Jeg er enig med deg i dette:

«mennesker av og til, faktisk ganske ofte i det høyeste echolon av samfunnseliten, navigerer og konspirer for å berike seg selv og sine.»

Dette er det ingen tvil om, sett fra mitt ståsted, og jeg er også enig i at dette er godt dokumentert.

Jeg klarer meget godt å skille mellom mann og ball. Men i denne artikkelen var mannen og ballen en og samme ting. For selv om du skriver en artikkel om Polyanna, var det ikke en objektiv drøfting av fenomenet, men heller en drøfting preget av din subjektive tolkning av fenomener du mener kan linkes opp mot Polyanna-syndromet. På denne måten skiller du ikke deg selv og dine meninger fra selve fenomenet.

Det er helt greit å skrive slik, men da kan man ikke vente annet enn at debatten som følger også går på forfatterens meninger/holdninger og ikke bare på det rent objektive.

Men vi blir nok aldri enige. Og det er også helt greit. For hvor kjedelig hadde ikke verden vært om alle var enige…?

«De nekter konsekvent å se i øynene at mennesker av og til, faktisk ganske ofte i det høyeste echolon av samfunnseliten, navigerer og konspirer for å berike seg selv og sine.»

Du sier dette er en en relativ sannhet, min, men jeg ser paa det som en selvfoelgelighet. En utrolig godt dokumentert objektiv sannhet, for dem som gidder lese mer enn Se&Hoer og VG selvfoelgelig.

Vi blir nok aldri enig i alt (jeg er enig med deg at denne verden er syndens poel), vi faar bare overlate til den intelligente leser aa gjoere seg opp sin egen oppfartning…..

Din artikkel er ikke en drøfting av Polyanna syndromet. Artikkelen tar riktignok utgangspunkt et fenomen som heter Polyanna Syndromet, men drøftingen dreier seg langt mer om forfatterens subjektive assosiasjoner enn den dreier seg om fakta om fenomenet. Fenomenet er tendensen til å tenke positivt i ellers negative situasjoner (kan dette ha sammenheng med overlevelsesmekanismer?). Fenomenet er IKKE at «Slik sett har de som ikke har kontakt med virkeligheten og lever utav de ubevisste impulser i seg, selvfølgelig mer disponert til å bli henfallen til ‘Polyanna Prinsippet’» Dette er forfatterens tolkninger og påstander. Følgelig er spørsmålet: «Kan Mike og/eller Beamer vennligst gi et eksempel i teksten som er forfatterens påståtte RELATIVE sannhet om ‘Polyanna Syndromet’?» besvart.

Så var det denne kommentaren: «Den eneste påstand i teksten er at ‘Virkeligheten ER det den ER’, uavhengig av observatørens evner. Det er jo en fordel om observatørene klarer å se denne forskjellen.»

Mener du virkelig at dette var den eneste påstanden i artikkelen? Bortsett fra sitatene, hva vil du da kalle de andre setningene? Feks denne passasjen: «Dette stemmer veldig bra med dem som ikke vil se verden som den virkelig er i konspirasjons sammenheng…..De lever i en egen virtuell virkelighet. Som strutsen. Som Polyanna. De nekter konsekvent å se i øynene at mennesker av og til, faktisk ganske ofte i det høyeste echolon av samfunnseliten, navigerer og konspirer for å berike seg selv og sine. Det er ren og pur kunnskapsløshet som gjør at folk ikke vet dette.» Jeg teller 6 påstander bare her. Du må da kunne vedkjenne deg dine egne påstander?

Mitt syn på artikkelen er at vinklingen det legges opp til impliserer at Polyanna syndromet er en utelukkende negativ sak, og at Polyanna syndromet beskriver de som forfatteren mener ikke er bevisste:

«Slik sett har de som ikke har kontakt med virkeligheten og lever utav de ubevisste impulser i seg, selvfølgelig mer disponert til å bli henfallen til ‘Polyanna Prinsippet’. Men de bevisste kan ikke annet enn å fastslå at verden er i en elendig forfatning, konspirasjoner, krig og elendighet alle vegne. Lite positivt å se i de store ting, om enn en kan gjerne se det i de nære relasjoner. Så det ser ut som ubevissthet skaper avstand til den virkelige verden, – en er hengitt den ubevisste positivistiske verden som Polyanna ble berømt for å representere. Der er virkelig mye som er negativt i verden, men for de som ikke vil se det, så kan de heller ikke bidra til å gjøre noe med det.» (Hvor mange påstander og relative sannheter kan telles her?)

Ut fra dette sitatet kan man vanskelig tolke annet enn at forfatteren IKKE lider av Polyanna syndromet, men tvert om mener at han selv tilhører den «bevisste» delen av befolkningen som ser virkeligheten som den ER. Ellers ville logisk sett denne artikkelen ikke kunne blitt skrevet.

Videre vil, ifølge forfatteren, de som ikke faller innenfor denne kategorien leve på livsløgner og være med på å opprettholde problemene vi ser i verden: «Hvordan kan massen bli med å løse problemene, så lenge de ikke engang ser problemene ? Da blir en å leve på løgner om virkeligheten. Den relative virkelighet. Slik som de ser den, men slik de ser den er fake / falsk!»

