Sosial konflikter i Frankrike-tid for omtanke

I skrivende stund er det en stor konflikt i Frankrike som ”lammer” landet. Et stort antall borgere i befolkningen demonstrerer mot ”Austerity Reforms” som regjeringen ønsker å gjennomføre i samfunnets økonomisk struktur. Situasjonen er et godt eksempel på hva vi trenger alle å gjøre for å komme oss ut av konflikter og fremover i harmoni.

Jeg ønsker med denne artikkelen ikke å tilby en løsning. Det kunne jeg foreslå men da vil det kreve at alle tenker slik som jeg gjør. Det kan jeg verken forvente eller kreve. Derfor forsøker jeg å sette lys på strukturen av konflikter ved å bruke Frankrike som et eksempel på hva konflikter gjør, hvordan de forsøkes ofte å bli løst, og hva en mer hensiktsmessig måte å gå frem på må være.

Mens jeg skriver dette er John Stewart intervjuet av Larry King Live på CNN. Stewart sier følgende, ”Hit and miss reforms are being projected on top of a crumbling infrastructure, and the problems are only getting worse. I find it amazing on what people are focusing their attention on”. Jeg deler hans betraktninger fullt ut. John Stewart, med hans satirisk betrakting på storsamfunnet på hans ”Comedy Hour”-på Tv er en viktig kilde til omtanke blant folk flest. Meningsmålinger viser at han har større troverdighet blant folket enn vanlig nyhetsformidlere.

Konflikter har den samme strukturen for deres oppstandelse og forløsning – uansett deres årsak og forhold rundt. Løsninger har også et fellesstruktur. I bakgrunn av å være konsulent for næringslivet og terapeut over lang tid er konflikt løsning en betydningsfull del av min virksomhet. Denne erfaringen forteller meg at det er alltid en god og en dårlig måte å løse konflikter på. Det er faktisk bare én måte som alltid fungerer. Den fremtangsmåten er noe vi alle kan bruke.

Konfliktens innhold

På overflaten, mener den Franske staten at befolkningen må gjennomgå en kraftig reduksjon i de sosiale godene som har blitt en del av samfunnets struktur i arbeidslivet over tid. Situasjonen er også lik i Island, England, USA og mange andre land. Et stygt mønster konfronterer mange millioner mennesker på samme tid. Derfor er temaet relevant for oss alle.

Statens posisjon er i saken er at årsaken til problemet er befolkningens ubalanse i forhold til verdiskapning og belønning for innsatsen. Budskapet er at befolkningen må skape flere verdier for å kunne ha en bærekraftig utvikling fremover. De som demonstrerer mener at staten må heller se på årsaken til problemet å være grådighetskulturen i blant de som forvalter mye penger i systemet og regelrett korrupsjon blant mange ledende krefter på toppen av samfunnet er årsaken. Demonstrantene mener at fordi andre er ansvarlig for problemet, bør ikke befolkningen måtte stramme inn livreimen og jobbe mer, men at de som er ansvarlig for problemet også har ansvar for å rydde opp i rotet. Statens oppgave er å løse problemet på denne måten. Styrings maktene har selvfølgelig tette forbindelser og noen ganger, personlig interesser i større økonomiske forhold og følgelig er til og med staten som er ansvarlig for problemene, ikke befolkningen.

Konflikten handler om uenighet om årsak, virkning og ansvar. Uenigheten handler om grenser for ansvar og den bakenforliggende årsaken.

Ledere i staten er fast bestemt på å gjennomføre endringene, som den påstår er den eneste rette måten å gå frem på for resten av landet. De som demonstrerer ute i gatene, og mange av de som ikke gjør det, er så uenig at de har begynt å sabotere statens forsøk på å gjennomføre ”reformene” i den grad de kan. Situasjonen er en maktkamp. Hvordan den vil utarte seg er det ingen som vet.

Situasjonen er slik den er, sett fra en leders posisjon, er basert på antagelser i vitenskapelig forståelse i ”sosial politikk”, politisk vitenskap, og hvordan samfunnet best kan formes for å prestere gode resultater. Hva ”gode” resultater er, er en subjektiv opplevelse for alle involverte parter i konflikten.

Denne situasjonen er et godt speilbilde av det som alle enkelt individer har opplevd inne i seg selv fra tid til annen. En indre konflikt mellom ”deler” i seg selv som tilsynelatende ønsker to motsetninger, går i veien for hverandre. Som visdomsord fra gammelt av, forstår vi alle at et ”delt hus kan aldri bestå”.

