Dinosaurer og mennesker i interaksjon

I artikkelen presenteres eksempler på avbildninger og figuriner fra lenge før 1800-tallet av mange slekter av utvetydige dino­saurer. Vitenskapen erkjente først dinosaurenes tidligere eksistens ved midten av 1800-tallet. Implikasjonen er at mennesker og mange arter av dinosaurer levde samtidig.

Introduksjon

Dinosaurene var de dominerende virveldyrene på landjorden i ca. 170 millioner år, fra ca. 235 millioner år siden og frem til deres antatte utryddelse for 65,5 millioner år siden [Wiki-artikler: Dinosaur (eng.); Dinosaurer (norsk)]. Det første funnet av dinosaurbein i moderne tid ble gjort i Woodbury Creek i New Jersey i 1787, men ble ignorert av forskerne. De første utgravede beina som ennå er bevarte, ble funnet i 1818 og finnes nå på Peabody Museum ved Yale University. Først på midten av 1800-tallet skjønte forskerne hvor gamle mange av disse fossilene er, og de innså hvor store noen av disse dyrene må ha vært. Den engelske biologen og paleontologen Richard Owen (1804-92) lanserte i 1842 ordet dinosaur, fra gresk deinos, ”skrekk, fryktelig” og sauros, ”øgle”. Pr. 2004 hadde ca. 1300 slekter av dinosaurer blitt identifi­sert.

Selv om den linneiske nomenklaturen, dvs. de forskjellige gruppenavnene, ikke er gjenstand for særlig revi­sjon, er øgle/saurus-begrepet på god vei ut av kladistikken som viser evolusjonært slektskap. Dinosaurene tilhørte en undergruppe av krypdyr (reptiler) kalt archosaurer, som også omfatter de utdødde flygeøglene samt moderne fugler og krokodiller. Skjellkrypdyrene utgjør en annen under­gruppe av krypdyrene. De utgjør 96 % av alle nålevende krypdyr, inkludert firbente øgler og slanger (Wiki-artikkel: Skjellkrypdyr).

Fra et konvensjonelt akademisk perspektiv skal gode avbildninger og figuriner fra før 1800-tallet av dinosaurer ikke forekomme, ikke noe sted i verden, av den enkle grunn at ingen mennesker før 1800-tallet skal ha kjent til dinosaurenes eksistens for 235-65 millioner år siden. I den grad slike avbild­ninger og figuriner fra før 1800-tallet forekommer, må akademia enten ignorere dem (hvilket de er flinke til), eller avvise dem som moderne forfalskninger (hvilket de også er flinke til), eller bortforklare dem som 65 millioner år gamle ”pattedyr-urminner” (Carl Sagan, 1967) eller som psykedeliske fantasier stimulert av San Pedro-kaktusdrikken som tilfeldigvis kom nærme virkeligheten (Philip Coppens).

Mange detaljer omkring de forskjellige dinosaurslektenes utseende har først blitt kjent i de siste tiårene. Ett eksempel er arten Maiasaura med den andenebbaktige snuten, som det første skjelettet av først ble funnet i 1978-79. Hvordan kunne da en figurin av en Maiasaura bli funnet flere tiår før det første skjelettfunnet? Et annet eksempel er oppdagelsen i 1992 av at slekten Diplodocus, som tilhører langhals­dinosaurene, hadde hornstoffpigger langs hele ryggraden fra nakken til halen [Stephen A. Czerkas: Discovery of dermal spines reveals a new look for sauropod dinosaurs. Geology: 12/1992]. Hvorvidt denne oppdagelsen kan generali­seres til å gjelde for alle langhals­dinosaurer, er ennå ukjent. Man bør i hvert fall kreve en god forklaring på hvordan artefakter fra før 1992 kan ha avbildninger av langhalsdinosaurer med hornstoffpigger.

Vi skal her kort presentere de beste avbildninger og figuriner av dinosaurer som enten udiskutabelt eller med meget høy sannsynlighet er fra før 1800-tallet. Vi skal se på følgende artefakter:

a)     Steinene og figurinene fra Ica (Peru)
b)     Keramikkvasene til Moche-indianerne (Peru)
c)     Figurinene fra Acambaro (Mexico)
d)     Tre petroglyfer i National Bridges Natural Monument (Utah)
e)     Stegosaurus-relieffen i Ta Prohm-tempelet (Kambodsja)

Vi begynner denne oppdagelsesreisen i Peru, med samlinger fra to forskjellige kulturer som eksisterte i det første årtusen e.Kr. Vi drar så nordover til Acambaro i Mexico, der dateringene av artefaktene varierer fra 4530 – 1110 fvt. Vi drar så enda lengre nordover til National Bridges Natural Monument i Utah (USA), der tre petroglyfer av dinosaurer er identifisert med det gamle Pueblo-folket, fasene II-III, fra 900-1350 e.Kr. Vi forlater så Amerika og drar til Kambodsja i Sørøst-Asia for å se på Stegosaurus-relieffen i Ta Prohm-tempelet. Tempelet ble bygget fra slutten av 1100-tallet til tidlig på 1200-tallet e.Kr.

