Forskjellige slags regjeringer, samme slags politikk.

Hvis du likte denne artikkelen, vennligst spre den videre til så mange mennesker som mulig, legg igjen en kommentar eller abonner på RSS-feeden.
Av
NB: Denne artikkelen er kun synspunktene til forfatter. Den representerer ikke nødvendigvis Nyhetsspeilets profil, redaksjonens meninger eller andre forfattere på Nyhetsspeilet. Kun forfatter er ansvarlig for denne artikkelen og bare sine egne artikler.
Samfunn
  14.08.2009 20:54   (Oppdatert 18.08.2009 13:50)

Kongeriket Norge: Fritt, selvstendig, folkestyrt?

Det er ikke mange ukene igjen til Stortingsvalget 2009 og enkelte spør seg selv; hvem skal vi stemme på? Hvem beskytter mine interesser? Osv. Enkelte viderekomne tviler på partienes forutsatte funksjon og reelle betydning i samfunnet, og stiller helt andre og viktigere spørsmål; lever vi virkelig i et demokrati? Er vi et fritt folk?

Til de siste spørsmålene vil mange av dere fnyse, uten å tenke dere om, og svare: Å, enda en konspirasjonsteoretiker med fritidsproblemer. Ja, det kan jo dere si som ikke engang har tenkt igjennom innholdet av spørsmålene før dere svarer: Hva er et demokrati og hva er et fritt folk.

Før valget

I denne artikkelen skal jeg bygge ned forsvarsverkene som mange av oss er beskyttet med og forsøke å gi dere et litt klarere bilde av Norge, Norsk politikk og hvordan Norge gjennom de siste 65 årene har blitt styrt av mennesker (eller mer korrekt; et fåtall familier) som aldri har hatt verken frihet eller folket i sine tanker.

Min påstand – som blir dokumentert nedenfor – er at Arbeiderpartiet på en eller annen måte har presset de resterende partier på Stortinget til å signer på avtaler som fritar Arbeiderpartiet, og regjeringer utgått fra Arbeiderpartiet, for ansvar ved krenkelser av lov, grunnlov og konstitusjonen for øvrig.

Før jeg går videre gjengir jeg grunnlaget for de forskjellige partienes ideologi hentet fra partienes egne nettsteder 10. august 2009.

VENSTRE: Frihet – Rettferdighet.

ARBEIDERPARTIET: Frihet – Likhet – Solidaritet.

HØYRE: Frihet – Ansvar – Mangfold.

NORGES KOMMUNISTISKE PARTI: Rettferdig og bærekraftig framtidssamfunn – kommunismen.

SENTERPARTIET: Ansvar – Fellesskap – Forvaltning.

FREMSKRITTSPARTIET – Individuell frihet – Ansvar.

RØDT: Frihet – for den enkelte, for samfunnet og for menneskeheten.

KRISTELIG FOLKEPARTI: Kristent menneskesyn – Nestekjærlighet og forvalteransvar. God livskvalitet for alle.

SOSIALISTISK VENSTREPARTI: Forandre Norge! – Forandre verden!

KYSTPARTIET: Norge som et fritt selvstendig land, eid og styrt av Norges innbyggere.

EN-VERDEN (har lagt ned sitt nettsted): Diktaturstyrt verden foreløpig gjennom FN; én hær, én lov, no escape.

Jeg nevner En-Verden idet denne politiske organisasjonen er et skjult politisk parti som en rekke fremtredende politikere er medlem av. Deres medlemskap i En-Verden fremstår som et bedrageri overfor deres velgere. I medlemsmassen til En-Verden finner dere kjente navn som Galtung, Godal, Dørum, Gussgard, Lønning, Sanner, Stoltenberg, osv. Disse har altså samtidig med sitt medlemskap i En-Verden stilt til flere Stortingsvalg – for andre partier.

Som dere kan se, er det i realiteten ikke mye sprik i partienes ideologiske grunnlag; alle vil alle godt, og de fleste vil at mennesket skal være fritt. Men, slår denne enkle ideologien, som nær sagt alle partiene bygger på, igjennom på Stortinget?

Etter valget

Et kjent trekk ved en Stortingsrepresentant og kommende representanter, er at de sprer rundt seg med valgløfter for deretter – etter å ha blitt valgt inn på Stortinget – å bryte eller forlate dem. Hva er årsaken til at partiene og de aller fleste innvalgte representantene – straks de har kommet seg trygt inn bak dørene på Løvebakken – forlater sine valgløfter, forlater det grunnlaget de ble valgt inn på og vender sine velgere ryggen? Hva skjer egentlig med de som velges inn på Stortinget, som politikere og som mennesker? Og hvorfor tar ikke velgerne tilbake den fullmakt de har gitt sin ”representant” når det viser seg at vedkommende villedet sine velgere?

Det norske demokratiets mørke side

Et ganske kjent trekk ved månen er at vi aldri får se dens bakside som ligger svøpt i et evig mørke. Jeg skal her gi dere et lite innblikk i Norsk politikk og Stortingets og Regjeringens misbruk av det mandat de har fått av landets velgere, et forhold som har blitt holdt skjult for menigmann.

Stortingsrepresentantene er – uten at de på forhånd er blitt gjort kjent med det – nemlig bastet og bundet til gamle avtaler inngått mellom Arbeiderpartiet og de resterende partier på Stortinget. Jeg skal selvsagt utdype og dokumentere påstanden nærmere nedenfor, men først et lite tenkt eksempel omkring et Stortingsvalg.

Stortingsvalget 19XX

La oss forestille oss at et parti – som har brukt ”Mer penger til helse og omsorg” som valgkamp sak – vinner Stortingsvalget. Under valgkampen har partiet altså lovet å øke sykehjemsplasser osv. (slik Arbeiderpartiet har gjort denne sommeren), noe som under valgkampen har blitt fremhevet av alle partiets medlemmer både på gaten så vel som i aviser og TV.

Når representantene tar fatt på sitt verv i Stortinget tror antakeligvis de fleste av disse virkelig på sin egen valgkampsak og at de skal få dette til. Men det er før de møter veggen, eller rettere sagt; pisken fra partiets ledelse.

Hvordan disse representantene får introdusert realitetene innenfor Stortingets murer, vet jeg egentlig lite om, likevel er det helt klart at de på ett eller annet tidlig tidspunkt i sitt verv blir gjort kjent med forholdene (det ukjente indre liv), og godtar vilkårene.

Vi holder oss til eksempelet ovenfor. Før representantene for partiene har fått satt seg skikkelig til rette i sin stol, får de vite følgende av partiets ledelse: Greit nok at vi er valgt inn på disse og disse løftene, men her er realiteten; Norge har så og så mye midler til rådighet. Det finnes ikke penger til disse valgløftene, ikke er de gjennomførbare heller. -Ja, men, vi gikk jo til valg på dette, utbryter en av representantene. -Ja, ja, men nå befinner vi oss i virkelighetens verden, og da gjelder det helt andre regler. Hør her, nå får dere gjøre som partiledelsen sier. Blir dere spurt om valgkampsaken og valgløfter så får dere svare vagt og tvetydig. Prøv heller å male videre på at våre motstanderes valgkampsaker var uoppnåelige fantasier, at vi er realister og at vi selvsagt har til hensikt å holde det vi lover, så lenge vi får gjennomslag for det på Stortinget. Dette er nok et bilde som blir malt for alle partienes representanter etter valget.

Den ukjente avtalen som virkelig binder

Kanskje en av representantene for regjeringspartiet forsiktig vil spørre; -Jo, men da vi regnet på dette så var det jo penger til en slik helse- og omsorgsreform? -Ja, vil partiledelsen si, det er for så vidt riktig, men vi har altså ikke fortalt dere alt. Vår forrige regjering har nemlig låst store beløp i en hemmelig subsidiering av rederinæringen og verftsindustrien. Pengene det her er snakk om er tatt av landets valutabeholdning i Norges Bank og er plassert inn i tre brittiske banker til en meget lav rente, mye lavere enn markedsrenten. Det vil si at store deler av valutabeholdningen i realiteten ikke lenger er til rådighet og den gir for øvrig en forferdelig avkastning. Landet taper store penger på dette her, men rederinæringen og verftsindustrien opprettholdes, noe vi som parti tjener godt på, og det er tross alt det viktigste for oss. Ordningen er for øvrig helt ulovlig og den er konstitusjonelt rettsstridig, dvs., ordningen strider mot grunnloven og vår konstitusjon for øvrig. Slik er det, altså, men ta det rolig, selv om ordningen er rettsstridig har vi sørget for å inngå en avtale med alle partiene på Stortinget. Avtalen sikrer oss mot angrep fra resten av Stortinget dersom vi skulle krenke loven, noe vi altså har vært nødt å gjøre for å sikre denne skjulte subsidieringen. Jeg håper dere forstår at dette er til landets beste, og at dere lar denne saken ligge.

