Du leser nå
Førstehjelp for mestring av traumatiske minner

10 minutter lesetid



Førstehjelp for mestring av traumatiske minner

Oppskriftene jeg deler her er nøkkelen til god krisepsykiatri. De er enkle nok til å bruke på deg selv eller andre når du vil tilby hjelp for at andre kan sortere sine vonde minner.

Det er et ordtak som gjelder for livet, ”Shit happens”. Denne artikkelen handler om hva du bør gjøre i sinnet ditt når det skjer. Oppskriftene jeg deler her er nøkkelen til god krisepsykiatri. De er enkle nok til å bruke på deg selv eller andre når du vil tilby hjelp for at andre kan sortere sine vonde minner.

4, mars 1986, var jeg sistemann i en lang bilkø utenfor Kolboten, på motorveien inn til Oslo. Været var elendig. Det var slapseføre og jeg hadde nylig passert en lastebil som knapt kunne kjøre oppoverbakker. Jeg var lettet over å komme forbi. På vei tilbake fra et fotooppdrag på en fabrikk i Fredrikstad hadde jeg en lang liste med gjøremål før jeg skulle hente barn i barnehaggen og jeg hadde ikke tid til forsinkelser. Like etterpå sto jeg dønn stille og den samme lastebilen jeg hadde forbikjørt var nå på vei mot meg, denne gang med full fart. Nå var problemet til sjåføren oppbremsing. Jeg hadde egentlig allc verdens tid. Jeg rullet ned vinduet og vinket ham ned fordi det så ut som om han hadde tenkt å kjøre forbi og det var ikke mulig fra mitt perspektiv der jeg så nedoverbakken på flere kilometer med biler som sto stille. Jeg kunne ha gått ut av bilen – hadde jeg visste hva som kom til å skje. Føreren fikk knekk på vognen og førerhuset traff meg bakfra i vel 50-kilometer i timen. Han hadde 33 tonn med stål på lasteplanet. Med så mye vekt i bevegelse er det mye treghet. Møtet var i slow motion, og mykt da jeg hadde en Toyota varebil med ekstra plass til passasjerer bak føresetet. Mye tomrom og blikk som fikk bøye seg. Faren var lastebilen foran meg. Den flyttet seg ikke. Og det var ingen motstand den veien. Når det hele var over hadde jeg frontruta i trynet. Jeg presset den knuste ruten vekk og kjente på stålveggen av lastebilen foran meg – bare noen millimeter vekk.

Når det var over, tenkte jeg, jøss jeg overlevde. Jeg følte meg sånn passe hel og uskadet. Jeg satt fast med rattet som presset meg ned i setet. Noen kom med en spett og jeg dro kroppen min bak til midtkabinen som var nesten uskadet. Da jeg rettet meg ut oppdaget jeg at min høyre hofte var ute av ledd – da kom smertene. Fy F… som det gjorde vondt. Jeg fikk 3 doser med morfin i ambulansen på vei til Oslo. Da anestesi legen kom med gassmasken sin tok jeg tak i den og tok et dypt åndedrag – så forsvant jeg.

Da jeg våknet opp på Bærum sykehus dagen etter noe omtåket, måtte jeg bare belage meg på 2 uker i syksengen. Jeg hadde også brukket et ben i hoftekammen og jeg måtte ligge stille slik at det kunne gro igjen av seg selv. I tillegg, var mitt bekken ute av ledd, men det ble ikke oppdaget før 3 år etterpå. Jeg hadde mareritt. Verst var det når jeg hørte biler som bremset enten utenfor eller på TV. Noe hadde satt seg i mitt sinn og ville ikke ut. Etter en uke tok jeg tak i legen og sa jeg ville oppsøke en psykolog. Jeg trengte hjelp. Den gangen hadde jeg, i min uvitenhet, tiltro til psykologer. Det var første gang i mitt liv at jeg trengte hjelp til noe som jeg ikke kunne fikse selv. Psykologens råd var, ”Snakk med de som gidder å høre på deg om det som skjedde, her kan du få en resept på paralgin forte og valium”. Resten av mitt opphold på sykehus var nokså tåkelagt.

Psykologens bidrag til å hjelpe meg leve med min opplevelse var faglig makkverk. Jeg ønsket ikke et tåkelagt liv der mine minner ble pakket inn i valium og morfin rus. I dag vet jeg hva jeg trengte den gangen. Og hvis det er noen psykologer som leser dette, vær så snill, ikke bruk dop der det går an å fikse ting uten. Lær deg NLP.