Dennis Swift har på sin web-base Dinosaurs and Humans, og i sin 144-siders selvutgitte bok The Secrets of the Ica Stones and Nazca Lines (2005) samlet den beste evidensen på inter­aksjon mellom mennesker og dinosaurer. Vi kommer derfor til å referere til flere av hans artikler og fotosamlinger. At Swift også er teolog og kreasjonist har ingen betydning i denne sammenheng. Det eneste interessante i denne sammenheng er hvorvidt artefaktene ble til før 1800-tallet.

a) Steinene og figurinene fra Ica (Peru)

Den første omtalen av steiner fra Ica-regionen med innrissete bildemotiver går tilbake til 1535, da den spanske jesuittmisjonæren fader Simon ankom Ica-regionen. I 1562 sendte noen spanske eventyrere et par av disse steinene tilbake til Spania. Det neste kapittelet i historien til Ica-steinene, med hvilket vi her mener andesittsteiner fra Ica-regionen med innrissete bildemotiver, begynner med brødrene og hobbyarkeologene Carlos og Pablo Soldi. I 1955 fant de mange Ica-steiner, sammen med mumier og andre artefakter, ved utgravinger av graver på deres egen store plantasjeeiendom. De tok vare på steinene, og var de første til å forstå deres betydning og enorme implikasjoner. Soldi-brødrene var de første som ba om at steinene burde gis en offisiell datering. Peruvianske arkeologer ble invitert til å fortsette utgravingene på deres plantasje, og til å se med egne øyne hvor steinene kom fra.

Alejandro Pezzia Asserto er kanskje den fremste faglige autoriteten på Ica-steinene. Som utdannet arkeolog arbeidet han som direktør for Museo Regional de Ica i årene 1963-68, deretter fikk han en stilling ved Perus National Archaeology Department. Han foretok selv utgravninger i Ica-regionen, og opparbeidet seg en privat samling av Ica-steiner. Gravstedet hvor han fant mange av steinene ble datert til 400 fvt. – 700 e.Kr. Asserto fikk utgitt en trykksak, Ica y el Peru Precolombino (bd. I, 1968), hvor han bl.a. omtaler en av steinene som har et motiv av en femtået lama. Ifølge konvensjonell lære døde denne lama-arten ut for ca. 40 millioner år siden.

I 1961 flommet elven Rio Ica over, og skylte en større samling av Ica-steiner ut fra en fjellhule. De lokale indianerne tok vare på mange av steinene, og betraktet dem med en viss ærbødighet, som et minne fra deres egen fortid.

I 1966 mottok den høyt respekterte borgeren Javier Cabrera (1924-2001), da kirurg og professor, en Ica-stein i bursdags­presang. Bildemotivet var en fisk som skulle ha vært utdødd for millioner av år siden. Han kjente til Ica-steinene fra før, men betraktet dem som moderne forfalskninger. Det var imidlertid noe med steinen han mottok og dets bildemotiv som fasinerte ham. Det var noe som ikke stemte med at dette kunne være en moderne forfalskning gjort på et par timer for å tjene en slant. Han oppsøkte derfor indianerne for å studere steinene nærmere. I 1967 kjøpte han Soldi-brødrenes samling på 341 steiner for en sum tilsvarende 300 kroner. Da Soldi-brødrene døde i 1967 og 1968 ble 114 steiner gitt til Museo Regional de Ica. Dette muséet har nå en samling på ca. 120 steiner, kjent som the Colca Collection, som Dennis Swift fikk se nærmere på etter å ha betalt en stiv pris. Kritikeren Neil Steede har plassert seg selv i spagaten ved å verifisere denne samlingens genuinitet, uten å vite at steinene kommer fra samlingene til Soldi, Cabrera og Asserto, som han er negativ til.