Den broilervarme stortingsrepresentanten må dermed resignere og føye seg inn bakerst i rekken av de eldre representantene som kan dette spillet. Her er det bare å sette seg ned, glemme demokratiske prinsipper og lære spillets regler først som sist. Reglene går på ingen måte ut å sikre et fritt land, et fritt folk og deres rettigheter. Tvert imot går spillets regler ut på å sikre egen posisjon og eget politisk liv, men ikke minst partiets fortsatte maktposisjon, i realiteten; Status quo. Det foregår en kontinuerlig maktkamp på Stortinget mellom de ledende dynastier. Det er denne som utkjempes, ikke en kamp mellom forskjellige ideologier (de er jo i hovedsak likevel sammenfallende) eller for å fremme og beskytte velgernes interesser og rettigheter.

Det sies blant den eldre garde på Stortinget at det mest brukte møbelet på Stortinget er søppelbøtta. Tenk på dette neste gang du skriver til din representant, for med stor sannsynlig er det nettopp der ditt brev havner.

De nye stortingsrepresentantene er altså bundet på hender og føtter av gamle avtaler inngått av deres forgjengere mange tiår tilbake i tid. Som vi skal se nedenfor ble det innrømmet at Arbeiderpartiet og dets regjering hadde krenket lov og grunnlov, likevel ble avtalen jeg har nevnt ovenfor overholdt hvilket dokumenteres med det nakne faktum at det aldri ble reist mistillit eller riksrettssak mot representantene for den regjeringen som brøt mot loven og konstitusjonen gjennom flere tiår. Et av de verst tenkelige straffbare forhold – representantenes svik mot sitt eget folk – har altså ingen fiende i Stortinget, og vi vet jo hva det betyr.

For å gi det inn med teskje: Folket kan velge hva og hvem de vil inn på Stortinget. Det vil likevel ikke få noen betydning for landet, spesielt ikke mht den viktigste kampen; maktkampen i Stortinget, hvor enkelte dynastier for lengst har slått rot. Et lite eksempel som gir signaler om at demokratiske prinsipper ikke helt virker som de skal på Stortinget: Siden 1971 og frem til dagens regjering er det kun Kåre Willochs samlingsregjering (1982-85) som har hatt flertall i Stortinget. Dvs at landet har blitt styrt av mindretallets ideer, hvilket er oppsiktsvekkende rent demokratisk sett (folkestyre, flertallsstyre).

Ta for eksempel Kjell Magne Bondeviks første regjering 1997-2000. Her styrte Krf (13,7%), SP (7,9%) og V (4,5%) Norge med til sammen 26,1% av velgerne i ryggen. Venstre, med støtte fra bare 4,5% eller ca 115.000 stemmer av de ca 3.5 millioner stemmeberettigede ved stortingsvalget høsten 1997, ble eksempelvis sittende å styre viktige departementer som justis, samferdsel, handel og skipsfart, kommunal, arbeid, administrasjon, og miljø. Det var kanskje ikke et slikt ”flertall” demokratiets gründere hadde i tankene da de lette etter en rettferdig ordning som folket kunne lede sitt land igjennom.

Det er ikke mulig, vil nok de fleste tenke, at Arbeiderpartiet kan ha tvunget seg til en slik beskyttelse. Det kan ikke være sant at alle landets partier har inngått avtaler som i realiteten gir Arbeiderpartiet amnesti mot forfølgelse av konstitusjonelt rettstridige handlinger. Vel, jeg skal nå bringe dere kort inn i forhistorien til dette scenarioet, og så får vi jo se, da.

Før jeg går videre bør dere være kjent med begrepet konstitusjonelt rettsstridig, altså; handlinger i strid med konstitusjonen. I forfatningsretten, den delen av jussen som omhandler en stats grunnleggende rettsregler, betyr ”konstitusjon” – i vid forstand – landets grunnlov og den konstitusjonelle sedvanerett.

Påvist Konstitusjonelt ansvar betyr at ansvar kan gjøres gjeldende mot medlemmer av Stortinget, Regjeringen og Høyesterett for straffbare forhold (krenkelser mot konstitusjonen) de har begått under sin virksomhet som medlem av et av disse organer. Slike handlinger blir etterforsket påtalt og dømt i Riksrett, se grl §86

Et brudd mot konstitusjonen kan ved domfellelse gi opp til ti års fengsel, se Ansvarlighetsloven kapittel 2. Vi snakker her altså om alvorlige straffbare handlinger, mot landets grunnleggende lovverk.

Norge, krigen og profitt

Under den andre verdenskrig tjente den norske stat enorme penger på sin rederivirksomhet gjennom Nortraship, ”krigsrederiet” som ble styrt av skipsreder Øivind Lorentzen, far av SOE-spionen Erling Lorentzen (Kong Olavs svigersønn). Jeg har gjort noen grove kalkuleringer i min artikkel om Nortraship og antar at Norge må ha tjent over 13 milliarder kroner, og ikke i overkant av 2 milliarder kroner, slik Arbeiderpartiregjeringen har forledet det norske folk til å tro på. Pengene er blitt plassert i utlandet, hvor mesteparten høyst sannsynlig er plassert i Sveits, noe jeg kommer tilbake til nedenfor.

Jeg lar disse milliardene ligge, foreløpig, og legger i stedet til grunn den offisielle versjonen; at Norge ikke hadde penger etter krigen, hvilket også var årsaken til at Norge ble tilført store beløp – omtrent 3 milliarder kroner (eller ca 50 milliarder kroner i dagens verdi) – gjennom Marshall-planen. Jon O. Egeland fortalte meg under et møte på hans kontor den gang han var sjefredaktør i Dagbladet at dersom USA hadde blitt gjort kjent med hvor mye penger rederne hadde gjemt i utlandet, ville Norge aldri ha fått Marshall-hjelp. Egeland har veldig rett i sitt resonnement idet mye tyder på at Norge – da man mottok denne hjelpen – hadde saltet ned mer enn fire ganger dette beløpet i Sveits.

Denne artikkelen dreier seg bl.a. om subsidier av redernæringen og verftsindustrien. Alle stater subsidierte sine viktige industrier, også Norge. Forutsetningen for en subsidiering er at Stortinget har godkjent en slik ordning. Norge har ikke subsidiert noe som helst dersom det skulle vise seg at eksempelvis Norges Bank i all hemmelighet har ”subsidiert” en industri, en næring eller et par familier. Å subsidiere, betyr at staten yter et tilskudd eller en stønad. Dersom staten – dvs. Stortinget – ikke har medvirket, står vi i realiteten overfor plyndring av statskassen.

La oss nå forsøke å nærme oss kjernen i artikkelen, hvor jeg straks skal lede dere inn i en sentral del av etterkrigstidens spesielle økonomiske politikk, en politikk som ble planlagt, vedtatt og iverksatt, ikke av folket eller av Stortinget, men i all hemmelighet av sentrale personer i Arbeiderpartiet. Demokratiske prinsipper ble den gang som nå kun benyttet ved behov, når maktstrukturen de bygger sin makt på ble angrepet.

Norway Scheme/Hambro-ordningen – en innledning

Innledningsvis nevner jeg at jeg i artikkelen bruker ”Hambro-ordningen” og ”Norway Scheme” om hverandre, og gir ordene den samme betydning. Det er ikke dermed utelukket at Hambro-ordningen kan være et opplegg underordnet et større svindelopplegg som man kaller ”the Norway Scheme” og at min bruk av ordene derved kan være noe misvisende. Dette har dog ingen betydning for poenget med denne artikkelen.