Hos mennesker, er den ”kontrollerende delen” av psyken det bevisste sinnet og dens viljekraft. Den andre delen, sett fra et informert ståsted, er alltid representert i det vi kjenner som menneskets ubevisst sinn, via følelser – den delen av oss som har ansvar og som ivaretar all automatisk atferd. Det er ikke en anerkjennelse blant folk flest om at følelser, tanker og handlinger alltid må gå samme vei for effektiv fremgang i livet – dessverre. Følelser som er felles for alle mennesker, og som enda ikke er ”godtatt” av mange ”autoriteter” er at følelsen av frihet er en fellesnevner som driver alt i livet – søken etter stadig mer frihet og muligheter.

Særlig når det gjelder ”dårlig vaner”, er denne formen for konflikter et godt speilbilde av strukturen på konflikter i en større skala. ”Reform tiltakk” er statens måte å fortelle deg at de oppfatter en ”dårlig vane” som trenger endring. Fordi mønstre i alle menneskelig sammenhenger alltid er de samme, uansett hvilken nivå av abstraksjon vi bruker, kan vi lære fra løsningsteknikker som fungerer fra den ene siden av skala, over til den andre. Det er hensikten med det jeg forsøker å formidle. Vi sammenlikner individets evner til å løse konflikter og overføre innsikt i prinsippene til storsamfunnet.

Interne menneskelig konflikter – fra et psykoterapeutisk ståsted

Psykoterapi i praksis handler ofte om å løse opp i fastlåste indre konflikter. I alle slike konflikter er strukturen den samme. Begge sider av personligheten vil forskjellig på ett nivå av funksjon. Disse går i veien for hverandre. I verste fall vil konflikter kunne skape en tilstand av total stans i fremgang. Situasjonen kalles en ”depresjon”. Vanligvis oppfattes depresjonen som en årsak til fravær av bevegelse så løsningen er å kutte ut følelsen. Når en forstår at fravær av bevegelse er en naturlig respons til en konflikt som ikke synes å ha en løsning, så er den eneste løsningen å løse opp i floken. Hva er løsningen?

I praksis vil bruk av tvang eller kompromisser som metode for å løse konflikten, aldri løse problemet på sikt. Det pleier alltid å være en erkjennelse som individet har kommet frem til i seg selv lenge før konflikten har blitt forsøkt løst med vanlig midler. Når smerten er for står og man står fortsatt fast i sitt eget liv, er ”terapi” den mest korrekte beskrivelsen av det en trenger for å komme ut av uføret. Dersom terapeuten forsøker seg på samme metodetilnærmingen som klienten, vil også terapeuten møte veggen i forsøket på å være en ”styrende kraft” i endringsprosessen.

Mine erfaringer har for lenge siden gitt meg en forståelse om at konfliktløsning må bruke prinsippet ”fri vilje” i alle ledd av endringsprosesser, for at endringer ikke skal skape skjult eller åpenbar motstand fra deler av systemet som ikke er ”enige”. Det er også slik at den delen som ønsker å styre utviklingen med sin viljekraft er underlegen de kreftene som representerer resten av systemet. Emosjoner er alltid sterkere enn viljekraften dersom det er en konflikt. I store systemer, er staten alltid en styringsorgan bare i den grad flertallet er enig om at den styringen er hensiktsmessig. Massene bestemmer alltid til slutt. Det er derfor vår historie er preget av en uendelig lang kjede av konflikter mellom de som styrer og de som blir styrt.

Fra mitt ståsted er det også en erkjennelse om at opphavet for konflikter alltid har sin hovedårsak i at begge eller en av delene i konflikten bruker en forståelsesmodell som ikke er en hensiktsmessig representant for ”virkeligheten”. I konflikter med virkeligheten, er det alltid virkeligheten som vinner til slutt. Derfor er virkeligheten og innsikt i den på et høyere nivå av tenkningen en vei til ekte og gode løsninger.

Denne forståelsen er i tråd med observasjonen gjort av Albert Eienstein da han uttalte, ”Problemer kan aldri løses ved å bruke det samme nivået av tenkning som skapte problemet”. Det er mange som ikke egentlig forstår hva Eienstein mente med ”nivåer av tenkning”. Min faglig trening har gitt meg anledningen til å avmystifisere konseptet.

