Svenske myndigheter skjuler at skipet “Estonia” ble senket

I september 1994 forliste passasjerskipet ”Estonia” på vei fra Tallinn i Estland til Stockholm. Mer enn 800 mennesker omkom i forliset, hvorav over 500 svensker. Svenske myndigheter har i årene som er gått forsøkt å holde sannheten om Estonias forlis skjult. Den grelle sannheten om at Estonia gikk til bunns i løpet av mindre enn en time fordi en planlagt eksplosjon fant sted…

Nyhetsspeilet bringer her den frittstående forskeren Stephen Davis sine funn om Estonia-forliset, en sak som han opprinnelig ikke hadde noen interesse av…ikke før en mangeårig kontakt som var tidligere MI6-offiser tipset ham om at skipet var blitt senket med vilje…!

Døden i Østersjøen  – MI6-forbindelsen

Nesten 900 mennesker omkom da fergen Estonia sank i 1994. I denne eksklusive undersøkelsen, viser Stephen Davis at skipet var lastet med en hemmelig last med militært utstyr som ble smuglet ut av Russland av britene.

Den baltiske fergen Estonia hadde 989 passasjerer om bord da den la ut fra den estiske hovedstaden Tallinn med kurs for Stockholm om kvelden den 27. september 1994. I de tidlige timene neste dag slet matros Silva Linde, som stod nær baugporten til bildekket på rutinemessig overvåkingsoppdrag, med å holde balansen i den kraftige sjøgangen. Så hørte  han et høyt smell, som syntes å komme fra babord side. Han rapporterte om lyden til brua, men ettersom han ikke hørte flere lyder, fortsatte han på sine runder.

Kort tid etterpå, da han stod ved informasjonskiosken, begynte skipet å rulle voldsomt. Alle pengene i kiosken, som forsynte casinoet med vekslepenger, falt i gulvet. Linde skyndte seg mot fordekket, hvor han fant passasjerer som løp opp trappene. De ropte at det var vann på bildekket.

Estonia kantret og sank i løpet av 45 minutter, og gikk til bunns på 250 fots dyp, 20 miles sør for kysten av Finland, kl. 01.48. De 852 dødsofrene gjorde forliset til en av de verste maritime katastrofene i det 20. århundre. Det var bare 137 overlevende.

Den svenske regjeringen lovet først å heve vraket og ikke å spare på noen kostnader for å finne årsaken til katastrofen, koste hva det koste vil. Men så ombestemte Sveriges regjering seg, og avviste alle anmodninger fra de pårørende om å bringe Estonia til overflaten, selv om vraket lå på grunt vann.

Den etterfølgende Estonia-avtalen fra 1995 forsøkte å hindre all utforsking av vraket, som ligger i internasjonalt farvann. Avtalen ble undertegnet av Sverige, Finland, Estland, Latvia, Danmark, Russland og, merkelig nok, Storbritannia, som har ingen åpenbar tilknytning til Østersjøen. En brite, John Manning, omkom i ulykken, mens en annen, Paul Barney fra Pangbourne i Berkshire,  overlevde etter å ha svømt til en hvelvet redningsflåte og klamret  seg fast til den i den stormfulle sjøen til han ble reddet.

Andre ikke-baltiske land som hadde passasjerer på fergen har ikke undertegnet avtalen. To anmodninger under Freedom of Information Act til Foreign Office i London, om bakgrunnen for og dokumenter vedrørende hvorfor Storbritannia undertegnet Estonia-avtalen, har ikke blitt besvart.

Hva skyldes hemmeligholdet om katastrofen og hvorfor har Storbritannia vært så tett involvert? Senkingen av Estonia har vært en enorm sak i Skandinavia – Sverige alene mistet 500 mennesker – men saken har fått påfallende lite publisitet i Storbritannia og andre steder. Den britiske involveringen som med-underskriver av avtalen har det ikke blitt stilt spørsmål ved. Ikke før nå.

Jeg holdt på å undersøke en annen sak – om internasjonal smugling – da en kontakt foreslo at jeg skulle se på Storbritannias rolle i Estonia-forliset. Denne mannen, en pensjonert offiser fra MI6 (britisk militær etterretning) som jeg hadde kjent i mange år, fortalte meg at senkingen av Estonia ikke var en ulykke, og at Storbritannia og de baltiske landene inkl. Sverige hadde god grunn til å ønske vraket begravet.

