Du leser nå
Den egyptiske kronologi 250 år feil; kunstige mørkealdre

18 minutter lesetid

featured image


Den egyptiske kronologi 250 år feil; kunstige mørkealdre

Bør Egypts 18. - 20. dynasti flyttes 250 år frem i tid?

Artikkelen presenterer og støtter ”James-revisjonen” som foreslår at Egypts 18.-20. dynasti, samt bronsealderkollapsen og alle ikke-egyptiske dateringer som direkte eller indirekte er basert på dateringen av Egypts 18.-20 dynasti, flyttes 250 år frem i tid. Vi ser på noen konsekvenser av dette relatert til Bibelen og til bronsealderkollapsens etter­følgende mørkealder.

A) Problemet

Samtlige bronse- og jernalderkulturer i Middelhavsområdet, Levant (Syria, Libanon, Palestina) og Mesopotamia har sine kronologier forankret i den egyptiske kronologiens dateringer av det 18.-25. dynasti (konvensjonelt: 1550–665 fvt.) [fvt.: før vår tid]. Historikerne anser altså at de greske, mykenske, anatoliske, syriske, jødiske, assyriske, babylonske, nubiske og libyske kronologier ”henger i løse luften”. Disse kronologienes forankring i ”objektiv tid” skjer først når, og i den grad de kan, forankres til den egyptiske kronologi. Dette betyr at den egyptiske kronologi nyter en suveren autoritet som den objektive referanse­ramme som alle de andre kronologiene må underordnes og justeres i forhold til for perioden 1550 – 650 fvt.

Historikerne har gjennom hele 1900-tallet slitt med en gåte, eller gordisk knute, som tilsynelatende ikke lar seg løse. Denne gåten gjelder den mørkealderen som oppsto i alle de nevnte kulturer ved bronsealderens plutselige kollaps ca. 1225-1175 fvt. (konvensjonell datering). Den konvensjonelle oppfatningen er at mørkealderen for de forskjellige kulturene varte fra 250 til 400 år. Det gåtefulle ved denne mørkealderen, som gjelder for samtlige av de nevnte kulturer, kan konkretiseres til tre problemer:

1) Mørkealderen var ikke ”mørk” på samme måte som den europeiske middelalderen var mørk ved et mangfold av arkeologiske funn som vitner om kulturell stagnasjon og tilbake­gang. Mørkealderen som fulgte bronsealderens kollaps er ”mørk” i betydningen et nærmest fullstendig fravær av arkeologiske funn for størstedelen av perioden. Det oppsikts­vekkende lave antall arkeologiske funn for en periode på 250 – 400 år indikerer at vår oppfatning av mørkealderens varighet er feil. Har arkeologene innen hver kultur blitt tvunget til å forlenge denne perioden? Mange arkeologer opp gjennom hele 1900-tallet vil svare bekreftende på dét spørsmålet.

2) Det er en forbløffende kontinuitet i den kulturelle utfoldelsen før og etter mørkealderen. Det gjelder bl.a. språk og skrift, arkitektur og kunstnerisk stil. Dette ville være forståelig med en mørkealder på 50-100 år, men er uforståelig med en mørkealder på 250-400 år. Det er som om mange av kulturene i denne mørkealderen bare har hatt ”en god natts søvn”, for så å fortsette med ”business as usual” neste morgen. Situasjonen kan ikke sammenlignes med den europeiske renessansen på 1400/1500-tallet.

3) Karbondateringene av arkeologiske funn er dessverre alt for ofte i konflikt med dateringen av den epoke som funnet tilhører. Dateringen av selve epoken er ikke basert på karbon­dateringer eller arkeologiske funn. Dateringen av epoken er til syvende og sist, direkte eller indirekte, basert på hvordan epoken relateres til den egyptiske kronologi. Det har dermed oppstått en akademisk ukultur der arkeologene må ”massere” sine tolkninger av funnenes alder, der karbondateringenes tidsindikasjoner må vike for den egyptiske kronologiens diktat.

