Du leser nå
Global oppvarming fra Jordens indre

39 minutter lesetid



Global oppvarming fra Jordens indre

Den minimale oppvarmingen av nedre atmosfære på 0,74 C i løpet av 100 år (1906-2005) forklares best med havoppvarming, ikke med Solen eller menneskelig aktivitet. Men hva forårsaker havoppvarmingen, og hva forårsaker klimakaoset med ekstremvær og ekstremflommer verden over?

Sist oppdatert: 30. desember 2011.

Artikkelen tar først for seg historien til menneskeskapt global oppvarming (MGO)-teorien. Denne teorien begynte som Bert Bolins personlige idé gjennom 25 år, og ble fra 1988 og utover et FN-frontet dogme. Den gjennomsnittlige oppvarming av den nedre atmosfæren med 0,74 °C i løpet av 100 år (1906-2005) synes reell nok. Denne promilleøkningen lar seg ikke forklare med variasjoner i Solens energiutstråling eller med menneskelig aktivitet. CO2-nivået i den før-industrielle æra (frem til 1750) utgjorde ca. 0,028 % av Jordens atmosfære, og har i dag økt til 0,039 %. Karbondioksid er naturens frodighetsfaktor, ikke en forurensende gass. Alle havforskere vet at oppvarming av atmosfæren best forklares med havoppvarming. Hav­oppvarming forklares best med oppvarming av Jordens indre.

ZetaTalks syn på Jordens nåværende transformasjon presenteres. ZetaTalk hevder at den globale oppvarmingen kommer fra Jordens kjerne, og at denne oppvarmingen må ses i sammenheng med økt jordskjelv- og vulkansk aktivitet. Perioden 2004-10 har faktisk vært preget av rekordhøy jordskjelvaktivitet (målt i utløst energi) og vulkansk aktivitet. Det tiltagende klimakaos med ekstremvær og ekstremflommer verden over, blir av ZetaTalk forklart med tiltagende slingring i Jordens døgnrotasjon.


MGO: fra personlig idé til FN-dogme til NWO-konspirasjon

John McLean har i sin 67-siders rapport, We have been conned: An Independent review of the Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) (18. august 2010), beskrevet MGO-teoriens historie. Denne historien er verdt å kjenne til, for den illustrerer godt hva som skjer når en forsker, og deretter ledelsen i et tilsynelatende objektivt vitenskapspanel, bare søker etter bekreftelser på en yndlingsteori som de ønsker å forsvare. Dette er selve definisjonen på pseudovitenskap. Det var vitenskapsfilosofen Karl Popper som understreket at fremfor å se etter bekreftelser på våre teorier, skal vi heller prøve å falsifisere dem. McLeans rapport anbefales å lese i sin helhet; kritikken kan karakteriseres som drepende.

MGO-teorien var i nærmere 25 år lite annet enn en personlig fiks idé til den svenske meteorologen og klimaforskeren Bert Bolin (1925-2007). Han var professor i i meteorologi ved Stockholms universitet fra 1961 til 1990. Det var i 1959 at han første gang fikk akademisk oppmerksomhet rundt sin idé at selv om karbondioksid (CO2) absorberes av havet, går mesteparten opp i atmosfæren hvor det har en drivhuseffekt. Bolin var flink til å organi­sere internasjonale konferanser og var styreleder i mange akademiske komitéer. På disse konferanser og i disse komitéer arbeidet han ivrig for å fremme sin personlige idé.

Bert Bolin (1925-2007): MGO-teoriens far

Bolin greide å selge sin MGO-teori til International Council for Science (ICSU), en NGO som arbeider for vitenskapelig samarbeid over landegrensene. ICSU undersøkte ikke selv hvorvidt teorien holdt mål, men godtok den uten videre. Den første store seieren til Bolin/ICSU var Villach-konferansen i Østerrike som ble holdt i oktober 1985. Konferansen ble sponset av ICSU sammen med United Nations Environment Programme (UNEP) og World Meteo­rological Organization (WMO). I 1986 ga ICSU ut en rapport som ga drivhusgassene skylden for klimaendringer; Bolin var hovedforfatteren. I 1986-87 arbeidet Bolin, ICSU og UNEP for å etablere et eget FN-organ som skulle fronte MGO-teorien. I 1988 lyktes de gjennom opprettelsen av FNs klimapanel Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC), som i november 1988 holdt sitt første møte. Bolin ble naturligvis valgt som IPCCs første leder. Han satt som IPCCs leder helt frem til 1997. I 1988 ble også media i USA sterkt opptatt av temaet global oppvarming, delvis pga. en usedvanlig het sommer kombinert med tørke som tok livet av 10.000-17.000 personer.

Da IPCC sammen med tidligere visepresident Al Gore vant Nobel fredspris i 2007, ble Bolin invitert til å representere IPCC, men han var for svak til å kunne møte opp. I november 2007 fikk Bolin utgitt sin delvis selvbiografiske bok, A History of the Science and Politics of Climate Change: The Role of the Intergovernmental Panel on Climate Change. Han døde noen uker senere. IPCC har aldri hatt som målsetning å drive objektiv forskning rundt årsakene til klimavariasjon; deres mål har fra begynnelsen av vært å bekrefte Bert Bolins teori.

Akkurat når og hvordan MGO-dogmet ble akseptert av deler av NWO-eliten, for så å bli utnyttet som et element i deres strategier, er noe uklart. Noen forskerforfattere vektlegger Roma-klubbens hete omfavning av MGO-teorien i deres tredje rapport som kom ut i 1993, The First Global Revolution. Roma-klubben er en global idé-smie som ble dannet i 1968, og som fikk mye oppmerksomhet rundt deres to første rapporter, The Limits to Growth (1972) og Mankind at the Turning Point (1974) (Wiki-artikkel: Club of Rome). I The First Global Revolution (1993) skriver de:

“På leting etter en ny fiende som kunne forene oss, landet vi på den idé at forurensning, trusselen om global oppvarming, vannknapphet, sultkatastrofer og lignende ville tjene saken. Alle disse farene er forårsaket gjennom menneskelig utfoldelse, og det er bare ved å overvinne menneskenes holdninger og adferd at disse farene kan overvinnes. Den virke­lige fienden er således menneskeheten selv.”