Som følge av en eskalerende amerikansk proteksjonisme som vanskeliggjorde eller umuliggjorde finansiering av bygging av norske skip fra amerikanske finansinstitusjoner, inngikk Norges Bank tidlig på 1960-tallet avtale med brittiske Hambros Bank og Lazard Brothers om å plassere deler av valutabeholdningen i disse bankene til en lav rente, 6,3%. Bankene forpliktet seg i sin tur til å låne ut penger – til en rente som ble låst på 6,3% og som på tidspunktet for inngåelsen av denne ordningen lå under den alminnelige markedsrente – til norske redere og verft som ønsket å bygge skip. Etter hvert som markedsrenten steg, ble tapene for Norges Bank naturlig nok større, samtidig som rederi- og verftsinteressene fikk en tilsvarende gevinst.

Dersom verftene eller rederne kom i problemer/krise, forstår en raskt hva som ville skje med nedbetalingen og derved sikkerheten for disse lånene; valutabeholdningen, ja, den ville ha vært tapt.

Krisen for rederne og verftene åpenbarte seg midt i Yom Kippur krigen (6 – 26. oktober 1973), først ved at OPEC den 16. oktober 1973 økte oljeprisen med 70%, deretter ved at de arabiske OPEC-medlemmene dagen etter nedla forbud mot eksport av olje til USA for deretter å nedlegge lignende forbud mot eksport til Japan og de vesteuropeiske land.

Etter hvert som skipene utover 1960-årene ble større, ble også kontraktbeløpene større, og derved Norges Banks forpliktelse og risiko (dersom Hambros og Lazard ble spurt om å låne ut kr 100 millioner til en norsk reder eller et norsk verft for et nybygg, måtte Norges Bank plassere 100 millioner i disse bankene, til den fastlagte renten som etter hvert ble liggende langt under markedsrenten).

Rentetapene ble store for Norge. Norges Banks sjef i 1970, Erik Brofoss, anslo et gjennomsnittstap på 20 millioner kroner pr. år frem til 1970. Forutsetter vi at ordningen varte fra 1964 til 1982, vil rentetapet ha vært på 360 millioner kroner. Den gang var dette enorme beløp for Norge. Sannsynligheten for at rentetapene var enda større er stor, men noe regnskap for denne hemmelige ordningen – og som kunne ha avklart en rekke spørsmål, deriblant tapene – er selvsagt ikke å oppdrive. Men en ting er likevel sikkert; rentetapet for Norges Bank korresponderte med gevinsten rederne og deres verft fikk. Og gevinsten, den gikk ikke til arbeiderne, men derimot til redernes konti i Sveits, dette – som dere skal få se – etter ordre fra Einar Gerhardsen.

I februar 1970 reiste tidligere finansminister og daværende medlem av Norges Banks Representantskap, Andreas Cappelen, skarp kritikk mot Hambro-ordningen. Han ønsket den avviklet idet den stred mot konstitusjonen. I april 1970 ble ordningen utvidet til å gjelde også den amerikanske Chemical Bank, og den som reiste kritikken noen måneder tidligere ble sparket oppover i banksystemet, fra å være medlem av Representantskapet til å bli medlem av bankens Direksjon (Hovedstyret, etter dagens terminologi). Norges Banks direktør (sentralbanksjef, etter dagens terminologi) Erik Brofoss, ble i samme vending flyttet til ny stilling som direktør i IMF, Washington. Jeg kommer tilbake til alt dette nedenfor.

Subsidieordningen som i realiteten gikk ut på å fylle opp de sveitsiske kontiene til de store rederfamiliene og derigjennom kjøpe velgere til Arbeiderpartiet, ble avviklet, påstås det, i 1982. Men, i 1984 da Cappelen og Gerhardsen – de ansvarlige for Hambro-ordningen – av Dagbladet og Klassekampen ble konfrontert med ordningen, benektet de ethvert kjennskap til den. Fine greier.

[1] Enkelte har gitt uttrykk for at det var snakk om Norges Banks gullbeholdning som her ble deponert.

Norway Sceme består under alle regjeringer

Hva er årsaken til at Norway Scheme kunne leve og ikke minst overleve det ene regjeringsskiftet og Stortingsvalget etter det andre?
Gjennomgangen nedenfor er for det meste basert på en brevveksling som foregikk på senvinteren 1970 mellom representantskapsmedlemmet Andreas Cappelen og direksjonssjef Erik Brofoss.

I 1950 kom en rekke lover – Beredskapslovene – som skulle gi Arbeiderpartiet kontroll over landets pengevesen og til å ved behov ta det de måtte ønske fra norske borgere for derved å kunne sikre Norge mot den røde horde fra øst. Valutaloven fra 1950 hører inn under disse lovene og skulle hindre infiltrasjon fra utenlandske kapitalinteresser og derved tjene som en slags beskyttelse av norske næringsinteresser. Loven ble – som Brofoss innrømmer – misbrukt av Arbeiderpartiet og deres regjering.

Allerede tidlig på 1950-tallet hadde Norges Bank disponert over deler av valutabeholdningen på en konstitusjonelt rettsstridig måte. Norges Bank hadde nemlig plasserte deler av sin valutabeholdning i enkelte Amerikanske banker, til en lav rente, mot at bankene skulle gi norske redere og verft billige lån. Vi står her overfor en ulovlig overføring av statlige midler til rederstanden og verftsindustrien hvor Stortinget var blitt holdt utenfor, hvilket bl.a. er i strid med grunnloven.

Som følge av Amerikansk proteksjonisme på begynnelsen av 60-tallet, ble Norway Scheme flyttet til England. Dette etter at reder- og verftsinteressene, et par banker og Arbeiderpartiet hadde stukket hodene sammen og kommet frem til en ordning hvor man skulle fortsette hva jeg må omtale som plyndringen av norske borgere slik at rederne og verftene, samt Odelstingspresident Carl Joachim Hambro’s nære slekt i London – Hambros Bank – skulle få overført penger, mye penger. Ordningen kan ha vært en del av den skjulte tilbakebetalingen som fant sted etter krigen fra Nortraships og Øivind Lorentzens krigsprofitt plassert i Sveitsiske banker.

For Arbeiderpartiet var Hambro-ordningen et instrument ment for å opprettholde arbeidsplassene spesielt i verftsindustrien, noe som i sin tur – og som var det sentrale – nær sagt automatisk ga Arbeiderpartiet kontroll over den industrielle velgermassen. ”Subsidieringen” gjennom disse bankene var i realiteten en gedigen korrupsjonssak, hvor Ap på denne måten indirekte fikk kjøpt seg velgere på bekostning av skattebetalerne, slik de også gjorde det under Ap’s neste velgerkrise på 70-tallet da de gjennom store utenlandslån forsøkte å kjøpe den norske bondestanden ved å heve deres lønninger med 60-70% på få år.

Hambro-ordningen har nok vært mer omfattende enn kun å skulle subsidiere norske redere og verftseiere, og har uansett ført til at Arbeiderpartiet har hatt kontroll, ikke bare over den industrielle velgermassen, men også – og kanskje like viktig – over de skjulte milliardene etter krigsprofitten fra Nortraship-virksomheten.

Jeg går nå over til brevvekslingen mellom Cappelen og Brofoss som forteller om konstitusjonelle lovbrudd, Arbeiderpartiets diktatur og et Storting – eller rettere; et folk uten makt.

Cappelens brev til Brofoss av 10. februar 1970

Det er nok ikke tvil om at Andreas Cappelen under sin tid som Ap-finansminister tidlig på 1960-tallet hadde medvirket til at denne ulovlige subsidieordningen fikk fortsette sitt rettsstridige liv. Av den grunn står vi overfor en absurd situasjon da Cappelen i sitt brev av 10. februar 1970 til Erik Brofoss starter sin kamp mot ordningen, hvor han synes å gi uttrykk for at han plutselig har blitt gjort kjent med ordningen og dens ulovlige grunnlag.

Cappelen er på dette tidspunktet medlem av Norges Banks Representantskap, det kollegiet som skal holde kontroll med Norges Banks Direksjon (Hovedstyret, etter dagens terminologi). I brevet gjennomgår han Hambro-ordningen, dens historikk som går helt tilbake til begynnelsen av 1950-tallet, hvor stort beløp av valutabeholdningen som er bundet til ordningen (nær 100 millioner dollar), samt rentedifferansen hvor han derved informerer om rentetapet, m.v.

Videre går han inn på det forhold at ordningen i realiteten er en subsidiering av bestemte norske bedrifter hvor Norge reduserer sine inntekter til fordel for disse bedriftene, at Stortinget ikke har gitt sitt samtykke, og at han finner hele saken meget delikat.