 

Gitt den egyptiske kronologiens suverene autoritet som objektiv referanseramme, skulle man tro at den sto på fjellstø grunn. Det kan dermed bli litt av et akademisk sjokk når man oppdager at den egyptiske kronologien hviler på tre pilarer som i seg selv ikke hviler på akademisk forskning, men på dogmer og langt på vei avviste myter! La oss se nærmere på de tre pilarene.

 

1) Manethos kongeliste. Den første pilaren som Egypts kronologi hviler på, er redigerte fragmenter av verket Aigyptiaka (”Egypts historie”) skrevet av den egyptiske historiker, forfatter og RA-prest Manetho på 200-tallet fvt. [Wiki-artikkel: Manetho]. Dette verket var kronologisk ordnet og besto av tre bind. Hans kronologiske ordning der faraoene ble plassert i bestemte ”dynastier”, var hans egen oppfinnelse. Vi ville muligens ha gjort det samme i dag. Vi kjenner ikke til Aigyptiaka i dens opprinnelige form. Vår kunnskap om verket er begrenset til redigerte fragmenter fra senere historikere, først og fremst den kristne historikeren Julius Africanus (200-tallet e.Kr.) og kirkehistoriens far Eusebius av Caesarea (263-339). Hvilket kilde­materiale Manetho selv gjorde bruk av, er ukjent.

James Henry Breasted (1865-1935), den første i USA til å ta en doktorgrad i egypto­logi for så å bli professor i faget, hadde følgende å si om Manetho i sin klassiker A History of Egypt (1937):

”The chronology of Manetho is a late, careless and uncritical compilation, which can be proven wrong from the contemporary monuments in the vast majority of cases, where such monuments have survived”.

 

Sir Alan H. Gardiner (1879-1963), den fremste britiske egyptologen på midten av 1900-tallet, var ikke mindre nådig mot Manetho i sin bok Egypt of the Pharaohs (3. utg. 1966):

[What we have of Manetho is] ”only a garbled abridgement in the works of the Christian chronographers [Africanus, Eusebius, and Syncellus]… In spite of all defects this division into dynasties has taken so firm a root … that there is but little chance of it ever being abandoned. In the forms in which the book has reached us there are inaccuracies of the most glaring kind… Africanus and Eusebius often do not agree… The royal names are apt to be incredibly distorted… The lengths of reigns frequently differ in the two versions, as well as often showing wide departures from the definitely ascertained figures. When textual and other critics have done their best or worst, the reconstructed Manetho remains full of imperfec­tions… None the less, his book still dominates our studies…”

I tillegg til Manethos kongelister har vi bare en håndfull eldre dokumenter, steler og monu­menter som lister opp sekvenser av faraoer. Det dynastiske Egypt opererte ikke med en æra-basert eller absolutt kronologi som gikk tilbake til et valgt År 1. De opererte i stedet med en relativ kronologi der alle dateringer ble relatert til hvilket styringsår for den sittende farao begiven­heten skjedde i.

 

2) Sirius-syklusen på 1461 år. Den andre pilaren som Egypts kronologi hviler på, er forsøk på å forankre Manethos kongeliste i objektiv tid gjennom diverse kalkulasjoner som tar utgangs­punkt i observasjoner og referanser i den dynastiske litteraturen til den årlige begivenheten der Sirius etter en usynlig periode første morgen viser seg på ny over den østlige horisonten. På engelsk kaller astronomene denne årlige begivenheten for heliacal rising. Denne begiven­heten var en viktig markør i fortidens jordbruksdyrkende Egypt, da den var et tegn på at Nilen snart ville flomme over sine bredder.

I løpet av 1460 år sammenfaller dagen for heliacal rising fire ganger med første nyttårsdag, hvilket gjør at man kan snakke om en Sirius-syklus på 1461 år [Wiki-artikkel: Sothic cycle]. Det er imidlertid ingen indikasjoner på at de dynastiske egypterne selv opererte med en Sirius-kalender på 1461 år. Det blir for innfløkt å forklare her hvordan egyptologer har brukt referanser i den dynastiske litteraturen til den årlige begivenheten, til å tidfeste året for begivenheten. Vi velger i stedet et par sitater fra boken Centuries of Darkness (1991, kap. 10):

