Du leser nå
Tre klarsynte norske forfattere

22 minutter lesetid



Tre klarsynte norske forfattere

Noen forfattere er mer tidløse eller fremsynte enn andre. De norske forfatterne Finn Alnæs, Christian Borch og Lauritz Johnson tar i noen av sine bøker opp temaer som er svært aktuelle for oss idag.

Finnes det flere norske forfattere enn Per-Aslak Ertresvåg som så og ser verden slik den virkelig var og er ? Ja, så absolutt. Jeg vil gjerne her vise noen utdrag av tre virkelig klarttenkende av dem, som så og ser gjennom illusjonene.

To av dem er desverre døde, Finn Alnæs (1932-1991) og Lauritz Johnson (1906-1992), som var Onkel Lauritz til teddybjørnen Teodor som gikk på barne-tv på 70-tallet. Den tredje er i høyeste grad blant oss levende. Han er NRKs nyhetsanker på Dagsrevyen, Christian Borch. Alle utdragene bevitner om krystallklar innsikt. Det de to avdøde forfatterne skrev er like aktuelt i dag som dengang det ble skrevet.

Finn Alnæs skrev i 1969 boken Gemini. Det er en glimrende samfunnskritisk roman, som er mer aktuell i dag enn da den ble skrevet for mer enn  40 år siden. Boken er en løs fortsettelse av Alnæs sin debutroman Koloss, som fikk særdeles gode kritikker da den ble utgitt, og pris for beste nykommer i 1963. I 1971 fortsatte Alnæs suksessen fra de to foregående bøkene, med romanen Festningen Faller. Der han igjen tar for seg et menneske med sterk personlighet og som kan utrette det umulige, fordi han så alt krystallklart. Det er skremmende å se hvor store paralleller det er mellom denne boken som ble skrevet i 1971 og invasjonen av Irak. Det er nesten som Alnæs har sett 20 år inn i fremtiden og iakttatt USAs invasjon av Irak. Etter min subjektive mening er Alnæs kanskje den mest undervurderte forfatteren i Norge. Mitt håp er at flere vil få øynene opp for ham.

Guds hevner

En sen mørk aften skjer det noe. NN sitter med sin kone og to barn og ser på tv, der det vises en dokumentarfilm fra et fjernt krigsherjet land. Kort etter at den minste av de to barna har pekt på skjermen og spurt pappa hva det er for noe mennene i de hvite frakkene pirker i de nakne små barna med, disse små barna som ikke rører seg og sier noe, like etter at pappa har svart ”pinsett” og minstemann har spurt hvorfor ikke barna gråter, og pappa har svart at det er fordi de er døde eller nesten døde, og strukket sin tomme kaffekopp hen til konen og bedt om påfyll, og konen har gitt påfyll og sagt at kaffen er særlig god i aften, og pappa har smakt og sagt ”aha” og sett på et barn som ingen ben hadde, akkurat da blir en jaktpil skutt gjennom vinduet utenifra, og suser like over NN’s hode og borer seg inn i veggen like over fjernsynapparatet. Så brått kom den susende, at det drøyer litt før NN får reist seg og undrende dratt pilen ut av veggen. Uforstående betrakter han den, fruen utstøter et dempet skrik, på tvskjermen vises en armløs mor med en benløs datter, herr NN’s sønn spør hva det er, og med en skjebnesvanger mine går pappa til vinduet, titter ut, men det er høstkveld og mørkt, og fruen ber mannen passe seg, men mannen passer seg ikke, og mumler noen ord om den forbannede ungdomskriminaliteten.

På jaktpilen finner NN disse ord skrevet: ”Utfør gode gjerninger. Guds hevner.” NN fnyser. Saken ble anmeldt politiet. Også lovens håndhevere antar tilfellet er et utslag av tøyleløst ungdomspåfunn, ja denne innstilling vedvarer selv etter at det samme er skjedd i to andre hus, og da NN en dag styrter død om i gaten med en jaktpil i ryggen, flammer debatten om ungdomskriminaliteten opp. Der tales harde ord om nødvendigheten av å gjeninnføre spanskrøret.Da når saken er blitt grav alvorlig, gransker politiet jaktpilen nøye, og finner at de alle er av tysk fabrikat. Norske forhandlere blir kontaktet, og man oppsporer endel kjøpere, men ikke noen som man spesielt kan rette mistanke mot. Politiet henvender seg til Interpol i Paris, og ber dem førsøke å spore opp eventuelle norske kjøpere av slike jaktpiler på kontinentet, og der finnes noen få, men ingen som er borger av den lile by, og ingen som kan rammes av noen mistanke utover den at de er eiere av pil og bue eller armbrøst. I mellomtiden har to personer til blitt drept på samme måte, og på alle pilene sto skrevet de samme ordene: ”Fordi du ikke utførte gode gjerninger. Guds hevner.»