Det er åpenbart at Cappelen ønsket ordningen avviklet, og første skritt i denne prosessen var å få Erik Brofoss til å redegjøre for Hambro-ordningen i det kommende representantskapsmøtet.

» Se Cappelens brev til Brofoss av 10. februar 1970.

Brofoss’ brev til Cappelen av 13. februar 1970

Brofoss besvarte brevet dagen etter, 13. februar 1970. Brofoss gir klart uttrykk for at han og direksjonens medlemmer misliker ordningen og røper bl.a. at det var han selv som i sin tid, på oppfordring, ”…forsøkte å komme med et opplegg til Regjeringen…”

Arbeiderparti-regjeringen hadde altså selv bedt Norges Banks sjef om å pønske ut et opplegg i strid med den norske konstitusjon. Personlig mente Brofoss at dersom ”…skipsverkstedene måtte ha subsidier, skulle det gjøres i en åpen form…” Edle tanker, altså. Einar Gerhardsen har på sin side åpenbart ønsket å skjule den ulovlige subsidieringen og stemmekjøpsordningen for Stortinget, hvilket han da også fikk gjennomslag for.

Videre forteller Brofoss at Norges Bank, og derved Norge, har tapt omkring 20 millioner kroner pr år på denne ulovlige subsidieringen av norske redere og verft. Jeg minner her om at Fred. Olsen, hans rederi og hans verft er en av de familiegrupperingene eller dynastier som har deltatt aktivt i denne – hva det i realiteten skal vise seg å være – plyndringen av Norge.

På side 2. i brevet kommer det frem at det var (Arbeiderparti-) Regjeringen som hadde bedt Norges Bank om å etablere denne konstitusjonelt rettsstridige subsidieringen. Like nedenfor røper arbeiderpartimannen Brofoss at saken også har andre sider, den politiske, hvor ”…hensynet til sysselsettingen og fagorganisasjonen kommer inn.” Velgerne, altså.

Man må opprettholde sysselsettingen for å kunne opprettholde pengestrømmen (fagforeningskontingent) og stemmeviljen fra de ansatte, og for å nå sine mål – med alle midler – bruker altså Arbeiderpartiet Norges Banks og det norske folks penger.

Nå nærmer vi oss kjernen av saken i denne artikkelen, hvor jeg har påstått at Arbeiderpartiet på en eller annen måte har klart å tvinge de andre partilederne på Stortinget til å inngå en (tidsubegrenset) avtale om at Arbeiderpartiet skal kunne få lov til å bryte loven uten at dette skal få konstitusjonelle konsekvenser, dvs at det ikke skal kunne reises riksrettssak av noen av stortingets representanter mot noen i Arbeiderpartiets regjering/dets stortingsrepresentanter dersom en eller flere av disse finner på å bryte lov eller grunnlov.

Øverst på side 3 i brevet sier Brofoss at det var Regjeringen som ba Norges Bank om å få gjennomført Hambro-ordningen, og at Regjeringen hadde skaffet seg dekning i vedkommende komité på Stortinget for denne ordningen. Politisk dekning i Stortinget, uten å involvere Stortinget. Dette er meget alvorlige uttalelser.

”Dekning” i dette tilfellet må bety vanntett avtale med forsikringer fra alle stortingets partier. Intet regjeringsmedlem ville nemlig med vettet i behold ha tatt risikoen med å bruke Norges Bank og Norges valutareserver til å fremme egne ”politiske mål” uten å sikre seg 101%. Som dere skal få se lenger nede, er slike avtaler en realitet.

Et annet interessant spørsmål oppstår som følge av Brofoss’ uttalelse midt på s. 3: ”Som du selv nevner, plasserte vi i 1950-årene en del midler i amerikanske banker, hvor formålet var å agne slik at bankene gav ønskede lån til norske redere.”

Spørsmålet mitt er: Hvilke midler? Norge hadde ikke midler til å plassere i amerikanske banker. Norge var jo tømt for valuta. Det var mangel på nær sagt alt i Norge i den tiden, også valuta. I hvert fall er det det Arbeiderpartiregjeringen har forsøkt å forlede nordmenn til å tro på.

Hvilke midler er det da han viser til? Antakelig beskriver Brofoss her krigsprofitten fra driften av Nortraship, en profitt som Arbeiderpartiet hadde skaffet seg på bekostning av norske sjøfolk som hadde ofret liv, helse og familie under krigen.

Arbeiderpartiet påstår at Regjeringen hadde et netto overskudd på sin ”rederivirksomhet” på i overkant av 2 milliarder kroner. Store deler av dette beløpet måtte tilbakebetales til rederiene. I følge Arnljot Strømme Svendsen, ”Skipsfartspolitikken i Norge etter krigen” s. 22, holdt Regjeringen tilbake omkring 700 millioner kroner. Men, disse midlene måtte gå til oppbyggingen av Norge. Det var ikke offisielle penger igjen til å ”subsidiere” rederne. Hva med uoffisielle midler? Jeg har regnet grovt på hva statens ”krigsrederi” kan ha tjent på driften i de over 5 år de hadde hånd om Norges handelsflåte, og jeg har kommet frem til at det kan dreie seg om mer enn 13 milliarder kroner, og da har man jo midler til rådighet, uoffisielt. Se min artikkel om Nortraship.

Det må være disse midlene Brofoss beskriver, hvilket ikke akkurat er usannsynlig. Rederne mente at hele nettoinntekten fra rederivirksomheten under krigen skulle tilbakebetales. Staten på sin side nektet. Rederiene ga seg overraskende fort uten særlig kamp, og fikk i følge Strømme Svendsen tilbakebetalt halvparten av hva de krevde. Sjøfolkene, de som hadde slitt og gitt mest for Norge, fikk bare smuler. Dersom rederne offisielt hadde fått viljen sin og fått tilbakeført hele profitten, hvilket for så vidt ville være en korrekt løsning vis a vis staten, ville det blitt et om mulig enda større gap mellom det rederne fikk og de smuler sjøfolkene måtte lide seg igjennom for å få.

Det var altså utelukket at tilbakebetalingen til rederne av profitten fra krigsinnsatsen kunne gjøres offentlig. Det ville rett og slett ha sett for rått ut. I stedet ble det ordnet på en slik måte at pengene ble puttet i Sveitsiske banker og sakte men sikkert tilbakeført rederne, med en god slump profitt i lomma til kaksene i folkets parti; Arbeiderpartiet, kakser som allerede før krigen hadde opprettet hemmelige konti i Sveits, så som Jens Christian Hauge med sine 100.000 kroner!, en historie fortalt av varsleren i Ditlev-Simonsen-saken (august 2007), bankmannen Arne Dag Andersen.

På side 4 forsøker Brofoss seg på en ansvarsfraskrivelse og legger både skyld og ansvar på Regjeringen:

”…det er meget vanskelig for Norges Bank å si at vi ikke vil medvirke til en ordning som Regjeringen ønsker, og som den har politisk dekning for…”

Det går frem av brevet at saken aldri ble diskutert åpent på Stortinget. Konstitusjonell dekning hadde Regjeringen altså ikke. I det skjulte derimot, har den ikke bare blitt diskutert, men også blitt godkjent og vedtatt, men da ikke etter de demokratiske regler, men etter ett eller annet diktat fra Arbeiderpartiet. Det er på dette tidspunkt jeg antar at Arbeiderpartiet har viftet med avtalen fra tidlig på 1950-tallet, avtaleverket som jeg fikk se spor av i Stortingets arkiver i 1998, hvor partiene hadde erklært at de ikke skulle forfølge Ap-regjeringen ved lovbrudd.

Mot slutten av brevet signaliserer Brofoss at Regjeringen på ingen måte har i tankene å avvikle ordningen, men tvert imot ønsker å utvide den, og det fortsatt i all hemmelighet – uten å involvere Stortinget:

”Det Getz Wold og jeg er redd for, er at vi får en anmodning om å gå enda lengre…Vi i direksjonen trenger støtte for å stå imot det press som jeg regner med at vi blir utsatt for.”

Brofoss avslutter med å gi uttrykk for at Cappelen bør fortsette sin kamp mot ordningen, og at representantskapet bør stå fritt til å

”…kritisere direksjonen for hva den har vært med på, eller rettere sagt har bestemt etter press fra Regjeringen (min utheving).”