”The theory of ’Sothic’ dating gives fixed points of 1872 BC for Senusret III (year 7) of the 12th Dynasty, and 1540 BC for Amenhotep I (year 9) of the 18th Dynasty. Falling roughly in the middle of the entire scheme, these dates are used as the starting point for the calculation, both backwards and forwards in time, of Old, Middle and New Kingdom chronology. Flesh is added to this dynastic skeleton by using the detailed evidence from the monuments, notably a few surviving official king lists preserved in temples or on papyrus. Unfortunately, none of these sources, invaluable as they are, is later than the reign of Ramesses II of the 19th Dynasty…

There are good reasons for rejecting the whole concept of Sothing dating as it was applied by the earlier Egyptologists, simply on the grounds that it did not make allowance for any calendrical adjustments. It is assumed that the Egyptians allowed the civil calendar and the seasonal cycle, to which the lunar-religious calendar was tied, to progress further and further out of alignment… If a single calendrical adjustment was made in the period before the Ptolemeis, it would completely invalidate the Sothic calculations for any prior period.

Ikke bare hviler Sirius-dateringene på at kalendersystemet aldri ble revidert, men også på at det astronomiske årets lengde har vært uforandret. Velikovsky (1950) mener at de mange kalenderreformene som ble gjennomført verden tyder på en endring av det astronomiske året både ved 1500-tallet fvt. og ved 700-tallet fvt.

 

3) Identifikasjonen av den bibelske Sjisjak med den egyptiske faraoen Sheshonk I. Den tredje pilaren som Egypts kronologi hviler på, er identifikasjonen av den bibelske Sjisjak som plyndret tempelet i Jerusalem da Rehoboam var konge av Judea i sitt femte år (ca. 930). I Første Kongebok 14:25-26 kan man lese:

”Så hendte det i Rehabeams femte regjeringsår at Sjisjak, kongen i Egypt, gjorde en hærferd mot Jerusalem. Han tok alle skattene både i Herrens hus og i kongens slott. Han tok også alle gullskjoldene som Salomo hadde fått laget.”

Identifikasjonen av Sjisjak med den egyptiske faraoen Sheshonk I er hovedsakelig basert på den fonetiske navnelikheten, overfladisk eller ikke, samt at Sheshonk gjennomførte en militær ekspedisjon i Kanaan. All den informasjon vi har om Sheshonk I tilsier imidlertid at han ikke kan være identisk med den bibelske Sjisjak.

 

B) Løsningen

Immanuel Velikovsky

Immanuel Velikovsky (1895-1979) var muligens den første som i sine bøker ga hard kritikk av den egyp­tiske kronologien, og som avviste alle dens tre pilarer som ikke-troverdige og uaksep­table. Han påpekte hvor kunstige de forskjellige kulturenes mørkealdere virket, og han var overbevist om at noe var fundamentalt galt med disse kulturenes kronologier i overgangsfasen mellom bronsealder og jernalder. Han presenterte sin kritikk og sine revisjonsforslag i tre bøker: Ages in Chaos (1953), Peoples of the Sea (1977) og Ramses II and His Time (1978). Velikovsky kom med svært drastiske løsninger. Disse løsningene skapte faktisk flere og større problemer enn de løste!

I boken Ages in Chaos (1953) gjorde han dronning Hatshepsut, som han identifiserte med dronningen av Saba, til samtidig med kong Salomo. Da Hatshepsut ifølge konvensjonell kronologi regjerte 1479-58, og kong Salomo ifølge konvensjonell kronologi regjerte 971-931, valgte Velikovsky altså å forlenge Egypts annen mellomepoke (15.-17. dynasti) med 500 år, og således forflytte Det nye rike (18.-20. dynasti) 500 år fremover i tid. I hans tre neste bøker ble det enda villere, med kryssidentifiseringer av historiske personer og begivenheter som som han mente var hele 800 år feilplassert! Hittitterriket avviste han som et spøkelsesrike hvis substans egentlig var høydepunkter fra assyrer­rikets historie. Jeg var noen måneder svært fasinert av hans revisjonsforslag, men etter å ha gått dypere inn i løsningene hans konkluderte jeg til slutt at dette ble alt for villt og fantasifullt.