Cabrera kjøpte etter hvert opp samlinger fra flere uavhengige samlere, og endte opp med en privat samling på ca. 11.000 Ica-steiner, samt ca. 2.500 figuriner i ubrent leire. Bildemotivene inkluderer hjerne- og hjertekirurgiske operasjoner i imponerende detaljer, bein­transplantasjoner, keisersnitt, menn som rir på dinosaurer, menn som har homoseksuell sex, menn som ser i teleskoper, ukjente kontinenter, med mer. Alle steinene er av lavabergarten andesitt. Mange av dem har et tynt lag av en svart tjæresubstans over seg. Lab-analyser viser at steinene har en patina av naturlig oksidering som også dekker selve innrissingene. Man kan således bekrefte at mange av Ica-steinene har innrissinger som definitivt er eldre enn 200 år.

Bare to personer har hevdet at de selv har laget forfalskninger: Irma Gutierrez de Aparcana og Basilio Uchuya. Begge to var fattige selv etter peruansk standard, og begge hadde åtte barn å forsørge. De hevdet at de solgte sine forfalskninger til turister, for å tjene noen kroner ekstra. Begge ble forhørt av politiet om sitt småsalg. Dersom de hadde sagt at de hadde solgt til turister genuine Ica-steiner som de hadde kommet over, ville de trolig ha fått flere års fengselsstraff for å selge oldsaker som rettmessig hører hjemme i muséer. Myndighetene avslørte her en schizofren holdning til Ica-steinene. På den ene siden ville de ikke offisielt undersøke og bekrefte steinenes genuinitet; på den andre siden forbød de salg til turister av Ica-steiner som ble funnet.

Javier Cabrera, Erich von Däniken og Dennis Swift hadde alle god og mye kontakt med Basilio Uchuya; det var ingen hemmeligheter mellom dem. Uchuya solgte antagelig en del genuine Ica-steiner som han fant til Cabrera, og det er mulig at Uchuya også illegalt solgte noen genuine Ica-steiner til turister. De suvenirene som han selv lagde og solgte til turister, lurte imidlertid ingen eksperter. Disse kunne skilles fra de genuine Ica-steinene både med det blotte øye og med mikroskopanalyse.

Cabreras egen konklusjon var at de genuine steinene kom fra en humanoid høy­teknologisk sivilisasjon som levde i den mesozoiske æra, dvs. i ”reptil-æraen” for 230-65 millioner år siden. Cabreras utviklet etter hvert temmelig eksentriske idéer, og i sine siste år var han noe dement. Hans idéer om at Ica-steinene er mange millioner år gamle har imidlertid ingen betydning for det saken virkelig gjelder: Det er en kjerne av Ica-steiner med dinosaurus-motiver som definitivt er eldre enn 1800-tallet. Cabrera utviste alltid den største omsorg for samlingen. Han gikk helt til høyesterett da hans hustru under skilsmisseoppgjøret krevde halve samlingen. Han solgte aldri en eneste gjenstand i samlingen, så ingen kan si at han hadde økonomiske motiver. Samlingen bragte ham faktisk bare vanskeligheter: spott og spe fra det akademiske miljøet.

Historien om Ica-steinene verken begynner eller slutter med Javier Cabrera og Basilio Uchuya. Bare de dummeste og mest uvitende av kritikerne og skeptikerne prøver seg med en slik reduksjonisme, for å gjøre jobben lettere for seg selv. I 2001 var tredve øyevitner tilstede ved en utgravning der en stein med motiv av dinosaurer og andre dyr ble funnet ved en grav nær Rio Grande Palpa. Graven ble datert til 400-700 e. Kr.

• Dennis Swift: The mystery of the Ica stones: Did man walk with the dinosaurs? [web-artikkel, 16 sider].
• Dennis Swift: Amazing anatomical accuracy of Ica dinosaur stones [web-artikkel, 4 sider].
• Dennis Swift: Bildegalleri.