”Kriminalspesialister og politihunder er forlengst stasjonert i byen, og venter på at ugjerningsmannen skal slå til for fjerde gang. På dette tidspunkt er det ingen som taler om ungdomskriminalitet. Man gjør i stedet regning med at lovbryteren er en voksen person, farlig, beregnende, snarrådig og sinnsyk. Så flammer det opp en debatt om samfunnet og de sinnsyke. Gjør samfunnet hva de kan for å verne borgerne mot slike tilfeller ? Nei sinnsykeomsorgen trenger større bevilgninger. Når skal politikerne våkne ? Og det fjerde drap kommer, og det femte, og Guds hevner gir ikke advarsler lenger. Nå føler alle seg truet. Rullegardinene får ny hevd, barn som våger seg ut etter mørkets frembrudd, får ørefiker, og foreldrene selv holder seg inne. Gatene er nesten øde om kvelden og nettene, bare politifolk og andre i embeds medfør haster avsted, eller beveger seg sakte, skulende, parate.

Men i befolkningen skjer det noe annet. Guds hevners ord ”Fordi du ikke utførte gode gjerninger”, er ikke til å misforstå. Guds hevner har drept dem han/hun anser for inaktive i kampen for det gode, og enhver som selv er inaktiv, er nå truet. Det bemerkes at ikke en eneste av de myrdede på noen måte kunne sies å være velgjørere. De var ganske alminnelige borgere som hadde nok med seg selv og sitt. Onde i lovens forstand var de ikke, og da dette ble kjent skjedde dèt at skumle individer og velgjørere atter var å se i gatene om kveldene og nettene, og aldri fikk noen av dem en pil i ryggen. Etter en affektbetont debatt om politiets udyktighet, inntrer i den lille by noe som kunne blitt innledningen til en ny og oppsiktsvekkende epoke i dens historie.

Veldedighetsorganisasjonene meldte med tilfredshet om stadig større oppslutning og gaver, og der var ingen av de nye støtterne og giverne som satte sitt lys under en skjeppe. Det ble høylydt sagt ifra at ”jeg har bistått den og den, og hjulpet ditt og datt, skjenket milde gaver til nødtrengte og misjoner og masse annet.” Disse personer tok deretter motet til seg, og beveget seg igjen ute etter mørkets frembrudd. Forskrekket og skuffet ble de da det en morgen ble kjent at følgende plakat var slått opp torvet: ”Til førstegangsyteren: Ditt hjerte er kaldt, og du hykler deg bort fra døden. Jeg kjærer imidlertid ikke om ditt hjerte. La det være så kaldt det vil, bare du utfører gode gjerninger. Fortsett. Guds hevner.”

Og de ”uselviske” handlinger fortsetter. Til tross for hyklerske beveggrunner er de håndfaste konstruktive gjerninger. Ingen av de ”omvendte” innrømmer at de er drevet av den aktuelle angst. Man søker å dekke over ynkeligheten med pent innpakkede ord og vendinger om et nytt og bedre livssyn, om hjertets røst, om medmennesket.

Men så finnes det likevel noen som påpeker at veldedighetsorganisasjonene ikke bør motta de store beløpene, da det faktisk er unntakstilstand som har drevet dem inn, og det foreslås at beløpene skal tilbakebetales etter Guds hevners uskadeliggjørelse, dersom giverne skulle ønske det. Til dette holder giverne seg passive i en diplomatisk taushet. Et åpent samtykke finner ikke sted, vesentlig på grunn av frykt for Guds hevner, men også av frykt for å blottlegge ynkeligheten. Man gjør imidlertid regning med at denne frykt for de flestes vedkommende lar seg fordunste ganske fort av pengebegjær etter Guds hevners pågripelse. Det vil da bli talt om sinnsforvirring, illebefinnende, om at man har tenkt over saken og ombestemt seg, funnet andre tiltak å støtte, og man ønsker fra nå av å være anonyme givere; det er også mest tekkelig.