Landet Estland var blitt brukt sa han, som et transitt punkt for å få sensitiv militær teknologi ut av Russland og videre på ferger på vei mot vest. Den avslappede grensen og nærheten til russiske militære baser gjorde landet ideelt for denne oppgaven.

På tross av oppløsningen av Sovjetunionen og slutten på den kalde krigen, hadde vesten  fremdeles holdt nøye øye med russisk militær styrke, spesielt rakett-teknologien. (Selvfølgelig hadde – og har – Russland fortsatt tusenvis av kjernefysiske våpen.) En slik smuglet forsendelse, av elektroniske styringssystemer for raketter, hadde vært på Estonia da den sank. MI6 hadde vært involvert i denne smugler-operasjonen.

Senere ledet mine forespørsler meg til en amerikansk forretningsmann ved navn Gregg Bemis. Bemis på 74 år fra Santa Fe i New Mexico er entreprenør, venture-kapitalist og tidligere Kongress-kandidat for det republikanske partiet.

Bemis er også dykkings- og bergingsekspert og eier det fortsatt sunkne vraket av den britiske passasjerbåten Lusitania, som ble senket utenfor Irlands kyst i mai 1915 av en tysk ubåt, med nesten 1200 omkomne, inkludert 128 amerikanere. Angrepet bidro til å få USA inn i første verdenskrig. Bemis var blitt eneeier av Lusitania ved å kjøpe aksjer fra dem som hadde kjøpt skipet fra forsikringsselskapet, og har ledet flere ekspedisjoner ned til Lusitanias siste hvilested.

Bemis’ interesse for Estonia startet i august 2000. Etter å ha blitt spurt av slektninger av ofre om å undersøke saken, ledet han et dykk ned til vraket av Estonia.

Ekspedisjonen ble trakassert av den svenske marinen, som tvang Bemis til å seile fra det nøytrale Tyskland, i stedet for nærmere Sverige eller Finland. Dette reduserte tiden laget hans kunne tilbringe med å utføre dykking. Svenskene sendte også militære hurtigbåter som sirklet rundt Estonia, mens kystvaktas offiserer bordet dykkerskipet og krevde å få utlevert en liste med oversikt over alle som var ombord.

Det ble utstedt arrestordre på Gregg Bemis og hans partner i ekspedisjonen, en tysk TV-produsent ved navn Jutta Rabe (som nå har skrevet bok om Estonia-forliset) av den svenske påtalemyndigheten.

Estonia-avtalen hadde gjort det til et lovbrudd under svensk lov å dykke ned og utforske vraket; en straffbar handling med en strafferamme på to års fengsel. Det amerikanske Utenriksdepartementet (State Department) advarte Bemis og ba ham om å innstille (“back off”) sine Estonia-undersøkelser, og til dags dato risikerer Bemis å bli arrestert og dømt til fengselsstraff dersom han skulle sette sine føtter på svensk jord.

Men Bemis og hans dykkere fortsatte utforskingen av Estonia-vraket og fant et hull i nærheten av baugen. De filmet vraket og brakte opp biter av metall som ble kuttet fra nær baugporten. Tester utført i laboratorier i USA og Tyskland viste tegn til en eksplosjon på fergens skrog. En rapport konkluderte med at “Resultatene viser endringer i metall lik dem man ser ved høyhastighets detonasjon.”

Myndighetene i de baltiske landene (som inkluderer Sverige) insisterte på at det ikke hadde vært noen eksplosjon. Det hadde allerede vært en granskning som var blitt avsluttet i 1997 og hadde konkludert med – etter sterk uenighet blant kommisjonsmedlemmene – at feil låser på baugportene til Estonia hadde vært årsaken til ulykken, sammen med mannskapets manglende evne til å reagere raskt nok til å unngå krisen ved å redusere fergens hastighet.

Den 50 tonn tunge baugporten var blitt ramponert av høy sjø og hadde blitt revet av da låsene ga etter, slik at vannet flommet inn på bildekket, hvoretter fergen var blitt ustabil og kantret, avsluttet etterforskningen.

Den svenske regjeringen hadde dessuten leid dykkere fra Rockwater, en britisk-basert avdeling av den amerikanske Halliburton-gruppen, som mellom 1995 og 2000 ble ledet av Dick Cheney, senere USAs visepresident. Rockwater produserte 13 videobånd som viser vraket, ble det hevdet, fra alle vinkler. Men en viktig vinkel manglet og noen svenske politikere hevdet at videoene var blitt redigert. Som Lennart Berglund, leder av stiftelsen for ofre og pårørende etter Estonia-katastrofen sa etter Bemis ekspedisjon: “Det er fortsatt mange bevis der nede. Deres (myndighetenes) store argument har vært at det ikke var noe nytt – nå er det noe nytt.” De baltiske landene sto derimot fast på at det ikke ville bli noen ny granskning.