Landsbyen Ica ligger bare 15 mil fra landsbyen Nazca, som fra 1940-tallet og utover ble verdenskjent pga. de mange mønstre og bildemotiver som på uforklarlig vis er ”impregnert” i bakken. Alderen på bakkemønstrene har ikke vært mulig å bestemme. Et av mysteriene er hva farge­markeringene egentlig består i. På bakke­nivå er det ingen fargeforskjeller å oppdage i den rustbrune steinørkenen. Det som er felles for alle bakkemønstrene er at de bare kan ses og gir mening fra flyhøyde. Den desidert beste boken om Nazca-mønstrene, som inkluderer fyldig omtale av Ica-steinene, er Erich von Dänikens Budskapet fra Nazca: tegn for evig­heten (1997). Bokens engelske tittel er Arrival of the Gods: Revealing the alien landing sites of Nazca. Boken har 144 fargebilder, de fleste har Däniken tatt selv.

b) Keramikkvasene til Moche-indianerne (Peru)

Moche-kulturen holdt til langs Perus nordlige kyststrekning, og eksisterte fra ca. 100-800 e.Kr. (Wiki-artikkel: Moche). Kulturen er særlig kjent for kunstferdig malt keramikk, gull­arbeid og irrigasjons­­systemer. Moche-keramikken er en av de mest varierte i verden. Så godt som alle grønnsakene og viktige aktiviteter er dokumentert gjennom keramikken, bl.a. krig, sex, metallarbeid og veving. Moche-kulturen var også meget opptatt av å markere ens individualitet, i nærmest alt som ble gjort. De hadde noen grusomme skikker og ritualer, der menneskeofringer spilte en viktig rolle. Det finnes ulike teorier om årsaken til kulturens undergang. Klimatiske studier har vist at det forekom en klimatisk katastrofe mellom år 550 og 600. Moche-kulturen var samtidig med Nazca-kulturen.

Dennis Swift har ved muséene i Lima studert over 100.000 keramiske artefakter tilhørende Moche-kulturen. Han fant tyve avbildninger av definitive dinosaurer. På noen av vasene er bilde­motivet Moche-krigere som slåss mot dinosaurer. I en Moche-grav kan man se et vegg­maleri av en dinosaur som angriper en Moche-kriger. En begravelsesmaske i gull ble funnet på 1920-tallet, med én dinosaur avbildet på hver side.

• Dennis Swift: Dinosaurs among the Moche [web-notat, 2 sider].
• Dennis Swifts fotogalleri: Dinosaur potteries and masks.

c) Figurinene fra Acambaro (Mexico)

Waldemar Julsrud (1875-1964) – tyskfødt handelsmann som hadde immigrert til Mexico – kom i 1944 over en samling på over 32.000 figuriner av leire ved Acambaros’ mest betydnings­­fulle landemerke, Cerro del Toro (Okseåsen). Julsrud hadde allerede etablert seg innen arkeologi. Sammen med Padre Fray Jose Marie Martinez hadde han i 1923 oppdaget en fullstendig ukjent indianerkultur som lå bare 13 km fra Acambaro. Denne kulturen er nå kjent som Chupicuaro-kulturen, og eksisterte i ca. 1000 år fra 500 fvt. til 500 et.

De over 32.000 figurinene som etterhvert ble innlemmet i Julsruds samling inkluderte flere typer motiver som tidsmessig var så kontroversielle fra et akademisk perspektiv at arkeo­logene og paleontologene ikke hadde annet valg enn å erklære dem som moderne forfalsk­ninger. Alternativet var å ta opp til revisjon store deler av vår etablerte evolusjonshistorie. I valget mellom evidens og dogmer velger akademia gjerne det siste, selv om de skryter av å velge det første.

Det mest kontroversielle motivet var dinosaurene. Man kan tydelig gjen­kjenne slekter som Trachodon, Gorgosaurus, Monoclonius, Ornitholestes, Titanosaurus, Triceratops, Stego­saurus, Paleococincus, Diplodocus, Podokosaurus, Struthiominos, Plesio­saur, Maiasaura, Rhamphorynchus, Iguanodon, Brachiosaurus, Pteranodon, Dimetrodon, Ichtyornis, Tyranno­saurus Rex og Rhynococephalia. På 1940/50-tallet var noen av disse slektene bare kjent blant eksperter. Den verdensberømte kryptozoologen Ivan T. Sanderson var i 1955 særlig imponert over den kunstneriske fremstillingen av Brachiosaurus, som på det tidspunktet var nesten fullstendig ukjent for almenheten (Wiki-artikkel: Ivan T. Sanderson). Hans skrev:

“This figurine is a very fine, jet-black, polished-looking ware. It is about a foot tall. The point is it is an absolutely perfect representation of Brachiosaurus, known only from East Africa and North America. There are a number of outlines of the skeletons in the standard literature but only one fleshed out reconstruction that I have ever seen. This is exactly like it.”

Maiasaura-figurinen med den andenebbaktige snuten er spesielt interessant som bevis på figurinenes genuitet, da det første skjelettet av en Maiasaura først ble funnet i 1978-79 (Wiki-artikkel: Maiasaura).