Brofoss legger intet i mellom; Norges Bank ble i all hemmelighet for Stortinget presset til å iverksette denne planen hvor realiteten var at Arbeiderpartiregjeringen – i samarbeid med de sterkeste reder- og verkstedfamiliene samt Hambro-familien – med Norges penger skulle finansiere redernes lån samt å kjøpe seg velgere for flere år fremover.

Jeg legger det frem på denne måten for dersom Arbeiderpartiet virkelig mente å ha et grunnlag som holdt vann mht å subsidiere rederne og deres verft (de største verftene i Norge etter krigen var i realiteten eid av skipsredere som; Fred. Olsen (Akers Mek), Hilmar Reksten (BMV), Sigval Bergesen D.Y. (Rosenberg) m.fl.), så tilsier alle demokratiske regler at saken ville ha vært tilrettelagt og presentert for Stortinget. Det ble den ikke, og vi vet hvorfor:

”Det var et forslag industriens egne folk likte svært dårlig…” se brevets første side nederst.

Regjeringen har altså vurdert Brofoss’ forslag til en åpen subsidiering, hvor regjeringen til og med (kanskje ikke så merkelig, alt tatt i betraktning) har snakket med industriens folk, det vil bl.a. si; Fred. Olsen, Hilmar Reksten og Sigval Bergesen D.Y. Alle var selvsagt den gang klar over at dersom regjeringen hadde forelagt forslaget om å subsidiere disse rederne og deres verft, ville en rekke av stortingsrepresentantene protestert og spurt; ja, men hva da med mine velgere og deres interesser? Det ville selvsagt ikke ha blitt mulig å gjennomføre en slik subsidiering, hvilket altså var grunnen til at Arbeiderpartiregjeringen i sedvanlig stil; i all hemmelighet for folket styrte og stelte med folkets penger for egen vinning, til det beste for seg selv og dem som det måtte dryppe på, eksempelvis rederne.

» Se Brofoss’ brev til Cappelen av 13. februar 1970.

Cappelens brev til Brofoss av 14. mars 1970

Det skulle gå en måned før Andreas Cappelen besvarte brevet til Brofoss. Denne gangen er Cappelen mer direkte og rett på sak, hvor han i klartekst sier hva han er opptatt av: De konstitusjonelle sidene av saken.

Han gir i sitt brev uttrykk for at Regjeringen ikke kan pålegge Direksjonen å gjennomføre disposisjoner (eksempelvis å ”subsidiere” enkeltfamilier) som Norges Bank selv ikke har hjemmel (dvs; lov) til å gjennomføre.

Videre gir han uttrykk for at Regjeringen ikke kan pålegge Norges Banks ledelse å gjennomføre disposisjoner hvis hensikt og formål ligger utenfor bankens oppgaveområde (eksempelvis å subsidiere en del av industrien eller enkeltfamilier).

Subsidieringen ligger åpenbart utenfor det som er Norges Banks oppgave, mener Cappelen, hvilket etter hans syn må føre til den slutning at Arbeiderpartiregjeringen ikke hadde rett til å pålegge Norges Banks ledelse å gjennomføre dette.

Cappelen så det slik at Regjeringen er å bebreide om den retter en slik anmodning til bankens ledelse om å disponere deler av valutabeholdningen på denne måten.

Loven om Norges Bank er blitt gjennomhullet, men, sier Cappelen, ”Man kan jo ikke av den grunn anse hele loven og de rammer den setter for bankens virksomhet og oppgaver, som bortfalt, slik at man kan gjøre nesten hva som helst.” Det var nettopp dette som for lengst hadde skjedd.

Etter Cappelens syn har Norges Banks direksjon en plikt å opptre lojalt overfor Regjeringens generelle økonomiske politikk, og Regjeringen har en plikt til å opptre lojalt overfor Norges Bank, og som Cappelen konkluderer: ”Det har den i dette tilfellet ikke gjort. Den har misbrukt Norges Bank.”

Cappelen fortsetter:

”Men først og fremst har Regjeringen å opptre lojalt overfor konstitusjonen (dvs Grunnloven/forfatningen/folket, min parentes). Regjeringen har ikke konstitusjonell adgang til ved hjelp av statsmidler å subsidiere bestemte næringer eller bedrifter uten at Stortinget i plenum har gitt sitt samtykke til det. ”

Det er sterke ord dere her får høre/lese, og jeg oppfordrer dere til å lese disse brevene igjen og igjen, helt til dere ser hvor alvorlig dette er mht spørsmålene stilt innledningsvis i artikkelen: Fritt – selvstendig – folkestyrt?

Cappelen understreker at selv om Regjeringen skulle ha hatt adgang til å iverksette en slik subsidiering av rederifamiliene (han sier; bestemte næringer, jeg sier rederifamilier, hvilket er mer presist og korrekt);

”…kan Regjeringen dog ikke bruke en slik myndighet uten på forhånd å ha innhentet Stortingets samtykke. I denne forbindelse vil jeg straks bemerke at det selvsagt ikke er tilstrekkelig å ”orientere” Stortingets Industrikomite (hvor Direksjonsmedlemmet Hans Borgen (SP) satt som leder og som naturlig nok var kjent med ordningen og det press Norges Bank ble utsatt for mht å fortsette ordningen. Min parentes).”

Cappelen konkluderer med at det å lage denne subsidieordningen, Norway Scheme, representerte en åpenbar illojalitet overfor konstitusjonen. Man kan liksom ikke si det stort sterkere, i hvert fall ikke som norsk politiker.

Videre konkluderer Cappelen med at Regjeringen (det må gjelde alle regjeringene som har styrt landet under den periode hvor Hambro-ordningen har eksistert) har ført Stortinget bak lyset. I realiteten sier han altså at Arbeiderparti-Regjeringen har lurt, villedet, forledet m.v. hele Norges Storting. Som vi kan se brygger det opp til uvær, ikke bare politisk uvær. Hva skjedde etter dette, da, vil dere sikkert spørre. Vent og se.

Som en oppfølging stiller Cappelen det retoriske spørsmålet hvorvidt Hambro-ordningen noen gang ville kunne ha blitt lovlig gjennomført, selv med en plenumsbehandling på Stortinget, idet en slik subsidiering uansett ikke kan hjemles i loven om Norges Bank. Cappelen mente med dette at det måtte en lovendring til før man kunne iverksette en slik spesiell type subsidiering av rederfamiliene.

Det må absolutt nevnes her at i 1970, da denne lille angivelige krigen mellom representantskapsmedlemmet Cappelen og direksjonssjefen Brofoss oppstod, var Norge styrt av Per Borten og hans koalisjonsregjering (SP, H, V og Krf). Arbeiderpartiet satt altså ikke i regjering. På den annen side var det Arbeiderpartiet og Einar Gerhardsen som unnfanget og fødte Hambro-ordningen, og sikret at den skulle kunne leve videre selv med noe så usannsynlig som en ikke-Ap-regjering ved roret. Dette ble gjort gjennom den tidligere nevnte avtalen mellom Ap og resten av partiene på Stortinget. At Bortens regjering nær sagt styrte skuta for Arbeiderpartiet fremgår også av Tore Jørgen Hanisch’ omtale av regjeringens finanspolitikk i ”Om valget av det gode samfunn, artikler om økonomi og historie” (1996), side 176:

”Borten-regjeringen klarte ikke i særlig grad å gi statsbudsjettet for 1966 en borgerlig profil.”

Det er for øvrig nærmest usannsynlig at et fritt Storting og en fri ikke-sosialistisk regjering ville ha iverksatt eller fortsatt en slik konstitusjonelt rettstridig ordning.

Borten-regjeringen har gjennom den nevnte avtalen blitt påtvunget denne ordningen (eller gjøkungen) og har gjennom hele sin regjeringstid måttet leve med dette i det skjulte, hvilket for så vidt gikk greit for Per Borten. Ingen som ikke burde vite om Norway Scheme fikk vite noe om ordningen heller. Taushetsregimet og pisken på Stortinget, overfor alle partimedlemmene, har virket usedvanlig godt. Riset bak speilet må ha vært fryktinngytende.