Fire år etter min bil ulykke tok jeg min første NLP-Practitioner utdanning. Det var et kurs som endret på mitt liv – fullstendig. Jeg lærte hvordan sinnet fungerte i praksis. Jeg har alltid vært opptatt av psykologi – hovedsakelig med hensyn til utvikling av kreativitet, men dette var noe helt nytt. Jeg fikk vite hvordan sinnet brukte sanseopplevelser for å lagre alle våre minner. Det jeg vil dele med deg er en liten praktisk og bærbar metodebeskrivelse du kan bruke på deg selv eller or andre på minner med emosjonelt innhold.

Et lite forbehold. Som sertifisert NLP-instruktør med mye erfaring kan jeg lose hvem som helst gjennom hva som helst på kort tid og med sikker føring for den det gjelder. Da kan jeg ty til mange ulike metoder fortløpende for å komme raskt i mål. Dersom du ikke har en god NLP-utdanning, eller noe tilsvarende – tenk  på dette som førstehjelp ikke en komplett terapi pakke. Om du aller noen andre trenger mer hjelp – gå til noen som kan faget. Når det er sagt er denne metoden jeg beskriver her absolutt virksomt og trygt – og naturlig.

Assosiering/Dissosiering – på og avkobling av følelser

Det heter seg at 80% av hjernen er beregnet på å bruke bilder som data for sinnet. Bilder er også veldig effektive bærere av informasjon – så det gir mening. Vi kan tenke i 6 ulike sansekanaler, de fem sansene våre og indre dialog. Det jeg vil sette fokus på her er det mønstret som gir størst uttelling når det gjelder av og påkobling av følelser.  Du kan huske minner generelt på to ulike måter. Du kan huske de som du opplevde de – det vil si at du ser, hører og føler akkurat som du gjorde den første gang du opplevde denne hendelsen. Den andre måten er å tenke at du ser en film eller stillsbilde av det som skjedde der du også ser deg selv på scenen i hendelsen. Avstanden mellom den yngre versjonen av deg og din nåværende deg kan variere fra millimeter til kilometer i alle retninger. Avstanden regulerer intensiteten av lyden som var tilstede i den opprinnelige hendelsen.

Når du se fortidens hendelser med de samme øynene du hadde den gang da, så er du ”assosiert” – du har koblet på følelsene. Det er helt fint for dine beste minner, mens det er helt pyton for dine verste minner. Når du ser deg selv utenifra, så forsvinner følelsene proporsjonalt med avstanden du har til ditt tidligere deg. Det er av-knappen for emosjoner. Det er dumt å lagre dine beste minner på denne måten og smart å lagre de negative minner på denne måten.

Du trenger ikke undertrykk fortiden dersom du tar i bruk denne måten å huske negative minner på. Denne metoden er faktisk nøkkelen til god krisepsykiatri – og denne er pille fri. I mine 20 år som psykoterapeut har jeg truffet mennesker som bruker å dissosiere sine positive minner mens de er assosiert til alle sine negative minner. På dette viset er det kipe livet helt sikret. Det samme livet kan bruke en omvendt strategi og den generelle følelsen for livet vil da være heller svært positivt.

Dissosierte bilder kan lagres som frimerker i et album med lukket bok slik at de ikke står fremme som et konstant minne på hvordan noe var i fortiden. De store assosierte bildene kan henge på fortidens galleri for gode minner der de er litt tilgjengelig og godt belyste.

Hvordan få autopiloten til å forstå hvordan du vil ha dine minner

Menneskets ubevisste sinn fungerer som en brukervennlig autopilot dersom den får gode bruksanvisninger som den også forstår seg på. Den beste måten å fortelle ditt eget ubevisste sinn hvordan du vil ha dine minner er å justere 10 positive og 10 negative minner akkurat slik du vil ha de.  Når det gjelder negative minner er det best å starte med heller nøytrale hendelser før du går over til å ta for deg livets takras. På denne måten går det fortere. Bare så du vet det. Din subjektiv fortid er til din venstre om du er høyrehendt. Hvis du er skjevhendt og dine øyne vipper opp over til din høyre når du husker ting fra fortiden, så er din subjektiv fortid over til din høyre.