Forfatteren distanserer seg altså gjennom ordvalg og språkbruk («massen», «de ikke engang ser problemene» etc) fra den gemene hop. Herunder faller altså de som velger å tenke positivt om menneskeheten og om de situasjonene de havner i. Artikkelen blir etter mitt syn «et oppgjør» med de som ser positivt på livet/virkeligheten, et syn som åpenbart avviker fra forfatterens syn.

Både i et vitenskapelig, åndelig og filosofisk perspektiv er Polyanna syndromet et absolutt interessant fenomen: Hvorfor har mennesket en tendens til å ønske å kun se det positive i en ellers begrederlig situasjon?

Kanskje er det slik at verden er en syndens pøl. Kanskje er det slik at virkeligheten bak løgnens ferniss objektivt og rasjonelt sett ikke kan ses på som annet enn dødsskyggens dal, der vi vanlige mennesker har lite annet i sikte enn evig slavebinding, krig og vold og en uendelighet av løgner å forholde oss til. Det er godt mulig…

Men jeg mener at i en slik negativ situasjon er det viktigere enn noensinne å være positiv. For de positive tankene, den positive energien man sender ut bare ved å være positiv og optimistisk på menneskehetens vegne, bærer en langt sterkere kraft enn det negative. Jeg sier ikke at det ikke er viktig å ha kunnskap om – og forstå- de negative kreftene som virker rundt oss. Langt derifra!! Men det er stor forskjell på å ha kunnskap om, og det å legge sin energi i, det negative.

Når det er sagt er det likevel verd å kommentere en del ting her.

1. Det bør være åpenbart at når du har skrevet en rekke artikler her på nyhetsspeilet, så er det vanskelig å ikke se den røde trøden som følger dine artikler og kommentarer. Det bør være like åpenbart at denne røde tråden også ligger bak denne artikkelen, i temavalg, ordvalg og holdninger som skinner igjennom.
2. Din artikkel er ikke, slik jeg oppfatter det du prøver å fremstille den, en utelukkende objektiv artikkel om Polyanna syndromet. Den er like mye en artikkel som fremmer ditt syn på virkeligheten, Sannhet og Ærlighet slik du ser det gjennom dine øyne. Jeg tar det for gitt at du ser dette poenget.
3. Kommentaren min er ikke et angrep på deg som person. Den er en retorisk kommentar som forsøkes vinkles på en måte som gjør at det kan stilles filosofiske spørsmål ved fundamentet for din artikkel: At det finnes EN Sannhet. At du tar en retorisk kommentar personlig og åpenbart blir fornærmet synes jeg er noe underlig.

Nå venter jeg bare på at Beamer skal komme og begrunne sine kognitive briller, kanskje ta dem av, og se at han ikke bidrar så mye i Polyanna debatten, at han er mer opptatt av å ta forfatteren, enn å drøfte syndromet.

«Hvordan kan DU være sikker på at dette finnes? Hvordan kan DU med sikkerhet si, gitt DINEe egne kognitive briller, at det finnes en objektiv Sannhet, og at alt annet enn dette er løgn og illusjoner. Hvordan kan DU vite at DINE egne oppfatninger er ikke illusjoner, men at de er Sannheten?»

«Så om DU mener at DU IKKE har kognitive briller, at DU ikke har filtre som farger DIN oppfatning av virkeligheten, at det DU oppfatter som Sannheten ER Sannheten, ja da mener jeg DU er grovt på villspor. «

Jeg sier at du er grovt på villspor i å drøfte tema Beamer, idet DU er opptatt av min person mer enn tema. En intellektuell skivebom!

Og hva har dette med syndromet jeg beskriver virkningene av ? Er det en objektiv sannhet at ‘Polyanna Syndromet’ eksisterer eller ikke ? Hva mener du Beamer ? Det eksisterer, er det ikke en objektiv sannhet at det eksisterer da ?

Selvfølgelig beskriver jeg mine sannheter som jeg ser dem. Hvilken andres skulle jeg beskrive Beamer ? Dine ? Det ser jo ikke ut som du mener det finnes noen objektive sannheter i det hele tatt ?

Når jeg sier at 3 er et høyere tall enn 2 så er det en matematisk sannhet, og du kan gjerne hevde at jeg er på villspor så mye du vil.

«Jeg tror nemlig ikke det er gitt noen mennesker å kunne vite Sannheten om alt. «

Gjerne hevde den frie vilje til å hevde at 2 er en større verdi enn 3.

Men på villspor blir det nok. Det finnes en objektiv sannhet om Obama Bin Laden hadde noen rolle i 9/11. Det gjelder bare å finne denne objektive sannheten, blant alle de relative.

Noen velger din sannhet, andre velger min sannhet,
og min sannhet er at jeg personlig tror som Morfeus og andre at det finnes objektive sannheter.