Som dere vil se øverst på siste side i dette brevet, refererer Cappelen til en samtale med professor Arnljot Strømme Svendsen, og at Strømme Svendsen var kjent med ordningen til tross for at Stortinget ikke var det. Kjenner man litt mer av historien om hva som foregikk bak folkets rygg under og etter krigen, vil dere vite at Strømme Svendsen var første formann i Beredskapsutvalget. Dette utvalget – etablert av ”landsfaderen” Einar Gerhardsen – var omtrent superhemmelig, og hadde som oppgave å bl.a. planlegge store øvelser med handelsskipene. En annen oppgave som Beredskapsutvalget hadde var nok, selv om det ikke ble sagt klart av Strømme Svendsen i intervjuet med NRK 25. august 2007, å ha kontroll over og holde orden på profitten som norske redere ble pålagt å salte ned i Sveits:

NRK: ”Regjeringen Gerhardsen lot rederne nærmest operere fritt. Og rederne fikk beskjed om hvor de store inntekter skulle plasseres.

Strømme Svendsen: ” Skipsfarten fikk til dels pålegg om å ikke trekke midlene hjemme, men ha de ute, og plassere de på best mulig måte. Norges Bank var selvfølgelig vel vitende om dette arbeid, og de var også vel vitende om eh, midlene som ble disponert ute av Norske rederier”.

NRK: ”Svære formuer havnet i Sveits.

Hambro-ordningen var en del av dette ulovlige økonomiske opplegget mellom Sveits og Norge som Strømme Svendsen refererer til, og da er det jo ikke så merkelig at Strømme Svendsen – lederen for det utvalg som førte kontroll med den ulovlige utenlandsformuen til rederne – selvsagt var godt informert om Hambro-ordningen, en ordning som jeg tidligere har signalisert kan ha vært underordnet et større Norway Scheme.

En kan, uavhengig av dette, konkludere med at Cappelen virkelig var på krigsstien og ville – tilsynelatende – ha denne Hambro-ordningen avviklet, hvilket kommer klart frem av hans utkast til forslag til det neste Representantskapsmøtet som skulle holdes senere i april 1970.

» Se Cappelens brev til Brofoss av 14. mars 1970.

[2] Landeveisrøveren er en mer passende beskrivelse av Einar Gerhardsen og hans ugjerninger.

Brofoss brev til Cappelen av 3. april 1970 – Diktaturet fremtrer

Etter en gjennomlesing av dette brevet kan det se ut for at Brofoss har fått nok av Cappelen, eller at spillet nå har toppet seg og nærmer seg slutten. Det kan også synes som om Brofoss har snudd mht sitt syn på Hambro-ordningen, idet han nå forsvarer den selv om han igjen gjentar at han og de andre medlemmene av Direksjonen misliker ordningen.

Kritikken fra Cappelen tok han ganske tungt, og hva er da bedre enn å ta frem ett av trumf kortene, nemlig at Cappelen selv var finansminister den gang ordningen ble knesatt, som han sier, hvilket snur opp ned på hele denne fighten.

Jeg er enig med Brofoss; Cappelen kan da ikke ha vært uvitende om denne ordningen? Han satt jo selv som finansminister og må ha vært den som tvang Norges Bank til å gjennomføre ordningen, dersom ikke Einar Gerhardsen personlig og/eller i samarbeid med Arbeiderpartiets sentralstyre, eller en enda mindre men mer sentral krets (hvor Jens Christian Hauge satt i midten) har presset Norges Bank inn i dette opplegget.

Brofoss plasserer altså mye av ansvaret og skylden for ordningen på Cappelens egne skuldrer.

La oss se litt på hvem som visste hva om ordningen. I følge Brofoss var Einar Gerhardsen (Ap), Hans Borgen (SP) og Erling Petersen (H) medlemmer i Norges Banks Direksjon da denne rettsstridige subsidieordningen ble diskutert i 1967. De to sistnevnte var samtidig medlemmer av Stortinget; Borgen som Odelstingspresident (vise-) samt formann i Stortingets Industrikomité, og Petersen som medlem av Stortingets utenriks- og konstitusjonskomité. Alle disse personene, som skulle være av de ypperste mht forståelse og utøvelse av Norges konstitusjon, deltok i diskusjonen om Hambro-ordningen og var naturlig nok godt kjent med presset fra Arbeiderpartiregjeringen om å gjennomføre ordningen. De visste altså det som var nødvendig å vite, og skulle selvsagt ha protestert. Hvorfor protesterte de ikke? Var det igjen denne evinnelige avtalen mellom Arbeiderpartiet og resten av partiene på Stortinget som avgjorde alt? Høyst sannsynlig.

Brofoss argumenterer på side 4 i brevet for at det ikke ville gjort noen forskjell om subsidieordningen var forelagt for Stortinget; Stortinget ville uansett ikke ha gjort noen innvendinger, mente han, for det sto jo om sysselsetting av 30.000 mann. Ja vel, men kunne man ikke bare ha forelagt saken for et åpent Storting, da? Det ville jo ha vært konstitusjonelt korrekt. Så, hvorfor gjorde man ikke det? Svaret er allerede gitt ovenfor.

Som dere husker fra Cappelens forrige brev, ga han uttrykk for at selv om Stortinget i plenum hadde godkjent ordningen, ville den likevel ikke ha kunnet blitt gjennomført uten lovendring av lov om Norges Bank.

Nå viser Brofoss sin uenighet gjennom en meget alvorlig forklaring som samtidig avdekker den hemmelige avtalen mellom Arbeiderparti-Regjeringen og Stortingets partier.

Han starter med å redegjøre for at valutaloven av 1951 (1950 er det korrekte årstallet):

”…er blitt brukt til andre formål enn dem den egentlig tok sikte på.”

Dette er gjort, sier Brofoss, etter at det i sin tid ble drøftet med representanter for de forskjellige politiske partier i Stortinget om hvorledes en skulle kunne bruke denne loven.

La dere nå endelig ikke lure av en slik forklaring. Ingen stortingsrepresentant kan i ettertid drøfte med regjeringen hvordan en lov skal kunne brukes, og deretter falle ned på en bestemt bruk som faller utenfor lovens intensjon. Slike drøftinger oppstår logisk nok lenge før loven blir vedtatt, ikke etterpå, og har for øvrig ikke noe med demokratisk lovgivning å gjøre. Lovens forarbeider og formål gir greie føringer mht hva loven gjelder. Dersom man ønsker en annen bruk av loven, får en sette seg ned og foreslå lovendringer, eller ny lov for det gitte rettsområdet.

Og så sier Brofoss de forløsende ord:

”Partiene kan også forplikte seg til å avstå fra å øve kritikk eller gjøre politisk ansvar gjeldende.”

Forstår dere hva Brofoss her sier? Forstår dere de videre konsekvenser dette får for dem som signerer og ikke minst for de stakkars nyinnvalgte Stortingsbroilerne som tenker: ”Ah, endelig, nå har jeg virkelig sjanse til å kjempe for dem som valgte meg inn og for de sakene jeg ble valgt inn på. Dette skal bli spennende.” ?

Før disse tanker får slå rot, får den nyinnvalgte representanten på en eller annen måte grei beskjed om å avstå fra slike ville tanker samt å høre godt etter (lystre) hva lederen sier. Og hva han sier er fremdeles en hemmelighet, dog vet vi resultatet: En representant, bundet på hender og føtter.

Jeg minner igjen om hva Brofoss flere ganger har gitt uttrykk for tidligere; at Regjeringen hadde skaffet seg politisk dekning. Dette sammenholdt med hans uttalelse om at ”Partiene kan forplikte seg til å avstå fra å øve kritikk eller gjøre politisk ansvar gjeldende”, må få som konklusjon at det er inngått bindende – og nødvendigvis konstitusjonelt rettsstridige avtaler mellom Regjeringen og stortingets partier.

Erik Brofoss var ingen hvem-som-helst innen norsk politikk. Han var økonom, jurist, og ikke minst Arbeiderpartipolitiker. Han var tilknyttet London-regjeringen fra 1942 og ble finansminister i Gerhardsens første regjering i 1945. I 1947 ble han satt inn som landets første minister i det nyopprettede Handels- og skipsfartsdepartement, et departement han i følge Wikipedia selv foreslo opprettet. Her satt han som minister frem til 1954 da han ble utpekt som Norges Banks nye direktør (sentralbanksjef), en stilling han hadde helt frem til ”krigen” mellom ham selv og Cappelen ble avsluttet.

Brofoss var altså godt kjent med norsk politikk, konstitusjonen, og hva som i virkeligheten utspant seg i og mellom regjering og storting. Når han da uttrykker seg så klart, at partiene kan forplikte seg til å avstå fra å øve kritikk eller gjøre politisk ansvar gjeldende (hvilket betyr å avstå fra å reise riksrettssak), så mener han det også. Han refererer fra sannheten på Stortinget, sannheten i det spill som foregår mellom storting og regjering. Dette er rått, og man befinner seg vel så langt fra de demokratiske prinsipper som dere velgere noen gang har kunnet tillate dere å fantasere om. Dette er virkeligheten, og det er intet som peker i retning av at forholdene er blitt bedre.

