Nibiru og vår kataklysmiske fortid

Allan og Delair har i boken Cataclysm! (1997) gjort et meget grundig arbeid i å samle evidens fra forskjellige perspektiver som viser at Jorden hadde et fatalt nærmøte med et annet himmellegeme ca. 9500 f.Kr. Dette skal ha resultert i en endring av Jordens aksehelning samt jordskorpeforskyvning. Forfatterne identifiserer det andre himmel­legemet med grekernes ”Phaeton” og babylonernes ”Marduk”. Forfatterne ignorerer imidlertid at sumererne kalte denne planeten for Nibiru, og at sumererne hevdet at Nibiru dukker regelmessig opp i ekliptikken hvert 3.600 år. Vi anbefaler dokumentar­filmen Zeta Movie Part I (2010), som basert på web-basen ZetaTalk argumenterer for at Jorden også hadde Nibiru-utløst jordskorpeforskyvning ca. 5200 f.Kr. og 1628 f.Kr. 

De to britiske akademikerne Derek S. Allan (født 1917) og J. Bernard Delair (f. 1932) fikk i 1995 utgitt boken When the Earth nearly died (Gateway Books). I 1997 ble samme utgave av boken utgitt av Bear & Company med ny tittel, Cataclysm!: Compelling Evidence of a Cosmic Catastrophe in 9.500 B.C. Allan var vitenskapshistoriker med spesialisering i paleogeografi, mens Delair var geolog og antropolog. Jeg har ikke greid å få kontakt med dem, og vet heller ikke om de fortsatt er i live. Vi bruker her forkortelsen fvt. (før vår tid). 

Vitenskapens dogmatisering av gradualisme

Noah-flommen eller Den store flommen ble i hele Vesten, og i store deler av verden forøvrig, lenge betraktet som det store tidsskillet hvor man snakket om før og etter. Først i år 525 ble Jesu fødsel det nye offisielle tidsskillet i Vestens kultur. Men Den store flommen – enten den ble assosiert med den sumeriske originalen av Noah, eller med den senere bibelske redigerte versjonen herav, eller ble assosiert med andre flomhelter – fortsatte å være det viktigste tidsskillet over store deler av verden. Vi kan derfor si at ”katastrofismen” rådet som tradisjon i årtusener før den også fikk status som vitenskapelig teori. 

I tradisjoner verden over ble fortiden inndelt i æraer, der overgangen mellom hver æra besto av en kataklysme. De fleste myter og legender hevder at kataklysmene – ofte i form av kjempebranner og kjempeflommer – ble utløst av et stort himmellegeme med en ”hale” av mindre legemer. 

William Whiston (1667-1752) – teolog, matematiker og Isaac Newtons laboratorie-assistent – fikk i 1696 utgitt boken A New Theory of the Earth, der han fremmet den teori at Noah-flommen måtte ha vært del av en global kataklysme som ble utløst av en kjempekomet. Selv om han tok Bibelens skapelsesfortelling bokstavlig, var han den første vitenskapsmann i moderne tid som fremmet denne teorien. Hans teori dominerte det intellektuelle miljøet i 130 år. 

Charles Lyell

Briten Charles Lyell (1797-1875) fikk i årene 1831-33 utgitt trebindsverket Principles of Geology, der han innførte hypotesen om gradualisme. Denne hypotesen går ut på at fortidens geologiske prosesser, og tempoet på disse prosessene, ikke skiller seg fra hva vi i dag kan observere. Jordens geologiske prosesser skal alltid ha foregått uhyre langsomt og gradvis. Jorden skal aldri ha vært rammet av globale kataklysmer, i hvert fall ikke i nyere geologisk tid. Jorden kan muligens ha vært rammet av noen begrensede regionale kataklysmer. Lyells gradualisme-hypotese fikk snart dogmestatus. Noah-flommen ble med dette langt på vei avvist som en myte, eller som et lokalt fenomen. 

Den allsidige akademikeren William Whewell (1794-1866) lanserte i 1837 de to termene uniformi­tarianism (gradualisme) og catastrophism. Han kom også til å lansere ordet scientist. 