Allerede før Guds hevner er pågrepet, motsetter mottagerne av de milde gaver seg forslaget om at beløpene skal tilbakebetales. Det reises krav om at det skal føres grundig bevis for at Guds hevner var den direkte årsak til ”givergleden.” Man kan ikke uten videre tale om sammenheng mellom  gavene og dette udyret. Hvorfor skulle man betvile de gode borgeres ærlige hensikter ? Er ikke dette å føre pessimismen for langt ? Ja, er ikke et slikt svartsyn en åndelig forbrytelse mot menneskeheten ? Mennesket er vel ikke SÅ ondt ? Det gode slumrer i enhver, og vi som lenge har kjempet Guds sak, og talt og talt om kjærlighet til den neste – det er frukten av VÅRT arbeide vi nå høster, og ikke av dette heslige umenneskets. Dessuten kan vår juridiske rett til å beholde pengene ikke diskuteres. Gave er gave, og forblir gave. Forøvrig er storparten av pengene også disponert. Man vil da vel ikke at velgjørerne, formidlerne, skal tape på gavene, hva ? I bedehuset hvor man nettopp har håvet inn sektens hittil største kollekt, tales ærlige ord: ”Jo, Guds hevner er den tilsynelatende årsak. Men uten denne evne til godhet  som Gud har nedlagt selv i det usleste individ, uten denne evne ville Guds hevner intet ha oppnådd. La så være at Guds hevner har skremt mange til dette.»

Men la oss vite, Ja la oss vite, brødre og medsøstre, la oss vite at Guds hevner virkelig er Guds redskap idag. Han er Guds nifse advarsel.

Til alle de lunkne, alle dem som har hatt nok med seg selv, og rolig har kunnet  se medmennesket slepe seg forbi i nød og pøl og savn og dypeste, dypeste sorteste, sorteste fortvilelse. Gud har sendt oss denne refser, og har gjort det skremmende, fordi vår djevelredne tid ikke fortjener annet. La oss da alle folde våre hender og takke og be: Kjære Herre Gud. Vi takker deg for din hevner, og beholder gavene med din rett. Og vi ber om at menneskene nå omsider har lært, slik at hva man nå gjør av angst, imorgen gjøres MED godhet, AV godhet, FOR godhet, amen.
I livsforsikringsselskapet ”Livet” holdes der et ekstraordinært møte på høyeste plan. En ny pluss-livsforsikring er foreslått. Offisielt forbinder man ikke forslaget med Guds hevner, dertil er man i de sirkler for kultiverte, dannede, fintfølende…taktiske. Man taler i generelle vendinger om tilværelsen nå for tiden, og formannen spør om det virkelig er marked for enda en forsikring.

Forslagstilleren svarer: Herr formann. Dette markedet blir aldri sprengt. Menneskets angst, frykt og feighet overfor livets mange risiki er så fundamental, at der alltid er mulig å lansere en ny forsikring. Ja, jeg har den tro herr formann, at hvis det lot seg gjøre å forsikre folk mot atombomben, eller mot døden rent generelt, så ville folk være villige til å betale så høye premier, at sult og nød ville bli den naturlige konsekvens. For mange forholder det seg også slik at de er villige til å dø for ikke å dø. Dette lyder paradoksalt, men jeg vil be forsamlingen betenke at vi lever i det 21. århundre, da det blir stadig større manko på mennesker av noen dimensjon. Vår tid masseproduserer små mennesker på løpende bånd, små, klynkende, deggelystne, sytende, misfornøyde, usikre, redde, feige og uselvstendige individer, og som forretningsfolk har vi naturligvis rett til å gjøre regning med dette når vi trekker opp våre disposisjoner, selv om vi som mennesker, som privatmennesker, mener jeg, dypt kan beklage tilstanden. På dette grunnlag anbefaler jeg mitt forslag, og ber om at det blir kombinert med følgende nye slagord: ”Livet forsikrer dem at, ‘Livet’ forsikrer dem godt.”