» Se Brofoss brev til Cappelen av 3. april 1970 – Diktaturet fremtrer.

Hva skjedde?

Hva som skjedde i detalj etter denne brevvekslingen har jeg ikke fått helt klarhet i. Dog er det klart at Hambro-ordningen ikke ble avviklet. Tvert imot ble den senere i april 1970 utvidet til å også gjelde Chemical Bank. Cappelen ble etter god tradisjon sparket oppover fra sitt verv som medlem av Representantskapet til å bli medlem av Norges Banks Direksjon (Hovedstyret).

Erik Brofoss ble utnevnt til direktør for IMF (det internasjonale pengefondet i Washington), og forlot Norge for noen år.

Ser vi nå bort fra at det hele – denne lille krigerske brevveksling – har vært et spill for å skjule en mer alvorlig sannhet, er det opplagt at Arbeiderpartiets ledelse har snakket med Brofoss og bedt ham om å reise bust og stoppe Cappelen. Brofoss gjør da som enhver politiker ville gjøre, han begynner å true, på sin spesielle måte. Han forteller Cappelen at dersom Cappelen ønsker å gå videre med saken, føler Brofoss seg tvunget til å legge frem denne brevvekslingen (mellom ham og Cappelen) til Einar Gerhardsen, slik at Gerhardsen derved skal kunne ha et: ”…grunnlag for en samtale med deg om håndteringen av denne saken.”, se brevet side 6, hvor Brofoss følger opp med å si til Cappelen at det beste for alle parter vil være at han ikke fremla noe forslag til Representantskapet som de skulle stemme over. Deretter avslutter han sin trussel med en klar advarsel hvor kanonene rettes mot Cappelens hode:

”De faktiske opplysninger som jeg har gitt i begynnelsen av dette brev, kunne gi en kraftig baksmell.”

Brofoss snakker her om det faktum at Cappelen (som finansminister) var med på å få tvunget igjennom Hambro-ordningen, hvilket åpenbart – slik Brofoss minner Cappelen om – ville slå tilbake på Cappelen selv.

Etter dette representantskapsmøtet i april 1970 skjedde altså følgende: Hambro-ordningen ble utvidet til å gjelde enda en bank. Brofoss sluttet som direktør i Norges Bank. Cappelen ble ”flyttet” oppover fra Representantskapet til Direksjonen.

Denne lille krigen mellom disse to politiske kjempene åpner opp for flere spørsmål enn brevene gir svar: Hvorfor tok Cappelen den vanvittige sjansen det var å søke å avvikle Hambro-ordningen på det grunnlag; at Stortinget var blitt lurt; at Norges Bank var blitt presset; at Arbeiderpartiregjeringen hadde opptrådt illojalt mot konstitusjonen, den norske grunnloven? Cappelen var jo selv klar over at han var medansvarlig for ordningen. Han var jo den aller første som ville få hodet sitt lagt på huggestabben dersom det ble ført et offentlig lys over saken. Hvorfor snudde Brofoss under fighten? Hvorfor ble Hambro-ordningen utvidet i stedet for å bli avviklet? Hvorfor ble Cappelen sparket oppover i Bankens ledende organer mens Brofoss ble overført til Washington? Hvorfor ble saken hemmeligholdt for Stortinget, eller ble den i realiteten bare hemmeligholdt for velgerne, det norske folk? Og endelig; hvordan kan det ha seg at den borgerlige Borten-regjeringen trumfet igjennom en utvidelse av en ordning som han og koalisjonsregjeringen åpenbart har vært imot? Hva slags press og trusler har Borten vært utsatt for? Jeg tør gi et delvis svar på det siste spørsmålet: Arbeiderpartiets avtale med partiene fra 1950-årene, og deres riis bak speilet, har vært mer enn tilstrekkelig til å styre de stakkars borgerlige partiene i akkurat den retningen Arbeiderpartiet ønsket. Neste spørsmål blir da: Hvem er Arbeiderpartiet? Hvem står egentlig bak dette diktaturet og styrer Norge?

Som med alt annet: Dersom du skal holde sannheten skjult, så skal du fortelle halve sannheten. Det er nok antakelig denne politiske tommelfingerregel Arbeiderpartiet har fulgt i denne saken. Sannheten, som skulle holdes skjult, ville kanskje fått det norske politiske system til å kollapse. Det var kanskje en politisk/konstitusjonell skandale av uante dimensjoner som skulle holdes skjult ved å la disse to løpeguttene for Gerhardsen spille det spillet Arbeiderpartiet er blitt så gode i, å lure det norske folk.

1984 – Dagbladet graver i Norway Scheme

I en avisartikkel av Kåre Verpe i Dagbladet 14. april 1984, blir Gerhardsen og Cappelen spurt om Hambro-ordningen. De svarer – og lyver som bare en politiker, minister og statsminister kan – at de overhodet ikke har kjennskap til denne ordningen. Se på den graderte brevvekslingen ovenfor og sammenlign med Dagbladets artikkel: Ikke kjennskap til ordningen? Her har de gjennom nærmere 40 år plyndret det norske folk, overført pengene til enkelte rederfamilier, og så har de altså mage nok til å si at de ikke kjenner til denne ulovlige ordningen.

Verpe hadde åpenbart ikke tilgang til de dokumenter som jeg sitter på da han skrev artikkelen idet han konkluderer med at verken Stortinget eller Regjeringen kjente til ordningen, og at ordningen derved må ha vært et solo-løp fra Handelsminister Trygve Lies side med Norges Bank som utøver. Som det fremgår av brevvekslingen ovenfor er dette ikke korrekt.

Uansett. Denne Arbeiderpartigjengen skulle selvsagt ha blitt stilt for Riksrett, ansvarlig for forræderi mot fedrelandet, jf grl §85, for å ha forbrutt seg mot kapittel 9 i straffeloven – Forbrytelser mot Norges Statsforfatning, og for å ha forbrutt seg mot kapittel 2 i ansvarlighetsloven – Særlige bestemmelser om straffansvar for medlemmer av Statsrådet og Stortinget. De har plyndret folket, ført pengene ut av Norge og har derved rent faktisk tappet landet for store ressurser.

Disse utførte midlene tilhører ikke lenger det norske statsregnskap, noe Kristin Halvorsen for så vidt har innrømmet til meg i et brev 31. oktober 2007. Og som dere ser vil hun ikke ha noe med denne saken, eller disse enorme midlene å gjøre. Pengene skal fortsatt få ligge til redernes og Arbeiderpartiets disposisjon i Sveits, unntatt offentligheten.

» Se Dagbladets artikkel om Norway Scheme fra 14. april 1984.
» Se Brev fra Finansdepartementet ved Kristin Halvorsen av 31. oktober 2007.

Skatte- og straffeforfølgelser fra Norske myndigheter mot enkelte redere

Høsten 2007 ble skipsreder og Oslo-ordfører Per Ditlev-Simonsen og hans familie utsatt for en liten kampanje. Det ble kjent at han hadde noen få kroner liggende i en hemmelig Sveitsisk bankkonto. Mange mente sikkert at han og hans familie hadde opptrådt på straffbart vis idet familien Ditlev-Simonsen hadde skjult penger for norske skattemyndigheter. Det samme skjedde for så vidt med Hilmar Reksten mot slutten av 1970-årene, Bergesen-familien, Jahre-familien, samt Fred. Olsen. Til forskjell fra Ditlev-Simonsen, skulle Reksten slaktes. Skatteetterforskningen mot Fred. Olsen ble stoppet på politisk plan i 1974 og alle dokumentene forsvant. Han gikk fri og vi vet jo de fleste av oss hvordan det har gått med ham og hans familie.

Isolert sett har verken Ditelf-Simonsen familien, Reksten-familien, Bergesen-familien, Fred. Olsen-familien, Staubo-familien, Olsen & Ugelstad-familiene, O.A. Knudsen osv. opptrådt i strid med straffeloven eller skatteloven. De har bare gjort det de har blitt pålagt å gjøre av Arbeiderpartiet og Einar Gerhardsen, nemlig å salte ned all profitt utenfor Norge, og utenfor norsk statsregnskap. Slik den rettslige og påtalemessige situasjonen er i Norge i dag, er det nok ganske så usannsynlig at de kan straffes for sine handlinger, all den tid nedsaltingen av profitten (og bruken av den) er gjort etter ordre fra Arbeiderpartiet. Selvsagt kunne rederne ha protestert mot ordningen, men på den annen side: Money talks.

