulkanguds ”åpenbaring”.

Presteredaktørenes innskutte tekst, tillagt Moses

I Andre Mosebok kap. 20 annonserer Yahweh de ti bud. I kapitlene 21-23 gir Yahweh retts­regler og formaninger. I kapitlene 25-31 ramser Yahweh opp en rekke instrukser for hvordan Guds hus skal bygges, hvordan presteyrket skal utøves, og hvordan diverse seremonier skal gjennomføres. At et guddommelig vesen skulle gi uttrykk for alle disse instruksene til Moses og flokken hans, midt ute i en ørken, der og da, synes særdeles usannsynlig og upraktisk gitt den situasjon som de befant seg i. I kap. 32 fortelles om dansen rundt gullkalven, og om Moses som kom­mer ned fra fjellet med de to lovtavlene under armen:

”Nå gikk Moses ned igjen fra fjellet med de to lovtavlene i hånden. Det var skrevet på begge sider av tavlene, både på forsiden og baksiden. Tavlene var Guds eget arbeid, og skriften var Guds egen skrift, som var risset inn på dem.”

ZetaTalk hevder at fortellingen om Moses som kom ned fra fjellet med de to lovtavlene under armen er en senere forfalskning av presteredaktørene. Her kommer et oversatt utdrag fra ZetaTalk-notatet Ten Commandments:

”De ti bud avslører hånden til vesener med en sterkt selvisk orientering, som svarte på Kallet fra mennesker som ønsket å oppnå streng kontroll [over andre] i skjul av religiøse kunngjøringer. Du skal ikke… du skal ikke… du skal ikke… – hvor sies det at man skal elske den neste som seg selv? Hvor sies det at man skal praktisere Det gyldne levebud, at man skal gjøre mot andre det man vil at andre skal gjøre mot deg? De ti budene er nærmest fullstendig basert på frykt og regler, som gir lite frihet til å følge sitt eget hjerte. Dersom de ti budene ikke hadde blitt pakket inn som hånd­verket til Moses og Guds engler, med nødvendigheten av å gi et skinn herav, ville ordet kjærlighet ikke ha kommet på listen i det hele tatt.”

Den bibelteksten som omfatter:

• Andre Mosebok, kap. 20-40 (Wiki-artikkel: Book of Exodus),
• Tredje Mosebok, alle de 27 kapitlene (Wiki-artikkel: Book of Leviticus),
• Fjerde Mosebok, kap. 1-9: folketelling, ættetavler, mønstring, lover og forskrifter (Wiki-artikkel: Book of Numbers),

synes å utgjøre et eget selvstendig skrift, en blanding av lovtekst og manual for prester, som har blitt skrevet 600-1000 år senere enn da Moses og hans flokk streifet rundt i ørkenen. Professor i Det gamle testamente Werner H. Schmidt – i sin bok The faith of the Old Testament: a history (1983), kap. 5 [utdrag] – diskuterer denne teksten av bud, lover og instrukser som tillegges Yahweh og Moses. Schmidt hevder at fra et bibelkritisk perspektiv er denne tekstdelen opplagt en senere tilføyelse, som ikke hørte til den originale fortellertradisjonen om oppholdet ved Horeb/Sinai-fjellet. De profeter som kommer til uttrykk lenger ute i GT, omtaler ikke disse bud, lover og forskrifter i forbindelse med oppholdet ved Horeb-fjellet. Denslags bibelkritiske detektivteknikker må man nærmest være teolog for å kjenne til og gjøre bruk av. Formålet med denne redigerte forfalskningen var naturligvis å konsolidere og styrke presteskapets autoritet ytterligere, ved å gi inntrykk av at budene, lovene og forskriftene kom direkte fra Moses og Yahweh.

38 års ørkenvandring

Først i kap. 10 i Fjerde Mosebok fortsetter fortellingen som ble avbrutt fra og med kap. 20 og utover i Andre Mosebok. Moses og hans flokk bryter opp fra Horeb/Sinai-fjellet i den andre måned i det andre året. Moses vil da undersøke om Kanaan-landet er klar for innvandring og bosetting. De drar til El-paran på Sinai-halvøya, hvorfra speidere sendes nordover. Speiderne oppdager at hele Kanaan-landet fra sør til nord allerede er bosatt, og og at det ikke vil være mulig for flokken til Moses å overvinne disse i en kamp. De kjempestore anakittene nevnes, samt en gruppe amalekitter som holdt til ved Negev-ørkenen. Fortellingen vris imidlertid dithen at det var flokkens manglende tillit til Herren som så tvang dem til 38 års ørkenvandring.