Før i tiden

Før i tiden var det de færreste forunt å se en myrdet person i løpet av hele sin levetid. I dag får vi se den myrdede mange ganger i løpet av en dag, gjennom masemedia. Vi får se livløse, blødende, istykkerslåtte, lemlestede kropper, forulykkede medskapninger og psykiske knuste pårørende av de døde eller skadede. Tragedier er blitt til den beste underholdning og tidtrøyte, takket være nyhetsfomidlingens kyniske utnyttelse av massenes laveste instinkt: trangen til det blodige sirkus. Men det er ikke bare den blodige hendelse, men alle negative ting av en viss størrelsesorden som nyhetsformidlingen hovedsakelig konsentrerer seg  om. Den nakne volden kritiseres, mens den forkledde volden aksepteres. Synspunkter og konklusjoner tas ut av sin sammenheng, for å skape mer sensasjonspregede hendelser. Fordi det ikke regnes som godt stoff underslås de fleste nyheter om menneskehetens positive utøvere. Bare når en menneskevenn får fredsprisen, bringes en nyhet om hans virke, som kan konkurrere med en negativ melding av middels kaliber.

NYHETSFORMIDLINGEN GIR DERFOR I SIN ENSIDIGHET ET FORDREID BILDE AV VERDEN. Fra dag til dag forsterker den inntrykket av en håpløs korrupt menneskehet som det er fåfengt å gjøre noe med. Alt vi blir bydd er ensidighet. Solen har brennstoff igjen til fem milliarder år. Det haster ikke for menneskeheten å forbedre seg. Og menneskeheten hvem er det ? Skal VI, det enkelte individ, stå til ansvar for hva den gjør eller unnlater å gjøre ? Man yter etter evne, men man avgjør jo selv hva som er sin evne. Det kan nok hende du tar feil, og begår en urett fra tid til annen. Men det er i de små anliggender og detaljer av mindre betydning. Det kan nok hende at du må gjøre din neste en smule fortred , men det er alltid i beste mening, eller fordi din neste først gjorde deg en verre, slik at du i selvforsvar så deg tvunget til et lignende middel. I det store og det hele tar du aldri feil, begår aldri urett, og viser uvanlig stor toleranse. I det hele tatt: Du er enestående. De fleste av oss som mener vi er moderne, originale og bedre enn alle andre, vi er jo det, sammen med et oppsvulmende antall andre. I årtusener har det vært liv på denne kloden, og vi kjenner ikke til annet fremskritt enn det materielle. Framskrittet må jo ikke stanse, så lenge man tjener penger på det. Humøret er storartet. Storartet bekrefter jeg. Nå kan man føle seg lykkelig selv i helvete. Takk menneskene for de nye psykofarmaka.

Fra Finn Alnæs sin bok Gemini

De likegyldige

Og jordens nestverste berme blir dem som resonnerer lik de verste, men først en stund etter at formørkelsen er over. De tilhører flertallet i de samfunn som forstår å lede borgere inn i det selvfølgeliges spor; de er ansett som nyttige borgere, men er like disponerte for å begå de største ugjerninger som de andre selvfølgelige handlinger samfunnet tilrettelegger for dem. De kan myrde vergeløse i fleng, og til sitt forsvar si ”det er da selvfølgelig”.

Vi fikk ordre og gjorde vår «plikt” for disse mennesker. Vil det faktum at kjøleskapet inneholder to flasker øl, en pakke smør, et glass jordbærsyltetøy, en boks leverpostei, makrell i tomat, servelat, en salami og en pakke med seks egg, en flaske med ketchup og en med sennep – til enhver tid være av langt større betydning enn opplysningen om at den sivilisasjon de tilhører befinner seg i moralsk og kulturell oppløsning og muligheten av at den skulle forvandles til en ildorkan med minimal overlevelsesmargin for herr og fru konsument, kan heller ikke konkurrere om interessen, for det er jo ikke sikkert at sivilisasjonen vil gjøre det, eller at hans overlevelsesmargin skulle være SÅ liten, og herr og fru konsument kan bare fatte det som er selvfølgelig, og ville blitt rystet inn i en nevrose med utsikt til psykose, dersom han et stakket sekund skulle forstå at intet er selvfølgelig.

Fra Finn Alnæs sin bok Gemini

Vi er kjøtt !

Kjøttet – ditt livs store fellesnevner – er funnet. Som kjøtt har du travet mellom hjem og kontor, dag etter dag, år etter år, og tråkket din sjel flat mot asfalten. Og da dagens møye var endt, da det tidspunkt var kommet som din ånd burde ha hungret og tørstet etter den hele dag fra den tidlige morgen av – da skulle du sove, drikke kaffe og lese aviser. Det som er skjedd med deg er dette: Du har strevd deg fram til eksamen, du har fått jobb, du har kjøpt hus og utstyr, ja, du har fått den ene av alle verdens millioner kvinner – men før du får flyttet inn i huset – mens du ennå står på terskelen – i det øyeblikk livet skal begynne – dør du !

Kjød er død – sa profeten. Og du er ikke alene. Kjøtt er det når politikerens høyeste ønskemål er hus med have og mat i mave – kjøtt er det når vitenskapsmannen overfører lover fra materiens og teknikkens kjølige verden til menneskets – kjøtt er det når kunstneren skjelver av angst for personlig suksess og glemmer det  budskap han skal bringe – kjøtt er det når forretningsmannen ligger våken om natten, redd for å miste det han hadde, ikke vinne hva han begjærte – og kjøtt er det når teater, film, presse og litteratur vinner folkets hyllest ved å appellere til dets mest primitive instinkter – og kjøtt er det også når prestens, Guds representant på jorden, med gremmelse ser at hjelpepresten samler kirken full, i stedet for å fryde seg på sin herres vegne over at forretningen endelig går godt. Kjøttet rår verden, representert ved seksualismen, materialismen og egoismen. Tre mektige paver ! Med egoismen som erkepave, og mennesket som slave.

Åndslivets oppgave var det å frigjøre mennesket fra dette mektiget triumvirat. Men tidens store profeter benyttet sine blendende evner til å overbevise godtfolk om at de skulle være kjøtt, som rotter og kaniner var det. Og de mange små profeter – prester, lærere, leger og jurister – folk med den høyeste utdannelse tiden kunne gi – beviste med sitt liv og levnet at kjøtt skal man være, fra innerst til ytterst, fra øverst til nederst. Ja ! Åndslivets menn gikk i spissen da det gjaldt å materialisere mennesket ! For kjøttet var sterkere enn ånden.

Sannelig: Det er mer ånd i en åndssvak enn i mangen åndløs professor. Det er mer ånd i en lasaron på landeveien enn i en vestkantsfrue med matbod. Og det er mer ånd i ungen som leker med den tørre pinnen enn i foreldrene som jager gjennom livet i strømlinjebil ! Og fordi menneskene taler og handler kjødelig, fra profeten til visergutten, så er verden i dag et kaos av krig og klassekamp, av sult og fattigdom, en eneste mølje av sår blod og skrik og smerte. Enda det ikke var nødvendig ! Enda kjøttet kunne fått hva det trengte ! For det må være klart for hvert eneste tenkende menneske at det er goder nok for alles behov, men ikke for alles begjær. Kjøttet skulle tjene ånden, og bli til liv. Men kjøttet tjente bare kjøttet, og ble til død. Kjøttet er veien til ånden, middelet til målet. Men middelet ble målet, og målet kjente vi ikke. Mennesket tenker kjødelig. De vet ikke hva ånd er. Det er menneskehetens store tragedie.

Fra Lauritz Johnsen sin debutbok Verden-det er meg (1945)

Medias utspekulerte bedrag

Mange jenter i 14,15, 16, 17 års alderen ser ut som kloninger av Britney Spears og Angelina Jolie. De beveger seg ofte med den voksne kvinnes bevegelses klisjé, tillært og innstudert. De snakker eller skriver SMSer på sine mobiltelefoner, mens de prater med hverandre, antrukket i kostbare merkeklær, dels som signaler om foreldrenes velstand, dels som følge av det kollektive press miljøene deres representerer.  Buksene sitter tett som hud over uferdig uutviklede rumper, magene er bare, sommer som vinter. De er utstudert  sminket, og det vesle de må ha av pupper er løftet opp og fram for alt det er verdt. Sexy. For enhver pris sexy. De går der som forpjuskete små symboler på en kynisk materialisme. Når man er i den alderen, er man ennå barn.

Barnet har da rett til å leke, rett til å lete, rett til å utfordre sine egne grenser, rett til å være seg selv, til å forme sin identitet ? Noen har stjålet disse jentenes barndom. I rå jakt på profitt er det skapt rammebetingelser for barnas selvbilder som de ikke har en snøballs sjanse i helvete til å slippe unna.

Markedsførere, trendanalytikere og produsenter av popkultur i alle avarter, har forent kunnskap og krefter i et dynamisk samspill for å omforme disse barna til nye rastløse forbrukere. De blir påtvunget idealer og drømmer som er formet for å gli sømløst inn i deres indre fantasi og forestillingsverden. Tenk hva dette påfører kommende generasjoner. Seksualisering er et sikkert grep i jakten på profitt. Den blir utviklet gjennom et symbiotisk samspill mellom alle som opptrer på det samme markedet, kjendisbladene, produsentene av reality og såpeserier, produsenter av forbrukervarer osv. osv.

Metodene blir finslipt av reklamebyråenes profesjonelle eksperter på manipulering av menneskesinnet. Har vi ikke nådd et metningspunkt når det gjelder å tåle realityserienes uforpliktende dyneløfting, og de tabloide medienes reportasjer om kjendisers intense og sanselige forhold som tar slutt etter to måneder? Nei tvert imot, det virker det som om vi aldri får nok av. For de få av oss som har gjennomskuet manipuleringen, så ser vi at vi er vitner til hasardiøse forsøk på erotisering av livet og en snikseksualisering av kulturen hvor det er blitt en menneskerett å kjenne heftighet, lidenskap og begeistring hele tiden.

Forfatteren Per Arne Dahl sier: Seksualiseringen av kjærligheten gir falske forhåpninger om sanselighet uten grenser og om rå lidenskap uten motstand. Og de som betaler den høyeste prisen for dette, er kvinner og menn, unge og gamle, som har latt seg forføre av bedraget og opplever nederlag, selvbebreidelser og hjertets ensomhet.

Profittjegere ser det ikke slik, de er sannsynligvis ikke i stand til det, fordi de selv er fullstendig infisert av materialisme og profitt hunger. I reklamen for moderne ting og opplevelser selger de livsstil og identitet, håp og ambisjoner, i et evig skiftende sammensurium. Den neokapitalistiske kultur har brutt ned mange etiske normer. Den erstatter dem med noe annet. Etikk er blitt et relativt begrep etter hvert som det er underlagt markedets lover. Med profesjonelle midler skaper reklamen holdninger, definerer kjønnsroller og lager normer for det estetiske. Salg av kosmetikk og moter er utenkelig uten rollemodeller. I deres bilde tegnes det perfekte skjønnhetsideal.

Grensene blir lagt helt i ytterkant av samfunnets oppfatning av hva som er akseptabelt. Neste trinn er å flytte dem over grensen, gjøre dem akseptable, og så flytte dem igjen. Det er ingen tilfeldigheter i kapitalismens verden, alt blir gjort med fullt overlegg. Når profitten stiger mot de store høyder, er operatørene bak kulissene vellykkede, nesten uansett hva de har gjort. Hensikten helliger middelet, både i prinsipp og i praksis. Mennesket har mistet retten til å lytte til seg selv. Skjulte mekanismer for hjernevask er overalt, i regnet og i luften, i lydene rundt oss, lukten, musikken, bakken under beina våre og i bildene som møter oss. Tiden favoriserer bedragerne. Mennesket utvikler sitt selvbilde i mange faser. Speilingen fra omgivelsene er viktige. Problemet er bare det at gjenspeilingen er definert og formet av reklamebyråer.

Vår tids problem er at mediene blir styrt av trendsettere og profitører, og at den enkeltes selvbilde er manipulert fra starten. Hvordan kan vi gardere oss mot et virkelighetsbilde som hele tiden blir manipulert?  Det er meget vanskelig, for i vår tid er illusjonene vesentlig viktigere enn virkeligheten. Vi lever i en dybdeløs verden av simulering.

Mediene kan brukes til det meste. Det er neppe den ting man ikke kan få innbilt folk, om man bare bruker riktige ord og bilder. De fleste av oss er forsvarsløse når vi blir utsatt for manipulering, vi aner ofte ikke hva vi blir utsatt for. Og de færreste har noe å beskytte seg med.

Christian Borch sin bok «Sannhetens kår, medier og politikk i illusjonenes tid» utkom i 2009. Den er også omtalt her.

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
79%
Opplysende
7%
Inne på noe
14%
Usikker
0%
Dårlig
0%
Om forfatter
Ole-John Saga

«Hvis løgnen, likesom sannheten, hadde hatt ett eneste ansikt, ville den vært lettere å ha med å gjøre. For da kunne vi bare ansett det motsatte av det løgneren sier som sikkert. Men vrangsiden av sannheten har hundre tusen ansikter og et ubegrenset spillerom. Pythagoreerne mener at det gode er bestemt og begrenset, mens det onde er ubestemt og ubegrenset. Bare én vei fører til målet, tusen fører utenom.» Michel de Montaigne

Kommentarer

11 kommentarer på "Tre klarsynte norske forfattere"

avatar
Sorter på:   Nyeste | Eldste