Ønsker og intensjoner

Ord er alltid bare ”merkelapper” for noe som er langt mer spesifikk. På en måte er verbal kommunikasjon med språk en oversetting mellom opplevelse og en representasjon av opplevelsen – akkurat som forskjellen mellom menyen og maten du spiser. Menyen og maten vil aldri være det samme. Derfor er det en klok beslutning om å spise maten fremfor menyen. I praksis har mange mennesker fått problemer fordi de ikke har forstått prinsippet – jeg også har falt mange ganger i denne fellen.

Når vi ønsker oss noe, har vi et nivå av tenkningen som selve ”ønsket” representerer. Et høyere nivå av tenkning oppnåes ved å tenke på hvilken intensjon vi måtte ha som bakgrunn for det vi ønsker oss. Denne intensjonen er alltid mer abstrakt enn selve ønsket. Fordi alle intensjoner har enda mer abstrakte måter å uttrykke det vi ønsker å oppnå – kan vi flytte vårt nivå av tenkning opp eller ned en skala av nivåer av tenkning og betrakning.

Når vi har konflikter og forflytter vår tenkning rundt konfliktens essens til et høyere nivå av tenkning, vil vi alltid finne et nivå der alle parter i konflikten er enig i sine mest abstrakte former. Enighet om intensjoner er et faktum – alltid! Det vi alle vil ha, i sine mest abstrakte former, når deg gjelder konflikter er, ”et bedre liv”.  Derfor er det en fin utgangspunkt for å diskutere uenigheter. Det er et tegn til større forstand og intelligens å ha denne tanken i baklomma. I forhold til konflikter.

Det er også en kjensgjerning om at begge sider av en konflikt står steilt opp mot hverandre om hva et ”bedre liv” faktisk betyr og hvordan det skal oppnåes. Konflikten er en konsekvens av mangelfull innsikt på en eller annen måte.

Herfra kan en forsøk å arbeide ned  til mer spesifikk endringsmetoder og endelig mål. Det er også viktig å oppnå felles forståelse av hva det målet betyr i praksis, hva en må oppleve fra alle sider for å forstå at målet er faktisk nådd. Denne beskrivelsen er en fin og abstrakt måte å forstå strukturen på alle konflikter på en måte som frigjør kreftene som tidligere var fastlåste, slik at individet, gruppen, staten eller verden går den måten fellesskapet er enig om. Alle parter må være enige i seg selv om at det lønner seg å samarbeide rundt en felles intensjon. Konflikten er egentlig aldri løst før dette er et faktum.

Kompromisser, bitterhet og motstand

Kompromisser som konflikt løsningsmetode, er aldri helt tilfredsstillende fordi ingen av partene egentlig oppnår full resolusjon av sine ønsker i det tempoet og på den måten en vil ha. I sannhetens navn, er løsningen alltid noe som fører til følelsen av tap. Følelsen fører til bitterhet hos den delen som sitter inne med følelsen. Mennesker som lever i følelsen av frihet tar aldri kompromisser i forhold til denne ledende følelsen av livet.

Når konflikter løses på en mer intelligent og systemisk måte – noe som ivaretar konseptet med fri vilje og tenkning på et høyere nivå, kan konflikten forsvinne fullstendig i det øyeblikket at alle har en felles forståelsesplattform. Det vil si at alle parter i konflikten jobber fra det samme kartet og at kartet og terrenget stemmer overens med hverandre. Når konflikter løses på denne måten oppstår det alltid en frigjøring av positiv energi som bringer systemet til et høyere nivå av funksjon og prestasjon – alle er interessert i det!

Samfunnets tilnærmingsmodell for konflikter i et nøtteskall

Alle steder der makt forsøkes brukt fra en side av samfunnet til å tvinge frem endringer på et annet nivå av samfunnet, vil samfunnet som et system oppleve en bremsende effekt på systemet i sin helhet. Delene slutter å samarbeide med hverandre og mange krefter brukes på å bremse fremgang, mens andre bruker mange krefter for å tvinge frem bevegelse. Systemet slites. Full fart fremover med bremsen på. Uansett hvor svak disse bremsene er på, er de fortsatt en begrensningen for farten fremover og slitasje på de delene som skal faktisk bevege seg i en eller annen retning.

Fra krig til krangel, er det slik som livet er.