 

Dette er en klassisk NWO-strategi: å fremme et antikonspirativt syn på globale problemer, der menneske­heten generelt gis skylden for globale problemer som egentlig er konsekvens av NWO-kabalens skjulte virksomhet. Det er også klassisk NWO-strategi at det kapitalistiske system som sådan, eller fordelingen av verdens goder, ikke skal diskuteres eller tukles med. Lovpålagte begrensninger i utslipp av karbondioksid er definitivt ikke i storfinansens, industriens eller kapitalismens interesse, så det er vanskelig å si hva som har skjedd bak kulissene. Men NWO-kabalen godtok av en eller annen grunn MGO-teorien som offisielt dogme, og oppdaget at de kunne tjene store penger på å etablere et globalt karbonmarked med nasjonal karbonskatt. Al Gore ble forespeilet å bli den første ”karbon­milliardær”.

Roma-klubben har naturligvis rett i at Jorden er et begrenset økologisk system, og at det er begrenset hvor mye vi kan konsumere av Jordens naturressurser pr. år uten at det går på bekostning av Jordens årlige fornyelsesevne. Når det gjelder å bevare mange av Jordens naturressurser, er faktisk den eneste løsningen på sikt enten å redusere drastisk verdens­befolkningen, eller å redusere drastisk gjennomsnittsborgerens konsum av natur­ressurser (”det økologiske fotavtrykk”) pr. år. Dette har vi praktisk erfaring med når det gjelder jakt og fiske. Dersom jakt og fiske på bestemte arter overdrives, går bestanden ned. En bærekraftig miljøpolitikk går ut på å identifisere og overholde den maksimale kvoten som kan konsumeres pr. år uten at det går på bekostning av naturens årlige fornyelsesevne. Spørsmålet er hvem som skal sette premissene for diskusjonen om de globale løsninger for menneske­heten: En hemmelig maktelite som i det skjulte tvinger gjennom sine løsninger via trans­nasjonale organer som FN, eller verdensbefolkningen selv? Roma-klubben er et rådgivende organ for UNESCO (The United Nations Educational, Scientific and Cultural Organization).

Noen forfattere som skriver om NWO-konspirasjoner synes å mene at idéen om Jorden som et begrenset system som vi er i ferd med å ødelegge gjennom for høyt totalkonsum, ikke bør diskuteres eller frontes. Idéen er at slik diskusjon eller innsikt indirekte kan gi moralsk støtte til NWO-kabalens kriminelle planer om å etablere en NWO-verdensregjering og å fortsette i det skjulte med sine kriminelle befolknings­reduksjonsprogrammer. Den idéen er jeg ikke enig i. Med denne reservasjonen vil jeg gjerne nevne noen artikler som utdyper nærmere hvordan MGO-dogmet siden 1990-tallet har fungert som en NWO-konspirasjon. Jurriaan Maessen skrev i november 2009 de to artiklene The Road to Copenhagen Part I: The Club of Rome og The Road to Copenhagen Part II: Rise of the Social Engineers. Maessens artikler inspirerte Mike Cechanowicz til å skrive Den humpete veien til København Del 1 og Del 2 (NyS, november 2009). Reidun Carstens har skrevet artikkelen Den gigantiske klima­bløffen om CO2(NyS, november 2009). Robert E. Stevenson (1921-2001) har presentert klima­debattens historie fra en havforskers perspektiv i artikkelen An oceanographer looks at the non-science of “Global Warming” (1997).

* * *

 

I november 2009 hevdet Al Gore i et intervju med Newsweek at han nå tror at menneskelig utslipp av karbondioksid bare representerer 40 % av MGO; de øvrige 60 % er representert av sot og metangass fra husdyr (se artikkel av Paul Joseph Watson). Dette inviterer naturligvis til nye typer miljøskatter. I Argentina har noen forskere begynt å eksperimentere med metoder for å fange opp metangassen i kupromp (kilde). Noen ganger er virkeligheten raskere ute med bisarre påfunn enn den gale familien The Simpsons!

Plastikkbag for å samle opp kupromp

 

November 2009 så også utfoldelsen av det som skulle bli kalt Climategate (Wiki-artikkel: Climatic Research Unit email controversy). En gruppe hackere hadde klart å trenge inn i serverne til University of East Anglia’s (UEA) Climatic Research Unit (CRU), der de fikk tak i eposter og dokumenter over flere år. Epostene avslørte intensjonell, systematisk og langvarig triksing med tall og diagrammer for å fremme MGO-teorien. Tallmaterialet fra CRU utgjør en viktig del av data- og beslutningsgrunnlaget til IPCC. Direktøren for CRU, professor Phil Jones, måtte trekke seg fra stillingen, men ble i juli 2010 gjeninnsatt i en nyutnevnt stilling som CRUs forsknings­direktør. Sir (Alastair) Muir Russell ble utnevnt til å lede en uavhengig granskning ang. påstandene om fusk og bedrag. Med Russells nære bånd til IPCC minner dette om da president George W. Bush ba Henry Kissinger om å lede 911-kommisjonen. Russell-rapporten kom den 7. juli 2010, og ble av kritikerne kalt for en ”hvitvask” (kilde).

Muir Russell hvitvasker CRU for triksing med tall

 

FNs klimaendringskonferanse i 2009 ble holdt i København den 7.-18. desember 2009 (Wiki-artikkel: 2009 United Nations Climate Change Conference). Konferansen ble en stor skuffelse for MGO-tilhengerne som hadde håpet på at verdens nasjoner skulle forplikte seg skriftlig til begrensninger i karbonutslipp. De hadde også håpet på at verdens nasjoner skulle bli enige om å etablere et globalt karbon­marked. Konferansen var en fiasko, og alle skyldte på hverandre for mangelen på konkrete resultater. Lord Monckton hevdet før konfe­ransen i København at den var designet for å eliminere nasjonal suverenitet til fordel for en verdensregjering. For mer om dette, se artiklene Climate Treaty Will Create World Government Dictatorship (20. oktober 2009) av Alex Jones, og Klima­konferanse i København for verdensregjering (NyS, 15. november 2009) av Jarle Johansen.

FNs neste klimaendringskonferanse ble arrangert i Cancun, Mexico, den 29. nov. – 10. desember 2010 (Wiki-artikkel: 2010 United Nations Climate Change Conference). Ingen skriftlige forplikt­elser ble inngått. Den foreløpig siste av FNs klimaendringskonferanser ble holdt i Durban, Sør-Afrika, den 28. november – 11. desember 2011 (Wiki-artikkel: 2011 United Nations Climate Change Conference). Konferansen var en gedigen fiasko, til tross for enkelte merkelige påstander om det motsatte. Det ble enighet om at en bindende avtale om klimagassreduksjoner først skal inngås i 2015, og først skal tre i kraft i 2020. Et Grønt klimafond ble opprettet, men dette fondet er foreløpig uten penger.

