Kjærlighetens alkymi

En av de mest fantastiske bøker jeg noengang har lest heter «Budbringerne» av James F. Twyman. Den forteller en sann historie om et samfunn med tretten sendebud som lever i all hemmelighet midt i et område med intens konflikt, på grensen mellom Bosnia og Kroatia, for femten år siden. Sendebudene er mennesker som har følt et intenst kall og en ledelse i livet, som har ført dem til akkurat dette bestemmelsesstedet. Deres eneste funksjon er å projisere guddommelig lys ut i verden for å nøytralisere hat og frykt.

Sendebudene sitter i en sirkel rundt et hjul, og sender hver sin lysstråle av forskjellig farge inn mot sendebudet i midten, som tar opp i seg alle strålene og omformer dem til den guddommelige kjærlighetens klare lys. Dette lyset flommer ut av hodet hans og brer seg utover til verden. Sammen med sendebudene bor det oppassere, som leser sendebudenes tanker; noen lager mat, andre har andre oppgaver. Bare en håndfull mennesker vet om dette samfunnet som ligger midt i kryssilden når kampene utspiller seg akkurat her, på den kroatiske sida av fjellområdet som grenser mot Bosnia.

Forfatteren av boka ble brakt til sendebudene på samme og tilsynelatende tilfeldige måte, gjennom en følelse av dragning mot et spesielt formål som til slutt brakte ham til Kroatia og til dette samfunnet. Han får vite at sendebudene lenge har ventet på ham og visst at han skulle komme. Hans rolle vil være å bringe sendebudenes lære ut i verden. Han får vite at tida nå er inne for det, og at menneskeheten står på terskelen til å ta et nytt skritt over i en ny dimensjon. Så langt har sendebudene til all tid vernet om det guddommelige lyset på jorden; nå skulle forfatteren bringe det videre til alle de lysarbeiderne som har inkarnert, om å ta over arbeidet til sendebudene. Forfatteren mottar alle leksjonene fra læreren sin, den ene i midten som katalyserer alle lysstrålene ut i verden som et samlet, guddommelig lys.

Under de intense kampene som innimellom raser, med helikoptre som svever 15 m over hustakene og soldater som krysser over enga der de bor, forstår forfatteren hvordan de har klart å holde samfunnet sitt skjult for verden så lenge: sendebudene gjorde stedet usynlig for soldatene, fordi de erkjente at vi i virkeligheten ikke er atskilte sinn, men ett sinn. De var derfor ett med soldatenes sinn og uttrykte ønsket om at soldatene ikke ønsket å se dem. Budskapet var at vi ser det vi ønsker å se; det vi ikke ønsker å se, ser vi heller ikke.

Sendebudenes hemmelige arbeid var derfor dette: å manifestere et ønske om fred i det kollektive sinnet, et valg foretatt ved hjelp av guddommelig kraft og derfor et sterkt valg. Mennesket velger ut i fra sitt ego og velger å se krig – et svakt valg. Den dagen vi velger å se fred, er det fred vi vil se.

For meg det siste året, har det største spørsmålet vært dette: Skaper jeg fred gjennom å bidra til å avsløre konspirasjoner i samfunnet, eller skaper jeg frykt? Jeg vet ennå ikke. I en levende drøm jeg nettopp hadde, fikk jeg se at verden er en illusjon med strukturer som reiser seg og faller, gang på gang, fulle av drama som utspiller seg og går oppløsning. Mens jeg vandret rundt i dette landskapet i drømmen min, følte jeg en uendelig tristhet og motløshet og følelse av å sitte fast i et håpløst system. Så, etter lang tid, skjønte jeg hva jeg måtte gjøre: jeg måtte tre ut av verden og vende meg mot verden igjen, fylt av grenseløs kjærlighet og ømhet. Ingenting er farlig og bare én ting betyr noe: å overgi frykten og la den omformes til kjærlighet. Kjærlighet er det vi egentlig er, vår egentlige essens. Når vi klarer dette, å overgi frykten og la takknemligheten strømme innover oss, da er vi framme ved kilden til uendelig godhet, energi og lys: Kjærlighetens alkymi.

Jeg vil gjerne sende mine varmeste tanker til alle som leser Nyhetsspeilet, og alle som skriver her: La det nye året vise at vi alle utgjør ett sinn, én kjærlighet.

God jul!