Konflikten i Frankrike

Med konflikten i Frankrike som godt eksempel, vil vi se om visdom utfolder seg eller ikke. Større bruk av makt mot demonstranter vil kunne tvinge frem løsningen som staten ønsker, men motstanden vil bare bli mer skjult og vanskelig å ha en styring med. Når motstanden er åpenbar, bør alle parter i et system sette seg ned og snakke sammen om felles intensjoner. Derfra trenger de hjelp til ryddig tenkning. Den hjelpen må komme fra noen som evner å tenke på et høyere nivå enn partene i konflikten og den hjelpen er tjent med å sitte inne med kunnskap og innsikt i sitt eget ”kart” som faktisk fører frem til en ekte resolusjon, gjennom å forstå hvordan tenkningen går i veien.

Naturen som foregangseksempel

Naturen er aldri i konflikt med seg selv. Den er det den er og den har et symbiotisk forhold mellom alle delene på en måte at all ting går akkurat som det skal i balanse. Naturen har en form for visdom mennesker ikke har. Det trenger vi å ta inn over oss. Naturen har mye å lære oss og vi er tjent med å speile naturens mønstre for å finne frem til visdom i oss selv.

Noen tenker kanskje at naturen er i konflikt med hverandre og at naturen speiler et tankesett som speiler ”Den sterkestes rett”, også kjent som ”survival of the fittest”. Det er derfra mange får sin konfliktløsnings forståelse i fra. Når en ser på de tilsynelatende konfliktene i naturen, så behøver vi også å tenke oss på et høyere nivå av tenkning, forstå intensjoner, før en kan oppfatte at ”den sterkestes rett” er i seg selv bare en illusjon. Denne erkjennelsen er en del av det som skjer når vi ser på naturen over tid. Vulkanen som spyr røyk og aske over et stort område faktisk er et ”problem” på kortsikt, men så er det også en prosess som skjer på et større logisk nivå av hendelser som tillater forhold ellers i naturen å utvikle seg på en hensiktsmessig måte. Asken fungerer som en fornyer av naturen, som gjødsel for jorden. Det er bare å se på landskapet i Island for å så hvor grønt det har blitt etter at ting har roet seg ned.

Naturen alltid er en symbiotisk samspill mellom krefter som skaper balanse gjennom endring og utvikling. En må forstå seg bedre på naturen gjennom observasjon før denne erkjennelsen er et faktum. Det som er det store problemet ved å observere naturen er at observatøren også har sitt eget oppfatningsståsted for å forstå. Jo større den forståelsen er, desto mer må en bøye seg i støvet for den intelligensen som ligger bak.

Konflikten i Frankrike, slik jeg ser den, er så dypt inne på et nivå av tenkning som er full av feil og mangler at alle parter må løfte seg opp til et nytt plan og stille spørsmålet, Hvordan kan vi skape et positivt, konstruktivt, harmonisk og utviklende samspill med oss selv og resten av tilværelsen? Før konflikten kan løses må alle involverte delta i diskusjonen om de antagelser og konflikter i tanke og forståelse som måtte dukke opp underveis. Hver gang det er en konflikt innenfor konfliktens enda mer abstrakte nivåer, er disse enda mer viktig å løse enn de som lager overflate konfliktene. Det tar tid å sortere gjennom all ting. Det er derimot den eneste intelligent måten å gå frem på.

Omtanke til høyere intensjoner fremmer enighet og samarbeid uten konflikt. På dette planet, er alle enig. Alle ønsker seg harmoni og fremgang. Da kan vi også snakke om hva som faktisk gir harmoni og fremgang, fremfor konflikt. Da, og bare da, vil konflikten ha en sjanse for resolusjon. Folk må finne ut av dette selv. Erkjennelse gjennom erfaring er den beste læremesteren. Spør du mer, er det derfor vi alle lever, for å finne ut av hvordan vi best kan skape harmoni.

Løsningen er først å finne ved å inkludere den formen for tenkningen som virkelig setter fokus på hva vi alle ønsker dypest, innerst inne. Den dagen storsamfunnet har funnet en måte å integrere forskjellene i seg selv, vil være den dagen det frigjøres krefter som vi ikke drømte var mulig å ha. Det gjelder også for deg som individ og deltaker i samfunnets fellesskap. Er det ikke på tide at vi setter fokus på det, fremfor konfliktene?