Vi velger her den revisjonistiske løsningen som presenteres i boken Centuries of Darkness: A Challenge to the Conventional Chronology of Old World Archae­ology (1991) av historiker Peter James og hans team av historikere og arkeologer. For nærmere omtale av boken og teamet, samt hva som har skjedd i de tyve årene siden bokens utgivelse, se web-basen Centuries of Darkness. Løsningen som presenteres i Centuries of Darkness går i korthet ut på at:

  • Egypts Annen mellom­epoke (15.-17. dynasti) forlenges med 250 år, fra 1650-1550 til 1650-1300.
  • Egypts Det nye rike (18.-20. dynasti) forflyttes 250 år fremover i tid, fra 1550-1077 til 1300-810. Brons­ealderens kollaps forflyttes også 250 år fremover i tid, fra 1225-1175 til 975-925.
  • Egypts Tredje mellomepoke (21.-25. dynasti) forkortes med 250 år, fra 1077-685 til 810-656.

 

Et grovriss av hva denne løsningen konkret innebærer, er gitt i kapittel 13 i min web-bok Menneskets historie.

Forkortingen med 250 år av Egypts tredje mellomepoke, som representerer bronsealder­kollapsens etterfølgende mørkealder, muliggjøres bl.a. ved å erkjenne at flere av dynastiene i denne perioden var overlappende og parallelle fremfor sekvensielle. Vårt kjenn­skap til sekvensen og de faktiske årstall for begivenheter tilhørende den tredje mellomepoke er såpass dårlig at denne epoken ikke bør tillegges noen autoritet for dateringer av funn og begivenheter i andre kulturer. Fra ca. 930 fvt. og utover når det gjelder Israel og Judea, og fra ca. 911 fvt. og utover når det gjelder Assyria, er disse kulturenes kronologier såpass historisk pålitelige at de langt bedre enn den egyptiske kronologi kan tjene som referanse for dateringer av funn og begivenheter i andre kulturer.

Fordelen med en reduksjon av varigheten på den tredje mellomepoke er at mystiske ”mørke­aldere” på 150-250 år enten elimineres helt eller forkortes drastisk for Hellas, Kreta, Kypros, Anatolia, Mesopotamia, området ved Den arabiske gulfen, Elam og Nubia. Peter James (1991) forklarer:

”What has not been fully appreciated is that for every doubtful year of Egyptian history granted to the Third Intermediate Period, another year is added to the Dark Ages of the Eastern and Central Mediterranean, the Near East and Africa.” (s. 232)

 

Reaksjonene på Centuries of Darkness var mange og kraftige. Over 70 bokanmeldelser har blitt skrevet. Ikke uventet kom den mest negative kritikken fra Kenneth A. Kitchen, professor emeritus i egyptologi ved University of Liverpool, England. Han regnes som verdens fremste autoritet når det gjelder Egypts tredje mellomepoke, og er forfatter av standardverket The Third Intermediate Period in Egypt, 1100-650 B.C. Han uttalte at Centuries of Darkness bør gå i glemme­boken! Negativ kritikk av denne typen viser imidlertid at man ikke en gang har forstått, eller ikke tar på alvor, de problemer og utfordringer som reises og som krever en løsning. Mange arkeologer var glade for bokens utgivelse, da det er dem som alltid har måttet vike hver gang deres dateringer av ikke-egyptiske artefakter har kommet i konflikt den autoritative egyptiske kronologi.

 

c) Noen konsekvenser av James-revisjonen

Det vil nok komme overraskende på de fleste hvor ”smertefri” revisjonsløsningen til Peter James og hans team egentlig er. Man ville tro at å forflytte Det nye rike (18.-20. dynasti) 250 år fremover i tid, og dermed også flytte 250 år fremover i tid alle ikke-egyptiske dateringer som indirekte eller direkte er knyttet opp til dateringen av Det nye rike, ville skape voldsom kronologisk ”turbulens” der man som med Velikovsky-revisjonen måtte ”ofre” det ene og det andre. Slik er det imidlertid ikke. Men dette må den enkelte historiker og akademiker selv få gleden av å oppdage! Vi skal her kort nevne noen Bibel-relaterte konsekvenser av James-revisjonen.