I november 2004 bekreftet Lennart Henriksson, en tidligere tollsjef i Stockholm, min MI6 venns historie til Sveriges Television. Estonia, sa han, hadde blitt brukt for å smugle stjålet russisk militært utstyr til vest. Skipningene hadde blitt sluppet gjennom etter ordre fra “høyeste hold”. Han hadde personlig vært vitne til to slike forsendelser.

Kommentarene forårsaket oppstyr i Sverige, og førte til en ny undersøkelse i regi av Johan Hirschfeldt, president i lagmannsretten. Bemis, som satt inne med resultatene av sin dykkerekspedisjon, skrev til dommeren, men også han fikk avvist muligheten for å utvide sin henvendelse.

Hirschfeldts undersøkelse bekreftet imidlertid at militært utstyr faktisk hadde vært ombord på fergen. Det hadde vært forsendelser like før tragedien, både 14 og 20. september 1994, som var bevitnet av Henriksson, og det hadde vært en regjeringsoperasjon. Dommeren konkluderte imidlertid med at utstyret var elektronisk, og ikke hadde noen forbindelse til våpensystemer. Hirschfeldt hadde lagt til, i en nøye formulert uttalelse: «Det er ikke grunnlag for meg til å anta at forsvarsmyndigheten i forsvarets enhet for våpenanskaffelser [i Sverige] hadde prøvd å transportere forsvarsmateriell ombord på Estonia da skipet sank.”

Så hva forårsaket Estonias forlis, og hvem var ansvarlig? Den offisielle undersøkelsens  konklusjoner er rett og slett ikke akseptert av mange marine ingeniører. I stedet påpekte etterforskere fra Meyer Werft, det tyske verftet som hadde bygd Estonia, muligheten for en eksplosjon. Labtestene som var utført på materiale som Bemis dykkere hadde brakt til overflaten viste også spor etter en detonasjon. Dette kan forklare det høye smellet som var blitt hørt av Linde og andre ombord på fergen om natten før skipet gikk ned.

Bevisene peker nå på russisk ansvar for eksplosjonen. Russiske medier har undersøkt  historien i årevis. En TV-rapport hevdet at den russisk-estiske mafiaen hadde plassert en ”modifisert mine” på skroget – ved hjelp av en miniubåt – for å advare rederiet om at det måtte betale beskyttelsespenger.

Andre russiske journalister som har forsøkt å komme til bunns i historien, og som har reist spørsmål om mulig involvering fra den russiske regjeringens side,  er blitt advart av myndighetene (i Russland) om å holde seg unna. Russland har, i likhet med Storbritannia, signert avtalen som hindrer dykkere i å utforske vraket.

Den mest sannsynlige forklaringen er at britisk etterretning sto bak smuglingsoperasjonen, som samarbeidet med svenskene, og at en mine (bombe) ble plassert (på skroget) av personer som handlet på vegne av den russiske regjeringen i et forsøk på å stoppe dem.

Den russiske minen var laget for å hindre Estonia i å fullføre sin reise, til å skade skipet og tvinge det tilbake til avgangshavnen. Hensikten var å stoppe den spesifikke forsendelsen eller smugleroperasjonen generelt – eller muligens bare å utstede en advarsel til vestlige etterretningsorganisasjoner.

Men operasjonen gikk galt og minen forårsaket mer skade enn det som var hensikten, muligens på grunn av den dårlige forfatningen som låsene på baugporten var i. Skipet sank, og 852 mennesker døde.

Britiske og svenske myndigheter benyttet i all hemmelighet offentlige  transportmidler for å smugle stjålet russisk militært utstyr. Hadde russerne funnet ut om det og advart dem om å stoppe? Det er vanskelig å slå fast med sikkerhet, men det er klart at vestlige etterretningsorganisasjoner tok en risiko ved at passasjerene på Estonia i praksis ble benyttet som en form for menneskelige skjold.

De store landene som har undertegnet Estonia-avtalen – Storbritannia, Russland og Sverige – har fortsatt all grunn til å ønske at sannheten om Estonia-katastrofen forblir begravet.

Stephen Davis er TV-produsent og tidligere avisredaktør. Artikkelen er oversatt fra originalartikkelen til Stephen Davis som ble publisert i januar 2005 og ligger her.