 

Enighet om global oppvarming på 0,74 °C på 100 år

Det er enighet på begge sider av klimadebatten om at den globale gjennom­snitts­temperaturen fra 1906 til 2005 har økt med 0,74 °C [Wiki-artikkel: Global Warming]. Denne oppvarmingen skjedde i to perioder, 1910-45 og 1976-2005. Adam Voiland, som tilhører NASA’s Earth Science News Team, skrev den 13. januar 2011 et oppsummeringsnotat på NASAs web-base, Despite Subtle Differences, Global Temperature Records in Close Agreement. Den generelle trenden i global gjennomsnitts­temperatur fra 1980 og frem til i dag har vært en rykkvis stigning. Akkurat hvilket år som representerer toppåret er det forskjellige meninger om blant de store analyse­sentrene pga. forskjellige beregningsmetoder, men trenden pr. tiår er klar. Ifølge beregnings­metoden til Met Office Hadley Centre/CRU er 1998 fortsatt toppåret, mens årene deretter har representert et platå nære toppen. Ifølge beregnings­metoden til NASA Goddard Institute for Space Studies var 1998 et daværende toppår, som så ble toppet av årene 2005 og 2010 som lå på nesten eksakt samme nivå. Se Diagram over globale gjennomsnitts­temperaturer for perioden 1880-2010.

 

CO2 er en frodighetsfaktor, ingen miljøtrussel, og kan ikke forklare den globale oppvarming

MGO-teoriens tilhengerne, frontet av IPCC, hevder at den globale temperaturøkningen i årene 1976-2005 er forårsaket av økte utslipp av gasser med drivhuseffekt fra menneskelig aktivitet som fossil brensel og avskoging. De viktigste gassene med slik drivhuseffekt er rangert slik: vanndamp: 36-72 %, karbondioksid (CO2): 9-26 %, metan: 4-9 %, ozon: 3-7 %. Da det er vanskelig å forklare vanndamp som en miljøtrussel, har IPCC i stedet valgt å fokusere på CO2-nivået. CO2-nivået i den før-industrielle æra (frem til 1750) utgjorde ca. 0,028 % av Jordens atmosfære, og har i dag økt til 0,039 %. Man kan gjerne kalle karbondioksid for en gass med drivhuseffekt, men la oss ikke glemme hva karbondioksid primært er: naturens frodighetsfaktor. Karbon­dioksid er som kjent en komponent i hva planter og alger ”innånder” via fotosyntesen; karbon­dioksid er en komponent i all cellulær respira­sjon; og karbon­dioksid er endelig en komponent i menneskers og dyrs utånding. Jo høyere nivå av karbondioksid i atmosfæren, dess frodigere og grønnere blir vår verden. Det er hovedsakelig denne økningen av frodighetsfaktoren CO2 fra 0,028 % til dagens 0,039 % som IPCC gir skylden for at den globale gjennom­snittstemperaturen fra 1976 til i dag har økt med noen få tiendedeler av én varmegrad.

Karbondioksid gjør vår verden grønn og frodig

 

Den nåværende konsentrasjonen av karbondioksid er svært lav, i hvert fall fra et geologisk tidsperspektiv. For 500 millioner år siden var nivået 18-20 ganger (= 2000 %) høyere. Fra et historisk og naturmessig perspektiv er nivået av karbondioksid ikke det minste bekymringsfullt; og kan dessuten forklares som naturlig variasjon. Også den globale gjennom­snittstemperaturen har tidligere vært høyere. I forhold til i dag var den globale gjennom­snittstemperaturen 7 C° varmere gjennom mesteparten av de siste 500 millioner år; 3 C° varmere gjennom det meste av de siste 10.000 år; og 1-3 C° varmere i middelalderens varmeperiode (1000-1600 e.Kr., med ca. 1350 e.Kr. som topp). [For mer om middelalderens varmeperiode, se Medieval Warm Period Project]. De fleste som ikke er fullstendig indoktrinert av IPCCs rapporter og ”hockeykølle-diagram” (en misvisende fremstilling av temperatur­økningen fra 1000 e.Kr. til i dag, som viser et kraftig oppsving etter 1850) finner debatten om disse tiendeler av en prosent i temperatur­økning på hundre år og disse hundredeler av en prosent i økning av naturens frodighetsfaktor siden begynnelsen av den industrielle æra, fullstendig latterlig. Ja, absurd.

 

Sammenhengen mellom temperaturnivå og CO2-nivå. MGO-teoriens tilhengerne kommer i et enda mer latterlig lys ved at alle indikasjoner peker i retning av at det er temperatur­nivået på Jorden som styrer CO2-nivået, ikke omvendt. Dette spesifikke temaet kom faktisk opp i britisk høyesterett ifm. påstander som ble fremsatt i dokumentar­filmen An Inconvenient Truth (2006). Filmen viser Al Gore på verdensturné med sitt slide show-foredrag, som ifølge ham selv han holdt ca. 1000 ganger. Én av Gores påstander i sitt standardforedrag var at det er CO2-nivået som styrer temperatur­nivået på Jorden. Høyesterett i London erklærte i oktober 2007 at dette er feil. For mer om dette, se feil nr. 4 i Christopher Moncktons artikkel 35 Inconvenient Truths: The Errors in Al Gore’s Movie (18. oktober 2007). Det er riktig at økt CO2 øker temperaturen litt, men denne virkningen er avtagende og opphører når CO2-nivået når 915 ppmv (Myrhe et al., 1998).

Al Gore og IPCC fikk i 2007 Nobel fredspris for å fronte MGO-dogmet

 

Monckton og Lindzen: naturlig klimavariasjon er forklaring god nok

Richard S. Lindzen er atmosfærefysiker, professor i meteorologi, og var hoved­forfatter av det syvende kapittelet i IPCCs tredje rapport. Han forsvarer teorien om naturlig klimavariasjon. I artikkelen Resisting climate hysteria (juli 2009) skriver han:

“For mindre klimatiske endringer assosiert med tiendedeler av en varmegrad, er det ikke behov for noen ytre årsaker. Jorden er aldri i fullkommen likevekt. Bevegelsene til de massive havene, der varme flyttes mellom de dype lagene og overflaten, sørger for variasjon på tidsskalaer fra år til århundrer. En nylig studie (Tsonis et al., 2007) antyder at denne variasjonen er tilstrekkelig til å forklare alle klimatiske endringer siden 1800-tallet… Bidraget av økende CO2 leder ikke, alene, til mye oppvarming (ca. 1 varmegrad for hver CO2-dobling)… Dette paradoks blir mer akutt ved det faktum at det ikke har vært noen statistisk signifikant netto global oppvarming de siste 14 årene… Klima-alarmister svarer at noen av de heteste årene som har blitt registrert har forekommet i løpet av det siste tiåret. Gitt at vi er inne i en relativ varm periode, er ikke dette overraskende, men det sier ingenting om trender…»