En helt annen situasjon kunne nok tenkes å oppstå dersom det norske folk kanskje skulle mene at dette ikke helt er i tråd med verken grunnloven eller straffeloven, slik de ser på det. I så fall er det bare å skaffe seg et demokratisk flertall og sette i gang med å spore opp pengene og få dem inn til Norge igjen, hvor midlene tross alt hører hjemme. I samme slengen må det iverksettes adekvat etterforskning mot både Arbeiderpartiet og de redere/verftseiere saken gjelder.

Valget 2009 – hva nå?

Det er for sent å etablere et nytt politisk parti foran dette valget, så, dersom dere kan finne et nytt parti som allerede er registrert, men som aldri har vært på Stortinget før, så kan dette partiet – om det finnes – være løsningen for dere.

Uansett: Valgkampen i dag er et skuespill. Våkn opp! Gjør krav på deres rettigheter, få tilbake deres rettigheter. Sett dere sammen og få sannheten på bordet. Deretter kan dere bygge opp et parti som dere er sikre på at vil fremme deres interesser, ønsker og vilje, og som dere kan stole på.

Dersom dere vil sette det hele på spissen, så kan dere stoppe valget og be om utsettelse til forholdene er brakt på bordet. Tross alt er det her tale om folkets land, og hvordan det har blitt vannstyrt av et parti og en regjering hvis handlinger Cappelen selv beskriver som konstitusjonelt rettsstridige og illojale mot selve konstitusjonen.

Dere har en selvsagt rett til å kreve svar av dagens politikere om hva som egentlig skjer i Stortinget og i Regjeringen. Intet skal holdes skjult for dere. For hvordan ellers skal dere kunne gjøre dere kjent med hva disse folkevalgte egentlig driver med bak stortingets og regjeringens alt mer lukkede dører? At alvorlig gale ting skjer, forhold som egentlig har pulverisert landets demokratiske pilarer, gir denne artikkelen et klart eksempel på. Dere må bare venne dere til en ny hverdag, dersom dere da ikke vil ha det slik, da. Jeg kan jo ikke akkurat prakke på dere frihet og rettferdighet, men døren til frihet og rettferdighet, den er fremdeles åpen og jeg oppfordrer dere til å bruke den. La dere for all del ikke lure av Arbeiderpartiets mulige svar på denne artikkelen: Det var før det. Nå driver vi lovlig.

Og endelig: Ser vi på det absurde angrepet Cappelen reiste mot Hambro-ordningen, Brofoss’ beinharde kritikk og trusler mot Cappelen som endte med at det ikke ble reist kritikk mot ordningen, men hvor ordningen tvert imot ble utvidet og Cappelen ble forfremmet, smaker dette av god gammeldags korrupsjon med innbakt utpresning. Dette er norsk politikk, og det er dette spillet dere velger deres representanter til å delta i, ikke for å tjene deres interesser, frigjøre Norge eller å gi folket tilbake deres frihet, men for å la familieklanene som for lengst har slått rot få lov til å fortsette å utbytte folket.

Slik jeg ser det, etter å ha satt meg inn i brevvekslingen ovenfor og de forhold som der belyses, har Norge vært styrt av et diktatur (Arbeiderpartiets) siden senest etter den andre verdenskrig, skjult bak og ikke minst beskyttet av demokratiske prinsipper som egentlig var der for å beskytte og sikre borgerens rettigheter. Norge er verken fritt, selvstendig eller folkestyrt. Norge er intet demokrati, men du kan fremdeles gjøre noe med det.

Herman J Berge
Luxembourg

GD Star Rating
loading...
Hvis du likte denne artikkelen, vennligst spre den videre til så mange mennesker som mulig, legg igjen en kommentar eller abonner på RSS-feeden.

   » RSS-feed  » RSS-kommentarfeed


Om forfatter

Herman Berge

Forfatteren er jurist. Artikkelen er Copyright © Herman Berge / RettsNorge.no 2009 http://www.rettsnorge.no/

Kontakt forfatter | Flere artikler av (7) | Forfatters nettsted



Kommentarer

98 kommentarer

  1. Singoalla sier:

    Konklusjon: Så lenge markedsøkonomien bestemmer får vi ALDRI billigere strøm. Det må vi innse. Noe må gjøres?

    Her kan programmet høres fra begynnelsen, strøm er første innslaget:

    http://nl.nrk.no/podkast/aps/69/nrk_verdiboersen_2011-0122-0900_6343121746.mp3

    GD Star Rating
    loading...
  2. ye sier:

    Sannheten om å bli regjert?

    “To be governed is to be watched, inspected, directed, indoctrinated, numbered, estimated, regulated, commanded, controlled, law-driven, preached at, spied upon, censured, checked, valued, enrolled, by creatures who have neither the right nor the wisdom nor the virtue to do so.

    To be governed is to be, at every operation and at every transaction, taxed, stamped, registered, numbered, counted, noted, measured, assessed, authorized, licensed, admonished, prevented, forbidden, corrected, reformed, punished.

    It is, under pretext of public utility, and in the name of the general interest, to be placed under contribution, fleeced, drilled, extorted from, exploited, monopolized, squeezed, hoaxed, robbed; then, at slightest resistance and first word of complaint, to be sacrificed, betrayed, harassed, repressed, disarmed, hunted down, clubbed, abused, fined, sold, and, to crown it all, to be outraged, ridiculed, mocked, derided, dishonored.

    THAT is government; that is its justice, that’s its morality.”

    -Pierre-Joseph Proudhon

    GD Star Rating
    loading...
  3. Mole sier:

    Her skjeller Liv Signe Navarsete ut velgeren
    http://politisk.tv2.no/nyheter/her-skjeller-sp-dronningen-ut-velgeren/

    Demningen er i ferd med å briste her i norge også, navarsete er nok ferdig som partileder.
    Stå på folkens, ta makta tilbake å skjell ut landssvikerne.

    GD Star Rating
    loading...
  4. ye sier:

    Grunnloven § 53. Stemmeret tabes:
    b. ved at gaa i fremmed Magts Tjeneste uden Regjeringens Samtykke;

    Er det noe problem? Det er jo Regjeringens medlemmer som selv går i «…fremmed Magts Tjeneste» !

    http://www.lovdata.no/all/hl-18140517-000.html#37

    GD Star Rating
    loading...
  5. Ulven sier:

    Første 10 minutter av NRK Dagsrevyen i kveld: Sukkerklumpen Carl I Hagen har sutret over at han ikke fikk holde i den spaden som han aller mest ønsket seg for å leke i sandkassa (medlemskap i Nobelkomitéen).

    Spørsmål: Ville Carl I Barnehagen ha vært kvalifisert til et verv i Nobel-komitéen? Tok Hagen f.eks. avstand fra tildelingen av prisen til barnebomber Obama (bombama)? Det kan jeg aaaaaaaldri tenke meg -

    Heil nazi-USA er det eneste jeg kan huske å ha hørt fra Fr.p. om storebror USA.

    GD Star Rating
    loading...
  6. Enok sier:

    Har savnet artiklene dine H.Berge, godt å se noe nytt på trykk igjen,og håper virkelig du fortsetter.

    Fra artikkelforfatterens hjemmeside, postet 17/11.11. :

    «Siv Jensen – en sviker»

    Anbefaler alle som fulgte Riise-saken å lese denne ;
    http://www.rettsnorge.no/artikler/2011/November/171111_Siv_Jensen_Sviker.htm

    (velger å ikke sitere fra artikkelen,da den er opphavsrettbeskyttet)

    GD Star Rating
    loading...

Legg til en kommentar


Du må være registrert og innlogget for å legge inn en kommentar. Mistet passordet ditt?

Om GMO  – Genetisk Engineering

Samfunn

Om GMO – Genetisk Engineering


Begivenheten og Generalen

Bevissthet

Begivenheten og Generalen


Utenomjordiske avsløringer i Russland, del 2

Kosmos

Utenomjordiske avsløringer i Russland, del 2


Martin Luther – 500 år etter

Video

Martin Luther – 500 år etter