Tenk at du lagrer dine bilder på en form for subjektiv tidslinje der de hører hjemme. Det er ikke verdens mest komplett og nøyaktig måte å gjøre det på men det fungerer bra som førstehjelp. Når du har øvd på denne måten å sortere minner på ti ganger hver, har ditt ubevisste sinn en egen forståelse av hvordan du vil at dine minner blir lagret. Ofte vil den rydde opp i resten av arkivet når du drømmer. Er ikke det enkelt?

Naturlige metoder å dissosiere på

Da jeg kom hjem igjen etter min bilulykke i 1986 lagde jeg et maleri av mine følelser fra hendelsen. Ja det er bildet på forsiden av artikkelen. Det jeg ikke visste da var at jeg sorterte den hendelsen på en dissosiert måte ved å se meg selv i bilen, mens jeg malte bildet. Det var et langt bedre forslag enn å fortsette med valium og paralgin forte.  En annen metode jeg kjenner til gjennom erfaring, er at man lager en enkel tegneserie av hendelsen fra start til slutt, der alle aktører som var involvert i hendelsen er representert på tegningen. Slik også kan en transformere livets skrekkfilmer over til mindre farlige skapninger.

Denne metoden fungerer fordi ditt sinn bruker de samme virkemidler som en multimedia film fremvisning. Vi liker å ha storskjermer på vår hjemmekino med surround sound lyd, gjerne med bassen under sofaputen slik at vi føler kreftene på kroppen når det er sterke lyder. På denne måten føler vi mer mens vi ser filmer – vi blir forført inn i en kunstig sanseverden. Den samme filmen på en bitteliten svart hvit hytte TV duger bare ikke. Derfor er det lurt å bruke samme system når du skal sortere livets høydepunkter fra dalene.

Den verste form for krisepsykologi er den der ofret for noe traumatisk blir bedt om å snakke om det som skjedde. Dersom vedkommende fortsatt er assosiert til sine minner blir opplevelsen en form for selvtortur. Det er ikke bra arbeid. Tren heller dit eget ubevisste sinn til å bruke denne sorteringen før du opplever noe traumatisk. Da er det gode sjanser for at dine minner aldri blir usorterte også i fremtiden.

Det er absolutt ingen grunn til å undertrykke dine følelser når du lærer hvordan du kan sortere. Dine følelser er viktige for deg når du skal ta gode beslutninger. Derfor er du også tjent med å kose deg med dine gode følelser og lære av dine feil med de hendelser som ikke gikk så bra. Det er kanskje ikke så rart at en av de mest kjente bøkene om NLP heter – ”Using Your Brain for a Change”.

Dette er noe alle skolebarn burde lære, enten av sine foreldre eller lærere.

Lykke til.

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
0%
Opplysende
100%
Inne på noe
0%
Usikker
0%
Dårlig
0%
Om forfatter
Mike Cechanowicz
Om forfatteren: Mike Cechanowicz er Norsk statsborger, tidligere prisbelønnet reklamefotograf og kunstmaler. Han har viet sitt liv til forsking rundt bevissthetens essens siden 1987. Han er sertifisert NLP-instruktør siden 1994. Han har holdt en omfattende praksis med psykoterapi siden 1990 og undervist NLP, hypnose og systemtenkning. Han har skrevet en rekke bøker. Den første var ”Den Psykososial Arbeidsplassen” for LO-Industri, ”Livets Håndbook” 2007, ”Skjult Agenda” og ”Spillet” - 2008.

8
Kommentarer

avatar
5 Comment threads
3 Thread replies
0 Followers
 
Most reacted comment
Hottest comment thread
5 Comment authors
Lynx VeritasRolf Kenneth MyhrecoolioMike Cechanowiczarifkarim Recent comment authors
Nyeste Eldste
arifkarim
Abonnent
arifkarim

Bra Artikkel Mike!
Jeg har selv erfart at ved å «tenke» positivt om fortiden forbedrer vårt framtid. Så klart er livet full av gode og dårlige minner, men man trenger ikke å legge så mye vekt på sine dårlige minner, siden de svekker selvtilliten generelt.

Du skriver:
«Ofte vil den rydde opp i resten av arkivet når du drømmer. Er ikke det enkelt?»
Dette kan sammenlignes med «defragmentering» av harddisken til pc-en din. Ved å defragmentere harddisken blir dataene sortert, slik at de blir liggende etter hverandre, eller i alle fall lettere og raskere tilgjengelig. Regelmessig defragmentering rydder opp på harddisken og øker dermed ytelsen.

Samme er gjeldende for våre minner i hjernen. De blir lagret på forkjellige måter og forskjellig vis. Derfor er en godnatts sovn veldig avgjørende for hvordan vi føler oss og takler hverdags problemene. Med dagens tidspressende pengesamfunn, er det å få godt sovn, et mareritt i seg selv. Kjenner mange som ikke sover mer enn 3-4 timer per dag. Det betyr at man forhindrer selv en «automatisk» sortering av minner i hjernen, slik at kroppens effektivitet blir mindre etter hvert.

Barn som regel får nok med sovn i motsetning til de fleste voksne. Og de er derfor mindre stressete før de oppnår voksen alderen!

coolio
Abonnent
coolio

Svært fin artikkel, Mike.

«What you are is a result of what you have thought». Liker måten du gir oss en visuell forklaring på hvordan man kan utføre assosiering/dissosiering på, slik at man faktisk ser hvordan man skal sortere og ikke bare blir forklart at «du må sortere og differensiere positive og negative tanker.» som ikke ville ha hjulpet en døyt.

Enkel og fin teknikk som jeg ser nå at fungerer. De negative minnene jeg har som ikke føles negativt er nettopp dem jeg ser meg selv fra en tredjepersons synsvinkel.

Anthony Robbins er forøvrig en fantastisk motivator som jeg liker.
http://www.youtube.com/watch?v=Cpc-t-Uwv1I

Rolf Kenneth Myhre
Skribent

Takk for fin artikkel, Mike. Nyttige innsikter! Så hvis man gjør feil i sorteringsprosessen, kan man ende opp med et Simon Wiesenthal-syndrom? I Silva-metoden blir innsikten med fortid og fremtid, høyre og venstre hemisfære, brukt på en lignende måte. Men det er bra å få denne innsikten inn fra flere hold og perspektiver.

Lynx Veritas
Abonnent
Lynx Veritas

Hei Mike, først må jeg få berømme og takke deg. Ikke bare for denne artikkelen, men absolutt alle du har skrevet. De har hver på sin måte hjulpet meg på en måte som ikke kan forklares i en enkelt kommentar. Jeg har stor respekt for din visdom og evne til å dele den med dine medmennesker på den lettfattelige måten du er eksponent for. Ja og også takk til alle artikkel-forfattere her på speilet. Jeg er imponert og takknemlig for den fantastiske sammensetning av dyktige artikkelforfattere.

Jeg vil i mitt innlegg her berøre et problemfelt jeg har vært styrt av hele livet, og som jeg nå begynner å få kartlagt på en måte at jeg kan dele den.
Mange i denne oppvåkningens tid kommer i kontakt med personlige forhold som en prøver å bearbeide. Traumatiske selvopplevde hendelser kan forståelig nok sette merkbare spor etter seg, men hva med forhold en som person ikke har hatt direkte influens over. Jeg tenker da i mitt tilfelle på familiære «hemmeligheter» som har rot generasjoner tilbake. Selv har jeg vært nærmest sosialt handikapped av en blokkerende energi, som jeg har sporet mange slektsledd bakover. Som et sensitivt individ har jeg overtatt og blitt uforskylt bærer av denne negative energien, og har følt meg totalt ensom hele livet på en måte jeg ikke kunne forklare til omverden. Nok om mitt tilfelle, som er vanskelig nok å «brette» ut. Jeg tror således det er mange mørke hemmeligheter som overdras fra generasjon til generasjon og som gjør mange familier dysfunksjonell til en klarer å identifisere denne energien, og transformere den til å bli noe positivt. For min del er jeg i en prosess hvor jeg tilgir hva enn som har foregått som har skapt denne energien, for å frigjøre en fri flyt og disharmoni. Jeg vet ikke om dette skaper noen mening i det hele tatt, men jeg håper du ser mitt poeng. Jeg er ikke så dyktig å formulere det på en profesjonell måte, men skulle ønske du kunne komme med et innspill og kanskje gi noen råd om hvordan en skal kunne gå frem i slike forhold. Kan man søke noen form for ekspertise.Har du kjennskap til familie-konstellasjoner?