 

– Moses og eksodusen. James-revisjonen diskuterer ikke i hvilken periode Moses og eksodusen skjedde. Her velger jeg personlig å følge Velikovsky og ZetaTalk i deres påstand om at en astronomisk utløst jordskorpe­forskyvning (nærmøte med en annen planet) skjedde i det annet årtusen fvt,. som ble utnyttet av Moses til å lede den jødiske slavebefolkningen ut av Egypt. ZetaTalk setter Thera-utbruddet i sammenheng med denne jordskorpeforskyvningen. Den mest moderne dateringen av Thera-utbruddet er 1628 fvt. [Wiki-artikkel: Minoan eruption]. En konsekvens herav er at ”dommertiden” i Bibelen, dvs. tiden fra israelittenes innvandring i Kanaan og frem til kong Saul, må ha vært på noe over 500 år.

 

– Det forente kongedømme av Israel og Judea: ekstremt overdrevet? Bibelens historiske troverdighet når det gjelder fortellingene om Det forente kongedømme av Israel og Judea under ”kongene” Saul, David og Salomo, er meget lav fra flere akade­miske perspektiver. Et slikt kongedømme passer ganske enkelt ikke inn i den akademiske kunnskapsdatabasen om de historiske, politiske og økonomiske forholdene i Palestina på den tiden. Thomas L. Thompson, professor i teologi ved Universitetet i København, har konfrontert Bibel-versjon av denne perioden på ca. 120 år (ca. 1047-930) med den akademiske kunnskapsdatabasen. Denne konfrontasjonen kan studeres nærmere i hans to bøker Early History of the Israelite People (1992) og The Bible in History: How Writers Create a Past (1999). Thompson er en fronfigur i den skolen som kalles ”Biblical minimalism”, som poengterer at arkeologien bør tillegges primær betydning når historien til det opprinnelige Israel og Judea skal etableres.

Var Salomo virkelig KONGE over et STORRIKE?

Ved å forskyve det 18.-20 dynasti 250 år fremover i tid, og la kronologien til Israel og Judea bli stående som den er, får vi at Saul (1047-07) var konge mens Seti I og Ramesess II var faraoer; David (1010-970) var konge mens Ramesses II var farao; og Salomo (971-31) var konge mens Ramesses II og Merneptah var faraoer. Vi ser også at Salomos regjeringstid skal ha vært i tiden for bronsealderens kollaps (975-925). Under disse meget mektige faraoene i sør, og med det mektige hittitter-riket i nord, kunne evt. politiske enheter i Palestina bare ha hatt en ubetydelig vasallstatus. Det samme kan nok sies uansett hvordan vi velger å forflytte, eller la stå (!), den egyptiske kronologien i forhold til kronologien for Israel og Judea. For å gi en uhyre kort oppsummering av den arkeologiske status, gis ordet til Thompson (1999):

”Without an independently established history of Palestine and ancient Israel, the question of historicity – whether or not the Bible describes events that occurred in the past – remains a riddle… Palestine never developed a political power of any great international significance. It was always so divided by its many small regions that it never developed a common history except when it was controlled by some power from outside, such as Egypt, Assyria and Babylonia. High culture, as expressed in art, architecture, literature and pageant, hardly existed.” (s. 9)

”There is no evidence of a United Monarchy, no evidence of a capital in Jerusalem or of any coherent, unified political force that dominated western Palestine, let alone an empire of the size the legends describe. We do not have evidence of the existence of kings named Saul, David or Solomon; nor do we have evidence for any temple at Jerusalem in this early period. What we do know of Israel and Judah of the tenth century does not allow us to interpret this lack of evidence as a gap in our knowledge and information about the past, a result of merely the accidental nature of archeology. There is neither room nor context, no artifact or archive that points to such historical realities in Palestine’s tenth century. One cannot speak historically of a state without a population. Nor can one speak of a capital without a town. Stories are not enough.” (s. 164-65)