 

Christopher Monckton er også en forsvarer av naturlig klimavariasjon-teorien (Wiki-artikkel: Christopher Monckton, 3rd Viscount Monckton of Brenchley). Han har engasjert seg i debatten siden 2006, og har blitt denne teoriens mest markante talsperson. Lord Monckton er en fargerik personlighet som liker å være kontroversiell og i rampelyset. Tidligere var han rådgiver for Margareth Thatcher, og i juni 2010 ble han nestleder for UK Independence Party. Han er verken klimatolog eller meteorolog; han er utdannet i klassiske studier og journalistikk. At han behersker klimadebattens tematikk til fingerspissene, langt bedre enn klimatologer flest, kan leserne selv danne seg et inntrykk av i debattdokumentet ”Global Warming”: A Debate at Last (28. september 2009). På basis av dette dokumentet våger jeg å kalle ham genial. Vi er lite vant med denne typen personlighet som foruten å ha et brilliant og sylskarpt analytisk intellekt også liker å være showmann. Men han er akkurat hva klimadebatten nå så sårt trenger, en fornøyelig Alexander den Store som med et hugg kutter den gordiske knute.

Lord Monckton

 

Oppvarming i Solsystemet tross rekordlav solaktivitet

Det er vitenskapelig konsensus om at solar variasjon ikke forklarer den globale oppvarmingen på Jorden siden 1970-tallet. For mer om dette, se Wiki-sidene Solar variation #Solar Interactions with Earth og Solar constant #Variation. Gitt Solens energiutstråling de siste tiårene, skulle man heller ha forventet global nedkjøling. Alvin Conway beskriver den rekordlave solaktiviteten i sin bok The Extinction Protocol (Aug. 2011; kap. 6):

“I 2008 og 2009 satte Solen nye romalderrekorder for kombinert lavt antall solflekker, svak solvindproduksjon og lav solstråling. Solen hadde i over to år ikke hatt et eneste betydningsfullt solutbrudd. Forskerne var urolige. Dean Pesnell ved Goddard Space Flight Center uttalte: “I våre profesjonelle karrierer har vi aldri sett noe lignende”.

Dr. Jim Wild ved Lancaster University uttalte i et intervju: “Solen har disse periodene der den skifter mellom å være svært aktiv og svært rolig, og vi kjenner til at disse syklusene har pågått i mange århundreder, men denne gangen har solminimumet vart lengre enn vanlig og er noe dypere. Solminimumet er en del av den ordinære trenden, men er denne gangen samtidig noe forskjellig. Solen har trolig ikke vært roligere de siste hundre årene”…

Solen er nå også på sitt laveste for de siste femti årene når det gjelder solvindtrykket. Målinger fra NASAs Ulysses romsonde avslører så mye som et fall på 20 % i solvindtrykk siden midten av 1990-tallet. Dette er den laveste trykkmåling siden siden målinger begynte på 1960-tallet. Solvinden spres utover og utvider heliosfæren til å holde galaktisk kosmisk stråling utenfor Solsystemets indre. Når solvinden av ukjente årsaker svikter, blir den kosmiske stråling i mindre grad hindret fra å penetrere det interplanetariske rom, hvilket innebærer økt helserisiko for astronauter og økt bombardement av kosmisk stråling mot Jorden. Dave McComas, som er rådgiver ved Ulysses-prosjektet, uttaler: “Solvinden utvider ikke heliosfæren så mye som den pleide å gjøre. Det betyr mindre beskyttelse mort kosmisk stråling.”

 

Til tross for at Solens energiutstråling er rekordlav, så er flere planeter og måner i vårt Solsystem nå inne i en fase av global oppvarming, på linje med Jorden. Vi vet ennå for lite om årsakene hertil. Årsakene kan være spesifikke for den enkelte planet og måne; det trenger ikke nødvendigvis å være en felles årsak. I noen tilfeller kan forklaringen være så enkel at planeten eller månen går mot en varmere årstid.

Den globale oppvarmingen er mest markant for Pluto [MIT News (2002): Pluto is undergoing global warming, researchers find; ABC News (2006): Pluto thought to be warming up; BBC News (2010): Hubble spots Pluto blushing in space]. Neptuns måne Triton skal ha gjennom­gått en betydelig oppvarming siden 1989 [MIT News (1998): MIT researcher finds evidence of global warming on Neptune’s largest moon]. Når det gjelder Jupiter, snakkes det om klimaendringer fremfor global oppvarming [Space.com (2006): New Storm on Jupiter Hints at Climate Change]. Mars har definitivt vært inne i en fase av global oppvarming siden 2002 [NASA/JPL (2003): Odyssey Studies Changing Weather And Climate On Mars; NASA/JPL (2005): Orbiter’s Long Life Helps Scientists Track Changes on Mars; National Geographic (2007): Mars Melt Hints at Solar, Not Human, Cause for Warming, Scientist Says].

 

ZetaTalk: Den globale oppvarming kommer fra Jordens indre

Web-basen ZetaTalk ble opprettet i 1995, og drives av Nancy Lieder (USA) som hevder hun er i telepatisk kommunika­sjon med en ET-gruppe (zetaene) som hevder at de har hatt sitt tilholds­sted på Jorden betydelig lengre enn Homo sapiens. Zetaene hevder at planeten Nibiru snart vil passere ekliptikken på sin vei nordover, og at denne passeringen vil innebære et nærmøte med Jorden som vil utløse en plutselig jordskorpeforskyvning som vil resultere i de mest dramatiske kataklysmer Jorden har opplevd de siste 50.000 årene. For introduksjon, se RKM-artikkelen Vil Nibiru utløse en jordskorpeforskyvning?

Ifølge ZetaTalk har Nibiru-komplekset – dvs. Nibiru med sine ca. tyve måner samt en lang elektromagnetisk ladet hale bestående av planetarisk skrot – allerede hatt fire overordnete virkninger på Jorden:

  • Jordens slingring i sin døgnrotasjon har tiltatt kraftig, og har utviklet seg til en risting. Det er denne slingringen og ristingen som resulterer i økt jordskjelvaktivitet og vulkansk aktivitet, samt tiltagende ekstremvær, ekstremtemperaturer og klimakaos.
  • Jorden varmes opp innenfra, fra Jordens kjerne.
  • Andre virkninger av Nibirus nærvær, som f.eks. Jordens tiltagende magnetiske diffusjon (spredning).
  • Virkninger av Nibirus elektromagnetisk ladete hale.