Mange av Acambaro-figurinene viser interaksjon mellom mennesker og dinosaurer. Noen viser dino­saurer som spiser mennesker, andre viser mennesker som rir på dinosaurer. Av andre motiver kan nevnes de forskjellige menneskeraser og etniske grupper: eskimoer, asiater, afrikanere, skjeggete kaukasoider, mongoler og polynesere. Et annet motiv var objekter som hadde kulturell tilhørighet med sumererne, egypterne og med andre av oldtidens sivilisa­sjoner. Disse motivene gikk også igjen i Crespi-samlingen til Fader Carlo Crespi (1891-1980) som holdt til i landsbyen Cuenca høyt oppe i Andesfjellene i Equador (se artikkelen The Crespi Ancient Artifact Collection of Cuenca Ecuador, av Glen W. Chapman, 1998).

Funnene av Acambaro-figuriner opphørte ikke med Waldemar Julsruds opprinnelige oppdagelse. Bare de dummeste og mest uvitende av kritikerne og skeptikerne prøver seg med en slik reduksjonisme, for å gjøre jobben lettere for seg selv. Minst ti andre personer forsatte med utgravinger de kommende tiårene. Mange nye funn har blitt gjort. Flere av disse funnene har blitt gjort på steder som ekskluderer at det kan være forfalskninger fra 1900-tallet. Det er også verdt å nevne at tre personer sitter arrestert i fengsler i Mexico for å ha prøvd å selge Acambaro-figuriner. Dette sier noe om myndighetenes syn på genuiniteten.

Charles Hapgood (1904-82) var en av de mer profilerte akademikere som oppsøkte Waldemar Julsrud (Wiki-artikkel: Charles Hapgood). Hapgood var professor i historie og antropologi ved Univer­sity of New Hampshire. Hapgoods første til Julsrud var sommeren 1955. Han studerte samlingen i flere måneder og deltok selv i nye utgravinger som førte til funn av nye figuriner, bl.a. under politimesterens egen bolig! Hapgood skrev et 20-siders hefte om saken som ble utgitt som bok i 1972, Mystery in Acambaro: Did Dinosaurs Survive Until Recently?

Hapgood vendte tilbake til Acambaro i 1968, sammen med sin gode venn Erle Stanley Gardner (1889-1970), kjent for sine Perry Mason-detektivromaner. Gardner var en trent kriminolog, som fra et krimino­logisk perspektiv avviste at Acambaro-figurinene kunne være forfalskninger. Han skrev en bok om saken, Host with the Big Hat (1969).

Hapgood sendte tre prøver av figurinene til C14-datering ved Laboratory of Isotopes, Inc. i New Jersey. Resultatet var følgende:

• Artefakt nr. 1: (I-3842) 3590 + – 100 (ca. 1640 fvt.)
• Artefakt nr. 2: (I-4015) 6480 + – 170 (ca. 4530 fvt.)
• Artefakt nr. 3: (I-4031) 3060 + – 120 (ca. 1110 fvt.)

Hapgood sendte også fire prøver inn til termoluminescens-datering. Resultatet var det samme for alle fire prøvene, 2.500 fvt. (± 200 år). Figurinene ble opprinnelig begravet i sand. Faunaen, trærne og blomstene som er avbildet tyder på et landskap av skog og innsjøer. Det må altså ha skjedd en gradvis eller kataklysmisk klimaendring siden den gang. Samlingen på 32.000 figuriner representerer stor variasjon i stilarter. Trolig har over 100 personer, hver med sin kunstneriske stil, bidratt.

Mye mer kan sies om figurinene fra Acambaro, men Dennis Swift og geologen Don R. Patton har allerede gjort denne jobben glimrende. De to dro sammen til Acambaro i 1999, og tok da hundrevis av bilder av samlingen og intervjuet flere personer som selv hadde deltatt i forskjel­lige utgravinger av figuriner. De har skrevet hver sine sammendrag og lagt ut sine fotos på Internet. Dokumentarfilmen til Patton anbefales!