Louis Agassiz

Sveitseren Louis Agassiz (1807-73) fikk i 1840 utgitt tobindsverket Etudes sur les glaciers (”Studier av isbreer”), hvilket etablerte ham som istidsteoriens far. To andre geologer hadde et par år før ham diskutert den tidligere tilstedeværelsen av enorme alpine isbreer, men Agassiz gikk lengre og argumenterte for en faktisk istid som hadde preget store deler av Europa og Nord-Amerika. Agassiz’ istidsteori ble raskt populær og oppnådde samme dogmestatus som Lyells gradualisme-hypotese. Gradualisme-hypotesen og istidsteorien gikk som hånd i hanske sammen, og sammen sto de sterkere enn hver for seg. Få spurte om hvilke formidable krefter og fenomener som måtte til for å skape en istid. De fleste geologene nøyde seg med en one-liner om ”klimatologiske endringer”, og årsaken til disse ”klimatologiske endringer” er fortsatt bare løse spekulasjoner. I de kommende 30 årene ble istidsdogmet utviklet til å inkludere flere istider, samt ”interglasiale perioder” der de antatte kontinentale iskappene trakk seg bakover igjen mot polarregionene. Glasiologene mener i dag at disse antatte ”interglasiale periodene” har begynt og sluttet uhyre brått og fort. 

Charles Lyell hadde i 1839 lansert navnet Pleistocen (”mest ny”) på et geologisk stratum som skilte nålevende fra utdødde skallfisk [Wiki-artikkel: Pleistocene]. Med Lyells istidsteori fikk Pleistocen-begrepet raskt en ny betydning, som istiden. Varigheten av denne antatte istiden har variert ganske mye de siste 150 årene, da oppfatningen av antall ”istider” og ”interglasiale perioder” stadig skifter. Senest i 2009 valgte International Union of Geological Sciences (IUGS) å endre Pleistocens begynnelse fra 1,8 til 2.588 millioner år siden. Pleistocen skal ha sluttet for ca. 12.000 år siden. Med Agassiz’ istidsteori etablert, fikk istider og isbreer æren for mange av de virkninger som tradisjonelt kataklysmisk flom og vannmasser hadde fått æren for. 

En god venn av Charles Lyell var Charles Darwin (1809-82). Da Darwin satte ut på den berømte naturvitenskapelige ekspedisjonen med skipet Beagle, ga kapteinen ham første bind av Lyells Principles of Geology. Da Darwin ankom Sør-Amerika, mottok han det andre bindet. Da Beagle vendte tilbake til England ble Darwin invitert til middag hos Lyell, og de ble venner for livet. I geologi ble Darwin Lyells disippel. Darwins naturalistiske evolusjonsteori, der mekanismene bak ”mikroevolusjon” (variasjoner innen en art) og ”makroevolusjon” (dannelsen av nye arter og høyere grupper) er akkurat de samme, var det perfekte utviklingsbiologiske speilbildet av Lyells geologiske gradualisme-hypotese. På slutten av 1800-tallet hadde Lyells geologiske gradualisme-hypotese, Agassiz’ istidsteori og Darwins naturalistiske evolusjonsteori alle blitt dogmatisert. Sammen utgjorde de et tverrfaglig akademisk festningsverk som beskyttet hverandre mot angrep og kritikk. 

Immanuel Velikovsky

Den første som turde å utfordre gradualisme-dogmet, som på 1900-tallet var en hovedpilar bak astronomi, geologi og evolusjonsbiologi, var Immanuel Velikovsky (1895-1979). Han tok et kraftig oppgjør med dette dogmet i sine to bøker Worlds in Collision (1950) [på dansk: Kosmiske kolli­sjoner (1980)] og Earth in Upheaval (1955) [på dansk: Da kloden kæntrede (Lynge, 1981)]. Velikovsky gir i disse bøkene en tverrfaglig argumentasjon for at Jorden må ha hatt nærkontaktmøter med en eller flere planeter eller kjempekometer. Det andre himmel­legemets magnetiske kraftfelt må da ha utløst geomagnetisk reversering på Jorden, dvs. at de to magnetiske polene i Jordens kjerne må ha endret posisjon. Denne geomagnetiske reverseringen må så via friksjon ha utløst jordskorpeforskyvning, dvs. at jordskorpen som et løst appelsinskall forskyves i forhold til Jordens indre. Dette er nærmere omtalt i min artikkel Nibiru utløser jordskorpeforskyvning på Jorden senest 2011: integrasjon av Velikovsky, Sitchin og ZetaTalk (engelsk versjon). 

Mens Allan og Delair argumenterer for kun én global kataklysme som skjedde 9500 fvt., argumenterte Velikovsky for en global kataklysme ca. 1500 fvt. Kan begge parter ha rett? Kan samme planet ha utløst begge kataklysmene? 

Del 1: Geologisk evidens på global kataklysme 9500 fvt.

Allan og Delair avviser i sin helhet den rådende vitenskapelige teori om at Jorden har hatt en istid, og de avviser dermed også den akademiske forståelsen som legges i Pleistocen-begrepet. Argumentene er imidlertid for plasskrevende til å gjengi her. 

Allan og Delair har samlet mye dokumentasjon som viser at en meget betydelig fjelldanning (”orogenese”) skjedde i tiden rundt 9500 fvt., verden over! Dette betyr ikke at dagens fjellkjeder ble skapt fra begynnelsen av i denne perioden, men at fjellkjedene da fikk et betydelig løft på 1-4 km. og nådde dagens høyder. Alpene kan ha fått et løft på hele 4 km., og de ble flyttet 10-60 mil nordover. Den dokumentasjon som Allan og Delair har presentert er langt mer solid og dateringsmessig presis enn den Velikovsky presenterte på 1950-tallet. 

Del 2: Biologisk evidens på global kataklysme 9500 fvt.

Allan og Delair diskuterer den globale masseutryddelsen av flora og megafauna (store dyr) som fant sted ved slutten av Pleistocen. Pleistocen-faunaen hadde en fantastisk variasjon, og mange av dyregruppene var betydelig større enn dagens varianter. Dagens fauna er de overlevende rester, i dvergformat, av en eventyrlig Pleistocen-fauna. Dette er det akademisk konsensus om, også at masseutryddelsen skjedde brått. For en generell introdusjon, se Wiki-artikkelen Quaternary extinction event. 

Over hele verden har man funnet store antall huler fulle av bein fra landdyr og havdyr, datert til slutten av Pleistocen, som indikerer kataklysmisk flom. Mange havdyr som man har antatt tilhørte perioden Pliocen (17-2 millioner år siden) levde antagelig helt frem til slutten av Pleistocen. Et eksempel på dette er kjempehaien Carcharodon på nærmere 25 meter. 

Studier av floraen og faunaen som døde ut ved slutten av Pleistocen, og sammenligninger med dagens flora og fauna, indikerer: 

• tidligere kontinentale landmasser og/eller øyforbindelser i Atlanterhavet og Stille­havet.
• mange arter må ha blitt geografisk spredt av en kataklysmisk begivenhet.
• Mange av dagens planter/floraer er lik tidligere planter/floraer som antas å ha overlevd istiden, hvilket dagens planter/floraer umulig kunne ha greid. Her har vi altså en gåte!

De nedfrosne mammutene som har blitt funnet i det nordøstre Sibir er et av mange eksempler på tempererte og tropiske dyrearter som ikke var anatomisk-fysiologisk istand til å leve under dagens arktiske forhold, og langt mindre kunne ha overlevd arktiske forhold under en istid. Mammutene hadde mat fra den tempererte sone i magen, og anatomiske studier har bekreftet at de manglet oljekjertler. Oljekjertler er en nødvendighet for å kunne leve under arktiske forhold, uavhengig av pelsens tykkelse. 

Er forklaringen på den antatte ”istid” at ved en jordskorpe­forskyvning skyves den tektoniske platen (dekket av land og/eller hav) som lå i polarregionen helt eller delvis ut av regionen og inn i en temperert eller tropisk sone, mens en tektonisk plate (dekket av land og/eller hav) som lå i en temperert eller tropisk sone skyves helt eller delvis inn i polarregionen? For platen som skyves helt eller delvis inn i polarregionen, begynner en plutselig (lokal) ”istid”. For platen som skyves ut av polarregionen, begynner en umiddelbar avising som akademikerne tolker som en plutselig ”interglasial periode” pga. ”varmere klima”. 

Ullmammut

Del 3: Samtidsbeskrivelser og legender som evidens

Mange av de samtidsbeskrivelser, legender og myter som Allan og Delair tar til inntekt for jordskorpeforskyvning med globale kataklysmer ca. 9500 fvt., er akkurat de samme som Velikovsky tok til inntekt for jordskorpeforskyvning med globale kataklysmer ca. 1500 fvt. Her bør leserne derfor være årvåkne for at de forskjellige forfatternes datering av samtids­beskrivelsene, legendene og mytene kan være feilaktig med flere tusen år. 

Allan og Delair har i en egen tabell (3A) plottet inn et utvalg fra hele verden av over 500 kjente eksempler på folkegrupper som har samtidsbeskrivelser, legender og myter om en forferdelig kataklysme, som regel kjempebrann og/eller storflom. Tabellen består av en horisontal og en vertikal akse, der den ene aksen angir 22 fenomener forbundet med kataklysme eller kjempenaturkatastrofe, og den andre aksen angir alle folkegrupper i verden som har en tradisjon som spesifiserer ett eller flere av disse 22 fenomenene. Her gis bare noen få eksempler. 

Fra Egypt. I egyptisk mytologi gjenfinner vi sumerernes Vingehjul-symbol for Nibiru, som moderne mytologer feiltolker som symbol på Solen. Vi trenger imidlertid ikke å beskjeftige oss for mye med egyptisk mytologi, da vi i teksten Kolbrin (Amazon.com) har en samtidsbeskrivelse av et himmellegeme som utløser kataklysme i Egypt ca. 1600 fvt. (utdrag fra Kolbrin). Himmellegemet ble kalt Ødeleggeren (eng.: The Destroyer). Den kataklysmen det er snakk om må være den samme som Moses utnyttet til å lede jødene ut av Egypt. Allan og Delair nevner imidlertid ikke Kolbrin. 

Fra Bibelen. Josva 10:11-15 nevner først en haglskur av stein som var så tunge at mange ble drept, deretter at Solen sto stille. 

”Og solen stod stille, og månen stanset til folket fikk hevn over sine fiender. Ja, slik står det skrevet i «Den rettskafnes bok». Solen ble stående midt på himmelen og drygde nesten en hel dag før den gikk ned. Aldri, verken før eller siden, har det vært en dag som denne, da Herren bønnhørte en mann slik.” 

En forlengelse av dag eller natt betyr at Jordens døgnrotasjon midlertid har stoppet, hvis årsak må være at Jorden for en kort stund holdes låst i et elektromagnetisk jerngrep av Nibiru, før Nibiru forsvinner videre, nord for ekliptikken. 

I Johannes Åpenbaringer 8:10-11 er det trolig Nibiru som kort har blitt nevnt som stjernen Malurt (eng.: Wormwood) som styrtet i vannet. Malurt er kjent for sin meget bitre smak. Flere legender nevner at ferskvannet i lange tider etter kataklysmen var nærmest udrikkelig pga. bitter smak. 

Fra mayaenes historie. Maya-manuskriptet Troano Codex, som er en del av Madrid Codex, nevner en gigantisk kataklysme der kontinentet Mu med sine 64 millioner innbyggere forsvant i havet i løpet av én eneste natt. Dette skal ha skjedd 8060 år før originalmanuskriptet ble nedtegnet! 

Fra greske myter og legender. Antikkens grekere hadde ikke annet enn ”barnefortellinger” om fortiden, som den egyptiske presten forklarte statsmannen Solon (640-560 fvt.) da Solon besøkte byen Sais i Egypt 590 fvt. Det er denne prestens fortellinger om fortiden til Solon som ender opp i Platon (427-347 fvt.) sine to Dialoger fra 360 fvt.: ”Timaeus” (online) og ”Critias” (online). Og det er i disse to dialogene at legenden om Atlantis blir foreviget for den vestlige sivilisasjon. 

Den egyptiske presten forklarte at mange natur­katastrofer gang på gang hadde utslettet den greske kulturen, slik at grekerne hadde mistet både skrivekunsten og kunnskapen om deres fortid. Den greske mytologien ble jo først uttrykt og formalisert av Hesiod i hans verk Theogonia (ca. 700 fvt.), som ganske riktig kan beskrives som ”barnefortellinger”. 

I teksten Timaeus beskrives et internasjonalt politisk stordrama som fant sted rett før, under og etter Atlantis’ undergang. Det er tydeligvis krig mellom gudene, mellom dem som styrte Atlantis og dem som styrte det greske og det egyptiske fastlandet. Gudinnen Athene/Neith hadde grunnlagt byen Aten ca. 9.600 fvt. På dette tidspunktet hadde Atlantis-riket kontroll over landene i Vest-Europa og Vest-Afrika fram til datidens bystater i Hellas og Egypt. Atlantis-riket går så til krig mot Hellas og Egypt, men takket være gudinnen Athene/Neith og en formidabel innsats av grekerne, må atlanterne gi tapt. Det er på dette tidspunktet, når atlanterne har gitt opp, at Atlantis i løpet av ett voldsomt døgn med jordskjelv og stor­flommer går under, og at den hellenske kulturen utslettes. Ikke lenge etterpå, ca. 8.600 fvt., grunn­legger Athene/Neith byen Sais i Egypt. Resten av dialogen i Timaeus er irrelevant. 

I første del av Timaeus gir den egyptiske presten Solon et hint om den astronomiske årsaken til de globale kataklysmer: 

“Det har vært, og det vil igjen komme, mange destruksjoner av menneskeheten. De største destruksjonene har blitt båret frem av ild og vann. Andre mindre destruksjoner har hatt et stort antall forskjellige årsaker. Det finnes en fortelling, som selv dere har bevart, at én gang i tiden hadde Phaeton, sønn av Helios (Solen), lånt farens hestevogn. Da han ikke klarte å styre hingstene som kjørte vognen, ble alt på Jorden brent opp, og selv ble han rammet av et tordenslag. Nå, denne fortellingen har form som en myte, men dens virkelige betydning er avvikende atferd blant himmellegemene som går i bane rundt Jorden…” 

Phaeton

De senere greske mytologiske fortellingene om Phaeton bringer oss ikke nærmere virkelig­heten enn det den egyptiske presten her avslører. Allan og Delair har valgt å kalle himmel­legemet som utløste 9500 fvt.-kataklysmen for Phaeton. Grekerne hadde legender og myter om to kataklysmiske flommer: flommen til Deucalion og flommen til Ogyges. Dette kan ha vært samme flom. Allan og Delair skriver: ”Tatian, Clement og Eusebius var alle enige i at Phaeton-begivenheten var identisk med Deucalion-flommen. I Wiki-artikkelen Deucalion kan man lese: 

”Deucalion’s flood may be dated in the chronology of Saint Jerome to ca. 1460 BC.
According to Augustine of Hippo (The City of God XVIII,8,10,&11) Deucalion & his father Prometheus were contemporaries of Moses.
According to Clement of Alexandria in his Stromata, “…in the time of Crotopus occurred the burning of Phaethon, and the deluges of Deucalion.” 

Hvis vi skal tillegge disse historiske kildene noe vekt, bør Phaeton-begivenheten heller identifi­seres med den globale 1628 fvt.-kataklysmen enn med 9500 fvt.-kataklysmen, selv om vi antar at samme planet sto bak begge. 

Antikkens grekere hadde også en annen mytologisk assosiasjon som kan peke i retning av Nibiru, nemlig det forferdelige monsteret Tyfon [Wiki-artikkel: Typhon]. Den greske Typhon synes å være en variant av den egyptiske guden Set, broren til Osiris og Isis. Det mytologiske aspektet ved Tyfon er imidlertid så dominerende at man kan tolke disse fortellingene akkurat hvordan man ønsker. 

Fra norrøn mytologi. I norrøn mytologi er det fortellingene om Ragnarok (”maktenes undergang”), som vi finner i Den eldre Edda og i Snorre-Edda (ca. 1220), som har størst interesse. Vi får høre om den strenge Fimbulvinteren som varte i tre sammenhengende år, og om Verdensbrannen. Vi får høre om Fenresulven og Midgårdsormen, som kan være dyriske symboler for Nibiru og andre himmellegemer som deltok i et kosmisk drama som utløste jordskorpeforskyvning. Men som med de greske myter er eventuelle kjerner av sannhet så fortapt i fantasier og over to tusen år med forvrengninger og informasjonstap, at de norrøne mytene kan tolkes akkurat hvordan man vil. 

Vi konkluderer at jo eldre kulturen er, dess mer reell informasjon inneholder den om fortidens kataklysmer og om astronomiske forhold. Verdens eldste sivilisasjon, den sumeriske, kommer derfor best ut. Jo yngre kulturen er, dess større tap av reell informasjon omkring de opprinnelige begivenheter, og dess mer har fri fantasi og ”kunstneriske utbroderinger” fått blande seg inn. To prima eksempler på dette er den greske og den norrøne kulturen. 

Del 4: Geovitenskap og astronomi. Marduk

Tidfesting. Allan og Delair har i bokens Vedlegg B gjort et fantastisk arbeid med å liste opp over 200 dateringer fra 574 C14-dateringer av mange typer materialer. Også resultater fra andre dateringsmetoder har blitt brukt. Disse over 200 dateringene har blitt ordnet i 14 grupper, inndelt geografisk og om dateringsobjektet er uorganisk, organisk, botanisk, zoologisk eller geofysisk. For hver av de 14 gruppene har så den gjennomsnittlige tidsdateringen blitt beregnet. Den gjennomsnittlige tidsdateringen innen hver av de 14 gruppene ligger imponerende nærme 9500 fvt. I den grad vi kan stole på våre daterings­metoder, kan vi slå fast at en global kataklysme rammet Jorden ca. 9500 fvt. 

Noen geovitenskapelige fakta. Geovitenskap eller geofag er en gren av planetologien som omfatter viten­skapen rettet mot jordkloden. Jorden har en gjennomsnittstetthet på 5,52 g/cm3, mens typiske bergarter som granitt bare har en tetthet på 2,7 g/cm3. Man kan da spekulere over om tettheten tiltar jevnt fra jordskorpen og innover mot Jordens kjerne, eller om kjernen muligens har en tetthet som er 15-18 ganger høyere enn jordskorpen. Vi vet heller ikke om Jordens kjerne består av fast stoff eller er flytende, og vi kjenner ikke dens diameter. Forholdet mellom Jordens totale magma og totale vannmengde er i volum 1000:1 og i masse 5000:1. Av alt vannet på Jorden utgjør snøkapper og isbreer bare 1 %. 

I 1803 ble det demonstrert en gang for alle at Jorden er negativt ladet, og tiltrekker seg aksellererende positivt ladete partikler fra Solen. Denne strømmen av partikler mot Jorden og andre planeter er den såkalte solvinden, som er et plasmafenomen (elektromagnetisme), ikke et gassfenomen. Astronomer og astrofysikere har mye motstand når det gjelder å ta innover seg det faktum at 99,999 % av universets materie er i plasmatilstand, og at det således er elektromagnetismen (EM) og ikke tyngdekraften som råder i makrokosmos. I et nærmøte mellom Jorden og en annen planet kan derfor EM-kreftene spille en betydelig større rolle enn tyngdekraften, og garantert en større rolle enn hva dagens astronomer og astrofysikere vil anta. 

Alle autoriteter er enige om at Jordens elektromagnetisme skapes i Jordens kjerne, og utgår fra bevegelsene i den smeltede væsken (gitt at dette er hva kjernen består av). Magmatiske bergarter dannes ved avkjøling og størkning av flytende magma fra Jordens indre. Når avkjølingen når 580° Celsius får bergarten en magnetisk orientering som reflek­terer Jordens magnetiske orientering i kjølingsøyeblikket. Denne magnetiske orienteringen blir bevart inntil bergarten opphetes til over 580° Celsius, da går den tapt. Bergarter har imidlertid ikke bare en magnetisk orientering, men også en magnetisk ladning. Det viser seg at mange bergarter har en magnetisk ladning som er 10-100 ganger sterkere enn noen forhold på Jorden kan forårsake. Hvordan kan dette forklares på annen måte enn at den magnetiske ladningen er forårsaket under Jordens nærmøte med en annen planet? Ifølge Wiki-artikkelen Geomagnetic reversal var den siste geomagnetiske reverseringen Brunhes-Matuyama reverseringen for ca. 780.000 år siden. ZetaTalk avviser geovitenskapens syn på geomagnetiske reverseringer, med den begrunnelse at geovitenskapen ikke tar jordskorpeforskyvning med i betraktningen, og derfor feiltolker fullstendig de mange geomagnetiske orienteringer som kan avleses i jordskorpens bergarter (ZetaTalk-notater: Pole Reversals og Planetary Magne­tism). 

Endring i aksehelningen og/eller jordskorpeforskyvning? Kapittel 8 i Del 4 har tittelen ”Pole shift”, med hvilket forfatterne mener en endring av Jordens aksehelning (på engelsk: ”change in the axial tilt”). Den geologisk-leksikalske betydningen av ”pole shift” er imidlertid jordskorpeforskyvning; hvilket illustrerer at her råder termino­logisk forvirring selv blant ekspertene. Allan og Delair argumenterer for at Jorden før kataklysmen 9500 fvt. hadde en aksehelning på 30°, som under kataklysmen ble endret til den nåvær­ende aksehelningen på 23,5° (s. 15-17). Bokens neste kapittel har tittelen ”Crustal slippage”, med hvilket forfatterne mener jordskorpeforskyvning. Forfatterne understreker at en endring i aksehelningen krever enormt mye mer kraft enn en jordskorpeforskyvning. Ved endring i aksehelning må den eksterne kraften være stor nok til å kunne påvirke hele Jordens masse. Ved jordskorpe­forskyvning er det nok at den eksterne kraften greier å få den tynne jord­skorpen, som utgjør mindre enn 1 % av Jordens volum, til å skli på den seigtflytende mantelen. Når det gjelder 9500 fvt.-kataklysmen betrakter forfatterne jordskorpeforskyvning som et mulig sekundært fenomen av en dramatisk endring i aksehelningen fra 30° til  23,5°. 

Hva slags himmellegeme var Phaeton? I forsøket på å identifisere hva slags himmellegeme Phaeton kan ha vært (kap. 11-13), eliminerer Allan og Delair først meteorer, asteroider og konvensjonelle kometer. Dernest elimineres måner, med den begrunnelse at ingen av månene i Solsystemet er massive nok til å kunne forårsake en endring i Jordens aksehelning. De kjente planetene i Solsystemet elimineres til slutt. Forfatterne konkluderer at Phaeton må ha vært et fragment fra eksplosjonen av en supernova i stjernebildet Vela. 

Marduk som babylonsk all-gud

Hva visste babylonerne og sumererne?  

Kapittel 15 har tittelen ”The Mesopotamian Connection”. Fra dette kapittelet og utover begår Allan og Delair en rekke tolkningsfeil av babylonsk-sumeriske tekster, som kunne ha vært unngått dersom de hadde studert bøkene til Zecharia Sitchin. Forfatterne identifiserer Phaeton korrekt med den planeten som babylonerne kalte Marduk. Her ville Sitchin ha kommentert at den stormannsgale anunnakien Marduk, da han hadde Babylon som sitt domene, valgte å omdøpe Nibiru til Marduk for å gjøre seg selv mer guddommelig i folkets øyne. Selv om vitenskapen ignorerer Sitchins tolkninger, er det enighet om at den planet babylonerne kalte Marduk bare er en navnevariant av Nibiru. Sumererne var overbevist om at Nibiru passerer gjennom ekliptikken hvert 3.600 år, hvilket ZetaTalk har presisert til ”gjennomsnittlig hvert 3.657 år”. Det synes å ha gått Allan og Delair hus forbi at planeten Marduk som de identifiserer med Phaeton, bare var en navnevariant av Nibiru. 

Det himmelske dramaet som sumererne har skildret som konfrontasjonen mellom Nibiru og Tiamat, blir av Sitchin tolket som historien om hvordan proto-Jorden gjennom et planetarisk sammenstøt for milliarder av år siden ble forvandlet til Jorden. En vannplanet, som sumererne ifølge Sitchin kalte Tiamat, hadde sin omløps­bane der vi i dag finner Asteroide­beltet, mellom Mars og Jupiter. Under en av Nibirus passeringer gjennom ekliptikken kolliderte en av de mange måner eller meteorer i dens haleheng med Tiamat. Tiamat ble smadret i mange biter, den største av dem ble til Jorden. Verdenshavet fosset ned i det gigantiske kollisjonskrateret, som vi nå kjenner som Stillehavsbassenget. Jorden inntok så dagens omløpsbane rundt Solen. Allan og Delair har ikke klart å identifisere Tiamat med proto-Jorden.  

Del 5: Fenomener knyttet til 9500 fvt.-kataklysmen

Del 5 består av 16 småkapitler om diverse fenomener som oppsto i tilknytning til kata­klysmen, enten det var før, under eller etter jordskorpeforskyvningen. Kapitlene virker tilfeldig sammensatt, og er antagelig ikke et forsøk på å reflektere begivenhetenes sekvens. Her er noen av fenomenene som diskuteres: 

Mange merkelige elektromagnetiske fenomener på himmelen. 

Atmosfæren fylles av rødt støv (jernoksid). 

Flere tusen vulkaner aktiveres under en jordskorpeforskyvning. De globale og fryktelige konsekvenser som en eneste vulkan kan ha, illustreres godt nok av Krakatau-utbruddet i 1883 [Wiki-artikkel: Krakatoa]. 

Bombardement av meteorer. Forfatterne diskuterer de mange landskapene rundt omkring i verden som er preget av et par hundre eller tusen nedsenkninger som mest sannsynlig er meteorarr. Det mest kjente landskapseksempelet er ”Carolina Bays”, der ca. 500.000 nedsenkninger i terrenget strekker seg over åtte delstater [Wiki-artikkel: Carolina Bay]. Størrelsen på disse ofte vannfylte nedsenkningene varierer fra 0,4 til 3,6 km. i diameter. Alderen på disse nedsenkningene varierer fra 10.000 til 140.000 år. Den nåværende akademiske holdningen er imidlertid å avvise meteorregn-forklaringen. 

Orkaner med en styrke vi knapt kan forestille oss. 

Nedfall/regn av diverse hydrokarbonforbindelser som petrokjemikalier, bitumen og tjære. Velikovsky beskrev også nedfall av diverse næringsrike karbohydrater som ble omtalt som ”manna og ambrosia fra himmelen”. Karbohydrater, en nær slektning av petrokjemikalier, dannes ifølge ZetaTalk i luften i nærheten av aktive vulkaner. 

Mangeårig mørke (20-40 år) etter kataklysmen i regioner med vulkaner pga. enorme mengder med vulkansk støv og aske i atmosfæren. 

[Noen av disse fenomenene har allerede forekommet i forskjellige deler av verden etter 2003, som omtalt i min artikkel Virkninger av Nibirus nærvær: den store sammenhengen som media ikke gir deg (engelsk versjon)]. 

Uforklart elektromagnetisk fenomen over Nord-Norge desember 2009

I Del 5, kapittel 8, diskuteres samtidsbeskrivelser, legender og myter som hevder at Phaeton ikke kom alene, men hadde med seg et kobbel av mindre himmelobjekter samt hadde en lang hale. Dette samstemmer godt med ZetaTalks beskrivelse av Nibiru-komplekset, som foruten Nibiru selv består av ca. tyve måner samt en lang elektromagnetisk ladet hale bestående av plane­tarisk skrot som har samlet seg opp fra fortidens dramatiske ferder gjennom ekliptikken. Nibiru-komplekset har i fortiden blitt beskrevet med betegnelser som ”en mangehodet drage”, ”en hornet drage” og ”en slange som bukter seg”. Andre beskrivelser som muligens er av Nibiru-komplekset, har en mer metafysisk drakt, som en slags Satan omgitt av sine tjenende demoner. 

Zeta Movie Part 1

Andrew Veresay (Ukraina) la i januar 2010 dokumentarfilmen Zeta Movie Part I ut på Internet. Filmen er i hovedsak basert på informasjon fra web-basen ZetaTalk. Zeta Movie tar opp mange av de samme emnene som Allan og Delair diskuterer. Filmen går grundig til verks innen en rekke emner der denne bokanmeldelsen av plasshensyn har måttet begrense seg til et par setninger. Filmen er således det perfekte supplement både til Cataclysm! (1997) og til å kose seg med etter denne anmeldelsen. Filmen varer i 150 minutter (2t:30min.), så hvis mulig er det best å sette seg godt til rette i sengen eller i sofaen med skjermen foran seg, og med mat og drikke i nærheten! 2-4 pauser anbefales, da svært mye vitenskapelig informasjon presen­teres i løpende fart. Nedenfor gis en kort innholdsbeskrivelse, og omtrent hvor langt inn i filmen de forskjellige sekvensene begynner. 

* Kort introduksjon til Nancy Lieder og ZetaTalk. 

* Mysteriet om hva mammutene og andre tempererte og tropiske dyrearter gjorde i det sprengkalde nordøstlige Sibir. 

* Hva er den virkelige forklaringen på at tropisk fauna og flora tidligere trivdes i nåværende polarsoner, og at isbredannelse tidligere begynte ved dagens ekvatorialsone for så å ekspan­dere nordover og sørover? Dette er stikk i strid med all vitenskapelig fornuft. Om gradualismens historie. 

* (68 min.): Jordskorpeforskyvning med globale kataklysmer presenteres som det eneste mulige svaret på mysteriene nevnt over. 

* (77 min.): Samtidsbeskrivelser, legender og myter verden over som beskriver symptomer på jordskorpe­forskyvning i historisk tid. 

* (103 min.): Evidens på kataklysmisk fjelldanning (”orogenese”) og fall havnivå i historisk tid. 

* (111 min.): Om den sumeriske kultur og sivilisasjon. Om anunnakiene; deres kultur var global. 

* (117 min.): Om Nibiru som planet. Nibiru forårsaker ikke jordskorpeforskyvning hver gang den passerer ekliptikken, bare i de tilfeller hvor den kommer mellom Jorden og Solen. 

* (121 min.): Evidens på jordskorpe­forskyvning 1628 fvt. og 5200 fvt. 

* (127 min.): Om tapte sivilisasjoner som kan være knyttet til 1628-kataklysmen. Moses utnyttet 1628-kataklysmen til å føre jødene ut av Egypt. 

* (135 min.): Utdrag fra Kolbrin, et detaljert samtidsdokument som beskriver 1628-kataklysmen i Egypt. 

Norske og engelske fagbegreper:

• Aksehelning: Axial tilt; obliquity of the ecliptic [Wiki-artikkel: Axial tilt].
• Jordskorpeforskyvning: Earth crust displacement; crust slippage; cataclysmic pole shift. [Wiki-artikkel: Cataclysmic pole shift hypothesis].
• Geomagnetisk endring: Geomagnetic reversal (sjekk også: Geomagnetic excursion). [Wiki-artikkel: Geomagnetic reversal].
• Jordens slingring i sin døgnrotasjon rundt egen akse: Wobble of the spin axis.

Ressurser og web-baser:

• Rolf Kenneths temaside for ZetaTalk, Nibiru, Sitchin og 2011.
• DS Allan & JB Delair (1997): Cataclysm!: Compelling Evidence of a Cosmic Catastrophe in 9.500 B.C.
• Zeta Movie Part I [Dokumentarfilm, 2h:30min.]. Produsert av Andrew Veresay (2010).