 

For en utdypende artikkel om Nibirus virkninger på Jorden, se RKM-artikkelen Virkninger av Nibiru-komplekset: den store sammen­hengen som media ikke gir deg. Mens IPCC prøver å forklare flest mulig av de globale klimaendringene med MGO-teorien, så legg merke til at ifølge ZetaTalk står Nibiru-komplekset bak fire overordnete virkninger som hver for seg utløser komplekse årsak-virkningskjeder. Nøkkelen til forståelse ligger i å kunne skille disse fire overordnete virkningene fra hverandre; mens det å sause dem sammen bare kan resultere i forvirring.

Jordens radius, fra Jordens innerste midtpunkt til jordskorpen, er 6.311 km. Jorden er varmest i den innerste kjernen, ca. 5000 °C. Jordens geotermiske gradient er 22,1 °C pr. kilometer dybde, hvilket betyr at for hver kilometer bort fra Jordens kjerne mot jordskorpen, avtar tempe­raturen med 22,1 °C. Jordens eksotermiske prosesser, dvs. hvordan varmeenergien ledes utover mot jordskorpen, er godt kjent (Wiki-artikkel: Jorden #Indre).

Mens geovitenskapen skiller mellom en indre fast kjerne hovedsakelig av jern, og en ytre flytende kjerne av jern og nikkel, omtaler ZetaTalk kjernen som flytende, heterogen og magnetisk. Ifølge ZetaTalk resulterer de gravitasjonelle og de magnetiske partikkel­interaksjonene mellom Nibiru og Jorden i mer strøm­virvel­aktivitet i Jordens flytende kjerne, med oppvarming som resultat. Denne partikkelinteraksjonen begynte før Nibiru kom innenfor Plutos bane, og altså før Nibiru i 2003 nådde den indre delen av vårt solsystem. Den økte varmen i Jordens kjerne forplantes så utover gjennom de ordinære eksotermiske prosesser, og resulterer i oppvarming av havene og jordskorpen.

Allerede i juli 1995 kom ZetaTalk med sin forklaring på den globale oppvarming, i notatet Heralding:

”Årsaken ligger dypt inne i Jordens kjerne, som meteorologene nekter å ta i betraktning. Dette er grunnen til at deres klimaspådommer aldri vil være basert på de rette parameterne. En nøkkel til å forstå forandringene, og som man kan peke på, er havenes oppvarming over hele kloden. Dette har blitt målt til 15 cm. stigning på alle strender verden over. Vannet har steget fordi det har blitt varmere, og varmt vann tar opp mer plass enn kaldt vann, som alle bøker i elementær fysikk kan fortelle. Hvordan har det seg at havene, som er dype og kalde, har blitt varmere? Er forklaringen den nærmest umerkelige stigningen i lufttemperaturen, på rundt 1 grad, som det rapporteres om? Siden varme stiger til værs, hvor­for skulle denne minimale temperaturøkningen i luften påvirke havene? Meteoro­logene vil fortelle deg at effekten av varmere luft er luftturbulens, ikke varmere hav. Havene har blitt varmere fordi Jordens kjerne har blitt varmet opp, og det skjer som et utslag av at Jordens bror har kommet nærmere.”

 

I ZetaTalk-notatet Cataclysm Masks (juni 1996) bemerket zetaene:

“I et forsøk på å unngå å innrømme at kataklysmene er på vei mot oss, har etablissementet lansert forskjellige alternative forklaringer:

Global oppvarming gis skylden for det nye været, drivhuseffekten, som i og for seg hadde vært en holdbar forklaring dersom været var det eneste symptomet. Det er varmen fra Jordens kjerne samt økningen i jordskjelv og vulkansk aktivitet som ødelegger for disse forsøkene på alternative forklaringer. Folk ville aldri akseptere at varmere luft varmer opp Jordens kjerne. Varm luft stiger oppover, mens kald luft faller i høyde. For at Jordens kjerne skulle bli varmere pga. påvirkning fra overflaten, måtte overflaten bli varmere enn kjernen, hvilket opplagt ikke er tilfelle.

Solutbrudd gis skylden for oppvarmingen av havene og økningen i jordrystelser, selv om slik aktivitet i fortiden aldri har vært assosiert med solutbrudd. Likevel, siden folk i hovedsak er uvitende om den grunnleggende vitenskapen som her er involvert, og ikke vil bry seg om å forske i historien til solutbrudd-relaterte hendelser, er dette en forklaring som mange vil akseptere. Folk forstår på en diffus måte at Solen utstråler varme og lys. Da det er ulogisk at at Jordens kjerne skulle bli oppvarmet av solutbrudd utover den oppvarming som skjer på overflaten, blir den alternative forklaringen ikledd vitenskapelig hokuspokus-språk slik at den vanlige mann ikke prøver å forstå fullt ut.

Geomagnetiske stormer assosiert med solutbrudd gis skylden for magnetisk diffusjon, som forårsaker at kompassnåler peker i feil retning og blir uberegnelige. Magnetisk diffusjon er relatert til tidligere solutbrudd, men ikke i den grad som nå oppleves. Tidligere kunne magnetisk diffusjon bare oppleves på overflaten, under direkte innflytelse av solstråler, og forstyrret ikke magnetiske resonanstester som var rettet mot Jordens kjerne. Dagens magnetiske diffusjon har sitt opphav i Jordens kjerne, og er ikke dirigert av solaktiviteten.”

 

ZetaTalk påpeker altså en sammenheng mellom den globale oppvarmingen som utgår fra Jordens kjerne, og økningen i jordskjelvaktivitet og vulkansk aktivitet.

Når det gjelder jordskjelvaktivitet, er det USGS som står for den historiske og globale statistikken. USGS erkjenner at den mest relevante måleenheten for å vise jordskjelvtrender er total utløst energi. Fra deres webside How much bigger is a magnitude 8.7 earthquake than a magni­tude 5.8 earthquake?:

“Det magnitudeskalaen i virkeligheten gjør er å sammenligne bølgeamplitudene på et seismo­gram, ikke STYRKEN (energien) i et jordskjelv. Så en magnitude på 8,7 er 794 ganger større enn et 5,8 jordskjelv slik det måles på seismogrammer, men 8,7 jordskjelvet er ca. 23.000 ganger STERKERE enn jordskjelvet på 5,8! Da det er den faktiske energien eller styrken som får bygninger til å kollapse, er det denne størrelsen som burde telle når man sammenligner. Dét betyr at ca. 23.000 jordskjelv med magnitude 5,8 tilsvarer energien i ett jordskjelv med magnitude 8,7.”