– Var Merneptah Salomos svigerfar? Ifølge James-versjonen var farao Merneptah (963-953) og kong Salomo (971-31) samtidige. Ifølge Bibelen ga den egyptiske faraoen en av sine døtre til kong Salomo, og som bryllupsgave ga han henne byen Gezer. Den eneste farao vi kjenner til som erobret Gezer, er faktisk Merneptah. Dette kommer frem i Merneptah-stelen (Wiki-artikkel: Merneptah Stele). Denne stelen er det eneste gammel-egyptiske dokument som nevner navnet Israel. Den egyptiske skrivemåten av Israel indikerer imidlertid at det menes en stamme uten bystat! Også Michael S. Sanders har konkludert at Merneptah var svigerfaren til Salomo (her).

 

Var Ramesses III den bibelske Sjisjak som plyndret tempelet i Jerusalem? Som nevnt, i Første Kongebok 14:25-26 kan man lese:

”Så hendte det i Rehabeams femte regjeringsår at Sjisjak, kongen i Egypt, gjorde en hærferd mot Jerusalem. Han tok alle skattene både i Herrens hus og i kongens slott. Han tok også alle gullskjoldene som Salomo hadde fått laget.”

Dersom Merneptah var Salomos svigerfar, må Ramesses III ha vært faraoen som plyndret tempelet i Jerusalem ca. 927. Ramesses III er kjent for å ha reetablert kontroll over Palestina. Ett av hans navn var Susekh (”Utvider av Egypt”), som på hebraisk kan ha blitt forvridd til Sjisjak.

 

– Hva forårsaket bronsealderkollapsen? Det har man ennå ikke noe godt svar på (Wiki: Bronse­alderens sammenbrudd). Amos Nur og Eric H. Cline har imidlertid skrevet en spennende artikkel, Poseidon’s Horses (2000), hvor de argumenterer for en ”jordskjelvstorm” som varte i nærmere 50 år, og som rammet landområdene som lå øst og nord for Middelhavet. Da de daterer denne jordskjelvstormen til 1225-1175, omdaterer vi den her til 975-925. Den sosiokulturelle og økonomiske kollapsen som denne jordskjelvstormen kan ha forårsaket, kan ha gjort kulturene ekstra sårbare for godt organisert piratvirksomhet og invasjon av ”havfolkene”. For mer om dette, se min artikkel Bronsealderkollapsen: forårsaket av natur og/eller kultur? (NyS, 2011).

 

Kilder og referanser

* Centuries of Darkness. Web-basen til Peter James og hans team.
* Myhre, Rolf Kenneth: Menneskets historie: Integrasjon av Velikovsky, Sitchin og ZetaTalk [Web-bok].
* Myhre, Rolf Kenneth (over): Kap. 13: 1300-940: Tiden for Egypts 18. og 19. dynasti.

 

***********************************************************************

 

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
0%
Opplysende
0%
Inne på noe
0%
Usikker
0%
Dårlig
100%
Om forfatter
Rolf Kenneth Myhre
Rolf Kenneth Myhre fullførte bibliotekarutdannelsen i 1990, og arbeidet så som selvstendig næringsdrivende i seks år med å etablere og reorganisere små fagbiblioteker og arkiver. Deretter arbeidet han som medisinsk forfatter i seks år, fire av dem ved Rikshospitalet. Siden 2003 har han som privat forskerforfatter arbeidet med fokus på: 1) Bevissthetsparadigmet, åndsvitenskap; 2) Menneskets tidligere og nåværende erfaringer med ET/UFO-relaterte emner; 3) Enkelte US-sentrerte oligarknettverk som siden 1940-tallet har prøvd å styre verdenssamfunnet i en totalitær retning. I 2008 vant han Kolofons manuskonkurranse for ”Alternativ litteratur” med boken "Åndsvitenskapelige visjoner". I februar 2013 utga han boken "Menneskets historie: Integrasjon av Velikovsky, Sitchin og ZetaTalk", og i august 2013 kom boken "ET/V-erfaringer 1947-2013". Hans forfatternavn er Rolf Kenneth Aristos.

9 kommentarer Bli med i diskusjonen

Bli med i diskusjonen

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *