Long Count-kalenderen og Nibiru-syklusen

Sist revidert: 18. juni 2012.

Vi konkluderer at Long Count-kalenderen hadde sitt opphav i en anunnaki nedtellings­kalender til Nibirus kommende passering, som ifølge ZetaTalk skjedde ca. 1628 f.Kr. Etter Nibirus passering ble kalenderen tilpasset av olmekerne til det nye astronomiske året på 360 dager, og den nye æraen ble satt til presis 9 baktun’er (3.600 år), som var et grov­anslag for Nibirus neste passering. Selv om Long Count fungerte som nedtellings­kalender, sa den ikke noe om hvorvidt Nibirus neste passering ville utløse kataklysmer på Jorden eller ikke. Da maya-folkene overtok Long Count fra olmekerne, hadde det astronomiske året blitt endret på ny, til 365 dager. Maya-folkene forsto verken kalenderens formål eller premisser, og tilpasset derfor ikke kalenderen til den nye årslengden (hvilket de burde ha gjort). At den moderne beregningen av Long Counts avslutning av den 13. baktun har kommet så nære Zeta­Talks forutsigelse av en jordskorpe­­forskyvning, betrakter vi som et fantastisk sammen­treff. Forskjellen på de to kunne like gjerne ha vært 100 år fra eller til.

Olmekerne dannet Mesoamerikas modersivilisasjon

I min artikkel Olmekerne og Quetzalcoatl (NyS, 2011) argumenteres for at olmekerne kom fra Afrika via Kanaristrømmen til øyene i Mexicogolfen ca. 3000 f.Kr. På 1600-tallet f.Kr. flyttet de fra øyene til fastlandet, og etablerte sitt hovedsenter ved El Manati (Wiki: El Manati). Flyttingen skjedde sannsynligvis ifm. den Nibiru-utløste jordskorpe­forskyvningen ca. 1628 f.Kr. El Manati fungerte som deres hovedkvarter i perioden 1600-1200. Arkeologer har funnet seremoni-artefakter, treskulpturer av individuelle personer og et titalls gummiballer.

Sitchin nevner i boken The lost realms (1990, kap. 5) at mange har sammenlignet olmekerne med sumererne når det gjelder å være først ute på så mange kulturelle og teknologiske områder:

”Av alle de tapte sivilisasjoner i Meso-Amerika var olmekernes sivilisasjon den eldste og den mest mystiske. Den var på alle måter modersivilisasjonen, kopiert og tilpasset av alle de andre… Den var i full blomst på vel 40 steder 1200 f.Kr. (eller, ifølge noen, 1500 f.Kr.). Denne sivilisasjonen – utvidende i alle retninger, men hoved­sakelig sørover – hadde satt sitt preg over hele Meso-Amerika ved 800 f.Kr.

Den første meso-amerikanske glyfiske skrift oppsto i olmekernes region, likedan det meso-amerikanske tallsystemet med prikker og streker. De første inskripsjonene basert på Long count-kalenderen, som gåtefullt begynte 3113 f.Kr.; de første monumentene av stor­slått og monumental skulptu­rell kunst; den første bruken av jade; de første avbildningene av håndholdte våpen eller redskaper; de første seremonielle sentrene; de første himmel­baserte orienteringene – var alle sammen olmekernes prestasjoner. Ikke så rart at med så mange ”første” har noen sammenlignet olmekerkulturen i Meso-Amerika med sumererne i Mesopotamia, som sto for alle ”første” i oldtidens Nære Østen. I likhet med den sumeriske sivilisasjon oppsto også olmekernes sivilisasjon plutselig, uten en forløper eller en periode med gradvis utvikling.”

De to konvensjonelle standardverkene om olmekerkulturen er Richard A. Diehls The Olmecs: America’s First Civili­zation (2005) og Michael D. Coes Mexico: From the Olmecs to the Aztecs (6. utg. 2008). I matematikken var det olmekerne som først introduserte nulltallet og posisjonstall, en ”guddom­melig” oppfinnelse som verken grekerne eller romerne hadde. India oppfant nulltallet først i perioden 400-800 e.Kr. Araberne adopterte så indernes nulltall 500-800 e.Kr., som igjen ble adoptert av europeerne på 1100-tallet [Wiki: 0 (Number)].

Maya-folkene

Mens olmekernes eldste bosetninger var på Atlanterhavssiden av Mellom-Amerika, var maya-folkenes eldste bosetninger på Stillehavssiden av Mellom-Amerika (Wiki: Preclassic Maya). Mayaenes tidlige førklassiske periode regnes fra 2000-1000 f.Kr., med en kultur som da var på samler/jeger-nivået. I mayaenes mellomste førklassiske periode (1000-400 f.Kr.) hadde komplekse samfunn utviklet seg, samtidig med at olmeker-sivilisasjonen kulminerte. Olmeker-sivilisasjonen opphørte ca. 400 f.Kr., og samtidig hermed begynte mayaenes sene førklassiske periode som varte frem til 100 e.Kr. Det var i denne perioden at to mektige maya-bystater etablerte seg: Kaminaljuyu i høylandene og El Mirador i lavlandene. De eldste funn av maya-inskripsjoner er fra 200-tallet f.Kr. i San Bartolo, Guatemala. Maya-folkenes klassiske periode varte fra 250 til 900 e.Kr. 

Maya-folkenes kultur er kjent for to plutselige kollapser. Den første kollapsen gjaldt det syste­matiske forfallet og oppgivelsen av byer som Kaminaljuyu og El Mirador på 100-tallet e.Kr. Den mer berømte kollapsen gjaldt forfallet og oppgivelsen av maya-sentrene på 700- og 800-tallet e.Kr. Med dette forfallet opphørte storskala arkitek­tonisk konstruksjon og monumentale inskripsjoner (Wiki: Classic Maya collapse).

Mayaenes fire kalendere

Mayaene opererte med fire kalendere, som ble til i forskjellige epoker og som hadde hvert sitt formål.

1) Long Count (Wiki: Mesoamerican Long Count calendar). Long Count (eller Langtids­kalenderen) er den eldste av kalenderne, og er en historisk kalender der År 1 ifølge konven­sjonelle beregninger refererer til 3.114 f.Kr. Long Count er basert på en blanding av tyvetallssystemet og attentallssystemet, hvilket harmo­nerer fint med et astronomisk år på 360 dager. 1 baktun = 144.000 dager = 400 år (a 360 dager). 9 baktuner = 3.600 år (a 360 dager). 13 baktuner fra Dag 1 i År 1 og fremover skal ifølge konvensjonelle beregninger (som er basert på 365 dagers året!) ende den 20. desember 2012. Det betyr at den 21. desember 2012 blir Dag 1 i den 14. baktun.

2) Tzolkin-kalenderen. Den nest eldste mesoamerikanske kalenderen er den seremonielle Tzolkin-kalenderen på 260 dager (Wiki: Tzolk’in). Denne kalenderen er ikke basert på noen kjent astro­nomisk eller geofysisk syklus. Dens interne syklus består av 20 navnedager x 13 talldager = 260 dager. Kalenderens opphav er ukjent, men antas å være fra før mayaene behersket skrift og matematikk. Kalenderens formål er også ukjent, men antas å være relatert til ritualer og spåkunst.

3) Haab-kalenderen. Den tredje eldste mesoamerikanske kalenderen er den solare Haab-kalenderen på 365 dager (Wiki: Haab’). Dette er en årskalender der det astronomiske året er på 365 dager. 20 navnedager x 18 ”måneder” + 5 ”days of nothing” (kalt Wayeb) = 365 dager. Denne kalenderen ble først tatt i bruk ca. 500 f.Kr. (Victoria Bricker, 1982).

4) Calendar Round. Den fjerde og yngste kalenderen er Calendar Round, som representerer en 52-årig syklus dannet ved å kombinere Tzolkin og Haab’. I denne syklusen er hver av de 18.980 dagene distinkte. Velikovsky argumenterte for at denne kalenderens opphav antagelig var relatert til en tidligere epoke da Venus hvert 52. år kom faretruende nær Jorden. ZetaTalk bekreftet i ZetaTalk Chat 10. juli 2010 at jordskorpeforskyvningen ca. 1628 f.Kr. bragte Venus ut av sin bane.

Har Jordens astronomiske år blitt endret i nyere tid?

Det tidligste funn av en Long Count-inskripsjon er fra 36 f.Kr., hvilket altså er fire århundreder etter olmeker-sivilisasjonens opphør. Gitt at Long Count er basert på en årslengde på 360 dager, konkluderer vi at kalenderen sist ble revidert i en æra da det astronomiske året var på 360 dager. 

I dag tar man for gitt at Jordens astronomiske år har vært på 365,25 dager siden menneskets morgen. Den mest markante opponenten til dette etablerte synet var Immanuel Velikovsky (1895-1979). I sin første bok Worlds in Collision (1950; Part II, chap. VIII) [på dansk: Kosmiske kolli­sjoner (1980)] diskuterer han følgende kalendere: den indisk-vediske, den persiske, den gammelbabylonske, den assyriske, den israelittiske, den egyptiske, maya-indianernes, inka-indianernes, og den kinesiske. Han dokumenterer at mange av disse kulturene endret sin kalender på 1500-tallet f.Kr., og basert på diverse kilder fra før denne tid konkluderer han at det astronomiske året før 1500-tallet f.Kr. besto av færre enn 360 dager. 

Alle disse kalenderne hadde i perioden fra 1500-tallet til 800-tallet f.Kr. et kalenderår på 360 dager uten at noen tilleggsdager nevnes, og en måne-måned på presis 30 dager. Dette ga presis 12 måne-måneder pr. år. Mer matematisk fullkomment kan ikke et kalenderår bli. Nibirus forrige passering gjennom ekliptikken ca. 1628 f.Kr. må altså ha medført en endring av Jordens bane rundt Sola. Historiske kilder antyder at en stjerne i stjernebildet Store bjørn fungerte som nordpolstjernen i perioden 1500 -747 f.Kr. ZetaTalk bekrefter at Jordens astrono­miske år tidligere var på 360 dager (ZetaTalk Chat Q&A for May 22, 2010): 

“Faktisk, det er først nylig at Jorden har hatt et år på 365 dager; tidligere var året på 360 dager. Etter en jordskorpeforskyvning vil Jorden reetablere seg i sin bane rundt Solen pga. alle faktorene som opprinnelig plasserte den i sin bane og i sitt tempo. Men monster­planetens [Nibiru] passering gjennom den indre delen av solsystemet etterlater seg sine spor. Det kan være subtile endringer i banene til de andre planetene, slik dansen planetene imellom endres. Kanskje en større aksehelning i banen, slik at perturbasjonene blir mer eller mindre ekstreme, for eksempel. Vi har forutsagt at Jorden vil gjenoppta sitt døgn på tilnærmet 24 timer, men vi har ikke tatt opp spørsmålet om antall dager i året. Det har til og med hendt, under tidligere jordskorpeforskyvninger, at Jordens døgnrotasjon har vært en bevegelse fra øst til vest, og har foregått langsommere pga. en annerledes skyve/trekke-dynamikk. Vi forventer ikke at det skal hende denne gangen, men det er mulig.”

Behovet for en nedtellingskalender

Vi vet fra Sitchins arbeid at anunnakiene opererte med en 3600-årig Nibiru-syklus. Å kunne grovberegne Nibirus ankomst var av stor betydning for anunnakiene som befant seg her på Jorden. Det ene formålet var å forberede seg på eventuelle kataklysmer på Jorden, som ville bli utløst dersom Nibiru ved passeringen av ekliptikken blokkerte Jorden i dens bane rundt Solen. Det andre formålet var naturligvis å frakte innsamlet gull og utslitt mannskap til Nibiru på et hensiktsmessig tidspunkt. ZetaTalk forklarer nærmere (ZT Chat 28. august 2010): 

“På samme måte som mennesket har den gregorianske og andre kalendere, og et 24 timer pr. dag klokkesystem, hadde anunnakiene et system for å beregne på grovnivå når deres hjemplanet ville returnere og passere ekliptikken i vårt solsystem. Denne kalenderen ble nullstilt hver gang Nibiru faktisk passerte, da tidsintervallet for dette varierte. Vi har sagt at gjennomsnittsperioden er 3.657 år, ikke 3.600 år, men for å være på den sikre siden fikk anunnakiene på Jorden tillatelse til å anta at Nibiru ville returnere ved det tidligst mulige tidspunkt. Anunnakiene ble satt i karantene fra jordmennesket lenge før mennesket hadde begynt å skrive ned sin historie. Men anunnakienes kalenderberegningsmetoder og teknikker ble bevart, og ble brukt av mayaene.”

På spørsmål om landskapshieroglyfene på Marshelder Island, New Jersey (USA), kom zetaene med mer interessant informasjon om hvor viktig grovberegningen av Nibirus ankomst var (ZT Chat 16. oktober 2010):

”Som med Nazca-mønstrene, Perus hieroglyfer, var disse mønstrene i New Jersey ment å skulle ses fra luften. Hieroglyfene i Peru befinner seg i et ørkenlandskap høyt over havet, og har derfor overlevd, mens New Jersey har vært utsatt for kontinuerlig landsenkning gjennom de siste jordskorpeforskyvningene. Dersom det globale havnivået ville synke, ville mange flere slike steder med hieroglyfer dukke opp. Hieroglyfenes formål var å veilede romfergene som pendlet frem og tilbake mellom Jorden og anunnakienes hjemplanet, Nibiru. Anunnakiene ville [ved hjemkomsten til Nibiru] laste av alt gullet de hadde samlet opp på Jorden, gi gruvemannskapene fra Jorden en ferie eller erstatte dem med nye, laste opp med nye forsyninger, og så vente til Nibiru hadde passert ekliptikken. Alt dette måtte gjøres før passeringen, da Nibiru forsvinner raskt av sted etter passeringen, og da de siste ukene under passeringen er alt for turbulente for romferger til å gå i skytteltrafikk mellom de to planetene. Så kom jordskorpeforskyvningen, med endring av Jordens geografi; deretter en lang periode før anunnakiene kunne returnere til Jorden igjen for å samle mer gull. Da var det  ikke tid til å tegne opp nye kart. De forskjellige stedene på Jorden, med deres forskjellige hieroglyfer, tjente som guide for de returnerende romfergene, slik at deres piloter kunne forstå hvilken del av kloden de fløy over.” 

Hypoteser

1) Anunnakiene hadde en nedtellingskalender for Nibirus passering gjennom ekliptikken, som inntraff ca. 1628 f.Kr. 

2) For å være på den sikre siden, lot anunnakiene kalenderen ha 3.600 år som basis, fremfor det mer korrekte 3.657 år. 

3) I forbindelse med Nibirus passering ca. 1628 f.Kr. forlot anunnakiene Jorden for godt. 

4) Nibirus passering resulterte i en endring av Jordens astronomiske år til 360 dager. 

5) Olmekerne overtok anunnaki-kalenderen, tilpasset den til 360-dagers året (Long Count), og forventet at Nibirus neste passering ville skje presis ni baktuner senere (= 3.600 år). 

6) På 700-tallet f.Kr. ble Jordens astronomiske år endret til dagens (365,25 dager pr. år). 

7) På 400-tallet f.Kr. opphørte olmeker-sivilisasjonen, og mayene overtok på et eller annet tidspunkt Long Count. De forsto verken dens formål eller premisser, og unnlot derfor å tilpasse den til det nye astronomiske årets lengde. Long Count var heller ikke i bruk da spanjolene kom til Yucatan-halvøya i første halvdel av 1500-tallet.

Synkroni­seringen av Long Count med vår egen gregorianske kalender, som begynte den 15. oktober 1582, er basert på flere gjetninger og premisser som ikke trenger å være 100 % korrekte. Gitt Long Counts innebygde sikkerhetsmargin på 57 år i forhold til Nibirus gjennom­snittlige omløpstid, og gitt at Long Count ikke ble nullstilt ved Nibirus forrige passering, og videre gitt de gjetninger og premisser som ligger til grunn for synkroniseringen av Long Count med vår egen gregorianske kalender, må det sies å være et fantastisk sammentreff at den moderne beregning av Long Counts avslutning av den 13. baktun i desember 2012 har kommet så nærme i tid ZetaTalks forutsigelse av en jordskorpe­forskyvning. Forskjellen mellom de to kunne like gjerne ha vært 100 år.

Kilder og ressurser:

* ZT-notat: Mayan Calendar.  Norsk oversettelse.

* ZT-notat: Mayan and Incan.

* ZT Newsletter 28. januar 2007. 

******************************************************************