Kapitlene 17-36 i Fjerde Mosebok, som utgjør denne bokens siste halvdel, er et forvirrende sammensurium av trivia, lange Yahweh-monologer om lover og forskrifter, og forskjellige fortellingstradisjoner. I kapittel 20 dør Aron, og i kap. 33:38-39 får vi vite at Aron døde i det 40. året etter at ”israelittene hadde gått ut av Egypt”. De 38 årene med ørkenvandring fra de bryter opp fra Horeb/Sinai-fjellet til de kommer frem til Moab på østsiden av Jordan får vi altså ingen beskrivelse av, med unntak av et par løsrevne episoder. I kapittel 25 gis en typisk presteredaktør-historie der Yahweh gir Arons ætt ”evig rett til å være prester”. I kapittel 26 holdes en folketelling, hvis resultat er ”601.730 israelitter”. Dette er et fantastisk høyt tall som det er god grunn til å betvile.

På østsiden av Jordan, Femte Mosebok

Femte Mosebok begynner med at Moses og hans flokk befinner seg i Moab, øst for Jordan-elven. Moses er klar over sin egen snarlige død, og Yahweh befaler ham å velge Josva som den nye leder for folket. Josva skal lede invasjonen av Kanaan. Kapitlene 1-30 er et temmelig langt og kjedelig tekststykke som ikke tilfører ny informa­sjon eller nye perspektiver. Teksten har form av taler og monologer som Yahweh og Moses holder. I talene og monologene oppsummeres de 40 årene som har gått siden utvandringen fra Egypt, og mange av Yahwehs bud og formaninger gjentas enda en gang. Bibelforskerne antar at Femte Mosebok ble komponert under styret til Judea-kongen Josjia (641-609) (Wiki-artikkel: Book of Deutero­nomy).

Først i kapittel 31 er det tilløp til handling og en fortsettelse av historien. I kapittel 32 fremsier Moses sitt avskjedskvad. Dette kvadet innehar mange originale trekk, og regnes å være av meget gammel opprinnelse. Kapittel 34 forteller om Moses’ død. Han klatret opp til Pisgah, som antagelig er høyde­toppen på Mount Nebo (817 m.o.h.) som ligger i dagens vestre Jordan [Wiki-artikkel: Mount Nebo (Jordan)]. Herfra får man panorama over Det hellige land, og på en meget klar dag kan man også se konturene av Jerusalem. Kapittelet skaper et lite mysterium ved å fortelle at graven til Moses aldri ble funnet. Hans øyne var ikke sløvet, og hans livskraft var heller ikke svekket. Femte Mosebok avsluttes med følgende ord:

”Aldri mer stod det fram i Israel en profet som Moses, som Herren gav seg til kjenne for, ansikt til ansikt. Kom i hu alle de tegn og under Herren sendte ham for å gjøre i Egypt, med farao og alle hans tjenere og hele hans land. Kom i hu den sterke hånd og alle de store, gruvekkende gjerninger som Moses utførte for øynene på hele Israel.”

På denne toppen ved Mount Nebo kan Moses ha skuet utover Israels land; etter vår datering 1588 fvt.

«The Urantia Book» om Yahweh og Moses

Vi avslutter denne artikkelen med noen utdrag fra The Urantia Book (1955) kapittel 96: Yahweh – God of the Hebrews.

Om Yahweh

“Yahweh var guden til stammene i det sørlige Palestina, som assosierte dette guddoms­begrepet med Horeb-fjellet, Sinai-vulkanen. Yahweh var bare én av hundreder eller tusener av naturguder som holdt oppmerk­somheten og krevde å bli dyrket av de semittiske stammer og folke­grupper…”

”Frem til ca. 2000 f.Kr. var Sinai-fjellet i perioder vulkansk aktiv, med utbrudd så sent som den tiden da israelittene oppholdt seg i denne regionen. Ilden og røyken, sammen med de tordenaktige drønnene assosiert med utbrudd fra dette vulkanske fjellet, imponerte og innga ærefrykt i beduinene fra de omgivende regioner. Denne Horeb-fjellets ånd ble senere guden for de hebraiske semitter, som omsider kom til å tro at Yahweh var mektigere enn alle andre guder…

”Kanaanittene hadde lenge vist stor respekt for Yahweh… De var ikke villige til å oppgi deres nasjonale guddommer til fordel for en internasjonal, for ikke å snakke om en inter­planetarisk, Gud. De var ikke ”universal­guddom”-orientert. Derfor fortsatte disse stammene å tilbe sine stamme­guder, inkludert Yahweh og sølv- og gullkalvene som symboliserte beduin­gjeternes begrep Sinai-vulkanens ånd…”

”De arabiske semittene kjempet gang på gang for å komme inn i Det lovede land i nord, landet som ”fløt av melk og honning”, men like ofte ble de stoppet og utstøtt av de bedre organiserte og mer siviliserte nordlige semitter og hettitter. Senere, under en usedvanlig rammende hungersnød, kom disse flakkende beduinene til Egypt i store antall som kontrakt­arbeidere på egyptiske offentlige verk, for så å gjennomgå den bitre erfaring å bli gjort til hardt­arbeidende slaver i Nildalen.

Det var først i tiden etter Melkisedek og Abraham at visse semittiske stammer pga. deres spesielle religiøse tro ble kalt barn av Israel, og senere hebreere, jøder og ”det utvalgte folk”. Abraham var ikke den etniske stamfaren til alle hebreerne; han var ikke en gang stamfaren til alle de beduinske semittene som ble holdt fanget i Egypt. Riktig nok, hans avkom, som kom ut fra Egypt, utgjorde kjernen i det senere jødiske folk, men det store flertallet av menn og kvinner som ble inkorporert i Israels klaner hadde aldri hatt et opphold i Egypt. De var bare medreisende nomader som valgte å følge lederskapet til Moses da disse barn av Abraham og deres semittiske assosierte fra Egypt vandret gjennom det nordlige Arabia.

Melkisedeks lære om El Elyon, the Most High, og pakten om guddommelig støtte ved tro og tillit, hadde i hovedsak blitt glemt i den perioden da egypterne gjorde det semittiske folket til slaver. Men de arabiske nomadene beholdt gjennom denne perioden av fangen­skap en dvelende tradisjonell tro i Yahweh som deres etniske guddom.

Yahweh ble dyrket av over 100 separate arabiske stammer – og med unntak av anstrøket av El Elyon-begrepet til Melkisedek som vedvarte hos de mer utdannede klasser i Egypt, inkludert de blandede hebraiske og egyptiske avstamninger – var religionen til de menige av de hebraiske slaver en modifisert versjon av det gamle Yahweh-ritualet bestående av magi og ofringer.”

Om Moses

”Moses’ mor tilhørte Egypts kongelige familie; hans far var en semittisk forbindelses­offiser mellom regjeringen og beduinene som ble holdt i fangenskap. Moses’ opphav var til de grader utblandet at det er umulig å klassifisere ham som tilhørende en bestemt etnisk gruppe. Dersom han ikke hadde vært av denne blandede type, ville han aldri ha utvist den usedvanlige allsidighet og tilpasningsdyktighet som gjorde det mulig for ham å styre den brogete horde av beduinske semitter som flyktet fra Egypt til den arabiske ørken under hans lederskap.

Til tross for fristelsene i kulturen til riket ved Nilen, valgte Moses å dele sin skjebne med folket på farssiden… Ingen leder hadde noensinne tidligere tatt på seg den oppgave å reformere og løfte opp en mer fortapt, nedslått, avvist og uvitende gruppe av mennesker…”

”Moses hadde hørt om læren til Melkisedek fra både hans far og mor; det var deres felles religiøse tro som var forklaringen på denne usedvanlige forening av en kvinne av kongelig blod og en mann fra en etnisk gruppe i fangenskap. Moses svigerfar var en kenittisk tilbeder av El Elyon; mens Moses’ foreldre trodde på El Shaddai. Moses var således oppdratt som en El Shaddaist, men gjennom påvirkningen fra sin svigerfar ble han en El Elyonist. På det tidspunkt da hebreerne hadde slått leir ved Sinai-fjellet etter flukten fra Egypt, hadde Moses formulert et nytt og utvidet guddoms­begrep, som han viselig valgte å proklamere til sitt folk som et utvidet begrep av deres gamle stammegud Yahweh.

Moses hadde bestrebet seg på å undervise disse beduinene i idéen om El Elyon, men før utvandringen fra Egypt hadde han blitt overbevist om at de aldri ville kunne nå en fullstendig forståelse av denne doktrinen. Derfor, med vitende og vilje, bestemte han seg for den kompromissløsning å adoptere deres stammegud fra ørkenen som den ene og eneste gud for sin følgesflokk. Moses hevdet ikke spesifikt i sin undervisning at andre folke­slag og nasjoner ikke kunne ha andre guder, men han hevdet meget bestemt at Yahweh var over og ovenfor alt, særlig når han talte til hebreerne. Men han var alltid plaget av den vanskelige situasjonen av å prøve å presentere hans nye og høyere idé om Guddommen til disse uvitende slaver under dekke av den gamle termen Yahweh, som beduin­stammene alltid hadde symbolisert med gullkalven.

Det faktum at Yahweh var guden til de flyktende hebreerne forklarer hvorfor de oppholdt seg så lenge ved det hellige Sinai-fjellet, og hvorfor de der fikk de ti bud som Moses kunngjorde i Yahwehs navn, Horeb-guden… Moses ville neppe ha lykkes i å etablere sin noe avanserte seremonielle dyrkelse, og i å holde følgesflokken samlet i over et kvart århundre, dersom det ikke hadde vært for det voldsomme utbruddet til Horeb under den tredje uken av deres ærbødige opphold ved dens base. ”Hele Sinai-fjellet stod i røk, fordi Herren var kommet ned på det i ild. Røken steg opp som av en smelteovn, og hele fjellet skalv.” I lys av denne kataklysmen er det ikke overraskende at Moses kunne innpode i sine brødre læren om at deres Gud var ”meget stor, forferdelig, en oppslukende ild, frykt­inngytende og allmektig”…

Moses gjorde en heroisk innsats for å løfte Yahweh opp til verdigheten av en suveren Guddom når han presenterte Yahweh som ”Guden av sannhet og uten laster, rettferdig og korrekt i alle hans veier”. Likevel, på tross av denne opphøyede lære, gjorde den begrensede forståelsen til hans følgesflokk det nødvendig å snakke om Gud i en form tilpasset menneskets bilde herav, som værende underlagt utbrudd av anger, vrede, strenghet, til og med hevngjerrighet og lett påvirket av menneskets oppførsel.

Etter Moses’ død forfalt raskt hans opphøyede Yahweh-begrep. Josva og de andre lederne av Israel fortsatte å beskytte Moses’ idéer om en allvis, god og allmektig Gud, men folket vendte raskt tilbake til den eldre idéen fra ørkenen om Yahweh. Denne regresjonen av guddomsbegrepet fortsatte i tiltagende grad under serien av de styrende stammesjeiker, de såkalte Dommerne.”

”… Svært lite av det fenomenale arbeidet til Moses har blitt nedtegnet, da hebreerne ikke hadde et skriftspråk i den tiden da utvandringen skjedde. Nedtegnelsen av tiden og hand­lingene til Moses ble avledet fra tradisjoner som var i behold over ett tusen år etter den store lederens død…

Under læren til Moses ble denne naturguden Yahweh til Herren Gud over Israel, som fulgte dem gjennom ødemarken og til og med inn i [det baby­lonske] eksil, der han ble transformert til Gud over alle folkeslag. Under jødenes tid som slaver i Babylon ble Yahweh-begrepet omsider frigjort til å kunne overta den monote­istiske rollen som Gud over alle nasjoner.”

Kilder og ressurser:

• Artikkelen er et utdrag fra Kap. 12: 1628-1300: Jordskorpeforskyvning og mørketid i Rolf Kenneth Aristos’ web-bok Menneskets historie: Integrasjon av Velikovsky, Sitchin og ZetaTalk.
• Schmidt, Werner H. (1983): The faith of the Old Testament: a history.
• Wiki-artikkel: The Urantia Book.

****************************************************

Se også mine to andre artikler relatert til Moses:

 * Egypt i kaos for 3638 år siden

* Påskens opphav i Egypt for 3600 år siden

*******************************************************