• Don R. Patton: Dinosaur figurines: Fact or Fraud? (Google-video, 51 minutter). Patton forteller bl.a. om et skjelett av en stor dinosaur som ble funnet sammen med figuriner i en utgravning. Myndighetene holder dette skjelettet skjult.
• Don R. Patton: 12 Witnesses to the figurines of Acambaro (web-side).
• Don R. Patton: Fotogalleri (web-side).
• Dennis Swift: The dinosaurs of Acambaro (artikkel, 13 sider).
• Dennis Swift: Fotogalleri (web-side).

d) Tre petroglyfer ved NBNM (Utah)

I National Bridges Natural Monument i det sørøstlige Utah (USA) finner man ved Kachina Bridge tre petroglyfer (bergkunst) der dinosaurfigurer er innrisset i fjellet (Wiki-artikkel: Natural Bridges National Monument). De avbildete dinosaurene har stor likhet med gigan­tiske langhalsdinosaurer som Apatosaurus, Diplodocus og Camarasaurus (Wiki-artikler: Apato­­saurus, Diplodocus, Camarasaurus). Fossiler av alle de tre nevnte slektene har blitt funnet i Utah. Petroglyfene har blitt identifisert med det gamle Pueblo-folket, æraene II-III fra 900-1350 e.Kr. (Wiki-artikkel: Ancient Pueblo Peoples). Etter at Pueblo-folket plutselig og av ukjente grunner forlot dette området på slutten av 1200-tallet, har det ligget fullstendig øde.

• Dennis Swift: The Dinosaurs of White River Canyon [web-artikkel, 7 sider].

e) Stegosaurus-relieffen i Ta Prohm-tempelet

Ta Prohm-tempelet ligger i Angkor, Kambodsja, og ble bygget fra slutten av 1100-tallet til tidlig på 1200-tallet (Wiki-artikkel: Ta Prohm). Stelen til minne om grunnleggingen angir datoen til 1186. Det ble grunnlagt av den kambodsjanske kong Jayavarman VII som et Mahayana-buddhistisk kloster og universitet. Ved hjørnet som dannes av den ornamenterte hovedinngangen og frontveggen finner man en tre meter høy søyle som er dekket med dekorative sirkler. Inne i en av sirklene kan man tydelig se en relieff av en stegosaurus.

• Don R. Patton: Bilder og omtale av stegosaurus-relieffen.

ZetaTalk

Vi avslutter denne artikkelen med et spennende og interessant svar som ZetaTalk ga på et spørsmål den 12. juni 2010 om Acambaro-figurinene:

“Dinosaurer lever samtidig med mennesket i dag: ute i bushen i Australias ørkener har store firfirsler som springer på bakbena  blitt sett; i elvene i Australia har noe som ligner Nessie blitt sett, og selvsagt i Skottland der Nessie holder til. [Antatt] utdødde fiskearter blir noen ganger hentet opp fra dypet, og krokodillen og kakerlakken er like gamle. Hva som kvalifiserer til betegnelsen ”utdødd” er i sinnet og minnet til mennesket, og det moderne menneske har bestemt seg for at store skapninger så som monsterstore firfirsler umulig kan være deres samtidige. For en skremmende tanke! Da det moderne menneske har vraket denne muligheten, for komfortens skyld, må bevisene også vrakes. Levde dinosaurene i dette fjerne ørkenområdet i Mexico så nylig som for 3.600 år siden, eller det dobbelte herav, 7.200 år siden? Mammuten døde ut for bare 3.600 år siden på øyer som nå ligger innenfor den arktiske sirkel, så dette er faktisk meget mulig, ja. Ved hver jord­skorpe­forskyvning er det klimaendringer, der de overlevende arter etterpå migrerer til regioner der det det nye klimaet og matkildene passer dem. De gjenværende mammutene ble forflyttet inn i en region så kald og ubeboelig at de ikke klarte å migrere før de døde ut. Acambaro-regionen var ikke i fortiden ørken slik som i dag. Regionen var frodig og et godt habitat for dinosaurer som hadde blitt tvunget til denne regionen pga. endringer i sine omgivelser. Da denne regionen plutselig ble ørken, døde de ut, men ikke før de hadde blitt udødeliggjort gjennom kunstverkene til de innfødte folkene fra den tiden.”

Se også min oppfølgerartikkel

Dino News

Kilder og ressurser:

• Swift, Dennis: Dinosaurs and Humans [web-base].
• Swift, Dennis (2005): The Secrets of the Ica Stones and Nazca Lines [bok]. 144 sider. Privat utgitt.
• Holtz Jr., Thomas R. (2007).: Dinosaurs: The Most Complete, Up-to-Date Encyclopedia for Dinosaur Lovers of All Ages (2007). Anbefales som et oppdatert og generelt oppslagsverk om dinosaurer for voksne, skrevet av eksperter og rikt illustrert.

***********************************