 

I lys av USGS’ erkjennelse over, kan man undre seg over hvorfor de ikke produserer diagrammer som viser den globaltotale utløste energi fra år til år. For å finne et slikt diagram må man gå til web-basen dlinquist Earthquake Home som drives av en enkeltperson. Rådataene fra USGS overføres automatisk og kontinuerlig til et eget program hos dlindquist som regner ut den utløste energi, som så vises på diagrammenes y-akse. Dette programmet viser følgende ang. globaltotal utløst jordskjelvenergi:

  • at i år 2003 begynte en dramatisk stigning,
  • at 2004, 2007 og 2010 var tre toppår på noenlunde samme nivå.
  • at år 2011 hadde et signifikant høyere nivå av utløst energi enn i de tre toppårene, og at 2011-nivået var ca. 100 % høyere enn det gjennomsnittlige nivået før 2003!

 

Den rekordhøye jordskjelv-aktiviteten kan ikke bort­forklares med det svært så generelle argumentet om bedre deteksjon og mediarapportering av jordskjelv med tiden (deteksjon/media-bias). Det har ikke dukket opp grensesprengende teknologi-nyvinninger de siste årene når det gjelder deteksjon av jordskjelv. Media har heller ikke gått gjennom noen større transformasjon de siste årene når det gjelder rapportering av jordskjelv. Argumentet om deteksjon/media-bias er reelt for spesifikke tidsperioder og for lengre tidsintervaller, men argumentet kan også misbrukes og overdrives til det usømmelige (hvilket skjer!). Den dag fem afrikanske elefanter blir observert ruslende nedover Karl Johansgate, vil jeg se etter helt andre forklaringer enn at vi plutselig har fått bedre syn, eller at akkurat denne dagen var det unormalt mange journalister ute i gata.

Når det gjelder vulkansk aktivitet, er det Smithonian Institution som står for den historiske og globale statistikken via websiden Global Volcanism Program. Antall vulkaner som har hatt utbrudd pr. år antas å ha holdt seg stabilt de siste århundrene. Fra 1960 frem til og med 2003 har antallet holdt seg stabilt mellom 50-67 vulkaner med utbrudd pr. år (kilde).

Antall aktive vulkaner pr. år i perioden 1960-2000.

 

I årene 2004-2010 har et rekordhøyt antall vulkaner hatt utbrudd, der tallene pr. år ligger mellom 69-78. Året 2011 har dog vært i den nedre enden av spekteret, med bare 56 vulkaner som oppgis å ha hatt utbrudd. [For å finne antall vulkaner som har hatt utbrudd i et bestemt år, gå til søkefunksjonen Find a volcano by eruption date, og skriv inn året.]

 

Havoppvarming nedenfra

Atmosfæren blir bare i svært liten grad varmet opp direkte av Solen. Atmosfæren varmes i hovedsak opp ved at jordoverflaten, hvorav 71 % består av saltvannshav, reflekterer noe av solenergien. Havene er gjennomsnittlig 4-5 km dype. Solen varmer opp havenes overflate, de øverste 100 meterne, direkte, ikke via atmosfæren. Men de øverste 100 meterne utgjør bare 2,0-2,5 % av havenes vannmasser. Det er havtemperaturen som bestemmer atmosfære­temperaturen, ikke omvendt.

Solens totale energiutstråling har som nevnt vært historisk rekordlav det siste tiåret, men hadde uansett ikke vært istand til å forklare havoppvarmingen. Som nevnt, det er viten­skapelig konsensus om at solar variasjon heller ikke forklarer oppvarmingen av atmosfæren siden 1970-tallet. Det kan således verken være Solen eller økningen i luftens globale gjennom­snitts­temperatur de siste hundre årene (1906-2005) på 0,74 °C som er ansvarlig for hav­oppvarmingen. Ikke en gang oppvarmingen av havets øverste 100 meter kan forklares av de nåværende solare eller atmosfæriske endringer!

Havforskeren og rom-oseanografiens far Robert E. Stevenson (1921-2001) skrev i 2000 den meget interessante epistelen Yes, the Ocean Has Warmed; No, It’s Not ‘Global Warming’. Den bør leses i sin helhet. Her kommer en oversettelse av tre avsnitt:

“Da bare svært kaldt overflatevann er istand til å synke, er det enkelt å forstå hvorfor havdypet aldri kan varmes opp, uavhengig av hvor varm havoverflaten måtte være verden over. Ingen dyptliggende ”termisk etterslep” [eng.: thermal lag] vil forekomme.

… Havene, i egenskap av deres enorme tetthet og varmelagringsevne, er den dominerende innflytelsen på vårt klima. Det er varmebudsjettet og energien som strømmer til og fra havene som i hovedsak bestemmer den globale atmosfærens gjennomsnittstemperatur. Disse interaksjonene, samt vannfordampningen, er fullt kapabel til å kansellere den svake effekten av menneskeprodusert CO2.

… Videre, erklærte vi, “klimamodeller har vært konsentrert om atmosfæren, med bare en primitiv representasjon av havet.” Faktisk, i noen av de tidlige modellene fremstilles havene som nærmest stillestående. Den logiske tilnærmingen ville være å først utvikle modeller for havene (det fantes noen fornuftige havmodeller den gang), og deretter supp­lere med atmosfærefaktorer.”

 

Nekrologen Obituary Notice “Father of Space Oceanography” Robert E. Stevenson (2001) viser at Stevenson hadde de aller beste kompetansemessige forutsetninger for å uttale seg om dette emnet. Ved å bruke eliminasjons­metoden konkluderer vi derfor at havoppvarmingen må komme nedenfra.

* * *

 

Fra 1910 til i dag har havnivået steget med ca. 19 cm. I årene 1961-2003 steg havnivået gjennom­snittlig 1,8 mm pr. år, mens stigningen i årene 1993-2003 var gjennomsnittlig 3,1 mm pr. år. De to hovedfaktorene som bidrar til havnivåstigning er varmere vann (da vann utvider seg ved oppvarming) og økt smelting av landis (smelting av havis forårsaker ikke stigning) (Wiki-artikkel: Current sea level rise).

Diagram over havnivåøkningen for perioden 1880-2000.

Havets varme kommer i all hovedsak fra havbunnen, fra undersjøiske vulkaner, og fra hydro­termiske ventiler med sine svarte og hvite ”skorsteiner” (Wiki-artikler: Submarine volcano; Hydrothermal vent). Tidlig på 1990-tallet trodde forskerne at antall undersjøiske vulkaner var ca. 10.000. Havforskerne Hillier og Watts (2007) kartla 201.055 undersjøiske vulkaner. På bakgrunn herav konkluderte de at et rimelig anslag over det totale antall undersjøiske vulkaner i verden vil være minst 3.400.000! At vitenskapen og forskerne på under tyve år hopper fra antagelsen om 10.000 til 3.400.000 undersjøiske vulkaner, viser hvor lite vi visste, og hvor lite vi fortsatt vet, om havoppvarming nedenfra. Batiza (1982) konkluderte at minst 4 % av alle under­sjøiske vulkaner er aktive.

Alvin Conway argumenterer for havoppvarming nedenfra i kap. 12 i sin bok The Extinction Protocol: 2012 and beyond (2011), og nevner en rekke studier. Robert W. Felix fronter også teorien om havoppvarming nedenfra, og har samlet mange relevante mediautklipp fra 2004-2011 på web-siden It’s not Global Warming, it’s Ocean Warming. Her er flere studier som er verdt å se nærmere på:

* Andrea Mustain: Huge Underwater Volcanoes Discovered Near Antarctica (Live Science, 2011).

“A string of a dozen volcanoes, at least several of them active, has been found beneath the frigid seas near Antarctica, the first such discovery in that region. Some of the peaks tower nearly 10,000 feet (3,000 meters) above the ocean floor — nearly tall enough to break the water’s surface.”

Undersjøiske vulkaner nære Antarktis, oppdaget i 2011.

 

* Robert W. Felix: Volcano heats high-mountain lake to 108 degrees (Blogg, mai 2011).

* Y. T. Song and F. Colberg (2011): Deep ocean warming assessed from altimeters, Gravity Recovery and Climate Experiment, in situ measurements, and a non-Boussinesq ocean general circulation model. J. Geophys. Res., 116.

“Its comparison with available bottom water measurements shows reasonably good agreement, indicating that deep ocean warming below 700 m might have contributed 1.1 mm/yr to the global mean SLR or one-third of the altimeter-observed rate of 3.11 ± 0.6 mm/yr over 1993–2008.”

* John O’Sullivan: Acid Oceans Due to Undersea Volcanoes? (Meteorology & Clima­tology, 2010).

”A study by Australian geology researcher, Timothy Casey contests the recent claims by environmentalists that man-made emissions of carbon dioxide have been causing ocean acidification.”

* Richard Harris: The Mystery of Global Warming’s Missing Heat (npr, 2008).

”Some 3,000 scientific robots that are plying the ocean have sent home a puzzling message. These diving instruments suggest that the oceans have not warmed up at all over the past four or five years. That could mean global warming has taken a breather. Or it could mean scientists aren’t quite understanding what their robots are telling them.”

* Hillier, J. K. and Watts, A. B. (2007) Global distribution of seamounts from ship-track bathymetry data. Geophysical Research Letters, 34 (13).

Det totale antall undersjøiske vulkaner i verden vil være minst 3.400.000.

Jordens slingring bidrar til ekstremvær og klimakaos

Hvor interessant man enn måtte finne økningen av den globale gjennom­snitts­temperaturen de siste hundre årene (1906-2005) med 0,74 °C, må man ikke glemme at dette gjennomsnittet er en matematisk konstruksjon som ikke forklarer det reelle været som f.eks. tiltagende ekstrem­vær og klimakaos, regionale kulde- og heterekorder. Disse reelle fenomenene har sine reelle årsaker, der den globale gjennomsnittstemperaturen i seg selv ikke har forklaringsverdi. Richard S. Lindzen skriver i artikkelen Resisting climate hysteria (juli 2009):

“Imidlertid, et meget viktig poeng er at argumentet for klima-alarm ville fortsatt stå svakt selv om menneskeskapt global oppvarming var betydnings­full. Isbjørner, arktisk sommer­havis, regional tørke og flommer, bleking av korallrev, orkaner, alpine isbréer, malaria osv. osv. er alt sammen avhengig av, ikke et eller annet globalt gjennomsnitt av en overflate­temperatur, men av et stort antall regionale variabler som inkluderer temperatur, fuktighet, skydekke, nedbør, og retningen og styrken på vind. Havets tilstand er også ofte en kritisk faktor… Regionale år-til-år-svingninger i temperatur er over fire ganger større enn svingninger i det globale gjennomsnitt. Mye av denne variasjonen må være uavhengig av det globale gjennomsnittet, ellers ville det globale gjennomsnittet variere mye mer. Dette betyr ganske enkelt at andre faktorer enn global oppvarming har større betydning i en hvilken som helst spesifik situasjon.”

Den 28. august 2010 besvarte ZetaTalk et spørsmål (kilde):

Spørsmål: ”Vi har vært vitne til flere typer ekstremvær, som uvanlig kulde i Sør-Amerika, ekstrem hete i Europa, og floder i Asia. Jordskjelv opptrer hyppigere og med større styrke [enn før]. Jeg lurer på om disse forandringer vil tilta i tiden frem til jordskorpe­forskyvningen, eller om det vil komme perioder av rolig og normal klima og [tektonikk]?”

Svar: ”Den 6. desember 2004, da Jorden begynte å slingre i sin døgnrotasjon, kunngjorde vi følgende: «Vil denne trenden fortsette, og bli mer ekstrem? Hvorfor skulle den ikke det, gitt vår forutsigelse av at Jordens slingring vil bli mer ekstrem ettersom Planet X svinger sin nordpol, en slange av magnetiske partikler som ikke kan ignoreres, mot Jorden?” Den 25. mai 2005, da slingringen fortsatte, sa vi: «Vi har poengtert siden begynnelsen av ZetaTalk-sagaen at været vil bli tiltagende ekstremt, der tørke og flommer kommer og skifter om hverandre på en uforutsigelig måte, og at dette inkluderer uforutsigelige endringer i jetstrømmen [av magnetiske partikler]. Mer av dette vil komme, da Jordens slingring ikke vil opphøre eller bli mildere.” Og igjen, den 29. mai 2005, kunngjorde vi: ”Planet X har påvirket været siden før 1995, da ZetaTalk begynte. Vi beskrev da de værforandringer som vi forventet ville komme, og tiden har vist at vi hadde rett: økning av tørke og flommer, som skifter om hverandre, tiltagende ekstremtemperaturer, og vær som er atypisk for årstidene til den grad at det vil virke som om årstidene blandes med hverandre. Disse forandringer vil bare bli verre etter som jordskorpeforskyvningen nærmer seg.” Og for dem som ikke har lest disse artiklene, gjentok vi den 2. mai 2009 den følgende påminnelse: «Vi har sagt at årstidene kommer til å blandes inn i hverandre, snø om sommeren vil ikke være uvanlig. Vi har sagt at kornmangel vil oppstå i de siste årene før jordskorpeforskyvningen, hvilket har inntruffet. Så vårt svar er: Ja, du kan forvente enda mer uberegnelig vær, med mulighet for kuldebølger om sommeren, og avbrutte avlinger.”

Klimakaos: Østerrike juni 2010.

Det tiltagende ekstremværet og klimakaoset verden over har siden 2002 fått en egen beteg­nelse i massemedia: global weirding. Begrepet går tilbake til en kronikk av Anne Raver som ble publisert i The New York Times den 7. november 2002, der hun skrev:

‘It could be colder, it could be drier, it could be wetter, it could be warmer,’’ said Katy Moss Warner, the new president of the horticulture society. If you can’t exactly point to the climate changes as evidence of global warming, perhaps you can call it global weirding.

Betegnelsen slo an, som man kan lese mer om i Double Tongued Dictionary sitt innlegg Global Weirding. ”Global weirding” er en brukbar søketerm å google på for dem som ønsker å finne artikler om det reelle været fremfor refleksjoner omkring globale gjennom­snitts­­verdier og diverse fantasier om hva disse gjennomsnittsverdier kan forårsake i den virkelige verden. I flere av disse artiklene vil man se at MGO-tilhengerne prøver å kapre betegnelsen ”Climate Change” til å være synonymt med MGO. I deres øyne er det å benekte MGO ensbetydende med å benekte at klima­endringer nå skjer, som om det ikke finnes alternative forklaringer til dagens klima­endringer.

I denne kontekst har Ryan Grim og Lucia Graves skrevet en interessant kronikk, ”Global weirding”: extreme climate events dominate the summer (12. august 2010), på online nyhets­magasinet The Huffington Post. En lignende interessant kronikk har blitt skrevet av Jan von der Goltz, The Pakistan Floods and Climate Change: Another Warning about Global Weirding (23. august 2010). I disse to kronikkene, samt i andre artikler man måtte finne om ”Global Weirding” (se Huffington Post temaside), vil man se at ZetaTalks forut­sigelser fra 1995 og utover har gått i oppfyllelse over all forventning.

For en oppsummering av de første 100 dagene av året 2011, der jordskjelv, vulkanutbrudd, tsunamier, katastrofale flommer, ekstremvær og klimakaos presenteres samlet, se min artikkel 2011: 100 Days of Disaster (NyS, august 2011).

Kilder og ressurser:

Booker, Christopher: Desperate days for the warmists (24. juli 2010). Om klimadebattens siste hendelser frem til sommeren 2010.

Carstens, Reidun: Den gigantiske klimabløffen om CO2 (Nyhetsspeilet, 18. november 2009).

Cechanowicz, Mike: Den humpete veien til København Del 1 (Nyhetsspeilet, 23. nov. 2009).

Cechanowicz, Mike: Den humpete veien til København Del 2 (Nyhetsspeilet, 23. nov. 2009).

Cechanowicz, Mike: Klimagate kan ble en enda større skandale (Nyhetsspeilet, 19. desember 2009). En oversettelse av en meget bra artikkel skrevet av Bob Ellis dagen før (her).

Huffington Post: ”Global weirding”: extreme climate events dominate the summer (12. august 2010).

Huffington Post: Temaside Climate Change.

Huffington Post: Temaside Global Weirding.

Johansen, Jarle: Klimakonferanse i København for verdensregjering (Nyhetsspeilet, 15. november 2009).

Lindzen, Richard S.: Resisting climate hysteria (26. juli 2009).

Lyman et al.: Robust warming of the global upper ocean (Nature, 20. mai 2010). Artikkelen dokumenterer oppvarmingen av havene.

Maessen, Jurriaan: The Road to Copenhagen Part I: The Club of Rome (14. nov. 2009).

Maessen, Jurriaan: The Road to Copenhagen Part II: Rise of the Social Engineers (16 nov. 2009).

McLean, John: We have been conned: An Independent review of the Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) (18. august 2010). 67 sider.

Monckton, Christopher: 35 Inconvenient Truths: The Errors in Al Gore’s Movie ( 2007).

Monckton, Christopher: ”Global Warming”: A Debate at Last (28. september 2009). Punkt-til-punkt-debatt mellom Monckton og Andrew Dlugolecki. 98 sider.

Stevenson, Robert E.: Yes, the Ocean Has Warmed; No, It’s Not ‘Global Warming’ (2000).

Stevenson, Robert E.: An oceanographer looks at the non-science of “Global Warming” (Am. Almanac, oktober 1997). Om historien til “Global Warming”-debatten fra en havforskers perspektiv.

Wiki-artikler:
* List of extreme weather events.
* List of weather records.
* Heat wave; Cold wave.
* Kuldebølgen i Europa 2009-10.
* Ekstremværet Dagmar.
* Kategori: Ekstremvær.

Forskningsbaserte web-baser som avviser MGO-teorien:
* Klimarealistene (Norge).
* Science & Public Policy Institute.
* CO2 Science.
* Gary Novak.

**********************************************************************

 

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
25%
Opplysende
50%
Inne på noe
0%
Usikker
0%
Dårlig
25%
Om forfatter
Profilbildet til Rolf Kenneth Myhre
Rolf Kenneth Myhre
Rolf Kenneth Myhre fullførte bibliotekarutdannelsen i 1990, og arbeidet så som selvstendig næringsdrivende i seks år med å etablere og reorganisere små fagbiblioteker og arkiver. Deretter arbeidet han som medisinsk forfatter i seks år, fire av dem ved Rikshospitalet. Siden 2003 har han som privat forskerforfatter arbeidet med fokus på: 1) Bevissthetsparadigmet, åndsvitenskap; 2) Menneskets tidligere og nåværende erfaringer med ET/UFO-relaterte emner; 3) Enkelte US-sentrerte oligarknettverk som siden 1940-tallet har prøvd å styre verdenssamfunnet i en totalitær retning. I 2008 vant han Kolofons manuskonkurranse for ”Alternativ litteratur” med boken "Åndsvitenskapelige visjoner". I februar 2013 utga han boken "Menneskets historie: Integrasjon av Velikovsky, Sitchin og ZetaTalk", og i august 2013 kom boken "ET/V-erfaringer 1947-2013". Hans forfatternavn er Rolf Kenneth Aristos.

49 kommentarer Bli med i diskusjonen

Bli med i diskusjonen

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *