Sviket mot Grunnloven

Norges folkevalgte har gjort seg skyldige i løgn, svik og bedrag overfor velgerne. Dette vil her bli belyst i detalj, blant annet ved professorers uttalelser, juridiske bøker og skriv og ikke minst selve Norges Grunnlov, både dens paragrafer, ånd og prinsipper.

En anklage mot Norges Storting og regjering

Norsk tilknytning til EØS og ev. medlemskap i EU kan aldri bli forenlig med Eidsvoll forfatningen – Norges Grunnlov – vårt frihetsbrev.

De politiske partiene lager lover og regler basert på egne synsinger, og ikke etter Grunnlovens ånd og prinsipper. En slik fremgangsmåte for å lage lover og tolke de någjeldende lovene kan kalles ”Parti-krati”.

Partiene som nå er representert på Stortinget vil ikke se og erkjenne hva Grunnloven egentlig sier oss, men legger tvert imot opp til å legge Norge inn under ”Fremmede Makters Territorium og Herredømme”. Dette er stikk i strid mot Grunnlovens ånd og prinsipper.

Grunnlovens § 1 lyder:

Kongeriget Norge er et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige. Dets Regjeringsform er indskrænket og arvelig monarkisk.

Professor i statsvitenskap, Thomas Chr. Wyller, skrev i Aftenposten følgende:

”Grunnloven har en konservativ funksjon.  Den har et sterkt utbygd minoritetsvern. Det kreves 2/3 flertall for å endre den, i noen tilfeller også  3/4- flertall.”

Angrepene mot Grunnloven kommer nå først og fremst fra dem som er satt til å verne og bevare den, de folkevalgte på Stortinget og i regjeringen. Men også fra katolikker, muslimer, humanetikere og teologer.

Det er Grunnloven av 1814 som har opprettet Stortinget og ikke motsatt !

Det er særlig § 2 og § 112 som nå er under angrep, og det faktum at § 112 sikrer § 2.

Grunnloven § 112 (første del):
Viser Erfaring, at nogen Del af denne Kongeriget Norges Grundlov bør forandres, skal Forslaget derom fremsættes paa første, andet eller tredie Storthing efter et nyt Valg og kundgjøres ved Trykken. Men det tilkommer først det første, andet eller tredie Storthing efter næste Valg at bestemme, om den foreslaaede Forandring bør finde Sted eller ei.

Grunnloven § 2 (første del):
Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion.

Grunnloven er rett av første rang

En nasjons Grunnlov (konstitusjon) står over alle andre lover og forordninger. Med andre ord har Norges Grunnlov rett av første rang. Det tilkommer heller ikke Høyesterett å tolke eller omtolke den, slik en kan med andre lover.

Grunnloven er overstyrende andre lover som nettopp skulle være avledet fra selve Grunnloven. Vi har altså lover som nettopp skulle være avledet fra selve Grunnloven for å være gyldige. Vi har også flere fullmaktslover som åpner for totalitære trekk.

Se: http://www.kommentar-avisa.no (17.10.06)

Fra Det juridiske fakultet er bl.a. følgende uttrykt om Grunnloven:
Det som gjør Grunnloven til en lex superior, har sammenheng med den spesielle endringsprosedyren for Grunnloven  (se grl. § 112) samt at Grunnloven er hjemmel for Stortingets lovgivning:

”Grunnloven er den høyeste rettskilde, ikke bare i den betydning at den i konflikttilfelle går foran andre rettskilder, men også ved at den er grunnlaget for gyldigheten av de øvrige rettskilder. Det er grunnloven som fastsetter hva som skal til for at det skal foreligge en gyldig lov. En kan si at lovgivningen utleder sin gyldighet av grunnloven.”
(Andenæs 1998 s. 25 jfr. Også s. 10).

”Den kompetanseregelen som gir hjemmel for å gi en pliktregel og eller en ny kompetanseregel har høyere rang enn de regler som er utledet av den.”
(Helset/Stordrange s. 121).

“En snakker gjerne om lovgivningens trinnhøyde og rang, eller trinnfølgen mellom grunnlov og lov. Her er vi ved noe av det som kjennetegner grunnloven.

Det neste spørsmål går på hva det betyr at grunnloven har en slik status. Her er det naturlig å komme inn på lex superior som motstridsprinsipp, noe som har nær sammenheng med tolking og harmonisering, emner som er sentrale i rettskildelæren. En regel kan settes til side som stridende mot grunnloven.  Men motstriden kan også løses ved at vedkommende regel og/eller grunnloven tolkes innskrenkende slik at motstriden elimineres.”
(jfr. Andenæs 1998 s. 25).

Denne typen vurderinger hører etter norsk statspraksis under de vanlige domstolene, og da kommer vi uvegerlig inn på prinsippet om domstolenes prøvingsrett overfor lovgivningen.
(jfr. Andenæs 1998 § 44,s. 288-300 og Helset/Stordrange 1998 s. 316-326).

Hentet fra oppgave nr.1; 03.12.1999 ved Det juridiske fakultet.

Konklusjonen er at Grunnloven er et verktøy som burde konsulteres i enhver lovgivningssak, fordi dette er lov av første rang. Har ikke en lov dekning i Grunnloven, er den de facto uten lovhjemmel.

Viktig: Grunnlovsfedrene var også så fremsynte at de la inn et forbud mot endringer av Grunnloven der dette stred mot Grunnlovens ånd og prinsipper, slik det er nedfelt i paragraf 112:

Grunnloven § 112 (siste delen)
Dog må saadan Forandring aldrig modsige denne Grunnlovs prinsipper, men alene angaa Modifikasjoner i enkelte Bestemmelser, der ikke forandre denne Konstitutions Aand, og bør to Trediedele af Storthinget være enige i Saadan Forandring.

Dette innebærer at Stortinget ikke kan endre Grunnloven i takt med at lovgivningens praksis endres i gal retning. En lov med mangelfullt lovgrunnlag vil følgelig forbli gal og ikke ha lovhjemmel i den høyeste rettskilde før loven igjen endres.

Mer fra norske professorer og høyesterettsadvokater

Johs. Andenæs, den avdøde nestoren blant de norske rettslærde,  skrev i sin lærebok i Den norske statsforvaltning om Grunnlovens § 112:

”Sett at Stortinget i Grunnlovsform vedtok å avsette seg selv og innføre ”førerstaten” slik som den tyske Riksdag gjorde i 1933? Eller at det etter en konstitusjonell konflikt i grunnlovsform avskaffet kongedømmet og innførte republikk?

Eller at de i de samme former besluttet å la Norge innlemmes i en større stat i strid med vår Grunnlovs prinsipp om Norge som et fritt og selvstendig rike? Slike regler ville bety et brudd med vårt nåværende forfatningssystem.”

Johs. Andenæs skrev i sin bok: ”Statsforfatningen i Norge” i 1962:

”Traktater som i sitt innhold strider mot bestemmelser i Grunnloven, kan Kongen ( i dag regjeringen) ikke inngå, selv med samtykke fra Stortinget.”

Det faktum at Norge i henhold til EØS-avtalen er ”forpliktet” til å gjøre enkelte EU-direktiver gjeldende som norsk lov er simpelthen grunnlovsstridig, mao. en kriminell handling.

Norges tilknytning til EØS ble følgelig godkjent av Stortinget på feil premisser.

Dette innebærer også at et eventuelt norsk medlemskap i EU ikke kan bli lovlig etter  Grunnloven. Den direkte logiske konsekvensen av dette er at Norge må meldes ut av det grunnlovsstridige EØS-samarbeidet. Én praktisk konsekvens av dette vil være at det opprettes handelsavtaler med andre land på selvstendig grunnlag, i den grad det er behov for dette.

En annen naturlig konsekvens vil være at det umiddelbart påbegynnes en utfasing av EU-bestemmelser som har smøget seg inn EØS-bakveien til å bli gjeldende i Norge og som går imot det norske folks interesser. Et eksempel kan være skadelige tilsetningsstoffer i mat, som Mattilsynet med ett vil få frie hender til å sørge for at blir forbudt (f. eks. aspartam og MSG).

De regler som Grunnloven i sine ”Almindelige Bestemmelser” gir til vern om det enkelte individs frihet og rettsikkerhet, må således respekteres også under utøvelse av en mulig traktatmyndighet.

Grunnlovens § 1 er en uoverstigelig rettslig hindring mot at Konge (regjering) og Storting avhender norske landområder til fremmede makter, eller for eksempel går med på at Norge skal innlemmes i en nordisk eller europeisk forbundsstat.

En slik innlemmelse i en større statsdannelse (les: Norsk EU-medlemskap) ville for øvrig ikke bare stride mot Grunnlovens § 1, men også mot Grunnlovens §§ 2, 3, 49, 75 og 112 m. fl.

Stortinget er fullt av representanter for Europabevegelsen

Mange av dagens folkevalgte på Stortinget  og regjeringsmedlemmer, er medlemmer av ”Europabevegelsen”, som har følgende hovedmålsetting:

”Europabevegelsen søker å virkeliggjøre et europeisk fellesskap, med respekt for menneskerettighetene , ved en politisk, økonomisk, militær og sosial integrering av de europeiske nasjoner. Dens mål er opprettelsen av Europas Forenede Stater, utstyrt med en regjering, et parlament med to kamre, valgt ved alminnelig valg, en domstol og et økonomisk og sosialt råd.”

De som taler Europabevegelsens sak, kan ikke uhindret vinne frem med sine argumenter, ved å hevde at Grunnloven er sovende, eller har gått ut på dato.

Grunnloven er faktisk gjeldende norsk lov !

Norges folkevalgte må, for ikke å begå alvorlige kriminelle handlinger, følge Grunnlovens ånd og prinsipper.

Så alvorlige anses slike kriminelle handlinger mot Norges suverenitet og Norges borgeres rettigheter og frihet at det finnes en egen straffebestemmelse for dette, § 83 i Straffeloven:

Den eller de som rettsstridig søker å virke til at Norge eller noen del av riket, bringes under fremmed herredømme, eller innlemmes i annen stat, eller at noen del av riket løsrives, straffes med Hefte i minst 8 år, eller med fengsel i inntil 21 år.

Se: http://www.lovdata.no/all/tl-19020522-010-012.html#83

Høyre: Heller norsk medlemskap i EU enn egen regjeringsposisjon !?

Det ser ut til at mange folkevalgte på Stortinget lider under den villfarelse som kan kalles ”parti-krati”. Dette går i korthet ut på at den enkelte politiker kun forholder seg til instrukser og ordrer fra overordnede i sitt eget parti, som om det er den eneste lov de er forpliktet til å følge, og at de kan se bort fra gjeldende norsk lovverk, inkludert Grunnloven.

Bør  partikratiet anses som norsk politikks nye ”kreftsykdom” ? Det mest elementære for en norsk parlamentariker, som er satt til bl.a. å utforme Norges lover, må jo være selv å følge de lovene som allerede gjelder.

Erna Solberg ser ut til å være ”Europabevegelsens dronning” på Stortinget i dag.  På  Europabevegelsens landsmøte i 2009 hevdet Erna at et av NEI til EU-sidens viktigste argumenter er selvråderetten, og at selvråderetten, ifølge Solberg, hadde gått ut på dato.

Også andre stortingspolitikere har hevdet at Norges Grunnlov er gått ut på dato.

Uansett hva  opportunistiske politikere måtte mene om Grunnlovens bestemmelser, eller andre norske lovbestemmelser for den saks skyld, så er det nå norsk lov. Og norsk lov gjelder faktisk i Norge, også for norske politikere uansett hvor mye de måtte være medlem av sellout-bevegelsene Europabevegelsen (som ønsker Norge underlagt én føderal europeisk regjering) eller En verden (som ønsker Norge underlagt én føderal verdensregjering).

Erna Solberg anfører at når ”viktige globale saker” som klima og finanskrisen har dukket opp, nytter det lite å klynge seg til en nasjonal selvråderett. (Hvorfor ikke ? Samarbeid med andre nasjoner er ikke i strid med selvråderetten så lenge det skjer i åpenhet og demokratisk ånd).

Solberg sier at ”samråderetten” (hva nå dette ulne begrepet kan bety for borgerne i et demokrati) bør erstatte selvråderetten.

Høyre har tradisjonelt vært en varm tilhenger av konstitusjonalisme og har tidligere ikke villet tukle med prinsippene i Grunnloven. Imidlertid innebærer grunnlovsforslagene fra Høyre for å gjøre det lettere etter deres mening å få Norge inn i EU, at det hoppes bukk over de prinsippene som lå til grunn i 1814. Dette er hevet over tvil. (NRK-nyheter 07.06.2009 – Dagen 27.08.2004)

Det mest oppsiktsvekkende er vel trolig at Solberg på vegne av Høyre åpenlyst sier at det er  viktigere med norsk EU-medlemskap enn at Høyre kommer i regjeringsposisjon !!

For et norsk politisk parti er det høyst lovlig å delta i en regjering. Men, som det fremgår av ovenstående, er det faktisk en kriminell handling å arbeide for å legge Norge under fremmed styre. Er det likevel ikke tilfeldig at Norge har gitt ordet ”quisling” til alle verdens språk ?

Politikere som åpenlyst sier at de ikke vil følge norsk lov, fordi de selv anser at Loven har gått ut på dato, faller inn i den norske tradisjonen ved navn SELVTEKT. Politikere som åpent argumenterer for selvtekt vil fungere som rollemodeller for anarki, ved å signalisere at enhver borger står fritt til å bryte enhver lov etter eget forgodtbefinnende.

Stortinget har eliminert Riksretten ! Bør det anses som stille revolusjon – eller statskupp ?

Hvorfor har Norge så mange politikere som sikler etter å spise kirsebær med de store (nasjonene) ? Kan dette være en eller annen slags symbolsk politisk arv etter landssvikeren Vidkun Quisling, og hans iver etter å la Norge bli underkastet datidens nazi-regime på kontinentet ?

Nå er det flere av dagens norske partipolitiske ledere som vil ”fortsette der Qusling slapp” og overføre landet Norge helt og fullt til fremmede makter uten verken å ha mandat for dette fra sine velgere eller lovhjemmel fra Grunnloven.

EØS-avtalen kan enkelt avvikles – hvorfor gjøres ikke dette nå ?

Norge er nå i en slags ”venteposisjon” under EØS-avtalen. Dette har til nå kostet norske skattebetalere 4-5 milliarder kroner årlig. EU har nå (januar 2010) krevd at Norge skal øke bidraget til strukturfondene med 70 %, mao. at den årlige prisen for å opprettholde EØS – avtalen vil øke til 8 mrd. kr. ! Dette kommer i tillegg til kostnadene som samfunn og borgere påføres av EU/EØS’ ulike tvangstrøyeregelverk.

Dette kravet i seg selv burde være nok til å at Norge melder seg ut av EØS. Det kreves faktisk bare simpelt flertall (51%) i Stortinget for å få dette gjennomført.

I Dagbladet 21 oktober 2006 har Gudleiv Forr et innlegg kalt ”Stille revolusjon”, hvor han påviser i hvilken grad Stortinget ser ut til å ha begått en stille revolusjon, NB! praktisk talt uten debatt !

Forr skriver bl.a:
”En rekke endringer i Grunnloven skal behandles. Hvis alt går etter planen står Riksretten, slik den er bestemt i 1814-grunnloven, for fall, samtidig som den like tradisjonsrike oppdelingen av Stortinget i to avdelinger, Odelstinget og Lagtinget, vil bli opphevet.

Endringene krever et sterkt inngrep i Eidsvolds-verket, så dette er litt av en tragedie.

To utvalg har tatt til orde for reformen. Likevel er jeg forundret over hvor lite debatt forslagene har skapt. I land med en sterkere konstitusjonell bevissthet, ville en så omfattende reform ha skapt bølger i offentligheten. Hvor er de tradisjonelle vernere av Grunnloven ?”

Hvor er opposisjonen? Har alle partier blitt helt like? Har alle partier sine ”svin på skogen” eller hemmelige overenskomster slik at de ikke tror de behøver å lytte til velgerne ?

Norge trenger forandring !

Den tidligere Stortingspolitikeren Ingvald Godal fra Høyre skrev i VG 04.08.09:

På de fleste områder er de politiske partiene i praksis nå så like at man må bruke mikroskop for å se forskjellen…

Når det gjelder flyktning – og innvandringspolitikken får vi nå nesten daglig bisarre eksempler på at denne er langt ute på jordet. Høytstående sivilisasjoner har blitt overrent av folkevandringer før, og vi bør også huske indianernes skjebne. I en tid der menneskesmugling er big business  utført av høyprofesjonelle banditter, nytter det ikke med norsk snillisme, naivitet og trang til gloriepussing.

Vi løser ikke verdens problemer ved å la alle som ønsker det komme til Norge, men vi kan prøve å hjelpe dem som trenger det mest, og det er nok sjelden de som har råd til å betale flybilletter og smuglere i dyre dommer. Reelt nødlidende skal hjelpes. Det bør fortrinnsvis skje i nærområdene, og de  bør returnere til hjemlandet så snart forholdene tillater det, slik at ressursene kan overføres til folk som da trenger det mer. I den sammenheng kan det være nyttig å huske at man kan hjelpe anslagsvis 200 i Afrika for hva det koster å ta en afrikaner til høykostlandet Norge.

Hvordan kan Norge igjen få et Storting som følger Grunnlovens ånd og prinsipper?

Norge trenger nå Grunnlovslydige stortingsrepresentanter, og ikke politikere som nøyer seg med å adlyde”parti-krati”-lover og praksis tilpasset partipolitikken.

Høyesterett må se til at Storting og regjering følger Grunnloven, slik Grunnloven sier:

Grunnloven § 88 (første del)
Høiesteret dømmer i sidste Instans. Dog kunne Indskrænkninger i Adgangen til at erholde Høiesterets Afgjørelse bestemmes ved Lov.

Alle forandringer som gjøres i Grunnloven, og som det er adgang til, skal etter paragrafene § 84 og § 112 leveres til trykking i de fleste aviser, slik at folket kan få følge med hva som foregår på Stortinget:

Grunnloven § 84
Storthinget holdes for aabne Døre, og dets Forhandlinger kundgjøres ved Trykken, undtagen i de Tilfælde, hvor det modsatte besluttes ved Stemmeflerhed.

Grunnloven § 112 (første del)
Viser Erfaring, at nogen Del af denne Kongeriget Norges Grundlov bør forandres, skal Forslaget derom fremsættes paa første, andet eller tredie Storthing efter et nyt Valg og kundgjøres ved Trykken. Men det tilkommer først det første, andet eller tredie Storthing efter næste Valg at bestemme, om den foreslaaede Forandring bør finde Sted eller ei. Dog maa saadan Forandring aldrig modsige denne Grundlovs Principer, men alene angaa Modifikationer i enkelte Bestemmelser, der ikke forandre denne Konstitutions Aand, og bør to Trediedele af Storthinget være enige i saadan Forandring.

Sigmund Svarstad skriver i sine frimodige ytringer om statsstyrelsen (Bergen 11.09.07):

Grunnloven skal ikke brukes som et slags ”Trekkspill”  som kan strekkes og strammes alt ettersom. Det skrev tidligere stortingsrepresentant Guttorm Hansen i sin bok: ”Norges Grunnlov i 175 år.” En bok beregnet for skoleungdom.

Nå er disse barna voksne, og kanskje er de Stortingsrepresentanter, er det derfor Grunnloven i dag brukes som et trekkspill ?Sitatet kan kanskje tilsi at stortingsrepresentanter har større hang til å heve seg over loven, enn å håndheve den overfor seg selv og likestilte. Dette fremmer ikke lovlydighet og allmenn dannelse. Grunnloven er intet trekkspill, men det alt overordnede styringsinstrument i vårt konstitusjonelle kvalitetssikringssystem.

Og behovet for en ny er mindre enn respekt for gjeldende, som avsluttes med paragrafen som fastslår at Stortinget ikke kan handle eller forandre den, i strid med dens ånd og prinsipper. Følgelig kan heller ikke HM Kongen i statsråd (dvs. Regjeringen) eller annen offentlig finansiert virksomhet fatte eller iverksette vedtak som medfører brudd på nevnte rammebetingelser, uten at alle som har påtatt seg konstitusjonelt ansvar for at slike forbrytelser ikke skal inntreffe, får prøvd sin sak i Riksretten  Jfr. §§ 112, 30 og 86 hhv.

Riksretten skal altså sikre at også Stortinget underordner seg Grunnloven og ikke annen makt.

PS. Riksretten, Odelstinget og Lagtinget er nå avviklet, i strid med Grunnlovens ånd og prinsipper.

De brysomme velgerne – et demokrati i forvitring

Opp mot 1,5 millioner stemmeberettigede sitter hjemme ved valgene.

Allerede i 70-årene begynte velgerne å vende ryggen til de politiske partiene, de er ikke i like stor grad som før tro mot sitt eget parti.

Her er noen klipp fra VG (1997) om hvorfor velgerne holder seg hjemme på valgdagen. Lite tyder på at det har skjedd noen utvikling til det bedre:

• 680.000 velgere sier politikerne prater for mye og får ikke gjort noe særlig.

• 400.000 har ikke noe parti de føler seg hjemme i. De mener de politiske
sakene er blitt så kompliserte at det er vanskelig å følge med.

• 400.000 sier at politikerne skjønner ikke vanlige folks livssituasjon og problemer.

• 350.000 velgere savner nye ideer, tanker og forslag til politiske løsninger.

•  Så er der jo store problemer med asyl og innvandrerpolitikken.

•  Problemer med ”bombarderingen” av hundrevis av Bomstasjoner.

•  I fordelingen og bruken av vår felles oljeformue er der store uenigheter mellom folket og politikerne.

Kanskje er det behov for flere nye partier, til erstatning for eller i tillegg til noen av de vi har hatt representert på Stortinget, som har brakt nasjonen Norge dit den er i dag: Et Storting som ikke bare har undergravet Grunnloven over tid, men som også har vært så maktarrogante at de i det stille har fjernet Riksretten, som er en del av lovverket som gir mulighet for å reise straffeprosess mot politikere som har brutt Norges grunnlov.

Hele Norges Grunnlov er tilgjengelig her.