Hadde det ikke funnes objektive sannheter, hva skal da de relative sannheter måles i forhold til ? (relativ betyr: i forhold til).

Denne kunsten å søke etter de objektive sannheter er filosofi.

De som ikke har evner til dette, bør holde seg borte fra å prøve å diskutere det.

Det er kanskje bare skrivestilen og jeg vet du er dreven og dyktig til det du gjør – men det kan lett misforståes som «fakta» uttalelser når det ikke kommer så mange kvalifiseringer i etterkant.

Derfor kom kommentaren mer personlig ut enn det som burde være. Da jeg skrev kommentaren tenkte jeg mer sak enn person. Når jeg ser den i ettertid kommer den alt for personlig frem. Beklager.

Det kan se ut som både Mike og Beamer ikke er istand til å se forskjell på fenomenet ‘Polyanna Syndromet’, og om hvorvidt dette er forfatterens personlige MÈNING om Polyanne Syndromet.

De drøfter forfatterens MENING om syndromet, og klarer ikke å komme inn så mye på fenomenet i seg selv. Dette kan være en uvillet intellektuell skivebom selvfølgelig. Om det ikke er det, så bør en ikke innlate seg på filosofiske tema, om en ikke klarer å diskutere tema, men heller andres innfallsvinkel til tema.

Jeg synest det er interessant å drøfte nettopp de kognitive briller som Beamer kommer inn på, nettopp på basis av de kognitive briller enkelte har tatt på seg som leser og kommenterer denne artikkel. Hindrer deres kognitive briller dem å se og godta at ‘Polyanna Syndromet’ eksisterer ? Eller vil de bare rett og slett opponere for å opponere?

Kan Mike og/eller Beamer vennligst gi et eksempel i teksten som er forfatterens påståtte RELATIVE sannhet om ‘Polyanna Syndromet’? For Mike skulle jo dette være enkelt siden han annet steds har sagt han besitter ‘evidens’ for alt han sier. Så skulle jo det være enkelt å begrunne dette, fra den ‘evidens’ fra en tekst som står rett over her.

Den eneste påstand i teksten er at ‘Virkeligheten ER det den ER’, uavhengig av observatørens evner. Det er jo en fordel om observatørene klarer å se denne forskjellen.

«Så om du mener at du IKKE har kognitive briller, at du ikke har filtre som farger din oppfatning av virkeligheten, at det du oppfatter som Sannheten ER Sannheten, ja da mener jeg du er grovt på villspor. «

Det står selvfølglig Beamner helt fritt å mene at forfatteren er på villspor når han beskriver ‘Polyanna Syndromet’. Men det hadde vært fint om Beamer kunne satt fingeren på AKKURAT HVOR forfatterens kognitive briller er i forhold til å beskrive ‘Polyanna Syndromet’, og at han ikke generaliserer, hvilket vil være et misbruk av kommentarfeltet under denne artikkel, og da må bli å slette – for det er teksten over vi skal drøfte her. Ikke andre sannheter som Beamer måtte mene eller tro at forfatteren har.

Hvilken annen påstand er ikke basert på virkelighet over: At folk av og til har livsløgner ? Gi meg eksempler, fra teksten over, slik at vi får drøftet dem filosofisk

For Sannheten må en ta av de kognitive briller som Beamer er inne på.

Se forøvrig her om d.s.:
http://www.allaboutphilosophy.org/absolute-truth.htm

De som ikke omfavner kommunismen og ateismen vil velge denne forfatters syn på virkeligheten, som noe som ER, helt uavhengig av observatørens (inklusivt denne observatørens) relative oppfattelse (evner, illusjoner, etc.).

Nedenfor drøftes det hvordan de som hevder hardnakket at ikke absolutte sannheter finnes, selv faller for den logiske brist at deres utsagn jo i seg selv er ‘absolutt sannhet’. De hevder noe ikke finnes, men så hevder de en absolutt sannhet selv; at denne absloutte sannhet ikke finnes !

Slik ulogisk argumentering blir jo endelig bare morsom.

Slik kan en drøfte spørsmålet på grundig vis, og ikke lettsindig:
«To many, the concept of truth is deep, esoteric and indefinable. In fact, it has been said that «The discovery of truth is the sole purpose of philosophy». Clearly, we are in deep water on such a topic. Let’s try and avoid deep philosophy and simply ask «What is our everyday perception of truth?». Would you say the statement «6 is less than 7″ is true? Of course you would, since you are applying the common rule of mathematics. The statement is verified as true by a universally accepted fact. Would you say the statement «light travels faster than sound» is true? Of course you would, since you are applying a scientifically known fact. Would you say the statement «The Roman Empire existed» is true? Again, of course you would since you are basing your answer upon historical fact. Here then we have a basic defintion of truth:

We have just discussed ‘cognitive’ relativism i.e. the false concept that all truth is relative. Today’s world also holds fast to ‘moral’ relativism, namely, «morals are relative to culture and society – so all morals are equally valid». This is an important area since it raises the question of what is right and what is wrong (ethics). «

http://www.seekingtruth.co.uk/truth.htm